Page 1


Emil B. Lund

Norske edelstener


© CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47782-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


AUGUST

Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Frederiksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Frederiksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig. Hver sommer, i begynnelsen av august, arran5


geres dette kalaset, og hvert år med ulikt motiv. Årets motiv er fin de siècle, som innebærer alle de motetekniske overdrivelsene det kulturelle Europa henga seg til på slutten av det nittende århundre, og som alltid fremstår de drøye 100 gjestene som entusiastiske illusjonister i sine påkostede kostymer. Frukthaven er nå inntatt av den tapte tid. Herrene i varianter av snippkjoler med datidens overdimensjonerte kravat og svarte flosshatter. Og kvinnene i disse overdådige kjolene, disse lange, prangende kjolene i alle temperaens farger. Ja, det er vel særlig gjennom den kvinnelige mote tidsreisen manifesteres. Det er i det hele tatt noe tilslørt erotisk ved hvordan kvinner kledde seg på den tiden, noe som for lengst er tapt for dagens couture. Så tildekket, men samtidig så formfullt og seksuelt. Tenk å lete seg frem under alle disse kjolene og underskjørtene, rive opp disse stramme bystene før du helt forsiktig demonterer hodepryden og lar håret utfolde seg i den svale sommervinden. Jeg tror det er riktig å si at alle liker meg. Min vennlige og beskjedne form. Min oppmerksomme og interesserte innstilling. Mitt generelle positive og humoristiske syn på tilværelsen. Det viktigste for meg er å lytte og forstå nettopp dine meninger, for deretter å kommentere dem på en analytisk, interessant og akkurat passe konfronterende måte. Og selv om du først tenker at jeg representerer mye du ikke liker: lykke, skjønnhet, penger; tomme, parfymerte blikk som holder deg på avstand, som blir skeptiske om du nærmer deg, vil du raskt forstå at jeg skiller meg klart ut fra den verden av selvrettferdig fortreffelighet du antar jeg tilhører. Men det er nett6


opp der sviket ligger. For jeg er en toneangivende sosial begavelse. En begavelse av sjelden styrke og kontroll. Men hvis du hører nøye nok etter, hvis du virkelig konsentrerer deg, jeg mener konsentrerer deg som nesten ingen mennesker evner, for da må du være oppriktig interessert og det er nesten ingen mennesker, da vil du høre de falske tonene. Så langt tror jeg ingen har hørt dem. Gjestene har begynt å trekke oppover mot hovedhuset som musikken eskalerer. Jeg sitter i rosehaven sammen med Ted Astrup, gamle Pompen Sommerfelt og min kusine Heddys eldste sønn, Halvor, som om kort tid reiser til Winchester College sørvest for London. Halvor prøver å overbevise seg selv om at han gleder seg til å reise, men Pompen minner ham om at det er det ingen grunn til. Pompen Sommerfelt, som nå er blitt en voksen mann på toognitti og som fikk sitt kallenavn etter en usedvanlig besværlig setefødsel hans mor aldri tilga ham, ble selv sendt til Harrow i nittentreogtredve og repeterer fandenivoldsk at skolene er underlagt et nådeløst hierarki bestående av sadistiske ritualer og uforståelige regler. Halvor prøver å le det hele bort, men den gamle ber ham innstendig om å forberede seg på det verste før han sier med tungt alvor: «Du vet hva lord Wellington en gang uttalte, kjære gutt: The battle of Waterloo was nothing compared to the playingfields of Eton and Harrow.» Ted og jeg ler anerkjennende av sitatet mens Halvor ser mistroende på oss før han forsvinner opp mot tennisbanen. «Så gutter, hvem frister mest i kveld?» spør den gamle og tar av seg flosshatten. 7


«Jeg tror det må bli Elinor», svarer Ted raskt. «Du liker dem litt tunge bak, skjønner jeg,» smiler Pompen Sommerfelt. «Ikke noe galt i det. Jeg husker jeg selv også led av den ufriheten i mine yngre dager. Og hva med deg, min gode Victor, hvem er det du helst hadde likt å se i gapestokken?» «Her er så mange,» svarer jeg og begynner å le av Pompens formulering. «Men et mer interessant spørsmål er hvilket skjørt du helst hadde løftet på?» «Oh, i min alder er nesten alle skjørt velkomne,» svarer gamle Sommerfelt og stryker seg gjennom det sølvgrå håret, «men de må ikke være for tunge. Jeg er blitt så skrøpelig på mine eldre dager, så tynn og benet. Det er nok ikke mange skjørt igjen å løfte for min del.» «Mener du det?» sier Ted Astrup. «Det kan jeg ikke forstå noe av.» «Ikke jeg heller,» bifaller jeg og klapper Pompen på skulderen. «Jeg tror egentlig det er svært få som hadde takket nei til den type erfaring du besitter. Hadde jeg vært deg ville jeg bare fyrt noen viagra og satt i gang før demensen gjør deg i overkant pleietrengende. Er du ikke enig, Ted?» «Uten tvil,» svarer Ted Astrup. «Spørsmålet er vel heller hvor mange du kunne tenke deg å ligge med.» «Jeg liker dere, gutter. Dere sier det en gammel mann vil høre. Men alvorlig talt; om jeg virkelig kunne velge tror jeg det måtte bli din brors forlovede, Victor.» «Et utmerket valg,» ler jeg. «Tør jeg spørre om hvorfor?» «Hun ser ettergivende ut,» svarer Pompen Sommer8


