Issuu on Google+


JERUSALEM


Simon Sebag Montefiore

JERUSALEM Biografien Oversatt av Eivind LilleskjĂŚret og Gunnar Nyquist


Simon Sebag Montefiore Originalens tittel: Jerusalem Oversatt av Eivind Lilleskjæret og Gunnar Nyquist © SIMON SEBAG MONTEFIORE 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38735-8 1. utgave, 1. opplag 2012 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB Print it, Litauen 2012 Satt i Scala og trykt på 70 g Norbook Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til min kjĂŚre datter, Lily Bathsheba


Jerusalems historie er verdens historie; den er mer, den er historien om himmelen og jorden. Benjamin Disraeli, Tancred

Byen er blitt ødelagt, gjenoppbygd, ødelagt og atter gjenoppbygd. … Jerusalem er en gammel nymfoman som tyner alt til siste dråpe før hun med en gjesp rister av den ene elskeren etter den andre, en kneler som river i filler den som bestiger henne mens han ennå er inni henne. Amos Oz, En fortelling om kjærlighet og mørke

Israels land er verdens midtpunkt; Jerusalem er landets midtpunkt; det hellige tempel er Jerusalems midtpunkt; det aller helligste er templets midtpunkt; den hellige arken er det aller helligstes midtpunkt, og grunnsteinen som verden ble skapt ut fra, er foran arken. Midrash Tanhuma, Kedoshim 10

Verdens helligdom er Syria; Syrias helligdom er Palestina; Palestinas helligdom er Jerusalem; Jerusalems helligdom er Tempelhøyden; Tempelhøydens helligdom er bønnestedet; bønnestedets helligdom er Klippedomen. Thaur ibn Yazid, Fadail

Jerusalem er den mest strålende av byer. Jerusalem har imidlertid noen ulemper. Derfor blir det sagt: «Jerusalem er et gyllent beger fullt av skorpioner.» Muqaddasi, Beskrivelse av Syria med Palestina


INNHOLD

Liste over illustrasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Liste over stamtrær og kart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forfatteren takker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Navn, translitterasjon og titler. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 18 19 31 37

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

41

første del: jødedommen 1. Davids verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Davids vei mot toppen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Riket og templet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Juda-kongene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Babylons hore . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. Perserne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Makedonerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Makkabeerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Romerne kommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. Herodes-slekten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. Jesus Kristus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Den siste Herodes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Jødekrigen: Jerusalems død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55 61 64 74 85 92 98 111 118 126 145 163 176

andre del: hedendommen 14. Aelia Capitolina. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

183


tredje del: kristendommen 15. Bysants’ klimaks . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 16. Bysantinsk solnedgang: Perserne invaderer. . . . . . . . . . . . . . . . 216

fjerde del: islam 17. Arabernes erobring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227 18. Umayyadene: Templet restaureres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 19. Abbasidene: Avstand betyr noe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 248 20. Fatimidene: Toleranse og galskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253

femte del: korstog 21. Nedslaktingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22. Outremers vekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23. Outremers gylne tidsalder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24. FastlĂĽst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25. Den spedalske kongen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26. Saladin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27. Det tredje korstog: Saladin og Rikard . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28. Saladin-dynastiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

269 279 284 297 307 313 324 331

sjette del: mamelukkene 29. Fra slave til sultan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30. Mamelukkenes fall. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

345 353

syvende del: osmanene 31. Suleimans storslagenhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 363 32. Mystikere og messiaser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 366 33. Familiene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 381

ĂĽttende del: imperium 34. Napoleon i det hellige land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 391 35. Nyromantikerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 396 36. Albanernes erobring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 405


37. Evangelistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 411 38. Den nye byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 432 39. Den nye religionen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 437 40. Arabisk by, koloniby . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 444 41. Russerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 453

niende del: sionismen 42. Keiseren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 459 43. Oud-spilleren i Jerusalem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 469 44. Verdenskrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 482 45. Arabisk revolt, Balfour-deklarasjonen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 491 46. Dagens jul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 507 47. Seierherrer og krigsbytte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 520 48. Det britiske mandatstyret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 529 49. Den arabiske oppstanden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 544 50. Den skitne krigen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 558 51. Jødisk selvstendighet, arabisk katastrofe. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 574 52. Delt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 583 53. Seks dager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 591 Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

