Page 1



Historien om norsk Black Metal

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 3

23/02/15 09:03


© CAPPELEN DAMM AS 2015 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-44403-7 1. utgave, 1. opplag 2015 Fotografi: Paal Audestad Omslag og bokdesign: Trine + Kim designstudio Portrett av Harald Fossberg: Stein J. Bjørge Portrett av Paal Audestad: Ellen Renberg Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 9,5/13 pkt. Satyr og 8,5/12 pkt. Mostra Nouva og trykt på 130 g Arctic Volume Highwhite. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 4

23/02/15 09:03


INNHOLD INTRO ............................................................................................................ 8 1 JESSHEIM, 3. FEBRUAR 1990 .......................................................................... 11 2 RØTTENE TIL BLACK METAL ........................................................................ 15 3 FRA KASSETTUNDERGRUNN TIL STORSALG ................................................ 25 4 FANZINEKULTUREN – SVARTMETALL I SVARTE BOKSTAVER ...................... 41 5 ESSENSEN AV BLACK METAL ........................................................................ 49 6 LYDEN AV BLACK METAL – DU KAN FÅ MYE UT AV BARE ÉN TONE ............. 63 7 SNORRE RUCH – EKSTREMMETALL ER EKSTREMSPORT ............................. 69 8 PYTTEN HUNDVIN – MANNEN SOM FANGET LYDEN ................................... 79 9 MAYHEM – TOTALT JÆVLA ARMAGEDDON .................................................. 85 10 DARKTHRONE – EKSTREMT RETRO ............................................................. 115 11 ENSLAVED – SØNNER AV ALLFADR ............................................................... 137 12 BÅRD EITHUN – TROMMISEN SOM HAR VÆRT MED PÅ DET MESTE ........... 153 13 ANDERS ODDEN – ÉN FOT I HVER LEIR ........................................................ 163 14 SAMLING I HELVETE ..................................................................................... 171 15 KJETIL «FROST» HARALDSTAD – ROCKESTJERNE OG TEPPEBOMBER ......... 181 16 GEHENNA – EN SYMFONISK VESTAVIND ...................................................... 187 17 ULVER – FRA MELANKOLSK SVARTMETALL TIL MØRK KUNSTROCK .......... 197 18 COVERKUNST – MER ENN SNØ OG GRANSKOG ............................................ 205 APPENDIKS .................................................................................................... 215 OM FORFATTER OG FOTOGRAF .................................................................... 220 LITTERATURLISTE ........................................................................................ 222

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 5

23/02/15 09:03


Black metal ville skjedd uansett. Det var så mange viljesterke folk rundt om i landet som hadde en iver etter å skape noe. Ted Skjellum (Darkthrone)

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 6

23/02/15 09:03


Jeg har ofte tenkt på hvor unge folk var. At så mange unge folk spilte inn så mye – og så viktig – musikk. Da Emperor laget mini-LP-en, var jeg 18. Da Enslaved spilte inn Yggdrasil-demoen, var Ivar 14. Den demoen er ufattelig bra den dag i dag. Bård Eithun (Thorns, Emperor)

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 7

23/02/15 09:03


INTRO «Folk kommer til å hate deg.» Det var kom­ mentaren jeg fikk da jeg fortalte at jeg skulle begynne på denne boka. Greit nok. Black metal er ikke noen pop­ularitets­konkurranse. Men den vekker noe hos mange – langt flere enn man kanskje skulle ane.

handlet dem som ambassadører.

Uglesett, nedvurdert og hatet. Men også Norges liksminkede ansikt utad. Her hjemme er sjan­­­­­­g­­ eren fortsatt forbundet med kirkebrenning, drap og likskjending. Tar du fram black metalplater for å spille dem, vil selv den mest «liberale» musik­kelsker himle med øynene. Mexico, for et par år siden: I Morelia, en liten by midt i landet, vest for Norske black metal-band har ikke fått suk­ hovedstaden. En søndag morgen har vi nettopp sessen servert på sølvfat. Det holder ikke å kalle manøvrert oss forbi en religiøs prosesjon, kom­ seg Hertug Urrgh og ha uforsiktig omgang med plett med helgenbilder og messende sang. I fyrstikker for å bli berømt – og beryktet. Det en bakgate ser vi to magre karer i svart. På T-­ kreves hardt arbeid. Black metal-miljøet består skjortene: Darkthrone og Mayhem. for det meste av dedikerte musikere som øver i I Mexico by, på det store torget foran pre­ timevis hver dag. Musikken er nemlig ikke en sident­ palasset, mellom ponchoer og alskens grumsete saus, men raske riff spilt med presisjon handels­varer: kassetter med påskriften «Mayhem, og pasjon. Live in Sarpsborg». Musikken? Black metal. Noen rynker på nesen og kaller norsk metal Mayhem kan fortelle om politikonstabler i – og da særlig black metal – et eksportprodukt Colombia som ba om autografer. Om grekere, på linje med oppdrettslaks. Kanskje det. Men amerikanere, polakker og russere som har be­ kvaliteten er det ingenting å si på. ~8~

