Paulo Coelho Veronika vil dø

Det er han som har skapt dette kaoset, fullt av nød og elendighet, urettferdighet, grådighet og ensomhet. Han har sikkert hatt de beste hensikter, men resultatet er ikke særlig vellykket. Hvis Gud finnes, bør han ha forståelse for dem som ønsker å forlate denne verden på et tidligere tidspunkt, og kanskje til og med be om unnskyldning for at han har utsatt oss for dette.»

Til helvete med tabuer og overtro. Den gudfryktige moren hennes sa alltid at Gud kjenner fortid, nåtid og fremtid. I så fall måtte han fra første stund ha vært klar over at hun kom til å ta livet av seg, og kunne han ikke bli sjokkert over det hun hadde gjort.

Veronika begynte å føle seg litt uvel. Kvalmen ble raskt verre. Om noen få minutter ville hun ikke lenger være i stand til å konsentrere seg om plassen utenfor vinduet. Det var vinter, ved firetiden om ettermiddagen, og solen var i ferd med å gå ned. Hun visste at andre mennesker ville fortsette å leve. Der gikk en ung mann forbi vinduet hennes, og han så på henne uten å ha noen anelse om at hun var nær ved å dø. En gruppe bolivianske musikanter (Hvor er Bolivia? Hvorfor spør ikke journalistene om det?) spilte foran statuen av Francè Pre•eren, den store slovenske dikteren som hadde satt dype spor i sitt folks sjel.

Ville hun få høre musikken fra plassen helt til siste slutt? Det ville bli en vakker avslutning på dette livet: solnedgangen, melodien som fortalte om drømmer fra en annen kant av verden, det lune, varme rommet, den kjekke, spill levende unge mannen som gikk forbi. Der stoppet han og så på henne. Hun kjente at tablettene 17