Page 1



Myggfangerne



Päivi Laakso

Myggfangerne


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52748-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elizabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Päivi Laakso Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 11,5/14pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g /1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Vinterføre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Skogspyramide . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

37

Førerkort . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

44

Piken med ni liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

75

Richard Løvehjerte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

88

Dagene er talte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

93

Myggfangerens død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

96

Måken Ikaros . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Myr og finnmarkspors . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111



Vinterføre

Far trekker opp amerikaklokka, vrir nøkkelen rundt sytten ganger hver onsdag klokka tolv. Det er attende januar 2009, far er syttitre år, vinterene er ikke som før, men fingrene, brede på tuppene og smale mellom leddene, er fremdeles sterke. De svarte krøllene hans er borte for lengst, skjegget og resten av de få hårstråene på sidene er grå. Nesen er rund, øynene smale. Øyenbryne rette og buskete. Magen har alltid stukket ut på grunn av et sjeldent langt tarmsystem, magen og beina, de tynne svake stilkene, gjør at han ligner en edderkopp. Føttene er størrelse førtitre, men hadde vært førtifire om ikke en av tærne i begge føttene hadde krøllet seg i altfor korte sko da han var atten. Far står foroverbøyd, munnen åpen, den fyldige underleppen henger ned i konsentrasjon. De knoklete arbeidsnevene skyver viserne forsiktig og presist. Han må være ytterst varsom. Som da han bandt fluer. Eller da han sveiset sammen rørene under huset og når han legger permanent eller klipper mors hår. Oppvekst i trange kår i et lite hus har gjort far til et praktisk menneske. Klokka henger nøyaktig syv millimeter mot venstre, bare en ørliten forandring i stillingen ville stoppe maskineriet. 7


Far legger nøkkelen inn i klokka igjen, lukker glassdøra med barokke gullmønstre uten å skjelve og dytter på pendelen som straks begynner å svinge frem og tilbake. Mor går også frem og tilbake. Kvikt mellom komfyren og kjøkkenbordet. Det korte håret hennes med milde krøller har den samme mørke bruntonen som veggklokka, men det skinner ikke like blankt. Lakken på treverket falmer ikke, mors hårfarge er ny, også krøllene er fars verk. De skrå øynene hennes er blå og huden lite rynkete i forhold til de leddgiktfortærte fingrene hennes. Ellers er kroppen rak og slank med kurver på de riktige stedene. Bare ryggen er flat som en planke. De enorme brystene velter opp og ned når hun går og de brede hoftene har far lov å klappe av og til. Det er ikke mulig å se at hun er invalid. Alle lemmene er på plass, unntatt milt, livmor og eggstokkene som ble fjernet for over tjue år siden. Mor henter åtte store mandelpoteter i kjøleskapet og to løk i en heklet pose som henger ved siden av komfyren. Posen er et trekk for pynteputer. På kjøkkenet er den til mer nytte, mener mor. Hun vil kaste alt som ikke har nyttefunksjon. Mor mener garasjen er full av skrot som bør kastes. Far mener alt i garasjen har en potensiell funksjon, men at overdådige dekorasjoner, pynteputer inkludert, ikke hører til i finsk natur, men hos svenskene et steinkast unna over riksgrensa i Haparanda. Der har de alltid hatt barokke blondegardiner, porselensfigurer og plastblomster i vinduene, glitrende og blinkende dekorlykter og grusomme bløtkakelamper i stuene. De groteske hagenissene inne og ute gir 8


