__MAIN_TEXT__

Page 1


Mitt liv var et hett bibliotek


Når jeg ikke hadde lås til sykkelen var jeg likevel trygg på at ingen ville stjele den, siden sykkelstativet lå langs bakken i forkant av et panoramavindu, der man så avisavdelingen ligge innenfor, og jeg tenkte at en sykkeltyv umulig kan vite om ikke jeg sitter nettopp i avisavdelingen og betrakter tyveriet på kloss hold, dersom det skulle skje. Og sann mine ord: sykkelen ble aldri stjålet utenfor biblioteket. Når jeg hadde parkert sykkelen gikk ferden mot en kubisk inngang med glassvinduer og dører der åpningstidene sto trykket på en metallplate, denne var i sin tur omgitt av en rekke oppslag av kulturell art, plakater som reklamerte for kunstutstillinger, filmklubb og musikkskole. Gjennom glasskuben kom man så inn i selve bibliotekbygget, der en trapp ledet direkte opp til kafeen i andre etasje; de hadde så kronglete åpningstider, 9–13 det ene året, 11–16 det neste, enten var man for tidlig ute, eller akkurat for sen. Smørbrødene var harde, til gjengjeld var kaffen god, jeg drakk den ofte med en skvett fløte ved et vindusbord. Toalettene lå rett utenfor kafeen, herretoalettet besto av et enkelt klosett og vaskeservant, og fiolette lysrør i taket, slik at narkomane ikke skulle finne blodårene. Valgte man ikke trappa opp til andre etasje, 7


men fortsatte gjennom den lange og brede korridoren i første, passerte man til slutt gjennom en inngang, de siste årene utstyrt med en stråledetektor som gjorde at stjålne bøker ville forårsake piping. Straks innenfor ble man møtt – tverrgående frontalt – av skranken for innlevering og utlån, og bak skranken satt eller vandret som regel to personer (omkring), man leverte alle bøker personlig til dem, slik at pinlige forseintleveringer ble oppdaget der og da. Til venstre for utlånsskranken, dannende en L-vinkel lå Informasjonsskranken, der den uhyggelig kunnskapsrike Per Bleken hadde sitt virke, høy og mager, velkledd i mørke dresser og slips, behagelig dannet og korrekt i væremåte, på folkemunne hadde han fått sitt økenavn: John Cleese. Kanskje ønsket han informasjonsskrankevakter oftere enn de mer praktiske og monotone (og mindre kunnskapsmessig utfordrende) utlånsskrankevaktene. Nye bøker sto med ansiktene ut i en hylleseksjon noen meter framfor denne L-vinkelen, og også et sylindrisk stativ med anbefalte bøker, av personalet, var å se, samt enda et sylinderstativ utelukkende bestående av krimbøker, som om de ansatte betonte viktigheten av å lese krim, snodig nok. Bak Nye Bøker-reolen lå avislesningsområdet (som jeg altså hadde sett gjennom vinduet da jeg satte fra meg sykkelen), gjerne befolket av en inder med turban, en nord-norsk kvinne som leste nyheter høyt og var gal og stadig ble hysjet på eller kastet ut, og en annen kar som pleide å bryte ut i Vi er GODSET fra Drammen, det er ekte kjærlighet, før han ble kastet på dør, samt andre fattige og/eller gjerrige mennesker som ville lese aviser gratis, en av dem en kommunistvenn av min ste-pappa 8


Dob (de var å se under røde faner på torget 1. mai hvert år), som Dob betrodde meg var ekstremt gnien. Kant i kant med avislokalet, også beliggende slik at man så området gjennom parkvinduet; en seksjon med utenlandsk litteratur, hovedsakelig tyrkisk, siden byen alltid har hatt flest tyrkiske innvandrere, og i denne tyrkiske avdelingen fant jeg en gang – interessert i Hamsun som jeg var blitt som 18-19 åring – en tyrkisk utgave av Sult, eller Aclik, som den het. Til høyre for utenlandsavdelingen bredte bokbyen seg ut, gatene med reoler som dannet kjernen i bibliotekets utvalg, all historien, alle biografiene, seksjonen med kunstbøker, avdelingen for musikk, og de plasskrevende gatene for skjønnlitteratur, der jeg ofte gikk omkring, plukkende ut bøker, i undring, i vagt begjær. Skjønnlitteratur A- D dannet en lang skillevegg med åpning i midten, som en portal nærmest, og innenfor fikk man øye på noen dype liggestoler, som det var mulig å høre på musikk i. Man kunne ta med en LP-plate bort til informasjonsskranken, og der ville en ansatt legge den på platetallerkenen, mens man selv skyndte seg tilbake og sank ned i den dype stolen (en av de seks), grep hodetelefonene, plasserte dem på hodet, og der lå man og hørte på musikk, mens minutter og timer sneglet seg av gårde. Dette hadde jeg elsket. Å gå rundt i regnvær i byen, søkkvåt, trist, lei, sint, omgitt av tutende biler og blinkende lys, men så komme inn til stillheten, og ikke bare stillheten, men dette halvt sakrale rom for musikklytting, der man ble behandlet av leptosome Per Bleken (Cleese) med den ytterste verdighet. Han satte på din plate som om det var det viktigste musikkverk i historien, og som om din lytting innebar 9