felt, «og etter hva jeg forstår har det aldri vært noen ulempe. Det er visstnok en utmerket egenskap hos en kvinne. Synd at så mange av dem har så vanskelig for å begripe nettopp det. Ja, selv har jeg dessverre en svært begrenset erfaring med dette, da heller ikke min kone verdsatte denne egenskapen … Men nok om det, gutter. Nå trenger jeg en liten hvil. Kanskje du kunne fulgt meg opp til den store eika, Victor. Jeg liker å sitte der oppe og se utover denne praktfulle hagen. Kanskje Mogens har etterlatt en liten pjolter til meg som han pleier å gjøre.» Frederiksgave ble påbegynt våren attentreogførr og har vært familiens hovedsete siden Frederik Sommerfelt med familie tok det i bruk fire år senere. Bygget i renessansestil og tegnet av den danske hoffarkitekten Nebelong, var det allerede i sin tid en uvanlig eiendom. Huset er i to etasjer om en ikke regner kjeller og loft, og har et nettoareal på 1200 kvm. Hovedfløyen er vendt mot syd, ut mot parken og sjøen, og rammes inn av et tårn på hver side som strekker seg en etasje høyere. Fra hvert av tårnene går det en fløy i nordlig retning. Parken er lagt mellom villaen og sjøen og teller ca. 200 mål. Hele parkanlegget er bevart i sin opprinnelige form med alt av markens grøde. Det kan telle over 400 frukttrær, 700 ripsbusker, tre kastanjealléer, foruten orangeriet, grønnsakshagen og to veksthus. Gamle Sommerfelt setter seg i en av gyngestolene under eika og jeg rekker ham et pledd og blander en whisky soda. Jacob Thommessen, Nikko Knagenhjelm og Wanda Klaveness kommer gående over plenen med stor stemning og musikken høres dempet fra himmel9


salen. Før jeg forlater den gamle tenner jeg hans sigar og kysser ham på pannen. Det er av stor betydning å nevne at Pompen Sommerfelt er et av mine største forbilder. Fremdeles er det en fryd å se ham manøvrere i selskapslivet med en blanding av de mest oppmerksomme manerer og en overraskende usensurert humor. Han er inkluderende, underholdende og språkmektig, og konverserer like lett på fransk, italiensk og tysk som han gjør på norsk og engelsk, en aldeles praktfull oxford, naturligvis. Som ung var han en av pionerene innenfor moderne fjellklatring. Han besteg nordveggen av Eiger i treogførr og var en av de første til topps på Nanga Parbat, et av Himalayas høyeste fjell og kanskje også verdens farligste. Kort etter at han giftet seg flyttet han til London med sin franske kone og praktiserte dedikert det italienerne liker å kalle dolce far niente. Hans hovedinteresser var fjellklatring og polo, og naturligvis kvinner, og med monden selvfølgelighet reiste han verden rundt og dyrket alle tre disipliner med tungt engasjement. Da hans kone ble gravid med deres første barn viste det seg kort etter at elskerinnen også var svanger. Slik ble han far til to sønner med bare noen ukers mellomrom, og takket være hans uvurderlige varme og elskverdighet har han klart å være en strålende far for dem begge. Men nå er han blitt gammel og snart er han død og med seg tar han den gamle, store stil, den stilen som dessverre ikke har latt seg overføre til vår verden og vår tid, og som nå raskt viskes ut ettersom dens representanter nærmer seg livets slutt. Det er en stil preget av tunge forførende disposisjoner og et fryktløst lynne, et 10


lynne som vitner om at du føler deg like hjemme i Europas store salonger som i en blodig nevekamp. På skrivebordet hjemme har jeg et bilde av ham sammen med min farfar i den italienske ambassaden i Kairo i nittenåtteogførr. Brødrene klare for ball hos den franske ambassadør før de satte kursen ned til høyslettene rundt Mount Kenya for å jakte sammen med sin venn Lord Delawere, en reise de gjentok hvert år til min farfar og Lord Delawere havarerte med en Tiger Moth på vei fra Lamu til Nairobi i nittensyvogseksti. La meg kort få presentere min familie. Min far: Edward Sommerfelt, født fjerde i åttende syvogførr, største eier av Wedel & Gran som hans oldefar, Herman Gran, grunnla i 1871 og hvor han selv har sittet som sjef siden 1989. Avisene skriver: Sommerfelt er kjent som Norges mest arrogante mann … trives åpenbart ikke i selskap med middelmådigheter … og har et intellekt som ikke står tilbake for noen andres. Tippoldebarn av Frederik Stang, jurist og politiker, senere Norges første statsminister. Oldebarn av Emil Stang, statsminister og grunnlegger av Høyre. Dattersønn av høyesterettsjustitiarius Edward Stang og Georgine von Munthe av Morgenstierne. Sønn av Christian Sommerfelt, investor og kunstsamler, og Camilla Stang. Min mor: Nora Gabel, født attende i tiende treogfemti, overlege på Rikshospitalet. Yngste datter av ambassadør William Gabel og Lucy Eek. Barnebarn av Thomas Gabel, godseier og generalkonsul i Moskva i en årrekke, tapte sin formue da investeringer i Sør-Russland ble beslaglagt av bolsjevikene. Ellers kjent for sin direkte og kompromissløse stil 11


