__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Vetle Lid Larssen

NORSKE HELTER


© Copyright 2007 Vetle Lid Larssen © J.W. Cappelens Forlag AS, 2007 All rights reserved Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47612-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no '

Til Tonje – som trakk meg opp


Jeg er en utdannet mann. Jeg har gått fire år på høyskole. Halvparten av tiden sov jeg. Men du skal huske på når du leser dette at det aldri har vært noe i veien med intelligensen min. Jeg prøvde å flykte. Javel. Hvem prøver ikke på det? Mora mi sa til meg at jeg hadde hjerne som et blåskjell: Det setter seg bare fast én partikkel av gangen. At hun hadde rett, forsto jeg ikke før jeg igjen var tilbake på sykehuset; de skinnende korridorene, stanken av kloramin og mitt eget ansikt i speilet. Tror du jeg overdriver? Jeg gjør ikke det. Synes du det er noe i tonen min som virker patetisk, tilgjort, latterlig? La gå. Jeg er en latterlig mann. Ta alle de svinske karakteristikker av mannerasen du kan komme på, og jeg skal gjøre hver og én av dem til mine. Jeg er født under en kald stjerne, en feit, blind stjerne, i en av vintermånedene, på et sted hvor selv ikke mora mi kunne redde meg. Men er vi ikke alle født på slike steder, kan du si? Javel. Er ikke hele denne sure kloden et slikt sted hvor ikke mora vår kan hjelpe oss? Jeg skal holde meg til saken. Det skjedde noe fatalt. Noe virkelig fatalt. Jeg ble født. La

57


oss nøye oss med det. Siden gikk det nedover. Men jeg merket det ikke. Før jeg en morgen kom til meg selv pü kanten av stupet.


FØRSTE KAPITEL

Da jeg slo øynene opp, den annen desember, i det herrens år 2004, stirret jeg på noe jeg aldri før hadde sett. Et fremmed rom. Hvitkalkede vegger, store, hvite langsgående neonrør og to kvadratiske vindusruter som reflekterte en mann. Håret var i uorden, øynene dype, ja, svarte, de forsvant inn i øyenhulene som to tomme østersskall; det var et fantomansikt, mørkt, fordreid og ugjenkjennelig. Det var meg. Jeg reiste meg fra stolen. Men i samme øyeblikk falt jeg forover. Jeg gikk i gulvet med et smell, med ansiktet først. Jeg husker at jeg tenkte: Du skulle tatt deg for – isteden strakte du armene ut til siden, som en stuper. Dette tenkte jeg helt klart. Like etter merket jeg hender som grep meg, de kom bakfra, lange, blå armer med klo-lignende fingre, det var mange av dem, og de løftet meg opp igjen og skrudde meg på plass i stolen. Javel. Der satt jeg. Dette var til å le av. Det inntreffer ting i livet man ikke har styring over. I så mange år hadde jeg levd som et myrlik, og nå var det endelig noe som skjedde der oppe, på den andre siden av gjørme og torv, der ute i verden – noe som hadde direkte innvirkning på meg. Jeg reiste meg. Og enda

79


en gang falt jeg. Ansiktet mitt klasket ned i et grønt, klorstinkende linoleumsgulv, og denne gangen kom det lyd til bildet: stemmer, rop. Og igjen ble jeg løftet, og dette var det første jeg hørte: Han blør. De festet meg til stolen med borrelås-belter, og jeg tenkte iskaldt: Hvem er det de fester? Hvem er det som sitter i denne stolen? Hva heter han? Jeg har hatt noen få slike øyeblikk før i livet. Jeg har våknet midt på natten i et mørklagt soverom, reist meg i sengen med et rykk, og ikke kommet på hvem jeg var. Dette var et slikt øyeblikk. Men jeg sov ikke, jeg hadde ikke sovet, jeg hadde ingenting. Jeg satt i en rullestol. Det var noen lyseblå skikkelser foran meg. Store, bleke, fordreide ansikter. De bøyde seg mot meg; nesene deres vokste som bananer, munnene skrumpet, men de så ikke på meg, de så liksom gjennom meg, det var glass og gummi i ansiktene deres, uklare, utflytende blikk. Og først nå ble jeg redd. Virkelig redd. Mange år før denne dagen hadde jeg vært på landtur med mora mi, det var bare hun og meg, og vi hadde stanset ved en elv, som hun kalte flod. Hadde jeg visst den gangen at det hun gjorde denne ettermiddagen skulle stå glassklart for meg fireogtyve år senere, kunne mye vært forandret. Men hvem vet noe som helst om noe som helst som har med mora si å gjøre? Hun bar på et musikkinstrument i sekken, men ville ikke si hva slag det var. Hvis du åpner sekken, må du ta det, sa hun. Da må du spille på det. Det lød som et dårlig eventyr. Et horn. Jeg

10 8


satte det til munnen. En tone: mørk, skjærende. Og dermed var det gjort. Det var musikkens skyld. Fireogtyve år senere våknet jeg opp og visste ikke hvem jeg var. Se, floden, sa mora mi og pekte nedover mot det skittengrå deltaet som rant ut i en innsjø. Dette er vår flod. Elv, rettet jeg henne. Forskjellen på en elv og en flod, sa mora mi, er som forskjellen på en duett og en symfoni, og hun lo av meg, og det lille runde hodet hennes sto så klart avtegnet mot den gjørmebrune floden. Men jeg fikk ikke tak i øynene hennes. Dette tenkte jeg på nå. Men hva het mora mi? Det sto bom stille for meg. Og når jeg prøvde å reise meg igjen var hendene der og presset meg ned. For helvete, se å komme dere vekk! Da svømte de ned foran meg, en skikkelse, en skikkelse til, de blå klærne satt stivt på dem, som om de var laget av gips, blå gips; det var som om det bare var kroppene innenfor som var bevegelige, og plutselig lød et smell. Det var inne i hodet mitt. Og bildet ble med ett tydelig; det var to damer der, utenfor meg, foran meg. De satt på kne og glante inn i ansiktet mitt. Er du der? sa den ene. Stemmen hennes var langt unna. Kan du høre oss? Og så sa hun noe til venninnen, og denne venninnen som var mindre enn den første, det så jeg straks, spissere i ansiktet, med små triangulære lepper som hun skjøt frem mot meg: en akvariefisk; denne kvinnen holdt opp en plakat. Og det var altså slik jeg skjønte det, hvis man kan skjønne noe slikt, for der sto det, med store tusjteg-

