Page 1


Lycke


Mikaela Bley

Lycke Oversatt av Heidi Grinde


Mikaela Bley Originalens tittel: Lycke Oversatt av Heidi Grinde Copyright © Mikaela Bley, 2015 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-49492-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Emma Graves, Studio E Omslagsfoto: Arcangel og Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016 Satt i Sabon 10,5/13,5 og trykt på 70 g Enso Lux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Dag – jeg vil alltid vÌre der du er


Dette er fiksjon. Jeg vil understreke at alle hendelser og personer er oppdiktet og skapt av min fantasi. Skulle det være likheter mellom virkelige hendelser og handlingsforløp, beror det altså på rene tilfeldigheter. Likevel har jeg tatt meg den frihet å benytte meg av virkelige steder og et par offentlige personer for å gjøre historien så troverdig som mulig. Jeg har forsøkt å gjøre det med respekt, og håper jeg har lyktes med det. Flere av stedene jeg har beskrevet i boken, ligger nær opp til virkeligheten, men jeg har endret noen detaljer.


prolog

Enda en gang snudde hun seg i sengen. Det var umulig å få sove. Bena nektet å falle til ro. Hun stirret inn i veggen. Lukket øynene, men åpnet dem igjen etter bare noen sekunder. Trakk puten over hodet i et forsøk på å stenge stemmene ute, men det hjalp ikke. Stemmene lød bare sterkere og sterkere. «Om forlatelse,» hvisket hun. Hun tente nattbordlampen og tasset bort til skrivebordet. Trakk ut den øverste skuffen og tok ut noen duftviskelær. Hjerter, stjerner, jordbær. Hun rev et kaninformet viskelær i to og stakk bitene i ørene. La seg i sengen igjen. Slukket lampen. Tårene rant nedover kinnene, og hun hvisket: «Gud som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er. Hvor jeg meg i verden vender, er mitt liv i dine hender. Lykken kommer, lykken går. Tenk på den som aldri kjærlighet får.»


fredag 23. mai


ellen 20.25

Ellen kikket på klokken oppe i høyre hjørne av dataskjermen. Det var ikke fullt to timer igjen til kveldens siste nyhetssending. «Nå er Tivoliparken i Kristianstad helt oversvømt,» ropte en kollega ut i det åpne kontorlandskapet i redaksjonen. «Ifølge ekspertene trengs det ikke mange millimeter til før hele byen står under vann.» En reporter løp bort til plassen sin. Kveldsredaktøren kunne fortelle om jordras i Vagnhärad på grunn av det kraftige regnværet som hadde rammet Sør-Sverige. Vær og vind. Ellen hadde begge deler langt opp i halsen. Kolleger som hadde jobbet altfor mange timer i dag sto i kaffekø på kjøkkenet, og redaksjonsledelsen holdt en gjennomgang på kontrollrommet. Ved siden av henne satt hennes kollega Leif og spiste middag fra en gjennomsiktig plastboks samtidig som han brukte pekefingeren på tastaturet. Da Ellen begynte i TV4 for fire år siden, hadde hun forestilt seg at hun skulle havne på et stilrent og moderne kontor, men det så ut som et hvilket som helst annet kontorlandskap. Trangt mellom de hvite skrivebordsbåsene, durende ventilasjonsrør i taket og lysrør som avslørte hver eneste liten pore i ansiktet. Lukten av mat varmet i mikrobølgeovn hang i luften døgnet rundt. Det eneste 13


som egentlig skilte TV4-kontoret fra andre kontor, var at det var like tett med kjendiser i de små båsene som det var bananfluer i luften. Lydnivået lå nok også et par hakk høyere enn i Länsförsäkringars hovedkontor, som lå i nabobygningen i Tegeluddsvägen i Stockholm. Ellen kastet et blikk på tv-skjermen som kjempet med dataskjermen om plassen på skrivebordet. Hun så rett inn i øynene på en blid David Hellenius som ønsket seerne velkommen til Skal vi danse-studioet. Hun minnet seg selv på å si nei takk til TV4s familiedag på Gröna Lund. Hun hadde ikke lyst til å føle seg som den eneste single midt oppe i alle de lykkelige familiene og unger med fargeglade plastarmbånd som ga dem ubegrenset adgang til attraksjonene. Hun åpnet sitt eget innslag om drapet på en attenåring i Tumba, det skulle sendes på kveldsnyhetene. Det hadde vært en lang dag. Som kriminalreporter hadde hun ikke fast arbeidstid, hun jobbet når det var nødvendig, og når man var relativt ung og ikke hadde familie som ventet hjemme, ble det mye jobbing. Hun frøs og kneppet igjen den svarte skinnjakken. Hun hadde angret på klesvalget hele dagen. Kjole og nakne legger og bare en kort jakke utenpå var altfor lite, men hvem skulle trodd at det kunne være åtte grader i slutten av mai? Hun kunne nesten forstå seerne som ringte og klagde på været, til tross for at TV4 ikke var værguder, de bare formidlet værvarslene. Hun lengtet etter å komme hjem og tappe varmt vann i badekaret. Tenne et lys med fruktduft. Lese det siste nummeret av Vanity Fair som lå og ventet på henne. Hun løftet vekk alle papirer og aviser på skrivebordet for å finne hodetelefonene så hun kunne stenge ulydene ute. En dag skulle hun rydde opp i rotet her. På mandag, 14


kanskje. Ny uke, nye muligheter, pleide hun å si til seg selv hver uke, og det holdt omtrent til tirsdag. I beste fall onsdag. Hodetelefonene lå ikke der. Isteden kjørte hun opp volumet og trykket på play. Det var det samme hver gang hun så seg selv på skjermen. Hun greide aldri å forberede seg, selv om hun burde ha vent seg til det nå. Hun trykket på pause-knappen, trakk pusten dypt et par ganger, og satte opptaket i gang igjen. Men hun rakk ikke å se mange sekundene før siste nytt fra TT dukket opp på skjermen: En person drept i skuddveksling på Lilla Torg i Malmö. Før hun rakk å trykke på lenken, ropte redaksjonssjefen: «Malmö-redaksjonen tar skudd-drapet!» Döden. Hele tiden ble hun minnet på døden. Men det var slik hun ville ha det. Mens Ellens venner hadde sittet klistret til skjermen og ventet på at yndlingsmusikkvideoen skulle dukke opp på MTV, hadde Ellen pløyd seg gjennom dokumentarfilmer om drap og drapsmenn. Hun klippet ut dødsannonser og artikler om folk som hadde dødd av ikke-naturlige årsaker. Forferdelige ulykker. Som kjentes på kroppen og fjernet fokus fra henne selv. Som kriminalreporter ble hun daglig tvunget til å tenke på døden. Psykologen hennes mente at hun burde jobbe med noe annet, at hun var for besatt av død. At hun måtte bryte mønsteret. Hun lå med fienden, påsto psykologen. Selv om hun ikke uttrykte seg akkurat slik, var det slik Ellen tolket det. Uansett var det ikke sunn atferd, det innså hun selv. «Ellen!» 15


En dyp stemme med skånsk dialekt skar gjennom rommet. En stemme hun kjente bare så altfor godt. Hjertet begynte øyeblikkelig å slå fortere. Hun så opp og møtte motvillig blikket hans. «Kan du komme bort hit, er du snill?» sa han og vinket henne bort til seg. Det var første gang han snakket til henne siden han ble sjef for redaksjonen for en uke siden. Første gang han snakket til henne siden han dumpet henne for et år siden uten et ord til forklaring. Ellen reiste seg og gikk motstrebende gjennom redaksjonen og bort til skrivebordet hans. Hun forbannet seg selv fordi hun var nervøs, og forsøkte å fokusere på målet ved å feste blikket på et fast punkt i blomsterbuketten på resepsjonsskranken bak Jimmy. Den forrige sjefen var den eneste i redaksjonen som hadde hatt eget kontor. Jimmy hadde valgt å flytte ut på gulvet og være «en av gjengen». Men ingen lot seg lure av det. Han var her for å rydde opp. Alle visste det. Her skulle det skapes bedre nyheter og spares penger, og seertallene skulle skyte i været. «Motorsagmassakren», var tilnavnet hans nå om dagen, etter at han nylig hadde sparket en stor del av personalet ved en konkurrerende kanal. Ellen trakk ut pennen fra knuten i nakken så det lange, mørke håret falt ned over ryggen. «Hei, fint,» sa han og sendte henne et fort blikk før han dukket ned i MacBooken igjen. «Jeg må bare få av gårde denne mailen.» Jimmys skrivebord var tomt, bortsett fra en halvfull kopp med kaffe. Svart. Pluss et bransjetidsskrift med bilde av ham selv på forsiden. Ikke ett bilde. Ikke én personlig ting. 16


Akkurat som hennes eget skrivebord. Hun var tørr i munnen. Hun studerte profilen hans i smug mens han tastet i vei på mac-en. Hun hadde alltid vært svak for menn med stor nese. Han hadde høye, markerte kinnben, og det mørke håret var kortklippet. «Det var det, beklager at du måtte vente,» sa han og smilte. Stemmen lød like selvsikker som hun følte seg usikker. «Du – hvordan er din kontakt med politiet?» spurte han og lente seg tilbake i stolen. «God, hvordan det?» «For det er jo kriminalreporter du er?» «Ja,» sa hun litt forvirret. Jimmy kjørte hånden gjennom håret og kikket først på dataskjermen, deretter på henne. «Hva vet du om den forsvunne jenta?» «Hva?» Ellen rykket tilbake som om hun hadde brent seg på ordene. Jimmy pekte på en mail. Selv om hele kroppen strittet imot, bøyde hun seg fram for å lese: Åtte år gammel jente sporløst forsvunnet … Bokstavene fløt i hverandre. «Dette er en sånn sak som seerne elsker. Missing-pretty-girl-syndrome, vet du. Det kunne ikke kommet mer beleilig.» Han slo hånden i skrivebordet som om han nettopp hadde skutt blink. Ellen glippet med øynene for å forsøke å få dem i fokus igjen. Jimmy fortsatte: «Det er akkurat slike saker vi trenger. Sånne som berører folk personlig. Vi kan ikke bare 17


gi seerne det store nyhetsbildet. Vi må gi dem noe konkret. Skjønner du? Noe de kjenner på kroppen.» Hun kjente det iallfall på kroppen. Som et slag rett i mellomgulvet. Og det stakk som små nåler i hendene. «Hun forsvant fra Kungliga Tennishallen i dag. Nå i ettermiddag. Vi må sette i gang. Jeg vil at du …» Ellen ristet på hodet. «Skjedde det i dag?» «Ja, i ettermiddag, som sagt.» Ellen strakte seg og prøvde å fylle lungene med oksygen, men trykket i brystet gjorde det vanskelig. «Har du sett bilde av henne?» spurte hun og lot ergrelsen ta over. «Hva mener du?» «Du kalte det jo missing-pretty-girl-syndrome, er hun pen, eller?» Jimmy trillet stolen bakover. «Jeg regner med at du skjønte hva jeg mente,» sa han og reiste seg. «Det er et uttrykk.» «Jeg vet det, tro meg. Eller for å være helt korrekt, missing-white-girl-syndrome. Ja, for hun er vel hvit? Jeg regner med at du har sjekket det?» Hun forsøkte å skjule at pusten gikk fort. Istedenfor å svare løftet han opp mac-bagen fra gulvet. «Håper du at det har hendt henne noe virkelig fælt også?» Ellen greide ikke stanse. «At hun er blitt voldtatt? Eller kanskje har druknet? Det aller beste ville vel være om hun var partert. Jo flere biter, desto kulere. Fatter du at det er en åtte år gammel jente vi snakker om?» Jimmy så seg rundt. Da han skjønte at resten av redaksjonen lyttet, senket han stemmen. «Sjekk det ut. Jeg vil at vi skal være med helt fra begynnelsen her.» Han lukket mac-en. «Fra begynnelsen…?» «Ja, fra begynnelsen,» sa han og snudde seg mot 18


henne. «Sørg for å få en prat med alle kontaktene dine i politiet, som kriminalreporter burde du vært oppdatert allerede.» Hun tørket svetten av pannen. «Men dette er ikke en sak for TV4-nyhetene …» Han skulle ikke komme her og fortelle henne hvordan hun skulle gjøre jobben sin. «Du tror kanskje du jobber for en av tabloid-avisene, men …» «Nei, du har rett i det,» avbrøt han. «Det er ikke noen nyhet. Ennå. Men det kan det bli, og da vil jeg at vi skal være først på ballen. Vi har ikke råd til å vente og rapportere om det som skjer etter alle de andre. Skap nyheten.» Han stakk mac-en i vesken. Nå stakk nålene over hele kroppen. Ellen visste nøyaktig hva som var i ferd med å skje. «Hva gjør vi hvis hun ikke er pen nok, da?» fortsatte hun. «Gi deg nå. Passer det ikke, kan jeg be en annen om å ta det.» Jimmy stakk vesken under armen og så på henne med trette øyne. «Jeg tenkte bare at …» «Jeg gjør det,» avbrøt hun. «Fint.» Jimmy var alt på vei mot heisen. «Døden, døden, døden,» hvisket hun da han var utenfor hørevidde. Men det var allerede for sent. Panikken vokste i henne.

Profile for Cappelen Damm AS

Mikaela Bley Lycke  

En regntung dag i mai forsvinner åtte år gamle Lycke utenfor Kungliga Tennishallen i Stockholm. Ellen Tamm, en ung og ærgjerrig journalist i...

Mikaela Bley Lycke  

En regntung dag i mai forsvinner åtte år gamle Lycke utenfor Kungliga Tennishallen i Stockholm. Ellen Tamm, en ung og ærgjerrig journalist i...