og ublyge tretthet i møtesammenheng. Min bror: Michael Sommerfelt, født fjortende i andre enogåtti, advokat hos STAHR og fra niende i første, tolv, forlovet med Cathrine Heyerdahl. Hvor enn jeg er plasserer mennesker meg som barn av mine foreldre. De ødsler sine intetsigende betraktninger over meg: Min mors skjønnhet og enorme hjerte. Min fars arroganse og utilgjengelige genialitet. Aldri fatter de at jeg ikke gleder meg over denne forslitte beundring, over alle disse repetitive selvfølgeligheter. Klokken nærmer seg null ett hundre og natten ønskes velkommen i himmelsalen. Musikken smeller i de tre meter høye vinduene som dekker sydveggen og de unge gjestene er nå preget av den euforiske mekanikken som rus og dans kan medføre. Selv har jeg viet den siste halvtimen til Agnete Fearnley, som insisterte på at vi skulle danse av oss synden, men er nå på vei ut for å trekke litt frisk luft. Min fetter Morten Sommerfelt gir meg selskap i baren mens jeg blander meg en Dry Martini og prøver å interessere meg for hva han snakker om. I nåværende øyeblikk ønsker han å engasjere meg i en samtale vedrørende gjenoppbyggingen av Europa etter femogførr, og hadde det ikke vært for hans noe opplagte perspektiver kunne jeg kanskje viet ham en reell oppmerksomhet. Men Morten skjønner ikke at stimulerende samtaler er avhengig av en viss lek. Hans ønske om å fremstå som en kunnskapsrik intellektuell kveler enhver kreativ tanke og avslører ham som kun en envoyé av andres teorier. Tragisk nok har han aldri forstått at det som virkelig markerer en intellektuell teft, 12


er evnen til å blande spontane vittigheter med halvetterrettelig sladder og skarpe observasjoner som resulterer i ekspansive analytiske øvelser. Han er nå tilbake i nitten førr, med britenes senking av den franske flåte ved Mers El Kébir, og mens jeg nikker bekreftende til alt han sier blander jeg meg nok en Dry Martini og hever glasset mot mine foreldre som sitter og snakker med Christian Løvenskiold og Mimi Ferder. Mortens nedslitte betraktninger fortsetter som jeg smiler til min mor og tenker at jeg aldri har vært i opposisjon, aldri har vært rasende på mine foreldre, aldri har ønsket dem til helvete. Nei, jeg har alltid vært en hengiven sønn; alltid høflig og imøtekommende; alltid tilgjengelig og forutsigbar. Og det har aldri kostet meg noen ting. Det er slik jeg er. Min mor har jeg alltid elsket. Min far har jeg alltid beundret. Hans enorme intellekt. Hans store idealisme. Hans nådeløse replikk. Jeg har aldri stilt spørsmål ved deres måte eller form, og aldri tvilt på deres rettskaffenhet. De har gjort så godt de kan og jeg ønsker ikke å være dårligere. Helt fra jeg var liten har jeg strukket meg etter deres ambisjoner. Da jeg var seks var jeg klubbmester på ski. Da jeg var tolv var jeg norgesmester i tennis. Da jeg var tyve begynte jeg å studere jus. Ingen tid forspilt. Alt effektivt og begavet gjennomført. Og det har aldri kostet meg noen ting. Det har gått helt av seg selv. Jeg er glad jeg kan si at deres preferanser er mine preferanser. Det handler om kultur, om tradisjoner, det handler om verdier. Jeg vet jeg har vært til glede for dem. Jeg vet at jeg vil fortsette å være det. Så lenge jeg forblir den de tror jeg er, den de ønsker jeg skal være, ja, så lenge 13


jeg ikke velger å konfrontere dem med et virkelig menneske vil deres kjærlighet ikke kjenne noen grenser. Og vi er alle tre like skyldige, vi er alle like avhengige av å bevare illusjonen som å tro på den, og jeg vil aldri gjøre noe som utfordrer denne kjærligheten. Om det er prisen å betale, betaler jeg med glede. Det har jeg alltid gjort. Både jeg og min bror. Sannheten må aldri frem. Og hva er vel sannheten? Den er uansett for svikefull, for utilgjengelig, for utålmodig. Nei, humørfull og høy på deg selv, ellers er det slutt. Jeg er her for dem, helt enkelt, jeg står til deres disposisjon, og så lenge de lever skal de alltid kunne sole seg i mine prestasjoner. Det er det minste jeg kan gjøre for menneskene som har gitt meg alt, men viktigere: Det er fundamentet i hele vår struktur og har vært det til alle tider. For at en familie skal være på sitt beste, fungere på sitt mektigste og hele tiden strekke seg etter sitt potensial, må hver enkelt forsake sine emosjonelle behov og lengsler. Det er systemet vi lever etter, og som alle systemer har det sine mangler, men det er en liten pris å betale når det gjør oss uovervinnelige. De sterkeste menneskene er nettopp de som avfinner seg med at sorger og skuffelser ikke er et resultat av andres ondskap og egoisme, men så å si utelukkende av menneskelig ynkelighet. En ynkelighet som er langt jevnere fordelt enn vi liker å tro og som alltid fortjener tilgivelse.


ANNA WANG

Ved institutt for offentlig rett, syvogtyvende august nittenåtteogsytti, ble det rapportert om et dødsfall. Den avdøde var Anne Christine Anker; godt likt, høyt respektert, og kjent som en kjærlig og hengiven ektefelle og mor. Anne Christine Anker hadde de senere årene markert seg som en engasjert samfunnsdebattant, og hadde den fireogtyvende august nittenåtteogsytti forsvart sin doktoravhandling til sjelden begeistring blant sine juridiske kolleger. Etter feiringen på Grand Hotel, spaserte Anker hjem sammen med sin ektemann. De skålte nok en gang for doktoratet, så til sine to barn, og var i seng like før klokken to. Da ektemannen var sovnet, bega hun seg ned mot sjøen på sydsiden av eiendommen. Her fylte hun lommene med steiner og la på svøm. Anne Christine Anker ble toogtredve år. På årsmøtet for Landsforeningen for etterlatte etter selvmord, den seksogtyvende i femte 2013, fortalte Dr. Maria Kreutzer om Otto von Sernikow fra Wittenberg. Otto var fra et solid middelklassehjem og folk kjente ham som en høflig og hjelpsom gutt. Han var en sterk 15


