Page 1


Splintret


Neal Shusterman

Splintret Oversatt av Morten Hansen, MNO


Neal Shusterman Originalens tittel: Unwind Oversatt av Morten Hansen, MNO Norwegian language copyright © 2016 by Cappelen Damm Original English copyright © 2007 by Neal Shusterman Published by arrangement with Simon & Shuster Books for Young Readers, an imprint of Simon & Shuster Children's Publishing Division. All rights reserved. No part of this book may be reproduced or transmitted in any form or by any means, electronic or mechanical, including photocopying or by any information storage and retrieval system, without permission in writing by the Publisher. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-44583-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Superultraplus / Anders Bergesen, Elena Tschaffron Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til minne om Barbara Seranella «Hvis flere hadde vært organdonorer, ville fragmentering aldri ha oppstått.» – admiralen


Takk

Når det er snakk om en roman, er summen av delene iblant større enn helheten. Denne boken ville ikke ha vært mulig uten min redaktør, David Gale, som utfordret meg til å gjøre boken så god som overhodet mulig. Faktisk står jeg i takknemlighetsgjeld til alle i Simon & Schuster, ikke bare for deres støtte i forbindelse med denne boken, men for at de er så støttende i alt jeg gjør. Takk til barna mine, Brendan, Jarrod, Joelle og Erin, for at de er den typen fantastiske unger som ingen noensinne ville fragmentere – og en spesiell takk til Jarrod, som ikke bare laget MySpace-siden min, men også leste Splintret på forhånd og ga meg flere glimrende redigeringsforslag som var til stor hjelp med de tidlige utkastene allerede før manuskriptet gikk til forlaget. Takk til Haidy Fisher og sønnen hennes, Cyrus, som fant på navnet CyFi, og som lot meg låne det til en av yndlingsfigurene mine. Til skrivegruppen min, Fictionaries, for deres konstante skarpsindighet, og til Trumanell Maples og Leigh Ann Jones, enestående medieeksperter, som hjalp meg enormt mens jeg jobbet meg gjennom andreutkastet. Jeg vil også takke Steve Layne; da jeg fortalte ham om denne ideen, satte han meg ned og sa: «Du MÅ skrive denne boken.» 7


Takk til assistenten min, Brandi Lomeli, for at hun er hjernen min. Jeg vil gjerne takke Justin Sewell fra despair.com (et av de morsomste nettstedene jeg noen gang har sett) for at han lot meg vise til deres «demotivasjonsposter» om «Ambisjon». Jeg vil også gjerne takke Charles Pamment i BBC, Jim Bremner og Joe Zentner i desertusa.com, og Dave Finn, for deres hjelp med faktaopplysningene mellom delene av boken. Sjelen som ble lagt ut til salgs på eBay og svaret derfra er ikke oppdiktet. Flykirkegården eksisterer virkelig – og den uhyggelige historien om de ukrainske barna som ble tatt fra mødrene på grunn av organer og kroppsdeler, er sann, noe som viser at fiksjon så altfor ofte er bare én rasjonalisering unna virkeligheten.


Livsloven

Annen borgerkrig, også kjent som «Heartland-krigen», var en lang og blodig konflikt som ble utkjempet på grunn av ett enkelt stridsspørsmål. For å få slutt på krigen ble en samling grunnlovstillegg kjent som «Livsloven» vedtatt. Det tilfredsstilte hærene til både abortmotstanderne og abortforkjemperne. Ifølge Livsloven kan et menneskeliv ikke røres mellom unnfangelsesøyeblikket og barnets trettende fødselsdag. Når barnet er mellom tretten og atten år, kan imidlertid en forelder velge å «abortere» et barn med tilbakevirkende kraft … … på den betingelse at barnets liv «teknisk sett» ikke avsluttes. Prosessen som gjør det mulig både å avbryte et barns liv og å holde det i live, kalles «fragmentering». Fragmentering er nå en vanlig og akseptert praksis i samfunnet.


del 1

Tre eksemplarer «Det ville aldri bli noe særlig av meg uansett, men nå er det statistisk sett større sjanse for at en del av meg vil brukes til noe betydningsfullt et eller annet sted i verden. Jeg vil heller være delvis betydningsfull enn hundre prosent ubrukelig.» – samson ward


1 – CONNOR «Det finnes steder du kan gjemme deg,» sier Ariana til ham, «og en som er så smart som deg, har en brukbar sjanse til å overleve.» Connor er ikke så sikker, men når han ser inn i øynene til Ariana, forsvinner tvilen, i hvert fall en liten stund. Øynene hennes har en vakker fiolettnyanse med islett av grått. Hun er en skikkelig moteslave og skaffer seg alltid den nyeste pigmentinjeksjon så fort den er blitt på moten. Connor har aldri vært opptatt av sånt. Han har alltid latt øynene få beholde originalfargen. Brune. Han har aldri fått seg noen tatoveringer engang, som så mange barn gjør mens de er små nå for tiden. Den eneste fargen i huden hans er brunfargen den får om sommeren, men nå i november har den for lengst falmet. Han prøver å ikke tenke på at han aldri vil få oppleve sommeren igjen. I hvert fall ikke som Connor Lassiter. Han kan ennå ikke tro at han i en alder av seksten er i ferd med å bli fratatt livet. Arianas fiolette øyne begynner å skinne da de fylles med tårer, som triller nedover kinnene hennes når hun blunker. «Connor, jeg er så lei for det.» Hun holder rundt ham, og et øyeblikk er det som om alt er i orden, som om de er de to eneste menneskene på Jorda. I det øyeblikket føler Connor seg uovervinnelig, uangripelig … men så slipper hun taket, øyeblikket er forbi, og verden rundt ham vender tilbake. Nok en gang kjenner han vibrasjonene fra motorveien under dem hvor 13


bilene passerer uten å vite eller bry seg om at han er her. Igjen er han bare en merket gutt, en uke unna fragmentering. De lave, håpefulle ordene Ariana sier til ham, hjelper ikke nå. Han hører henne knapt gjennom trafikkstøyen. Dette stedet hvor de gjemmer seg for verden, er et sånt farlig sted som får voksne til å riste på hodet, takknemlige for at deres egne barn ikke er dumme nok til å oppholde seg på kanten av en motorveiovergang. For Connor handler det ikke om dumhet, ikke en gang om opprørstrang – det handler om å kjenne at han lever. Når han sitter her på denne kanten, skjult bak et avkjøringsskilt, føler han seg mest vel. Jo visst, ett feilplassert skritt, så blir han veislakt. Men for Connor er livet på kanten velkjent. Han har aldri tatt med seg noen annen jente hit, men det har han ikke fortalt Ariana. Han lukker øynene, kjenner vibrasjonene fra trafikken som om den pulserer gjennom blodårene hans, som om den er en del av ham. Dette har alltid vært et bra sted å søke tilflukt etter å ha kranglet med foreldrene, eller når han bare føler seg generelt frustrert. Men nå handler det ikke lenger bare om frustrasjon – ikke engang bare om krangling med moren og faren. De har ikke noe mer å krangle om. Foreldrene har skrevet under på ordren – avtalen er inngått. «Vi burde rømme,» sier Ariana. «Jeg er også drittlei alt sammen. Familien min, skolen, alt mulig. Jeg kunne ta en FUP og aldri se meg tilbake.» Connor vurderer tanken. Tanken på å stikke av alene gjør ham vettskremt. Han setter kanskje opp en hard fasade, han oppfører seg som en tøffing på skolen – men å rømme på egen hånd? Han vet ikke om han tør engang. Men hvis Ariana blir med, er det noe annet. Da er han ikke alene. «Mener du det?» Ariana ser på ham med de magiske øynene sine. «Klart det. 14


Klart jeg gjør det. Jeg kunne stikke herfra. Hvis du ba meg om det.» Connor vet at dette er stort. Å rømme med en fragger – det er ekte forpliktelse. At hun ville gjøre noe sånt gjør ham mer rørt enn han kan uttrykke i ord. Han kysser henne, og til tross for alt som foregår i livet hans, føler Connor seg plutselig som den heldigste fyren i verden. Han holder henne – kanskje litt for hardt, for hun begynner å vri seg. Det gjør bare at han får lyst til å holde henne enda tettere inntil seg, men han kjemper imot trangen og slipper. Hun smiler til ham. «FUP …» sier hun. «Hva betyr egentlig det?» «Det er et gammelt militæruttrykk eller noe,» sier Connor. «Det betyr ’fraværende uten permisjon’.» Ariana tenker på det og smiler. «Hmm. Heller ’fest uten plikter’.» Connor tar henne i hånden og prøver så godt han kan ikke å klemme den for hardt. Hun sa at hun ville bli med hvis han ba henne. Først nå innser han at han faktisk ikke har spurt ennå. «Vil du bli med meg, Ariana?» Ariana smiler og nikker. «Så klart,» sier hun. «Klart jeg vil det.» Arianas foreldre liker ikke Connor. «Vi har alltid visst at han ville bli fragger,» kan han nesten høre dem si. «Du skulle holdt deg unna den Lassiter-gutten.» De kalte ham aldri «Connor». Han var alltid «den Lassiter-gutten». De tror de har rett til å dømme ham bare fordi han har vært inn og ut av disiplinærskolen. Likevel stanser han et stykke fra døra da han følger henne hjem den kvelden, og står gjemt bak et tre mens hun går inn. Før han tar fatt på hjemveien, tenker han på at det 15


nå kommer til å bli dagligdags for dem begge å gjemme seg. Hjemme. Connor lurer på hvordan han kan kalle stedet han bor for hjemme, når han er på nippet til å bli kastet ut – ikke bare fra stedet hvor han sover, men fra hjertet til dem som liksom skal være glad i ham. Faren hans sitter i en stol og ser på nyhetene da Connor kommer inn. «Hei, pappa.» Faren peker på et eller annet blodbad på nyhetene. «Klappere igjen.» «Hva var målet denne gangen?» «De sprengte en Old Navy-butikk på kjøpesenteret i North Akron.» «Hmm,» sier Connor. «Skulle tro de hadde bedre smak.» «Jeg synes ikke det er noe morsomt.» Connors foreldre vet ikke at Connor vet at han skal fragmenteres. Det var egentlig ikke meningen at han skulle få vite det, men Connor har alltid vært god til å få rede på hemmeligheter. For tre uker siden, mens han lette etter en stiftemaskin på hjemmekontoret til faren, fant han noen flybilletter til Bahamas. De skulle på familieferie etter Thanksgiving. Men det var ett problem: Det var bare tre billetter. Til moren, faren, lillebroren. Ingen billett til ham. Først tenkte han bare at billetten lå et annet sted, men jo mer han tenkte på det, desto pussigere virket det. Dermed lette Connor litt nøyere mens foreldrene var ute, og da fant han den. Fragmenteringsordren. Den var underskrevet på gammeldags vis i tre eksemplarer. Den hvite kopien var allerede borte – hos myndighetene. Den gule kopien skulle følge med Connor til slutten, og den 16


rosa skulle bli hos foreldrene, som bevis på hva de hadde gjort. Kanskje de kom til å ramme den inn og henge den opp ved siden av skolebildet fra første klasse. Datoen på ordren var dagen før turen til Bahamas. Han skulle sendes til fragmentering, og de skulle dra på ferie for å føle seg bedre. Urettferdigheten i det hadde gitt Connor lyst til å knuse noe. Det hadde gitt ham lyst til å knuse en hel del – men han hadde ikke gjort det. For en gangs skyld hadde han behersket seg, og bortsett fra et par slåsskamper på skolen som ikke var hans skyld, holdt han følelsene sine skjult. Han holdt det han visste for seg selv. Alle visste at en fragmenteringsordre ikke kunne gjøres om, så å skrike og slåss ville ikke forandre noe. Dessuten fant han en viss makt i vissheten om foreldrenes hemmelighet. Nå var stikkene han kunne gi dem så mye mer effektive. Som den dagen han hadde med blomster hjem til moren og hun gråt i flere timer. Som naturfagsprøven han kom hjem med etter å ha fått B pluss. Den beste karakteren han noen gang hadde fått i naturfag. Han ga den til faren sin, som ble kritthvit i fjeset da han så den. «Se, pappa, karakterene mine blir bedre. Innen semesteret er over, kan jeg til og med klare å komme meg opp på en A i naturfag.» En time senere satt faren i en stol, fremdeles med prøven i hånden, og stirret tomt i veggen. Connors motivasjon var enkel. Få dem til å lide. La dem vite hele resten av livet hvilken fryktelig feil de hadde begått. Men det var ingen glede i denne hevnen, og nå, etter å ha gnidd det i ansiktet på dem i tre uker, føler han seg ikke noe bedre. Mot sin vilje har han begynt å synes synd på foreldrene, og den følelsen hater han. «Er jeg for sent ute til middag?» 17


Faren fjerner ikke blikket fra TV-en. «Moren din satte igjen en porsjon til deg.» Connor går mot kjøkkenet, men på halvveien hører han: «Connor?» Han snur seg og ser at faren ser på ham. Ikke bare ser, men stirrer. Nå forteller han meg det, tenker Connor. Nå forteller han at de skal sende meg til fragmentering, så bryter han sammen i gråt og hulker om hvor veldig, veldig, veldig lei seg han er for alt sammen. Gjør han det, kan det faktisk hende at Connor godtar unnskyldningen. Han vil kanskje til og med tilgi ham, og så fortelle at han ikke har tenkt å være her når Ungpol kommer for å hente ham. Men det eneste faren til slutt sier, er: «Låste du etter deg da du kom inn?» «Jeg skal gjøre det nå.» Connor låser døra, så går han på rommet sitt. Han har ikke lenger noe lyst på maten som moren har satt igjen til ham. Klokka to på natten tar Connor på seg svarte klær og fyller en ryggsekk med ting som virkelig betyr noe for ham. Han har også plass til tre skift med klær. Han synes det er utrolig hvor lite som egentlig er verdt å ta med seg når alt kommer til alt. Minner, for det meste. Påminnelser om en tid før alt gikk så galt mellom ham og foreldrene. Mellom ham og resten av verden. Connor kikker innom rommet til broren og vurderer å vekke ham for å ta farvel, men kommer frem til at det ikke er noen god idé. Han smyger seg stille ut i natten. Han kan ikke ta sykkelen, for den har han installert en tyverisikring med GPS på. Connor har aldri tenkt på at det kunne være han selv som ville stjele den. Men Ariana har sykler til dem begge. Arianas hus ligger tjue minutters gange unna, hvis man tar den vanlige veien. I Ohios forsteder går gatene aldri i rette lin18