mor frysninger. Svenskene har det altfor godt. Grensen er klar og synlig. Finnene er annerledes. Den indre friheten hos en finne er begrenset. Finner er realistiske, praktiske og de har lidd. De vet hva det vil si å jekke seg ned, ikke forvente for mye, ikke glede seg for intenst og ikke minst: De svelger ikke dråpen før den har falt på tunga. Om den faller, svelger de effektivt, uten å kjenne smaken. For dråpen kan smake godt, altfor godt, og forventningene vil øke. Til livet generelt. Det er farlig. Russland som nabo gjør friheten til en dråpe som plutselig kan bli revet ut av munnen på deg. Grenseelven mot Sverige like ved Ikea er uttørket. Det har ingenting å si, hovedåren flyter bred og sterk mot havgapet der laksen fremdeles har fri ferd. Far elsker villaksen. Mor legger potetene og løkene ved siden av reinkjøttet på kjøkkenbenken. Indrefilet av kalv er det eneste kjøttet som passer mors og fars sarte magesekk og tarm. Mor finner hele svartpepperkuler i skapet over kokeplatene. Hun vasker potetene, skjærer av en tynn skive i enden før hun legger dem i kjelen. Vannet skal ikke dekke potetene, og hun drysser nøyaktig en halv teskje salt i. Reinkjøttet er kjøpt direkte fra leverandøren i Haparanda. Om høsten stapper mor tjue kilo reinfilet, reinstek, suppeknokler og tyttebær i fryseren. Harr, laks, sik, multer, blåbær, rips og ripssaft og jordbær legger hun i allerede om sommeren. Frysebilen med kjøttvarene stopper foran Ikea, apoteket ligger rett ved siden av, rundt hjørnet. Butikkene ligger i enorme firkantete handlebokser som perler på en snor, lekebutikk, godteributikk, dyre9


butikk, sportsbutikk, skobutikk, interiørbutikk, Iittala Outlet, sølvsmed og apoteket. Foran og bak er det parkering. Far er ambivalent. Det er for mange plasser i et endeløst landskap. Han vet ikke hvor han skal ha bilen. Mor og far har vært imot Ikea fra starten av. De vil ikke følge spillereglene, gå seg bort i salgshallene, tvinges gjennom dem alle, bare for å få vondt i ryggen og beina. Mor og far handler bare på apoteket. Reseptfrie smertestillende er mye billigere der. Ellers er alt bedre i Finland. Mor tar kjøttstykket ut av pakningen. Hun kjenner at det fremdeles er frossent, det prikker i fingertuppene. Bestemt og taus skjærer hun tvers gjennom kulda, hinnen og muskelfibrene. Så salter og peprer hun skivene på begge sider og tar smør i stekepanna. Hun lar smøret smelte og bli brunt før hun legger dem motvillig i panna. Skivene er fremdeles frosne. – Uff, mumler hun. – Hva sa du? undrer far. – Ikke noe, sier mor. – Det er bare leddgikten som river i fingrene, jeg holdt på å miste grepet rundt stekepanna. – Ja vel, sier far. Mor venter i fem minutter før hun heller i laktosefri matfløte og to store spiseskjeer Crème Bonjour kantarell kremost. Hun rører og legger lokket på. Etter tjue minutter stikker hun i den største poteten med en fyrstikk. Skallet sprekker ikke. Fyrstikken går gjennom uten motstand, potetene er klare. Mor bærer kasserollen til vasken, holder på lokket og heller. Det kokende vannet renner som en liten bekk, dampen slår opp og 10


får mors briller til å dugge. Far forsyner seg med Fazers helkorntoast med et tjukt lag smør. Mor henter fars tallerken og legger tre poteter på den. – Én til, mor, sier far forventningsfullt, sulten gjør luktene sterke, det rumler i magen. Far snur og vender på potetene. Det er en stor svart flekk på en av dem. – Denne styggingen må vekk, sier han og gir poteten til mor. Mor legger to nye på fars tallerken. Så henter hun sausen. – Stopp, avbryter far. – Jeg må skrelle først. – Skrelle? Det er sunt å spise skallet, sier mor, som om hun ikke visste at far bestandig har skrelt potetene. Hun heller saus over sine egne. Mens far møysommelig moser de skrelte potetene, legger hun to små ved siden av kjøttet på tallerkenen sin. Når far er ferdig, henter hun kantarellsausen. – Det lukter godt, sier far. Mor heller vann i glassene. – Jeg vil ha melk, avbryter far. – Melk er ikke bra for deg, du får slimansamlinger i halsen, sier mor og lar vannet fylle glasset til randen. – Melk, stønner far. – Gapet ditt er som et gammelt garn, det samler slim og mat. Stanken fra råtten mat i hudlommen er ikke til å holde ut, sier mor og løfter en jernstekepanne opp på kokeplaten med et brak. Far stirrer på vannglasset. – Våre egne poteter fra Vaaranpää var mye bedre, sier mor. 11