Nelson Mandela - Samtaler med meg selv

Page 1


NELSON MANDELA Samtaler med meg selv Oversatt av Kirsti Vogt

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 3

04.07.13 13:24


Nelson Mandela Originalens tittel: Conversations with Myself Oversatt av Kirsti Vogt Tekst copyright © 2010 Nelson R. Mandela og The Nelson Mandela Foundation Forord copyright © 2010 Barack Obama Konsept og design copyright © 2010 PQ Blackwell Limited Design: Cameron Gibb Av plasshensyn er all informasjon om hvem som har gitt tillatelse til å trykke tidligere utgitt og uutgitt materiale, samlet på side 444. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-42922-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Sats: Nini Anker, cmykdesign Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i Sabon og trykt på 90 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar ßog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Originalforlag: PQ Blackwell Limited 116 Symonds Street, Auckland 1010, New Zealand www.pqblackwell.com www.cappelendamm.no Bilde på innsiden av omslaget, foran: fra den uutgitte oppfølgeren til Mandelas selvbiografi. De to øverste tallene i hvert regnestykke er årstall, og svarene angir (fra venstre til høyre) antall år han satt i fengsel, hvor gammel han var da han første gang ble fengslet og hvor gammel han var da han ble løslatt. Bilde på innsiden av omslaget, bak: underskrift fra et brev Mandela skrev i fengselet (466/64 var fangenummeret hans).

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 4

04.07.13 13:24


Tilegnet Zenani Zanethemba Nomasonto Mandela, som døde under tragiske omstendigheter 11. juni 2010 i en alder av tretten år

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 5

04.07.13 13:24


Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 6

04.07.13 13:24


… cellen er det perfekte sted for å bli kjent med seg selv, for å granske sine tanke- og følelsesprosesser jevnlig og nøkternt. Når vi vurderer vår individuelle utvikling, fokuserer vi ofte på ytre faktorer som sosial posisjon, innflytelse og popularitet, rikdom og utdanningsnivå. Disse er selvfølgelig viktige når en skal måle sin fremgang på det materielle området, og dersom mange mennesker anstrenger seg for først og fremst å oppnå alt dette, er det helt forståelig. Men indre faktorer kan være enda mer avgjørende for å vurdere sin utvikling som menneske. Ærlighet, oppriktighet, likefremhet, ydmykhet, ekte raushet, mangel på forfengelighet, vilje til å tjene andre – kvaliteter alle mennesker lett kan utvikle – er grunnlaget for ens åndelige liv. Utvikling på disse områdene er utenkelig uten grundig selvanalyse, uten å kjenne seg selv, sine svakheter og sine feiltrinn. Om ikke annet, gir en celle deg i det minste en anledning til daglig å se på hele din fremferd, til å overvinne det negative og utvikle det som måtte være godt i deg. Jevnlig meditasjon, for eksempel i omtrent et kvarter daglig før du legger deg, kan være svært fruktbart i så henseende. I begynnelsen kan det være vanskelig å sette fingeren på de negative trekkene i ditt liv, men det tiende forsøket kan bære rike frukter. Glem aldri at en helgen er en synder som ikke gir opp.

Fra et brev til Winnie Mandela i Kroonstad fengsel, datert 1. februar 1975.

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 7

04.07.13 13:24


Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 8

04.07.13 13:24


INNHOLD

Forord av Tomm Kristiansen Innledning av Verne Harris DEL EN: Pastorale Kapittel én: Dyptfølt tid Kapittel to: Gruppe

xi xvii 1 5 21

Del to: Drama Kapittel tre: Sjelens vinger Kapittel fire: Ingen grunn til å drepe Kapittel fem: Verden på bristepunktet Kapittel seks: Kroppens lenker

29 33 59 85 111

DEL TRE: Epos Kapittel sju: Tilpasningsvansker Kapittel åtte: Bak gobelinet Kapittel ni: Tilpasning Kapittel ti: Taktikk Kapittel elleve: Kalendertid

127 131 155 205 239 263

DEL FIRE: Tragikomedie Kapittel tolv: Fra skamplett til mirakel Kapittel tretten: Ute Kapittel fjorten: Hjemme

317 321 371 391

TILLEGG Tillegg A: Tidslinje Tillegg B: Kart Tillegg C: Forkortelser for organisasjonsnavn Tillegg D: Mennesker, steder og begivenheter Bibliografi i utvalg Takk Register

409 410 414 418 420 443 444 446

ix

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 9

04.07.13 13:24


Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 10

04.07.13 13:24


FORORD Vi visste ikke hvordan han så ut. Da Nelson Mandela kom ut porten av Victor Verster-fengslet 11. februar 1990, hadde vi ikke sett ham siden rettssaken i 1964. Avisene hadde bedt sine tegnere å lage skisser av hvordan de trodde han så ut. De lignet ikke på den mannen som nå gikk hånd i hånd med kona Winnie. Dette var en høvding. Høy, staut, verdig og verdensvant, selv om han ikke hadde sett verden på 27 år. På den tiden dro jeg til Qunu i Transkei, hans barndoms bygd. Hvordan var han som barn? Jeg traff en gammel dame langs grusveien. Hun var kledd i en blåblomstret kjole. Judith var like gammel som ham, og hadde gått på samme skole. Hun fortalte at han sloss aldri, og som barn irettesatte han de som ertet ham. Sindig, ettertenksom, rolig og bestemt, om han var på skoleveien eller gjette sauer. Allerede som barn så de andre at han var et oppreist menneske, på tross av at den britiske kolonimakten hadde fratatt hans far verdigheten som høvding. Siden ble Mandela vår alles høvding. Han fikk Nobels fredspris i 1993, og ble valgt til president året etter. Han gikk av etter bare fem år, men fortsatte å tiltrekke seg verdens oppmerksomhet. Siste gang han viste seg offentlig var under fotballVM i 2010. Han ble kjørt ut på stadion i en bil, vinket til folket, og dro igjen. Siden holdt han seg hjemme. Jeg arbeidet som korrespondent for NRK i årene fra han ble løslatt til han ble valgt til president. Det var den gang han alltid var tilgjengelig. Man kunne banke på hans kontordør i Shell House, hovedkvarteret som ANC fikk kjøpt for én rand av et oljeselskap de tidligere hadde boikottet. På pressekonferanser

xi

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 11

04.07.13 13:24


kunne vi stille både små og store spørsmål. Etterpå var det tid til en privat prat. Han husket oss alle ved navn. Verden kom til Nelson Mandela. Statsoverhoder, fotomodeller, popartister og fotballstjerner dro til Johannesburg. Og han prydet øverste ende av bordet når internasjonale størrelser ønsket hans bumerke på engasjement for vaksiner, kamp mot HIV/AIDS og andre aktverdige prosjekter. Han ble kåret til det tjuende århundres største statsmann. En afrikaner! Men så var den gamle kraften der, plutselig, alvorlig og harmdirrende. Da USAs president George W. Bush sin Irakkrig var på sitt heteste sa Mandela: «Han har ingen vyer, den mannen. Han tenker ikke klart. Nå vil han kaste verden ut i et nytt holocaust.» Jeg har gått gjennom mange av hans taler og uttalelser fra tiden etter hans løslatelse. Vi har referert hans fredsbudskap og bud om forsoning, men i ettertid har vi kanskje glemt hans rettferdiggjøring av væpnet motstand. I hans første tale etter frigivelsen, fra balkongen på det gamle rådhuset i Cape Town, forsikret han ti tusen tilhengere om at den væpnede konflikten mellom apartheidregimet og ANC skulle fortsette. Det skulle ikke legges ned ett våpen før en avtale var inngått. I intervjuer jeg hadde med ham i denne tiden var han ingen Mahatma Gandhi. Når undertrykkeren tyr til vold, har den undertrykte full frihet til å svare med vold. Og det er den undertrykte som selv bestemmer hvordan kampen skal føres. Man skal ikke lese mye av ANCs historie før man ser hvem som førte bevegelsen fra ikkevold til væpnet motstand. Det var Nelson Mandela. Massakrene mot fredelige demonstranter fikk ham til å innse at ikkevold bare ville føre til flere nederlag. Han ble den første kommandanten i ANCs væpnede fløy Umkhonto we Sizwe, «Nasjonens Spyd». Med våpen i hånd skulle regimet styrtes. Han fikk livsvarig fengsel for det. Han mottok dommen med et

xii

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 12

04.07.13 13:24


smil. Den kunne vært verre: Det var dødsstraff for høyforræderi i 1964. Men volden han forsvarte hadde en begrunnelse og hensikt. Og den hadde en retning. Den var et svar på statlig vold. Den skulle rettes mot kraftverk og politistasjoner, ikke sivile mål. Da han holdt sin berømte forsvarstale i Pretoria viste han til «Frihetsbrevet» av 1955, som svarte ledere hadde vedtatt på en konferanse i Soweto. Det var et fredelig kampskrift som hadde et annet budskap enn hva det hvite raseregimet hadde oppfattet. De svarte skulle ikke ta makten fra de hvite: «South Africa belongs to all who live in it, black and white.» Den visjonen holdt Mandela på, og argumenterte for i de mange diskusjonene i fengslet. Mange av de andre fangene ønsket en annen løsning. Nok er nok. Nå er det vår tur. Mandela holdt fast på at landet skulle styres i fellesskap med alle raser og etniske grupper. Det var en sint, ung mann som ankom Robben Island. Årene på fangeøya forandret ham, han fikk et mildere sinn. Den høyreiste, litt langsomme mannen ledet med sin karisma og personlige autoritet diskusjonene med de andre politiske fangene, og skapte etter hvert en felles forståelse. Fangene tilhørte mange ulike politiske organisasjoner. PAN-afrikanister som ville opprette en svart stat, andre som ville ha hevn. Han levde i en fengselsverden av etniske motsetninger, politisk rivalisering og religiøse forskjeller. Etter hvert utviklet det seg en særegen sivilisasjon av disse «samfunnets verste fiender». De beseiret endog sine fangevoktere. De var dem moralsk overlegne. Deres høflighet og korrekte oppførsel stemte ikke med det de hadde lært om «kaffere». Ryktene om gentlemannen Mandela gikk helt til justisministeren, Kobie Coetzee. Og det var han som i dypeste hemmelighet innledet forhandlinger med fangen på Robben Island. Jeg har grått mye i Sør-Afrika, mest av glede. Da Mandela

