Page 1


Liv eller død


Michael Robotham

Liv eller død Oversatt av Kurt Hanssen


Michael Robotham Originalens tittel: Life or Death Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Bookwrite Pty 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 Utgitt av Korall Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS ISBN 978-82-02-52584-2 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Tim Robinson / Trevillion Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Isabella


Takk

Det er alltid så mange å takke: redaktører, agenter og forleggere. Noen er gamle syndere, som Mark Lucas, Ursula Mackenzie, Georg Reuchlein, David Shelley, Josh Kendall, Lucy Malagoni, Nicky Kennedy, Sam Edenborough og Richard Pine. Andre er nykommere, og da spesielt Mark Pryor, statsadvokat og krimforfatter, født i Liverpool og jobber i Texas, og han ga meg uvurderlige råd om juridiske spørsmål. Alle som skriver om Texas er fullt klar over gigantene fra fortiden, og jeg er en stor takk skyldig til William Faulkner, Cormac McCarthy, James Lee Bruke, Ben Fountain og Phillip Meyer – i tillegg til skuespillerne som leste inn bøkene deres på lydbok. Verkene deres hjalp meg med å fordype meg i Texas, og forhåpentligvis har jeg fanget rytmen i språket. Til slutt vil jeg takke mine tre døtre, som er i ferd med å bli voksne, men takk og pris vokser de ikke fra meg. Denne boken er tilegnet den yngste, Bella, som ofte føler seg oversett, men jeg lovet at jeg ville spare den beste til henne. Moren deres, min kone, insisterer også på å bli takket, selv om jeg er i ferd med å gå tom for ord for å beskrive kvinnen som har vært sammen med meg i tretti år. Hun vet at jeg elsker henne, men jeg sier det likevel: «Jeg elsker deg».


Livet kan være storslått og overveldende – Det er den store tragedien. Uten skjønnhet, kjærlighet eller farer ville det nesten være lett å leve. albert camus

Å være eller ikke være, det er spørsmålet. william shakespeare


1

Audie Palmer hadde aldri lært å svømme. Som gutt, når han og faren var på fisketur på Lake Conroe, fikk han høre at det var farlig å kunne svømme, det ga en falsk trygghetsfølelse. De fleste druknet fordi de begynte å svømme mot land i den tro at de kunne redde seg, mens de som klynget seg til vrakgodset overlevde. «Så da vet du hva du skal gjøre,» sa faren, «du holder deg fast som et albueskjell.» «Hva er et albueskjell?» spurte Audie. Faren tenkte seg om. «Ok, du holder deg fast som en enarmet mann som klynger seg til en klippe mens noen kiler ham.» «Jeg er kilen.» «Jeg vet det.» Og så kilte faren ham så hele båten gynget fra side til side og alt som var av fisk i nærheten svømte inn i mørke hull og gjemte seg og buksen til Audie ble flekkete av tiss. Dette ble en stående vits mellom dem – ikke det med tisset, men eksemplene på å holde seg fast. «Du må holde deg fast som en kjempeblekksprut som klemmer en spermasetthval,» kunne Audie si. «Du må holde deg fast som en skremt kattunge på en genser,» svarte faren. «Du må holde deg fast som en baby som får pupp av Marilyn Monroe.» Og sånn fortsatte det … Audie står midt på en grusvei litt etter midnatt, og husker disse fisketurene med glede og tenker på hvor mye han savner faren. Månen står fullt utsprunget over ham, oppsvulmet og hvit, den lager en sti av sølv på overfla11


ten av innsjøen. Han kan ikke se over til den andre siden, men han vet den må være der. Framtiden hans ligger på den fjerne stranden, akkurat som døden forfølger ham på denne. Frontlys kommer rundt en sving, akselererer mot ham. Audie kaster seg ned i en grøft, legger seg med ansiktet mot bakken så lyset ikke skal reflekteres i øynene. Bilen suser forbi, sender opp en støvsky som utvider seg og blir hengende rundt ham til han kan kjenne den på tennene. Audie setter seg opp på hender og knær, og krabber gjennom de sammenvokste bregnene mens han drar plastkannene etter seg. Hele tiden venter han på at noen skal rope før han hører det avslørende klikket idet patronen glir inn i kammeret. Da han kommer fram til vannkanten, fyller han hendene med søle og gnir den utover ansiktet og armene. De tomme plastkannene dunker mot knærne hans. Han har bundet sammen åtte av dem, festet dem med taustumper og remser med opprevne laken. Han tar av seg skoene, knytter lissene sammen og henger dem rundt halsen. Så knytter han skittentøysekken av kaliko rundt midjen. Han har kutt på fingrene fra piggtråden, men de blør ikke så ille. Han river opp skjorten til bandasjer og binder dem rundt hendene, strammer knutene med tennene. Enda flere kjøretøy passerer på veien over ham. Frontlys. Stemmer. Snart kommer de med hunder. Audie vasser ut på dypere vann, legger armene rundt plastkannene og klemmer dem inn mot brystet. Han begynner å sparke, prøver å unngå å plaske altfor mye før han kommer lenger ut fra stranden. Han navigerer etter stjernene, og prøver å svømme i rett linje. Choke Canyon-reservoaret er omtrent fem kilometer bredt på dette punktet. Det ligger en øy omtrent midtveis, eller kanskje før det, hvis han overlever så lenge. Mens timene og minuttene går, mister han følelsen av tid. To ganger ruller han rundt og tror han skal drukne før 12


