Page 1


Christian Tybring-Gjedde

Mens orkesteret fortsetter 책 spille


© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45383-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsfoto: Agnete Brun Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Print it, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


INNHOLD

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Den økonomiske bærekraften . . . . . . . . . . . . . . .

15

Innvandring og integrering . . . . . . . . . . . . . . . . . .

67

Den kulturelle bærekraften. . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Ytringspolitiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Partidemokratiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Anbefalinger og tiltak. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Sluttord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267 Vedlegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271


FORORD

La meg komme med en tilståelse: Jeg elsker mitt land. Kall det gjerne patriotisme. I ordets beste mening. Å elske Norges enestående nasjonale kultur, vårt språk, vår særegne musikk, vår malerkunst, diktning, våre forfattere og sist, men ikke minst, vår grunnlov og våre demokratiske tradisjoner, er helt legitimt. Selvsagt. Samtidig setter jeg pris på og beundrer andre lands kulturer. Mange land og folkegrupper har en lengre historie enn hva vi har. Det finnes land som har skapt verker innen arkitektur, malerkunst og vitenskap som vi bare kan drømme om. De har musikktradisjoner som vi kan misunne. Det bør de være stolte av. Det er nettopp de kulturelle ulikhetene som gjør verden spennende og samtidig gir nasjonale kulturbegreper mening. Men det er altså Norge som er temaet for denne boken. Det å elske dette landet og det folket som har bebodd disse værharde strendene og skrinne fjellbygdene, var offisiell norsk tankegang da jeg vokste opp. Så var da også Norge et land som skilte seg fordelaktig ut i verden. Vi var ikke de rikeste. Men vi var et forholdsvis egalitært samfunn. Vi hadde et lavt konfliktnivå. Spenningene i samfunnet var små. De aller fleste snakket det samme språket, kjente seg igjen i den samme historien og hadde stort sett det samme målet, nemlig at vi skulle 7


skape et stadig bedre samfunn der alle kunne utfolde sine evner og leve et godt liv. Fra og med slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet skjedde det imidlertid et ideologisk skifte: Den norske kulturen skulle byttes ut med «flerkultur». Vi skulle bli et fargerikt fellesskap. Hva dette fellesskapet bestod i, var det knapt noen som definerte. Hva som imidlertid ble gjort klart, var at det skulle skapes en ny kultur som et slags minste felles multiplum bestående av tradisjonene og tankegangen til alle som kunne tenkes å slå seg ned i Norge i nær eller fjern fremtid. Enhver kultur skulle sidestilles med den norske. Ingen kultur skulle være bedre enn noen annen, rent bortsett fra at vi hvite, etniske nordmenn nok bar på en ballast fra den europeiske kolonialismen som gjorde oss mindre meningsberettiget enn mange som flyttet til Norge, spesielt fra land i den tredje verden. Når dette skrives, høsten 2014, begynner muligens realitetene å gå opp for mange politikere og synsere i media og akademia. Vi har fått store folkegrupper i Norge som har sine kulturelle røtter i land fjernt fra Vesten. Flere steder i Norges hovedstad må man gå på leting om man skal finne personer med norsk som morsmål. Mange i disse gruppene står på utsiden av arbeidslivet og av samfunnslivet for øvrig. Store bydeler preget av såkalt utenforskap er i ferd med å vokse frem. Samtidig har vi, for første gang siden krigen, fått etablerte grupper som åpent forsvarer vold, terror, meningstvang og barbariske straffemetoder. Disse gruppene hører kulturelt sett hjemme i en muslimsk verden som akkurat nå er i full oppløsning. Som en følge av den arabiske våren forsvant mange av diktaturene i Midtøsten. I stedet for at man gikk i gang med å bygge demo8


kratiske samfunn i de forhenværende diktaturene, brøt det ut borgerkriger. I tradisjonell islamsk tenkning er det aldri foretatt noe oppgjør med bruk av vold og makt, slik det skjedde da demokratiene vokste frem i den vestlige verden. Dermed la grupper i den islamske verden ut på herjingstokter som verden knapt har sett paralleller til siden nazistenes og kommunistenes glansdager. Resultatet for Norges vedkommende er at vi har fått en høyrøstet gruppe, Profetens Umma, som åpent forsvarer massemordene begått i regi av IS-bevegelsen i Irak og Syria. En annen gruppe, Islam Net, forsvarer islamsk strafferett, heri inkludert halshugging og steining, slik man ser i Saudi-Arabia og andre stater i Midtøsten styrt av en før-middelaldersk lovgiving. Den førstnevnte av disse to gruppene er liten. Den sistnevnte er Norges største islamske ungdomsgruppering og øver stor innflytelse på oppvoksende muslimer særlig i Oslo-området. Som en følge av masseinnvandringen fra islamske land har altså tankegodset fra den arabiske ørken på 600-tallet vunnet innpass i Norge. Dette er en del av det moderne, fargerike Norge. Dette er det samfunnet som skulle avløse det forholdsvis homogene og forholdsvis konfliktfrie samfunnet vi hadde frem til 1980-tallets slutt. Dette er vår vidunderlige, nye verden. Kanskje er de utfordringene vi står overfor, håndterlige her og nå. Men utfordringene kan også i løpet av kort tid vokse seg så store at de kan bli av eksistensiell art. Det norske samfunnet, slik vi har kjent det, kan bli revet i stykker av dype konflikter fremkalt av masseinnvandringen fra samfunnene i Midtøsten. Dette er en situasjon vi selv har satt oss i, og vi har alle et kollektivt ansvar for det som har skjedd. Men noen har et større ansvar enn andre. 9