xiii

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 13

04.07.13 13:24


vant valget i april 1994 kom han til valgvaken i festsalen på Carlton Hotel, og sa med stort alvor: «Endelig kan vi rope det fra hustakene. Endelig fri!» Har du hørt Nelson Mandela si «Free at last», glemmer du det aldri. Jeg husker min forbauselse over alle hans opptredener. Mandela kom rett fra en celle, og gikk stødig opp på verdensscenen. Han gjorde modne politiske overveielser og traff gjennomtenkte beslutninger. Han var orientert. Men så hadde han jo diskutert politikk i 27 år. De siste årene leste han også aviser og så fjernsyn. Hans første reiser ble likevel registrert med undring. Han valgte å møte Irans Khomeini, PLOs Arafat og Libyas Gaddafi. Han ville takke for støtten under kampen. Fra Tripoli ringte han den amerikanske president og ba om at sanksjonene mot Libya ble opphevet. Så skulle han på sin side ordne opp i Lockerbie-affæren, den libyskstøttede sprengningen av et passasjerfly over Skottland i 1988. Mandela ba Gaddafi arrestere de ansvarlige. Så dro Mandela videre til London og fortalte Margareth Thatcher at hun burde innlede forhandlinger med IRA. Det var til å le av tidlig på nittitallet, men bombemennene fra Libya ble arrestert og forhandlinger om fred i Nord-Irland ble innledet. Nelson Mandelas politiske mesterverk er forsoningsprosessen, som sparte Sør-Afrika for et splittende og blodig hevnoppgjør med det hvite mindretallet. Sannhets- og forsoningskommisjonen var et dristig prosjekt. Syndene skulle tilgis, men i full offentlighet. De skulle bekjennes, men ikke sones. For Mandela var det en politisk prosess. Landet ville ikke tåle titusenvis av rettssaker som skulle etterforskes av det politi som hadde begått brorparten av ugjerningene. Det skulle tilgis, men man skulle vite hva man tilga. I tre år satt folk vantro foran fjernsynsapparatene og fulgte overføringene. De visste ikke at det fantes så mye jævelskap i folk. Mange hvite ante ikke hva som hadde foregått. Mandela hentet styrke fra afrikansk kultur,

xiv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 14

04.07.13 13:24


hvor tilgivelsens mulighet ligger nærmere enn den gjør hos oss. Derfor har vi heller aldri forstått at den var mulig. Skuffelsen over Mandelas etterfølgere har vært stor. Det er som om drømmene ble knust. Thabo Mbekis fornektelse av HIV/AIDS og manglende innsats mot voldtekt og kriminalitet. Så fikk de den amorøse og korrupte Jacob Zuma, som med et team av grådige og skrupuløse ANC-ledere karet til seg kontrakter og millioner. Det rystet Mandela. Han skjønte ikke hvordan folk han kjente og trodde på kunne forfalle til et slikt nivå. De siste årene tiet han om det, kommenterte aldri politiske hendelser. For over alle forpliktelser gikk lojaliteten til den bevegelsen han kom fra og ledet. Og dette er kanskje Mandelas store politiske feil: Han gikk av for tidlig. Han hadde ikke orden på arverekkefølgen. Hadde han sittet en periode til, ville Sør-Afrika trolig vært spart for Zuma. Tanken på at Madiba, som sørafrikanere kalte ham, en dag skulle dø var skremmende. De ville bli faderløse, det var han som hadde gitt dem demokrati og frihet. Nå lengter Sør-Afrika etter noen som kan være det ANC engang var, en leder med moralsk styrke og uselvisk innsats for frihet og demokrati. De savner The Madiba Magic. Tomm Kristiansen

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 15

04.07.13 13:24


Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 16

04.07.13 13:24


INNLEDNING Navnet Nelson Mandela er blant de mest kjente og respekterte i verden. Mannen som bærer dette navnet er en helt i sin egen tid, en av de store skikkelsene i det tjuende århundrets historie. Historien om hans nesten tretti år i fengsel sammen med andre politiske ledere fra samme generasjon, er blitt legenden om fødselen, eller skapelsesberetningen, til «det nye Sør-Afrika». Han er blitt et ikon. Hans liv er skildret i utallige utgivelser, fra biografier til magasinartikler, fra spillefilmer til TV-dokumentarer, fra praktbøker til avisbilag, fra frihetssanger til hyllingsdikt, fra institusjoners nettsider til enkeltpersoners blogger. Men hvem er han egentlig? Hva tenker han egentlig? Nelson Rolihlahla Mandela har selv i stor grad bidratt til Mandela-litteraturen og den offentlige debatten. Hans selvbiografi, Veien til frihet, har vært en bestselger siden den kom ut i 1994. Tekster har strømmet ut fra kontoret hans siden han ble satt fri i 1990. Han har gitt og holdt tusenvis av intervjuer, taler, kringkastingsbudskap og pressekonferanser. Veien til frihet var, i aller høyeste grad med hensikt, et grunnleggende kollektivt arbeid. Det opprinnelige manuskriptet ble skrevet på Robben Island av det Ahmed Kathrada – hans mangeårige kampfelle, venn og medfange – beskriver som «et redaksjonsråd». I begynnelsen av 1990-årene samarbeidet Mandela tett med forfatteren Richard Stengel for å oppdatere og utvidet manuskriptet, mens Kathrada og andre rådgivere dannet et nytt kollektiv som hadde oppsyn med redigeringsprosessen. Det samme gjelder talene hans. Med unntak av noen sjeldne improvisasjoner er disse formelle fremlegginger av omhyggelig gjennomarbeidede manus. Og ikke overraskende er arbeidsprosessen ofte kollektiv.

xvii

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 17

04.07.13 13:24


Av lignende årsaker har intervjuere i årenes løp funnet det vanskelig å komme på innsiden av Mandelas svært formelle, offentlige personlighet. Han er «lederen», «presidenten», «den offentlige representanten», «ikonet». Bare glimtvis har noe av mannen bak myten skint igjennom. Dermed gjenstår spørsmålene: Hvem er han egentlig? Hva tenker han egentlig? *** Samtaler med meg selv er blitt til for å gi leseren tilgang til den Nelson Mandela som finnes bakenfor den offentlige skikkelsen, ved hjelp av hans private arkiv. Dette arkivet rommer Mandelas private tekster og samtaler, der han henvender seg enten til seg selv eller til sine mest fortrolige venner. Her er han ikke først og fremst innstilt på tilhørernes behov og forventninger. Her skriver han utkast til brev, taler og memoarer. Han tar notater (eller drodler) under møter, skriver dagbok, skriver ned drømmer han har hatt, holder oversikt over vekten og blodtrykket, skriver huskelister. Han reflekterer over sine erfaringer, leter i hukommelsen, snakker med en venn. Her er han ikke ikonet eller helgenen som er hevet langt over vanlige dødeliges rekkevidde. Her er han som deg og meg. Som han sier det selv: «I virkelighetens verden forholder vi oss ikke til guder, men til vanlige mennesker som oss selv: menn og kvinner som er fulle av selvmotsigelser, som er stabile og omskiftelige, sterke og svake, berømte og beryktede, mennesker med et blodomløp der skade­dyrene kjemper en daglig kamp mot sterke be­­kjem­pelsesmidler». I det meste av sitt voksne liv har Mandela flittig produsert dokumenter og vært svært opptatt av å ha et arkiv. Hvordan skal man ellers forklare hans samling av medlemskort fra metodistkirken, som er et register over hans medlemskap fra 1929 til 1934? Hvordan skal man ellers forklare hans daglige dagboknedtegnelser mens han reiste rundt i Afrika i 1962, eller at han hadde for vane

xviii

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 18

04.07.13 13:24


å kladde de fleste av sine brev i en notisbok de årene han satt i fengsel? Arkivet er selvfølgelig blitt skadelidende under hans år i kamp, da han levde under jorden, da han satt i fengsel. Dokumenter ble gjemt eller gitt til andre for at de skulle ta vare på dem. Noen gikk tapt underveis. Andre dokumenter ble konfiskert av staten og deretter enten ødelagt eller brukt som bevis i retten. I dag er arkivet over Mandelas private dokumenter spredt og ufullstendig. Den største samlingen er å finne hos Nelson Mandela Centre of Memory and Dialogue. Det finnes også betydelige samlinger hos det sørafrikanske nasjonalarkivet, den nasjonale etterretningstjenesten, Mandela House Museum og Liliesleaf-stiftelsen. Et vell av fragmenter, først og fremst brev, befinner seg i private samlinger. *** Som bokprosjekt har Samtaler med meg selv sine røtter i åpningen av Nelson Mandela Centre of Memory and Dialogue, som er Nelson Mandela Foundations kjernefunksjon, i 2004. I begynnelsen var senterets førsteprioritet å dokumentere det spredte og ufullstendige «Mandela-arkivet», men innsamlingen av materiale som ennå ikke befant seg i arkivet, ble raskt like viktig. Mandela selv donerte private papirer til senteret for første gang i 2004, og fortsatte å bidra til samlingen ut 2009. Svært tidlig ble det åpenbart for meg som leder for senterets Memory-program at dette materialet kunne bli en viktig bok, utarbeidet med senterets ressurser. I 2005 begynte en gruppe arkivarer og forskere samvittighetsfullt å samle, ordne og beskrive materialet og sette det i riktig sammenheng. Samtidig foretok de et foreløpig utvalg av dokumenter, passasjer og utdrag som kunne vurderes til bruk i boken. Gruppen besto av følgende personer: Sello Hatang, Anthea Josias, Ruth Muller, Boniswa Nyati, Lucia Raadschelders, Zanele Riba, Razia Saleh, Sahm Venter og undertegnede.

xix

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 19

04.07.13 13:24


I 2008 begynte jeg å diskutere boken med forleggerne Geoff Blackwell og Ruth Hobday. Under disse samtalene tok senterets tanker om boken fast form, og de ble innledningen på prosjektets siste fase. Mandela ble informert og ga sin velsignelse, men uttrykte et ønske om ikke å være personlig involvert. Kathrada sa ja til å være spesialrådgiver for prosjektet. Seniorforsker Venter og arkivarene Hatang, Raadschelders, Riba og Saleh arbeidet med meg som prosjektleder med den siste utvelgelses- og samlingsprosessen. Historikeren og forfatteren Tim Couzens ble hentet inn i arbeidsgruppen for å bidra så vel med sin ekspertise som med blikket til en forsker som ikke er involvert i det daglige arbeidet ved senteret, og hans medvirkning har vært viktig. I tillegg bidro Bill Phillips – som var sjefredaktør for Veien til frihet-prosjektet i 1990-årene – i den siste redigeringsfasen. *** Samtaler med meg selv er virkelig Nelson Mandelas bok. Vi blir presentert for hans stemme – direkte, tydelig og privat. Det er imidlertid viktig å anerkjenne arbeidsgruppens rolle som redaksjon. Innholdet i denne boken er skilt ut fra et enormt materiale, først og fremst med utgangspunkt i tema, viktighet og aktualitet, og dette materialet er avgrenset av hva som finnes og hva vi fikk tilgang til. Vi er trygge på at hoveddelen av materialet som til sammen utgjør alle Mandelas private dokumenter ble nøye gransket av arbeidsgruppen, men ikke alt som befinner seg i privatpersoners besittelse, ble funnet eller gjort tilgjengelig for oss. Det var for eksempel en tilfeldighet at vi i løpet av de siste månedene snublet over arkivet til den tidligere fangevokteren Jack Swart, som tok seg av Mandela under hans siste fjorten måneder i fangenskap i Victor Verster-fengselet. På slutten av arbeidet fortalte også National Intelligence Agency oss at de hadde en liten Mandela-samling, og det meste av denne ble

xx

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 20

04.07.13 13:24


gjort tilgjengelig for arbeidsgruppen. Sikkerhets­tjenestens tilbakeholdenhet kan tyde på at det vil komme ytterligere av­sløringer. Hele arkivet over Mandelas private dokumenter ble vurdert i forbindelse med dette prosjektet, men det endelige utvalget ble først og fremst hentet fra fire deler. For det første: brevene han skrev i fengsel. Noen av de mest gripende og smertefulle tekstene finnes i to skrivebøker med stive permer som Mandela brukte til omhyggelig kladding av brev han deretter sendte fra Robben Island via fengselets sensorer. De er fra årene 1969 til 1971 og dekker den verste tiden av fangenskapet hans. Disse bøkene ble i 1971 stjålet fra cellen hans av myndighetene, og i 2004 fikk han dem tilbake av en tidligere ansatt i sikkerhetspolitiet. I årene Mandela satt i fangenskap, var han aldri sikker på om korrespondansen hans kom frem, takket være innsatsen til dem han kalte «de hjerteløse skjebnegudene», sensorene. Det sørafrikanske nasjonalarkivets mapper fra hans tid i fangeskap inneholder en rekke brev myndighetene ikke ville sende. De oppbevares sammen med kopiene de tok av hvert eneste brev de faktisk sendte. For det andre: to store samlinger av opptak av samtaler. Her får vi høre stemmen hans i stedet for å lese det han har skrevet. Disse møtene er så nære, så uformelle, at Mandela ofte beveger seg inn i drømmerier og innleder dialoger med seg selv. Den første samlingen består av omtrent femti timer med samtaler mellom ham og Richard Stengel, som fant sted da de samarbeidet om Veien til frihet. Den andre består av omtrent tjue timer med samtaler med Ahmed Kathrada, som sammen med Mandela og seks andre ble dømt til fengsel på livstid 12. juni 1964. I begynnelsen av 1990-årene ble Kathrada bedt om å bistå Mandela i gjennomgangen av utkastene til både Veien til frihet og Anthony Sampsons autoriserte biografi. Disse to gamle kampfellenes samspill i kulissene er avslappet. De ler ofte, og gjerne høyt. Samtalene er interessante ikke bare på grunn av

xxi

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 21

04.07.13 13:24


hva Mandela sier, men også på grunn av måten han sier det på. For det tredje: notisbøkene. Før Mandela ble fengslet i 1962, hadde han for vane bestandig å ha med seg en notisbok. Han hadde en med seg da han reiste rundt i Afrika (og til England) i 1962 for å lære revolusjonsstrategi, få opplæring i geriljakrigføring og sikre støtte fra ledere i land som nylig var blitt selvstendige samt fra ledere for nasjonalistbevegelser. Han hadde med seg en notisbok da han ble arrestert kort tid etter at han vendte tilbake til Sør-Afrika. Han gjenopptok denne vanen i årene etter at han ble satt fri fra fengselet, mens han forhandlet om Sør-Afrikas overgang til demokrati og til og med i en viss grad mens han var president. De nyere notisbøkene inneholder viktige påminnelser, huskelister, notater fra møter og utkast til brev. Her finnes også flere usedvanlige nedtegnelser, som alle består av mange sider (og som ikke er gjengitt her både av plasshensyn og fordi interessen er begrenset), fra møtene til arbeidsutvalget i African National Congress (ANC), der han omhyggelig noterte ned hva hver enkelt sa. Det er ikke helt klart hvorfor han gjorde dette. Det skyldtes antagelig advokatens arbeidsvaner. Han var vant til å ta grundige notater om det klientene sa. Og kanskje han, i en alder av over sytti, ikke våget å stole bare på hukommelsen sin. Og for det fjerde: utkastet til en ikke fullført oppfølger til Veien til frihet. 16. oktober 1998 grep han et ark blått skrivepapir og en av yndlingspennene sine, og med sterk og bestemt håndskrift skrev han datoen i romertall. Deretter fulgte han opp med det som var arbeidstittelen: «Presidentårene». Under dette skrev han «Kapittel én». På et eller annet tidspunkt skrev han ordet «Utkast» øverst på siden. I hans siste år som president ble arbeidet med boken forpurret av forhandlingene i Burundi, politiske distraksjoner som oppsto, innsatsen hans veldedige arbeid krevde og en endeløs strøm av besøkende. Rådgiverne hans foreslo at han skulle finne en profesjonell

xxii

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 22

04.07.13 13:24


forfatter å samarbeide med, men dette avslo han. Han vernet kraftig om skrivearbeidet og ville gjøre det selv. En periode hadde han en forskningsassistent, men dette gjorde ham utålmodig. Til slutt hadde han ganske enkelt ikke mer energi. *** Det er ikke overraskende at arkivet over Mandelas private dokumenter ikke har noe naturlig organisasjonsprinsipp eller ordenssystem. Under arbeidet med Samtaler med meg selv har vi derfor ordnet vårt utvalg på et grunnlag som dels bygger på den kronologiske utviklingen i Mandelas liv og dels på hovedtemaene i hans betraktninger og refleksjoner. Boken består av fire deler, som har fått hver sin innledning og en tittel som er hentet fra klassiske stiler, former og sjangre – pastorale, drama, epos og tragikomedie. Mandela er sterkt preget av klassikerne. Han hadde latin på skolen og på universitetet. Han har lest store mengder gresk litteratur, og spilte i oppsetninger av klassisk dramatikk mens han gikk på universitetet og mens han satt i fengsel. Bokens form henter sin inspirasjon mest direkte fra Marcus Aurelius’ Til meg selv, en samling tanker, grublerier og aforismer som ble nedskrevet i annet århundre etter Kristus. Marcus Aurelius var leder, romersk keiser, politiker og en handlingens mann, en soldat. Han var kanskje ikke noen stor filosof eller forfatter, men han kjente godt til fordelene ved refleksjon, dokumentasjon og daglig disiplin. Han skrev midt i kampens hete. Boken hans er full av visdom. Det som kjennetegner den, og forfatteren, er ikke helt uten likheter med det som kjennetegner en mann og en bok som kommer 1800 år senere. Verne Harris prosjektleder, Nelson Mandela Centre of Memory and Dialogue August 2010

xxiii

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 23

04.07.13 13:24


Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 24

04.07.13 13:24


Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 1

04.07.13 13:24


D el é n

Pastorale

2

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 2

04.07.13 13:24


En rekke politirazziaer i Nelson Mandelas hjem i Orlando i Soweto, og en brann i samme hus i 1985, førte til at mange av dokumentene fra den første delen av hans liv, på landsbygda i Thembuland, er forsvunnet, antagelig for bestandig. Blant disse er hans mors beretning om familiens historie, som han skrev ned. Det finnes fotografier av moren hans, men ingen av faren hans. Mandela la til seg mange av sine karakteristiske vaner tidlig i livet. En av de viktigste, som stammer fra hans tradisjonelle oppvekst i Thembuland, var å lytte oppmerksomt til dem som var eldre enn ham og til alle som talte på samlinger i stammen, og å se en enighet vokse gradvis frem under kongens, høvdingens eller «formannens» førerskap. Disiplin, orden, selvkontroll og respekt for andre var vaner som ble forventet både av de tradisjonelle myndighetene og av utdannings­institu­ sjonene Mandela studerte ved. Fra han var sju år gammel, gikk han på en skole med ett klasserom i Qunu i nærheten av Mvezo, der han ble født. Senere fortsatte han skolegangen i Qokolweni, på Clarkebury pensjonatskole, og på metodistcollege i Healdtown. Han fullførte sin første grad ved Fort Hare-universitetet, som lå i nærheten av den lille byen Alice. På Fort Hare gikk barna til fremstående svarte familier fra hele det sørlige Afrika, og følgesvenner som skulle få en plass i Mandelas verden i mange år fremover, var knyttet til dette universitetet. De mest betydningsfulle av disse var Kaiser (K.D.) Matanzima (Mandelas nevø, som imidlertid var eldre enn ham) og Oliver Tambo, som ble hans politiske kampfelle, hans advokatpartner og hans venn livet ut.

3

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 3

04.07.13 13:24


I 1941 forlot Mandela Thembuland og Eastern Cape til fordel for et annet liv og en større skjebne. Han kuttet aldri helt kontakten med stedet eller tradisjonene, men valgene han tok i livet og politikken til organisasjonen han tilhørte, African National Congress, skapte sterke spenninger i hans måte å forholde seg til dem på. Dette kom til uttrykk på et svært personlig nivå i hans forhold til Matanzima. Mandela likte og respekterte ham, men de var uenige når det gjaldt hvorvidt man skulle samarbeide med apartheidregjeringen. Mens Mandela satt i fengsel, ønsket han å si ja til et besøk fra Matanzima, men bøyde seg for sine medfanger, som mente at et slikt besøk ville være for kompromitterende politisk sett. Mandela tok ham imidlertid imot senere, i de siste månedene av fangenskapet. Etter at Mandela ble løslatt, fikk han bygget et hus i Qunu. Når han er der, får han besøk og blir rådspurt av stammeledere. Han fulgte interessert med da barnebarnet hans ble utnevnt til høvding i Mvezo. I 2007 stiftet han Nelson Mandela Institute for Education and Rural Development ved Fort Hare­uni­versitetet.

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 4

04.07.13 13:24


Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 5

04.07.13 13:24


K apittel é n

Dyptfølt tid

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 6

04.07.13 13:24


Jeg skal holde vårt løfte: aldri, aldri under noen omstendigheter å si noe lite smigrende om den andre. … Problemet er selvfølgelig at de fleste fremgangsrike menn er tilbøyelige til en eller annen form for forfengelighet. Det kommer en fase i deres liv da de anser at det er tillatelig å være egoistiske og skryte til allmennheten om hvor unike deres bragder er. Det er da en nydelig eufemisme det engelske språket har utviklet for selvskryt! De velger å kalle det selvbiografier … Utdrag fra et brev til Fatima Meer, datert 1. mars 1971, se side 7.

dy p t f ø lt t i d

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 7

7

04.07.13 13:24


1. Fra et brev til Fatima Meer, datert 1. mars 1971

1

Jeg skal holde vårt løfte: aldri, aldri under noen omstendigheter å si noe lite smigrende om den andre. … Problemet er selvfølgelig at de fleste fremgangsrike menn er tibøyelige til en eller annen form for forfengelighet. Det kommer en fase i deres liv da de anser at det er tillatelig å være egoistiske og skryte til allmennheten om hvor unike deres bragder er. Det er da en nydelig eufemisme det engelske språket har utviklet for selvskryt! De velger å kalle det selvbiografier, der andres tilkortkommenhet ofte utnyttes for å fremheve forfatterens prisverdige prestasjoner. Jeg tviler på at jeg noen gang vil sette meg ned og skrive min historie. Jeg har verken bragdene jeg kunne ha skrytt av eller evnene til å gjøre det. Om jeg så hadde levd på melassesprit hver eneste dag, ville jeg fortsatt ikke ha hatt mot til å prøve. Av og til tror jeg at skaperverket med meg gjorde et forsøk på å gi verden et eksempel på en middelmådig mann, i ordets rette forstand. Ingenting kan lokke meg til å reklamere for meg selv. Hadde jeg vært i en posisjon der jeg kunne ha skrevet en selvbiografi, ville utgivelsen ha blitt utsatt helt til vi var gravlagt, og kanskje ville jeg ha hintet om noe som ikke var forenlig med løftet jeg har avgitt. De døde har ingen bekymringer, og hvis den hele og fulle sannheten om dem kom frem, [og] bildet jeg med min uavbrutte taushet har bidratt til å opprettholde, ble ødelagt, ville det være ettertidens sak, ikke vår … Jeg er en av dem som har fragmenter av overfladisk kunnskap om mange ulike temaer, men som mangler dybde- og ekspertkunnskaper om det ene området jeg burde ha spesialisert meg på, nemlig mitt lands og mitt folks historie.

1. Professor Fatima Meer, se Mennesker, steder og begivenheter.

8

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 8

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

04.07.13 13:24


2. Fra et brev til Joy Mosieloa, datert 17. februar 1986

Når en mann går inn for den slags liv han har levd i 45 år, selv om han kanskje allerede fra begynnelsen av godt kjente til farene som fulgte med det, kan begivenhetenes faktiske gang og hvordan de ville komme til å påvirke hans liv, aldri ha vært mulig å forutse i enhver forstand. Hvis jeg hadde vært i stand til å forutse alt som har skjedd siden den gang, ville jeg unektelig ha tatt den samme avgjørelsen, i alle fall tror jeg det. Men den avgjørelsen ville unektelig ha vært mye mer skremmende, og noen av tragediene som fulgte senere, ville ha smeltet det jeg måtte ha hatt av stål i meg. 3. Fra en samtale med Richard Stengel

Jeg ble forberedt på høvdingverdighet … men så flyktet jeg, vet du, fra et ekteskap som ble tvunget på meg …2 Det endret livsløpet mitt fullstendig. Men hvis jeg hadde blitt hjemme, ville jeg ha vært en respektert høvding i dag, ikke sant? Og jeg ville ha hatt stor mage, ikke sant, og mengder av kuer og sauer. 4. Fra en samtale med Richard Stengel

Du vet, de fleste menn påvirkes av sin bakgrunn. Jeg vokste opp i en landsby til jeg var tjuetre, da jeg forlot landsbyen for å dra til Johannesburg. Men det er klart, jeg gikk selvfølgelig … på skolen det meste av året, og kom hjem på ferie i juni og desember – i juni var det bare en måned, og i desember var det rundt to måneder. Og gjennom hele året var jeg på skolen … Og så, i [19]41, da jeg var tjuetre, kom jeg til Johannesburg og lærte … å suge til meg den vestlige levemåten og så videre. Men … holdningene mine var allerede dannet på landsbygda og … du må 2. Mandela er thembu og medlem av kongefamilien, og det var forventet av ham at han skulle gifte seg med en brud regenten hadde valgt for ham.

dy p t f ø lt t i d

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 9

9

04.07.13 13:24


derfor forstå den enorme respekten jeg har for min egen kultur – den opprinnelige kulturen her … Den vestlige kulturen er selvfølgelig noe vi ikke kan leve uten, så jeg har vært påvirket av to ulike kulturer. Men jeg tror det ville være uriktig å si at dette er spesielt for meg, for mange av våre menn er påvirket av det … Nå føler jeg meg tryggere på engelsk, på grunn av de mange årene jeg har vært her og vært i fengsel, og jeg mistet kontakten, vet du, med xhosa-litteraturen. En av tingene jeg gleder meg til når jeg blir pensjonist, er å kunne lese den litteraturen jeg vil, [inkludert] afrikansk litteratur. Jeg kan lese litteratur på både xhosa og sotho3, og jeg liker det, men min politiske aktivitet har kommet i veien … Nå får jeg ikke lest noe som helst, og det er noe av det jeg er veldig lei meg for. 5. Fra det uutgitte selvbiografimanuset han skrev i fengselet

Det var aldri noen som satte seg ned sammen med meg med jevne mellomrom og ga meg en klar og sammenhengende redegjørelse for vårt lands historie, dets geografi, naturrikdommer og problemer, om vår kultur, om telling, om mål og vekt. I likhet med alle xhosabarn fikk jeg kunnskap ved å stille spørsmål for å tilfredsstille nysgjerrigheten min etter hvert som jeg ble eldre, jeg lærte av erfaringer, så på de voksne og forsøkte å ape etter det de gjorde. I denne prosessen spiller skikker, ritualer og tabuer en viktig rolle, og jeg fikk etter hvert nokså mye kunnskaper i så henseende … Det var også andre som bodde hjemme hos oss, først og fremst gutter, og jeg var ikke gammel da jeg drev bort fra foreldrene mine og streifet rundt, lekte og spiste sammen med andre gutter. Jeg kan faktisk nesten ikke huske at jeg noen gang var alene hjemme. Det var bestandig andre barn der, som jeg delte mat med, og delte tepper med om natten. Jeg må ha 3. Xhosa (isixhosa) og sotho (sesotho) er to av Sør-Afrikas elleve offisielle språk.

10

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 10

04.07.13 13:24


Mandelas medlemskort i metodistkirken, 1930.

vært rundt fem år gammel da jeg begynte å dra ut sammen med andre gutter for å gjete sauer og kalver og fikk oppleve den spennende kjærligheten til velden. Senere, da jeg var litt eldre, kunne jeg gjete kuer også … [En] lek jeg likte veldig godt, var den jeg kaller Khetha (velg den du liker). Vi stanset jenter på samme alder som oss selv langs veien og ba hver enkelt av dem velge den gutten hun elsket. Det var en regel at jentas valg ble respektert og at så snart hun hadde valgt, kunne hun gå videre, mens gutten hun hadde valgt, fulgte henne. De snartenkte jentene pleide å gå sammen om å velge den samme gutten, som regel den styggeste eller tregeste, og deretter erte eller herse med ham langs veien … Vi pleide også å synge og danse, og gledet oss i fullt monn over den perfekte friheten det virket som om vi hadde, langt unna de gamle. Etter kveldsmat lyttet vi som trollbundet mens moren min og av og til tanten min fortalte historier, legen-

dy p t f ø lt t i d

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 11

11

04.07.13 13:24


der, myter og fabler som var blitt fortalt i utallige generasjoner, og som vanligvis stimulerte fantasien og inneholdt en eller annen form for viktig moralsk lærepenge. Når jeg ser tilbake på denne tiden, er jeg tilbøyelig til å tro at det livet jeg levde der hjemme, erfaringene fra velden, der vi jobbet og lekte i grupper, tidlig gjorde meg kjent med tankegangen som er knyttet til felles innsats. Det lille fremskrittet jeg gjorde i så henseende, ble senere undergravet av den formelle utdannelsen jeg fikk, som gjerne la mer vekt på individuelle verdier enn på kollektive. Men i midten av 1940-årene, da jeg ble trukket inn i den politiske kampen, klarte jeg å tilpasse meg disiplinen uten vansker, kanskje på grunn av oppdragelsen jeg fikk tidlig i barndommen. 6. Fra det uutgitte selvbiografimanuset han skrev i fengselet

Regenten var ikke lysten på at jeg skulle reise til Qunu, av redsel for at jeg skulle havne i dårlig selskap og stikke av fra skolen, så han tenkte over saken. Han lot meg bare reise hjem i noen dager. Andre ganger ordnet han det slik at moren min ble hentet, slik at hun kunne besøke meg i den kongelige residensen. Jeg syntes bestandig det var spennende å reise til Qunu og treffe moren min, søstrene mine og andre familiemedlemmer. Jeg var spesielt lykkelig når jeg var sammen med fetteren min, Alexander Mandela, som i denne tidlige perioden av mitt liv inspirerte og oppmuntret meg når det gjaldt utdannelse. Han og niesen min, Phathiwe Rhanugu (som var mye eldre enn meg), var kanskje de første fra vår klan som utdannet seg til lærere. Hvis det ikke hadde vært for deres råd og tålmodige overtalelse, tviler jeg på at jeg ville ha greid å motstå fristelsene det enkle livet utenfor klasserommet bød på. De to kreftene som dominerte mine tanker og handlinger i denne perioden, var høvdingverdigheten og kirken. De eneste heltene jeg hadde hørt om på

12

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 12

04.07.13 13:24


denne tiden, hadde tross alt vært høvdinger nesten alle sammen, og respekten så vel svarte som hvite hadde for regenten, førte nok til at denne institusjonen i mitt hode ble viktigere enn den egentlig var. Jeg oppfattet høvdingverdigheten ikke bare som midtpunktet for livet i lokalsamfunnet, men som nøkkelen til posisjoner som innebar innflytelse, makt og status. Kirkens stilling var like viktig. Jeg forbandt den ikke så mye med organisasjonen og Bibelens doktrine, men mer med pastor Matyolo personlig. I denne kretsen [av metodistkirken] var han like populær som regenten, og den kjensgjerning at han i åndelige spørsmål var regentens overmann og leder, understreket kirkens enorme makt. Det som var enda viktigere, var at alle fremskritt mitt folk hadde gjort – skolene jeg gikk på, lærerne som underviste meg, funksjonærene og tolkene på offentlige kontorer, politimennene og de som demonstrerte jordbruksteknikker – alt sammen hadde sitt utspring i misjonærskolene. Senere tvang høvdingenes dobbeltrolle, som representanter for sine folk og som offentlige tjenestemenn, meg til å vurdere deres posisjon på en mer realistisk måte, ikke bare med utgangspunkt i min egen familiebakgrunn eller i de eksepsjonelle høvdingene som identifiserte seg med sitt folks kamp. Som etterkommere av de berøm­ te heltene som var så gode ledere for oss under fordrivningskrigene, og som tradisjonelle ledere i seg selv, har høvdinger krav på å bli behandlet med respekt. Men som agenter for et undertrykkende styre som regnes som den svarte manns fiende, møtes de samme høvdingene med kritikk og fiendtl­ighet. Selve høvdingverdigheten som institusjon er blitt kapret av regjeringen og må nå oppfattes som en del av undertrykkelsesapparatet. Mine erfaringer gjør meg også i stand til å formulere en mer balansert vurdering av misjonærenes rolle og til å innse hvor tåpelig det er å vurdere dette spørsmålet utelukkende ut fra forholdet til enkeltprester. Ikke desto mindre har jeg bestandig

dy p t f ø lt t i d

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 13

13

04.07.13 13:24


ansett det som farlig å undervurdere innflytelsen begge disse institusjonene har i befolkningen, og derfor har jeg gjentatte ganger sterkt oppfordret til forsiktighet når man har med dem å gjøre. 7. Fra den uutgitte oppfølgeren til selvbiografien

Kort tid etter at jeg kom tilbake fra fengselet, reiste jeg ned til E.L. [East London] og møtte kamerat Silumko Sokupa og regionalkomiteen til ANC [African National Congress] for å gjøre meg kjent med situasjonen i dette området. Under orienteringen de holdt for meg, fortalte de at kong Zanesizwe Sandile av ngqikasfolket kom til å besøke meg på hotellet. Jeg ble sjokkert, ettersom det var brudd på etiketten å be kongen besøke meg på et hotell. Jeg ga komiteen beskjed om å ringe kongen og si at han skulle bli værende i palasset sitt, og at jeg senere skulle komme dit og avlegge ham en høflighetsvisitt. I samme øyeblikk kom kongen gående inn. Jeg ba om unnskyldning og understreket at mange av dagens unge er født og oppvokst i byområder. De vet forbasket lite om tradisjonelle ledere. Det skyldes ikke i så stor grad mangel på respekt, det er uvitenhet som fører til at [de] ikke kjenner etiketten. Helter som khoi-khoi-lederen Autshumayo [sic]4, rharhabefolkets Maqoma, Bambatha, zuluenes Cetywayo, pedifolkets Mampuru, vendaenes Tshivhase og en lang rekke andre sto i frontlinjen under motstandskrigene, og vi omtaler dem med respekt og beundring … Selv da apartheidregimets harde undertrykkelse var på sitt sterkeste, fantes det modige monarker, som thembuenes Sabata og zuluenes Cyprian, som nektet å forråde folket sitt … Mange av våre tradisjonelle ledere kjenner

4. Autshumao, som Mandela staver Autshumayo, se Mennesker, steder og begivenheter.

14

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 14

04.07.13 13:24


heller ikke historiens lærdom. De ser ikke ut til å vite at det en gang i tiden fantes monarker med uinnskrenket makt som ikke delte den med sine undersåtter … Det er monarkene … selv, eller deres forgjengere, [som] bestemte seg for å tillate folkets valgte representanter å styre, som ble konstitusjonelle monarker som overlevde, som dronning Elizabeth II av Storbritannia, kong Carlos av Spania, dronning Beatrix av Nederland, dronning Margrethe II av Danmark, kong Harald av Norge og kong Carl XVI Gustaf. Hvis disse monarkene hardnakket hadde klamret seg til sin uinnskrenkede makt, ville de ha vært ute av bildet for lenge siden. Men vi må aldri glemme at institusjonen de tradisjonelle lederne utgjør, rettferdiggjøres av afrikanske lover og skikker, av vår kultur og tradisjon. Man må ikke forsøke å avskaffe den. Vi må finne en minnelig løsning som bygger på demokratiske prinsipper og som gir tradisjonelle ledere rom for å spille en meningsfull rolle i styringsformen. … Jeg vet ikke i hvilken grad et viktig tiltak fra apart­ heidregjeringens side … var tilgjengelig i andre bantustaner. Men i Transkei fantes det en skole for sønnene til tradisjonelle ledere, hvor de fikk tilegne seg grunnleggende ferdigheter i administrasjon av områder der de hadde myndighet. Jeg vil ikke fremholde at vi bør ha slike skoler. Men avhengig av ressursene regjeringen har, vil det være tilrådelig å oppmuntre sønnene til de tradisjonelle lederne til å skaffe seg den aller beste utdannelsen. Selv om mine egne ressurser er svært begrensede, har jeg sendt en rekke sønner og døtre av tradisjonelle ledere til universiteter i Sør-Afrika, og til Storbritannia og USA. Et utdannet korps av tradisjonelle ledere med boklig lærdom vil høyst sannsynlig akseptere den demokratiske prosessen. Mindreverdighetskompleksene som får mange av dem til desperat å klamre seg til føydale administrasjonsmetoder, vil forsvinne når tiden er inne.

dy p t f ø lt t i d

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 15

15

04.07.13 13:24


8. Fra et brev til Nomabutho Bhala, datert 1. januar 1971

Brevet ditt er et av de korteste jeg noen gang har mottatt, ettersom hele innholdet består av bare én setning med flere ledd. Like fullt er det et av de beste brevene jeg har lest på lenge. Jeg hadde trodd at vår generasjon av oppviglere forsvant med femtiårenes utgang. Jeg hadde også trodd at med nesten 50 års erfaring bak meg, etter å ha lyttet oppmerksomt til mange overbevisende talere og lest førsteklasses biografier om noen av verdens mest fremtredende skikkelser, ville det ikke være enkelt for meg å bli oppildnet av bare vakker prosa eller en jevn strøm av talekunst. De få linjene du hastig skrev ned på det beskjedne papirarket, rørte meg like fullt mye mer enn alle klassikerne jeg har lest. Mange av personlighetene som var med i den bemerkelsesverdige drømmen din, levde, ganske enkelt og uten at det finnes skriftlig dokumentasjon for det, for rundt tre hundre år siden. Verken du eller jeg så dem noen gang planlegge operasjonene som skulle gjøre dem til historiske skikkelser, ei heller så vi dem da de gikk til handling. De fleste av dem finnes det ikke engang ett autentisk fotografi av som i det minste kunne gitt oss en svak anelse om deres fysiske trekk eller personlighet. Men like fullt klarer selv ikke et forfinet bymenneske som deg, som lever i annen halvdel av 1900-tallet – som preges av så mange fantastiske fremskritt og bragder – og er avskåret fra innflytelsen livet i en stamme representerer, å stryke de sterke og rasende heltene fra yngre steinalder ut av dine tanker, planer og drømmer. De var usedvanlige menn – slike som skiller seg ut ellers i verden; hva økonomi og redskaper angikk, levde de i steinalderen, og like fullt grunnla de store og stabile kongeriker ved hjelp av metallvåpen. I konfliktene som senere skulle ryste landet, klarte de seg godt, og i en sammenhengende periode på over hundre år holdt de i sjakk et samfunn som lå årtusener

16

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 16

04.07.13 13:24


foran deres egne i økonomisk organisering og teknologi, og som til fulle utnyttet de vitenskapelige ressursene det hadde tilgjengelig. Jeg mener at forklaringen på drømmen din ligger i den enkle kjensgjerning at du henter dypere lærdom hos våre forfedre. Du betrakter deres heroiske handlinger under konfliktens udødelige århundre som en mal for hvordan vi burde leve i dag. Da deres land var truet, utviste de fedrelandskjærlighet av høye­ste kvalitet. Slik de nektet å bruke det primitive ved sitt økonomiske system og sine våpens manglende effektivitet som en unnskyldning for å slippe unna sin hellige plikt, bør ikke nålevende slektsledd tillate seg å bli avskrekket av den mang­ lende jevnbyrdigheten dagens indre anordninger ser ut til å innebære … Men historien om vår fortidige arv forblir ufullstendig hvis vi glemmer rekken av innfødte helter som sto for opptakten til de store konfliktene som så flammet opp, og som tedde seg like storslagent. Khoi-khoi-folket5, som størsteparten av vårt fargede folk nedstammer fra, hadde dyktige ledere i Autshumayo (den første svarte politiske fangen i Sør-Afrika som ble sendt i eksil til Robben Island), Odasoa og Gogosoa. Under den tredje frigjøringskrigen i 1799 gjorde Klaas Stuurman noe ingen hadde gjort før, han allierte seg med Cungwa, amagqunukhwebefolkets høvding. Mange mennesker, også frihetskjempere som har kjempet og ofret seg i lang tid, snakker med forakt om abatwa[-folket]. Flere historikere fra Sør-Afrika har imidlertid skrevet objektive og hjertelige redegjørelser for deres ukuelige ånd og edle kvaliteter. De som har lest beretninger fra slagene i Sneeuberg mellom abatwa[-folket] og boerne, og mer konkret om slaget mellom abatwa[-folket], anført av høvdingen Karel, og en kommando på over 100 boere rundt 5. Khoi-khoi er en av de fire gruppene som var Sør-Afrikas opprinnelige innbyggere. Se Mennesker, steder og begivenheter.

dy p t f ø lt t i d

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 17

17

04.07.13 13:24


Mandela skrev av deler av George W. Stows The Native Races of South Africa: A History of the Intrusion of the Hottentots and Bantu into the Hunting Grounds of the Bushmen, the Aborigines of the Country. Se note 6, dette kapittelet.

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 18

04.07.13 13:24


Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 19

04.07.13 13:24


den store hulen ved Poshuli’s Hoek, har en anelse om hvor viktig det samfunnet som en gang utgjorde vårt vakre lands eneste innbyggere, har vært for Sør-Afrikas historie.6 I en rekke trefninger viste de usedvanlig mot og djervhet, og fortsatte des­ perat å kjempe selv etter at den siste pilen var skutt ut. Dette er mennene som kjempet for et fritt Sør-Afrika lenge før vi kom frem til slagmarken. De banet vei, og det er deres felles innsats som er kilden til den store strømmen av sørafrikansk historie. Vi er arvinger til en arv med tre strømmer, en arv som inspirerer oss til å kjempe og dø for livets høyeste idealer. Tittelen «afrikansk helt» favner alle disse veteranene. Mange år senere skulle mer veltalende og kultiverte mennesker følge i deres fotspor, og samtidig gjøre historiens tablå tusen ganger rikere – mennesker som Selope Thema, Jabavu, Dube, Abdurahman, Gool, Asvat og Cachalia,7 og nå har du og din generasjon sluttet dere til denne æreslegionen … Jeg er svært glad i store drømmer, og jeg likte din ekstra godt. Den handlet om noe som ligger mitt hjerte nær. I din neste drøm vil det kanskje være noe som vil hisse opp ikke bare sønnene [til] Zika Ntu, men etterkommerne til alle fortidens berømte helter. I en tid da enkelte febrilsk oppmuntrer til fremvekst av ubetydelige styrker, og hever stammen til den endelige og høyeste form for sosial organisasjon og setter en folkegruppe opp mot en annen, er kosmopolitiske drømmer ikke bare øns­ kelige, men en ubetinget forpliktelse; drømmer som understreker den spesielle enigheten som holder frihetsstyrkene sammen – [i] et bånd som er skapt av felles kamp, offer og tradisjoner.

6. En beskrivelse av slaget ved Poshulis Hoek er å finne i George W. Stows The Native Races of South Africa: A History of the Intrusion of the Hottentots and Bantu into the Hunting Grounds of the Bushmen, the Aborigines of the Country (utgitt 1905), som Mandela leste. (Se hans avskrift fra denne boken, side 14–15.) 7. Les mer om disse i tillegget Mennesker, steder og begivenheter.

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 20

04.07.13 13:24


K apittel to

Gruppe

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 21

04.07.13 13:24


Vestlig sivilisasjon har ikke fjernet min afrikanske bakgrunn helt, og jeg har ikke glemt barndommens dager, da vi pleide å samle oss rundt de eldste i samfunnet for å lytte til deres overflod av visdom og erfaring. Det var våre forfedres skikk og den tradisjonelle levemåten vi ble oppdratt i. Jeg respekterer fremdeles våre eldste, og liker å snakke med dem om gamle dager, da vi styrte selv og levde fritt. Utdrag fra det uutgitte selvbiografimanuset han skrev i fengselet, se side 23.

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 22

04.07.13 13:24


1. Fra det uutgitte selvbiografimanuset han skrev i fengselet

Vestlig sivilisasjon har ikke fjernet min afrikanske bakgrunn helt, og jeg har ikke glemt barndommens dager, da vi pleide å samle oss rundt de eldste i samfunnet for å lytte til deres overflod av visdom og erfaring. Det var våre forfedres skikk og den tradisjonelle levemåten vi ble oppdratt i. Jeg respekterer fremdeles våre eldste, og liker å snakke med dem om gamle dager, da vi styrte selv og levde fritt. Å lytte til en ekspert på vår sanne historie, kultur, legender og tradisjoner er bestandig en fantastisk stund. Vi pleide å mase på menn som Mweli Skota, Selope Thema, høvding [Albert] Luthuli, professor Z.K. Matthews, Moses Kotane og J.B. Marks.1 De hadde imponerende kunnskaper om afrikansk historie. Deres styrke lå først og fremst i den kjensgjerning at de hadde føttene dypt plantet i afrikansk jord samtidig som de brukte vitenskapelig baserte kunnskaper til å berike vår arv og kultur. De kunne spore hvordan alle grupper av folket vårt hadde forflyttet seg fra nord, og hadde kompetanse til å diskutere de ulike teoriene om dette temaet, årsakene til de mange sammenstøtene mellom folket vårt opp igjennom historien og kontakten med de hvite, og forsøkte til og med å forutse utviklingen i fremtiden. Den gamle generasjonen som arvet våre forfedres muntlige tradisjoner, er forsvunnet eller i ferd med å forsvinne, og vitenskapen har utviklet moderne metoder for å få kunnskap på alle felter, men selv dagens yngre generasjon verdsetter fremdeles de eldstes kunnskaper. Unge menn som hver eneste dag tumler med nye praktiske menneskelige problemer, liker å sette kunnskapen de har fått i klasserommet og fra bøkene opp mot erfaringene til de godt voksne som har vært på slagmarken. 1. Les mer om disse i tillegget Mennesker, steder og begivenheter.

gruppe

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 23

23

04.07.13 13:24


2. Fra en samtale med Richard Stengel

Ja, husfaren er mannen som har ansvaret for studentene på et college, ja. Og dette var en usedvanlig mann … En gang holdt han en preken [om] en mann som bodde i et hus som var hjemsøkt av onde ånder. Han gjorde alt for å drive dem ut, men mislyktes. Så bestemte han seg for å forlate kraalen [en landsby av hytter og hus], pakket alt han eide i en vogn og begynte å kjøre av gårde for å slå seg ned et annet sted. På veien traff han en venn, og vennen spurte: «Hvor skal du?» Før han svarte, kom det en stemme fra vognen: «Vi drar, vi forlater kraalen.» Det var en av de onde åndene. Han trodde at han reiste fra dem, men i virkeligheten ble han med dem. Og så sier han at moralen er «Ikke flykt fra problemene dine, ta tak i dem! For hvis du ikke gjør noe med dem, kommer de alltid til å være med deg. Gjør noe med et problem som oppstår, ta tak i det med mot.» Det var moralen … Jeg glemte aldri det, skjønner du, og jeg erkjente at dersom du har et problem, må du ta tak i det og ikke glatte over det. I politikken, for eksempel, finnes det svært ømfintlige spørsmål, og folk vil som regel ikke ha noe av en upopulær tilnærmingsmåte. Hvis folk sier: «Vi må ta affære», er det svært få som vil si: «Har vi ressursene til det? Har vi gjort tilstrekkelig grundige forberedelser? Er vi i en posisjon der vi kan gjøre dette?» Noen mennesker liker å gi inntrykk av å være militante og derfor ikke ta tak i problemene, spesielt dersom det er den typen problemer som kommer til å gjøre deg upopulær. Å lykkes i politikken krever at du må gjøre folkene dine til dine fortrolige hva dine meninger angår, og legge dem frem svært tydelig, svært høflig, svært rolig, men ikke desto mindre legge dem åpent frem.

24

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 24

04.07.13 13:24


3. Fra et brev til University of South Africa, datert 22. desember 1987

2

Jeg søker herved om fritak fra Latin 1 av følgende årsaker: Selv om jeg fikk bestått i dette faget ved avgangseksamen fra videregående skole i 1938, og til tross for at jeg besto et eget kurs i det samme faget ved University of Witwatersrand i 1944, har jeg glemt praktisk talt alt. Hvis jeg blir tvunget til å forsøke å ta dette kurset, blir jeg nødt til å starte helt fra begynnelsen av. I en alder av 69 år vil dette virkelig være et vanskelig foretagende. Jeg er utdannet advokat, og praktiserte i ni år før jeg ble arrestert og dømt. Hvis jeg bestemte meg for å gjenoppta min advokatpraksis, ville det ikke bli krevet av meg at jeg først tok et universitetskurs i latin. Jeg har heller ikke til hensikt å praktisere jus igjen, verken som advokat eller som forsvarer. Selv dersom jeg hadde hatt til hensikt å praktisere jus en gang i fremtiden, er det lite trolig at jeg noen gang kommer til å gjøre det, ettersom jeg soner en livstidsdom i fengsel. Hvis dere innvilger denne søknaden, akter jeg å melde meg opp til Afrikansk politikk i stedet for Latin 1. 4. Fra det uutgitte selvbiografimanuset han skrev i fengselet

Min forbindelse med African National Congress har lært meg at en bred og landsdekkende bevegelse har mange og forskjellige indre uoverensstemmelser, både av det grunnleggende slaget og av andre typer. At én organisasjon rommer ulike klasser og sosiale grupper med motstridende langsiktige interesser som kan være uforenlige i avgjørende øyeblikk, medfører konflikter. En annen form for indre uoverensstemmelser kan dele en ellers 2. Mandela fortsatte å studere jus i fengselet og tok sin avsluttende eksamen i 1989.

gruppe

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 25

25

04.07.13 13:24


homogen klasse eller gruppe på langs, og fordommene som stammer fra ulik praksis hva omskjæring angår, er blant disse. Jeg husker fremdeles godt min umiddelbare reaksjon, faktisk motvilje, da jeg på Fort Hare oppdaget at en venn ikke hadde fulgt denne skikken. Jeg var tjueén år gammel den gangen, og min senere forbindelse med African National Congress og progressive tanker hjalp meg å krype ut av min ungdoms fordommer og akseptere alle mennesker som likemenn. Jeg erkjente med tiden at jeg ikke har noen som helst rett til å dømme andre etter mine egne skikker, uansett hvor stolt jeg måtte være av disse skikkene,3 og at å forakte andre fordi de ikke har fulgt bestemte skikker, er en farlig form for sjåvinisme. Jeg mener at jeg selv har plikt til å vise mine skikker og tradisjoner den tilbørlige respekt, så lenge slike skikker og tradisjoner medvirker til å holde oss sammen og ikke på noen måte er i strid med målene for kampen mot raseundertrykkelse. Men jeg skal verken prakke mine egne skikker på andre eller følge noen praksis som vil virke støtende på kameratene mine, spesielt nå som friheten er blitt så dyrebar. 5. Fra en samtale med Richard Stengel

Å ja, ja. Jeg var stolt av det, for lærerne våre sa: «Nå som du er på Fort Hare, kommer du til å bli en leder for ditt folk».4 Det var dette som ble hamret inn i oss, og på den tiden var selvsagt det å ha en universitetsutdannelse veldig viktig når du var en svart mann. Og dermed hadde jeg denne følelsen, og kongen var selvsagt veldig stolt av at han hadde en sønn, et medlem av klanen, som gikk på Fort Hare.

3. Omskjæring er et tradisjonelt xhosa-ritual som markerer gutters overgang til å bli menn. Mandela ble omskåret da han var seksten år gammel. 4. University of Fort Hare ble grunnlagt i 1916 og var det første colleget i Sør-Afrika der svarte sørafrikanere kunne få høyere utdannelse.

26

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 26

04.07.13 13:24


6. Fra det uutgitte selvbiografimanuset han skrev i fengselet

Men illusjonens og desillusjonens prosess er en del av livet og varer evig. I begynnelsen av [19]40-årene slo konflikten mellom mine forventninger og mine faktiske erfaringer meg med full kraft. På college hadde jeg begynt å tro at som akademiker kom jeg automatisk til å stå i spissen og lede folket mitt i deres strev. På en måte stemte det for flertallet av studentene på Fort Hare. Mange av dem forlot forelesningssalen og gikk rett ut i en aller annen behagelig jobb, med fast inntekt og en viss grad av innflytelse. Det stemmer også at akademikere nyter godt av samfunnets respekt, spesielt på feltet utdannelse. Men min erfaring var en helt annen. Jeg vanket i kretser der sunn fornuft og praktisk erfaring var viktig, og der sterke akademiske kvalifikasjoner ikke nødvendigvis var avgjørende. Det var knapt noe av det jeg hadde lært på college som virket direkte relevant i mine nye omgivelser. De fleste lærere hadde forsøkt å unngå temaer som raseundertrykkelse, manglende muligheter for svarte og de tallrike ydmykelser de utsettes for i hverdagen. Ingen hadde noen gang satt meg inn i hvordan vi til slutt skulle bli kvitt rasefordommenes onder, hvilke bøker jeg burde lese i den forbindelse og hvilke politiske organisasjoner jeg burde slutte meg til dersom jeg ønsket å være del av en di­ siplinert frihetsbevegelse. Jeg måtte lære alt dette gjennom rene tilfeldigheter og ved å prøve og feile.

gruppe

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 27

27

04.07.13 13:24


Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 28

04.07.13 13:24


D el to

Drama

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 29

04.07.13 13:24


Nelson Mandela spilte en gang John Wilkes Booth, mannen som drepte Abraham Lincoln, i en teateroppsetning på Fort Hare. Han spilte tyrannen Kreon da de innsatte på Robben Island satte opp Antigone. Ahmed Kathrada hadde bestilt en hel haug greske skuespill, angivelig i forbindelse med studiene sine – disse vekket ingen nysgjerrighet blant fangevokterne, så de slapp igjennom uten problemer. Det er ingen tvil om at det å spille skurken appellerte til Mandelas ertende sans for humor. Han siterer av og til Shakespeare og har sans for greske tragedier, som han for første gang leste på øya. En gang spøkte han med at han var skuespiller, og i årene som utgjorde hans politiske læretid, lærte han hvilken makt som ligger i en dramatisk gest. Hans liv fra 1941 og frem til han ble fengslet i 1962 var da også et liv med stor offentlig dramatikk. Fra slutten av 1940-årene begynte han å få posisjoner i ledelsen for African National Congress (ANC), og i 1950-årene og i begynnelsen av 1960-årene hadde han en fremtredende plass i alle landsdekkende kampanjer og begivenheter i kampen mot apartheid. Da han ble arrestert i august 1962, var han leder for Umkhonto we Sizwe (MK, Nasjonens spyd) – ANCs væpnede fløy – og kanskje den mest populære og velkjente skikkelsen i kampen mot apart­

30

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 30

04.07.13 13:24


heid. Han var blitt «Den svarte pimpernell», Sør-Afrikas mest etterlyste mann. I Rivonia-rettssaken i 1963–1964, den mest dramatiske og betydningsfulle politiske rettssaken i Sør-Afrikas historie, stjal Mandela ikke overraskende showet. Hans personlige drama ble forsterket da han etter et par kortvarige forhold giftet seg med en ung slektning av Walter Sisulu, Evelyn Mase, i 1944. De fikk fire barn: datteren Makaziwe (Maki); to sønner, Madiba Thembekile (Thembi) og Makgatho (Kgatho); og ytterligere en datter – deres første, som også het Makaziwe, men som døde bare ni måneder gammel. Etter tolv års ekteskap kom det til et bittert brudd, noe som skapte mye mismodighet innad i familien gjennom årenes løp. I 1958 giftet han seg med strålende vakre Winnie Madikizela. Mandela hadde bestandig beundret sterke kvinner, som Ruth Mompati, Lilian Ngoyi, Helen Joseph og Ruth First, men han forsto kanskje ikke hvor sterk Winnie skulle vise seg å være. De fikk to døtre, Zenani (Zeni) og Zindziswa (Zindzi). Mandela kalte ofte Winnie «Zami», en forkortelse for hennes navn på xhosa, «Nomzamo». Hans nye familie skulle få merke virkningen av Mandelas offentlige liv like sterkt som det den første gjorde. Hans drama var deres smerte.

31

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 31

04.07.13 13:24


Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 32

04.07.13 13:24


K apittel tre

Sjelens vinger

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 33

04.07.13 13:24


Det er bare sofapolitikere som er immune mot å begå feil. Feiltrinn er naturlige i politiske handlinger. De som befinner seg i sentrum for den politiske makten, som må takle praktiske og presserende problemer, får ikke mye tid til refleksjon og har ingen presedens som kan vise vei, og det er uunngåelig at de tabber seg ut mange ganger. Men når tiden er inne, og dersom de er fleksible og beredt til å granske sitt eget arbeid med et kritisk blikk, kommer de til å få den nødvendige erfaringen og forutseenheten som vil gjøre dem i stand til å unngå de vanlige fallgruvene og finne veien midt oppe i de pulserende begivenhetene. Utdrag fra det uutgitte selvbiografimanuset han skrev i fengselet, se side 35.

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 34

04.07.13 13:24


1. Fra det uutgitte selvbiografimanuset han skrev i fengselet

Det er bare sofapolitikere som er immune mot å begå feil. Feiltrinn er naturlige i politiske handlinger. De som befinner seg i sentrum for den politiske makten, som må takle praktiske og presserende problemer, får ikke mye tid til refleksjon og har ingen presedens som kan vise vei, og det er uunngåelig at de tabber seg ut mange ganger. Men når tiden er inne, og dersom de er fleksible og beredt til å granske sitt eget arbeid med et kritisk blikk, kommer de til å få den nødvendige erfaringen og forutseenheten som vil gjøre dem i stand til å unngå de vanlige fallgruvene og finne veien midt oppe i de pulserende begivenhetene. 2. Fra det uutgitte selvbiografimanuset han skrev i fengselet

I Alexandra var livet spennende, og selv om rasepolitikken til den nåværende regjeringen har ødelagt den sosiale veven der og skapt en spøkelsesby, vekker tanken på stedet alltid gode minner.1 Her lærte jeg å tilpasse meg det urbane livet og kom i kontakt med alt det onde ved de hvites overherredømme. Selv om denne townshipen hadde noen vakre bygninger, var det et typisk slumområde – overfylt og skittent, med underernærte barn som løp rundt nakne eller iført møkkete filler. Det vrimlet av alle slags religiøse sekter, gangstere og smuglerkneiper. Livet var lettkjøpt, og pistolen og kniven hersket om natten. Politiet gjennomførte ofte razziaer for å sjekke pass, innhente koppskatt og beslaglegge brennevin, og arresterte et stort antall mennesker. Til tross for dette var Alexandra mer enn bare et hjem for 1. Mandela fant seg et sted å bo i Alexandra, en overfylt slum som ble kalt «Dark City», den mørke byen, fordi det ikke fantes elektrisitet der.

sjelens vinger

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 35

35

04.07.13 13:24


sine femti tusen innbyggere. Som et av de få områdene i landet der afrikanere kunne skaffe seg eiendom, og styre sine egne anliggender uten tyranniet kommunale reguleringer innebærer, var det både et symbol og en utfordring. At Alexandra ble til innebar en erkjennelse av at en del av vårt folk hadde brutt alle bånd til landsbygda og blitt byfolk for godt. Innbyggerne her kom fra alle de afrikanske språkgruppene og var politisk bevisste, mer taleføre og hadde en solidaritetsfølelse som gjorde de hvite stadig mer bekymret. Jeg innså at mitt folks ledere ville komme fra byområdene, der militante arbeidere og en voksende klasse av fremgangsrike og ambisiøse handelsfolk måtte lide under alle frustrasjoner rasefordommer innebærer. Det er disse båndene som binder en så tett til Alex. Helt frem til øyeblikket da jeg ble arrestert for fjorten år siden, regnet jeg denne town­ shipen som et hjem der jeg ikke hadde noe konkret hus, og Orlando, der min kone og mine barn fremdeles bor, som et sted der jeg hadde et hus, men ikke noe hjem. 3. Fra det uutgitte selvbiografimanuset han skrev i fengselet

Det utviklet seg et varmt vennskap mellom meg og Lazar Sidelsky, og han har vært velvillig og hjulpet meg med alle slags problemer så mange ganger at det kunne ha fylt et helt kapittel.2 John Mngoma, som var en stor taler og vel bevandret i zuluhistorie, var en venn i en klasse for seg. Jeg kunne lytte til ham i timevis mens han fortalte om interessante hendelser i vår fortid … Som resultat av disse forbindelsene og andre kontakter jeg fikk i min første tid i Johannesburg, utviklet jeg en viss indre styrke og glemte snart problemene mine – fattigdommen og lidelsene, ensomheten og frustrasjonene. Disse forbindelsene ga 2. Lazar Sidelsky, se Mennesker, steder og begivenheter.

36

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 36

04.07.13 13:24


meg tro på at jeg kunne klare meg selv og glede meg over velvilje og støtte fra verdige menn og kvinner jeg ikke hadde kjent tidligere og som jeg kunne vende meg til i nødstilfeller. Og nå hadde jeg et hjem jeg hadde valgt selv, langt unna stedet der jeg ble født, og hadde gjort fremskritt – om enn ikke så store – først og fremst takket være mitt eget initiativ og mine egne ressurser. Jeg føler en spesiell tilknytning til menneskene som ble mine venner i vanskelige tider. Et kjennetegn ved mange av disse vennskapene var at de ble bygget opp rundt familier snarere enn enkeltpersoner, og de er knapt nok blitt påvirket av dødsfallene til de familiemedlemmene de ble dannet gjennom. 4. Fra en samtale med Richard Stengel

Mandela: Men det er en fyr jeg ble venner med på Healdtown, og det vennskapet bar frukter da jeg kom til Johannesburg. En kar ved navn Zachariah Molete. Han hadde ansvaret for surmelken på Healdtown, og hvis du var hyggelig mot ham, ga han deg svært tykk surmelk … Da jeg kom til Johannesburg i begynnelsen av førtiårene, bodde jeg i … townshipen Alexandra, og han og jeg ble nære venner, for faren hans hadde … en kolonialbutikk, og han var leder for menighetstjenerne i metodistmenigheten, og han tok seg av meg, fordi jeg strevet, sørget for at jeg fikk noen matvarer. [Ved] en bestemt anledning kom han til meg og sa: «Hør her, du må være ekstra forsiktig om kvelden, for det er en gjeng de kaller Thutha Ranch». Og thutha, det betyr å samle inn og ta med seg. De var den slags gangstere, den slags tyver, som når de plyndret huset ditt, tok alt – de fikk navnet sitt på grunn av det. Og så sier han: «De opererer her i området ditt.» Da bodde jeg … på ett rom, og en natt våknet jeg fordi det [var] lyder av mennesker som gikk utenfor, og jeg lyttet til dette, og jeg husket hva Zachariah hadde sagt. Og så ble det en krangel, og krangelen var helt klar.

sjelens vinger

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 37

37

04.07.13 13:24


En kar sier: «Nei, vi går inn, vi går inn», og en annen sier: «Nei, kompis, denne fyren har ingen penger, han har ingenting, han er student». Og så kranglet de … men den andre fyren var tøff. Han sa: «La studenten være i fred, kompis, la ham være i fred» … Men fyren som insisterte, ble tydeligvis så frustrert, så irritert, at han sparket til døren – det var en dårlig dør, skjønner du, og bolten bare brakk, ikke sant. Men de kom ikke inn, de gikk forbi. Stengel: Det var din dør han sparket til? Mandela: Min dør, ja. Og jeg fikk så sjokk, så sjokk, men de gikk forbi, de kom ikke inn … Jeg flyttet sengen og jeg satte den på tvers av døren der, ikke sant, for det var den eneste måten jeg kunne lukke døren og holde den på plass på. Og sånn sov jeg. Og jeg var utrolig takknemlig fordi … hvem han nå var … som reddet meg fra å bli ranet, en av dem var snill nok, ikke sant, til å si: «Nei, ikke gjør det.» 5. Fra et brev til Zindzi Mandela, datert 9. desember 1979, som ble konfiskert av fengselssensorene fordi han ikke «hadde tillatelse» til å legge det inn i julekortet til henne det året

Av og til lurer jeg på hva som skjedde med bokseklubben vår i det som før het St Joseph’s i Orlando East. Veggene på den skolen og på DOCC [Donaldson Orlando Community Centre] er fulle av gode minner som kommer til å glede meg i årevis. Da vi trente på DOCC i begynnelsen av [19]50-årene, hadde klubben både amatørboksere og profesjonelle boksere så vel som brytere. Klubben ble drevet av Johannes (Skip Adonis) Molosi, en tidligere mester og dyktig trener som kjente sportens historie og dens teoretiske og praktiske side.3 3. Han het egentlig Johannes (Skipper Adonis) Molotsi.

38

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 38

04.07.13 13:24


Fra et brev til Zindzi Mandela, datert 9. desember 1979, se side 38. Brevet ble funnet i 2010, i det sørafrikanske nasjonalarkivet, sammen med en håndskrevet lapp på afrikaans fra en fengselssensor: «Den vedlagte teksten som fangen Mandela la inn i julekortet sitt vil ikke bli sendt. Kortet vil bli sendt. Fangen er ikke informert om at denne teksten er forkastet. Han har ikke tillatelse til å legge den inn i kortet. Jeg diskuterte dette med brigadegeneral du Plessis 20. desember 1979, og han er enig i avgjørelsen. Behold det i mappen hans.»

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 39

04.07.13 13:24


I midten av 50-årene begynte han dessverre å forsømme sine plikter og kunne være borte fra klubben i lange perioder. På grunn av dette gjorde bokserne opprør. Jeg fikk løst saken to ganger, men da Skip ikke brydde seg om gjentatte protester fra bokserne, nådde vi bristepunktet. Denne gangen var det fullstendig umulig for meg å skape forsoning mellom partene. Bokserne forlot DOCC og åpnet sin egen bokseklubb på St. Joseph’s. Thembi og jeg ble med dem. Simon Tshabalala, som nå er i utlandet, ble leder, og stjernebokseren var selvfølgelig fortsatt Jerry (Uyinja) Moloi, som senere ble lettvektsmester i Tvl [Transvaal] og hovedutfordrer til den sørafrikanske mestertittelen. I tillegg til Jerry frembrakte vi 3 andre mestere: Eric (Black Material) Ntsele, som ble sørafrikansk mester i bantamvekt da han slo Leslie Tangee, Freddie (Tomahawk) Ngidi, som ble fluevektmester i Tvl, en tittel en av våre andre kamerater i klubben, Johannes Mokotedi, senere fikk. Det fantes andre gode kandidater også, som Peter, fluevekteren som bygget garasjen vår hjemme. Han var fra Bloemfontein og var elev ved Vacation School i Dube. Thembi var også en god bokser, og av og til satt jeg til langt på kveld og ventet på at han skulle komme tilbake fra turneringer i Randfontein, Vereeniging eller andre sentre. Jeg og treningskameratene mine var en sammensveiset familie, og da mamma [Winnie] kom inn i bildet, ble denne familien enda mer sammensveiset. Jerry og Eric kjørte til og med mamma rundt når jeg ikke kunne gjøre det, og hele klubben kom i forlovelsesselskapet vårt. Freddie jobbet forresten som kontorist i firmaet vårt. Han var rolig og pålitelig, og alle som jobbet der likte ham. Men en julaften kom jeg tilbake til kontoret, og hvem fant jeg liggende rett ut og hjelpeløs i korridoren rett utenfor? Freddie. Jeg ble så sjokkert over hvordan han så ut at jeg skyndte meg å få ham til lege. Doktoren kastet et raskt blikk på ham og for­ sikret meg om at alt var i orden med boksemesteren, men at han