601

StamtrĂŚr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

629 637 649 693 729


ILLUSTRASJONER

Billedlegg 1: Luftfoto av Tempelhøyden (Albatross/Topfoto) Tel Dan-stelen, ca. 850 f.Kr. (Zev Radovan) Granateple i elfenben, Israel Museum (AKG) Del av Hiskias mur (AKG) Siloam-inskripsjonen, ca. 700 f.Kr., Istanbul Archaeological Museum (AKG) Detalj fra relieff fra Sankeribs slott i Ninive (AKG) Detalj fra relieff fra skattkammeret i slottet hans i Persepolis (Bridgeman Art Library) Mynt funnet nær Jeriko, ca. 333 f.Kr. (Zev Radovan) Sølvtetradrakme etter Ptolemaios I Soter, ca. 300 f.Kr., Israel Museum (AKG) Sølvtetradrakme etter Antiokus IV, ca. 175 f.Kr., Israel Museum (AKG) Judas Makkabeus Sølvdinar av Marcus Antonius og Kleopatra VII (The Trustees of the British Museum) Rekonstruksjon av Det andre templet, Israel Museum (AKG) Benhus etter «Simon, helligdommens byggmester» (AKG) Gresk inskripsjon fra templet, ca. 50 f.Kr., Istanbul Archaeological Museum (AKG) Sørøstlige hjørne av Herodes-muren som omgir Tempelhøyden (Zev Radovan) Korsfestelsen, Hubert van Eyck, Ca’ d’Oro, Venezia (Bridgeman Art Library) Mynt etter Herodes Antipas, ca. 4–39 e.Kr., Israel Museum (AKG) Mynt etter Herodes Agrippa I, ca. 43–39 e.Kr., Israel Museum (AKG)


14

jerusalem

Titus-byste, 1. århundre e.Kr., Louvre, Paris (Bridgeman Art Library) Armknokler etter ung kvinne, 67 e.Kr. (Zev Radovan) Steiner ved foten av muren, Jerusalem (forf. foto) Detalj fra Titusbuen, Roma (AKG) Mynt til minne om seieren over Judea, 81 e.Kr. (Zev Radovan) Bronsebyste av Hadrian, ca. 135, Israel Museum (Bridgeman Art Library) Sølvmynt utstedt av Simon bar Kochba, ca. 132–35, Israel Museum (AKG) Pilegrimgraffiti fra 300-tallet, Den hellige gravs kirke (AKG) Skulptur av Konstantin den store, Palazzo dei Conservatori, Roma (AKG)

Billedlegg 2: Marmorstatue av Julian Apostata, 362, Louvre, Paris (AKG) Justinian I og hans følge, ca. 550, San Vitale, Ravenna (Bridgeman Art Library) Theodora og hennes følge, ca. 550, San Vitale, Ravenna (Bridgeman Art Library) Mosaikkart over Palestina, Madaba (AKG) Den gylne port (forf. foto) Muhammeds himmelfart, fra et manuskript med Nizamis dikt «Khamza», 1539–43, British Library (AKG) Gulldinar som viser Abd al-Malik fra Umayyad-dynastiet (The Trustees of the British Museum) Klippedomen (AKG) Interiør fra Klippedomen (Garo Nalbandian) Plyndringen av Jerusalem i 1099, illuminert miniatyr fra en krønike, Jean de Courcy, Bibliotèque Nationale, Paris (Bridgeman Art Library) Balduin I går over Jordan, illuminasjon fra Roman de Godefroi de Bouillon, Bibliotèque Nationale, Paris (AKG) Middelalderkart over Jerusalem fra munken Roberts krønike over korstogene (Corbis) Melisende gifter seg med Fulko av Anjou, fra Histoire de la conquête de Jérusalem av Vilhelm av Tyr, Bibliotèque Nationale, Paris (Bridgeman Art Library) Melisendes psalter, ca. 1131–43, British Library (AKG) Balduin IV og Vilhelm av Tyr, illuminasjon fra Histoire de Outremer av Vilhelm av Tyr, British Library (AKG)


illustrasjoner

15

Portrett av Saladin, British Library (Bridgeman Art Library) Fredrik II entrer Jerusalem, 1227, Vatikan-biblioteket (AKG) Himmelfartskuppelen (AKG) Inngangen til bomullshandlermarkedet Qaitbay-fontenen (AKG) Suleiman I, portrett tilskrevet Tizian-skolen, ca. 1530, Kunsthistorisches Museum, Wien (AKG) Fontene ved Lenkenes port (AKG) Sabbatai Zevi, radering (AKG) Detalj fra mosaikkledningen på Klippedomen (Corbis)

Billedlegg 3: Ibrahim Pasha, Charles-Philippe Larivière, Musée de l’Histoire de France, Versailles (RMN) Den hellige gravs kirke, David Roberts, 1839 (AKG) Moses Montefiore (forf. samling) Montefiores vindmølle (Mishkenot Sha’ananim) Foto av Gravkirken, patriark Yessayi, 1861 (Armenske patriarkat) En gruppe jemenittiske jøder (American Colony) En gruppe askenasiske jøder, 1885, Hulton Archive (Getty) Russiske pilegrimer ved Den hellige gravs kirke (American Colony) King David Street, Granger Collection (Topfoto) Theodor Herzl og hans familie, Hulton Archive (Getty) Keiser Vilhelm II i Jerusalem, 1889, Hulton Archive (Getty) Keiseren ved Kongenes grav (American Colony) Bertha Spafford og andre medlemmer av den amerikanske kolonien sammen med beduinvenner, 1902 (American Colony) Hussein Selim al-Husseini (American Colony) Montagu Parker (Morley-familiens arkiver) Wasif Jawhariyyeh (Institute for Palestine Studies) Jemal Pasha, 1915 (American Colony) Tyrkiske henrettelser i Jerusalem (Mary Evans Picture Library) Chaim Weizmann, 1918 David Lloyd George og Winston Churchill, 1910 (Getty) T.E. Lawrence på guvernørens balkong, 1920 (Getty) Jerusalems borgermester overgir byen, 1917 (Getty)


16

jerusalem

4. juli-mottagelse i den amerikanske kolonien (American Colony) Winston Churchill, T.E. Lawrence og emir Abdullah i parken ved Government House, 1921, Matson Photograph Collection (Library of Congress, Washington, DC) Ordensutdeling ved hertugen av Connaught, paradeplassen (American Colony) Gruppe utenfor Government House, 1924 (Israel State Archive)

Billedlegg 4: Kong Hussein i Jerusalem, 1923 (Library of Congress, Washington, DC) Kong Faisal og emir Abdullah omgitt av studenter, 1933, Matson Photograph Collection (Library of Congress, Washington, DC) David Ben-Gurion, 1924 (Mary Evans Picture Library) Mufti Amin al-Husseini under Nabi Musa-festivalen, 1937 (Keystone Press, Frankrike) Den hellige ild-seremonien, 1941, Matson Photograph Collection (Library of Congress, Washington, DC) Bønn ved Klagemuren, 1944 (Central Zionist Archives) Asmahan (Getty) Mufti Amin al-Husseini møter Adolf Hitler, 1941 (AKG) Abd al-Kadir al-Husseini, 1940-tallet (Associated Press) Abd al-Kadir al-Husseinis gravferd, 1948 (Government Press Office, Israel) Sprengningen av King David Hotel Katy Antonius (Palestinian Academic Society for the Study of International Affairs) Jerusalem røyklagt under den arabisk-israelske krig, 28. mai 1948 (Mary Evans Picture Library) Arabiske soldater med en jødisk fange, 1. juni 1948, Time and Life Pictures (Getty) Jødisk jente flykter fra brennende bygninger, 28. mai 1948, Time and Life Pictures (Getty) Arabiske soldater i dekning bak sandsekker, 1. juni 1948 (AKG) Kong Abdullah med en folkemengde i Jerusalem, 1. juli 1948 (Getty) Al-Aqsa-moskeen like etter drapet på kong Abdullah, 20. juli 1951 (Associated Press)


illustrasjoner

17

Kong Hussein av Jordan, 29. juli 1967 (Associated Press) Yitzhak Rabin og Moshe Dayan under et regjeringsmøte, 1967 (Micha Bar Am/Magnum Photos) Israelske soldater rykker frem mot Løveporten, 7. juni 1967 (Avner Offer) Israelske soldater i bønn ved Klagemuren, 7. juni 1967 (Cornell Capa/Magnum Photos) Sjeiken med ansvar for moskeene på Tempelhøyden, 7. juni 1967 (Micha Bar Am/Magnum Photos) Israelske soldater på vei mot al-Aqsa (Micha Bar Am/Magnum Photos) Israelske soldater ved Klippedomen (Avner Offer)


STAMTRÆR Makkabeerne: konger og yppersteprester, 160–37 f.Kr. 629 Herodes-ene, 37 f.Kr.–100 e.Kr. 630 Profeten Muhammed og de islamske kalifene og dynastiene 632 Jerusalems korsfarerkonger, 1099–1291 634 Hashemitt-dynastiet (sharifene), 1916– 635

KART Davids og Salomos kongerike, kongerikene Israel og Judea, 1000–586 f.Kr. 637 Imperiene, 586 f.Kr.–1918 638 Jerusalem i det første århundret e.Kr. og Jesu lidelse 640 Korsfarer-rikene, 1098–1489 641 Mamelukkenes og osmanenes Jerusalem, 1260–1917 642 Sykes–Picot-planen, 1916 643 Sharif Husseins imperiedrøm, 1916 643 FN-planen av 1947 644 Israel etter 1948 645 Jerusalem: Gamlebyen 646 Jerusalem tidlig på 1900-tallet 647


FORORD

Jerusalems historie er verdens historie, men det er også en krønike om en ofte fattig provinsby i Judeas åser. Jerusalem ble en gang regnet som verdens midtpunkt, og i dag er det mer sant enn noen gang. Byen er brennpunkt for striden mellom Abraham-religionene, den er hellig for stadig mer populære kristne, jødiske og islamske fundamentalister, den er strategisk arena for sivilisasjoner i konflikt, den danner front mellom ateisme og tro, den er gjenstand for sekulær fascinasjon, for svimlende konspirasjoner og myteskaping på nettet, og den er en godt lyssatt scene for all verdens kameraer i den aldri hvilende nyhetsstrømmens tidsalder. Interessen for religion, politikk og nyheter forsterker hverandre og gjør at Jerusalem er under mer intens gransking i dag enn noen gang tidligere. Jerusalem er Den hellige stad, likevel har den alltid vært hjemsøkt av overtro, svindel og fanatisme. Byen har vært begjært av imperier og et trofé for dem som sikret seg henne, den har vært et kosmopolitisk hjem for mang en sekt, som hver især tror at byen tilhører dem alene, og den er en by med mange navn – samtidig er hver tradisjon så sekterisk at den utelukker alle andre. Det er et sted så skjørt at det i jødisk åndelig litteratur benevnes som hunkjønn – som en sensuell, livlig kvinne, som en skjønnhet, men også iblant som en skamløs skjøge, som en såret prinsesse hvis elskere har sveket henne. Jerusalem er boligen til den ene Gud, hovedstad for to folkegrupper, tempel for tre religioner, og hun er den eneste byen som har to eksistenser – i himmelen og på jorden: Den jordiskes enestående prakt er ingenting mot den himmelskes skjønnhet. Nettopp det at Jerusalem er både jordisk og himmelsk, betyr at byen kan eksistere hvor som helst: Nye Jerusalem-er er blitt grunnlagt over hele verden, og alle har sin egen forestilling om Jerusalem. Profeter og patriarker, Abraham, David, Jesus og Muhammed, sies å ha