Masseinnvandringen fra kulturer og områder som står oss fjernt, har en spesiell side, nemlig at den har vært finansiert over offentlige budsjetter. Et stort apparat er blitt bygd opp for å ta imot innvandrere, støtte opp om deres språk og kultur og finansiere deres allehånde lag og foreninger. Til slutt, når det viser seg at selve hovedforutsetningen for det hele svikter; nemlig at Norge skulle tjene på masseinnvandringen av arbeidskraft, da står vårt trygdesystem klart til å plukke opp regningen. Hittil har dette kostet milliarder. Regningen blir de neste tiår mye, mye større. Bak det hele har vi hatt et godhetsregime administrert av det norske sosialdemokratiet. Staten har vært filantrop på skattebetalernes regning. En Mor Teresa i sosialdemokratisk drakt, som ikke bare har finansiert en innvandring de fleste forstår vil bli meget kostbar, men som også har uansvarliggjort den enkelte nordmann. Mindre og mindre byrder skulle legges på den enkelte. Større og større byrder skulle derimot legges på det offentlige, og ikke minst på statens budsjetter. Slik har det gått til at de verdier som førte til at det norske samfunnet ble et stabilt og sterkt samfunn med høy produktivitet og stor grad av indre samhold, er kommet i miskreditt. I stedet for et noenlunde homogent samfunn der det ble stilt krav til den enkelte, har vi fått et samfunn der alle er invitert, uansett hva man kan tilføre det norske samfunnet. Alle ulike meninger og alle ulike politiske handlinger har vært som møblementet i våre institusjoner. De har stått til tapetet. Den som har klart å definere en ny svak gruppe, uansett hvor marginal, har stått langt foran i køen hver gang statsbudsjettet skulle utformes. Alt annet ville vært hjerterått. Bare en antydning om 10


eget ansvar for eget liv og familiens potensielle bidrag til den enkeltes velferd blir umiddelbart ansett som «et gufs fra fortiden». Fra den gangen den lille mann sto med lua i hånda i håp om at det skulle falle noen smuler fra de rikes bord. Uverdighet satt i system. Aldri igjen! Sosialdemokratiet har over tid gjennom retorisk slagkraft skapt en illusjon om at likhet er synonymt med rettferdighet. Offentlig altruisme er moralsk overlegent. Det appellerer til vår samvittighet. Uangripelig. Hva skulle være motstykket? Større forskjeller og urettferdighet? Hvem vil vel være innbygger i et slikt barbarisk samfunn? Og igjen er det de offentlige kasser som skal betale. Betale vil de gjøre, inntil de som har fått beskjed om at de ikke trenger å yte, er langt flere enn de som yter. Da vil kassene være tomme, og vi vil være ved veis ende. Jeg er blitt gitt muligheten til å fortelle dere om hvilke tanker jeg gjør meg over utviklingen i det norske samfunnet. Mange vil sikkert la seg provosere. Enkelte vil sikkert avfeie det hele. Uansett vil det bryte med den samstemte enigheten som råder. Mange vil bli fratatt livsløgnen. If liberty means anything at all, it means the right to tell people what they do not want to hear. George Orwell

Min verden er samtidig vår verden, og jeg er åpen for enhver kritikk av det jeg skriver. Men dersom du velger å fortsette å lese denne boken, så er det mitt håp at du gjør det med et åpent sinn.

11


I verdens rikeste land ‌ (Norsk vending)


DEN ØKONOMISKE BÆREKRAFTEN

Torsdag 24. oktober 2019: Etter flere uker med urolige børsmarkeder våknet vi i dag til nyheten om at verdens børser raser. Så langt har fallet vært 15 prosent, men inkludert fallet i ukene opp til krakket har det totale fallet utgjort hele 35 prosent. Det er nøyaktig på dagen 90 år siden det store børskrakket på Wall Street. Investorene er livredde og trekker pengene sine ut av markedet, noe som igjen bidrar til ytterligere børsfall. Det er full panikk. Mange har belånte aksjekjøp, og kreditorene er raske med å kreve pengene tilbakebetalt. Enkelte aksjespekulanter fremstår i velkjent stil og hevder at fallet gir tidenes kjøpsmulighet. Samtidig melder finansmedier at heller ikke spekulantene kjøper i dagens marked. De som taper aller mest på børsfallet, er investorer som handler på vegne av ulike pensjonsfond. Det gjelder også Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet). Markedsverdien av statens aksjer i Oljefondet er nærmest halvert, samtidig fortsetter fallet. Verdien av Oljefondets andel i statsobligasjoner styrket seg innledningsvis, men nå har også fondets obligasjoner opplevd et betydelig fall. Situasjonen i markedet er veldig nervøst og risikoen for nye børsfall åpenbar. Ingen så kollapsen komme. Analytikere og økonomer finner ingen svar på hva som skjedde. Norske pen15


sjonspenger har på rekordtid mistet nær 30 prosent av sin markedsverdi. Børskrakket har ført til stillstand i internasjonal handel. Investorer verden over søker til dollar og euro, og den norske kronen faller raskt i verdi. Kjøpekraften reduseres kraftig. Importpriser fyker i været. Norske utenlandsstudenter i hopetall vender nesen hjemover. Studielånene strekker ikke lenger til. Boligprisene faller kraftig, og vår relative velstand er blitt betraktelig redusert. Dette igjen har ført til redusert forbruk. Samtidig øker behovene for offentlig hjelp, og køene foran NAV-kontorene er rekordlange. Det legger ytterligere press på de sosiale utgiftene. Prisen på olje og gass har falt kraftig. En halvering på under to måneder. Statens inntekter fra olje- og gassvirksomheten er derfor betydelig svekket. Anslagene i statsbudsjettet vil bli langt lavere enn beregnet. Olje- og gassindustrien må legge nye kalkyler til grunn for sine lønnsomhetsberegninger. Det kombinert med de siste års fordyrende reguleringer og symbolske miljøkrav gjør at Statoil ser seg nødt til å legge prosjekter på is og samtidig flagge ut mer av selskapets virksomhet. Regjeringen står nå overfor utfordringer av uante dimensjoner. Børsfallet har ført til betydelig svekkelse av skatteinntektene, samtidig som velferdsytelsene har skutt i været. Det rekordhøye antallet offentlig ansatte gjør situasjonen enda mer krevende. Handlingsregelen for Oljefondet tilsier at statsbudsjettet kan ha et underskudd i størrelsesorden 4 % av kapitalen ved inngangen til budsjettåret. Oljefondets dramatiske reduksjon i verdi tilsier at 4 % vil utgjøre langt mindre enn foregående år. I Stortinget er det tverrpolitisk motstand mot enhver innstramming i trygde- og pensjonsytelsene. Argumentet om at det ikke er de som ser seg tvunget til å søke offent16


lige ytelser som har ansvaret for børsfallet, møter gehør i alle partiene. Videre er pensjonsytelser en opparbeidet rettighet, og de kan derfor ikke røres. Videre har ansatte i offentlig sektor et omfattende sikkerhetsnett, og disse vil derfor måtte skjermes. En annen konsekvens av børsfallet er at stadig flere asylsøkere banker på Norges dør. Disse må vi ta imot på en god måte, sier samtlige partier og viser til FNs flyktningkonvensjon. Alt i alt betyr børsfallet at inntektene reduseres kraftig samtidig som utgifter til offentlig velferd øker dramatisk. Denne oktoberdagen i 2019 er handlingsregelen kun av akademisk interesse. Alt annet likt vil regjeringen måtte bruke langt mer penger enn det regelen tilsier, og regelen blir derfor midlertidig satt ut av spill. Det som et stort flertall av landets politikere over lang tid har erklært som grunnpilaren i ansvarlig økonomisk politikk, er ikke lenger like ansvarlig. Regjeringens handlingsrom er i realiteten fiktiv. Handlingsregelen gjelder ikke lenger. I forkant av børskrakket i 1929 hadde den industrielle verden vært igjennom en lang periode med høykonjunktur og oppgang på verdens børser. Produksjonen var høy og den generelle kjøpekraften stor. Mange hadde tilgang på penger, og investeringsmulighetene var omfattende. Aksjemarkedet hadde, helt siden slutten av første verdenskrig, hatt en eventyrlig vekst, og de nasjonale børsene ble ansett som en sikker og lønnsom investering. Spekulasjon og kortsiktige handler ble en godt betalt heltidsjobb. Aksjemarkedet ble ansett som trygt og risikofritt med mulighet for god avkastning. Aksjer ble handlet i stor stil. Ofte med lånte penger. Et pyramidespill. Det er likhetstrekk mellom dagens aksjemarked og markedet fra 1920-tallet. Mange aksjer prises til høye 17


verdier målt mot bedriftenes inntjening. Det gjøres på forventinger om fusjoner eller enda høyere inntjening i fremtiden. Flere vestlige industriland har de siste årene vært igjennom en krise, og flere sliter ennå svært tungt. Også vi i Norge må ta inn over oss at prognoser og kurver ikke uten videre kommer til å peke mot himmelen. Skulle ovennevnte scenario bli en realitet, vil det naturligvis også ha en lang rekke andre og uante økonomiske implikasjoner. Så mange at selv makroøkonomene neppe vil våge seg på en analyse. Det vi imidlertid vet med sikkerhet, er at uavhengig av børskrakk så vil behovet for ulike velferdstjenester og økonomiske ytelser fra det offentlige fortsette å øke i årene fremover. Og dette behovet øker langt raskere enn veksten i norsk økonomi. Stadig flere mennesker går fra arbeid til trygd. Antall ansatte i offentlig administrasjon øker. Samtidig setter innvandringen stadig nye rekorder. Innvandringen er i ferd med å ta kvelertak på ulike offentlige tjenestetilbud og undergraver offentlige finanser. Resultatet betyr i første omgang reduserte investeringer. Etter hvert vil den genierklærte handlingsregelen være en saga blott. Reduserte offentlige ytelser er ikke et alternativ. Da gjenstår kun tæring på kapitalen i Statens pensjonsfond. Ingen partier vil ta belastningen med å redusere de sosiale ytelsene. Ingen stemmer på partier som fratar dem velferdsgoder. På sikt vil handlingsregelens passiviserende virkning på norsk økonomi bli åpenbar. Lønnsomme investeringer i infrastruktur er blitt forsømt. Vi har brukt opp pengene på velferdsordninger og aksjekjøp. På fest og moro.

18


Observasjoner I Norge får man ingenting for å gjøre store ting og store ting for å gjøre ingenting. Kloke observasjoner i tabloid form. Under Utenriks- og forsvarskomiteens besøk til USA i februar i år var det særlig ett forhold som vekket min oppmerksomhet. Nesten samtlige organisasjoner og tenketanker vi besøkte, innledet med å takke Norge for landets bidrag til deres arbeid. Vår økonomiske generøsitet ble hyllet, og ulike talspersoner mente Norges adferd var et eksempel til etterfølgelse. Slik ros gjør åpenbart sterkt inntrykk på den politiske og kulturelle eliten i vårt land, og helt sikkert også på representanter fra det norske embetsverket. De opplever at våre pengegaver åpner dører til konferanser og mottakelser langt utover det vårt lands størrelse skulle tilsi. Mange vil sikkert plassere meg i den nøyaktige samme eliten som jeg ironiserer over, og det er nok en delvis korrekt observasjon. Min yrkeskarriere startet i et departement, ble videreført i en internasjonal organisasjon (NATO) før jeg endte opp på Stortinget. Men nettopp derfor føler jeg meg kvalifisert til å mene noe om de forholdene jeg tar opp. Uansett. Jeg klarer ikke å forholde meg passiv når jeg ser hvilken retning landet mitt tar. Jo da, vi har dyktige og kloke statsråder som helt sikkert vil ta noen små skritt for å gjøre Norge mer bærekraftig. Disse sakene vil selvsagt bli solgt inn som en stor seier for land og folk. Samtidig vil opposisjonen påstå at de samme reformene vil skape urettferdighet og ramme «svake grupper». Jeg klandrer ingen for dette. Slik er det politiske spillet, eller skuespillet. I realiteten er det avmakten som rår. Ingen regjering er i stand til å fatte 19


de beslutningene som er nødvendige for å bringe bærekraften i samfunnet tilbake. Og skulle noe sånt mot formodning skje, så vil implementering være en umulighet. Dette vil jeg komme tilbake til. Mine økonomiske og kulturelle betraktninger og konklusjoner er av eksistensiell art. De vil finne svært få støttespillere blant de mange som lever av at organiseringen av samfunnet videreføres mer eller mindre som i dag. Derfor vil vi fortsette å debattere og diskutere politiske detaljer. Svært få har interesse av å se elefanten i rommet. Som en illustrasjon kan jeg nevne min debatt med ordfører Fabian Stang på NRK Ukeslutt 25. mai i fjor. Foranledningen var at det hadde funnet sted opptøyer blant ungdom med innvandrerbakgrunn i en av Stockholms drabantbyer, og at den høye og raske innvandringen har ført til segregering, arbeidsledighet og utenforskap. Jeg ga uttrykk for at vi kunne få tilsvarende tilstander i Oslo dersom vi ikke evnet å redusere tempoet på innvandringen. Like i forkant hadde SSB lagt frem tall om utviklingen i Oslo. Tall som burde sjokkere noen hver: • Oslos gjeld har økt fra 7 milliarder kroner i 2004 til 30 milliarder kroner i 2013. • Befolkningsveksten i alderen 1–19 år, og som er innvandringsrelatert, er langt dyrere enn eldrebølgen. • I årene 2015–2030 vil investeringsbehovet kun til nye barnehager og skoler ligge mellom 27 og 52 milliarder kroner. Oslo vil måtte bygge to klasserom hver uke. • Nye sykehjemsplasser vil kun koste en femtedel av dette, et sted mellom 4 og 10 milliarder kroner. 20


• Kun 55 prosent av ikke-vestlige innvandrere i alderen 25–61 år er sysselsatte, mot 84 prosent i den norske befolkningen. • En norsk husholdnings skatte- og trygderegnskap går i pluss med nesten 4 000 kroner i året, mens en ikke-vestlig husholdning går i minus med over 100 000 kroner. Da er flyktninger holdt utenfor.1 I tillegg har Oslo en pensjonsforpliktelse på over 70 milliarder kroner. Det utgjør nær 90 000 kroner per innbygger. Oslo bruker 4,2 milliarder på pensjonsytelser i 2014. Det utgjør nær 12 prosent av byens frie inntekter.2 Situasjonen for Oslo fremover er så dramatisk at hovedstaden kan bli satt under statlig økonomisk administrasjon. Jeg løftet frem min bekymring for en innvandring som er så høy at integrering blir umulig, og spurte ordføreren om ikke «endringene går for fort». Fabian Stang ignorerte først min utfordring, men ble senere stilt det samme spørsmålet av programlederen. Da responderte ordføreren i landets hovedstad på følgende vis: «Nei, jeg er ikke interessert i det. Jeg er interessert i å være positiv til utviklingen. Vi gjør det vi kan for å sørge for at alle i byen får en god skole, lærer seg norsk og får en jobb. Og så har vi lyktes med det, og vi jobber med det hver dag og har ikke tenkt å gi opp sånn som noen andre har.» Svaret står godt uten min kommentar, men er til forveksling lik en av de humoristiske strekene tegnet av den danske forfatteren Robert Storm Pedersen, kjent under 1 Human Rights Service N-1_2011. Befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser for Oslo kommune 2 Nettavisen/na24/ Oslo sitter på en enorm gjeldsbombe

21


navnet Storm P. I en passiar mellom to personer blir den ene spurt om hva han mener om verdenssituasjonen. Responsen var da at det kunne han ikke svare på fordi han hadde fått rusk i øyet. Muligens hadde Stang fått rusk i øyet under sendingen, eller kanskje han fant trøst i en annen av Storm P sine klassikere: Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Tallenes tale er klar. Per 1. januar 2013 utgjorde innvandrere 12 prosent av landets befolkning. Nær en dobling siden 2004. Med innvandrer menes en person som er født i Norge eller utlandet og har to utenlandskfødte foreldre og fire utenlandskfødte besteforeldre. I hovedstaden er tallet 23,3 prosent. Tilsvarende tall for Drammen er 19 prosent og Stavanger 17 prosent. Under følger Oslos innvandrertall fordelt på bydeler. Bydel

Folkemengde

Antall innvandrere

Andel innvandrere (pst.)

Nordstrand

48 347

6 126

12,7

Vestre Aker

45 715

6 273

13,7

Ullern

31 443

4 573

14,5

Nordre Aker

48 413

7 087

14,6

Østensjø

47 806

7 873

16,5

Sagene

37 053

7 480

20,2

St. Hanshaugen

34 982

7 971

22,8

Frogner

53 573

12 349

23,1

Grünerløkka

50 507

13 923

27,6

22


Gamle Oslo

46 290

13 451

29,1

Bjerke

29 617

8 787

29,7

Grorud

26 888

8 257

30,7

Søndre Nordstrand

36 659

11 842

32,3

Stovner

30 752

9 935

32,3

Alna

48 062

15 623

32,5

623 966

145 215

23,3

Hele Oslo

Kilde: SSB, rapport 2014/16, Oversikt over personer med ulik grad av innvandringsbakgrunn, befolkningsstatistikk

Norge er et lite land i global målestokk. Men vi har nest høyeste befolkningsvekstrate i Europa. Ifølge tall fra Eurostat er det kun Luxembourg som hadde en høyere befolkningsvekstrate enn Norge i 2012. Bekymringsmeldinger knyttet til de dramatiske demografiske endringer som finner sted i Oslo, preller av som vann på gåsa. Konfrontert med flyttetallene for 2011 uttalte byrådsleder Stian Berger Røsland til E24 at han var glad for at Oslo vokste så fort, og var ikke bekymret over at flere nordmenn flyttet fra Oslo. «Oslo blir mer internasjonal og mangfoldig. Dette er en trend vi ser i mange byer i Europa. Det hadde faktisk vært rart om Oslo ikke hadde sett samme trend. Det er viktig å få integrert flest mulig raskest mulig, men at det tar tid.» Ja, nettopp. Det tar tid. Da burde jo den logiske slutningen være at tempoet i innvandringen reduseres. Som en oppfølging av byrådslederens hyllest av Oslos etniske segregering tilbød jeg ham å benytte mine svigerforeldres leilighet i Gunnulvs vei på Tveita i Groruddalen vederlagsfritt i 1 år. Det er en leilighet de har bodd 23


i siden tidlig på 60-tallet. Det bor stadig færre etnisk norske i nabolaget, men ellers er alt tilrettelagt med skoletilbud og aktiviteter for barn i alle aldre. Tilbudet var en eksklusiv mulighet for byrådslederen og hans familie til å oppleve mangfoldet han ifølge E24 er så glad i. Men nei da. Byrådslederen avslo tilbudet, og fremhevet at han trives godt på Slemdal. Oslos desidert mest monokulturelle vestkant. Et sted han har bodd nesten hele sitt liv. Byrådslederen vil overlate kulturberikelsen til andre. Ja, han kritiserer sågar dem som våger å antyde at den påståtte berikelsen er politisk korrekt retorisk unnasluntring. Uansett, mine svigerforeldre har forlatt Tveita og er nå bosatt på Vinderen. Kun et par steinkast unna boligen til Berger Røsland. Men tilbake til utgangspunktet. Jeg følte et stort ubehag ved den finansielle hyllesten som ble mitt land til del under komiteens besøk i USA. Nasjonal altruisme på skattebetalernes regning gjør meg verken stolt eller glad, men flau. Utdeling av penger imponerer meg ikke. Og jeg våger den påstand at det heller ikke imponerer mottakerne. Utdelingen er i bunn og grunn nedlatenhet satt i system, og den skaper passivitet. Men slik blir bistanden selvsagt ikke presentert. Bistanden er visstnok et uttrykk for vår generøsitet og vår grenseløse tro på rettferdighet. Den humanitære stormakten Norge har et ubegrenset behov for å synes synd på andre mennesker. Vår finansielle formue gir oss konstant dårlig samvittighet. Jo mer vi gir bort av denne ufortjente gevinsten fra Nordsjøen, jo bedre kollektiv samvittighet får vi. En idealisme smurt med oljepenger. Men hva med mottakerlandene? Bistand stimulerer ikke til etablering av bærekraftige institusjoner, reformer og eksportorienterte bedrifter. Gratis penger fører verken til varig vekst eller velstand. Den 24


inviterer til korrupsjon og dårlig styresett. Samtidig radikaliseres stadig flere mottakerland, mens pengestrømmen fra Norge fortsetter som før. Norges internasjonale engasjement har økt i takt med vår finansielle rikdom. Selvbildet er endret. Vi er blitt en bistandsstormakt. Samtidig forsøker samfunnseliten å omgjøre oss alle til internasjonalister. Vår bistand gir våre politikere, diplomater og embetsmenn innpass i miljøer normalt forbeholdt større nasjoner. Bistanden gir oss roller som langt overgår det vårt lands størrelse skulle tilsi. Fredsmekling har blitt en karrierevei for mange. Og med den følger internasjonal anerkjennelse og tilgang til ledende politikere verden over. Og en selvsagt moralsk rett til å belære oss andre. For mens øvrige nasjoner bedriver utenrikspolitikk av egeninteresse, så blir vi fortalt at det norske fredsdiplomatiet drives av altruisme. Fred på jorden. Internasjonal solidaritet og forbrødring over landegrensene har vært et av sosialismens retoriske kjennemerker. Norges globale engasjement blir derfor sjelden utfordret. Det har bred politisk støtte. Og journalister flest er fra seg av begeistring. Ulike regjeringer forklarer og forsvarer Norges engasjement selv på jordklodens mest bortgjemte plasser. Ikke minst lar vi oss smigre dersom vi er blitt forespurt om å bidra. Skulle noen eksempelvis uttrykke forundring over at Norge har inntatt en fredsmeklerrolle i afrikanske Sudan, så trekkes motivene for eventuell skepsis i tvil. På den måten unngår man debatten. Norge sender penger over bistandsbudsjettet til 112 av verdens 196 land, og vi gir store økonomiske bidrag til ulike internasjonale organisasjoner. Skulle bare mangle, vil noen si. Ja vel, men hva gjør det med oss? Riktignok varsler regjeringen i statsbudsjettet for 25


2015 at antallet skal reduseres noe, men det er allikevel liten tvil om at ulike regjeringer har vært mer opptatt av å få bistandspengene distribuert og mindre opptatt av hva som kommer ut av dem. Noe både Norad, OECD og andre har påpekt. Konsekvensen av dette kan være at bistand virker mot sin hensikt og at pengehjelpen kompenserer for korrupsjon og dårlig styresett. Min skepsis til dagens bistandspolitikk betyr selvsagt ikke at Norge skal la være å hjelpe mennesker i nød. Nødhjelp knyttet til ulike katastrofer bør opprettholdes. Gjerne styrkes. Uansett hvor på kloden disse katastrofene måtte inntreffe.

Alle får Vi har hørt det før. Nordmenn er naive. Vi vil så gjerne være snille. Vi vil andre vel, og vi synes synd på nær sagt alle. Stadig nye grupper blir fremstilt som svake og verdig en post på offentlige budsjetter. Og alle har en talsperson eller interesseorganisasjon som på godt demokratisk vis får fremmet sine krav og behov. Slik fungerer demokratiet, og bra er det. Det som ikke er bra, er at nye krav blir møtt med tverrpolitisk forståelse. Vår utømmelige pengebinge har gjort det unødvendig å prioritere. Når alle og enhver på ulikt vis tilhører en svak gruppe, så betyr jo ethvert kutt at man «setter svake grupper opp mot hverandre». Og det vil vi jo nødig. Derfor gir vi like godt oljepenger til hele bunten. Når ingen er mot, så gjenstår kun kampen om hvem som er mest for. Ideologier og prinsipper er forbeholdt partienes ungdomspolitikere. Mellom disse utøves ofte gode debatter. Men i utøvende politikk er det lite som skiller. 26


Tradisjonelt har det vært slik at Arbeiderpartiet har gitt sin støtte til arbeideren. De som arbeider med hendene. Dem uten slips og med træler i nevene. Men denne gruppen blir stadig mer marginalisert. Partiet har derfor innyndet seg hos den voksende offentlige akademiske sektoren, og da gjerne i konkurranse med SV. Arbeiderpartiet har også gjennom retorikk og offentlige tiltak forsøkt å innynde seg hos den stadig voksende ikkevestlige innvandrerbefolkningen. SV har lærere og journalister på sin side. KrF har sin base i kristenfolket, men denne gruppen reduseres gradvis, og partiet forsøker med vekslende hell å innynde seg hos ulike religiøse miljøer. Bistandsfanatismen gir også partiet oppslutning i Organisasjons-Norge. Den som bevilger mest i bistand, er som kjent snillest. Senterpartiet er bøndenes støttespiller. Partiet forsøker derfor å fremstå som distriktenes beste venn. Og der skal det bygges tuneller. Venstre er miljøpartiet. Partiet som gjennom el-biler og annen symbolpolitikk skal redde verden fra global oppvarming. Partiet er begeistret for syklister og kollektivreisende. Høyre fremmer interessene til de store bedriftene her til lands. Men siden også disse blir stadig færre, forsøker partiet å appellere til næringsdrivende i storbyene, og unge caffè latte-drikkende studenter i byenes bedre strøk. FrP har utpekt eldre som sin kjernegruppe. Men dette er selvsagt utfordrende, da nye kontinuerlig må rekrutteres. Partiet har også innpass hos gründere og hos de som opponerer mot systemet. Felles for alle partier er at de kjemper for å opprettholde og utvide støtten til sine grupper. Dette fører til stadig nye forslag om offentlige tiltak og ordninger som de håper vil sikre gjenvalg. Konsekvensen av den poli27


tiske runddansen er at flere og flere mottar offentlige ytelser, og at offentlig sektor eser ut. Gratis penger blir stadig mer populært. Slike overføringer blir nærmest uten unntak permanente. Jo visst var den opprinnelige ideen og argumentet at ordningene skulle være midlertidige. Slik gikk det imidlertid ikke. Ordningene var så gode og traff målgruppene med millimeterpresis nøyaktighet. De ble kostnadsjustert og utvidet. Enighet om nye utgifter samler raskt politisk støtte. Helt nødvendige reduksjoner i offentlig administrasjon og velferdsytelser forblir akademiske debatter. Med penger på bok og store inntekter fra havbunnens skattkammer har vår kultur fostret et politisk system uten bærekraft. Et system som gjør det umulig å fatte helt nødvendige beslutninger. Elefanten i rommet får spise sine kvister og løv i fred og ro. De politiske debattene er så forutsigbare at mediene strever med å finne nyanser av interesse. Tidligere fantes reelle ideologiske uenigheter. I dag er de fleste politikere ideologisk meningsløse. I dag er det retoriske nyanser som skaper overskriftene. Tilfredsheten råder. Den originale tanke eller idé uteblir, og meningsmangfoldet er en illusjon. En slik erkjennelse vil imidlertid undergrave politikkens «raison d’être». «Don’t rock the boat.» «Go with the flow.» Du er privilegert. Du er godt betalt. Finn gjerne «din egen svake gruppe». Vis ditt engasjement og din omsorg. Fremstill deg selv som gruppens forsvarer. La deg hylle i mediene for din varme og medmenneskelighet. Da åpner mulighetene seg. Da er du et godt menneske. Et menneske som vil andre vel. Du er innenfor. Du behøver selvsagt ikke antyde hvor pengene skal komme fra. Spørsmålet vil heller ikke bli stilt. Noen uker 28


senere er det hele glemt. Du trenger ikke stå ansvarlig overfor noen når flomlysene er slått av og budsjettet skal vedtas.

OECDs landrapport 2013 OECD publiserer kontinuerlig rapporter om ulike aspekter relatert til den økonomiske utviklingen i medlemslandene. OECDs landrapport for Norge i 2013 er svært dyster lesning. Organisasjonen advarer mot utviklingen med at stadig flere mennesker aldri kommer inn på arbeidsmarkedet, og at særlig mange unge voksne går rett inn i NAV-systemet. Ute av syne, ute av sinn. Dette skyldes ofte at unge enten har valgt et yrke det ikke er behov for i arbeidsmarkedet, eller at unge ikke fullfører videregående skole, og dermed står helt uten papirer. Dette gjelder i særlig grad unge med innvandrerbakgrunn. Ifølge OECD fører dette til at arbeidsstokken blir stadig eldre, og at yngre i mindre grad har den kompetansen som kreves for å videreutvikle bedriftene og arbeidsplassene. Noen av observasjonene som OECD gjør, er svært bekymringsfulle, men er i fullt samsvar med den generelle samfunnsutviklingen. De er derfor ikke overraskende. OECD finner at Norge ikke evner å få folk på ulike stønadsordninger tilbake i jobb. Et svært høyt antall er permanent ute av arbeidsmarkedet. 400 000 voksne ligger på laveste nivå i lesing eller regning. Frafallet i videregående skole er svært høyt og økende. Sykefraværet er det høyeste i OECD-området. I statsbudsjettet for 2013 var det avsatt 370 milliarder kroner for å lønne 1,3 millioner mennesker som ikke jobber. Det utgjør 35 % av budsjettet. En økning 29


på 20 milliarder kroner fra året før. Tallene for 2014 er 385 milliarder kroner. Statsbudsjettets totale utgifter for samme året er beregnet til 1 114 milliarder kroner. I budsjettforslaget for 2015 er dette tallet anslått til 418 milliarder, noe som utgjør i overkant av 44 prosent. Det er en økning på 9 prosent fra året før. Utgiftene fordeler seg på sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uførepensjon, alderspensjon, helsetjenester, foreldrepenger og arbeidslivsrettede stønadsordninger. Ordningene administreres av NAVs 19 000 ansatte. I alt er 20 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder på offentlige tiltak eller trygd. Det utgjør 112 milliarder kroner eller 10 prosent av statsbudsjettets estimerte utgifter. Videre er seks prosent av alle i jobb til enhver tid sykmeldt, noe som belaster statsbudsjettets utgiftsside med 40 milliarder kroner. Selvsagt er mange av disse utgiftene helt nødvendige og fullt ut berettiget. Men de stadig økende utgiftene i ulike sosiale ytelser kan ikke fortsette. OECD foreslår en rekke tiltak for å bedre situasjonen. De aller fleste innebærer reduserte offentlige ytelser. De kommer ikke til å bli implementert før den økonomiske situasjonen tvinger oss til det. Selv den minste innstramming i ytelser møtes med ramaskrik og avisoverskrifter med krigstyper. Det til tross for at ytelsene er mye større enn i våre konkurrentland. OECD er kritisk til at den norske skolen ikke utdanner elever og studenter som kan overta kompetansekrevende jobber. Dette bekreftes i PISAs kartlegging av skoleelevenes kunnskapsnivå. Norske 15-åringer scorer under OECDs gjennomsnitt både i matematikk og naturfag. På skolen er lærerens autoritet svekket. Elever og lærere er likestilt. Uenighet mellom lærere og elever skal 30


løses ved kompromisser og dialog. Plikter i form av orden, nøyaktighet og hardt arbeid nedtones. Skulking og sent oppmøte til skolestart er dagligdags og får knapt noen konsekvenser. Intensjonen har vært å inkludere alle. Konsekvensen er at kunnskapsnivået reduseres. Norsk skole scorer svakt på kunnskap, men svært høyt på støy i klasserommene. Barn og unge med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn har et særlig høyt fravær på skolen. Etter mange år med neglisjering har også enkelte politikere fått dette med seg. 23. juli i år sier skolebyråd i Oslo Anniken Hauglie at fraværet er større enn hun hadde trodd. Da kan man spørre seg hvor skolebyråden har vært de siste årene. I 2004 publiserte tenketanken Human Rights Service en omfattende rapport som omhandler nettopp innvandreres fravær i Oslo-skolen.3 Rapporten dokumenterer et massivt fravær over lange perioder, opp mot 100 dager i strekk. Foreldrenes hensikt med å ta barna sine ut av skolen er å sende dem til opprinnelseslandet slik at de får opplæring i foreldrenes språk og i islam. For jenter sammenfaller ofte en slik reise med at foreldrene utpeker en fremtidig ektefelle. Ofte en slektning. 10 år senere innser altså skolebyråden at hun har en utfordring. Det er minst 10 år for sent. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er en intelligent og hyggelig fyr. Konfrontert med tallene fra PISA svarer han like forutsigbart som hans forgjengere. Vi trenger en kartlegging og gjennomgang av hele kompetansesystemet, sier han. Ja vel, sett i gang! Kall det gjerne kompetanseløftet 2, 3 eller 4. Kom igjen! 3

Norske barn i utlandet, 2004, HRS

31

Mens orkesteret fortsetter å spille av Christian Tybring-Gjedde  

«I Norge får man ingenting for å gjøre store ting og store ting for å gjøre ingenting», skriver Christian Tybring-Gjedde i denne boken - hvo...

Mens orkesteret fortsetter å spille av Christian Tybring-Gjedde  

«I Norge får man ingenting for å gjøre store ting og store ting for å gjøre ingenting», skriver Christian Tybring-Gjedde i denne boken - hvo...