__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Ordet for hva jeg er n책 finnes ikke


Rannveig Leite Molven

Ordet for hva jeg er n책 finnes ikke Roman


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-38350-3 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Rune J. Svendsen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,4/12,2 pkt. Courier Trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Der du ligger og sover, ser du ikke lyset som beveger seg gjennom rommet, og trekker skyggene etter seg. Bomullen i dynetrekket er tynnslitt og myk, noen steder er fibrene oppsplittet, tøyet er gjennomsiktig, de små, blå blomstene nesten borte. Du ligger på siden, den ene hånden din hviler foran ansiktet ditt, du puster stille og varmt mot fingrene, huden blir fuktig i et kort øyeblikk mellom utpust og innpust. I etasjen under åpner noen ytterdøren, forsiktig for ikke å vekke de andre som ennå sover, går ut, og lukker den bak seg. Igjen er det helt stille, ingenting rører seg, bare lyset og pusten din, til noe løser seg opp, og forsvinner, mens morgenen fortsetter.

5


Han spør etter meg, jeg hører den ukjente stemmen si navnet mitt, han presenterer seg, jeg hører ikke navnet, bare ordet prest, og jeg vet, i dette korte øyeblikket skjer alt, og alt utvider seg, kroppen min utvider seg, i dette øyeblikket opphører alt som var; ingenting av det vi var finnes lenger, men det er virkeligere enn noe annet, noen gang tidligere, denne skarpe klare smerten, som snor seg og griper tak om ryggraden min. Han fortsetter å snakke, ordene hans er som gift, det kjennes som om han injiserer dem, kroppen min brenner fryser skjelver, presset innenfra kveler meg, det er som om jeg eksploderer langsomt, kjenner molekylene bli slitt fra hverandre, jeg ser hånden min som ennå holder på døren, jeg ser den, men jeg kjenner ikke lenger treets overflate mot huden, hånden min ser helt vanlig ut, bleke fingre med korte negler, tørr ru hud på tommelen, jeg prøver å slippe døren, tenker at jeg skal slippe taket, 6


men bevegelsen følger ikke tanken, hånden holder ennå på døren, jeg tar et skritt tilbake, lar ham komme inn, gå forbi meg, uten å slippe døren, jeg må konsentrere meg, snu meg vekk fra ham, fokusere kun på døren, før jeg klarer det, lukke den.

7


Bevegelsen følger ikke tanken, hånden min holder ennå på døren, jeg tar et skritt tilbake, lar ham komme inn, mens tankene mine river seg løs fra hverandre, løper i alle retninger, faller og kaver seg opp igjen, skriker til hverandre, eller bare skriker, løper faller krafser, kryper sammen, noen klumper seg inntil hverandre som sauer i regn, mens andre fortsetter å løpe skrike slå rundt seg. Han går forbi meg, jeg slipper ikke taket i døren, jeg ser på hånden min som holder den, kjenner den ikke igjen, selv om den ser vanlig ut er hånden min plutselig noe helt fremmed, jeg må se vekk fra ham, konsentrere meg, hånden, døren, slippe, før jeg klarer å lukke den, jeg lukker døren bak oss, vi går inn, han setter seg ned, jeg blir stående midt i rommet, det er helt stille, alt jeg kan høre er blodet som dunker i ørene mine, selv om jeg står helt i ro avtar ikke lyden, han hoster, et kort tørt host, før han begynner å 8


snakke, jeg hører ikke etter nå, jeg prøver å høre etter, men det er noe galt med ørene mine, alt jeg kan høre er jevne høye dunk, det virker som om de blir høyere, hvorfor er han her, hvorfor ser han på meg, jeg lager en lyd, han sier – Jeg sa, du vil vel gjerne bestille en flybillett nå, dra dit?

9


I dette ene øyeblikket skjer alt, opphører alt, i akkurat dette ene øyeblikket endres fortiden, framtiden, og alt som finnes akkurat her. Akkurat nå skjer alt, endres alt, det er en fortetning, en konsentrasjon av hendelser, av alt som har vært alle dagene fram til denne, hit, dette øyeblikket griper blindt om seg, har klørne dypt i alt vi var, trodde vi var, alt vi er, tror vi er, det synker tennene inn i framtiden, i alt vi kunne blitt, sliter dagene som venter fra hverandre, trevler timene, fortærer oss.

10


Du ligger så stille, alt i dette rommet står stille, jeg står stille, og du ligger så stille, men det er likevel noe annet enn ubevegelighet som gjør at rommet er fylt med den samme roen, det er noe annet i denne stillstanden, noe annet enn hvile, noe annet enn søvn, noe annet enn mangel på bevegelse, der er en tydelighet i hvordan du ligger, og siste rest av håp forsvinner mens jeg står helt i ro, og du ligger urørlig, det er ingenting uvirkelig i hvor stille du ligger, du er ennå deg, du er like mye deg som du var når du kjentes ut som en liten fisk i magen min, du er like mye deg som du var når du løp fra meg for å gjemme deg, men aldri klarte å la være å le.