20

jerusalem

satt sin fot på disse steinene. Abraham-religionene så dagens lys der, og der vil verden gå under på dommens dag. Jerusalem, som er hellig for Bokens folk, er selve Bokens by. Bibelen er på mange måter Jerusalems egen krønike, og dens lesere, fra jødene og de tidligste kristne via de muslimske erobrerne og korsfarerne til våre dagers amerikanske evangelister, alle har de gjentatte ganger endret byens historie for at Bibelens spådommer skulle gå i oppfyllelse. Da Bibelen ble oversatt til gresk og så latin og engelsk, ble den bøkenes bok, og den gjorde Jerusalem til byenes by. Alle store konger ble en ny David, alle spesielle folkegrupper ble de nye israelittene, og alle edle sivilisasjoner ble nye Jerusalem-er. Den er byen som ingen eier, men som eksisterer i alles tanker. Og dette er byens tragedie så vel som dens magi: Alle som drømmer om Jerusalem, alle som besøker byen, fra Jesu disipler til Saladins soldater, fra viktorianske pilegrimer til våre dagers turister og journalister, alle kommer de med en forestilling om det autentiske Jerusalem, for så å bli bitterlig skuffet over det de finner: en by som alltid er i forandring, som har blomstret og krympet, blitt gjenoppbygd og ødelagt mange ganger. Men siden dette er Jerusalem, alles eiendom, er bare deres forestilling den rette. Den skitne, syntetiske virkeligheten må forandres. Alle synes å ha rett til å påtvinge Jerusalem sitt «Jerusalem» – som mange også har gjort med sverd og ild. Ibn Khaldun, 1300-tallshistorikeren som er både deltager og kilde til flere av hendelsene som skildres i denne boken, skrev at historien er så «sterkt ettertraktet. Mannen i gaten vil gjerne kjenne den. Konger og ledere kappes om den». Dette gjelder i særlig grad for Jerusalem. Det er umulig å skrive denne byens historie uten å erkjenne at Jerusalem også er et tema, et knutepunkt, en ryggrad til og med, i verdenshistorien. I en tid da internettmytologien er så sterk at en avansert mus og en krumsabel begge kan være våpen i det samme fundamentalistiske arsenalet, er jakten på historiske fakta enda viktigere enn den var for Ibn Khaldun. En Jerusalems historie må være et studium av det helliges natur. Uttrykket Den hellige stad blir stadig brukt til å beskrive aktelsen for byens helligdommer, men det det egentlig betyr, er at Jerusalem er blitt det essensielle stedet i verden for kommunikasjon mellom Gud og menneske. Vi må også besvare spørsmålet: Av alle steder i verden, hvorfor Jerusalem? Stedet lå langt fra handelsrutene rundt Middelhavet, det var mangel


forord

21

på vann der, stedet ble brunsvidd av sommersola, margfrosset av vinterens vinder, dens forrevne klipper er ubarmhjertige og ugjestmilde. Men valget av Jerusalem som tempelby var dels avgjørende og personlig, dels organisk og evolusjonært: Helligheten ble enda mer intens fordi byen hadde vært hellig så lenge. Hellighet forutsetter ikke bare åndelighet og tro, men også legitimitet og tradisjon. En radikal profet som legger frem en ny visjon, må forklare de århundrene som er gått og forsvare sin egen åpenbaring i hellighetens aksepterte språk og geografi – tidligere åpenbaringers spådommer og steder som lenge har vært høyaktet. Ingenting gjør et sted mer hellig enn konkurranse fra en annen religion. Mange estetisk anlagte besøkende blir frastøtt av denne helligheten, de betrakter den som smittsom overtro i en by som lider under en pandemi av selvrettferdig fanatisme. Men det er å fornekte menneskets grunnleggende behov for religion, uten hvilket Jerusalem er umulig å forstå. Religioner må forklare de flyktige gleder og evige engstelser som forvirrer og skremmer menneskeheten; vi har behov for å føle at det finnes krefter sterkere enn oss selv. Vi respekterer døden, og leter og lengter etter en mening med den. Som møtested mellom Gud og menneske er Jerusalem stedet der disse spørsmålene løses under apokalypsen – endetiden, når det blir krig, et oppgjør mellom Krist og Anti-Krist, når Kaaba-en kommer fra Mekka til Jerusalem, når det skal holdes dommedag, de døde skal gjenoppstå og Messias’ rike likeså, og himmelriket og det nye Jerusalem. Alle tre Abraham-religionene tror på apokalypsen, men detaljene er ulike i ulike trosretninger og menigheter. Sekularister synes kanskje at dette er det rene og skjære tøv, men slike ideer er tvert imot svært så aktuelle. I denne vår tid med jødisk, kristen og muslimsk fundamentalisme er apokalypsen en dynamisk kraft i det hektiske politiske liv. Døden er vår konstante følgesvenn. Pilegrimer har lenge kommet til Jerusalem for å dø og bli gravlagt nær Tempelhøyden, slik at de er rede til å gjenoppstå på dommens dag, og de fortsetter å komme. Byen er omgitt av og grunnlagt på gravsteder. Visne kroppsdeler etter gamle helgener blir tilbedt. Den inntørkede svarte høyre hånden til Maria Magdalena ligger stadig utstilt på den gresk-ortodokse kirkelederens værelse i Den hellige gravs kirke. Mange helligdommer, selv mange private hus, er reist rundt gamle graver. Denne de dødes bys mørke stammer ikke bare fra en slags nekrofili, men også fra nekromanti; de døde her er nes-