jer, så isteden tar han den mer direkte veien gjennom skogen og er fremme på ti minutter. Hjemme hos Ariana er det mørkt. Det hadde han regnet med. Det ville ha vært mistenkelig hvis hun hadde holdt seg våken hele natten. Bedre å late som hun sover, slik at hun ikke vekker mistanke. Han holder seg et stykke unna huset. Hagen og verandaen er utstyrt med bevegelsessensorer som slår på lyset når noe kommer innenfor rekkevidde. Meningen er at de skal skremme bort ville dyr og innbruddstyver. Arianas foreldre er overbevist om at Connor er begge deler. Han finner frem mobilen og ringer det velkjente nummeret. Der han står i skyggene i utkanten av hagen på baksiden av huset kan han høre den ringe på rommet hennes i annen etasje. Connor skynder seg å bryte forbindelsen og trekker seg lenger inn i skyggene, av frykt for at Arianas foreldre skal kikke ut av vinduet. Hva er det hun tenker på? Ariana skulle jo la mobilen stå på lydløs. Han går i en stor bue langs kanten av hagen, langt nok unna til ikke å utløse sensorene. En lampe slår seg på da han går opp på verandaen, men det er bare Arianas rom som vender den veien. Etter noen sekunder kommer hun til døra, men åpner den ikke så mye at hun kan komme ut eller han kan gå inn. «Hei, er du klar?» spør Connor. Det er hun åpenbart ikke; hun har på seg en morgenkåpe over satengpyjamasen. «Du har vel ikke glemt det?» «Nei, nei, jeg har ikke glemt det …» «Skynd deg, da! Jo fortere vi kommer oss bort herfra, desto større forsprang får vi før noen merker at vi er borte.» «Connor,» sier hun. «Altså, greia er …» Og sannheten er tydelig i stemmen hennes, i hvor anstrengende det er for henne bare å si navnet hans, i den unnskyldende dirringen som henger i lufta som et ekko. Noe mer 19


behøver hun ikke å si, for han skjønner det, men han lar henne si det likevel. For han ser hvor vanskelig det er for henne, og han vil at det skal være det også. Han vil at det skal være det vanskeligste hun noensinne har gjort i hele sitt liv. «Connor, jeg vil virkelig være med, absolutt … men det passer bare så dårlig for meg nå. Søsteren min skal gifte seg, og du vet jo at hun har valgt meg til å være brudepike. Og så er det skolen.» «Du hater skolen. Du sa at du skulle slutte når du blir seksten.» «At jeg kan slutte tidlig hvis jeg består en prøve,» sier hun. «Det er ikke det samme.» «Så da blir du ikke med?» «Jeg vil gjerne, jeg vil veldig, veldig gjerne … men jeg kan ikke.» «Så alt vi snakket om før, var bare løgn.» «Nei,» sier Ariana. «Det var en drøm. Virkeligheten kom i veien, bare. Og å rømme løser ingenting.» «Å rømme er den eneste måten jeg kan redde livet på,» freser Connor. «Jeg skal snart fragmenteres, i tilfelle du har glemt det.» Hun rører forsiktig ved ansiktet hans. «Jeg vet det,» sier hun. «Men det skal ikke jeg.» Så blir et lys slått på øverst i trappen, og på refleks skyver Ariana døra igjen noen centimeter. «Ari?» hører Connor moren hennes si. «Hva skjer? Hva gjør du ved døra?» Connor rygger ut av syne, og Ariana snur seg og ser opp trappen. «Ingenting, mamma. Jeg syntes jeg så en coyote fra vinduet og ville bare sjekke at kattene ikke var ute.» «Kattene er her oppe, vennen min. Lukk døra og gå og legg deg igjen.» 20


«Så jeg er altså en coyote,» sier Connor. «Hysj,» sier Ariana og skyver døra igjen til åpningen bare er en smal glipe og han ikke kan se mer enn kanten av ansiktet hennes og ett fiolett øye. «Du klarer å komme deg unna, det er jeg sikker på. Ring meg så fort du er et trygt sted.» Så lukker hun døra. Connor blir stående der en lang stund, helt til lyset slokner. Å være alene hadde ikke vært en del av planen hans, men han skjønner at det burde ha vært det. Fra det øyeblikket foreldrene hans skrev under på de papirene, har Connor vært alene. Han kan ikke ta tog, han kan ikke ta buss. Jo da, han har penger nok, men det er ingen avganger før neste morgen, og innen da vil de lete etter ham på alle opplagte steder. Fraggere på rømmen er så vanlig nå for tiden at det finnes egne team med betjenter fra Ungpol som har til oppgave å finne dem. Politiet har gjort det til en kunst. Han vet at han ville kunne forsvinne i en storby, for der er det så mange ansikter at man aldri ser det samme to ganger. Han vet at han også kan forsvinne ute på landet, hvor det er færre folk og langt mellom husene. Han kunne slå seg ned i en gammel låve hvor ingen ville finne på å lete etter ham. Men Connor innser at politiet antakelig har tenkt på det allerede. De har antakelig forvandlet alle gamle låver til rottefeller som smekker igjen for å fange ungdommer som ham. Eller kanskje han bare er paranoid. Nei, Connor vet at situasjonen hans krever forsiktighet – ikke bare i natt, men de neste to årene. Når han fyller atten, vil han være trygg. Etter det kan de selvfølgelig sette ham i fengsel, de kan stille ham for retten – men de kan ikke fragmentere ham. Trikset er å overleve så lenge. Nede ved motorveien er det en rasteplass hvor lastebilsjåfører kan overnatte. Dit går Connor. Han tenker at han kan 21


smyge seg inn baki en semitrailer, men han oppdager fort at sjåførene holder lasten sin innelåst. Han forbanner seg selv for at han ikke var forutseende nok til å tenke på det. Å tenke fremover har aldri vært blant Connors sterke sider. Hadde det vært det, ville han kanskje ikke ha havnet i de forskjellige situasjonene som har plaget ham de siste par årene. Situasjoner som har stemplet ham som «vanskelig» og «risikoutsatt», og til slutt dette siste stempelet, «fragmentering». Det står om lag tjue trailere parkert på rasteplassen, og det er en godt opplyst kafé der hvor det sitter seks–sju sjåfører og spiser. Klokka er 03.30 på natten. Tydeligvis har lastebilsjåfører sine egne biologiske klokker. Connor iakttar omgivelsene og venter. Så, rundt kvart på fire, svinger en politibil stille inn på rasteplassen. Ingen blålys, ingen sirene. Den kretser sakte rundt plassen som en hai. Connor tror han kan holde seg skjult, helt til han ser enda en politibil svinge inn. Plassen er for opplyst til at Connor kan gjemme seg i skyggene, og han kan ikke stikke av uten å bli sett i det klare måneskinnet. Den ene patruljebilen snur i den andre enden av plassen. Om et sekund vil frontlyktene lyse rett på ham, så han ruller under en trailer og ber en bønn om at politifolkene ikke har sett ham. Han ser ut på hjulene til patruljebilen idet den ruller sakte forbi. På den andre siden av attenhjuleren passerer den andre patruljebilen i motsatt retning. Kanskje dette bare er en rutinekontroll, tenker han. Kanskje det ikke er meg de ser etter. Jo mer han tenker på det, desto mer overbevist blir han om at det må være sånn. De kan umulig vite at han er borte ennå. Faren hans sover som en stein, og moren kikker aldri innom rommet til Connor om natten lenger. Men fremdeles kretser politibilene på parkeringsplassen. Fra gjemmestedet under traileren ser Connor at døra på førersiden av en annen attenhjuler står åpen. Nei – det er ikke 22


døra til føreren, det er døra til den lille sovenisjen bak førerhuset. En sjåfør kommer ut, strekker seg og går mot toalettene. Døra lar han stå på gløtt. På brøkdelen av et sekund tar Connor en avgjørelse, løper frem fra gjemmestedet, over parkeringsplassen og bort til traileren. Grusen spruter fra føttene hans. Han vet ikke hvor politibilene er lenger, men det spiller ingen rolle. Han har bestemt seg for å gjøre dette, og nå må han gjennomføre. Da han nærmer seg døra, ser han lysstrålene fra politibilen sveipe mot ham i en bue, stadig nærmere. Han hogger tak i døra til det lille soverommet, kaster seg inn og drar igjen døra etter seg. Han setter seg på en seng som ikke er så mye større enn en barneseng og blir liggende og hive etter pusten. Hva gjør han nå? Sjåføren kommer snart tilbake. Connor har kanskje fem minutter hvis han er heldig, ett minutt hvis han ikke er det. Han kikker under senga. Det er plass nok til å gjemme seg der, men den er sperret av to bager fulle av klær. Han kunne dra dem ut, presse seg inn og dra dem på plass igjen. Sjåføren ville aldri merke at han er der. Men allerede før han rekker å få ut den første bagen, går døra opp. Connor bare står der, ute av stand til å reagere da sjåføren strekker seg inn for å ta jakken sin og får øye på ham. «Helsike! Hvem er du? Hva faen gjør du i traileren min?» En politibil glir sakte forbi bak ham. «Vær så snill,» sier Connor. Stemmen er plutselig pipete slik den var før han kom i stemmeskiftet. «Vær så snill, ikke si det til noen. Jeg må komme meg bort herfra.» Han stikker hånden ned i ryggsekken, roter rundt og finner frem en bunke sedler fra lommeboken. «Vil du ha penger? Jeg har penger. Jeg kan gi deg alt jeg har.» «Jeg vil ikke ha pengene dine,» sier trailersjåføren. «Nei vel, hva vil du ha da?» 23