11


Jeg bøyer meg fram, legger ansiktet mitt inntil ditt. Jeg holder hånden din i min, ser de blå urørlige skyggene bak huden. Lenge varmer hånden min din, men etter hvert trenger kulden gjennom, gradvis blir min hånd kald, og jeg vet ikke lenger hvor overgangen mellom oss er. Kulden trenger seg innover, mens skrittene utenfor passerer, og forsvinner. Noen har lagt en dyne over deg, som om du sover, og ikke skal fryse, men du sover ikke, og jeg våkner ikke, og jeg legger den til side. Du har bare undertøy på deg, en truse og en ermeløs undertrøye. Munnen din er åpen, tennene dine er tørre, og leppene blå. Det tydeligste er likevel fraværet av lukt, du lukter ingenting lenger, ikke huden din, håret ditt. Den eneste lukten jeg kan kjenne, er den svake lukten av sengetøyet. Det lukter slik sengetøy og håndklær på institusjoner alltid gjør, jeg kjenner igjen lukten fra sykehuset da jeg var gravid, og lå helt i ro i en seng 12


i en uke, kjente etter de små bevegelsene dine inni meg, utenfor var de store gamle trærne tunge av løv, det kom et jevnt sus fra vinden gjennom greinene og bladene inn det åpne vinduet, dempet de andre lydene, så det var som om det bare var oss der, oss og lyden fra trærne, lyden fikk tiden til å folde seg ut, strekke seg, et minutt en time passerte uten at jeg merket noen forskjell, det var bare nå som fantes, bare nå. Lukten var der også da du ble født, i teppet du hadde rundt deg da de tok deg ut av kuvøsen, der du lå naken og alene og skrek i en time, utmattet og redd etter den lange natten, før du ble rolig og ivrig i armene mine; ingen parfyme, bare en svak litt bitter lukt av kjemikalier.

13


Vi kommer tilbake til farmoren din sitt hus sent om kvelden, det er kaldt, snø, det er fullmåne, landskapet, kratrene, er tydelige, jeg prøver å huske navnene på det en lenge trodde var inntørkede hav, Mare Tranquillitatis, Mare Imbrium, Lacus Somniorum, tenker på at du kalte månen for månen min. Sist jeg var her var det sommer, du kunne ikke gå ennå da, på toget sto du på fanget mitt og så ut vinduet, boret tærne ned i lårene mine og hoppet opp og ned mens jeg holdt deg, og du klemte ansiktet mot glasset, og lo og lo. Etter det har du reist hit uten meg, sammen med faren din. Luktene og lydene i huset er fremmede for meg, en del av livet ditt jeg vet lite om, jeg kjenner ikke deg slik du var når du var her i dette huset, i denne byen. Jeg klarer ikke å se deg her, i disse rommene, jeg var en del av det bare i deg, i tankene dine, drømmene dine. En gang vi snakket sammen på telefon sa du at du hadde drømt om meg om natten, 14


mamma du var her, men du var her ikke likevel. Rommet der du sov ser vanlig ut, sengen er ikke oppredd, kanskje står en stol feil, vendt en anelse for mye inn mot veggen. Det er halvmørkt, vi ser hverandre bare som skygger, ligger ved siden av hverandre i den store sengen der du sov sammen med farmoren din natten før, jeg, faren din, og Beth, som akkurat har flyttet inn hos ham, vi har bare møtt hverandre én gang før, en morgen jeg fulgte deg dit, han åpnet døren, og hun kom ut, strakk fram hånden og sa hei, ennå søvnig, smilende. Vi blir værende der, gjennom natten, gjennom de endeløse timene vi allerede vet skal fortsette som en ny dag vi ikke vet hvordan vi skal leve gjennom, jeg kan ikke tenke helt fram dit, men bare en kort stund om gangen, ett minutt, ti minutter, jeg vet at jeg kanskje klarer å holde ut et minutt, om jeg bare puster inn, puster ut, kjenner magen heve og senke seg, musklene som innimellom trekker seg sammen i små kramper, noen ganger kjennes et minutt uutholdelig, evig langt, likevel forsvinner de, renner gjennom natten, gang etter gang drukner vi, før vi igjen når overflaten, hoster og brekker oss, flyter av gårde i halvsvime, trekker inn vann hver gang kroppen prøver å hvile. Vi 15


er der sammen kun fordi det er det eneste vi kan gjøre, dette rommet, denne sengen, er det nærmeste vi kommer deg, varmen fra deg, lukten av deg, vi suger til oss det eneste som gir mening, det eneste som holder oss her, men de er fjerne for meg, det er ingen tilhørighet mellom oss her heller. Ingen av oss sover, når jeg lukker øynene forsvinner jeg igjen nedover, og glir under isflak mens strømmen trekker meg videre, dypere, til alt er stillhet og kulde, og jeg igjen må åpne øynene for å klare å puste.

16

Profile for Cappelen Damm AS

molven_Ordet_for_hva_Blaibok  

molven_Ordet_for_hva_Blaibok  

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded