Overlevelsesteknikk for unge gamle av Klara Bøe og Petter Henriksen

Page 1


Klara Bøe og Petter Henriksen

Overlevelsesteknikk for unge gamle Håndbok i tilrettelegging av alderdommen


© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-44752-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 90 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. www.cappelendamm.no


Innhold

De unge gamle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Stilikon Klær og utseende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

Globetrotter Ut og reise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

30

Kjøkkengud(inne) Bordets gleder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

48

Teknofil Duppedingsene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

67

Friskus Helse, uhelse og kontrollert forfall . . . . . . . . . . . . .

83

Åndsmenneske Hodet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

100

Proprietær Hus og hytte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

116

Sosialt dyr Venner og bekjente . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

131


Kulturfiff Litteratur, musikk, kunst, dans, teater …. . . . . . . . .

154

Fritidsleder Barnebarna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

165

Seniorkonsulent Nedtrapping, pensjonering, jobberstatning . . . . . . .

185

Pleier De virkelig gamle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

204

Lånt tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

220


Takk Vi vil gjerne takke familie og venner for at de har beriket boka – for ikke å snakke om våre liv − med betraktninger, historier, kunnskap og klokskap. En særskilt takk til Reidun Slåen, som satte oss på tanken om å skrive.


De unge gamle

Du ser oss overalt – i traseen mellom Rena og Lillehammer, med vandringsstav i hånd mot Santiago de Compostela, på rockekonsert i band-T-skjorte og bandana, i høyskolenes forelesningssaler og regjeringskvartalets kantiner – med det lett gjenkjennelige halvt forklarede, halvt paniske ansiktsuttrykket: vi som skulle ha gitt oss alderdommen i vold, men ikke klarer det. Våre foreldre kunne. Gå av med pensjon i en alder som var hogd i stein. Gi gullklokka en verdig utstillingsplass i bokreolen over reclineren. Holde seg til hjemmets lune arne og pleie sine hovne ankler, ta imot barnebarn på fanget og vise fingerkunster, etter fem minutter si at nå må bestefar hvile middag. I dag skal bestefar smile lykkelig mens han gjennom 30 minutter blir eksersert av barnebarna og deres venner i klatreveggen i kjellerstua. Vi er i skvis, vi som er rundt pensjoneringsalderen. Ingen eldregenerasjon før oss har hatt slike muligheter til å ta for seg av morsomme og meningsfylte opplevelser – vi er klodens mest privilegerte. Vi er ennå (for det meste) friske eller kan repareres, vi hever vår pensjon, eller vi er i jobb med seniorprivilegier. Men vi er uvante med vår nye livssituasjon. Vi har ikke utviklet gode forsvarsmekanismer mot bombardementet av tilbud og fristelser. 9


For bombardert blir vi. Av det offentlige som vil oss vel. Av jevnaldrende venner, i pur begeistring over livet. Og av markedsføring som rettes massivt mot WHOPS (wealthy, healthy old people) eller «det hvide guld» (som skarpskodde danske markedsførere kaller det). Hvem vil ikke strekke seg det lille ekstra for å anses som wealthy/healthy/ guld? Om vi skulle tvile et øyeblikk på kapasiteten, blir vi straks minnet om at vi skal ha helse og fysikk som en middels gymlærer i forrige generasjon. Vi jages pesende oppover aktivitetsspiralen. Vi utgjør et nytt demografisk segment – de unge gamle. Slik vi holder på, kan fornøyelsen bli kortvarig. Vi kan bli gamle gamle før vi vet ordet av det.

Kjennetegn Hvordan definere gammel-ungdommen? Den enkleste måten er å gå etter alder. Tradisjonelt passeres gammelgrensen på sekstiårsdagen. Før det er man middelaldrende, etter det er man målgruppe for Vi over 60 – gam-m-m-m-el. I dag blir avgrensningen forkludret av at mange i sekstiårene er litt for spreke til å bli karakterisert som gamle. Gammel, nei det er man iallfall ikke før man er noen-og-70, lyder det gjerne. Det behøves en overgangskategori, de unge gamle, og for å være konkret kunne man si at det er folk mellom 60 og 75. I denne boka velger vi å tøye begrepet – vi tar også folks mentalitet med i betraktning. En bekjent av oss er 82 og har med sin grønne stær synsfelt som om han titter gjennom et sugerør, men legger hver sommer ut på énmannsseilas langs svenskekysten – et graverende tilfelle av gammel-ungdom. En annen bekjent er 60, førtidspensjonert og tilbringer sine somre – fra 1. juni til 31. august – i en fluktstol på Ingierstrand i Oslo; han la gammel-ungdommen sin bak seg allerede som noen-og-femti-åring og er lykkelig som gammelgammel. 10


Gammel-ungdom som fenomen – (mildt) urealistisk aldersopplevelse – er ikke låst til aldersgruppen 60−75. Du ser det over hele fjøla blant folk med rynker. Unge gamle har mange fellestrekk, men faller også i undergrupper etter en del parametere: • Arbeid. Noen unge gamle er pensjonister, men noen ikke: De er de yrkesaktive unge gamle, deriblant de regulære pensjonsnekterne. De yrkesaktive blant oss er unggamle i annen potens. Og dobbelt utsatt for prestasjonspress, både i jobben, og i fritiden gjennom ambisjonene som jekkes opp av større økonomisk handlerom. Fare for UGKU (ung-gammelt kronisk utmattelsessyndrom). • Økonomi. Forholdsvis mange unge gamle har økonomisk armslag etter et liv med inntektsgivende arbeid og boligkarriere, men ikke alle. Unge gamle med trang økonomi har sine spesielle utfordringer med forventningspresset – og med pensjoneringstidspunktet. • Lykke. Noen unge gamle har tunge skjebner og kjenner liten lykke. Men mange unge gamle opplever trolig det vi kan kalle livslykke. Det at boka tar for seg prestasjonspressets farer, må ikke skygge for dette: En overvekt av unge gamle har grunn til å takke skjebnen hver dag. • Sivilstatus. Noen unge gamle er enslige, men mange lever i parforhold. Og mange skaffer ny partner hvis den gamle blir borte. Om det er en større tendens til hyperaktivitet hos enslige unge gamle enn hos samboende, er det marginalt. Begge grupper står på. • Barn. Noen unge gamle har barn og barnebarn, noen ikke. Her er tendensen til overdreven aktivitet ikke likt fordelt mellom gruppene. Barnebarn er et eventyr, men 11


trekker sterke veksler på besteforeldrene. Enda sterkere veksler trekkes selvsagt på den lille undergruppen – kun menn – som ikke bare har barn, men ikke-voksne barn. Noen ganger i kombinasjon med ikke-voksne barnebarn. Gammel-ungdom ute av kontroll. • Kjønn. Yngre menn er gjerne hyperaktive i rykk og napp, yngre kvinner gjerne mer uavlatelig jevnt pliktoppfyllende. I alderdommen synes atferdsmønstrene å konvergere mot et jevnstort, likeartet prestasjonsjag. Gammel-ungdommen er kjønnslikestilt på dette området. Som gruppe blir vi unge gamle identifisert også ut fra andre egenskaper enn (innbilt) ungdommelighet: • Nyhet. Internett, teknologiske nyvinninger og mye annet skaper en ny virkelighet og et nytt handlingsrom også for gamle, vi må finne opp alderdommen på nytt. Dessuten er vi nye i rollen som gamle – vi er de nygamle. • Fortrengning. Vi er begynt å bli gamle, men vil ikke stå fram med det – vi er de skapgamle. • Halsstarrighet. Vi er ikke lenger unge (punktum), men tviholder på livet som unge («gamle i skinn, unge i sinn», «unge inni», «holder på gutten/jenta i seg») – vi er de skinngamle. • Og for den som lurer: Vår selvbevissthet og selvtilfredshet som gruppe blir ikke mindre av at vi i stor grad er gammel-sekstiåttere. Og da snakker vi ikke om alderen 68. Og hvordan passer så forfatterne inn i dette? Det er kanskje ikke overraskende at vi som skriver boka, tror vi personifiserer gruppa sånn noenlunde: midt i sekstiårene. Én av hvert kjønn. Samboende. Voksne barn. Mindreårige barne12


barn. Én pensjonist og én i jobb. Brukbar økonomi. Ganske oppfylte av vår lykkelige livssituasjon og livets rikdom, og stadig oftere matte etter en lang, aktiv dag. Vi gjør ikke situasjonen lettere for oss selv ved å skrive bok om det.

Andre før oss Det som har gjort bokskrivingen lettere, er at vi har kunnet lene oss på dyktige fagfolk, som har beskrevet og satt merkelapp på gammel-ungdommen i ulike varianter: • Le troisième âge – den tredje alder = pensjonister som er spreke nok til fortsatt å være aktive. Begrepet ble lansert på 1970-tallet i Frankrike da man la til rette for at pensjonister skulle få noe å bite i ved å sette seg på skolebenken igjen (les universités du trosième âge). Sentralt i bevegelsen sto Pierre Vellas ved universitetet i Toulouse. • The third quarter of life = årene fra man er 50 til man er 75 år. Lansert som begrep av den amerikanske filantropen Alan Pifer som ville plukke ned den gjengse forestillingen om at alle gamle er sløve og stakkarslige. • The «young old» – de unge gamle = gamle som ikke er blitt gammel-gamle ennå (the «old old»). Omtalt av den amerikanske psykologen Bernice Neugarten, også hun for å løfte fram potensialet i aldersgruppen. • The third age – den tredje alder, bredt beskrevet av briten Peter Laslett i boka A Fresh Map of Life: The Emergence of the Third Age. Laslett opererer med fire faser i livet, definert funksjonelt: den første alder: barndommen med avhengighet av andre og sosialisering; den andre alder: ansvarlighet og arbeidsliv; den tredje alder: oppfylling og 13


innfrielse (oss!); den fjerde alder: avhengighet og avfeldighet (ikke oss).

Bokas oppbygging – Rollelisten Vi unge gamle har våre utfordringer. Vi trenger veiledning i hvordan vi skal håndtere prestasjonspresset, og hvordan vi best skal tilrettelegge livet som gammel. Her er et batteri med spesialiserte roller vi forventes å bevege oss inn i og ut av, som vi kan velge å prøve å mestre − eller bare ignorere. Boka går gjennom rollelisten: • Hold høyden utseendemessig − Stilikon • Se mest mulig av verden mens du ennå kan – Globetrotter • Gled familie og venner med uforglemmelige måltider – Kjøkkengud(inne) • Imponer omgivelsene med ditt grep om nyere teknologi – Teknofil • Kontroller det fysiske forfallet – Friskus • Kontroller det intellektuelle forfallet − Åndsmenneske • Utvikle eiendomsmassen − Proprietær • Plei omgang med din voksende vennekrets – Sosialt dyr • Hold deg oppdatert innen film, teater, litteratur, musikk og kunst − Kulturfiff • Knuselsk barnebarna! – Fritidsleder • Hold i trådene administrativt – Seniorkonsulent • Gi dine egne gamle foreldre en verdig alderdom − Pleier


Stilikon

Klær og utseende

Du kan være nydelig som tredveåring, sjarmerende som førti og uimotståelig resten av livet. coco chanel

Oppmuntrende ord. Det kan vi trenge nå som det hardner til. Diskusjon mellom mor Sigrid (56) og datter Ane (17): − − −

«Mamma – det skjørtet kan du bare ikke vise deg i blant folk, det er altfor kort.» «Det kan jeg vel – det er ikke noe galt med beina mine, jeg har pene bein, jeg.» «Det er ikke beina dine det er noe galt med; det er ansiktet. Kanke ha så kort skjørt når du har så mange rynker, vettu.»

Sannheten kan være brutal. Og det er ikke bare ansiktet det er feil på. Hva er det som har skjedd med kroppen? Den var da så slank og smekker for bare kort tid siden. Nå tror vi ikke våre egne øyne når vi ser i speilet. Cellulitter og gjeddeheng hos damene, hos mennene mannepupper og en rund godtepose der den flate magen pleide å være. Før hadde vi lite penger, men ingen problemer med å finne noe lekkert og kledelig til vår smidige kropp til fredagsfesten. Nå har 15


vi bedre dekning på kontoen, men er ikke i stand til å finne noe vi a) liker, b) klarer å få tredd oss inn i, c) synes er passende for folk i vår alder. Og hår forsvinner på steder der vi gjerne vil ha det (hodet, øyenvippene), og dukker opp på steder der vi nødig vil ha det − overleppa og haka (kvinner), ryggen og ørene (menn), nesa (begge). «Det har vært kronår for nesehår i år», sa en venn sørgmodig. I Bridget Jones’ dagbok står det at å være kvinne er verre enn å være bonde – det er så mye som skal gjødsles, og så mye som skal høstes. Det blir sannelig ikke mindre gårdsdrift med årene.

Det kan gå galt på så mange måter Det er mange motstridende meldinger fra dem rundt oss! • Ikke kle deg som en ungdom – du framstår som om du fornekter alderen din. Patetisk. • Ikke kle deg som en gamling – du framstår som om du har gitt opp. Patetisk. • Ikke kle deg i billig tøy av dårlig kvalitet – det sitter ikke godt på en gammel kropp. • Ikke kle deg i dyrt tøy – du ser ut som du prøver for hardt. • Ikke prøv å se moderne ut – prøv å se stilig ut. (Hva? – jeg har jo aldri hatt noen stil …) • Hold deg langt unna moten fra da du selv var på høyden – f.eks. i 1968 – du framstår som en overvintret tulling. • Ikke kle deg grått, musete og upersonlig. Du ser avblomstra ut. 16


• Ikke bruk Sisterhood is powerful-T-skjorta fra California 1970 eller andre plagg med budskap på – du framstår som om du vil flashe din gamle og utdaterte personlighet. Og – selv om du brente BH-en din den gangen – ikke tenk tanken engang.

Skal vi gidde? Som gammel blir man fort usynlig i det offentlige rommet. Det er mange fordeler med det – man kan for eksempel lytte hemningsløst til fremmede menneskers samtaler på bussen eller på restaurant. Det er ingen som bryr seg om det eldre, harmløst utseende mennesket som sitter alene ved vindusplassen og stirrer tomt ut i lufta. På en togtur fra Lillehammer til Oslo kan en stille gamling oppleve en hel roman. Skal vi gidde å gjøre oss lekre ute blant folk når ingen allikevel ser oss? Ja, vi skal faktisk det. Man kan like det eller ikke, men man blir behandlet bedre og får det lettere i alderdommen hvis man er noenlunde velstelt og velkledd. I en periode av livet da man ikke får respekt på samme måte som før, er det viktig å signalisere at man fremdeles er med i det offentlige rommet. Den effekten oppnår du ikke hvis du sjokker av gårde til butikken med bustete hår, i crocs og den 20 år gamle hagestell-buksa som du synes er for god til å kastes. En rød tråd i denne boka er hvordan man skal kunne opprettholde livskvaliteten på ulike områder av livet med noe mindre innsats enn før. På enkelte områder må innsatsen faktisk intensiveres. Klær og utseende er ett. Forfallet akselererer og krever sitt. Det er dessverre bare i bygningskunsten (og da særlig i Italia) at forfall kan framstå som estetisk.

17


Dekkoperasjon − Klærne Joggebukse er et tegn på nederlag. Du mistet kontrollen over livet ditt, så du kjøpte deg ei joggebukse. karl lagerfeld

De fleste unge gamle beholder greit kontrollen over livet. Men kontrollen over kroppen er det verre med. Den lever sitt eget liv og følger sine egne regler. Og det er ikke bare å kjøpe et tilfeldig plagg for å dekke til de suspekte partiene.

Jeg har ingenting å skjule Det finnes mange utmerkede måter å retusjere effektene av aldringen på (mer lenger nede!). Men ens utseende er i siste instans tjent med at man forsoner seg med sin alder. («Lær mig, o skov, at visne glad», sier Adam Oehlenschläger.) Aldring er ingen skam. Aldring er en effekt av at man er født når man er født og fortsatt er i live. Alderen din skal du bære med naturlighet. Når Pengefondets leder Christine Lagarde ser fantastisk ut, er det ikke fordi hun underslår at håret hennes er blitt hvitt, og at hun har fått rynker.

Kropper som siger, og tøy som sitter Det er fristende å følge minste motstands vei og ty til løse, stoffrike, teltaktige plagg i vår fase av livet. Men det kan gi et vel så bra inntrykk med tøy som følger kroppens fasong, uten å stramme. Det forteller omgivelsene at man har kontroll ikke nødvendigvis over kroppen (som eldes), men over tøyet. Ulempen er selvfølgelig at man må følge opp med klesinnkjøp etter hvert som kroppen tar nye veier. Vi snakker ikke bare om esing og henging her, og om å unngå pølseskinn-effekten. Krymping og magring bør også 18


følges opp. Det ser ikke bra ut med en aldrende mannshals som stikker opp av en skjortesnipp som har diameter fra velmaktsdagene (kyllinghals-effekten).

Svart/hvitt-tenkning Vi er mange som er glade i og føler oss mest bekvemme i klær i svart og/eller hvitt (det monokrome segmentet). Det får dessverre ikke alltid fram det beste i oss unge gamle. Det er mer som detter av hodet nå enn før: hår, flass og (dessverre) matrester. Det synes mye bedre på svart! Og vi søler og skvetter mer nå enn tidligere: kaffe, pastasaus, vinaigrette. Det synes mye bedre på hvitt! Vurder lettere kamuflasjefarger. En brun tweedjakke båret av en unggammel mannsperson, eller et mangefarget skjørt på en kvinne, kan ta imot mye fremmed innhold før det synes. Og nettopp derfor: Jo eldre vi blir, jo oftere bør tøyet på rens.

Fruekjolen og fritidsdressen Det er vel og bra at man ikke skal kle seg krampaktig ungdommelig, men man kan gjerne styre unna de «tidløse» antrekkene for eldre, f.eks. klassikerne fruekjole og fritidsdress. Den lette og ledige fritidsdressen for menn forbindes nå mest med forstandere i frimenigheter. Fruekjolene hadde sin gullalder på sekstitallet. Skjønt. I det britiske kongehuset lever disse kjolene i beste velgående. Kvinnene der ser ut som de er kledd opp av Det kongelige britiske møbeltapetsererlauget. Man kan si at dette ikke gjelder for nyankomne Kate Middleton, men watch out, Kate − du kommer kanskje dit du også.

19