noe professoralt, kanskje (for alt han visste, var det som om han ville kommunisere), ja, du er vel på nippet til å fullføre en doktoravhandling om akkurat denne plata, ja, nettopp, ja, en banebrytende avhandling om The Doors – LA Woman, du skal bare lytte en siste gang, få med deg en hittil uoppdaget nyanse, her i bibliotekets knappenålsstillhet, før du skriver de avsluttende revolusjonerende innsikter om dette verket, var det som om Per Bleken kommuniserte til deg med sitt omhyggelige kroppsspråk da han la platen på tallerkenen bak skranken, og iakttok at du listet deg (men hastig) bort til de dype stolers kontemplasjon. Ja, som jeg hadde elsket dette stedet. Og nå var jeg her, som nyutdannet bibliotekar. På den andre siden. Nå var det jeg som skulle rettlede, lete, finne, få andre til å føle seg vel og ivaretatt. Det måtte vel gå galt, fordi stedet – slik bydelsbiblioteket på Gulskogen hadde vært det i barndommen, og skolebiblioteket på gymnaset senere – hadde vært mitt undersøkelsessted, mitt sanctum og asyl, der jeg kom og gikk som jeg ville. Nå kunne jeg ikke det. Jeg måtte komme. Og være. Og ikke for å drømme meg bort eller flykte, eller bevege meg av mitt hjertes frimodige lyst, men for å være behjelpelig, en organisator, en tolker. Umiddelbart ved dette blir det kastet en ubehagelig skygge av plikt inn på de harde tause gulvene med filtteppe over (betong under). Begjæret etter litteraturen innebærer å befinne seg utenfor litteraturen. Den første uka går jeg rundt og sier denne setningen til meg selv. Bibliotekpersonalet består av to menn og ti kvinner, inklusive biblioteksjefen Monica Bergli (39), en huskatt med god beinbygning og søvnige øyne, 10


smygende rundt i knekorte skjørt i friske farger, asurblått, gladgrønt, til og med lysende oransje, for ikke å glemme hennes smarte jakker i tilsvarende koloritt, og ansiktet, som ofte er solbrunt; leilighet i Syd-Frankrike; noe må man jo bruke biblioteksjeflønna til, preges av en mild, overbærende mine, gjerne med et smaløyd smil på lur. Hun har en liten hund i bur med seg på jobb, noen ganger bærende buret med hunden inn fra bilen og opp på sjefskontoret der den får gå fritt, spisende hundemat fra en plastbolle, og en av de første arbeidsdagene møter jeg Monica Bergli i trappa, mens hun bærer på dette buret, og da sier hun på spøk – Jeg setter folk i bur, som om hun vil minne meg på hvilken makt hun faktisk har. Vel. Både biblioteksjefen og de ansatte virker glade for å få en ung og motivert bibliotekar i staben, noe jeg gir inntrykk av å være, og jeg gjør også hva jeg kan for å skjule at jeg sliter med gjenfinning, fjernlån, datakatalogisering og den slags, alt dette hadde jeg strevd voldsomt med under bibliotekutdannelsen, som jeg tok i Oslo, og derfor begynte jeg å jobbe først høsten 1999 (ikke høsten 1998 – da de fleste i mitt kull startet sitt arbeid rundt omkring i Norge) fordi jeg måtte ta deleksamen i Indeksering og Fjernlån om igjen to ganger. Hvorfor? Hør på dette: Ordene i indekseringsspråket. Strukturerte tesauri for vevbruk, for eksempel emneordslister som eksplisiteres av den syndetiske strukturen og relasjonen mellom termene, hvis morfologiske struktur er preget av nominalsyntagmer (side 22 i pensumboka Låntakeren i sentrum). Det jeg slet mest med – dog – var faget Gjenfinningssystemer, som handlet om bruken av computere (noe som var relativt 11