11 9


nede bokstaver: «Du har vært i en trafikkulykke. Du er på Granvin. Vi skal hjelpe deg.» Så liten er verden: et hvitt rom. To akvariefisker. Og meg. Jeg er en lang mann, nesten to meter høy, og for at jeg skal få plass i en rullestol må man blokke ut på siden liksom, nede i stolen, slik at jeg kan skru raua mi på plass. Jeg er ikke fet. Jeg er velbygget. Atletisk, uten å være noen pumper, fysisk, uten å være neandertaler. Du må forstå når du leser dette en gang, hvis du leser det, at jeg hele tiden gjorde mitt beste. Og at alt til syvende og sist handlet om deg. Og på en måte er det som om jeg ikke hadde blitt meg, hadde det ikke vært for at jeg den novemberkvelden i 2004 mistet styringen på bilen på riksvei 4, og av alle latterlige og banale ting, skar ut og smalt i fjellveggen. Jeg var på vei til deg. Hadde det ikke vært for en osp ville jeg vært død. Den sto i skråningen og tok av for støtet. Kan man la en osp få en sentral plass i ens liv? Jeg hater osp. I mitt gamle landskap var det lerk og gran og einer, men ikke osp. Ospen er et ynkelig tre med sine skjelvende blader, en medløper, en feiging, den står der og er så enig med alle andre og rasler med bladstasen sin, en selvutslettende kvisthaug som man ikke kan brenne engang. Har du hørt om noen som har brent osp? Som har sagt: Nei, nå drar vi hjem til meg og brenner litt osp? Men det er ospen du skal takke for at du leser dette. Jeg var selv en osp. Jeg blafret med bladene hver gang noen sa noe. Svak og ynkelig klamret jeg

12 10


meg til andre. Hvorfor blir man den man er? Jeg tror at et lite feilskjær er nok, noe som skjer, som vipper personligheten i en spesiell retning, og så bommer man akkurat på den man skulle blitt. Man ble den idioten en halv meter til siden for seg isteden – han ligner riktignok på den man skulle blitt, men han mangler noe vesentlig: Kraft. Glede. Kukk. Man ble en tenker. Jeg forakter tenkere. En tenker som tenker til trynet blir grågrønt som ospebladene, og lepper og ører og nesebor skjelver mot verden. Redd for andre. Redd for seg selv. Men ingen erklært angst. En skjult, lumsk angst, gjemt bak en liksom-kjekk overflate. Der har du meg. En mann i midten. Mitt liv som osp. Alt foran meg var med ett glassklart: de mørke panoramarutene fra Permaflex, de hvitmalte karmene, hvor malingen hadde begynt å flasse av, vriderne, som noen hadde pusset til de skinte – og antydningen utenfor, gjennom speilbildet av meg selv, av en annen bygning, som igjen hadde sine Permaflex panoramaruter, med nye vridere, og nye ansikter, som alle sikkert satt og stirret ut mot meg. Jeg satt i et speilkabinett. Det luktet kokt kjøtt, urin og klor. Jeg så ned på kroppen under meg. Den var innpakket i en skitten, gulhvit morgenkåpe. Føttene var bandasjert. Hendene som lå på armlenene var også bandasjert. På veggen til høyre for vinduene hang det to bilder, det ene forestilte en strand som det fløy et jagerfly over og det andre en oljeplattform. Jeg kjente at jeg satt. Men plutselig begynte alt å seile, vindusruter og bilder gled mot hverandre, lyset ble slått av og på, jeg

13 11


merket at jeg brakk meg, at jeg spydde opp en suppelignende, sleip væske – og det kom hender fra alle steder og støttet meg og klappet meg og langt unna hørte jeg de ulne stemmene rope noe jeg ikke forsto. Javel. Slik var det. Det var to pleiere etterhvert som tok seg av meg. Jeg lærte meg raskt å kjenne ansiktene deres. Den ene, den eldste av dem, hadde litt slappe, triste trekk og et ID-kort på høyre side av den hvite uniformsjakken som alltid hang med baksiden ut, slik at jeg aldri så hva hun het. Den andre var også i hvitt, med trillrunde briller, som glasset på en vaskemaskin hvor pupillene gikk rundt og rundt; hun var yngre, med en rund, forbauset munn og et rundt, forbauset hode, som om hun nettopp hadde oppdaget at hun var på feil sted i verden. Hun minnet litt om mora mi, og hun så aldri rett på meg, men hele tiden like over hodet mitt, mot noe bak meg som jeg ikke visste hva var. Men når jeg flyttet blikket ned mot de hvite treskoene hennes, med små, sorte perforeringer, kunne jeg lese: «Fly Fot.» Det var navnet på skoen hennes, fly fot, og dette gledet meg, at det var en fot som fløy, en stor, hvit, fuktig fot, som lettet, som steg, som svevet oppover mot lyset. Så komisk fant jeg denne tanken, at hver gang Fly Fot kom måtte jeg le. Jeg lo så jeg ristet. Det var alltid Fly Fot som bar plakaten. Om og om igjen leste jeg den: «Du har vært i en trafikkulykke. Du er på Granvin. Vi skal hjelpe deg.» Jeg tenkte: Endelig får jeg hjelp. Jeg hadde stukket av fra noe. Jeg

14 12


var helt sikker. Det var noe jeg burde ha husket, som det var livsviktig at jeg husket: ansiktene i bilen, avgangshallen, skrittene over rullebanen, de store flyene som sank som svarte kors gjennom tåken. La det være, tenkte jeg. Dette er ikke deg lenger. Dette er noe annet, noe som kunne vært deg. Men det er ikke deg lenger. Fly Fot – jeg kalte henne Fri Flyt, det var lettere – og den triste – jeg kalte henne Trist – forlot rommet hele tiden, bare lukten av dem hang tilbake, søt, ullen, tung: spenol, sloggi og store, nyvaskede, friske kjønn. Det var meg og lukten; den trøstet meg, den var om meg, det er mye selskap i en lukt. Jeg satt i et hvitt lys. Da Trist kom inn, ropte jeg: Skru av lyset, for helvete! Men hun stanset bare foran meg med de hengende kinnene og stirret inn i ansiktet mitt og lot som om hun ikke skjønte hva jeg sa. Neonrørene, sa jeg. Drittlys. Da smilte hun, leppene åpnet seg og blottla en rad av skarpe, gule tenner. Helvete! ropte jeg. Men da kom det en annen pleier. Han var ikke mer enn en meter høy, med masse hår som veltet ut av den oppknappede kittelen. Det var den typen hår du ser inne i rassen på en rotte, sleipt, glatt, rotterasshår, og han sto foran meg og sa noe medfølende og var vennlig i det ovale ansiktet, men jeg skjønte at han ikke tålte meg og at han straks han fikk sjansen ville løfte den spinkle hånden og fike meg opp. Og allerede nå fikk jeg det for meg: Pass deg for de vennlige. Det er de andre som er dine venner, de sure og trumpete, men de vennlige skal du passe deg for. Hitler var vennlig.