han klemmer beholderne tettere inn mot brystet og snur seg rundt mot overflaten igjen. Et par kanner driver bort. Den ene begynner å lekke. Bandasjene på hendene er for lengst skylt bort. Tankene flakker, de driver fra minne til minne – steder og folk, noen han likte, andre han fryktet. Han tenker på barndommen, når han spilte ball med broren. Delte en Slurpee med en jente som het Phoebe Carter som lot ham stikke en hånd ned i den kritthvite trusen på bakerste rad på kinoen da han var fjorten. De så på Jurassic Park, og en T. rex hadde akkurat spist en blodsugende advokat som prøvde å gjemme seg på et mobilt toalett. Audie husker ikke så mye mer fra filmen, men Phoebe Carter lever fortsatt i minnet hans. Faren hennes var sjef for batterigjenvinningsanlegget og kjørte rundt i Vest-Dallas i Mercedes, mens alle andre hadde utrangerte biler som var mer rust enn lakk. Mr. Carter likte ikke at datteren hang sammen med gutter som Audie, men det hørte ikke Phoebe på. Hvor er hun nå? Gift. Gravid. Lykkelig. Skilt. Har to jobber. Farger håret. Blitt feit. Ser på Oprah. Et annet flyktig minne – han kan se moren stå ved oppvaskbenken og synge «Skip to My Lou» mens hun vasker opp. Hun pleide å finne på egne vers om fluer i melken og kattunger i ullgarnet. Faren kom inn fra bilverkstedet og brukte det samme såpevannet til å vaske bort skitt og olje fra hendene. George Palmer, som er død nå, var en bamse av en mann med hender på størrelse med baseballhansker og fregner på nesen som om en sky med svarte fluer hadde svermet inn i ansiktet hans og blitt sittende fast. Kjekk. Fortapt. Mennene i Audies familie døde alltid unge – stort sett i gruve- eller oljeriggulykker. Gruvekollapser. Metangasseksplosjoner. Industriulykker. Farfaren fikk hodeskallen knust av et fire meter langt borerør som ble slengt seksti meter bortover av en eksplosjon. Hans onkel Thomas ble begravd sammen med atten andre. De brydde seg ikke om å frakte ut likene. 13


Audies far hadde brutt trenden ved å leve til han ble femtifem år. Han sparte opp penger fra oljeriggene og kjøpte seg en bensinstasjon med to bensinpumper, et bilverksted og en hydraulisk heis. Han jobbet seks dager i uka i tjue år og betalte skolegangen for tre unger, eller ville gjort det hvis Carl hadde brydd seg om å fullføre. George hadde den dypeste, mykeste stemmen som Audie noen gang hadde hørt – den var som grus som rullet rundt i en tønne med honning – men han sa mindre og mindre etter hvert som årene rullet forbi og kinnskjegget ble hvitere og kreften gnagde på hans indre organer. Audie var ikke til stede under begravelsen. Han var ikke der under sykdommen. Noen ganger lurte han på om dødsårsaken var et knust hjerte, ikke et helt liv med sigaretter. Audie ruller under overflaten igjen. Vannet er varmt og bittert og trenger inn overalt, i munnen og strupen og ørene. Han prøver å kjempe etter luft, men utmattelsen drar ham under. Det svir i beina, verker i armene, han vil ikke klare å komme seg opp igjen. Det ender her. Han åpner øynene, og ser en engel kledd i en hvit kjortel som bølger og kruser rundt henne, som om hun flyr mer enn svømmer. Hun sprer ut armene for å omfavne ham, er naken under det gjennomsiktige stoffet. Han kan lukte parfymen hennes og kjenne heten fra kroppen som presser seg mot brystet hans. Øynene er halvåpne, leppene har skilt seg, de venter på et kyss. Så slår hun ham hardt i ansiktet, og sier: «Svøm, din jævel!» Han kaver seg opp til overflaten, gisper etter luft, klynger seg til plastkannene før de driver bort. Brystkassen hever seg, og det spruter vann fra munnen og nesen. Han hoster. Blunker. Konsentrerer seg. Han kan se stjerner som speiler seg i vannet og døde tretopper som silhuetter mot månen. Og så sparker han fra igjen, beveger seg framover, innbiller seg at det spøkelsesaktige vesenet under ham i vannet følger ham som en sunket måne. På et tidspunkt, flere timer senere, treffer føttene hans 14


steiner, og han sleper seg i land, kollapser på en smal sandstrand, sparker bort plastkannene. Natteluften har en kraftig, dyrisk lukt, varmen fra dagen stråler fortsatt fra den. Skodden henger over vannet i strimer som kan være gjenferdene til druknede fiskere. Han ligger på ryggen og ser månen forsvinne bak skyene, som ser ut som om de svever i verdensrommet. Han lukker øynene og kjenner tyngden av engelen som setter seg overskrevs på lårene hans. Hun bøyer seg fram, puster mot kinnet hans, legger leppene tett inntil øret, hvisker: «Husk hva du lovet.»


2

Lyden av sirener. Moss prøver å vende tilbake til drømmen, men tunge støvler tramper i ståltrappene, never griper om rekkverket, og støvet rister på trinnene. Det er altfor tidlig. Vanligvis holder man ikke morgentelling før klokken åtte. Hvorfor er det sirener? Celledøren åpner seg, glir sidelengs med en dump, metallisk klang. Moss åpner øynene og stønner. Han hadde drømt om sin kone Crystal, og boksershortsen stritter som et telt over morgenbrødet hans. Jeg har det fortsatt i meg, tenker han, og vet hva Crystal ville sagt: «Har du tenkt å bruke den, eller skal du bare stirre på den hele dagen?» Fangene blir beordret ut av cellene, de klør seg i navlen, tar seg rundt testiklene og tørker søvn ut av øynene. Noen kommer frivillig ut, andre må oppmuntres med en svingende kølle. Det er celler på tre nivåer rundt en rektangulær indre gårdsplass med sikkerhetsnett som skal forhindre at folk begår selvmord eller blir kastet ned fra gangveiene. I taket er det et virvar av rør som gurgler og dunker som om det lever et farlig vesen i dem. Moss kommer seg opp og ut. Barføtt. Han står på avsatsen med ansiktet mot veggen. Grynter. Promper. Han er en svær mann, begynner å bli myk rundt midjen, men er solid over skuldrene fordi han trener pushups og chinups minst ti ganger om dagen. Huden er brun som melkesjokolade, og øynene virker altfor store for ansiktet, det får ham til å se yngre ut enn førtiåtte år. Moss kikker til venstre. Junebug står med hodet mot veggen, prøver å sove stående. Tatoveringene hans hopper 16


og snerrer på underarmene og brystkassen. Den tidligere methavhengige mannen har et avlangt ansikt og en bart som er trimmet til brede vinger som strekker seg halvveis bortover kinnene. «Hva skjer?» Junebug åpner øynene. «Høres ut som om noen har rømt.» Moss ser i den andre retningen. Bortover på avsatsen ser han flere titalls fanger som står utenfor cellene sine. Alle er ute nå. Ikke alle. Moss bøyer seg mot høyre, prøver å kikke inn i nabocellen. Vaktene kommer. «Hei, Audie, kom deg opp, mann,» mumler han. Stillhet. Han hører en stemme fra det øverste nivået. Noen krangler. Et slagsmål bryter ut helt til ninja-turtlene stormer opp trappen og serverer bank. Moss går litt nærmere Audies celle. «Du må våkne, mann.» Ingenting. Han snur seg mot Junebug. Øynene deres møtes, stiller et taust spørsmål. Moss tar to skritt mot høyre, fullt klar over at vaktene kan se ham. Han stirrer inn i mørket i Audies celle og skimter brisken som er boltet til veggen. Vasken. Toalettet. Ingen varm kropp og ingen kald kropp. Over ham roper en vakt. «Alle er på plass.» En annen stemme kommer nedenfra. «Alle er på plass.» Hjelmene og køllene kommer. De innsatte stiller seg flatt inn mot veggen. «Her oppe!» roper en vakt. Støvler følger etter. To av de uniformerte ransaker Audies celle som om han på en eller annen måte kan ha gjemt seg der inne – under en hodepute eller bak deodoranten. Moss tar sjansen på å vri på hodet og ser assisterende fengselsdirektør Grayson komme opp trappen, han er svett av gåturen. Feitere enn tv-figuren Fat Albert, magen henger over det blankpolerte 17


skinnbeltet, og flere hudfolder prøver å dekke skjortekragen. Grayson kommer bort til Audies celle. Han kikker inn og trekker pusten, lager en smattende lyd med leppene. Han hekter av batongen og klasker den mot håndflaten og snur seg mot Moss. «Hvor er Palmer?» «Jeg vet ikke, suh.» Batongen svinger mot knehasene til Moss, han går i bakken som en trestamme. Grayson stiller seg over ham. «Når så du ham sist?» Moss nøler, prøver å huske. Enden på batongen blir stukket inn i siden hans, rett under ribbeina. Verden skyller opp og ned foran øynene. «Spisetid,» gisper han. «Hvor er han nå?» «Jeg vet ikke.» Det er som om noe flimrer over ansiktet til Grayson. «Steng av huset. Han skal finnes.» «Hva med frokost?» spør en vakt. «De får vente.» Moss blir slept inn i cellen. Dørene stenges. De neste to timene ligger han på brisken og lytter mens fengselsbygningene skjelver og stønner. Nå er de på verkstedet. Før det var det vaskeriet og biblioteket. Fra nabocellen hører han at Junebug banker i veggen. «Hei, Moss!» «Hva?» «Tror du han kom seg ut?» Moss svarer ikke. «Hvorfor skulle han gjøre noe sånt den siste kvelden?» Moss er fortsatt taus. «Jeg har alltid sagt at han var en sprø jævel.» Vaktene kommer igjen. Junebug går tilbake til brisken. Moss lytter, kjenner at ringmuskelen åpner og lukker seg. Støvlene stopper utenfor cellen hans. 18


«Opp og stå! Inn mot bakveggen! Spre beina!» Tre menn kommer inn. Moss får håndjern rundt håndleddene, de hektes til en lenke han har rundt livet, han får fotjern rundt anklene. Han kan bare subbe. Buksen er åpen, og han rekker ikke å kneppe smekken. Han må holde den oppe med hånden. Fangene hoier i cellene og roper beskjeder. Moss går gjennom strimer av solskinn og får et glimt av politibiler utenfor hovedporten, lyset reflekteres som stjerner i den blankpolerte lakken. Da han kommer til administrasjonsfløyen, får han beskjed om å sette seg. Vaktene på hver side sier ingenting. Moss kan se profilene deres, skyggeluene, solbrillene og de lysebrune skjortene med mørkebrune epåletter. Han kan også høre stemmer inne fra møterommet ved siden av. Av og til snakker noen høyere enn de andre. Anklager blir framsatt. Skylden fordelt. Det kommer mat. Moss kjenner at han får krampe i magen og munnen fylles av spytt. Det går enda en time. Lengre. Folk går. Turen er kommet til Moss. Med korte, trippende skritt subber han inn i rommet med senket blikk. Fengselsdirektør Sparkes er kledd i en mørk dress som allerede ser krøllete ut der han har sittet på den. Han er en høy mann med sølvgrå hårmanke, en lang og tynn nese, og han går som om han balanserer en bok på hodet. Han gir tegn til vaktene om at de skal trekke seg unna, og de stiller seg opp på hver sin side av døren. Langs den ene veggen står et bord som er dekket med tallerkener med halvspist mat: frityrstekt krabbe, spareribs, frityrstekt kylling, potetmos og salat. De grillede maiskolbene har svarte grillmerker og glinser av smør. Direktøren tar en sparerib og suger i seg kjøttet fra beinet, tørker fingrene med en våtserviett. «Hva heter du?» «Moss Jeremiah Webster.» «Hva slags navn er Moss?» «Vel, suh, mora mi kunne ikke stave Moses på fødselsattesten.» 19


Den ene vakten begynner å le. Direktøren klemmer to fingre rundt nesebroen. «Er du sulten, Mr. Webster? Forsyn deg.» Moss kikker på festmåltidet mens det rumler i magen. «Har du tenkt å henrette meg, suh?» «Hvorfor tror du det?» «Et sånt måltid kan være det siste.» «Ingen har tenkt å henrette deg … ikke på en fredag.» Direktøren ler høyt, men Moss synes ikke vitsen er så veldig morsom. Han har ikke rørt seg. Maten er kanskje forgiftet. Direktøren har spist av den. Han vet kanskje hvilke biter som er trygge. Faen, jeg bryr meg ikke! Moss subber bort og begynner å laste mat på en plasttallerken, lager en haug med spareribs, krabbeklør og potetmos, og prøver å stable en maiskolbe på toppen. Han spiser med begge hender, bøyd over tallerkenen, saftene smøres utover kinnene og drypper nedover haken. I mellomtiden tar direktør Sparkes opp enda en sparerib og setter seg overfor ham. Det virker nesten som om han ser noe som er frastøtende. «Utpressing, bedrageri, narkotikasalg … du ble tatt med marihuana til en verdi av to millioner dollar.» «Det var bare gress.» «Og så slo du en mann i hjel i fengsel.» Moss svarer ikke. «Hadde han fortjent det?» «Den gangen syntes jeg det.» «Og nå?» «Det er mye jeg ville ha gjort annerledes.» «Hvor lenge er det siden?» «Femten år.» Moss har spist for fort. En kjøttbit har satt seg fast i spiserøret. Han dunker neven mot brystet så det skrangler i håndjernene. Direktøren tilbyr ham noe å drikke. Moss heller i seg en boks med brus, redd for at de skal ta den fra ham. Han tørker seg rundt munnen. Raper. Spiser mer. 20


Direktør Sparkes har spist spareriben ren. Han bøyer seg fram og planter det avgnagde beinet i potetmosen til Moss, hvor det stikker opp som en naken flaggstang. «La oss ta det fra begynnelsen. Du er venner med Audie Palmer, stemmer ikke det?» «Jeg kjenner ham.» «Når så du ham sist?» «I går kveld da vi spiste.» «Du satt sammen med ham.» «Ja, suh.» «Hva snakket dere om?» «Det vanlige.» Direktøren venter med uttrykksløse øyne. Moss kjenner at smøret fra den grillede maiskolben legger seg på tungen. «Kakerlakker.» «Hva?» «Vi diskuterte hvordan man blir kvitt kakerlakker. Jeg sa til Audie at han kunne gni AmerFresh tannkrem i sprekkene i veggen. Kakerlakker liker ikke tannkrem. Ikke spør meg hvorfor, de like det bare ikke.» «Kakerlakker.» Moss snakker mellom hver munnfull, spiser rundt potetmosen. «Jeg hørte en historie om en kvinne som sov da en kakerlakk krøp inn i øret. Den fikk unger som boret seg inn i hjernen. De fant henne død en dag, og da kom det kakerlakker ut av nesen hennes. Vi er i krig med dem. Noen niggere mener at man kan bruke barberskum, men den dritten blir borte i løpet av natten. AmerFresh er best.» Direktør Sparkes setter øynene i ham. «Mitt fengsel har ikke skadedyrproblemer.» «Jeg vet ikke om kakerlakkene fikk det rundskrivet, suh.» «Vi desinfiserer to ganger i året.» Moss vet alt om skadedyrtiltakene. Vaktene kommer, gir de innsatte ordre om å legge seg på magen på brisken mens cellene blir sprayet med illeluktende, giftige kjemi21


kalier som får alle til å føle seg dårlige, men som har null effekt på kakerlakkene. «Hva skjedde etter at dere hadde spist?» spør Sparkes. «Jeg gikk tilbake til cellen min.» «Så du Palmer?» «Han leste.» «Leste?» «En bok,» sier Moss, i tilfelle det er behov for ytterligere presisering. «Hva slags bok?» «En tykk bok uten bilder.» Sparkes synes ikke situasjonen er morsom. «Visste du at Palmer skulle løslates i dag?» «Ja, suh.» «Hvorfor rømmer en mann natten før han skal løslates?» Moss tørker fett fra leppene. «Jeg har ingen anelse.» «Du må da ha en viss anelse. Mannen har sittet inne i ti år. Om én dag er han fri, men isteden gjør han seg selv til rømling. Når han blir tatt, vil han bli siktet og dømt. Han kommer til å få tjue år til.» Moss vet ikke hva han skal si. «Hører du meg?» «Ja, suh.» «Du kan ikke benekte at du kjente Audie Palmer godt. Det tror jeg ikke det minste på. Det er ikke første gang dette har skjedd, og jeg er ikke født i går.» Moss blunker bare. «Du satt i cellen ved siden av Palmer i … var det sju år? Han må ha sagt noe til deg.» «Nei, suh, helt sant, ikke et ord.» Moss får et oppstøt. Han raper. Direktøren snakker videre. «Min jobb er å holde innsatte innesperret til de føderale myndighetene sier at de kan løslates. Mr. Palmer skulle ikke løslates før i dag, men han bestemte seg for å dra tidligere. Hvorfor?» Skuldrene til Moss løfter og senker seg. 22


«Spekuler.» «Jeg vet ikke hva det ordet betyr, suh.» «Si hva din mening er.» «Vil du høre min mening? Jeg ville sagt at det Audie Palmer har gjort er dummere enn et brød med dritt.» Moss stopper og ser på maten som ligger igjen på tallerkenen. Direktør Sparkes tar opp et fotografi fra jakkelommen og legger det på bordet. Det er et bilde av Audie Palmer med valpeblikk og uregjerlig lugg, han virker like sunn og frisk som et glass melk. «Hva vet du om ranet av en pengetransport i Dreyfus County?» «Bare det jeg har lest.» «Audie Palmer må ha nevnt det.» «Nei, suh.» «Og du spurte ikke?» «Selvsagt spurte jeg. Alle spurte. Alle vaktene. Alle niggerne. Alle besøkende. Familien. Venner. Hver eneste jævel her inne ville vite hva som skjedde med pengene.» Moss trenger ikke å lyve. Han tviler på om det finnes noen innsatte i hele Texas som ikke kjenner til historien om ranet – ikke bare på grunn av pengene som forsvant, men også fordi fire mennesker døde den dagen. Én kom seg unna. Én ble tatt. «Og hva sa Palmer?» «Ikke et jævla ord.» Direktør Sparkes fyller kinnene med luft, som om han skal blåse opp en ballong, og slipper den langsomt ut. «Var det derfor du hjalp gutten med å flykte? Lovet han deg litt av pengene?» «Jeg har ikke hjulpet noen med å flykte.» «Har du løftet beinet for å pisse på meg?» «Nei, suh.» «Og du vil ha meg til å tro at bestevennen din flyktet fra fengselet uten å si et ord til deg?» Moss nikker, blikket hans leter i den tomme luften over direktørens hode. 23


«Hadde Audie Palmer en kjæreste?» «Det hendte han snakket om en jente i søvne, men jeg tror det var lenge siden.» «Familie?» «Han har en mor og en søster.» «Alle har en mor.» «Hun skriver til ham jevnlig.» «Noen andre?» Moss trekker på skuldrene. Han avslører ikke mer enn det direktøren kan lese i Audies mappe. Begge vet at det ikke kommer noe viktig ut av dette avhøret. Sparkes reiser seg og går fram og tilbake, skoene knirker mot linoleumgulvet. Moss må vri hodet fra side til side for å se ham. «Jeg vil at du skal høre godt etter, Mr. Webster. Du hadde noen disiplinære problemer da du kom hit, men det var småting som du klarte å rette på. Du skaffet deg privilegier. Kjempet for å få dem. Derfor vet jeg at samvittigheten plager deg, og derfor skal du fortelle meg hvor han har gjort av seg.» Moss stirrer tomt på ham. Direktøren slutter å gå fram og tilbake og støtter seg mot bordet med begge hender. «Du må forklare meg noe, Mr. Webster. Denne taushetsregelen som folk som deg har, hva tror du dere oppnår med den? Dere lever som dyr, dere tenker som dyr, dere oppfører dere som dyr. Slu. Voldelige. Egoistiske. Dere stjeler fra hverandre. Dere dreper hverandre. Dere knuller hverandre. Dere danner gjenger. Hva er da poenget med å ha denne regelen?» «Den er det andre som forener oss,» forklarer Moss, og sier til seg selv at han må holde kjeft samtidig som han ignorerer sitt eget råd. «Hva er det første?» spør direktøren. «Å hate folk som deg.» Direktøren velter bordet brått, så tallerkenene med mat faller på gulvet. Saus og potetmos renner nedover veggen. Vaktene venter på signalet. Moss blir løftet opp i stående 24


og dyttet ut døren. Han må subbe fort så han ikke skal falle. De bærer ham omtrent ned to trapper og gjennom fem–seks dører som må låses opp fra den andre siden. Han skal ikke tilbake til cellen sin. De tar ham til spesialcelleenheten. Isolatet. Hullet. Enda en nøkkel stikkes inn i en lås. Hengslene knirker nesten ikke. To nye vakter overtar ham. Moss får beskjed om å kle av seg. Sko. Bukse. Skjorte. «Hvorfor er du her, rasshøl?» Moss svarer ikke. «Han hjalp noen med å flykte,» sier den andre vakten. «Det gjorde jeg ikke, suh.» Den første vakten gjør tegn mot gifteringen til Moss. «Ta den av deg.» Moss myser mot ham. «Ifølge regelverket kan jeg beholde den.» «Ta den av deg, ellers knekker jeg fingrene dine.» «Den er det eneste jeg har.» Moss knytter neven. Vakten slår ham to ganger med batongen. Hjelp blir tilkalt. De holder Moss nede og fortsetter å slå, slagene høres merkelig dempede ut, og det hovne ansiktet har et forundret uttrykk. Slagene får ham til å falle, og han grynter og gurgler blod mens en støvel klemmer hodet hans mot gulvet hvor han kan lukte alle lagene av poleringsmiddel og svette. Det kverner i magen hans, men spareriben og potetstappen kommer ikke opp igjen. Da det er over, slenger de ham inn i et lite bur av stålnetting. Moss blir liggende urørlig på betongen, lager en surklende lyd i halsen og tørker blod fra nesen, gnir det mellom fingertuppene der det føles som olje. Han lurer på hvilken lekse det er han skal ha lært av dette. Så tenker han på Audie Palmer og de sju millionene som har forsvunnet. Han håper at Audie har dratt for å finne pengene. Han håper han tilbringer resten av livet med å drikke pina colada i Cancun eller cocktail i Monte Carlo. Drit i de jævlene! Den beste hevnen er å leve et godt liv.


3

Like før daggry virker det som om stjernene skinner skarpere, og Audie kjenner igjen stjernebildene. Han kan navnene på noen: Orion og Kassiopeia og Store Bjørn. Andre er så langt unna at lyset fra dem er flere millioner år gammelt, som om historien strekker seg over tid og rom for å skinne på nåtiden. Det finnes folk som tror at skjebnen står skrevet i stjernene, og hvis det er sant, må Audie ha blitt født under et dårlig stjernetegn. Han tror verken på skjebnen eller karma. Han tror heller ikke at det er en årsak til at noe skjer eller at hell jevner seg ut i løpet av et liv, at det faller litt her og der som nedbør fra en sky som passerer. Innerst inne vet han at døden kan finne ham når som helst, og at livet handler om å tråkke riktig neste gang. Han knytter opp vaskerisekken og tar ut et klesskift: jeans og en langermet skjorte som han stjal fra en av vaktene som hadde latt en treningsbag bli stående i en ulåst bil. Han tar på seg sokker og knytter på seg de våte skoene. Etter å ha gravd ned fengselsklærne, venter han til horisonten i øst får en oransje rand før han begynner å gå. En bekk krysser en smal grusfordypning og fortsetter mot reservoaret. Skodden klynger seg til bakken, og to hegrer står i det grunne vannet, de ser ut som hageornamenter. De sølete breddene er full av hull, nedi dem ligger redene til svalene som smetter fram og tilbake, det er så vidt de er borti vannskorpen. Audie følger bekken til han kommer til en støvete gårdsvei og en bro med ett felt. Han holder seg til veien, lytter etter kjøretøy og holder utkikk etter støvskyer. 26


Solen står opp, rød og skimrende over en stripe med kortvokste trær. Fire timer senere er vannet bare et minne, og den brennende kulen kjennes som en sveiseflamme mot nakken. Støv kaker seg i alle rynker og porer i huden, og han er alene på veien. Litt etter tolv kommer han opp på en høyde og prøver å finne ut hvor han er. Det ser ut som om han er i ferd med å krysse en død verden som en gammel sivilisasjon har forlatt. Trærne klynger seg sammen som dyreflokker langs de gamle vannløpene, og heten skimrer fra et flatt landskap hvor motorsykkelspor og stier snor seg bortover. Kakibuksen hans henger lavt på hoftene, og han har store svetteringer under armene. To ganger har han vært nødt til å gjemme seg for lastebiler, da skled han nedover løs grus og skifer, krøket seg sammen bak kratt eller kampesteiner. Da han stopper for å hvile, setter han seg på en steinhelle og husker den gangen faren hans jaget ham rundt på gårdsplassen fordi han hadde stjålet melkepenger fra trammen til folk. «Hvem fikk deg til å gjøre det?» ville han vite, og vred øret til Audie. «Ingen.» «Snakk sant, ellers blir det verst for deg.» Audie sa ingenting. Han tok straffen som en mann, gned seg på merkene på lårene og så skuffelsen i farens øyne. Storebroren Carl fulgte med fra vinduet. «Du klarte deg fint,» sa Carl etterpå, «men du skulle ha gjemt pengene.» Audie klatrer opp på veien igjen og fortsetter å gå. Utpå ettermiddagen kommer han til en firefeltsvei med gjerde på begge sider, og han følger den på avstand, søker dekning når trafikken feier forbi. Etter et par kilometer kommer han til en grusvei som svinger nordover. I det fjerne, i enden av de humpete hjulsporene, ser han mudderkonteinere og pumper. Han ser silhuetten av et boretårn mot himmelen, en flamme brenner øverst og får luften til å skimre. Om natten må den være synlig på flere kilometers 27


avstand, den står på toppen av en miniatyrby av lys, som en nyopprettet koloni på en fjern planet. Audie studerer oljetårnet og unngår å se en gammel mann som følger ham med øynene. Han er tettbygd og brun, har på seg overall og en bredbremmet hatt. Han står ved siden av en veibom som har en vekt i den ene enden. Like ved står et skur med tre vegger og tak. En Dodge pickup står parkert under et enslig tre. Den gamle mannen har et kopparret ansikt, flat panne og øyne som står langt fra hverandre. I armkroken har han en hagle. Audie prøver å smile. Støvet i ansiktet sprekker opp. «Hei?» Den gamle mannen nikker usikkert. «Lurte på om du har litt vann til overs?» sier Audie. «Jeg er tørr i halsen.» Mannen legger haglen mot skulderen, går bort til skuret og åpner lokket på vanntønnen. Han peker på en metalløse som henger på en spiker. Audie stikker den ned i tønnen, bryter den stille overflaten og inhalerer omtrent den første munnfullen, får vann opp i nesen. Han hoster. Drikker mer. Det er kaldere enn han hadde regnet med. Den gamle mannen tar fram en krøllete sigarettpakke fra lommen i overallen, og tenner en sigarett, trekker røyken dypt ned i lungene, som om han prøver å bli kvitt det som finnes av frisk luft. «Hva gjør du her ute?» «Kranglet med kjæresten. Den bitchen kjørte og lot meg bli igjen. Jeg trodde hun ville komme tilbake … men det gjorde hun ikke.» «Kanskje du ikke skulle kalle henne stygge ting hvis du vil at hun skal komme tilbake.» «Kanskje,» sier Audie, og heller en øse vann over hodet. «Hvor dumpet hun deg?» «Vi campet.» «Ved reservoaret.» «Ja.» 28


«Det er tre mil herfra.» «Jeg har gått hver eneste mil.» En tankbil kommer durende bortover grusveien. Den gamle mannen legger seg over den vektede enden av bommen, får den til å løfte seg mot himmelen. Både han og sjåføren vinker. Bilen kjører sin vei. Støvskyen legger seg. «Hva gjør du her ute?» spør Audie. «Står vakt.» «Hva er det du passer på?» «Det er et oljefelt. Masse kostbart utstyr.» Audie rekker fram hånden og presenterer seg, bruker mellomnavnet sitt, Spencer, fordi det er lite sannsynlig at politiet har gjort det kjent. Den gamle mannen spør ikke om mer. De håndhilser. «Jeg heter Ernesto Rodriguez. Folk kaller meg Ernie, for da høres jeg ikke ut som en dego.» Han ler. Enda en tankbil nærmer seg. «Tror du at jeg får haike med en av sjåførene?» spør Audie. «Hvor skal du?» «Et eller annet sted hvor jeg kan ta en buss eller et tog.» «Hva med kjæresten din?» «Jeg tror ikke hun kommer tilbake.» «Hvor bor du?» «Jeg vokste opp i Dallas, men jeg har vært vestpå en stund.» «Og gjort hva da?» «Litt av hvert.» «Så du skal hvor som helst og du gjør litt av hvert.» «Ja, sånn er det.» Ernie stirrer mot sør, ut over det flate landskapet som er oppskrapt av kløfter og overstrødd med klipper. Et gjerde strekker seg bortover fra dem og ser ut som om det faller over kanten på Jorden. «Jeg kan gi deg skyss til Freer,» sier han, «men jeg er ikke ferdig før om en times tid.» 29


«Takk skal du ha.» Audie setter seg i skyggen og tar av seg skoene, kjenner forsiktig på vannblemmene og kuttene på hendene. Enda flere tankbiler kjører gjennom porten, fulle når de drar, tomme når de kommer tilbake. Ernie er av den pratsomme typen. «Jeg jobbet som fastfood-kokk til jeg ble pensjonist,» sier han. «Jeg tjener dobbelt så mye nå, på grunn av oppgangen.» «Hvilken oppgang?» «Olje og gass, det er store ting. Har du noen gang hørt om Eagle Ford Shale?» Audie rister på hodet. «Det er en sedimentær steinformasjon som strekker seg under Sør- og Øst-Texas, og den er full av fossiler fra et eldgammelt hav. Det er de som har laget oljen. Og det er naturgass der nede i berget. De trenger bare å grave den opp.» Ernie får det til å høres veldig lett ut. Rett før skumring kommer en pickup fra den andre retningen. Det er nattevakten. Ernie gir ham nøklene til hengelåsen på bommen. Audie venter i Dodgen. Han lurer på hva de to mennene snakker om, og prøver å la være å bli paranoid. Ernie kommer tilbake og setter seg inn bak rattet. De kjører bortover den humpete veien og svinger østover inn på delstatsveien. Vinduene er åpne. Ernie bøyer hodet for å tenne en sigarett mens han holder rattet med albuene. Han roper over vinden, forteller Audie at han bor sammen med datteren og barnebarnet. De har et hus rett utenfor Pleasanton, som han uttaler «Pledenten». Vest for dem er solen blitt slukt opp av en jungel av skyer før den rakk å synke bak horisonten. Det er som å se på en flamme brenne i en gjennomvåt avis. Audie legger albuen på vinduskarmen og holder utkikk etter veisperringer eller politibiler. Han burde være trygg nå, men han vet ikke hvor lenge de kommer til å lete etter ham. «Hvor har du tenkt å tilbringe natten?» spør Ernie. «Har ikke bestemt meg.» 30


«Det er noen moteller i Pleasanton, men jeg har aldri bodd på dem. Aldri hatt behov for det. Har du penger?» Audie nikker. «Du burde ringe jenta di … si unnskyld.» «Hun er borte for godt.» Ernie trommer med fingrene på rattet. «Jeg har ikke annet å tilby enn en feltseng på låven, men det er billigere enn et motell, og datteren min er flink til å lage mat.» Audie mumler noe om å takke nei, men vet at han ikke kan risikere å sjekke inn på et motell fordi de kommer til å be om legitimasjon. Politiet har sendt ut etterlysningsbilder av ham nå. «Da er det avgjort,» sier Ernie og strekker hånden mot radioen. «Vil du høre på litt musikk?» «Nei,» sier Audie, altfor brått. «Kan vi ikke bare snakke?» «Greit det.» Noen kilometer sør for Pleasanton svinger pickupen inn foran et dystert hus ved siden av en låve og en klynge med kortvokste cottonwood-trær. Motoren dør motvillig og en hund kommer gående over gårdsplassen og snuser på skoene til Audie. Ernie er ute av pickupen og på vei opp trappen mens han roper at han er hjemme. «Vi har en middagsgjest, Rosie.» Innerst i en åpen entré lyser det fra kjøkkenet, der en kvinne står foran komfyren. Hun har brede hofter og et rundt og pent ansikt, melkebrun hud og smale øyne, mer indianske enn meksikanske. Hun har på seg en falmet, mønstrete kjole og er barføtt. Hun ser fra Audie og tilbake til faren. «Hva er det du sier?» «Han er sulten, og du lager mat.» Hun snur seg tilbake til kjøttstykkene som freser i en stekepanne. «Ja, jeg lager mat.» Den gamle mannen gliser til Audie. «Du må få vasket deg. Jeg skal finne litt rene klær. Rosie kan vaske de andre 31


senere.» Han snur seg mot datteren. «Hvor har du de gamle klærne til Dave?» «I esken under sengen min.» «Tror du det er noe til den karen her?» «Gjør som du vil.» Audie blir vist inn til dusjen og får rene klær. Han står lenge under det varme vannet, helt til huden er rosa. Nyter det. Dagdrømmer. Dusjing i fengselet var en kort og regulert og farlig aktivitet, og han følte seg aldri renere etterpå. Iført en annen manns klær grer han håret med fingrene og går tilbake i gangen samme vei som han kom. Han kan høre en tv. En reporter snakker om flukten fra fengselet. Audi kikker forsiktig inn gjennom den åpne døren og ser tv-skjermen. «Audie Spencer Palmer hadde nesten sonet ferdig en dom på ti år for ranet av en pengetransport i Dreyfus County, Texas, hvor fire mennesker døde. Myndighetene tror at han klatret over to gjerder ved hjelp av laken fra fengselsvaskeriet etter å ha kortsluttet et av alarmsystemene med tyggegummipapir …» En liten gutt sitter på teppet foran tv-en. Han leker med en eske lekesoldater. Han kikker opp på Audie og deretter på skjermen. De har skiftet tema. En værdame peker på et kart. Audie setter seg på huk. «Hei.» Gutten nikker. «Hva heter du?» «Billy.» «Hva leker du, Billy?» «Soldater.» «Hvem vinner?» «Jeg.» Audie ler, og Billy skjønner ikke hvorfor. Rosie roper fra kjøkkenet. Maten er ferdig. «Er du sulten, Billy?» Han nikker. «Da må vi skynde oss før alt blir borte.» 32


Rosie tar en siste kikk på bordet, legger kniv, gaffel og tallerken foran Audie, armen hennes kommer borti skulderen hans. Hun setter seg og gjør tegn til at Billy skal be bordbønn. Gutten mumler fram ordene, men sier «amen» høyt og tydelig. Fat blir sendt rundt, og man forsyner seg og fortærer maten. Ernie stiller spørsmål, helt til Rosie ber ham om å «ti stille og la mannen spise». Av og til smugkikker hun på Audie. Hun har skiftet kjole før middag. Denne er nyere og litt mer kroppsnær. Da måltidet er over, går mennene ut på terrassen, mens Rosie rydder av bordet og vasker opp og tørker av benker og bord og lager smørbrød til neste dag. Audie kan høre at Billy ramser opp alfabetet. Ernie røyker en sigarett og legger beina på verandarekkverket. «Hva slags planer har du?» «Jeg har slekt i Houston.» «Vil du ringe dem?» «Jeg dro vestover for ti år siden. Mistet kontakten.» «Vanskelig å miste kontakten med folk nå for tiden … du må virkelig ha anstrengt deg.» «Jeg gjorde nok det.» Rosie har stått innenfor døråpningen og hørt på dem. Ernie gjesper og strekker seg, sier at det er på tide å køye. Han viser Audie feltsengen på låven og sier god natt. Audie blir sittende utenfor en stund og se på stjernene. Han skal til å gå da han legger merke til at Rosie står i skyggen ved en regnvannstank. «Hvem er du egentlig?» spør hun anklagende. «En fremmed som setter pris på vennligheten deres.» «Hvis du har tenkt å rane oss, har vi ikke noen penger.» «Jeg trenger bare et sted å sove.» «Du fôret faren min med masse løgner om at kjæresten din stakk av. Du har vært her i tre timer, og du har ikke engang spurt om å få låne telefonen. Hvorfor er du egentlig her?» «Jeg prøver å holde et løfte jeg ga noen.» 33


Rosie lager en hånlig lyd. Hun står ubevegelig, halvveis i skyggen, halvveis utenfor. «Hvem er det som eier disse klærne?» spør Audie. «Mannen min.» «Hvor er han?» «Han fant noen han likte bedre enn meg.» «Det var leit å høre.» «Hvorfor det? Det er ikke din feil.» Hun kikker forbi Audie og inn i mørket. «Han sa at jeg hadde blitt feit. Hadde ikke lyst til å ta på meg mer.» «Jeg synes du er vakker.» Hun tar Audies hånd og legger den på brystet sitt. Han kan kjenne at hjertet hennes slår. Så løfter hun ansiktet, presser leppene sine mot hans. Kysset er hardt, grådig, nesten desperat. Han kan smake at hun er såret. Audie løsner grepet og holder henne på en armlengdes avstand, ser henne inn i øynene. Så kysser han henne på pannen. «God natt, Rosie.»

Profile for Cappelen Damm AS

Michael Robotham Liv eller død  

Hvorfor rømme fra fengslet dagen før du blir løslatt? Audie Palmer har tilbrakt ti år i et høysikkerhetsfengsel i Texas etter å ha erkjent...

Michael Robotham Liv eller død  

Hvorfor rømme fra fengslet dagen før du blir løslatt? Audie Palmer har tilbrakt ti år i et høysikkerhetsfengsel i Texas etter å ha erkjent...