22

jerusalem

ten levende ennå mens de venter på oppstandelsen. Den evige kampen om Jerusalem – massakrer, herjinger, kriger, terrorisme, beleiringer og katastrofer – har gjort stedet til en slagmark, med Aldous Huxleys ord et «religionenes slaktehus», ifølge Flaubert et «likhus». Melville kalte byen en «skalle» beleiret av «de dødes armeer», mens Edward Said husket at hans far hatet Jerusalem fordi den «minnet ham om døden». Dette himmelske og jordiske hellige sted utviklet seg ikke alltid slik skjebnen tilsa. Religioner begynner gjerne med et øyeblikks åpenbaring for en karismatisk profet – Moses, Jesus, Muhammed. Imperier blir grunnlagt og byer erobret takket være en enkelt hærførers energi og hell. Enkeltpersoners beslutninger, den første var kong David, er det som har gjort Jerusalem til Jerusalem. Det var heller usannsynlig at Davids lille citadell, hovedstaden i et lite kongerike, skulle bli verdens midtpunkt. Paradoksalt nok var det Nebukadnesars rasering av Jerusalem som la grunnlaget for byens hellige status, fordi den katastrofen gjorde at jødene nedtegnet og hyllet Sions storhet. Slike katastrofer førte ellers til at hele folkegrupper forsvant. Men jødenes overstrømmende overlevelse, deres intense kjærlighet til Gud og fremfor alt nedtegnelsen av deres versjon av historien i Bibelen la grunnlaget for Jerusalems berømmelse og hellighet. Bibelen erstattet jødenes stat og tempel, og ble, som Heinrich Heine formulerte det, «jødenes transportable fedreland, det transportable Jerusalem». Ingen annen by har sin egen bok, og ingen annen bok har i den grad anvist en bys skjebne. Byens hellighet vokste ut av jødenes særegenhet som det utvalgte folk. Jerusalem ble den utvalgte by, Palestina det utvalgte land, og denne særegenheten ble overtatt med takk av de kristne og muslimene. Jerusalems og Israels overhellighet ble gjenspeilet i den økende religiøse iveren etter å føre jødene tilbake til Israel og i Vestens begeistring for sionismen, dens sekulære motstykke, i tiden fra reformasjonen på 1500-tallet til 1970-tallet. Siden har palestinernes tragiske historie, med Jerusalem som deres tapte hellige by, endret bildet av Israel. Slik har Vestens fiksering, denne følelsen av universelt eierskap, vist seg å slå begge veier – det er en blandet velsignelse eller et tveegget sverd. I dag avspeiles den i overvåkingen av Jerusalem og konflikten mellom Israel og palestinerne, som er mer intens og mer emosjonelt ladet enn noe annet sted i verden. Men ingenting er fullt så enkelt som det kan se ut til. Historien pre-


forord

23

senteres ofte som en serie brå forandringer og voldsomme tilbakeslag, men jeg ønsker å vise at Jerusalem var en by med kontinuitet og sameksistens, en hybrid av en metropol med hybride bygninger og hybride mennesker som trosser den snevre båstenkningen som vi finner i de religiøse mytene og nasjonalistiske fremstillingene i senere tid. Det er derfor jeg så vidt mulig følger historien representert ved familier – Davidslekten, makkabeerne, Herodes-ene, umayyadene og Balduins og Saladins dynastier og frem til Husseini-ene, Spafford-familien, Rothschildog Montefiore-slekten. Slik fremstår de organiske livsmønstre som overskrider de plutselige hendelsene og ensidige fremstillingene av den konvensjonelle historien. I Jerusalem er det ikke bare to sider, men mange sammenknyttede, overlappende kulturer og lojalitetsnivåer – et mangesidig, muterende kaleidoskop av ortodokse arabere, arabiske muslimer, sefardiske og askenasiske jøder, ultraortodokse jøder av mange klaner, sekulære jøder, ortodokse armenere, georgiere, serbere, russere, koptere, protestanter, etiopiere, katolikker osv. Et enkeltindivid kunne ha lojalitetsbånd til flere ulike retninger, den menneskelige ekvivalenten til Jerusalems mange lag av stein og støv. I virkeligheten har byens relevans vært som tidevannet, aldri stille, alltid i en tilstand av forvandling, som en plante som skifter form, størrelse og til og med farge, men som likevel alltid er rotfestet på samme sted. Den seneste og overfladiske manifestasjonen – Jerusalem som medienes «Hellig by for tre religioner» og døgnkontinuerlige nyhetsshow – er relativt ny. Det var århundrer da Jerusalem syntes å miste sin religiøse og politiske betydning. I mange tilfeller var det politisk nødvendighet, ikke guddommelig åpenbaring, som igjen vakte og inspirerte religiøs begeistring. Alltid når Jerusalem syntes å være glemt og irrelevant, var det bokstavtro og intense studier av bibelske sannheter av folk i land langt borte – det være seg Mekka, Moskva eller Massachusetts – som projiserte sin tro tilbake på Jerusalem. Alle byer er vinduer mot fremmede tankesett, men dette er også et toveis speil som avdekker byens indre liv, samtidig som det gjenspeiler utenverdenen. Enten det var epoken med blind tro, selvrettferdig imperiebygging, evangelisk åpenbaring eller sekulær nasjonalisme, ble Jerusalem dens symbol og dens trofé. Men som i et speilkabinett på tivoli blir speilbildene alltid forvrengt og ofte skremmende. Jerusalem har en egen evne til å skuffe og irritere så vel erobrere som


24

jerusalem

besøkende. Kontrasten mellom den virkelige og den himmelske byen er ekstrem. Hvert år blir hundre pasienter lagt inn på byens asyl med diagnosen Jerusalem-syndromet, en slags galskap som består av forventning, skuffelse og selvbedrag. Men Jerusalem-syndromet er også en politisk lidelse. Jerusalem er ikke mottagelig for nøkternhet og planlegging, den befinner seg i en dimensjon av utemmelige emosjoner som fornuften må gi tapt mot. Selv en seier i denne kampen om overherredømme og sannhet bare forsterker byens hellighet for andre. Jo griskere besitteren er, jo hardere er konkurransen, jo sterkere er reaksjonen. Her råder loven om utilsiktede konsekvenser. Intet annet sted vekker så sterk trang til eksklusivt eierskap. Men denne nidkjære havesyken er paradoksal, siden mesteparten av Jerusalems helligdommer og historiene om dem er lånt eller stjålet og tidligere har tilhørt en annen religion. Byens fortid var ofte en fiksjon. Praktisk talt enhver stein sto en gang i en annen trosretnings, et annet imperiums for lengst glemte tempel. De fleste, men ikke alle, erobringer er blitt ledsaget av en impulsiv trang til å utradere spor etter andre trosretninger og samtidig bemektige seg deres tradisjoner, historier og steder. Det har vært mye ødeleggelse, men like ofte har erobrerne unnlatt å ødelegge det som var og i stedet gjort bruk av og utvidet det. De viktigste stedene, som Tempelhøyden, citadellet, Davids by, Sionberget og Gravkirken, kan ikke fremvise tydelige lag av historie, men er mer som palimpsester, broderier der silketrådene er så sammenflettet at det nå er umulig å skjelne mellom dem. Konkurransen om å tilegne seg andres smittsomme hellighet har gjort at visse helligdommer er blitt hellige for alle tre religioner. Konger har regjert over og menn har dødd for dem – og likevel er de nå nesten glemt. Sionberget har vært gjenstand for glødende jødisk, muslimsk og kristen dyrking, men nå er det få muslimske og jødiske pilegrimer der, og det er igjen et overveiende kristent sted. I Jerusalem er sannhet ofte mye mindre viktig enn myte. «Spør meg ikke om historiske fakta,» sier den fremtredende palestinske historikeren Nazmi al-Jubeh. «Tar du bort fiksjonen, er det ingenting igjen.» Historien er så intenst dominerende her at den ofte blir forvrengt. Arkeologien er selv en historisk kraft, og arkeologer har til tider hatt like mye makt som soldater; de har vært rekruttert for å underlegge fortiden nåtiden. Selv en disiplin som tar mål av seg til å være objektiv og vitenska-


forord

25

pelig, kan brukes til å rasjonalisere religiøse og etniske fordommer og rettferdiggjøre territorielle ambisjoner. Israelere, palestinere og de evangeliske kolonisatorene på 1800-tallet var alle skyld i å kapre de samme hendelsene og tillegge dem motstridende betydninger og fakta. Så en historie om Jerusalem må bli en historie om både sannhet og myter. Men det finnes også fakta, og denne boken har som ambisjon å gjøre rede for dem, uansett hvor ubehagelige de måtte være for den ene eller annen part. Min målsetning her er å skrive historien om Jerusalem i sin videste betydning for den menige leser, om vedkommende er ateist eller troende, kristen, muslim eller jøde, uten noen politisk agenda når det gjelder konflikten av i dag. Jeg forteller historien kronologisk, gjennom kvinners og menns liv – soldater og profeter, diktere og konger, bønder og musikere – og familiene som skapte Jerusalem. Jeg tror det er den beste måten å gjøre byen levende på og vise at dens sammensatte og uventede sannheter er resultat av denne historien. Det er bare ved en kronologisk fremstilling at man unngår fristelsen til å se fortiden i lys av samtidens besettelser. Siden hver mutasjon er en reaksjon på den foregående, er kronologi den beste måten å forstå utviklingen på og besvare spørsmålet – hvorfor Jerusalem? – og vise hvorfor mennesker handlet som de gjorde. Jeg håper at dette også er den mest underholdende måten å fortelle den på. Det er vel ikke min oppgave å ødelegge en historie som – for å bruke en Hollywood-klisjé som i dette tilfellet er på sin plass – er den største som noen gang er fortalt. Fire epoker – David, Jesus, korstogene og den arabisk-israelske konflikten – er velkjente takket være Bibelen, filmer, romaner og nyheter, men de blir likevel ofte misforstått. For øvrig har jeg et sterkt ønske om å formilde adskillig glemt historie til nye lesere. Dette er Jerusalems historie betraktet som en sentral del av verdenshistorien, men den er ikke ment å være en leksikografisk historie om alle sider ved Jerusalem, og heller ingen veiviser til hver minste avkrok, kapitel og buegang. Dette er ikke en detaljert historie om de ortodokse, katolikkene eller armenerne, om hanafi- og shafii-skolen innen rettslæren, om hasidiske og karaitiske jøder, og den er heller ikke skrevet ut fra britisk, amerikansk eller tyrkisk perspektiv. Jerusalems prominente muslimske slekter har vært studert av historikere med palestinerne som spesialfelt, men neglisjert av forfattere for øvrig. Deres historie har vært


26

jerusalem

og er ekstremt viktig. Derfor har jeg fått oversatt fra arabisk kildemateriale som foreløpig ikke er tilgjengelig på engelsk, og jeg har intervjuet medlemmer av disse klanene for å få høre deres historie. Men de utgjør bare en del av mosaikken. Dette er ikke en historie om jødedommen, kristendommen eller islam, og heller ingen studie av Guds vesen i Jerusalem. Alt dette har vært grundig dekket av andre – nå senest av Karen Armstrong i hennes utmerkede Jerusalem: One City, Three Faiths. Den er heller ikke ment å være en detaljert historie om den palestinsk-israelske konflikten. Intet tema i dag har vært undersøkt så nøye som dette. Mitt overveldende mandat er å dekke alle disse tingene, og jeg håper de har fått den plass de fortjener. Min oppgave er å lete opp fakta, ikke sette meg til doms over de ulike religionenes mysterier. Jeg mener så visst ikke å ha rett til å bedømme om de tre store religionenes guddommelige undre og hellige skrifter er «sanne». Den som studerer Bibelen og Jerusalem, må erkjenne at det er mange lag med sannhet. Andre religioners og andre tiders tro synes underlige for oss, mens kjente skikker fra vår egen tid og sted gjerne virker svært naturlige. Mitt syn er at alle har sine egne «sannheter». Selv det 21. århundret, som mange synes å anse som selve innbegrepet på sekulær tenkning og sunn fornuft, har sine etablerte sannheter og kvasireligiøse ortodoksier som vil virke fullstendig absurde på våre oldebarn. Men religionenes og miraklenes innvirkning på Jerusalems historie er uvegerlig ekte. Selv om det ikke er mulig å kjenne Jerusalem uten en viss respekt for religion, er denne boken skrevet for både troende og skeptikere. Det er århundrer av Jerusalems historie som vi vet lite om og hvor det meste er omstridt. Og som alltid med Jerusalem er debatten blant akademikere og arkeologer ofte nådeløs, til tider voldsom, og den har utartet til opptøyer og slåssing. Hendelsene de siste femti årene er så omstridte at det finnes mange versjoner av dem. Generelt har jeg prøvd å unngå å være teleologisk – å skrive historien som om utfallet var uunngåelig. Når det gjelder de tidligste tider, har både historikere, arkeologer og eksentrikere skviset, formet og manipulert de få tilgjengelige kildene slik at de skulle passe med den teorien de med full visshet brakte til torgs. Selv har jeg gått tilbake til de opprinnelige kildene og de mange teoriene og så trukket en konklusjon. Skulle jeg tatt alle mulige forbehold, ville de vanligste ordene i denne boken vært «kanskje» og «trolig», «kunne» og «skulle». Jeg har derfor ikke tatt dem med ved hver