15 13


Stalin var vennlig. Det er de vennlige som ødelegger verden, de som tror de forstår den. Mora mi forsto meg alltid. Men jeg ville ikke bli forstått! Hører dere? Jeg vil bare at dere skal ta meg i hånden, se på meg og tenke: Der er han. Ikke noe mer. Er det for mye forlangt? Når jeg senere tenker på disse første dagene er det underlig at jeg ikke husker at jeg la meg eller sto opp eller spiste. Jeg lå bakover i en stålrørsseng, knyttet hendene og sa høyt: Tenk på floden! Og så tenkte jeg på floden til jeg sprakk. Stadig så jeg nye ansikter foran meg, og i glimt forsto jeg hva de gjorde; holdt et speil opp foran ansiktet mitt, satte sprøyter med antihistaminer i skulderen min eller sang flerstemte adventsanger like opp i fjeset mitt, for det var bare noen uker til jul, det hadde jeg fått med meg, selv om jeg selv aldri hadde feiret denne høytiden. Jeg lå. Jeg løftet hånden. Jeg slapp den. Fire ganger om dagen helte Trist en halv plastpose med næringsrik gjørme inn gjennom en PEG i maven min. PEG-en var av hardplast, den hang rett under sykeskjorten. Det var som å ha fått en kølle til, og jeg var stolt av dette, mannen med de to køller, og jeg slo til den og da kjente jeg at den rørte på noe inni meg. Det var altså noe der. Jeg var noe. Jeg stirret fremfor meg. Rommet var fullt av hvitkledde. Og dermed gikk teppet opp for første akt: Du er Frank Jørgensen. Du er 37 år. Du har vært i en

16 14


bilulykke. Frank Jørgensen. Du er. Bilulykke. Du er Frank. Skjønner du hvem du er? Frank. Frankfrankfrank. Goddag. Godmorgen. Godnatt. Ta denne. Forsiktig nå. Du er skadet. Du er skadet i hodet. I hodet til Frank Jørgensen. Du kan ikke gå. Ta det med ro nå. Ikke gråt. Frank Jørgensen. Hvem faen er Frank Jørgensen? Det er deg. Jeg er ikke Frank Jørgensen. Jeg er en annen. Du er Frank Jørgensen, du har hatt englevakt. Dette kommer til å gå bra. Jeg er ikke Frank Jørgensen. Han ser ikke ut som han forstår oss. Ta denne, doktor. Post-traumatisk amnesi. Fire om dagen. Han kan ikke snakke. Visst faen kan jeg snakke. Mona, hold ham. Du føler deg ikke som Frank Jørgensen akkurat nå, men det vil komme seg. Vi har tatt deg av haldolen. Gap opp. Kjenner du skjeen? Svelg. Sånn, ja. Han svelger. Det er refleks. En gang til. Beveg tungen. Kan du legge den i høyre kinn? I høyre. Høyrehøyre. Neivel. Høyre side hypoton. Venstre, da? Bra, Frank. Se på meg. Hør på meg. Du har hatt flaks. Griseflaks. Du er på Granvin. Vi skal hjelpe deg. Du husker ikke mye nå. Men det kommer etterhvert. Anterograd amnesi. Snu ham på siden. Stille aspirering. Tre frakturer. Brukket hofte. Hvor lenge var han komatøs? Syv døgn. Syv døgn. Syv. Du har overlevd, Frank Jørgensen. Du er en helt. Bare si: Jeg er Frank Jørgensen. Jeg har overlevd. Det er en vind i hodet mitt. Den blåser meg ren. Jeg ligger i en hvit seng, hvite lakener, hvite ansikter, hvitt, hvitt. Jeg løfter på en arm. En fryktelig smerte skjærer fra skulderen og ned i pungen; jeg aker meg

17 15


mot høyre, jeg kviner. Jeg kan ikke bevege meg. Smerten ligger der, like bakenfor, og venter på at jeg skal gjøre en bevegelse. Det er ingen vanlig smerte, det er en fryktelig smerte, og jeg kan ikke tro det er mulig å kjenne noe så jævlig vondt. Du må ikke tenke på det, sier jeg til meg selv, du må late som om det ikke eksisterer. Jeg husker da jeg var liten og syk og mora mi hang inn over sengen som en taksvale og sa til meg: Du må bare holde ut dette. Vend det til noe bra. Det er som med spillingen din. Alt handler om teknikk. Og jeg kunne klabbet til henne da, jeg kunne tatt valenkiene mine og kylt etter henne, men hun hadde rett, hun hadde alltid rett. Og der jeg lå, i begynnelsen av desember 2004, burde jeg tenkt: Jeg er fornøyd. Hvis ikke dette hadde skjedd, hadde du kanskje aldri lest dette, og da hadde du ikke forstått hvor desperat jeg var og hvordan alt hang sammen. Men jeg tenkte ikke det. Jeg stappet bare dynefliken inn i munnen og bet. Alle som har vært hardt skadet vet én ting: I begynnelsen er det som om kroppen koker. Så kjølner leppene, så blir man kald i hele ansiktet, så brer det seg en stillhet ut i alle skjelettdeler. Det er først når man får livet tilbake at man skjønner at man egentlig er død. Der er verden. Det satt en smal kvinne der, helt nede ved døren. Gjennom det store vinduet strømmet vinterlyset inn og visket ut konturene i ansiktet hennes. Det var stille i rommet. Det var umulig å høre om hun pus-

18 16


tet. Hun var der hver morgen når jeg våknet; gråhåret, tynn i fjeset, med et underlig, fjernt blikk. Når hadde hun kommet inn? Hadde hun sittet der om natten mens jeg sov? Da hun omsider forsto at jeg hadde våknet gikk det en bevegelse over ansiktet hennes, og så vinket hun til meg, slik presidenter og kongelige vinker til folket, som om det ikke er deres egen hånd de vinker med, men en hånd de har lånt. Hun reiste seg, mager, høy, med kinnene fulle av knokler og brun hud, tok et par skritt mot meg og smilte. Hun var den første som smilte til meg. Og det var noe som løsnet i meg, jeg innrømmer det, og jeg måtte gripe med den friskeste hånden rundt sengestolpen for ikke å grine. Hun forsvant. Jeg stirret på den lukkede døren. Kom tilbake! Jeg leste en gang en bok av en antropolog om en indianerstamme i Syd-Amerika. Det var en møkkete, liten lort-stamme, som hinket rundt inne i jungelen med giftpilene sine og spiste ukokte apetestikler og krafset hverandre i sårene og skar strupen over på hverandre. Antropologen gned musa si inn i denne stammen; åh, hun elsket lorten deres, åh, hun elsket hinkingen, de var så fulle av respekt for deg og meg og altet, åh, vi kunne lære alt av dem, det var akkurat slik vi moderne rasjonalister skulle vært, dette var vår egentlige identitet. Boken ble revet vekk over hele den vestlige halvkule. Da antropologen reiste tilbake til sin egentlige identitet to år etter for å skrive oppfølgeren, spiste de

19 17


henne. Men de kokte henne først. Et fremskritt. Men da en av disse ville, av et dameblad som hadde kjempet seg inn i jungelen, ble spurt om hvorfor de hadde gjort det, svarte han: Hun hadde en tsjurda på skulderen. Tsjurdaen var en annen person, en mye mindre, liten, tett, gnomaktig skikkelse, som på falske personer uttrykte hvem de egentlig var. Alle falske mennesker hadde en tsjurda på skulderen. Det gjorde at man straks kjente dem igjen. Også jeg har en slik tsjurda på skulderen. Det er den jeg ser med. Det er den som ser meg selv ligge der. Det er den som ser døren gå opp, pleieren komme inn, bøye seg over meg – og da spytter tsjurdaen, en klyse, som treffer Fri Flyt i bakhodet. Hun merker det, hun tar seg til skallen, og tsjurdaen hopper opp og ned på skulderen min, langer ut etter henne, trekker ned buksa og masturberer, lener seg mot øret mitt, stikker baken i været og skiter ut en stråle som akkurat bommer på Fri Flyt og treffer bildet av syksehusledelsen på veggen. Til slutt begynner jeg å bli lei av Tsjurre. Kom deg vekk, sier jeg, jeg orker ikke mer. Jeg begynner å ta pleierne i forsvar. Se på henne, sier jeg, hun vasker tross alt på førti grader. Og se på han, se hvordan han strammer stjerten når han går: Han har trent på det. Det synker gjørme inn i kroppen min fra stativet; det er kveldsgjørmen, om et øyeblikk kommer den ut igjen og da kjører de det kalde metallbekkenet inn under raua mi, og det er ydmykende å ligge sånn og skite på en plate. Men Tsjurre koser seg og ser på alt; lener seg tilbake i en fluktstol, tar frem teaterkikker-

20 18


ten, klør seg på pungen og slipper fra seg en murrende lyd. Jeg hater ham. Men uten ham kunne jeg heller ikke se meg selv. Og når jeg gråter, og det er jo det jeg gjør, jeg gjør det hele tiden, er det nesten selskap i gamle Tsjurre. Det er nesten som om han vil trøste meg og legger det lille hodet sitt mot nakkegropen min, og det blir natt, for tyvende gang denne natten blir det natt. Å, kjære Gud. Noe har skjedd med meg. Jeg må vekk. Faren min var en kødd, men jeg likte ham. Rett før han forsvant sa han: Den musikken blir din bane. Han snakket som et statsarkiv. Hvert ord var en skuff han trakk ut. Han orket ikke synet av hornet, orket ikke ulene fra rommet mitt, men det var ikke derfor han forsvant. Og han tok feil. Det var ikke musikkens skyld det som skjedde. Det var hornets. Bare tanken på det instrumentet fikk det til å vende seg i meg. Jeg hadde alltid villet flykte til noe annet. Allikevel fortsatte jeg å spille. Jeg lengtet mot andre byer, andre liv. Men aller mest lengtet jeg etter stemmen din. Hva hjelper det å vite hvordan folk ser ut, hvis du ikke husker hvordan de snakker? Nå lå jeg i sengen og stirret mot vasken og lyttet til sykehuskorridoren. Alt var stille. Jeg forsøkte å sette sammen bildene i hodet mitt. Jeg hadde sittet i en bil. Men før det hadde jeg sittet i en annen bil. To biler. Og så? Ingenting. Jeg husket noen ansikter. Hva var det med de ansiktene? Engstelige ansikter, sluknede, som askebegre. De sto tett sammen. De så på meg. De

21 19


så forbi meg. De så på rullebanen utenfor. Flyene tok av, på vei til Paris, til London, til New York, til gudene vet hvor, og vi så passasjerene i noen sekunder, inne i vindusovalene, rett før flyet tok av, svakt opplyste i den nesten mørklagte kabinen. På vei vekk. Vi sto ved gjerdet. Flyet steg skrått oppover og forsvant inn i det lave skydekket. Tretoppene rundt oss vaiet lenge etter at flyet var borte. Og nå: her. I denne sengen. Jeg vred hodet og stirret mot vindusrammen. Jeg skimtet en husfasade på den andre siden. Spettet betong. Røde vinduskarmer. Jeg flyttet hodet. Jeg så kanten av bygningen, et rett, flatt tak og en bit av den grå himmelen over. Jeg skjøv hodet enda lenger til venstre. Bygningen fortsatte bortover. Alle vinduene var like store. Alle hadde røde vindusrammer. Granvin. Hvor hadde jeg vært på vei? Rommet jeg lå i var lite. Garderobeskap i laminat. Speil. To såpe-dispensere over vasken, med en selvklebende informasjonsetikett over: Slik vasker man hendene, i fem punkter. En grønn plastmappe på det lille bordet til høyre for vasken. Og bildet. Sykehusledelsen. Ni ansikter som stirret på meg. Alle så like ut på denne avstanden. På nattbordet ved siden av sengen hadde de tømt ut de få eiendelene de hadde funnet på meg: nøkler, sedler, en defekt mobiltelefon, vognkortet; jeg strakte ut den friske hånden og pirket i mobilen. Jeg er Frank Jørgensen, tenkte jeg. Jeg er ikke Frank Jørgensen. Jeg har en mor. Har jeg en mor? Jeg

22 20


har gått fire år på musikk-konservatoriet. Jeg var ute og kjørte bil. Jeg fikk ikke bitene til å stemme. Trist bøyde seg over meg med et ark: «Kroppen og psyken din er i sjokk» sto det. «Ta det med ro. Vi skal kartlegge deg.» Når jeg lukket øynene om kvelden kom musikken tilbake. Den hadde vært lenge borte nå. Den fløt mot meg, stanset alltid rett foran meg, men når jeg forsøkte å gripe etter den, løste den seg opp. Noen ganger var det en horntone jeg hørte. En lang, hul horntone, men alltid svak og langt borte fra, utydelig, som om den kom mot meg gjennom vann. Jeg lå i aluminiumsengen, lyttet, glante på de visne bena mine og tenkte: Når jeg kan høre den tonen klart er alt bra. Jeg betraktet kvinnen foran meg. Heller ikke nå hadde jeg lagt merke til at hun kom. Hun satt helt ytterst på stolen og studerte meg. Så kom hun frem til sengen; kroppen knakk forover; hun var en sjøanemone i havstrømmen; ansiktet var uttrykksløst, hun presenterte seg: lissvrallsen. Hun strakte frem den lange hånden, og da jeg ikke tok den, lot hun den falle sakte. Lissvrallsen, gjentok hun. Lissvrallsen. Husker du meg? Jeg nikket. Idag skal vi gjøre det samme vi gjorde sist, sa lissvrallsen, men jeg kunne ikke huske noe sist. Se på dette, sa hun, og holdt frem et speil for meg. Følg det med øynene. Jeg fulgte. Hun tok en blokk og skrev noe ned. Kan du løfte venstre tommel? Jeg gjorde det. Kan du blunke? Med venstre? Med høyre? Jeg gjorde som hun sa. Igjen