elev, populær blant klassekameratene, og hadde vært sammen med en pike fra parallellklassen i snart ett år. Ottos virkelige lidenskap var tennis og allerede fra tidlig alder var han regnet som ett av Tysklands store talenter. I august 2009 deltok han i tysk mesterskap i tennis for gutter under 17 år. Han vant finalen mot sin venn og landslagkamerat, Thomas Hoffmann, 6–3, 4–6, 6–2. To dager senere kastet Otto seg ut fra taket på leiegården hvor han bodde med sin mor og far og eldre søster. Otto von Sernikow ble 16 år. La meg si noen ord om hvordan jeg jobber: The Harvard Crimson rapporterte den femogtyvende i femte, 2012, om at Sara Pakowski var blitt funnet død i sin leilighet i Cambridge. En nekrolog i samme avis uken etter, opplyste at Sara var i ferd med å avslutte sine studier ved Harvard Law School. Sara hadde vært en arbeidsom og seriøs ung kvinne med klare ambisjoner. Hun hadde studert statsvitenskap ved Georgetown før hun hadde begynt på Harvard i 2008. Ved siden av jusstudiene arbeidet hun også i Harvard Law Review. Jeg kontaktet Jeniffer Abramovitz, en redaktør i Harvard Law Review, som satte meg i kontakt med Julia Fields, forfatter av nekrologen. Jeg fortalte Miss Fields at jeg var en venn av Sara fra Georgetown og at jeg akkurat hadde fått vite om hennes bortgang før jeg spurte gråtkvalt om hun visste noe mer. Miss Fields kunne fortelle at Sara hadde jobbet mye den siste tiden. Kvelden før hun ble funnet hadde hun vært ute med venner på en italiensk restaurant i Cambridge. Peter, en venn fra redak16


sjonen, møtte henne utenfor Jefferson House like etter klokken halv tolv. De hadde snakket om en artikkel de arbeidet med angående bevisførsel i amerikansk rettspraksis, men Peter hadde hatt dårlig tid og de avtalte å treffes dagen etter. Etter det Miss Fields visste hadde Sara krysset universitetsområdet og gått hjem den vanlige veien, forbi John F. Kennedy School of Government og nedover JFK Street. Rundt midnatt hadde naboen i etasjen under truffet Sara i trappen. Han var den siste som så henne. Sara Pakowski ble syvogtyve år. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle om dem alle sammen: Laura Bentley i Chicago. Camilla Bergström i Stockholm. Christian DeCano i Rio. Thomas Pran i Oslo. Natalie Blake i Manchester. Listen fortsetter og fortsetter og fornyes kontinuerlig, men jeg vet ingenting om dem. Jeg vet ingenting om deres liv, ingenting om deres tanker, ingenting om deres sorger eller gleder, om deres seire eller tap, om deres tragedie eller komedie. Så hva er poenget? Hva skal det tjene? Kanskje det er frykten for å bli glemt? Antagelig kun for min egen forlystelse. Jeg er kun interessert i unge mennesker. Aller helst kvinner. Ambisiøse, attraktive, vellykkete kvinner under 30 år. Kvinner som Sara. Deres ensomhet er det vakreste jeg vet. Ikke fordi deres forfall er vesensforskjellig fra mannens, men det er mer tragisk fordi det er feminint, som gjør det mer desperat, mer dramatisk, og derfor vakrere. En ung kvinne ubevegelig på gulvet, ødelagt av alkohol og piller. Hun ligger halvveis på magen med det ene benet trukket opp. Nattkjolen har lagt seg høyt på låret. Du kan se hele benet, helt opp til hoften. Alle 17


komponentene og proporsjonene er riktige: Avstanden mellom brystene, omfanget av ensomheten. Bredden på skuldrene, dimensjonen av selvforakten. Svaien i korsryggen, helheten i tragedien. Vakker. Interessant. Morsom. Kompetent. En perfekt symbiose av tragedie og skjønnhet. Det kan ikke gjøres bedre. Den siste tiden har vært preget av Anna Wang. Anna Wang er femogtyve år. Hun er 172 cm høy, lys og slank med velproporsjonerte former, pen, men kjedelig å beskrive. I tre år har hun studert media og kommunikasjon ved Norges Markedshøyskole. Hun er arbeidsom og pliktoppfyllende, målbevisst og full av pepp. Ja, for Anna Wang har lett for det. Ting går bra for Anna Wang. Jeg vet ikke når vi ble sammen. Jeg vet ikke når hun bestemte det. Det spiller heller ingen rolle. Jeg behandler henne bra, gir henne dyre gaver, tar henne med på dyre restauranter hvor jeg byr henne dyre viner før jeg sender henne blomster og kostbar konfekt fra et lite land i Mellom-Europa. Og Anna Wang uttrykker ekte glede. Det er slik hun vil ha det. Ingen grunn til forbauselse. Jeg kan ikke si jeg er forelsket. Jeg vet ikke om det er viktig for henne. Det viktige er at jeg ser det hun ser; at vi passer sammen; at vi er like; at vi vil det samme. Jeg vet ikke om det er meg eller tanken om oss hun elsker. Tanken om oss på slott i Frankrike, skiferier i Verbier, sommerferier på Capri. Drømmen hennes er den vanlige, en drøm hun deler med så å si alle kvinner på hennes alder fra vår kant av byen: Et fint hjem med tidsriktige komponenter i en dyr gate. To eller tre velskapte barn som 18


hun kan kle opp i haute couture og kjøre til barnehagen med en ny SUV. Langhelger i New York hver tredje eller fjerde måned. Hyggelige middager med likesinnede venner som kjenner dem vi kjenner, jobber med det vi jobber med, interesserer seg for det vi interesserer oss for: New York, Verbier, ski, tennis, golf, klær, klokker, mat, vin, penger. Og for ikke å gjøre det altfor tomt: økonomi, politikk, rettferdighet. Men dette er kun på papiret. Det er ikke virkelig. Selv om hun lar seg lure. For Anna Wang tror på dette. Det hadde ikke fungert hvis hun ikke trodde på det. Men det stopper ikke der. For selv mener hun å skille seg ut. Hun er ikke som alle de andre. Hun er spesiell. For Anna Wang liker å lese bøker, hun synes det hadde vært spennende å reise til Pakistan, og sist, men ikke minst: Hun er egentlig ikke så glad i New York lenger. Anna Wang ble ikke født velstående. Nei, min elskede har fått oppleve overgangen for alt det er verdt. Vi snakker første generasjons broilerrikdom. Faren hadde noen gode år mot slutten av nittitallet. Hans eneste mål i livet har vært å tjene penger. Det har han klart. I hvert fall til en viss grad. Moren er glad i tynne, parfymerte sigaretter og hvit sprit. Hun legger seg ikke før flaska er tom. Men ikke noe vondt om henne. At hun lever og tenker som en tenåring får være hennes sak. I begynnelsen likte jeg å være deres gjest. Det var så annerledes, tenkte jeg; sosialt sett eksperimentelt. Det er noe folkelig rørende ved familier som ikke tilhører høyborgerskapet eller den intellektuelle elite, og heller ikke eier noen tradisjoner verken når det gjelder pen19


ger eller betydning, men bare gleder seg over muligheten for stor materiell velstand. Alt var så hyggelig, så ufarlig, så lite utfordrende. Ingen sårende kommentarer, ingen frykt for hverandres replikk, og underlig nok likte jeg det. Jeg ble invitert med til Alpene og Paris, New York og Milano. Vi spiste dyrets beste kjøtt og drakk gammel vin og jeg begynte å sette pris på disse menneskene. Jeg snakket lett med moren, spøkte med faren og svarte naturlig og lettfattelig på alle henvendelser. Mitt forhold til broren antok også en uforskammet god tone. Men brått snudde alt og jeg kunne ikke lenger akseptere disse menneskene, disse høyst alminnelige menneskene, disse elskverdige og selvrettferdige kopistene. For har ikke de rett til alt som tilkommer dem? All deres rett, all deres korrekthet og slit som nå betaler seg så de kan nikke stolt og anerkjennende til hverandre: Dette har vi skapt. Hvordan kunne jeg unngå å se at de er alt jeg ikke kan fordra? For jeg kan ikke fordra det lille menneskets kamp for velstand, deres selvrettferdige tilfredshet om de lykkes og deres innelåste tanker om selvet. Det er ingen reell kraft som driver dem. Intet ønske om å skape. Ingen tanker om at det er mulig. Ingen dyktighet. Ingen kunnskap. Ingen skjønnhet. Én av hundretusen, en million, hundre millioner. Middelmådig griskhet – overalt. Jeg blir fremdeles mottatt som en sønn av familien Wang. Jeg går tross alt ikke i strupen på folk. Nei, jeg forakter mennesker med et smil fullt av sterke, hvite tenner. Så jeg setter meg pent ned og spiser maten deres, drikker all årgangen, deltar i deres intetsigende samta20


ler og sküler med varm og troverdig mine. Og noen vil kanskje tro det er slitsomt. Ja, det kan vÌre det. Men det er et slit jeg liker, et slit jeg behersker, et slit som gir meg en følelse av kontroll.


CAFÉ MAXIMILIAN

Det er midnatt. Jeg kommer inn sammen med Helene Sand og det er uten overdrivelse en god entré – ingen tvil. En entré som fra et estetisk perspektiv vanskelig kan overgås og enkelt forklart er det tre grunner til det: Den er smidig, selvsikker og overlater ingenting til tilfeldighetene. Den gjør bruk av alt den har til sin rådighet og former det uanstrengt om til hva jeg liker å kalle en spontan perfeksjonering av det alminnelige. Jeg leder Helene Sand over til baren og bestiller to Dry Martini. De lager en anstendig Dry Martini på Maximilian. Helene Sand er pen på en helt alminnelig måte. Hun er kanskje en femogseksti høy. Mørkt, langt hår. Brune øyne. Ikke svære kaker, men proporsjonalt sett overdrevne, noe som selvfølgelig er positivt i en pornografisk virkelighet, men som vanskelig kan respekteres i dannede rekker. Bakdelen er av nærmest fullkommen fylde og karakter og uten tvil det som vekker størst begeistring ved henne. Jeg møtte henne på Electric. Vi diskuterte Anette Fabers essay om ironisk fatalisme og drakk iskaldt karibisk øl, men Helene Sand ville som vanlig sette opp farta. Og her er vi, torsdag kveld på Café Maximilian. 22


Chris Heyerdahl sitter innerst i lokalet sammen med to mennesker jeg ikke kjenner, som enten betyr at de ikke er fra vårt miljø, eller ikke har noe kapital i miljøet. Jeg tar hånden til Helene og vi går mot dem. Chris Heyerdahl prøver å bli forfatter. Han har enda ikke skrevet noen ting, men er alltid i godt humør. Det burde ikke overraske meg. Chris Heyerdahl reiser seg og presenterer oss for sine venner. Jeg hilser med presis og avstressende elskverdighet og blir gitt tre, fire unyttige opplysninger som jeg antar skal hjelpe meg å vurdere disse menneskenes potensielle sosiale verdi. Da vi setter oss spør Chris meg om hvem som skrev The Short-timers. Jeg ser rett på ham, rett forbi ham, gjør tegn til Per Bohem og bestiller to Dry Martini. «Nå, Chris,» sier jeg og lener meg nonsjalant tilbake mens Chris retter seg opp og tar en slurk Grand Panorama. «Hvordan går det med skrivingen?» «Hvilken skriving?» spør Daniel Wyller: Engasjert, veltrent og nyansatt tekstforfatter i reklameselskapet Living Room. «Hør her gutter,» begynner jeg fornøyd, «jeg vet ikke hvor godt dere kjenner Chris, men Chris, han vil skrive bøker. Vi snakker svære saker, ikke sant, Chris? Tolstoj, Turgenjev, Lermontov. Chris her, og merk dere dette gutter, han kommer til å skrive om vår tids helter.» Vennene til Chris ler uten å forstå poenget, Helene Sand springer opp for å hilse på noen venninner, og jeg, jeg bestiller fem Dry Martini. Chris Heyerdahl er åtteogtyve år. Han er snill, men 23


