Page 1


Natten drømmer om dagen


Ingvar Ambjørnsen

Natten drømmer om dagen Roman


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39252-9 1. utgave, 1. opplag 2012 Diktet «Skriftstøpersken» på side 201 er hentet fra Cecilie Løveids diktsamling Gartnerløs, utgitt på Kolon Forlag 2007 – og er gjengitt med tillatelse fra forfatter og forlag. Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Livet i mitt bryst var en helt spesiell verden, et annet blod, uten slektskap med de andre. Halldor Laxness


Del I September 2010


1

Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen. Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem. Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua. Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet. Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig. 9


På kjøkkenbordet sto det en lysstump i en messingstake, jeg tente den med Zippoen. Bar lyset med meg bort til kjøkkenskapet på veggen. Der var det ikke stort, bare noen tørre kjeks og te-poser, men i underskapet fant jeg hermetikk og to poser med potetstappe. Jeg fyrte i ovnen, og tok resten av runden. En halvfull flaske calvados i et hjørneskap. Fire pils i den bitte lille kjelleren ved kjøkkenbenken. Jeg skulle få det godt i kveld. Jeg hadde holdt meg så lenge denne gangen. Det kan godt hende de trodde at de hadde meg. Hele vinteren og våren. Hele sommeren. Men når skolene begynte, ble jeg skapt om til en annen, og så bare gikk jeg. Nå sto halve hytteNorge tomt. Jeg måtte passe meg litt i helgene. Ellers lå alt åpent. Denne dagen hadde jeg gått over fjellet, og senere over myrene nedover i dalen, og det eneste mennesket jeg hadde sett var speilbildet av meg selv når jeg drakk meg utørst. Å gå i en så stor ensomhet gjorde meg glad. Det gjorde meg til den jeg ville være. Og alle disse tomme rommene som sto og ventet på meg … Det var en voldsom dragning i dem, jeg klarte ikke å finne de rette ordene når de spurte meg om dette. Om hvorfor jeg ikke kunne la det være. Det var noe i meg som ikke var i dem. Jeg spiste. Kjøttkaker i brun saus, og potetmos. Jeg hadde tatt med meg kaldt vann fra bekken. Senere ville jeg drikke av brennevinet, men bare litt. Etter maten ble jeg sittende og røyke. Jeg tenkte at nå skulle de ha sett meg. Og så: At nå ser 10


de meg ikke lenger. Nå er jeg i det skjulte. I det jeg ikke vil at de skal forstå. Fra hytteboken: 3. september 2010 Svend og jeg har vært her oppe siden forrige fredag. Bare oss to. Svend har holdt på med veden, og jeg har etter beste evne forsøkt å rydde opp i villniset bak boden. Været har vært godt hele tiden, dog kjølig om nettene, vi har vært nødt til å ha panelovnen på inne på soverommet. Det er vemodig å tenke på at Tulla aldri mer skal bli med oss oppover! Siw Siw. Jeg går ut i vindfanget. Det henger en strikkejakke der, som jeg snuser litt på. Skog. Og på en spiker: En nøkkel i en hyssing, med en trebrikke merket Bod. Når jeg kommer ut på trammen merker jeg at vinden har lagt seg, men nå hører jeg i stedet raslingen av bitte små regndråper som faller i bladene og gresset. I boden finner jeg veden til Svend pent stablet opp fra gulv til tak, samt øksa i stabben. En liten motorsag, olje og bensin i hver sin plastdunk. Jeg bærer inn en åtte, ti vedtrær, så har jeg alt jeg trenger i kveld. Jeg behøver dessuten ikke å engste meg. Dette er et slikt sted. Trygt. Det er langt mellom hyttene her oppe i dalen. Og enda lenger mellom menneskene på denne tiden av året. Eplebrennevinet er kostbart. En rund, fin smak. Jeg lar det hvile i munnhulen før jeg svelger det. Drikker bitte små slurker av gangen. Et sted har jeg lest at de franske bøndene bruker de sureste eplesortene når de lager calvados. Likevel virker det som om de har klart å destillere sollyset. 11


Her er ingen bøker. På enkelte hytter er det slik, det er forresten sjeldent. Hytteboken er bare pjatt. De er som regel det. Jeg blir sittende og røyke, og lese litt i noen gamle ukeblader, de er fra begynnelsen av åttitallet, og fulle av fortellinger om det som skal være vanlige menneskers virkelige liv. Jeg orker ikke. Det er så likt alt sammen. Narkotikaen. Utroskapet. De uønskede svangerskapene. Jeg leser tegneseriene, og i en times tid holder jeg meg beskjeftiget med et kryssord. Etter det sitter jeg og tenker på Siw. Som med den dobbelte v-en sender mine assosiasjoner i retning Sverige. Skjønt linjene i hytteboken ikke levner noen tvil om at hun er norsk. Jeg tenker at her har hun sittet. Jeg tenker alltid slik. På kvinnene som har vært her før meg. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, og ikke er jeg opptatt av det heller. Når jeg skal legge meg, blir jeg stående inne på soverommet og betrakte de to sengene. Gjette meg til hvem som holder til hvor. Det andre soverommet er et gjesterom, det er ribbet for sengetøy. De nakne dynene brettet sammen. Her, i rommet nærmest stua og varmen, ligger sengetøyet på. Blå og hvite ruter. Midt mellom de smale sengene står det et enkelt nattbord. Det deler de. Skuffen er tom. Tømt. Bare en gul knapp, sannsynligvis fra et annet sengetøy-sett. Jeg setter meg prøvende på høyre seng. Her. Dette er Siws seng. En svak duft av parfyme når jeg legger ansiktet ned i den myke puten. Jeg er helt slått ut. Segneferdig. Likevel blir jeg liggende våken en stund. Jeg gjør alltid det den første natten på et nytt sted. Det er som om sinnet må stemmes etter hytta og landskapet. Jeg ligger i mørket 12


og merker hvordan søvnen kryper på meg, det er som en tung rus som suser i blodet, jeg vet at når jeg faller inn i den, vil den være som våt, varm ull, og helt uten bilder eller drømmer, og når jeg begynner å våkne i korte glimt ut over morgensiden, vil jeg være som bedøvd; jeg kaller dette morfinsøvn, selv om nettopp denne søvnen er den reneste, mest helsebringende av alle varianter, frembrakt etter mange timer med sekken på ryggen. Jeg ligger og gjenopplever det landskapet jeg har gått gjennom. Høstfargene oppe på fjellet og nedover liene. Det har falt mye nedbør i høst, ja helt siden i midten av august, overalt sildrer det fra bekker og vannfall. Mesteparten av dagen har jeg hatt sol, og det har dampet av skogen og av myrene, vinden har revet opp det lave skylaget og sendt det oppover dalsidene som foranderlige lappetepper, halvt gjennomsiktige fantasifigurer, trolske og underlige. Men fugl har jeg nesten ikke sett eller hørt. Det ligger jeg også og tenker på. At det har vært en stille og rar dag. Jeg tenker ikke på byen. Kommer bildene fra byen, støter jeg dem bort. Det er ikke noe mystisk med det. Det er enkelt. De bildene jeg slipper til når jeg ligger slik som nå, er de jeg kan hente opp fra den tiden jeg har vært i tråkket. Eller forestillinger om det som venter meg. Og rene fantasier, naturligvis. Jeg kan jo lukte henne i sengetøyet her jeg ligger. Dagen etter sover jeg lenge, jeg er halvvåken innimellom, jeg ligger i noen sekunder og lytter etter stemmer, så synker jeg igjen. Men klokken elleve står jeg opp. Jeg savner egg. Og brød. Alltid mangler man noe. Det er en fin disiplin. Det verste er å savne salt. Der går jeg sjelden tom. Jeg 13


koker opp vann, og mens teen trekker, spiser jeg en halv boks med bønner i tomatsaus. Det er tre til. Og en boks med trøndersodd. Jeg kan bli en dag og en natt til. Minst. Det lønner seg. Å være i ro og spise rent bord. Det gir en fin rytme å holde på slik fra hytte til hytte. Noe er det nesten alle steder. Det er slik hyttenordmannen er. Han er et ekorn. En spettmeis. En samler. Men jeg savner noe skikkelig å lese. Det lar seg gjerne ordne, det også. Jeg tar tekruset med meg ut på verandaen. Den har gjort lite av seg i nattemørket, men til meg alene er den romslig. Det damper av skogen. Det vil bli en varm høstdag. Gjennom kvistverket ser jeg det glitre i et lite vann, kanskje bare et tjern. Fra her jeg står kan jeg se takene på ytterligere to hytter lenger ned i lia. Jeg setter fra meg den tomme koppen på et lavt skiferbord, og går femti meter opp i bakken. Lener meg mot fjellveggen og tenner den første sigaretten. Jeg ser enda ei hytte et par hundre meter lenger øst. Altså tre. Jeg får ta en titt. Det er ikke folk her oppe nå. Slikt føler man. Jeg har aldri tatt feil av slikt. Det er bra med sopp. For det meste steinsopp og forskjellige risker. Jeg plukker hatten full, og en papirpose halv med store blåbær. Jeg setter lunsjen fra meg på kjøkkenbordet. Så tar jeg runden. Jeg har hatt klaff i halvmørket kvelden før. Ingen av de tre nabohyttene er nøkkelhytter. Jeg leter aldri mer enn i 14


ti minutter. Finner jeg ikke nøkkelen innenfor det tidsrommet, er det lite sannsynlig at den er der. Greit. Jeg skal ikke inn nå. Jeg skal ta én i kveld, og to i morgen tidlig. Så skal jeg gå så langt som jeg orker i retning Notodden.

Profile for Cappelen Damm AS

natten_drommer_om_dagen_blaiboka  

natten_drommer_om_dagen_blaiboka