23 21


skrev hun noe ned. For hver ting hun ba meg gjøre slikket hun seg over den tørre underleppen. Straks hun var ferdig satte hun seg igjen, bare av og til så hun opp på meg med et fjernt uttrykk i ansiktet, som om hun tenkte på hva hun skulle gjøre i sommerferien. Da Trist viste seg i døren, så Vraldsen opp og sa: En åtter. Jeg var en åtter. Det var det første jeg fikk vite at jeg var. Åtte. Jeg har alltid likt åtte. Jeg var nummer åtte på fotballlaget. Jeg var en åtter hos Pionerene. Jeg hadde gjennomført åttende nivå på musikk-konservatoriet. Og når jeg gled inn i underlige, halvdøsende tilstander på sykehuset, lyste åttetallet foran meg. Åtte er jo også et vakkert tall, det ligner på to små hoder som aldri kan skilles. Jeg gledet meg til lissvrallsen skulle komme. De andre pleierne smatt inn umerkelig. Lissvrallsen gjorde alltid entré: Døren gikk sakte opp, trekken fra korridoren fulgte henne, blåste inn i rommet mitt, fikk skjemaene på nattbordet til å blafre, statistikken på sengestolpen til å slå, lyder fra korridoren trengte et øyeblikk inn: latter, skritt, lukten av vaskemidler, så smalt døren igjen og trekken døde momentant. Liss Vraldsen betraktet meg. Jeg ble så glad over å se henne. Hasji-st, ropte jeg. Og så sa jeg det, helt tydelig: Åt-te. Liss Vraldsen stirret på meg: Hva sa du? Åt-te. Hun noterte det. Like etter var rommet fullt av

24 22


mennesker. Trist, Fri Flyt, Rotterassen og flere andre jeg aldri før hadde sett, og jeg måtte si åtte til dem hele tiden. Hele ettermiddagen satt jeg som en idiot i sengen og sa åtte til alle som ville høre på, og da kvelden kom var jeg lei. Neste morgen satte Trist seg på sengekanten. Øynene var røde. Idag begynner jeg å kalle deg Frank, sa hun. Du kan kalle meg Mona. Kan du si Mona? Moo-n–a. Bravo. Hun løsnet en knapp øverst i kittelen, jeg så på den melkehvite huden. Hvor gammel kunne hun være. 40? 45? Hun begynte å snakke med den store, bleke munnen. Hun hadde et notatark i den ene hånden. Hun snakket om livet mitt, ulykken min, navnet mitt og jobben min i eksport-import. Hva var det du eksporterte? spurte hun. Jeg skjønte ikke hva hun mente. Hva var det du eksporterte? Eks-por-ter-te. Tjokk, sa jeg. Frukt? Tjokk, sa jeg. Tjokk? sa hun. Olje? Tjokk, tjokk. Så lenge jeg kunne si tjokk, gikk dette bra. Du har ingen kone, sa Trist. Har du vært gift? Samboer? Jeg så på henne: Åtte. Har du hatt åtte samboere? På én gang? Nei, gi deg. Vi har heller ikke funnet noen andre nære pårørende eller slektninger. Moren din er syk, det husker

25 23


du? Hun kommer straks hun blir bedre. De skal kjøre henne fra hjemmet. Er du glad for det? Jeg blunket med øynene. Hvis du har noen venner du vil vi skal ringe til, kan vi skrive opp navnene på dem her i denne permen. Hun løftet permen. Arkene var ikke festet og de raste utover gulvet, spredde seg som isflak på linoleumen, og Trist måtte legge seg på alle fire, med den brede, vennlige baken i den hvite kittelen stikkende opp som et isfjell nedfor sengen min. Permen innledet en ny tid. Der hvor Trist var, var permen. Stadig slang hun den på dynen min. Skrev ned hele setninger, informasjoner, navn, løftet opp arkene foran meg, så om jeg leste, om jeg fulgte med, bladde fremover til noe vi skrev igår, leste det høyt, og slik fortsatte hun til jeg hadde lyst å ta hele permen og kyle den i bøtta. Dette kommer til å gå veldig bra, gjentok hun hele tiden, som om det var et hemmelig mantra og klødde seg med de lakkerte neglene på den hvite underarmshuden. Hun hadde laget skilleark i permen min. «Mitt liv» sto det på det første, og på de neste sto det: «Meg og min familie.» «Min jobb», «Nyheter fra verden» – den likte jeg; jeg visste for eksempel ikke at en mann hadde satt ny verdensrekord i auberginspising – 23 auberginer på atten minutter – og «Ulykken»: «Du kom kjørende i bilen din. Det var glatt. Du mistet styringen. Men et tre tok av for støtet.» Men aller best likte jeg denne: «Tarmperistaltikken din har minket. Dette er normalt.»

26 24


Tarmperistaltikk, sa Trist. Tamfedslikk, gjentok jeg. Tarmperistaltikk, sa Trist. Tamperlkstik, sa jeg. Tarmperistaltikk, sa Trist. Tamsarattaratta, pisse dritt. Du er opstipert, sa hun. Maven din står som en sperreballong. Dette er et klyx, sa hun. Kan du si klyx? Hun smalt det på plass mellom skinkene mine, pumpet inn noe som kjentes som appelsinmarmelade og like etterpå trillet hele tarmperistaltikken rett i skålen. Bravo! sa Trist. Du er klar for neste fase. Det sto to fremmede på rommet mitt. Den ene i grønn overdel. Den andre i blå. Den grønne var fra Kyoto. Den blå fra Udevalla. Den blå var pen, møkkpen: det blonde, korte håret, den lille nesen, de friske, lyse øynene og en stram uniform. Ingen av dem så på meg, men ut av vinduet bak meg. Uten varsel begynte de å trekke og dra i meg. Jeg stirret rett ned i luggene deres; Kyoto-luggen var delt i to og den blonde lå i etasjer opp mot skallens toppunkt. Jeg tok ned i den blonde. Da rykket Møkkpen til, slo hånden gjennom håret som om hun hadde et insekt der og så advarende på meg. De stablet meg opp utenfor sengen. Glimrende balanse, sa Møkkpen. Jag heter Ulla. Og dette er Mohito. Jeg sto. Jeg sto på gulvet. Mohito holdt meg på den ene siden. Møkkpen på den andre. Jeg svaiet, men

27 25


balansen min var i slaget idag, føttene flate, pusten gikk rolig inn og ut: Jeg sto. Møkkpen kom med oppmuntrende tilrop, som liksom ikke var helt tilpasset situasjonen: Jukka bara! Hikka bara! Skikka bara! – og så et langt: Brååå; hun begynte helt oppe i trestrøken C og endte i bass: Brååå. Jeg sto foran speilet. Der har du Frank Jørgensen, sa Mohito. Jeg stirret. Det første klare bildet. To øyne. Mine øyne. Jeg bøyde meg fremover. De var svarte og fjerne. Jeg ropte. Terapeutene holdt meg hardere. Det skarpe lyset i lysstoffrøret brant ut alle skygger i ansiktet foran meg, hvis det kunne kalles et ansikt. Over den smale bandasjen som dekket halvparten av pannen, stakk det opp noen svarte, skitne tjafser. Det så ut som om det lå en dau bikkje oppi der. Men under bandasjen: Dette var ikke noe ansikt. Grått, blålig, slapt. Nesen hadde flere langsgående hugg med tydelige sting. Munnen var nesten borte i ansiktshevelsen, haken forsvunnet, hele uttrykket så forlatt og håpløst at jeg rykket tilbake. De holdt meg fast. Du blir penere, sa Mohito. Jeg stirret i speilet. Dette var ikke meg. Dette var Frank Jørgensen. Denne personen hadde ingenting med meg å gjøre. Ta meg vekk. Men de holdt meg, idiotene, som om de trodde jeg nøt det, som om det var blitt min nye hobby å stå og glane på Frank Jørgensen. Venn deg til det, sa Trist bak meg. Vi skal ta et foto imorgen. Om tre måneder har du ditt gamle fjes tilbake.