Selv i det svake lyset må sjåføren ha sett panikken i øynene til Connor, men han sier ikke et ord. «Vær så snill,» sier Connor igjen. «Jeg gjør hva som helst …» Sjåføren ser på ham i taushet en liten stund til. «Sier du det?» sier han til slutt. Så går han inn og lukker døra bak seg. Connor lukker øynene og våger ikke å tenke på hva han nettopp har rotet seg opp i. Trailersjåføren setter seg ved siden av ham. «Hva heter du?» «Connor.» Så innser han et øyeblikk for sent at han burde ha oppgitt falskt navn. Sjåføren klør seg i skjeggstubben og tenker seg om litt. «La meg vise deg noe, Connor.» Han strekker seg over Connor og henter, av alle ting, en kortstokk i en liten pose som henger ved siden av senga. «Har du sett noe sånt før?» Sjåføren tar kortstokken og stokker den elegant med bare én hånd. «Ikke verst, hva?» Connor vet ikke hva han skal si, så han bare nikker. «Hva med dette?» Sjåføren tar ett enkelt kort og får det til å forsvinne i løse lufta. Så strekker han seg frem og trekker kortet rett opp av Connors skjortelomme. «Likte du det?» Connor ler nervøst. «Men vet du, de triksene du nettopp så?» Sjåføren sier: «Det var ikke jeg som gjorde dem.» «Jeg … skjønner ikke hva du mener.» Trailersjåføren bretter opp ermet og avslører at armen han hadde utført korttriksene med, var transplantert på ved albuen. «For ti år siden sovnet jeg bak rattet,» sier trailersjåføren. «Stor ulykke. Jeg mistet en arm, en nyre, og et par andre ting. Men jeg fikk nye deler, og klarte meg.» Han ser på hendene sine, og nå ser Connor at kortspillhånden er litt annerledes. 24


Den andre hånden til sjåføren har tykkere fingre, og huden er litt mørkere. «Så,» sier Connor, «du fikk ikke nye kort på hånden, du fikk kort på en ny hånd.» Trailersjåføren ler, så blir han stille en liten stund mens han ser på den nye hånden. «Disse fingrene kunne ting som resten av meg ikke kunne. Muskelminne kalles det. Og det går ikke en dag uten at jeg lurer på hvilke andre utrolige ting gutten som eide denne armen kunne, før han ble fragmentert … hvem han enn var.» Trailersjåføren reiser seg. «Du var heldig som kom til meg,» sier han. «Det finnes trailersjåfører der ute som ville tatt alt du har å tilby og så angitt deg likevel.» «Og du er ikke sånn?» «Nei, jeg er ikke det.» Han strekker frem hånden – den andre hånden – og Connor tar den. «Josias Aldridge,» sier han. «Jeg skal nordover. Du kan få sitte på til det blir morgen.» Connor blir så lettet at han mister pusten. Han klarer ikke å si takk engang. «Den senga der er ikke verdens mest behagelige,» sier Aldridge, «men den gjør nytta. Få deg litt søvn. Jeg må bare gå og legge en kabel, så drar vi.» Så lukker han døra, og Connor hører at skrittene forsvinner i retning toalettene. Connor slapper endelig av og begynner å kjenne hvor sliten han faktisk er. Trailersjåføren sa ikke hvor han skulle, bare hvilken retning, og det er helt greit. Nord, sør, øst, vest – det spiller ingen rolle så lenge det er vekk herfra. Og etter det? Vel, først må han komme seg gjennom denne første etappen før han begynner å tenke på neste. Et minutt senere har Connor allerede begynt å døse da han hører rop utenfor. «Vi vet at du er der inne! Kom ut nå, så blir du ikke skadet!» 25


Connors hjerte synker ned i magen på ham. Josias Aldridge har tydeligvis utført enda et triks. Han har gjort Connor synlig for politiet. Abrakadabra. Reisen er visst over før den i det hele tatt har begynt, så Connor skyver opp døra og ser tre politimenn fra Ungpol med hevede våpen. Men det er ikke ham de sikter på. Faktisk står de med ryggen til. Midt imot ham svinger førerdøra opp på traileren han hadde gjemt seg under bare noen minutter tidligere, og en gutt kommer frem fra gjemmestedet bak det tomme førersetet med hendene i været. Connor kjenner ham igjen med en gang. Det er en gutt han kjenner fra skolen. Andy Jameson. Herregud, skal Andy også til fragmentering? Andy har et skremt uttrykk i ansiktet, men under det ligger noe enda verre. Et uttrykk av totalt nederlag. Det er da Connor innser hvor idiotisk han oppfører seg. Han hadde blitt så overrasket av denne vendingen at han fremdeles bare står der, helt åpenlyst så alle kan se ham. Det vil si, politimennene ser ham ikke. Men Andy gjør det. Han får øye på Connor, holder blikket hans, bare et sekund … … og i det sekundet skjer det noe bemerkelsesverdig. Det fortvilte uttrykket i ansiktet til Andy blir plutselig erstattet av en stålhard besluttomhet som grenser til triumf. Han ser fort en annen vei og tar et par skritt før politiet griper ham – bort fra Connor, slik at politiet fremdeles har ryggen til ham. Andy hadde sett ham, men ikke avslørt ham! Om Andy ikke har noe annet etter denne dagen, vil han i det minste ha denne lille seieren. Connor lener seg inn i skyggene i traileren og drar døra sakte igjen. Utenfor fører politiet Andy bort mens Connor legger seg ned igjen, og tårene kommer like brått som en regnskur 26


om sommeren. Han vet ikke riktig hvem han gråter for – for Andy, for seg selv, for Ariana – og det at han ikke vet det, gjør bare at tårene strømmer enda striere. Istedenfor å gni dem bort lar han dem tørke på kinnene slik han pleide å gjøre da han var liten og gråt på grunn av noe som var så ubetydelig at det ville være glemt neste morgen. Trailersjåføren kikker ikke innom ham. Isteden hører Connor motoren starte og kjenner at traileren begynner å kjøre. De svake bevegelsene bysser ham i søvn. Ringelyden fra Connors mobiltelefon vekker ham fra en dyp søvn. Han kjemper mot bevisstheten. Han vil tilbake til drømmen. Den handlet om et sted han var sikker på at han hadde vært, men han kunne ikke riktig huske når. Han var i en hytte på en strand sammen med foreldrene, før broren ble født. Connor hadde tråkket gjennom en morken planke på verandaen, og beinet hadde havnet i noe spindelvev så tykt at det føltes som bomull. Connor hadde skreket og skreket av smerte, og av redsel for de gigantiske edderkoppene som han var bomsikker på at ville gnage av ham beinet. Men likevel var dette en god drøm – et godt minne – for faren hans var der og kunne dra ham løs og bære ham inn, hvor de bandasjerte beinet og plasserte ham ved ilden med et glass sider som var så full av smak at han ennå kunne kjenne den på tunga når han tenkte på det. Faren fortalte ham en historie som han ikke kan huske lenger, men det gjør ikke noe. Det var ikke selve historien, men tonen i stemmen hans, som betydde noe, en mild, buldrende bariton like beroligende som bølger som ruller mot stranden. Vesle Connor drakk sideren sin, lente seg inntil moren og lot som om han sovnet, men det han egentlig gjorde, var å prøve å smelte sammen med øyeblikket og få det til å vare evig. I drømmen gjorde han virkelig det. Hele hans vesen strømmet ned 27


i siderkruset, og foreldrene satte det forsiktig på bordet, nær nok ilden til å holde det varmt for alltid. Tåpelige drømmer. Selv de gode er dårlige, for de minner deg om at virkeligheten ikke kan måle seg med dem. Mobilen ringer igjen og jager bort de siste restene av drømmen. Connor er på nippet til å svare. Det er så mørkt i sovekupeen i traileren at han først ikke skjønner at han ikke ligger i sin egen seng. Det eneste som redder ham, er at han ikke kan finne mobilen og må slå på lyset. Da han oppdager en vegg der nattbordet burde ha vært, skjønner han at dette ikke er rommet hans. Mobilen ringer igjen. Da kommer alt tilbake til ham, og han husker hvor han er. Connor finner mobilen i ryggsekken. På skjermen står det at det er faren som ringer. Nå vet altså foreldrene at han er borte. Tror de virkelig at han vil ta telefonen? Han venter til svareren slår inn, så skrur han av mobilen. Armbåndsuret viser at klokka er 07.30. Han gnir søvnen ut av øynene og prøver å beregne hvor langt de er kommet. Traileren beveger seg ikke lenger, men de må ha kjørt minst tretti mil mens han sov. Det er en god start. Det banker på døra. «Kom ut, gutt. Turen er over.» Connor klager ikke – det var fantastisk raust av trailersjåføren å gjøre det han gjorde. Connor vil ikke be ham om noe mer. Han dytter opp døra og går ut for å takke mannen, men det er ikke Josias Aldridge som står utenfor. Aldridge står noen meter unna, i ferd med å bli påsatt håndjern, og foran Connor står en politimann: en betjent fra Ungpol med et smil så bredt som en låvedør. Ti meter unna står Connors far, fremdeles med mobiltelefonen han nettopp hadde ringt fra i hånden. «Det er over, gutten min,» sier faren. Det gjør Connor rasende. Jeg er ikke gutten din! har han lyst til å rope. Jeg sluttet å være gutten din da du skrev under på fragmenteringsordren! Men sjokket gjør ham stum. 28


Det hadde vært utrolig dumt av Connor å la mobiltelefonen være påslått – det var slik de hadde sporet ham – og han lurer på hvor mange andre ungdommer som blir tatt på grunn av sin egen blinde tillit til teknologien. Connor skal i hvert fall gå samme vei som Andy Jameson. Han vurderer situasjonen raskt. Traileren er blitt vinket inn til kanten av motorveien av to biler fra trafikkpolitiet og en fra ungdomspolitiet. Bilene fyker forbi i 110, intetanende om det lille dramaet som utspiller seg på veiskulderen. Connor tar en lynrask avgjørelse og stikker av. Han dytter politimannen mot traileren og løper over den travle motorveien. Ville de skyte en ubevæpnet gutt i ryggen, undrer han, eller ville de skyte ham i beina for å spare de vitale organene? Bilene viker unna rundt ham der han løper midt på motorveien, men han bare fortsetter. «Connor, stopp!» hører han faren rope. Så hører han et skudd. Han kjenner sammenstøtet, men ikke i huden. Kula borer seg inn i ryggsekken. Han ser seg ikke tilbake. Da han kommer frem til midtstripen, hører han enda et skudd, og en liten blå flekk dukker opp på midtdeleren. De skyter med bedøvelsesammunisjon. De vil ikke drepe ham, de prøver bare å uskadeliggjøre ham – og med bedøvelseskuler har de sannsynligvis langt færre hemninger enn med skarp ammunisjon. Connor springer over midtdeleren og oppdager at han havner i veien for en Cadillac som ikke har tenkt å stoppe for noe. Bilen svinger for å unngå ham, og takket være ren flaks har Connor fart nok til at han havner noen centimeter utenfor Cadillacens bane. Sidespeilet treffer ham hardt i siden før bilen stanser med et hvin så den skarpe stanken av brent gummi river i neseborene. Mens Connor holder seg til de verkende ribbeina, ser han noen som kikker ut på ham fra baksetet gjen29


nom et åpent vindu. Det er en gutt, kledd helt i hvitt. Gutten er vettskremt. Politiet er allerede ved midtdeleren, og Connor ser inn i øynene på denne skremte gutten og skjønner hva han må gjøre. Det er på tide med enda en lynrask avgjørelse. Han strekker armen inn gjennom bilvinduet, trekker opp låsen og åpner døra.

2 – RISA Risa går frem og tilbake bak scenen mens hun venter på sin tur ved pianoet. Hun vet at hun kunne spilt sonaten i søvne – faktisk gjør hun ofte det. Mange netter våkner hun og kjenner fingrene spille på lakenet. Hun hører musikken i hodet, og den fortsetter å spille noen sekunder etter at hun våkner, men så forsvinner den i natten og etterlater ikke annet enn fingrene som trommer på lakenet. Hun må kunne sonaten. Det må falle henne like lett som å puste. «Det er ikke noen konkurranse,» sier Mr. Durkin bestandig til henne. «Det er ingen vinnere eller tapere i en solokonsert.» Men Risa vet bedre. «Risa Ward,» roper inspisienten. «Du er neste.» Hun ruller med skuldrene, retter på spennen i det lange, brune håret og går ut på scenen. Applausen fra publikum er høflig, ikke noe mer. Noe av den er ekte, for hun har faktisk venner der ute, og lærere som vil at hun skal lykkes. Men for det meste er det pliktskyldig applaus fra et publikum som venter på å bli imponert. 30

Neal Shusterman Splintret  

I et samfunn hvor uønskede tenåringer brukes som kilde til høsting av organer og kroppsdeler, kjemper tre rømlinger mot systemet som er ute...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you