forord

27

anledning, men ber leseren være klar over at bak hver setning ligger en kolossal mengde litteratur, hvor jeg har prøvd å velge den riktige linjen basert på den mest aktuelle informasjon. Hvert kapittel er gjennomgått og lest av en akademiker på det relevante fagfeltet. Jeg er heldig som har hatt hjelp til dette av noen av de mest fremtredende professorene som er aktive i dag. Den mest ladede av disse kontroversene er den som angår kong David, fordi de politiske implikasjonene er så høyspente og så aktuelle. Selv på sitt mest vitenskapelige har denne debatten vært mer dramatisk og intens enn man vil finne noe annet sted og om noe annet emne, kanskje med unntak av Kristus’ og Muhammeds vesen. Kilden til historien om David er Bibelen. Hans historiske liv ble lenge tatt for gitt. På 1800-tallet ga den kristen-kolonistiske interessen for Det hellige land inspirasjon til arkeologenes jakt på Davids Jerusalem. Denne letingens kristne kurs fikk ny retning i og med etableringen av staten Israel i 1948, da den fikk en sterkt religiøs-politisk betydning på grunn av Davids status som grunnlegger av det jødiske Jerusalem. Siden det finnes så lite materiale om 900-tallets Jerusalem, reduserte revisjonistiske israelske historikere Davids by i omfang. Noen reiste til og med tvil om han var en historisk person, til stor forargelse for jødiske tradisjonalister og til glede for palestinske politikere fordi det underminerte jødenes hevd på Jerusalem. Men funnet av Tel Dan-stelen i 1993 beviste at kong David eksisterte. Selv om Bibelen ikke primært er skrevet som historisk dokument, er den likevel en historisk kilde jeg har benyttet til å fortelle historien. Størrelsen på Davids by og Bibelens troverdighet blir drøftet i teksten, og når det gjelder den aktuelle striden om Davids by, viser jeg til epilogen. Nærmere vår egen tid er det umulig å skrive om 1800-tallet uten å merke slagskyggen av Edward Saids Orientalismen. Said var kristen palestiner født i Jerusalem. Han ble senere professor i litteratur ved Columbia University i New York og en særpreget politisk røst i den palestinske nasjonalismens verden. Han hevdet at den «subtile og vedvarende eurosentriske fordommen mot arabisk-islamske folkegrupper og deres kultur», særlig blant reisende på 1800-tallet som Chateaubriand, Melville og Twain, tjente til å svekke arabisk kultur og rettferdiggjøre britisk-fransk og amerikansk imperialisme. Men Saids skrifter inspirerte noen av hans tilhengere til å feie disse vestlige inntrengerne ut av historien: Det er absurd. Uten folk og familier som Robinsons, Romanov-ene, Rothschild


28

jerusalem

og Rasputin blir Saids analyse meningsløs. Men det er riktig at disse tilreisende så og forsto lite av det virkelige livet i det arabiske (og sefardisk-jødiske) Jerusalem, og jeg har lagt mye arbeid i å vise hvordan den innfødte befolkningen egentlig levde, særlig de førende arabiske familiene. Men denne boken er ingen polemikk, og den som skriver Jerusalems historie, må vise den vestlige romantisk-imperialistiske kulturens dominerende påvirkning på byen fordi den forklarer hvorfor Midtøsten var så viktig for stormaktene. Likeledes redegjør jeg for fremveksten av britisk pro-sionisme, både den sekulære og den evangeliske, fra Palmerston og Shaftesbury til Lloyd George, Balfour, Churchill og deres venn Weizmann, av den enkle grunn at det var den som fikk størst betydning for Jerusalems og Palestinas skjebne på 1800- og 1900-tallet. Jeg avslutter hoveddelen av boken i 1967, fordi seksdagerskrigen i bunn og grunn skapte den situasjonen vi har i dag, og den danner et naturlig sluttpunkt. Epilogen gir i grove trekk den politiske utviklingen frem til i dag, og slutter med et detaljert portrett av en vanlig morgen ved de tre hellige stedene. Men situasjonen endrer seg stadig. Skulle jeg ha ført beretningen helt frem til i dag, ville boken ikke hatt noen naturlig avslutning og ville måttet oppdateres nesten for hver time. I stedet har jeg prøvd å vise hvorfor Jerusalem stadig er både kjernen i og selve hinderet for en fredsavtale. Dette verket er en syntese basert på utstrakt lesning av primærkildene, fra antikken til våre dager, på konferanser med spesialister, professorer, arkeologer, familier og statsmenn, og på utallige besøk i Jerusalem med helligdommene og utgravingsstedene. Jeg har vært så heldig å finne enkelte nye eller sjelden benyttede kilder. Forarbeidene til boken medførte tre særlige gleder: at jeg fikk tilbringe mye tid i Jerusalem, at jeg fikk lese de enestående verkene til forfattere som Usamah bin Munqidh, Ibn Khaldun, Evliya Celebi, Wasif Jawhariyyeh, Vilhelm av Tyrus, Josefus og T.E. Lawrence, og for det tredje det å bli venn med og få hjelp av jerusalemitter av alle trosretninger – palestinere, israelere, armenere, muslimer, jøder og kristne – som viste meg så stor tillit og sjenerøsitet enda de sto midt oppe i alvorlige politiske kriser. Jeg føler at jeg hele livet har forberedt meg på å skrive denne boken. Helt siden jeg var barn, har jeg vandret omkring i Jerusalem. På grunn av familiebånd som jeg redegjør for i boken, er «Jerusalem» min families valgspråk. Men uansett personlig tilknytning er jeg her for å for-


forord

29

telle historien om det som har hendt og hva folk trodde og mente. For å vende tilbake til utgangspunktet har det alltid vært to Jerusalem, det forgjengelige og det overjordiske, begge styrt mer av tro og emosjoner enn av fakta og fornuft. Og Jerusalem er stadig verdens midtpunkt. Ikke alle vil like den betraktningsmåten jeg har valgt – det er jo tross alt snakk om Jerusalem. Men mens jeg skrev boken, tenkte jeg hele tiden på Lloyd Georges råd til guvernøren av Jerusalem, Storrs, som ble heftig kritisert av både jøder og arabere: «Hvis en av partene slutter å klage, får du sparken.»1


Jerusalem