28 26


Jeg lå i sengen. Jeg fikk ikke sove. Noe var galt. Midt på natten greide jeg med store anstrengelser å heise meg ut av sengen; jeg skjøv meg over kanten og slapp meg ned i rullestolen. Det gjorde vondt, men jeg lot det gjøre vondt. Sakte skjøv jeg stolen frem til speilet. Jeg slo på lyset. Der var jeg igjen: Det var meg. Ho, sa jeg. Jeg beveget leppene. Jeg trakk i kinnet mitt, skjøv nesen til side. Au. Deg, sa jeg. Deg. Alt handler om teknikk. Ta to oktaver, nå. Jeg hater oktaver. Gjør som jeg sier. Det er ikke meg, mor, forstå det. Det er ikke meg. Det er ikke meg. Øynene mine i speilet: En plutselig angst grep meg. Jeg ropte. Flere ganger. Noen tok tak i meg. Jeg ble løftet over til sengen. Et stikk i låret. Benzodiaspiner, hørte jeg noen hviske, rett over meg. Men jeg så ingenting. Da jeg slo øynene opp rant lyset inn gjennom gardinene. Kranen dryppet. Trists bekymrede trekk hang over meg som en sørgepil. Hva er det du driver med, Frank? Hun grep hånden min, klemte lett. Dumt, sa jeg. Ja, det er dumt. Dummere enn dumt. Du må aldri flytte deg over i stolen alene. Hvordan greide du det uten forflytningsbrett? Trist, sa jeg. Jeg forstår deg, sa Trist. Og du forstår meg. Du har ekspressiv afasi. Skjønner? Skjønner. Trist klemte meg hardere i hånden. Du har bare vanskeligheter med å uttrykke deg.

29 27


Dette skal vi jobbe med. Du har hatt en subaraknoidal blødning som har forstyrret språksentret. Den ble tappet rett etter ulykken. Heldigvis er ikke afasien impressiv. Du skal snart gjennomgå funksjonstester, slik at vi kan se hvordan vi kan hjelpe deg. Jeg så på Trist: Ut, sa jeg. Fort. Trist smilte: Du må nok bli her litt. Men så skal du ut. Hjem. Dette kommer til å gå strålende. Du lever, det må du huske på. Nå må du godta at du er her. Jeg må godta at jeg er her. Men jeg kan ikke godta at jeg er her. Noe var galt, virkelig galt, men jeg fikk ikke tak i hva. Jeg måtte vekk. Det sto helt klart for meg nå. Koste hva det koste ville. Fra dette øyeblikket var det det eneste som sto i hodet mitt. Hvordan jeg skulle komme meg ut av dette rommet. De trillet inn en ståseng foran vasken min, trukket i tjukk, blå plast. De bandt meg fast til den liggende, med brede borrelåsbelter, enda jeg ropte i protest. Kyoto trykket på en knapp. Med en durende lyd vippet hele sengen rundt og stanset først i nitti grader lodrett posisjon. Der sto jeg, jeg hang, som et kadaver på kjøttkroken. Brååå, sa Møkkpen. Hver dag hang jeg i ståsengen. Møkkpen og Kyoto begynte etterhvert å forlate rommet, og jeg hang der alene, som Kristus på korset, med ryggen mot vinduet. Vintersolen gikk i en rask bue bak meg, skyggene skrumpet, vokste og forsvant. Det ble mørkt. I de første dagene var døren igjen. Men etter tre dager, en formiddag, glemte Kyoto å lukke den. Den svingte opp. Et pust av kloramin slo inn i rommet.

30 28


Jeg stirret på to og en halv meter kremgul korridor. Det sto en forlatt tralle der. På veggen hang det et bilde av en fisk. Jeg hørte lyder, stemmer, og igjen, langt unna, som om det kom fra en annen del av huset: Noen som ropte. Jeg var tørst. Flasken sto på bordet ved sengen. Men de hadde glemt meg. Jeg ropte, sparket med benet, ventet. Det var mens jeg hang der at det trillet en rullestol forbi. Og det var slik jeg møtte ham for første gang: Falck, Kongen av Granvin. Keiseren av Sykejournalene. Den lunefulle, feige og vidunderlige hersker over all kronisk lidelse. Jeg slapp fra meg en lyd, mannen i rullestolen snudde seg mot meg: Men herregud, sa han, der henger du. Jeg glante på ham. Det var en staselig mann i femtiårene; han så ut som en skikkelig pengepuger, med stort, grått fønet hår, panne som en fjellvidde, ørnenese og holdning som en romersk keiser. Hvem er det som har hengt deg opp der? Hosk, sa jeg. Han trillet inn, stanset rett foran meg og så opp på meg med et spottende smil. Det går opp og ned her i livet, sa han, men du ser ut til å greie deg bra. Hoss, sa jeg og nikket mot flasken. Er du tørst? Mannen hentet flasken og ga den til meg. Jeg drakk. Hele tiden fulgte han meg med det klare blikket. Da jeg var ferdig, sa han høytidelig: Velkommen til oss. Jeg glodde på den lyseblå slåbroken hans, med et

31 29


underlig slangelignende monogram og en strøken hvit skjorte inni. Det solbrune ansiktet, de krittende hvite tennene, de velpleide, slanke fingrene – og rullestolen, med armlener i mørkerød fløyel; han var som hentet fra en reklamefilm for gunstig pensjonssparing. Mitt navn er Falck, sa han, som om han svarte på tankene mine, Siggen Falck. Ved hjelp av en joystick dreide han stolen rundt, skubbet til døren så den slo igjen, åpnet den høyre armlene-puten; det var et slags hanskerom; der lå det en lommelerke. Her, sa han, ta en støyt. Du ser ut som du trenger det. Jeg løftet lommelerken skjelvende til munnen. Kjapp deg, sa han, vi har ikke hele dagen. På dette sykehuset er alkohol strengt forbudt. Jeg tok en dyp slurk. Whisky. Jeg fikk tårer i øynene. Det var som om ansiktet mitt begynte å leve igjen. Hakk, sa jeg. Velbekomme, sa Falck. Tårene mine rant. Falck smilte: Vi holder kontakten. Han studerte meg noen sekunder. Og det var nå jeg gjorde meg min første virkelig klare tanke: Denne mannen kunne hjelpe meg. Jeg kom med en lyd. Falck så et øyeblikk irritert på meg, som om han angret på at han hadde vært så vennlig mot en opphengt idiot. Han stakk fingerspissen i munnen og sugde tenksomt på den, så smilte han høflig og forsvant.