nytt i biblioteksammenheng på 1990-tallet – fortsatt benyttet man i utstrakt grad maskinskrevne kartotekkort, fysiske kataloger og permer). På sett og vis er det fascinerende, om enn nederlagsbefengt, å komme fram til begrensningen i sin egen tenkning, til døra i enden av hjernen. Man vet at bak denne døra er det erkjennelse og innsikt, en må bare greie å låse opp, så vil sammenhengene åpenbare seg. Men den gang ei. I dag har vi Google. Det virker så lett. Men en bibliotekar må forstå alt det som (for den jevne legmann-googler) er usynlig når man taster inn et enkelt søkeord, det veldige kosmos av filer og arkiver som befinner seg i komplekse solsystemer bak det tilforlatelig enkle tittelsøket, det er dette en bibliotekar skal ha innsikt i, og må kunne benytte seg av i sin daglige dont i møte med lånerne. Under innspurten av kurset Gjenfinningssystemer satt jeg foran en pc i klasserommet på Bibliotekhøgskolen, og henvendte meg i desperasjon til Michael Preminger, kursveilederen. – Jeg forstår ikke spørsmål 2 og 3, sa jeg. Mine SQL- spørringer blir hele tiden returnert med «error» på «Forfatter». – Hva er oppgaven, spurte han. – Her, sa jeg. Oppgaven lyder: Hvilke titler inneholder ordet «fortelling» hvor som helst i tittelen og hva er etternavnene til forfatterne som har skrevet dem? – Ja, enkelt og greit, sa Preminger. – Da (sa jeg) besvarer jeg den første delen av setningen med spørringen: SELECT * FROM Bok WHERE Tittel LIKE «%Fortelling%», altså prosenttegn før og etter Fortelling, slik at ordet kan være hvor som helst i tittelen. Når jeg plotter inn dette, returnerer en kort oversikt over to bøker som har ordet «fortelling» i tittelen. – Riktig. – Men så kom12


mer problemet: Uansett hvordan jeg formulerer fortsettelsen, ser datamaskinen ikke ut til å forstå ordet Forfatter, ei heller Etternavn. Når jeg skriver «SELECT * FROM Bok, Forfatter WHERE Tittel LIKE «%Fortelling%», viser den alle forfattere, uavhengig av tittel. Michael Preminger stirret på skjermen. – Det du ikke tar hensyn til her, sa han, er at det skal finnes en tabell som kobler bok og forfatter, som ikke er tegnet inn i ER-diagrammet, men som likevel er der. Når du joiner, må du også ha med denne tabellen. – Hvilken tabell? – Den heter «Utgivelse», se i phpmydamin-verktøyet. Hvorpå han forlot plassen min. Jeg begynte da straks å skrive diverse forsøk, som alle ble returnert med error på forfatter. Nok en gang rakk jeg hånda i været og oppnådde kontakt, pekte på skjermen og sa – Ok, den fullendte setningen jeg mener er riktigst er: SELECT * FROM Bok WHERE Tittel LIKE «%Fortelling%» AND Forfatter, Etternavn. Like fullt blir det error. Veilederen: – Din siste AND er ikke fulgt av en skikkelig avgrensing, du må huske at alle spørringene i den kommende eksamen 4 involverer flere tabeller, og handler om å koble disse tabellene sammen. Dersom tabellene bare sammenstilles, slik du gjør i de fleste av svarene dine, får vi fra systemet et «kartesisk» produkt, som gir oss en sammenfattet tabell, hvor alle rader i tabell 1 kombineres med alle rader i tabell 2 og alle kombinasjoner kombineres med alle rader i tabell 3, osv. I utgangspunktet er dette en tabell som peker på en annen utskrift av en tabell som må ha R1 *, R2 *. R1 er antall rader i den første tabellen. Dette produktet må avgrenses før vi fjerner alle rader som ikke gjelder hver konkrete spør13


ring. I oppgave 1 ville det se ut slik (jeg lente meg over et papir i hånda hans der fasiten sto): SELECT Tittel FROM Bok WHERE Bok.ForlagID = Forlag.ForlagID /*Join – betingelse*/ AND Forlag.Navn = «Pax» /* konkret avgrensing*/. Det vil si, fortsatte han, at vi bare henter de radene fra det kartesiske produktet hvor ForlagID-attributtet i både Forlag, som er primærnøkkelen, og Bok (fremmednøkkelen) er LIKE. Etterpå siler vi vekk alle forlag som ikke heter PAX. I Oppgave 2 er det 3 tabeller som må joines. Da trenger vi 3 – 1 = 2 join. Betingelser: SELECT Forfatter.fornavn, Forfatter.etternavn, Bok.ISBN FROM Bok, Forfatter, UtgivelseWHERE Utgivelse.ISBN = Bok.ISBN AND Utgivelse. ForfatterID = Forfatter. ForfatterID. På et eller annet vis består jeg likevel disse eksamenene i tredje forsøk (skjønner fortsatt ikke hvordan) og kan dermed kalle meg bibliotekar, søke jobb, og gå i gang med mitt yrkesliv, men med ett handikap; jeg har ikke alle nøklene til labyrinten. Jeg kan finne bøker på intuisjon, og husker sånn noenlunde hvor de står fra min egen tid som bruker, og kan svette meg fram til å greie å bestille noe fra et annet bibliotek. Blir det mer innviklet enn som så, må jeg spørre eller unnvike. Men heldigvis er det hjemmel for at den enkelte ansatte kan velge sine oppgaver ved Drammen Folkebibliotek i 1999. De fleste velger da en rullering mellom skrankevakt, informasjon og katalogiseringsarbeid (registrere nyankomne bøker, sende purring, føre inventarlister, og annet forefallende), men jeg ønsker straks å jobbe i magasinet, noe den menig ansatte synes er miserabelt, å sitte der nede i mørket, i kjelleren, bare opplyst av en 14


stålampe festet til et skrivebord, omgitt av svære hav av gamle bøker som trenger liming av opprevne rygger, eller ny innbinding. Samtlige bøker skal også innlemmes i et nytt registreringssystem via en grønn klistrelapp bakerst i boka, for scanning, og i tillegg trengs å dokumentere den enorme mengden utenlandsk litteratur helt tilbake til 1880-tallet. Jeg tar på meg disse oppgavene. Hvorfor? En dragning. Som ingen av kollegene mine deler, så vidt jeg kan skjønne. Begjæret etter litteraturen befinner seg der nede, svevende som en ånd, list, o list, jeg er din fars gjenferd, her skal du finne meg, det har jeg alltid følt, selv som barn, da jeg sto med hodet så vidt over skrankehøyde og iakttok hvordan bibliotekarene steg inn i heisen og forsvant ned for å finne et sjeldent eksemplar. Han eller hun ble borte. Sank. Heissjakta. Grå og mørk, synlig gjennom glasset i døra. Noen minutter gikk. Så kom bibliotekaren opp igjen, glidende, angelisk, frelst, med det forjettede bindet i hånda, det som var så sjeldent at det ikke tålte dagens lys, svøpt som det var i underjordiske mysterier, hadde jeg tenkt. Under det ukentlige felles-møtet med bibliotekarene og biblioteksjefen Monica Bergli, løfter jeg fingeren og kremter. – De oppgavene du nevner i samband med magasinet, jeg kan gjerne gjøre dem. Jeg syns det virker spennende å jobbe der nede med alle de gamle skattene. – Ja, nå har du sagt det, sier biblioteksjefen, som om hun mener at jeg frivillig har idømt meg selv en langvarig straff. Hun fortsetter, henvendt til samtlige bibliotekarer i staben, som sitter ved et langbord i møterommet: – Dere husker den forrige biblioteksjefen? (noen ler) Han var litt av et rotehue, for å 15


si det mildt, det er noe alle vet, han etterlot magasinet i en forferdelig tilstand, det er et kaos uten like der nede, enorme mengder esker og bøker vi ikke har satt i system. Hver gang han (den forrige biblioteksjefen) dro på ferie, kom han hjem med poser og vesker fulle av bøker han hadde kjøpt i bokkasser i Paris eller Calcutta, men de ble aldri organisert eller registrert, han bare leste i dem, stuet dem i kriker og kroker, det er et fryktelig villnis, så om du vil starte med dette arbeidet, k, er det flott, så kan du få avløsning etter hvert. – Jeg trenger ikke avløsning. Noen dager senere. Jeg tar heisen ned. Stiger ut. Mørkt. Prøver å skru på lyset i taket. Virker ikke. Går bort til arbeidsbordet, tenner den leddete skrivebordslampa. Litt kaldt her. Pusten min i små skyer fra munnen. Er det en ovn noe sted? Ja, der, ved veggen. Skrur den opp til II. Tar vel litt tid før varmen brer seg. Finner et stearinlys i en skuff. En tom bayer med spindelvev over tuten står bak bøkene i en hylle. Setter den på bordet. Presser stearinlyset ned i flaska. Tenner det. Må huske fingervanter i morgen. Dette blir en enorm jobb. Vanvittig. Tidkrevende. Kanskje vil jeg bruke et halvt år, kanskje mer, på å sortere, katalogisere og bøte på skader i alle disse bindene her nede i kjelleren. Kanskje blir jeg aldri ferdig. På en måte. Skal selvsagt begynne med A, naturligvis. Lete meg fram til alle forfattere i hyller og esker og hemmelige rom med etternavn A, og deretter B. Og så C. Osv. Men jeg vil unne meg selv å velge en favorittforfatter i dag, for slik å begynne med fryden. Først fryd. Deretter plikt. Derfor først: Philip Roth. Roth, Philip. 16


R. La meg se … R. Ikke Joseph Roth. Men Philip. Jeg finner totalt tolv bøker av ham, fra debuten, novellesamlingen Goodbye, Columbus (1959), som han vant den høythengende National Book Award for, og fram til The Counterlife (1986). De aller nyeste romanene hans (som American Pastoral (1997)) er oppe i utlånsavdelingen, men et helt dusin bøker finner jeg altså her nede, de fleste av dem på sin alfabetiske plass i hyllene, men også et par liggende i pappesker, og The Breast (1972) i en skuff, sammen med en åpnet pakke Gjendekjeks, forfallsdato 15.10.1991. Åtte år siden. Jeg prøver en kjeks. Ikke så verst. Litt seig. Jeg kan kjøpe nye. Enten må det være denne (nå pensjonerte) innfallsrike og rotete biblioteksjefen som kjøpte bøkene til Roth i sjapper og bokkasser på sine feriereiser i utlandet, eller så var det kanskje de ordinære ansatte ved biblioteket som bestilte utgivelsene direkte fra det amerikanske forlaget, suksessivt etter hvert som de utkom, som blant annet denne (jeg holder den foran meg i det blafrende stearinlyset), When she was good (1968), Roths eneste med kvinnelig hovedperson, og så denne da, min elskede: Portnoy’s complaint (1969). Dagen etter stiller jeg med en ny pakke Gjendekjeks, fingervanter (avklipte ved andre fingerledd, jeg trenger den taktile finfølelsen for å håndtere bøkene), og endatil en hemmelig liten 0.33l Aass Bayer har jeg kjøpt, og gjemmer den der jeg fant den gamle tomflaska, bak raden med Tolstoj. Hvem vet? Når jeg blir tørst? Ovnen ser ikke ut til å virke, eller bare minimalt, skrur den opp til III, puster hvitt, fingervantehendene roter litt i bunken fra i går. Roth. Roths familie, tenker jeg mens jeg teiper 17


den opprevne bokryggen på Portnoy’s complaint, der jeg slapp sist. Fattige jøder, utvandret fra Øst-Polen, før første verdenskrig, slik at Roths far og mor fikk oppleve andre verdenskrigs Holocaust på god avstand, fra sin lille stue i New Jersey, i det demokratiske USA, langt fra Hitlers Endelige løsning-Europa. Jeg kontemplerer der nede i kjelleren hvilken eksistensiell angst jødeutryddelsen må ha påført lille Philip, født 1933, da han som liten gutt på 1940-tallet begynte å bli klar over hva så mange i hans rase ble utsatt for, og hvilket sinne dette må ha blitt omsatt i, iblandet den unge manns seksuelle vitalitet, førende til denne boka, tenker jeg og biter av teipbiten, og trykker ryggen på førsteutgaven til Portnoy’s complaint ordentlig på plass. Omslaget er heldekkende gult, ingen illustrasjoner, bare tittel i rødt og forfatternavn i sort, bokstavene har festlige avslutninger, forlengelser, som vrir seg opp i små bobler. Den neste boka jeg undersøker er en førsteutgave av The Ghost Writer (1979), som – foruten en kaffeflekk på nest siste side – er i utmerket stand, og jeg blar meg fram til det merkelige partiet i denne romanen der fortelleren (Nathan Zuckerman, som befinner seg i New York på 1960-tallet) lurer på om kvinnen i leiligheten over ham er Anne Frank; at hun likevel har overlevd Bergen-Belsen, og flyktet til USA under falskt navn. Jeg sitter i kjelleren under biblioteket og kjenner at skuldrene blir våte og kalde, duskregn, utenfor Fretex, det er om høsten, sent på ettermiddagen, himmelen er allerede svart over åskammene på begge sider av elva, i en plastpose har jeg pocketutgaven av Anne Franks dagbok, kjøpt for fem kroner, en stund står jeg under halv18


taket og fryser, men regnet gir seg ikke, jeg begynner å gå, hjemover mot hybelen i Griffenfelds gate 17 på Strømsø, langer av gårde så fort jeg klarer i det tiltagende regnet, uten paraply, uten regnfrakk, bare en tynn brun skinnjakke som vannet trekker inn i, men endelig kommer jeg fram, låser meg inn i det gamle huset, hører at hybelvertinnen er hjemme, snakk der inne fra, den lave bitre stemmen hennes, skrammel fra oppvaskbenken, ektemannen som mumler dumpt, jeg tar trappene opp til hybelen, innenfor døra henger jeg opp den våte skinnjakka på en spiker, legger Anne Franks dagbok på skrivebordet ved vinduet, ser det grønne kirkespiret der oppe på Sundhaugen, gjennom raden av bjørkestammer og dryppende greiner i regnet, flytter blikket inn fra gata, ser ned på bokomslaget: Hvem var det som forsøkte å beskytte meg mot Anne Frank da jeg ville lese om henne som niåring, eller var jeg ti, på Gulskogen bydelsbibliotek, Vera, du min første bibliotekar, Kowalski, kort sort hår med innslag av grått, blekt ansikt, kopparrete kinn, smale lepper, sterk leppestift, som om leppene ønsket oppmerksomheten bort fra kopparrene. For noen øyne. Veldig varme. Mot meg. De hvite områdene på begge sider av pupillene hennes var så fremtredende mot de mørke øyevippene, inne i noen bifokale briller, som hun plasserte på nesa for å lese nøyere hva som stod i enkelte bøker. Når hun ikke leste, hang brillene i en snor rundt nakken og hvilte mot brystene hennes. En gang jeg satt og leste i barneavdelingen, og var eneste gjest, serverte hun meg rød saft. De lavhælede skoene nærmet seg over linoleumsgulvet, hånda hennes velformet, fingrene brede, kurvede, milde 19


buede negler som var lakkert røde, kom til syne over skulderen min og plasserte et hvitt plastkrus på bordet. Saft fra en mugge oppi kruset, den venstre hånda hvilte varmt mot ryggtavla mi, som om hun sa: Det er her du hører hjemme. På dagtid. Fire høye vinduer. Hver av dem igjen med seks kvadratiske ruter. Vendte ut mot en fotballbane. Jeg valgte en lav stol under en av disse for å fordype meg i mitt lesestoff, som jeg hadde snikfunnet i voksenavdelingen, uten at Vera så det, en krimtegneserie i hardkokt tusj med nakne damer kastet inn her og der, strippere på en nattklubb, elskerinner på hotellrom. Da oppdaget jeg den hellige lyden for første gang: Vera bak skranken, som satt og stemplet bøker. Én og én bok. Først stempelet mot puta, for å få blekk, deretter den myndige påføringen av stempelets dato inne i boka, dunk (svakt), og så skrev hun på disse små kartotekkortene som befant seg bakerst i bøkene (inne i en liten lomme). Hårene på underarmene mine reiste seg, av en eller annen grunn, slik de (uforklarlig) ofte gjør det av ømme, enslige, vare lyder fremkalt av personer i det offentlige rom, en prest som vender et bibelblad i en begravelse, en gammel dame som åpner håndveska på et tog i stillheten mellom to stasjoner. Vi venter på møtende tog. Utenfor Skoppum. Tønsberg. Vera. Gikk på fotballkamper også. Ganske tøff. En gang jeg ble med stefar Dob på Strømsgodset – Skeid (1-0), oppdaget jeg henne i mengden på samme tribune som oss, tre-fire benkerader over. Hun røkte sigaretter. Kysset en mann. Når kampen var ferdig sa jeg til Dob at jeg ville sykle hjem alene. Fulgte etter Vera og den fremmede. Mannen tok avskjed med henne i Museumspar20


ken. Hun fortsatte hjemover på egen hånd, gående. En varm ettermiddag i august. Jeg syklet oppover Amtmand Breders gate bak henne, i god avstand, hun dreide inn i Sehesteds gate. Jeg gikk av sykkelen. Trillet den sakte forbi en tettvokst hekk. Gjennom bladverket oppdaget jeg at hun lå i en hengekøye spent opp mellom to epletrær, hun hadde bare på seg ola-shorts og overkroppen var helt bar med unntak av en såkalt hudfarget bh (som selvsagt er annerledes enn virkelig hudfarge, siden en slik bh er ensidig lysebrun; virkelig kvinnehud består av mengder av farger; hvitt, gult, blått, fiolett, avhengig av hvor på kroppen vi ser og hvordan lyset faller), hun sov med åpen munn, eller bare hvilte hun, en bok lå oppslått på magen, fra min vinkel gjennom den fullblomstrete grønne hekken så jeg undersiden av føttene hennes, som til vanlig spaserte i høy- eller lavhælede sko på bibliotekgulvet, men som nå var skamløst nakne, harde sidekanter av herdet hud, men rett under tærne var huden myk og rosa, og hver eneste tå sto for meg som det søteste bær i skogen, og det søteste, syrligste bær av dem alle var stortåen hennes, neglen malt like rød som den åpne sovende munnen, resten av livet har kvinners fotblader den samme effekten på meg, jeg er alene i en hage omgitt av føtter, undersider av føtter, gress, markjordbær, rips, det rynkete, myke området mellom tærnes utspring og den harde hælen er en parodi på vaginainngangen, en speiling, å kile undersiden av foten er å kile en fitte, om du vil, berøringens reise fra fotbladet opp til hjernen gjennom ryggmargen og helt ned igjen til tærne via kjønnet i løpet av et sekund, en gang jeg masserer Turids føtter med olje helt til de glin21


ser, klarer jeg ikke dy meg, jeg må suge disse store flatene med rynket hud, selv om oljen smaker såpe, gjennom bladverket så jeg de lukkede øynene til bibliotekaren Vera, og noen meter bak hengekøya lekte ei jente på min egen alder. Det kan ha vært i ukene rett før jeg oppdaget hvor hun bodde og hadde denne opplevelsen av sødme; tidlig høst, august, hagen med så mye grønt, det uklippede lange gresset under hengekøya hennes, sola over Konnerud, bakende hele byen, de bare føttene (å ha sett undersiden av dem var som å ha tatt del i hennes innerste hemmeligheter uten at hun visste det, jevngodt med å ha sett henne naken, halve mysteriet avslørt), eller det kan ha vært i ukene like etter, men jeg begynte å gå til bydelsbiblioteket på Gulskogen i en varm og deilig forventning om simpelthen å få være i Veras nærhet, og i bøkenes verden. Jeg satt under det seksdelte vinduet og leste Torpedo 1936, der tegneren Bernets signaturkvinner, smalhoftede, smalanklede, slanke, sjokkerende storbrystede, langhårete; voluptuøst bølgende, sliter med å få på seg bh-er i en fei, eller å få de av, av og på, ettersom skuddvekslingene hele tiden oppstår på hotellrom, av en eller annen grunn, og hørte Vera jobbe med bøker, snu dem, åpne dem, stemple dem, mens jeg selv kjente meg salig, over hva, tegningene av de promiskuøse damene i krimtegneserien, vikarierende, den virkelige gløden kom fra bak skranken, der hun satt. Men hun ville ikke at jeg skulle lese voksenbøker, det må hun ha hatt en klar pedagogisk bibliotekarformening om. Jeg leste Agatha Christie, sittende ved bokhyllene for Krim. Hercule Poirot, Døden på Nilen. Kortene på bordet. Grøssende leste jeg John Dickson 22


Carr, Sort messe. Barneintellektet mitt er akkurat blitt i stand til å løse krimgåter, men jeg oppdager noe rart, intellektet mitt vil ikke løse krimgåter, har ingen glede av å holde orden på intriger, sammenhenger, hvem som utførte dette og hint drap, nei, mitt bittelille intellekt må hele tiden gi tapt for noe sanselig-nytende som ønsker å dvele ved stemninger i bøkene. Gravkammeret i Sort Messe, for eksempel, trappene ned, der skrittene gir gjenlyd mot betongveggene, protagonisten som finner en fersk rose på gulvet, kista er borte. Befrielsen når skikkelsene i boka endelig kommer seg opp igjen og ut i den lyse dagen, hele tiden har jeg vært livredd for at de skulle bli stengt inne, levende begravd, jeg har holdt pusten, men til slutt kan jeg slappe av, de er ute. Slike stemninger og bilder (dannet simpelthen via skrift), overskygger og utraderer logikken, og gjør at jeg hele tiden blir stående ved terskelen til handlingen. Bokomslaget, illustrasjonene, og de innledende stemninger er alt jeg kan (og vil) gripe. – Det der er ikke noe for deg, sier Vera og fører meg inn i barneavdelingen igjen. Men så blir hun alvorlig når jeg kommer til skranken med min fangst derfra. Anne Franks dagbok. – Fant du den i barneavdelingen? – Ja, sier jeg. – Jeg vet ikke helt, sier hun. Du er ni år. Det er fint at du vil lese den, for all del, du skal tidsnok få sette deg inn i dette, men kan jeg ikke heller fortelle deg hva den handler om? Og så låner du noe hyggelig isteden? Karlson på Taket. Reisen til Månen. Vi har noe som heter Illustrerte Klassikere. Jeg skal hente Odysseen til deg, sier hun og reiser seg. – Men hva handler den om da, sier jeg og ser ned på omslagsfotoet; jenta med det livs23


glade forventningsfulle blikket. – Om ei jente og hennes familie som skjuler seg for nazistene under krigen. De bor på et loft, for at tyskerne ikke skal finne dem. – Tyskerne? – Tyskerne, ja, sier polakken Kowalski. – Hva skjer med dem? – Til slutt blir de funnet. – Og så da? Jeg kommer hjem til Griffenfelds gate, søkkvåt og kald av regnværet ti år senere, og inne på hybelen setter jeg meg ved skrivebordet ved vinduet og kikker på baksiden av pocketboka. Stillbilder i svart-hvitt fra den berømte filmversjonen. Et oversiktsfoto av loftsleiligheten der familien forgjeves gjemte seg. Anne Frank og faren hennes i samtale. Da jeg så den berømte filmversjonen på tv, håpte jeg hele tiden at familien Frank skulle unnslippe nazistene, at de hadde lagd en happy ending der borte i Hollywood, selv om jeg godt visste at det historiske faktum var at de ikke unnslapp. Anne og søsteren overlevde en stund i Auschwitz, men så ble de overført til Bergen-Belsen, der søsteren bukket under, noe som knekket Anne Franks viljestyrke fullstendig, og man antar at hun selv døde like etterpå, selv om Philip Roth spekulerer i om hun kan ha overlevd i The Ghost Writer, som jeg konstaterer er i flott stand, denne andre arbeidsdagen i kjelleren under biblioteket, og jeg noterer noen data om den i den grønne katalogiseringsboka, legger den til side og fortsetter å arbeide meg gjennom de andre bindene av Roth som er å finne her nede i krypten. Det jeg møter hos Philip Roth er den jødiske historien og kulturen, fjernt fra selve Holocaust, men likevel med den pågående eller tilbakelagte europeiske jødeutryddelsen som en ond, svart skygge, kastet inn i alle kroker av hjemmene i Newark, New Jer24


sey, USA, alle gatehjørner i bydelene Elizabeth og East Orange, bakenfor komikken og hverdagen er den der, i blikkene, ansiktene, overalt i hans komedier lurer det aller sorteste i menneskehetens historie, Shoah, som en grunnleggende misantropi og frykt. Noe annet er det med Proust og Kafka, tenker jeg i kjelleren, mens jeg gleder meg til å gå på leting i magasinets eldgamle hyller, etter (utallige, hadde Monica Bergli sagt) glemte esker og plastposer, der disse to forfatterne er nødt til å dukke opp, når jeg kommer til K for Kafka og – lenge etter – til P for Proust. Begge, Kafka og Proust, er jødiske, men de aner ingenting om Holocaust når de skriver sine verker. Det ligger foran dem, historisk. Den skyggen som er overalt hos Roth, som ettervirkning, slagg, reaksjon, traume, merkes også hos Kafka og Proust, men som ubevisst profeti, forutanelse. Symbolene i Prosessen er nifst presise; den uskyldige jøden fanget i et iskaldt byråkrati som fører ham mot utslettelse. Kafka sitter i sin søsters leilighet i Praha når første verdenskrig bryter ut i 1914, han sliter med skrivingen, i dagboka noterer han (om arbeidet med Prosessen): 7. oktober 1914: Jeg har tatt en ukes ferie, for å drive romanen fremover. Helt til i dag – i natt er det onsdag, mandag er ferien over – har det mislyktes. Jeg har skrevet lite og kraftløst (Dagbøker 1909-1923, side 354). Nøyaktig samtidig ligger Marcel Proust i en seng i Paris, våken om nettene, med veggene isolert med kork (hver gang jeg hører om dette kork-isolerte rommet hans, ser jeg straks for meg tusenvis av vinkorker – limt på veggene, men det er vel mer sannsynlig alminnelige korkplater vi snakker om). Han skriver På sporet av den tapte tid. 25

Profile for Cappelen Damm AS

Mitt liv var et hett bibliotek Kristian Klausen  

Med denne romanen avslutter Kristian Klausen en triologi om hvordan det storslagne ankommer det lille livet i Drammen. Romanen er vakker, t...

Mitt liv var et hett bibliotek Kristian Klausen  

Med denne romanen avslutter Kristian Klausen en triologi om hvordan det storslagne ankommer det lille livet i Drammen. Romanen er vakker, t...