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 8

23/02/15 09:03


Og kvaliteten, de musikalske bragdene, er det du skal få lese om i denne boka. Dette er ikke historien om mord, blod og kirkebranner, men en beretning om hvordan folk fra ulike kanter av landet kom sammen gjennom et verdensom­ spennende nettverk der brevskriving og bytting av kassetter var ryggraden. Langsomt brøt de overflaten og skaffet seg et ry også internasjonalt – før de brått måtte gå under jorden igjen. Men stein for stein har black metal bygget seg opp til å bli et særnorsk musikkfenomen med høy status i inn- og utland. Ja, nærmest blitt folkeeie. I denne boka skal flere sentrale aktører fortelle om hvordan musikken oppsto, hvordan miljøet vokste, og hvordan de opplevde «The Black Bang», på godt og vondt. Noen har ikke ønsket å delta. Varg Vikernes’ svar lød ganske enkelt: «Nei takk.» Andre avtaler har gått dukken på grunn av tidspress (hardt turnerende musikere har overfylte kalendere). Under arbeidet med boka er jeg også blitt klar

over mengden av «unsung heroes» i miljøet, folk i kulissene som har bidratt til å spre musikken og koble musikere med hverandre. De fortjener også i høy grad å bli løftet fram, og det er mange historier som ennå er ufortalt. Jeg har valgt å fokusere ekstra sterkt på begynnelsen – eller ursuppa, som Gylve Fenris Nagell kaller det et sted – og hva som formet noen av sjangerens viktigste musikere og ildsjeler. Her dukket det opp et og annet overraskende svar. Vil du vite hvem som hadde fyrstikkene, hvem som holdt kniven, hvem som kjørte bilen, hvem som kastet den første steinen, bør du sette denne boka tilbake i hylla med en gang. Dette handler nemlig om en gjeng dedikerte ungdommer som møysommelig har skapt en scene som er blitt kjent fra Vladivostok til Bogotá. Noen av dem var knapt tenåringer da bulderet startet.

~9~

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 9

23/02/15 09:03


Kapittel 1

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 10

23/02/15 09:03


JESSHEIM 3. FEBRUAR 1990

Witchcraft, blood and Satan Meet the face of death Blood – fire – torture – pain Winds of war, winds of hate Armageddon, tales from hell The wage of mayhem, the wage of sin Come and hear, Lucifer sings Command for blood, command for war Command for Satan, command for hell Command for blood – command for Satan Command for you «Carnage», Mayhem 1991

E

n kald vinterlørdag står en umake samling folk på Jessheim togstasjon. De fleste er kledd i svart, med patronbelter og naglearmbånd. Noen har passert 20, men de fleste er i alderen 16 til 18 år. Årsaken? De skal se Mayhem med ny vokalist. De to siste årene har bandet gått i hi for å finslipe sounden. Siden starten i 1984 har pionerene fra Langhus kun spilt en håndfull konserter. Nå skal de vise hva de er gode for. Gitaristen i Mayhem, Øystein Aarseth, har et bredt kontaktnett med folk i den verdens­ omspennende kassettundergrunnen. Den siste tiden har han vært ekstra flittig og sendt sirlig skrevne brev der han inviterer til konserten. Derfor har også folk fra Polen og Hellas kommet oppover til tettstedet tre mil nord for Oslo. Mayhems nye vokalist er svensk og heter Per Yngve Ohlin, alias Dead. Bandet kom i kontakt med ham via kassettnettverket, og han forlot det svenske death metal-bandet Morbid for å bli