32 30


Jeg var mye bedre nå. Jeg kunne bevege alle legemsdeler. Under bandasjene trådte fingre og tær frem; albuer og knær bøyde seg, de sjamponerte hårtjafsen min og sprøytet noe i den så den reiste seg over bandasjen som en palme. Fy faen. For en trøkk. Jeg hadde allerede lagt en plan: Sette meg i rullestolen, komme meg til utgangen, bestille en maxitaxi og kjøre tilbake til hybelen, hybelen i – i Herslebs gate. Den sto brått klart for meg: Vladimir var der sikkert ennå – var det ikke Vladimir? – han ville hjelpe meg opp, handle for meg. Jeg kunne hvile. Tankene mine klarnet nå, og det reiste seg noen perspektiver som var så jævlige at jeg måtte ta feil. Jeg tok feil! Jeg lukket øynene. Den svarte veien. Brøytekantene. Duggen på innsiden av glasset. Girstangen; den hang igjen i fjerde idet jeg skulle gire ned før svingen – ett øyeblikks uoppmerksomhet var nok. Drittbil. Så fløy jeg. Det var akkurat som du ser det på film; alt gikk i slow motion, jeg hadde allverdens tid til å tenke; jeg kunne tent meg en røyk og tatt en trall, før frontruten ble trykket inn i fjeset mitt. Jeg fikk dem til å dreie ståsengen rundt. Jeg så ut i et atrium; de tre fasadene var nøyaktig like, seks etasjer, tillukkede, uten liv i noe vindu, og i midten, like langt fra hver vegg, under tolv meter sne, bare toppen stakk opp: et tre. En osp. Jeg kunne ikke tro det. Jeg pekte. Hoist, sa jeg. Ja, sa Trist og grep meg i hånden. Det er vinter. Hun fulgte blikket mitt. Jeg er enig med deg, det ser ikke hyggelig ut her, men det er hyggelig. Dette er

33 31


det hyggeligste sykehuset i landet. Vi gjør noe viktig her. Vi hjelper folk. Hun smilte, tennene hang ned, jeg så opp i de skyggefulle neseborene hennes og sminken rundt øynene som var flytt litt ut i kroken. Jeg hadde sett nok kvinner grine til å vite hva det var: Tårenes myr, kalte mora mi det, for mors sminke var ikke av det vannfaste slaget, så når hun grein på grunn av alt det gale jeg hadde gjort, gikk det bare noen sekunder før hun så ut som om hun hadde fått en smittsom sykdom. Trist brukte Elizabeth Arden. Hun glemte igjen en liten tube eight hour-cream på servanten min, jeg skrudde den opp og sniffet i den: kvinne. Du må forstå dette at jeg har lang trening i å fortrenge ubehagelige ting. Helt fra det øyeblikket ved floden og frem til Toyotaen smalt i fjellveggen, har jeg sett en annen vei når tankene begynte å plage meg. Da faren min forsvant droppet jeg bare å tenke på det. Det virket. Det gikk ikke mange dagene på Granvin før jeg begynte å forstå hva som hadde skjedd. Hullene var riktignok store – du kan tenke deg hukommelsen min som en stige, hvor selve rammeverket og trinnene oppe og nede var der, men hvor hele stasen i midten var falt ut – og allikevel ble jeg sikrere og sikrere på at det bare var én ting å gjøre: Komme seg vekk. Helt fra jeg begikk de første innbruddene på kleslageret da jeg var åtte, ni – til mora mi kom trekkende med det fordømte instrumentet for å redde meg fra 16 år på vann og brød, hadde jeg skjønt hva det dreide seg om

34 32


når det begynte å bli ubehagelig: Komme seg vekk. Uansett på hvilken måte; løpe, fly, crawle, krype – bare vekk, vekk fra der det brant. Og én ting til: Holde kjeft. Og jeg holdt kjeft. Dessuten var det fortsatt noe i munnen min som gjorde at alle ord hørtes som knirking. Mat ble ææt. Bil ble uil. Spise ble æise. Om nettene lå jeg og masserte kinnposene med en ledig finger. Jeg hadde tatt det instrumentet opp fra sekken. Hva skulle jeg ellers gjort? Og siden slapp jeg ikke unna. Mora mi var av det enkle slaget. Men hun forsto det meste. Og jeg betydde alt for henne. Hun var sekretær på et bilverksted. Men hun visste om noe annet enn seg selv. Hun visste at det fantes en annen verden, og i den verdenen ville hun plassere meg, langt unna ungdomsgjengen i Goda og småbrekk og nasking og dritt. Jeg er en påvirkelig mann. Uten det instrumentet – en Knopf – en ekte Knopf! – uten alt det mora mi gjorde for å få meg vekk, hadde jeg endt opp der, på gatehjørnet, med blågrått tryne, i spranget mellom fylla og fengselet. Isteden gikk det anderledes. Hvis du har valget mellom en lykkelig løgn eller en helvetes sannhet, hva velger du da? Hele tiden ventet jeg på å få snakke med Falck igjen. Han passerte flere ganger, alltid med håret kneisende over seg som en ridderhjelm – og i et glimt så jeg at han bodde på skrå over gangen – før døren gikk igjen. Jeg prøvde å få dem til å åpne døren min. Ose døsu, sa jeg til Trist.

35 33


Hun så bekymret på meg. Til sist tok jeg et tomt reagensrør og kylte det i døren. Trist sperret øynene opp. Men hun sa ingenting. Jeg begynte å hyle. Det hjalp ikke. Men en formiddag kjørte Falck inn foran meg. Luggen stakk ut som alltid, vannrett i luften. Øynene var grønne. Det luktet aftershave av ham, tyggegummi og – og noe annet: en litt sur, gammel lukt. Det skal være en utflukt, sa han, til en innendørs golfbane. Er du interessert? Jeg så på ham. Neivel, sa Falck. Tenkte bare jeg skulle spørre. Du ser mye bedre ut. Smør deg med tålmodighet. Du er heldig som er her. Mus, sa jeg og pekte på brusflasken. Falck sperret øynene opp: Det er litt tidlig å tenke på mus nå. Husk én ting: Så lenge stakan står, er du ikke hjerneskadet. Han smilte, trillet litt vekk fra meg. Dette sykehuset vant akkurat en arkitekturpris, sa han. Nesten alle pasientrommene vender ut mot dette trøtte atriet, fordi de ikke ville diskriminere noen. Men utsikten er bedre på den andre siden av korridoren. Det er bare jeg av brukerne som ser den veien. Han greide ikke å la være å smile: Man har sine kontakter. Med ett fikk han et medfølende uttrykk i det store ansiktet: Du har fått deg en skikkelig smell, sa han, og rettet på silketørkleet. Og tenk deg hvor du kunne ha havnet! Falck begynte å liste opp navn på rehabiliteringshjem: Svanvik. Furuheimen. Moss kur- og attfø-

36 34


ringshjem. Isteden endte du her, sa han. Hvis du forestiller deg at de andre sykehusene er revyscener, studioteatre, lurvete småscener som spiller fjas for folket, så er Granvin selve Nationaltheatret. Tar du bildet? Han så på meg som om han et øyeblikk var i tvil. Han åpnet hanskerommet på stolen og rakte meg lommelerken. Jeg drakk. Plommelikør. Jeg spyttet. Han tok flasken fornærmet tilbake, men sa ingenting. Massitassi, sa jeg. Falck forsto ikke hva jeg mente. Kjøre by. Kjøre by? Jeg pekte på meg selv og rullestolen: Massitassi. Falck løftet håndleddet mitt og leste på ID-båndet: Frank Jørgensen, sa han, 23.3.67. Du ser ikke så gammal ut. I døråpningen snudde han seg: Du har intelligente øyne, sa han. Det redder deg. Så forsvant han, uten å lukke døren etter seg. En kort stund kunne jeg høre duren fra rullestolen hans. Jeg snudde meg mot atriet. Dagen etter fylte en lege døråpningen. Ansiktet hennes var hvitt og utydelig. Navn? sa hun Jeg rørte meg ikke. Navnet? Du skjønner hva jeg sier? Jeg svelget. Er du Frank Jørgensen?