40

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 40

04.07.13 13:24


måtte sove mer. Han hadde bukket under for de vanlige julekalasene og slått seg for mye løs. Jeg kjørte ham hjem, han bodde i OE [Orlando East], og var nokså lettet. Jeg burde forresten ha fortalt deg at under konflikten på DOCC, anklaget Skip Jerry for å ha falt ham i ryggen på samme måte som Marcus Antonius forrådte sin venn Cæsar. Thembi spurte hvem Antonius og Cæsar var. Den gangen var Thembi bare ni. Skip forklarte. «Ikke fortell oss om folk som er døde». Hvis ikke jeg hadde vært der, ville Skip ha revet ut innvollene på ungen, så rasende var han. Han klaget forbitret til meg over det han anså som uhøflighet fra guttens side. Jeg minnet ham på at i mitt hus var det jeg som var patriarken og hersket over husstanden, men at jeg ikke hadde noen slik makt i klubben, at Thembi hadde betalt medlemsavgiften, vi var likemenn og jeg kunne ikke gi ham instrukser. Vi var som regel 1½ t på klubben, og jeg kom hjem omtrent kl. 21. Jeg var sliten og hadde knapt en dråpe vann i kroppen, så mamma ga meg et glass nypresset og kald appelsinjuice, og aftensmaten ble servert med godt tilberedt surmelk. På den tiden glødet mamma av sunnhet og lykke. Huset var som en maurtue takket være familien, gamle skolekamerater, kolleger fra Bara [Baragwanath-sykehuset],4 medlemmer av bokseklubben og til og med klienter som kom innom for å snakke med henne. I over to år hadde hun og jeg praktisk talt hvetebrødsdager. I all stillhet motsto jeg de av mine aktiviteter som holdt meg borte hjemmefra etter kontortid. Like fullt advarte hun og jeg hverandre stadig om at vi levde på lånt tid, at tøffe tider snart kom til å banke på døren. Men vi hadde det strålende sammen med gode venner, og vi hadde ikke mye tid til selvmedlidenhet. Det er over tjue år siden nå, men likevel husker jeg den tiden like klart som om alt skulle ha skjedd i går. 4. Winnie var sosialarbeider på Baragwanath-sykehuset.

sjelens vinger

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 41

41

04.07.13 13:24


6. Fra en samtale med Richard Stengel

Stengel: I denne tiden var det ganske mye selskapsliv, ikke sant? Du nevnte tidligere at da du kom til Johannesburg, ble du tatt med på fester, fester i kommunistpartiet, og du traff Mi­ chael Harmel,5 og det er blitt skrevet mye om den blandede omgangen, på selskapelig vis, med Joe Slovo og Ruth First …6 Mandela: Nei, det var faktisk ikke noe usedvanlig, akkurat som alt som skjedde i dette landet, blant både hvite og svarte. Den eneste forskjellen er at her hadde du svarte og hvite sammen. Stengel: Men det var vel usedvanlig? Mandela: … Den blandede omgangen var usedvanlig, men selve selskapene var noe som skjedde svært hyppig rundt i landet. Ja, det var ikke noe nytt. Og det var ikke så veldig jevnlig. Poenget var at disse gruppene også ble brukt, helt opplagt av [kommunist]partiet, til å rekruttere nye medlemmer. Stengel: Jeg skjønner … men i alle fall når det gjaldt de hvite, følte ikke de at de gjorde noe som var veldig dristig og spennende når de hadde slike blandede fester? Mandela: Nei, nei, nei, jeg tror ikke det. Dette var hvite som var oppdratt i den demokratiske tradisjonen, i ordets egentlige forstand, som hadde viet seg til det undertrykkede folkets kamp, og derfor ville de ha noen avslappende øyeblikk og inviterte afrikanere, svarte. Stengel: Og du gikk på disse festene? Mandela: Å ja, ja. Jeg var ikke noen hyppig [festdeltager]. Faktisk klaget Joe til Walter [Sisulu] en gang og sa: «Himmel, Nelson liker ikke fester.»

5. Michael Harmel, se Mennesker, steder og begivenheter. 6. Joe Slovo og Ruth First, se Mennesker, steder og begivenheter.

42

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 42

04.07.13 13:24


7. Fra en samtale med Richard Stengel

Mandela: Jeg ble kjent med mange ulike tankesett i Johannesburg. Stengel: Og når du gikk på møtene, satt du bare og lyttet? Mandela: … Jeg talte aldri. Det eneste jeg deltok i, var debatter – ikke på politiske møter, men bare akademiske debatter. For eksempel kunne det komme et lag fra Bloemfontein til Johannesburg – jeg ble invitert til å lede en diskusjon for Johannesburg. Det deltok jeg i, men på møter gjorde jeg det aldri, ikke før jeg ble medlem av Youth League [ANCs ungdomsforbund]. Selv da var jeg nervøs. Jeg var virkelig veldig nervøs. Stengel: Hvorfor var du nervøs? Fordi det var et stort skritt, eller fordi det var farlig? Mandela: … Jeg kjente ikke politikken, ikke sant? Jeg var sent utviklet politisk sett, og jeg hadde å gjøre med karer som kunne politikk, forstår du, som kunne diskutere det som skjedde i SørAfrika og utenfor Sør-Afrika. Karer som, noen av dem hadde bare sjette klasse, akademisk sett hadde svært lite utdannelse, men de visste mye mer enn jeg gjorde … På Fort Hare[-universitet] tok jeg to [bachelorgrad]kurs i historie der jeg satte meg inn i sørafrikansk historie svært grundig, og i europeisk historie. Men det Gaur Radebe visste, var mye mer enn jeg visste, for han lærte ikke bare kjensgjerningene, han greide å se forbi kjensgjerningene og forklare deg årsakene til et bestemt synspunkt.7 Og jeg lærte historie på nytt og jeg møtte flere av dem. Det er klart, folk som Michael Harmel, med mastergrader, ikke sant, og Rusty Bernstein hadde bachelorgrad fra Wits [University of the Witwatersrand], disse karene … var også svært gode i historie, og selv om jeg ikke var [kommunist]partimann, men … jeg lyttet veldig oppmerksomt til dem.8 Det var veldig interessant å høre på dem. 7. Gaur Radebe, se Mennesker, steder og begivenheter. 8. Lionel (Rusty) Bernstein, se Mennesker, steder og begivenheter.

sjelens vinger

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 43

43

04.07.13 13:24


Stengel: Da du begynte å gå på møtene i kommunistpartiet … da var du veldig anti-kommunistisk? Mandela: Ja, nettopp, å ja, å ja. Stengel: Så da du gikk på møtene, gjorde det deg ikke positivt innstilt til kommunistpartiet? Mandela: Nei, nei, nei, nei, nei, nei. Jeg gikk dit bare fordi jeg ble invitert og jeg var ivrig etter å se. Det var et nytt fellesskap der du fant europeere, indere og fargede og afrikanere sammen. Noe nytt for meg. Noe jeg aldri hadde opplevd. Og jeg var interessert i det. Stengel: Du var mer interessert i å være en sosial observatør enn du var interessert i politikken. Mandela: Å nei, nei, nei. Jeg var ikke egentlig interessert i politikken. Jeg var interessert, ikke sant, ja, i det sosiale aspektet ved det … Jeg ble imponert over medlemmene i kommunistpartiet. Å se hvite som fullstendig hadde frigjort seg fra rasebevissthet var noe som, ikke sant … var en ny erfaring for meg. Stengel: Så føltes det frigjørende, på en måte? Var det berusende? Mandela: Nei, det var interessant. Jeg vil ikke si at det var frigjørende. Og det er derfor jeg angrep kommunistene, skjønner du, da jeg [ble] politisk engasjert. Og jeg syntes ikke det var frigjørende. Jeg syntes marxismen var noe som faktisk utsatte oss for en fremmed ideologi. 8. Fra et brev til Winnie Mandela, datert 20. juni 1970

9

Sannelig, «kroppens lenker er ofte sjelens vinger». Slik har det vært bestandig, og slik kommer det alltid til å være. I Som dere vil ha det formulerer Shakespeare den samme tanken noe annerledes: 9. Winifred Nomzamo Madikizela-Mandela, se Mennesker, steder og begivenheter.

44

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 44

04.07.13 13:24


For motgang fører med seg store goder; lik padden, som er stygg og giftig, har den allikevel en skjult juvel i hodet.10 Atter andre har erklært at «bare store mål kan oppvekke stor energi». Like fullt har min forståelse av den egentlige tanken bak disse enkle ordene gjennom de 26 årene min karriere i stormen har vart, vært overfladisk, mangelfull og kanskje litt skolastisk. Det kommer en tid i livet til hver eneste sosiale reformator da han tordner på talerstoler først og fremst for å lette seg for bruddstykkene av ufordøyd informasjon som har samlet seg i hodet hans, et forsøk på å imponere folkemassene snarere enn på å starte en rolig og enkel fremstilling av prinsipper og tanker hvis universelle sannhet blir tydelig gjennom personlig erfaring og mer dyptpløyende studier. I så henseende er jeg intet unntak, og jeg har vært offer for min egen generasjons svakhet ikke bare én gang, men hundre ganger. Jeg må være oppriktig og fortelle deg at når jeg ser tilbake på noen av mine første tekster og taler, blir jeg forferdet over pedanteriet, kunstigheten og mangelen på originalitet. Trangen til å imponere og reklamere er tydelig merkbar. 9. Fra en samtale med Richard Stengel, om Ulydighetskampanjen, som i 1952 ble gjennomført mot apartheidlovene

Vel, jeg hadde vært i fengsel før det, men for mindre lovovertredelser, og da ble jeg holdt i forvaring i omtrent en dag, ikke engang en hel dag. Jeg ble arrestert om morgenen og sluppet fri om ettermiddagen … Jeg ble ikke arrestert der fordi jeg bevisst 10. Fra Som dere vil ha det (As you like it ), akt 2, scene 1, gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1996.

sjelens vinger

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 45

45

04.07.13 13:24


hadde trosset loven, men fordi jeg hadde gått for å urinere i et, hva heter det igjen, hvitt påkledningsrom, bare for hvite. Altså, vi kan si at jeg gikk for å vaske hendene på et hvitt toalett og så arresterte de meg … [klukkler] Jeg gjorde en tabbe, for jeg leste ikke skiltet. Så da arresterte de meg, tok meg med til en politistasjon. Men på slutten av dagen slapp de meg fri. Nå vel, men her var det mennesker som ble satt i fengsel på grunn av et prinsipp, på grunn av at de protesterte mot en lov de anså som urettferdig. Studenter som var mine kolleger forlot forelesninger og gikk ut for å trosse loven på grunn av sin kjærlighet til sitt folk og sitt land. Det gjorde kolossalt inntrykk på meg. 10. F ra en samtale med Richard Stengel

[Jeg] … blander meg [ikke] opp i andres saker, med mindre jeg blir bedt om det. Og selv når jeg blir bedt om det, er jeg alltid opptatt av å føre folk sammen. Selv som advokat, når … en mann eller hans kone kommer til meg for å iverksette en skilsmisse, sier jeg bestandig: «Har dere gjort alt som står i deres makt for å løse dette problemet?» … Noen mennesker setter pris på det, og jeg har faktisk reddet ekteskap på den måten. Og så er det selvfølgelig noen mennesker som misliker det. Hun kommer til deg fordi de har kranglet … og hun føler seg bitter, og når du sier: «Kan jeg ringe mannen din?» Skjønner du? Å, hun blir forferdelig opphisset. Og fra det øyeblikket, til og med når dere er i retten, vil hun ikke engang at du skal se på mannen hennes … Du skjønner, hun vil at du skal innta nøyaktig den samme holdningen som hun inntar. Det blir veldig vanskelig. Men poenget er at jeg bestandig har forsøkt å føre folk sammen, forstår du? … Men jeg lykkes ikke alltid.

46

s a m ta l e r m e d m e g s e lv

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 46

04.07.13 13:24