kunnskapsløs. Måten han snakker på gjør håpet om intelligens sårbart og han har heller aldri forstått betydningen av elegant og stilren bekledning. Så langt jeg kan se vet han ingenting om litteratur, uten at dette ser ut til å påvirke ham vesentlig. For øvrig er han tvillingbroren til min brors forlovede, noe som heller ikke taler til hennes fordel. Men som sagt: Han er snill, på en god dag, tidvis morsom. «Gjør du som Hamsun, Chris? Skriver du i dag for å lette ditt hjerte? Har du mistet din post i kafeen og dine glade dager? Har du mistet alt? For kafeen er den samme, Chris: Café Maximilian.» Chris ser forlegen på vennene sine. «Gustav Hasford,» fortsetter jeg og nikker til Marcus Heiberg og Gustav Mehren borte ved baren. «Gustav Hasford?» «Det er Gustav Hasford som skrev The Short-timers,» gjentar jeg og takker Per Bohem for rask servering. «Har du lest den?» spør Daniel Wyller. «Unnskyld meg et øyeblikk,» svarer jeg og reiser meg. Jeg reiser meg for å hilse på Camilla Falk. Camilla Falk regnes blant topp tre i vårt begrensete miljø. Vi var kjærester på gymnaset. Hun er like gammel som meg og kommer fra gamle penger. Jeg lå med henne for tre måneder siden, men kan ikke huske noen detaljer. Camilla Falk har på seg en flaskegrønn kjole og er smakfullt, det vil si nøysomt, sminket. Blikket hennes er hovent, men hun har et vennlig smil. Hun hilser på Chris og vennene hans. Hun kjenner dem. Alle kjenner alle. Vi snakker kort om sommerferien og hun forteller hvor hun har 24


vært og hvem hun har vært sammen med, men jeg hører ikke etter. Jeg lar henne forstå at jeg er tilgjengelig i kveld før jeg sender henne videre med en dekorativ og raffinert kommentar: Kompakt, distinkt og tvetydig, levert med sjelden presisjon både når det gjelder tidspunkt og toneleie. Jeg setter meg igjen og ser alvorlig på Chris. «Kom igjen, kjære bror. Hvordan går det med skrivingen? Forrige gang jeg møtte deg fortalte du om en eller annen fyr med blackout.» «Når var det?» spør Chris Heyerdahl. «Syvogtyveårsdagen til Axel Parka.» «Det husker jeg ikke.» «Der kan du se,» sier jeg og hever glasset med et smil. Jeg får to armer rundt halsen. Helene Sand vil ha meg med til Horisontalt. Beruselsen har begynt å dra henne i ansiktet, noe som medfører en noe ustelt og billig assosiasjon, og da jeg takker pent nei ramler hun ned i fanget mitt og trygler. Jeg ser på henne og ler og hun smiler og tror jeg har snudd, men jeg har ikke det. Jeg ler av henne; av hvordan hun skamløst frembyr seg selv; av hele hennes desperate og taktløse oppførsel; av hvordan hun til stadighet glemmer at jeg aldri viser henne interesse ute blant folk. Hun snakker og maser og vil bare ikke forsvinne, og selv om jeg kan gjenkjenne støyen hun påtvinger meg hører jeg ikke hva hun sier, ser bare den svære kjeften hennes bevege seg. Jeg kryper inn i gapet hennes, over tungen og ned i svelget. Jeg fortsetter nedover halsen, tryner ned spiserøret, sklir på slim og beske smaker og plasker ned i mavesekken hvor jeg svømmer rundt i seig, varm fordøyelse. Giftgassene brenner seg 25


fast i ansiktet og jeg kaster opp levende avfall. Jeg dukker under og svømmer nedover til jeg finner utgangen. Jeg krabber inn i tykktarmen og graver meg fremover med hendene. Svære mark sniker seg forbi meg og forsvinner i mørket. Hvite, svære mark med hode i begge ender. Jeg graver videre. Enkelte steder er tarmen tettere og åpne sår pumper ut blod og verk. Det begynner å blåse da tarmdeltaet åpner seg foran meg. Jeg jobber meg langs den ene bredden, forbi forvokste kryp som ligger og varmer seg i lun mose, og tar en kort pause før jeg fortsetter opp mot endetarmsåpningen. «Nei,» gjentar jeg og smiler. Helene Sand reiser seg og blir stående foran meg et øyeblikk før hun sier: «Ring meg da.» «Selvfølgelig skal jeg ringe deg,» nikker jeg. «Vi snakkes snart. Og ha det gøy på Horisontalt.» Jeg ser henne ramle ut døren med to shabby venninner som jeg bestiller fem Dry Martini av Per Bohem. Det er greit å ha en ekstra. Lokalet fylles opp. Det kommer folk bort for å hilse. Noen reiser jeg meg og omfavner. Andre ser jeg helst fortsette til neste bord. Damene møter jeg alle sammen med en kontant, ironisk flørt. De fete og de slanke, de vakre og de forsømte. Vi diskuterer pornografi og kunst. Jeg argumenterer engasjert og systematisk og fremlegger solide analyser med stor pedagogisk innsikt uten at det ser ut til å ha noen virkning. Jeg sier at motsetningene i det norske samfunnet er for små og at det er grunnen til at vi har så lite stor kunst i Norge. Kanskje det er prisen for et 26