37 35


Jeg så på det pregløse fjeset, de underlige fjerne øynene som både så meg og ikke så meg på samme tid. Jeh, sa jeg høyt. Frank Jørgensen, gjentok hun. Du var ikke helt tilstede da vi såes sist. Født 23.3.67. Selvstendig næringsdrivende. Import. Eksport. Hun så på meg og blunket muntert, som om akkurat dette var fremragende. Trafikkulykke den 22.11.04. Pådro deg basisfraktur, kontusjonsskade, hjerneødem og subduralt hematom. Skal du ikke komme bort til meg? tenkte jeg. Jeg ligger her som et slakt, doktor. Jeg er ikke den du tror jeg er. Jeg er frisk. Nesten frisk. Det er bare de fordømte bena mine. I det øyeblikket jeg kan stå igjen, kommer jeg til å forsvinne. Så kom legen endelig helt bort til sengen, tok pekefingeren og strøk den over underarmen min. Kjenner du dette? Gjnø, sa jeg. Da legen var ferdig med undersøkelsen, snudde hun seg mot Trist, som sto klar med blokken i hånden: Pas. har gode reflekser, ligger med lukkede øyne, men åpner på tiltale, periodevis desorientert, Glasgow coma skår på 9, dysfagi med aspirasjonsfare. Avsluttet minimal conscious state. Fastsatt traumatisk hodeskade med kortvarig tap av bevissthet. Redusert taleevne, men viser gode tegn på bedring. Klare kognitive sviktsymptomer. Ellers god. Klar for transport.

38 36


Jeg stirret på legen. De siste ordene gjallet i ørene mine: Klar for transport. Hun sa noe til Trist, hilste høflig til meg og forlot rommet med Trist etter seg. Jeg lå tilbake i sengen, lettet, desperat lettet, men også usikker. Jeg sto jo ikke på bena ennå. Men Vladimir var hjemme. Vladimir ville ta seg av meg. Hvor mye hadde ikke jeg gjort for Vladimir? Dette husket jeg, tenkte jeg forbløffet: leiligheten, Vladimir på rommet ved siden av. De lange kveldene i frykt for at noen skulle banke på. Jeg husket det helt klart nå. Det prikket i ansiktet mitt, inne i hjernen min, bildene la seg ved siden av hverandre – det var som en kroppsdel som blodet vender tilbake til etter at du har ligget på den en halv natt; det stakk, det boblet frem noe, hele tiden mer. Allerede neste dag kom det to fremmede pleiere inn til meg. De smilte, vinket – som om jeg befant meg to kilometer unna, og begynte å pakke sakene mine. Du møter avdelingssykepleier etterpå, sa den ene av dem, lesset klær og toalettsaker over på en liten håndtralle og forlot rommet. Så kom Rotterassen. Ikke et vondt ord om Rotterassen. Øynene var skinnende blå. Han måtte ha satt i farvede linser. Han fingret med en nøkkel. Ved hjelp av forflytningsbrettet skjøv han meg på plass i rullestolen, la et rosa melert teppe over skuldrene mine, åpnet døren og dyttet meg ut. Jeg ble blendet av et skarpt, hvitt lys. Utenfor rommet mitt lå en lang korridor, med dører på hver side. Det bonede gulvet skinte; de matte glasskuplene glødet selv om det var midt på

39 37


dagen, og i bunnen av korridoren så jeg en bred, sort dør. Rotterassen trillet på. Jeg hørte glass som klirret, latter, svak musikk. I taket hang det rektangulære tavler med lysende digitale tall som skiftet fra grønt til rødt, det luktet sitronsyre og klor, det var en munter og lett stemning på alle kanter; jeg så en mann med støttekrage som satt og spiste iskrem, to smågutter vinket til en jente på en båre, en dame lå tilbakelent i en gul sofa og sugde i seg melk gjennom et plastrør. Det var livet her ute. Først nå gikk det opp for meg. Her var livet. Hadde det ikke vært for lyset; det sved så hardt ned fra de matte, durende lyskuplene i taket at jeg måtte knipe øynene igjen. Jeg hadde nesten glemt hvordan verden så ut, enda jeg bare hadde vært tre uker borte fra den. Det er 13 dager til jul, sa Rotterassen bak meg, hva ønsker du deg? Fnistit, sa jeg. Javel, sa Rotterassen. Han skjøv på, stødig, hurtig, styrte utenom de filippinske vaskehjelpene som beveget seg som snegler med aluminiumstrallene sine, dreide forbi blomsteroppsatser, møterom, orange sofaer og nærmet seg utgangen. Men like før utgangspartiet svingte Rotterassen inn en sidekorridor. Den var smalere og mørkere, potteplantene hang med hodet, bildene på veggene var gammeldagse: fiskebåter i sort-hvitt, kortvokste kjerringer som bøtet garn og et høyhus i en gammeldags drabantby som var prikk lik min egen. Fra pasientrommene, gjennom de halvåpne dørene, merket jeg blikk, så glimt av ansikter, svake, bleke trekk inne

40 38


i halvmørket – men Rotterassen sakket ikke av. Han stanset foran en jerndør, stakk nøkkelen i låsen og dro døren opp: en lang, lys korridor med dører på hver side. Han skjøv meg inn, trillet meg nedover og åpnet en siste dør. Det var et kjøkken. Rundt et spisebord i lysebrun finér satt det to menn og en kvinne i hver sin rullestol, bøyd innover bordplaten. På et fat foran dem lå et stort stykke hvit fisk. Alle så opp på meg idet jeg ble skjøvet inn til bordet. Dette er Frank Jørgensen, sa Rotterassen bak meg. Han skal bo her hos dere. Så klappet han meg på skulderen: Velkommen til Øst, Frank, sa han. Jeg fikk ikke sagt noe. Døren kneppet igjen bak meg. Jeg stirret på de tre andre. De virket mye kortere enn meg. Det var det eneste jeg tenkte. Like etter lå det et stykke hvit fisk på tallerkenen foran meg. Jeg hater fisk.

Profile for Cappelen Damm AS

Norske helter av Vetle Lid Larsen  

En omtåket mann våkner opp på Granvin rehabiliteringssykehus etter en alvorlig bilulykke og får vite at han er Frank Jørgensen. Men er Frank...

Norske helter av Vetle Lid Larsen  

En omtåket mann våkner opp på Granvin rehabiliteringssykehus etter en alvorlig bilulykke og får vite at han er Frank Jørgensen. Men er Frank...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded