Page 1



De grunnleggende bestanddeler



MICHEL HOUELLEBECQ

De grunnleggende bestanddeler Oversatt av Per E. Fosser


Michel Houellebecq Originalens tittel: Les particules élémentaires Oversatt av Per E. Fosser Opprinnelig utgave: © Michel Houellebecq & Flammarion, 1998 Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2000 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-50172-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


FORORD

Denne boken er først og fremst historien om en mann som levde den største delen av livet sitt i annen halvdel av det 20. århundre i Vest-Europa. Stort sett levde han alene, men iblant hadde han spredte kontakter med andre. Han levde i en ulykkelig tid, full av bekymringer. Landet han var født i, vippet langsomt, men uvegerlig over i den middels fattige del av verden; menneskene i hans generasjon ble ofte rammet av ulykke og elendighet, og henslepte ellers sine liv i ensomhet og bitterhet. Følelser som kjærlighet, ømhet og menneskelig broderskap var for en stor del forsvunnet; i enhver menneskelig sammenheng utviste hans samtidige likegyldighet, for ikke å si grusomhet. Da han forsvant, var Michel Djerzinski av alle betraktet som en av tidens aller fremste biologer, og han ble ansett som en seriøs kandidat til Nobelprisen. Men først senere ble man oppmerksom på hans virkelige betydning. Mens Djerzinski selv levde, ble filosofi som regel ansett for å være blottet for praktisk betydning, for ikke å si mål og mening. Men i virkeligheten er det slik at det verdensbilde menneskene i et samfunn til enhver tid slutter seg til, blir utslagsgivende for dette samfunnets økonomi, dets politikk og dets skikker. Metafysiske forvandlinger – det vil si radikale og globale forandringer av massenes verdensbilde – er sjeldne i menneskehetens historie. Kristendommens frambrudd kan nevnes som ett eksempel. Så snart en metafysisk forvandling har funnet sted, ut5


vikler den seg til sin ytterste konsekvens uten å støte på motstand. Uten engang å være klar over det, feier den over økonomiske og politiske systemer, estetiske oppfatninger og sosiale hierarkier. Det står ikke i menneskelig makt å stanse den. Det eneste som kan det, er en ny metafysisk forvandling. Man kan ikke akkurat si at de metafysiske forvandlingene går løs på svekkede samfunn som alt er på vei nedover. Da kristendommen oppsto, var det romerske keiserriket på høyden av sin makt. Allmektig styrt som det var, hersket det over hele den kjente del av verden. Dets tekniske og militære overlegenhet var uten like, men likevel var det sjanseløst. Da den moderne vitenskapen brøt fram, utgjorde middelalderens kristendom et integrert hele som innbefattet synet på både medmennesker og verden. Dessuten dannet den grunnlaget for å regjere over folkene, skapte kunnskap og verker, dømte i krig såvel som i fred og bestyrte akkumulering såvel som fordeling av rikdom og verdier. Men alt dette kunne likevel ikke forhindre at den brøt sammen. Michel Djerzinski var verken den første eller den viktigste skaper av den tredje metafysiske forvandling, som mange ser på som den mest gjennomgripende, og som ble begynnelsen på en ny periode i verdenshistorien. Men på grunn av visse helt spesielle omstendigheter i hans liv, ble han en av de mest samvittighetsfulle og klarsynte av dens skapere.


Vi lever i dag i en helt ny verden, Et nytt samspill av omstendigheter omgir våre legemer, Bader våre legemer, I en glorie av fryd. Alt hva før kun musikk kunne tilføre vår sjel, Er i den nye virkelighet blitt alle til del. Det som før hørte hjemme i høyere sfærer, Er i dag blitt noe alle lærer. Og likevel forakter vi ikke datidens mennesker; Hva hadde vi vært uten deres drømmer? Intet, uten det samspill av smerte og gleder som utgjorde deres liv. Vi vet at de bar bildet av oss i seg, der de trosset hat og frykt, famlet i mørket og støtte sammen og falt, Mens de litt etter litt skrev sitt liv. Vi vet at de ikke hadde eksistert, ikke hadde kunnet eksistere hvis de ikke, i sitt innerste hadde fortsatt å håpe, tross alt, Hvis de ikke hadde tviholdt på drømmen. Nå, som vi lever i lyset, Nå, som vi lever tett inntil lyset, Og lyset bader våre legemer, Omslutter våre legemer I en glorie av fryd, Nå, som vi har slått rot ved flodens bredder, Og aftenrøden varer evig. 7


Nå, som lyset som omgir våre legemer er blitt noe vi kan ta og føle på, Nå, som vi endelig er nådd dit vi skulle, Har lagt bak oss en verden av splittelse og kulde, Sinnets verden av splittelse og kulde, For å bade oss i urokkelig og fruktbar fryd Over det som er blitt: I dag, Er vi kommet dit, At vi kan fortelle hvordan den gamle verden endte.


DEL ÉN:

Kongeriket som gikk tapt



1

Den 1. juli 1998 falt på en onsdag. Det var derfor en viss logikk i at Djerzinski inviterte til sin avskjedsdrink på en tirsdag, selv om formen var heller uvanlig. Champagneflaskene ble oppbevart i et kjøleskap av merket Brandt, som sto en tanke inneklemt og knuget av beholdere til dypfrysing av embryoner. Vanligvis ble det brukt til å oppbevare alminnelige kjemikalier. Fire flasker på femten personer; en smule knapt. Men forresten var alt en smule knapt – grunnene til å komme sammen var overfladiske; et klosset ord eller et skjevt blikk, og forsamlingen kunne bli oppløst, idet hver og en styrtet av sted til bilen sin. De oppholdt seg i et kjellerlokale med klimaanlegg og vegger dekket av hvite fliser, dekorert med en poster med tyske innsjøer. Ingen hadde foreslått å ta bilder. En ung forsker som hadde begynt tidlig det året – en skjeggete fyr med et dumt utseende – forduftet etter et par minutter, under påskudd av parkeringsproblemer. En voksende følelse av ubehag spredte seg blant gjestene; det var snart ferie. Noen skulle dra og besøke familien, andre skulle ut i skog og mark. Ordene som ble utvekslet, falt som trege smell i atmosfæren. Man gikk hurtig hver til sitt. Klokken nitten tretti var alt over. Djerzinski gikk over parkeringsplassen sammen med en kvinnelig kollega med langt svart hår, svært blek hud og store bryster. Hun var litt eldre enn ham; sannsynligvis kom hun til å etterfølge 11


ham som leder for forskningsenheten. Det meste av det hun hadde publisert dreide seg om genet DAF3 hos bananfluer; hun var ungkarskvinne. Foran Toyotaen sin rakte han smilende hånden til den kvinnelige forskeren (han hadde alt i noen sekunder planlagt å utføre denne handlingen og ledsage den med et smil, og han hadde forberedt seg mentalt). Hendene deres grep hverandre og trykket hverandre forsiktig. Litt for sent slo det ham at dette håndslaget manglet varme. Omstendighetene tatt i betraktning hadde de kunnet omfavne hverandre, slik ministre, eller enkelte sangere i underholdningsbransjen pleier å gjøre. Da avskjeden var overstått, ble han sittende i bilen i fem minutter, som han syntes ble lange. Hvorfor startet ikke kvinnen? Masturberte hun, mens hun lyttet til Brahms? Eller tenkte hun tvert imot på karrieren, på alt det hun ville få av ansvar? Og hvis hun gjorde det, gledet hun seg? Endelig forlot Golfen til den kvinnelige genetikeren parkeringsplassen; han var påny alene. Det hadde vært en strålende dag, og det var ennå varmt. I disse forsommerukene syntes alt å være stivnet i skinnende urørlighet. Og likevel – Djerzinski var klar over at dagene alt hadde begynt å bli kortere. Idet han også startet bilen, slo det ham at han hadde arbeidet i et privilegert miljø. På spørsmålet: «Mener De at De lever i et privilegert miljø her i Palaiseau?» svarte 63 % av beboerne ja. Det var forståelig; husene var lave og med plener imellom. Flere supermarkeder gjorde det lett å handle alt man trengte; begrepet livskvalitet var neppe noen overdrivelse når det dreide seg om Palaiseau. Den sydlige motorveien mot Paris var øde. Han hadde følelsen av å befinne seg i en newzealandsk science fictionfilm som han hadde sett i sin studietid: det siste mennesket på Jorden, etter at alt liv var opphørt. Et eller annet i atmosfæren hadde framkalt en tørkekatastrofe. Djerzinski hadde bodd i rue Frémicourt i omlag ti år. Han hadde vent seg til å bo der, strøket var rolig. I 1993 12


hadde han følt savnet av selskap; et eller annet som tok imot ham når han kom hjem om kvelden. Valget falt på en hvit kanarifugl, et fryktsomt dyr. Den sang, især om morgenen, og likevel syntes den ikke å være glad. Men kan en kanarifugl føle glede? Gleden er en intens og dyp følelse; en fornemmelse av å være jublende full av noe som opptar hele vår bevissthet; man kan sammenlikne den med beruselse, henførelse, ekstase. En gang hadde han tatt fuglen ut av buret. Skrekkslagen hadde den sluppet fra seg en bæsj på sofaen, før den kastet seg mot sprinklene for å finne inngangen. En måned senere gjentok han eksperimentet. Da falt det stakkars dyret ut av vinduet. Men det klarte på et vis å ta av for fallet, og ble sittende på en balkong i huset vis-à-vis, fem etasjer lenger ned. Michel ble nødt til å vente på at hun som bodde der skulle komme tilbake, mens han inderlig håpet at hun ikke hadde katt. Det viste seg at hun var redaktør i 20 Ans; hun levde alene og kom sent hjem. Hun hadde ikke katt. Det var blitt natt da Michel hentet det lille dyret, som skalv av kulde og frykt der det satt sammenkrøpet mot betongveggen. Senere kom han flere ganger til å støte på redaktørdamen, som oftest når han var ute med søppelbøtten. Hun nikket, sannsynligvis som tegn på at hun kjente ham igjen. Han nikket tilbake. Alt i alt hadde hendelsen gitt ham anledning til å opprette et naboforhold; for så vidt hadde den vært godt for noe. Fra vinduene hans kunne man se et titall bolighus, med alt i alt rundt tre hundre leiligheter. Som regel begynte kanarifuglen å plystre og kvitre når han kom hjem om kvelden. Det varte gjerne i ti minutter, deretter skiftet han frø og sand i buret, og ga den rent vann. Men denne kvelden var stillhet alt som møtte ham. Forsiktig nærmet han seg buret; fuglen var død. Den lille hvite kroppen, som alt var kald, lå på siden i sanden på bunnen av buret. Til aftens spiste han en pakke steinbit i kjørvel fra Monoprix Gourmet, ledsaget av en flaske middelmådig Valdepeñas. Etter å ha nølt en stund, la han fugleliket i en 13


plastpose som han tynget ned med en ølflaske, og kastet alt sammen i søppelcontaineren. Hva annet kunne han gjøre? Holde en messe? Han hadde aldri visst hva den bunnet i, denne søppelcontaineren med den trange åpningen (likevel stor nok til en kanarifuglkropp). Men han drømte om gigantiske avfallsdunker, fulle av kaffefiltre, ravioli i saus og avskårne kjønnsorganer. Kjempelarver, like store som fuglen selv, og bevæpnet med nebb, angrep kadaveret. De sønderrev bena, slet i stykker tarmene og stakk hull på øyeeplene. Skjelvende sto han opp, klokken var ikke riktig halv to. Han slukte tre Xanax. Slik endte hans første aften i frihet.


2

Den 14. desember 1900 introduserte Max Planck begrepet energikvanter i en rapport til Berlins Akademi, med tittelen Zur Theorie des Gesetzes der Energieverteilung in Normalspektrum. Den skulle komme til å spille en avgjørende rolle for fysikkens utvikling i ettertid. Mellom 1900 og 1920 forsøkte man med en rekke mer eller mindre sinnrike modeller å passe dette nye konseptet inn i rammen av tidligere teorier, hovedsakelig på tilskyndelse fra Einstein og Bohr. Først på begynnelsen av 20-årene så det ut til at denne rammen endelig var forkastet. Når Niels Bohr betraktes som kvantemekanikkens virkelige far, så er det ikke bare på grunn av hans personlige oppdagelser. Framfor alt skyldes det det spesielle miljøet han klarte å skape omkring seg, preget av kreativitet, intellektuell ildhu, åndsfrihet og vennskap. Det Fysiske Institutt i København, som Bohr grunnla i 1919, skulle komme til å ta imot alle yngre europeiske forskere av betydning. Heisenberg, Pauli, Born; alle fikk de sin opplæring her. Bohr, som var litt eldre enn dem, tok seg tid til i timevis å diskutere detaljer i hypotesene deres, med en enestående blanding av filosofisk klarsyn, velvilje og prinsippfasthet. Han var nøyaktig, grensende til det maniske, og tolererte ingen omtrentlighet i tolkningen av eksperimentene. På den annen side forekom ingen ny idé ham i utgangspunktet å være vanvittig, liksom intet klassisk konsept var uangripelig. Han yndet å invitere studentene til bondehuset sitt i Tisvilde. Der mottok han også vitenskapsmenn fra andre 15


disipliner, såvel som politikere og kunstnere, og der sprang samtalen fritt fra fysikk til filosofi, fra historie til kunst, fra religion til dagligliv. Noe liknende hadde ikke skjedd siden de tidligste greske tenkernes tid. Det var i en slik enestående sammenheng, i tiden fra 1925 til 1927, at de vesentligste forutsetninger for Københavnermodellen ble utviklet, den som kom til å omstøte nesten alle tidligere kategorier som rom, årsakssammenhenger og tid. Djerzinski var ikke kommet i nærheten av å gjenskape noe slikt rundt seg selv. Miljøet i den forskningsenheten han ledet var verken mer eller mindre enn et kontormiljø. Forskere innen molekylær biologi er for det meste ærlige teknikere uten genialitet, som leser Le Nouvel Observateur og drømmer om å dra på ferie til Grønland, og langt fra en slags mikroskopets Rimbaud, slik en sentimental offentlighet ynder å forestille seg dem. Den molekylærbiologiske forskning fordrer ingen kreativitet, ingen oppfinnsomhet; i virkeligheten er den nærmest en ren rutinevirksomhet som ikke krever annet enn en rimelig grad av annenrangs intellektuelle evner. Folk doktorerer og forsvarer avhandlinger, selv om to års studier etter artium er mer enn nok til å håndtere apparatene. «Vil man begripe noe av den genetiske koden,» pleide Desplechin, direktør for biologiavdelingen ved CNRS1, å si, «eller finne prinsippene for proteinenes syntese, ja, da må man nok stå på litt. For øvrig er det verdt å merke seg at det var Gamov, en fysiker, som først fikk snusen i det der. Men å tyde DNA, pøh … Man tyder og man tyder. Man lager et molekyl, man lager et annet. Man koder dataene inn i computeren, og computeren regner ut undersekvensene. Man sender en faks til Colorado. De lager genet B27, her lager vi C33. Det er som å lage mat. En gang imellom skjer det litt ubetydelig utvikling av apparaturen, og det er som regel nok til å få en Nobelpris. Hobbyvirksomhet. En vits.» 1 Conseil National de Recherche Scientifique = Nasjonalt Vitenskapelig Forskningsråd. (O.a.)

16


Om ettermiddagen den 1. juli var det kvelende varmt. Det var en av disse ettermiddagene som ender med forferdelse, og der tordenværet til slutt bryter løs og sprer nakne kropper i alle retninger. Desplechins kontor vendte ut mot Quai Anatole-France. På den motsatte bredden av Seinen, på Quai des Tuileries, flanerte de homoseksuelle i solskinnet, pratet med hverandre i grupper på to eller flere og delte håndklær med hverandre. Nesten alle hadde G-streng-truser på seg. Musklene deres var fuktet med solbadolje og glinset i sollyset, og rumpeballene deres var skinnende og velformet. Mens de pratet, var det noen som gned seg på kjønnsorganet gjennom G-strengens nylon, eller lot en finger gli over det og avsløre kjønnshårene og begynnelsen på fallos. Ved vinduet hadde Desplechin plassert en kikkert. Ryktene påsto at han også var homoseksuell, men i virkeligheten hadde han i noen år framfor alt vært en monden alkoholiker. En ettermiddag som denne hadde han to ganger forsøkt å masturbere. Han holdt øyet klistret mot kikkerten, og nistirret på en ungdom som hadde latt G-strengen falle og viste fram en pikk som hadde begynt på en betagende oppstigning i atmosfæren. Men hans eget organ forble hengende, slapt og rynket og tørt. Han hadde gitt opp. Djerzinski ankom presis klokken seksten. Desplechin hadde bedt om å få et møte med ham. Djerzinski var ikke til å bli klok på. Det var riktignok vanlig at en forsker tok et sabbatsår for å arbeide i et annet team, i Norge, Japan; kort sagt i et av disse dystre landene der førtiåringer begår selvmord i hopetall. Atter andre – det skjedde særlig ofte under «Mitterand-æraen», da pengegriskheten hadde antatt uhyre proporsjoner – ga seg på leting etter investeringskapital, og startet et selskap for å markedsføre et eller annet molekyl. Noen av dem hadde for øvrig på kort tid bygd seg opp en pen formue ved skamløst å utnytte de kunnskapene de hadde skaffet seg gjennom års uinteressert forskning. Men at Djerzinski skulle gå ledig, uten noe prosjekt, uten mål, uten den ringeste begrunnelse, det 17


syntes ufattelig. I en alder av førti år var han forskningssjef. Femten vitenskapsmenn arbeidet under hans ledelse; selv var han bare underlagt Desplechin, og da egentlig bare i teorien. Teamet hans oppnådde fremragende resultater; det ble ansett som et av de fremste i Europa. Hva var det da som var galt? Desplechin tvang stemmen til å være energisk: «Har De noen planer?» Tretti sekunders stillhet fulgte, deretter svarte Djerzinski nøkternt: «Tenke meg om.» Dette bar galt av sted. Idet han tvang seg til å lyde lystig, repliserte han: «På det personlige plan, da?» Da han festet blikket på de skarpe trekkene og de triste øynene som stirret tilbake på ham, følte han seg plutselig svært skamfull. På det personlige plan, liksom? Det var han selv som hadde hentet Djerzinski fra universitetet i Orsay for femten år siden. Det hadde vist seg å være et fremragende valg. Han var en nøyaktig forsker, omhyggelig og oppfinnsom; resultatene hopet seg opp i anselige mengder. Hvis CNRS hadde oppnådd en solid posisjon innen molekylærbiologisk forskning i Europa, hadde man for en stor del ham å takke for det. Han hadde mer enn oppfylt sin del av avtalen. «Selvfølgelig vil De fortsatt ha adgang til databasene,» avsluttet Desplechin. «Vi skal la Deres passord til alle resultatene på serveren og til senterets Internet-link forbli aktive. På ubegrenset tid. Hvis De har bruk for noe annet, står jeg til Deres disposisjon.» Etter at den andre var gått, gikk han påny til vinduet. Han var litt svett. En mørklett ungdom som så ut som en nordafrikaner, tok av seg shortsen på elvebredden overfor ham. Det fantes reelle problemer innen biologisk grunnforskning. Biologene tenkte og handlet som om molekylene var atskilte grunnmaterier som man måtte gå veien om elektromagnetiske tiltrekninger og frastøtinger for å holde orden på, og han var overbevist om at ingen av dem hadde hørt tale om EPR-paradokset eller om Aspects eksperimenter, og at heller ingen av dem hadde giddet å informere seg om fysikkens framskritt etter århundrets be18


gynnelse – deres forestillinger om atomer var stort sett de samme som Demokrits. De samlet på tunge og bekreftende data, med det eneste mål å finne umiddelbare anvendelsesområder for industrien, og uten noensinne å registrere at selve idégrunnlaget de bygget på var underminert. Djerzinski og han selv, som begge opprinnelig var utdannet fysikere, var sannsynligvis de eneste på CNRS som hadde innsett det: så snart man virkelig nærmet seg livets atomfundamenter, ville grunnvollene for den nåværende biologien ryke i stumper og stykker. Desplechin funderte over disse spørsmålene mens kvelden senket seg over Seinen. Han var ute av stand til å forestille seg hvilken retning Djerzinskis tankevirksomhet kunne ta; han følte seg ikke engang i stand til å diskutere det med ham. Han nærmet seg de seksti; intellektuelt følte han seg totalt utbrent. De homoseksuelle var forsvunnet, og nå var bredden folketom. Han kunne ikke huske sin siste ereksjon. Han ventet på tordenværet.