velfungerende sosialdemokrati? Jeg vet som vanlig ikke hva jeg snakker om, men det spiller ingen rolle. Det handler om ord og verbal struktur, om rytme og manerer. Det handler om snittet og kvaliteten på en hvit skjorte. Hvor tett den sitter rundt bryst og midje og hvordan kragen faller lett og delikat på begge sider. Det handler om hvordan håret legger seg feilfritt, men tilfeldig, om ren og nybarbert hud, om humor og generell vennlighet. «Men ærlig talt,» sier jeg til Chris. «La oss snakke om det som virkelig betyr noe.» «For all del,» smiler Chris Heyerdahl. «Jeg tror vi egentlig bare venter på at du skal sparke oss i gang.» «Det skal være meg en glede,» ler jeg og får øye på Camilla Falk som kommer mot meg med sitt deilige, hovne blikk og selvbevisste bevegelser, og mens jeg reiser meg for å høre hva hun vil, sier jeg følgende til Chris Heyerdahl: «Den eneste grunnen til at du fortsatt kan ha den minste tro på dine evner som forfatter …» Jeg hvisker en leken bemerkning i øret til Camilla og hun ler flørtende … «er at du nesten ikke har skrevet noen ting.» Camilla Falk fortsetter mot baren og jeg blir stående og se etter henne en kort stund før jeg setter meg. «Du må ikke misforstå, Chris. Jeg er her for å hjelpe. Faen heller, vi er praktisk talt familie. Men vi må kunne være ærlige med hverandre. Og kanskje jeg tar feil. For alt jeg vet vil du levere et mesterverk.» Jeg forventet ikke en slik reaksjon. Jeg ønsket bare å si noe morsomt. Og hva er vel bedre enn en presis replikk, en god observasjon, en nøyaktig og raffinert ko27


medie? Fornektelsen er vår beste, men også svakeste allierte. Fullstendig ubrukelig under press. Jeg reiser meg og går til baren. En kort, pæreformet bartender av valgfritt kjønn stiller seg til disposisjon mens jeg observerer Camilla snakke med Thomas Berg; en usedvanlig fittesnik, har slikket mer mus enn Julio Iglesias. Hun ler overdrevet av noe han sier og sender meg et raskt blikk. William Ferder og Axel Parka spør om jeg vil være med hjem til Marcus Heiberg og få på noen seriøse cocktails, men jeg takker pent nei. Camilla regner med mitt selskap og jeg ønsker å stå ved mitt ord. Det hadde vært urimelig å ignorere en slik forpliktelse og det gir meg en tilnærmet ekte glede å kunne tilby henne litt av min tid. For jeg vet hun ikke kan motstå meg. Hvordan skulle hun? Jeg er høy, mørk og klar. Ubevegelig og behersket. Karismatisk og nesten karikert dannet. Noe som betyr at min dannelse er lett humoristisk og derfor virker avslappende på folk. Thomas trekker innover i lokalet og Camilla kommer mot meg. En varm seiersfølelse kryper opp ryggmargen, men det varer bare et øyeblikk. Jeg er i ferd med å foreslå en rolig retrett hjem til meg da Thomas er tilbake. Han henger en lett frakk over skuldrene hennes og spør om hun er klar. «Jeg er klar,» smiler hun da Thomas rekker meg hånden, en svær neve, vi vet alle hva det betyr, og sammen forsvinner de ut i natten. Som jeg forlater Maximilian og beveger meg nedover mot Marcus Heiberg tenker jeg på Camilla Falk. Stakkars Camilla Falk. Vakre, skjønne Camilla Falk. Jeg trodde hun var annerledes, at hun ikke var som de 28


andre, at hun hadde klasse, men hun har ikke det, de er alle sammen like. Og nå skal hun slutte seg til sine venninner i nok en disiplin ved å yte Thomas Berg en full natt med seksualomsorg. Øvelse gjør mester, er det ikke det de sier. Marcus Heiberg står i barings på flygelet da jeg kommer inn i stuen. Klokken er null to hundre og det er mennesker overalt og jeg kjenner alle sammen. William Ferder og Gustav Mehren reiser seg og kommer mot meg. Tre piker jeg har kjent siden jeg var tolv repeterer hvor hyggelig det er å se meg. Jeg takker for oppmerksomheten. Det betyr mye. Uten tvil. Caroline Ferner behersker rommet; vakker, elegant og omsvermet. Caroline Ferner er aldri full, aldri frekk, aldri sliten. Hun er søt, varm og yndig, og så langt jeg vet har Caroline Ferner aldri hatt en dårlig dag. Jeg hilser på henne og Caroline Ferner forteller om Firenze hvor hun akkurat har vært. Jeg spør hva hun tenker om maleriene til Piero della Francesca, arkitekturen til Vasari, skulpturene til Canova, men hun kan ikke svare. Jeg gir henne en kort innføring, sier hun burde sjekke ut Bargello-museet neste gang, at hun kanskje ville likt det, for Caroline Ferner studerer kunsthistorie og har tenkt seg tilbake allerede i oktober. Hun nevner at David var helt fantastisk og jeg nikker anerkjennende og spør hvordan hun likte resten av Accademiagalleriet, men skjønner raskt at hun snakker om kopien på Piazza della Signoria. «Merket du noe til Stendahlsyndromet da du så David på Signoriaplassen?» spør jeg interessert og Caroline 29


Ferner ser uforstående på meg og begynner å le. «For det hadde vært interessant om du merket noe til det,» fortsetter jeg, «en slags Stendahlplacebo. Uansett, den som står utenfor Palazzo Vecchio er en kopi.» «Hva mener du?» spør Caroline Ferner. «Det er en kopi du har sett. Den ekte står i Accademiagalleriet.» «Nei, du tuller,» hvisker Caroline Ferner mens latteren tiltar. «Oh Gud, så flaut. Men hvorfor har ingen informert meg om dette. Jeg som har tenkt å skrive oppgave om den skulpturen.» Hun ler høyere og dytter til meg og hun har virkelig en fabelaktig latter. Tilgjort og voldsom, men likevel feminin og sjarmerende. «Det er en nokså vanlig feil å gjøre,» sier jeg. «Ikke tenk på det.» «Du er snill,» sier hun, «men dette er pinlig. Jeg studerer kunsthistorie og er tilsynelatende helt fullstendig kunnskapløs.» «Ja, fullstendig,» sier jeg, «men du er vakker og du er klok …» «Kutt ut.» «Nei, jeg mener det. Du er det. Og de som bedømmer mennesker ut fra konkrete kunnskaper om et gitt emne, er i beste fall selv svært begrensete. Du har akkurat begynt. Det er ingen tvil om at du kan bli en strålende kunsthistoriker, om det er det du ønsker.» Hun tror selvfølgelig jeg er ironisk. Noe jeg kanskje er. Hva vet jeg? For alt jeg vet stemmer det jeg sier. Alt som gjelder for å slutte deg til hegemoniets middelmå30


dighet er vilje og hardt arbeid. Ditt beste kort er å bli en streber. Og Caroline Ferner kan bli en utmerket streber – ingen tvil. «Jeg mener det,» gjentar jeg. «Bare hvordan du reagerer nå viser at du er et klokt og ydmykt menneske. Verken selvhøytidelig eller forfengelig. Og hva kan vel være viktigere enn det? Du kommer til å bli en utmerket kunsthistoriker.» «Takk,» sier hun, «jeg håper du har rett.» «Selvfølgelig har jeg rett. Og hvis det er noe du lurer på, så bare ring. Jeg kan svare på mye,» smiler jeg. «Jeg tror særlig Stendahlsyndromet er noe for deg.» Klokken er null fire null tre. Jeg sitter og snakker med Gustav Mehren som er overdrevent full og insisterende. Caroline Ferner kommer og setter seg sammen med sin kusine. Vi veksler noen ord før jeg reiser meg og hilser farvel. Jeg kan se hennes skuffelse. Hun trodde på et annet utfall, og med god grunn. Jeg har sendt henne blikk uten stans siden vi hadde vår samtale om Michelangelo. Jeg gir henne et lett kyss og beveger meg ut i gangen. Da jeg er på vei ut døren kommer hun mot meg og sier: «Jeg tror kanskje du er tjent med å bli litt til,» og det er nesten så jeg ikke klarer å motstå. Den lette kjolen henger svevende rundt hoftene, det kastanjebrune håret danser på hennes spede, feminine skuldre, og overgangen fra nakke til kjeve er av ubetinget perfeksjon. Jeg legger hodet bakover og lukker øynene. Jeg kan bli med henne hjem, tenker jeg. Jeg kan bli med henne hjem og eie henne i noen timer, og det er sikkert et eierskap som kan gi mye glede, for Caroline Ferner 31


er nett og myk og spenstig, og der hun står er det lite som tyder på at hun vil holde noe tilbake, men min oppgave er likefullt å forstå hva som vil gi meg mest makt, ikke bare over Caroline Ferner, men over meg selv. Jeg stiller meg rett foran henne og ser på henne med all min kunnskap, for jeg vet hvordan kvinner måler blikk, hvor opptatt de er av blikk, hva det skal og hva det ikke skal, og hvordan det skal våge seg frem uten å avsløre sin primitive intensjon, bare antyde den, og jeg gir henne et slikt blikk før jeg bøyer meg ned og kysser henne. «Jeg må dessverre hjem,» sier jeg. «Men kan vi ikke ses en annen dag, snakke om Michelangelo og kanskje drikke en drøy Barolo? Eller vi kan drikke te og snakke om noe helt annet, om du foretrekker det?» «Ring meg da,» hvisker Caroline Ferner. «Selvfølgelig skal jeg ringe deg,» smiler jeg med falsk konsentrasjon. Jeg kysser henne nok en gang og hun legger armene rundt halsen min og jeg tenker på hvor lett det er, hvor lite det krever, og det behager meg; at hun ikke gjennomskuer det; at hun ikke forstår at jeg aldri kan interessere meg for henne. Jeg ser inn i hennes varme, brune øyne med hengiven ømhet og tilstedeværelse, og Caroline Ferner smiler rødmende, for Caroline Ferner tror på dette øyeblikket, dette øyeblikket av ren romantikk som jeg gir henne uten å føle annet enn makt, og det slår meg at Caroline Ferner er beseiret av begrensninger i begge ender. Akkurat slik hennes begrensninger forhindrer meg i å være oppriktig mot henne, forhindrer de henne i å forstå situasjonen. Men Caroline Ferner 32


skiller seg jo på ingen måte ut, for de fleste mennesker defineres i all hovedsak av nettopp det; av begrensninger. Jeg kysser hånden hennes og smiler av medynk, og som jeg lukker døren bak meg finner jeg trøst i at jeg kanskje aldri vil møte Caroline Ferner igjen.

Profile for Cappelen Damm AS

Norske edelstener av Emil B. Lund  

Victor Sommerfelt er ung og vellykket og grunnet hans bakgrunn og sosiale posisjon forventes en fremtid av permanent velvære. Han er intelli...

Norske edelstener av Emil B. Lund  

Victor Sommerfelt er ung og vellykket og grunnet hans bakgrunn og sosiale posisjon forventes en fremtid av permanent velvære. Han er intelli...