~ 11 ~

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 11

23/02/15 09:03


Kapittel 1

med dem. Ryktene om Ohlins drøye sceneshow har svirret en stund. Mange har reist langt for å få med seg denne begivenheten. Jon «Metalion» Kristiansen fra Sarpsborg er en av de forventningsfulle på stasjonen, han er selve navet i miljøet og lager metalfanzina Slayer Magazine. Bård Eithun har kommet fra Kvikne, Tomas Haugen fra Akkerhaugen, Snorre Ruch fra Trondheim, Gylve Nagell fra Kolbotn, Harald Nævdal fra Lysekloster og Olve Eikemo fra Os. Mayhem har også fått ny trommeslager, Jan Axel Blomberg – som har flyttet fra Trysil til Oslo. Sammen med bassist Jørn Stubberud skal han danne ryggraden i bandet de neste tjue årene. Øystein Aarseth har antydet i brevene at kveldens show kan bli noe utenom det vanlige, og det stemmer: Ohlin og Aarseth stiller med liksminke, scenen er dekorert med kjettinger, piggtråd og grisehoder på staker. Bandet rivstarter med et par klassikere – «Deathcrush» og «Necrolust» fra mini-LP-en Deathcrush – men så kommer et par nyskrevne låter i samarbeid med Ohlin, «Funeral Fog» og «Freezing Moon», som begge viser at Mayhem er på vei i en ny retning. Det dreier seg ikke lenger bare om å være kjappest og mest brutal, men også om å skape en stemning. Ohlins vokal er noe mer enn bare skrik og vræl, han hveser og uler, og deklamerer teksten på introen til «Freezing Moon». Under nest siste låt, «Chainsaw Gutsfuck»,

drar Ohlin fram en kniv og begynner å kutte seg opp. Men kniven er for sløv, så han tar isteden en colaflaske, knuser den og karver et par stygge skår i armen. Blodet flyter, og vaktmesteren på stedet teiper ham så godt han kan, slik at Ohlin kan gå opp på scenen og gjennomføre siste låt, «Pure Fucking Armageddon». Etter dette blir ingenting det samme. Mayhem har tatt black metal et skritt videre, og mange som dro til Jessheim, skal følge etter. Bård Eithun og Snorre Ruch spiller sammen i bandet Stigma Diabolicum, som senere skifter navn til Thorns. Den særegne gitarstilen til Ruch (som en kort periode også er innom Mayhem) skal bli en rettesnor for hele den norske scenen. Eithun blir senere med i Emperor, bandet til Tomas Haugen. Gylve Nagell og bandet hans, Darkthrone, skifter stil fra death metal til black metal og blir et av sjangerens flaggskip – mens Harald Nævdal og Olve Eikemo, som begge har spilt death metal i Old Funeral og Amputation, danner Immortal. De neste årene skal denne kjernen av musikere – og en håndfull andre – forandre både det norske og internasjonale musikklandskapet. Men dét får verken Øystein Aarseth eller Per Yngve Ohlin oppleve. Begge er døde bare noen år etter Jessheim-konserten. Den ene har begått selvmord, den andre er blitt drept. Men norsk black metal overlever. Mot alle odds, vil noen si.

~ 12 ~

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 12

23/02/15 09:03


99531_nyanser av svart_cc2014.indd 13

23/02/15 09:03


Kapittel 9

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 84

23/02/15 09:04


MAYHEM

– Totalt jævla Armageddon

Violent torture, Death has arrived, Armageddon, Terror and fright, Bleeding corpses, Rotting decay Anarchy, Violent torture, Antichrist, Lucifer, Son of Satan Pure Fucking Armageddon (Mayhem, 1986)

D

a dagens black metal-band gulpet barne­grøt, spydde Mayhem blod. Uten Mayhem, ingen norsk black metal slik vi kjenner den. Og historien om Mayhem inneholder nok blod og død til at man kan lage en horrorfilm. For 30 år siden kom Øystein «Euronymous» Aarseth (gitar), Jørn «Necrobutcher» Stubberud (bass) og Kjetil Manheim (trommer) sammen for å lage den drøyeste, sinteste og kjappeste metalen. Knallhard metal møtte kjapp og brutal punk i Mayhems piskende lydinferno. Vinyldebuten Deathcrush fra 1987 var noe av det mest kompromissløse som noen gang var gitt ut i Norge. De Mysteriis Dom Sathanas (1994) regnes som en av de viktigste platene innenfor black metal – worldwide. For Mayhem skulle veien dit vise seg å bli usedvanlig kronglete, med medlemmer som sluttet, tok sitt eget liv – og ble drept. I dag er bare én mann igjen fra originalbesetningen: Jørn Stubberud.

~ 85 ~

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 85

23/02/15 09:04


99531_nyanser av svart_cc2014.indd 86

23/02/15 09:04


Jeg hadde aldri sett for meg at Mayhem skulle bli en så stor suksess. De hadde kultstatus allerede da jeg var med. Men at det skulle bli så voldsomt, hadde jeg aldri trodd. Torben Grue, trommeslager i Mayhem 1987–88

Jeg skjønner ikke at ting skulle gå sånn i motbakke: Øvinger, konserter, plater – ingenting var lett for Mayhem. Ted Skjellum, Darkthrone

Vevelstadåsen, 1980: Naboen til tolv år gamle Jørn Stubberud sier at han må komme inn og høre den nye plata han har kjøpt, Motörheads «Ace of Spades». Det første Jørn får øye på, er coveret. Gutta ser ut som cowboys. Og tolvåringen er fan av cowboyer. Han har lest nesten alle Morgan Kane-bøkene, og nå ser han at en av Motörheadcowboyene har en kniv festet til låret. Så setter naboen på plata – og Jørn får fuzzbass for aller første gang. Og whiskystemmen til Lemmy. – Jeg tenkte bare fyyy faaaen. Det blåste alt vekk.

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 87

23/02/15 09:04


Kapittel 10

Attila Csihar, Mayhem

Kjetil Manheim hadde nettopp begynt i 2. klasse da det kom en lapp i postkassen med tilbud om å prøvespille i korps. Kjetil dro dit, prøvespilte og fikk bli med. Han var allerede musikkinteressert. Foreldrene hadde gitt ham en innspilling av Edvard Griegs «I Dovregubbens hall». – Faren min var rektor på Langhus skole, så vi flyttet inn i Vevelstadåsen. Det var et høl, som Stovner, en bomaskin der alle flyttet inn i et nybygg med terrasseblokker. Jeg møtte Jørn i 2. klasse på Vevelstad skole. Verken han eller

jeg likte det de andre likte, det var ingenting å finne på og ingenting å høre på radio, forteller Kjetil. – Så fant Jørn og noen eldre gutter ut at de skulle starte band. Ingen av dem kunne spille. Men Jørn kjente jo én – meg. – Det var tilfeldig hvem som spilte hvilket instrument, sier Jørn. – Hovedsaken var at vi hadde et band. TROMME LITT PÅ VEGGEN På tiårsdagen fikk Jørn sin første gitar. Det var

~ 88 ~

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 88

23/02/15 09:04


Mayhem

det han ønsket seg mest av alt. Han hadde vokst opp med Stones, likte Keith og Ronnie. Men bare de tøffe låtene, ikke klisselåtene. – Da jeg var tolv, skulle fetter’n til mora mi selge bassgitaren sin. Jeg kjøpte den – så det var egentlig tilfeldig at jeg ble bassist. Vi kunne jo ikke spille, men jeg visste at Manheim spilte trommer i korpset, så vi fikk med ham. – De testet meg ved at vi dro hjem til en av dem. Jeg hadde med trommestikkene og spilte på veggen, og dermed var jeg med i bandet, sier Kjetil. – Så for så vidt var det Jørn som starta dette faenskapet! – Da vi fikk inn Manheim, fikk vi øvingslokale i samme slengen. På Langhus skole, der faren hans var rektor, øvde det allerede et band, kalt Napalm. Derfor ble det lettere for faren å si ja til oss, også, forteller Jørn. – Vi fikk hjelp av bestefaren min, som var elektriker, til å legge inn strøm. Og faren min jobbet i teppefirma, så han la vegg-til-vegg-teppe. Først kalte de seg Skojern. Og mange navn senere endte de opp med Musta. – Egentlig skulle vi hete Svart By, men det låt teit, forteller Kjetil. – Så vi gikk til en finsk dame som jobbet i kiosken der vi bodde, og spurte hva Svart By het på finsk. Musta Kaupunki, sa hun, men vi nøyde oss med Musta. Vi begynte å skrive låter med en gang. Vi hadde vel en Motörheadcover, men vi låt shait. Så Jørn og jeg fyra de andre og begynte å lete etter nye folk. Vi hadde ingen idé om hva vi drev med. Vi visste at vi skulle spille metal, men fant ikke helt ut av det.

Det de derimot fant, var musikalsk inspira­ sjon – i to av Oslos platebutikker, Imer­slund og Electric Circus. – Manheim og jeg var Aftenposten-bud fra vi var 13 til 16. Det var sånn vi tjente penger til skiver. Vi bestilte mye fra et svensk selskap som het Zip Records. De hadde lister med egne kategorier: thrash, grind og sånt – men også noen helt sjuke, som chaos, brutal, satanic. Dette måtte jeg bare kjøpe. Det var sånn jeg fikk tak i Voivod, Bulldozer og sånne band, forteller Jørn. – Der jeg kom fra, var vi 10–15 som hørte på metal. Vi samla og prøvde oss fram, alle hadde sine egne favoritter. Jeg likte også punk som Dead Kennedys, GBH, Chaotic Discord og norske punkband som Svart Framtid, Stengte Dører og Betong Hysteria – som jeg gikk og så live på Blitz. I 1983 var hans eget band klar for å scene­ debutere. – Den første spillejobben var på Langhus skole. Det var da jeg traff Thomas Seltzer første gangen. Han spilte med bandet sitt, Akutt Inn­ leg­gelse, forteller Jørn. – Etter hvert bytta vi ut de medlemmene som ikke kunne spille. De hadde vilje, men ikke evne. Så vi fikk inn to fra Napalm og en fyr til som var noenlunde habil. IN LEAGUE WITH SATAN Ting skulle endre seg da Jørn takket ja til å prøvespille for et annet lokalt band. De sa det skulle komme en fyr for å hente ham på stasjonen. Denne fyren viste seg – utrolig nok

~ 89 ~

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 89

23/02/15 09:04


Kapittel 9

– å like Venom. Jørn hadde aldri før møtt noen som likte Venom. Men nå var han blitt kjent med Øystein Aarseth. – Øystein hadde et bandprosjekt som hadde spilt Venom-låta «In League with Satan» på skoleavslutningen som et fuck you til skolen. Manheim og jeg hadde gjort noe lignende, da vi dro Beranek-låta «Dra til hælvete». På øving hadde vi også covret «In League with Satan» – og mange av de samme låtene. Så Øystein begynte å spille med oss. – Alt falt på plass da Øystein kom inn i øvingslokalet og rigga opp gitaren, husker Kjetil. – Han hadde en Peavey Bandit, verste feed­ backmaskinen, den ulte og skreik, husker Jørn. – Det klaffa med en gang. Det var den lykke­ følelsen da vi skjønte at det kom til å gå. Så var det bare å begynne å lage låter. – Øystein skrøt i ettertid av at det var han som skrev alle låtene, men det stemmer ikke. Alle kom med ideer, sier Kjetil. – Jørn kunne ha et riff han lekte med, og så utviklet vi det sammen. Musikken kom først, tekstene etterpå. Vi hadde ingen vokalist, men det var ikke så farlig for oss. Vi fikk ta det etter hvert. – Øystein og jeg bytta på å synge, forteller Jørn. – Senere fikk vi med Billy, men han slutta etter bare én konsert. Maniac sang på Deathcrush, men han bodde langt unna, i Rauland. Det var for langt å dra for å øve. Dét skal vi ha: Fra 1984 til januar 1988 øvde vi uten vokalist, og vi brydde oss ikke en døyt.

Og bandnavnet? Med to blodfans av Venom involvert var det ikke rart at de kalte seg opp etter en Venom-låt, «Mayhem with Mercy». – Vi blåste opp egoene våre, hadde psevdo­ nymer, og lot ingen få se ansiktene våre på bandbildene. Det var om å gjøre å ha en aura av mystikk, skape interesse, få folk til å prate, forklarer Kjetil. Og strategien virket etter hensikten. I hvert fall på Bård Eithun: – Første gang jeg så et bilde av Mayhem, hadde Øystein og Jørn håret ned i ansiktet. Jeg lurte på hvordan de var. Var de høye? Lave? Jeg ble veldig fascinert. Ifølge Jørn bestemte Mayhem seg for å skille seg ut fra poserbanda, som de hatet dypt og inderlig. – Var det bilde av bandet på coveret? Glem det. Hadde de sminke? Kast skiva! Vi skulle aldri vise trynet. Det fantes ingen bilder av heltebandene, det gjorde dem enda mer mystiske, påpeker Jørn. – Vi bestemte oss tidlig for å ha kule navn. Bas­ sisten i Hellhammer kalte seg Slayed Nec­ros, det appellerte til meg. Det var helt feil grammatikalsk, men hadde en del galskap over seg, sånn Leatherface fra Texas Chainsaw Mas­sacre – du vet når du får trusselbrev, så er det sånne som gjør at du ser over skuldra, ikke de med god grammatikk. De går rett i bøtta. Derfor begynte Jørn å kalle seg Necrobutcher. Øystein, på sin side, kalte seg først Des­ tructor. Men da Sodom ga ut plata Obsessed by

~ 90 ~

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 90

23/02/15 09:04


Mayhem

Cruelty, fant han ut at gitaristen deres het det samme – og byttet til Euronymous, fritt etter en Hellhammer-låt. – Mer eller mindre bevisst har nesten alle i Mayhem tatt navnene sine etter Hellhammer/ Celtic Frost, påpeker Jørn: Jan-Axel ble Hell­ hammer, Billy ble Messiah, Sven ble Maniac … KORREKT? ALDRI! Hvis det var én ting ingen kunne beskylde Mayhem for, var det å være politisk korrekte. Og i 1980-årene var det mange politisk korrekte rockere. – Etter at Billy Messiah ble vokalist i Mayhem, begynte han å mene ting, mens vi andre var mer «yeah right», sier Kjetil Manheim og gjesper. – Det holder ikke bare å synge at «snuten er dum» hvis du ikke kan begrunne det. Vi var opptatt av politikk, men også av filosofi og ideologi. – Vi var anti fra dag én – og satte fingeren på det patetiske i at folk vi så opp til, brukte tid og penger på noe så latterlig som religion, sier Jørn. – Det overraska oss at folk vi trodde var intelligente, kunne tro på bullshit som det. Vi stilte spørsmål ved det, og det satte dem ut. På Ski var det en filadelfiamenighet som holdt til i Salen. Det hendte vi gikk dit når vi hadde fått oss noen øl, kom inn og brølte: VI VIL OMVENDES! GI OSS SMØRBRØD! Så tok vi gitaren fra dem og spilte «In League with Satan». Dette var sånne vende-andre-kinnet-til-folk, så de begynte å synge isteden. Høyere og høyere: «Jesuuuus, Jesuus».

– Vi var misantropiske, oppgitt over all dum­skapen, alt som var fake, forklarer Kjetil. – Vi gikk til angrep på dogmene. Ikke på politimesteren i Oslo, men på biskopen i Oslo, som sto for det moralistiske. Vi angrep menings­ politiet, kristendommen og moralismen som gjennomsyret systemet. Husk at det først var i 1987 at Gro Harlem Brundtland ryddet opp i masse gamle paragrafer, som at det var forbudt å danse på 1. juledag. Blasfemiparagrafen var også oppe til debatt på denne tiden. Derfor skrev vi tekster som var så ekstreme som mulig. Vi brukte symbolikk som kastet blår i øynene på det etablerte – som å snu korset opp ned og erklære satanisme. Hvis jeg leser Bibelen – og det har jeg gjort både én og to ganger – stiller jeg meg fremdeles på Lucifers side. ENTER METALION Første gang medlemmene i Mayhem møtte Jon «Metalion» Kristiansen, var da Motörhead spilte på Jordal Amfi i juni 1985. Han sto utenfor og solgte Slayer Mag nummer 2, og var henrykt over å treffe folk med samme smak, folk som likte de samme bandene. – Øystein og Jørn kjøpte bladet av meg. Vi oppdaget fort at vi var likesinnede – vi likte band som Slayer, Venom og Celtic Frost – derfor ville jeg gjerne fortsette å ha kontakt med dem. Men ingenting skjedde. Så da en annen fyr fra Ski sendte meg et brev noen måneder senere, spurte jeg om han kunne sette Mayhem-gutta i kontakt med meg. Og litt senere var Jørn på telefonen.

~ 91 ~

99531_nyanser av svart_cc2014.indd 91

23/02/15 09:04