Page 1


MED ANDAKT


«La oss da prøve et øyeblikk å se dette i lys av Det nye testamente.» Teolog og misjonsskolelærer Øivind Andersen i en norsk radioandakt i 1979, plukket opp av Paul McCartney (!) da han skrudde rundt på kortbølgen for å finne radiolyder til bruk i sangen «Reception». Setningen kan tydelig høres på innledningen til platen Back to the Egg – og er derigjennom blitt verdens mest hørte setning fra en norsk radioandakt.


Innhold

«Med andakt» – noen refleksjoner og et forord . .

11

Går det an å snakke om Gud i dag? Om tro, språk – og livets mening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

18

Del 1: Midt i hverdagen Et stille rom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mange tjenester – mange oppgaver . . . . . . . . . . . Å falle til ro i en urolig verden . . . . . . . . . . . . . . . På fersk gjerning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nei til klisjeene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . God forvaltning (gjesp?). . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

35 37 40 42 45 48

Del 2: Motgang – og håp Hva er et menneskeliv? Tanker nedtegnet etter 22. juli 2011. . . . . . . . . . . Det usynlige barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . YouTube og menneskeverdet . . . . . . . . . . . . . . . . Klokskap i Finnkroken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det komplekse mennesket . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noe helt annet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

53 57 60 62 64 68


Del 3: Imagine There’s No Heaven: Teologiske og filosofiske refleksjoner om tro og tvil 73 76 79 82 86 91

Bibelen: enhet eller mangfold? . . . . . . . . . . . . . . . Helvetet er intet blivende sted . . . . . . . . . . . . . . . Barnet, intelligensen og troen . . . . . . . . . . . . . . . . John Lennons «Imagine» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Beatrice – om kjærligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . Om å be . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Del 4: Det skjedde i de dager: meditasjoner om julen

Deilig er jorden?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Barnet i Betlehem – og de store spørsmålene . . . . 100 Romjul i rom sjø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 Gud på flukt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Del 5: Korsfestet, død, begravet – og gjenoppstått: refleksjoner om påsken Å tro på det utrolige. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tomas tvileren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En relevant kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Opptur og nedtur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

115 118 120 125

Del 6: Ånden som gjør levende: pinsens mysterium Disse underlige helligdagene. . . . . . . . . . . . . . . . . Nærvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vår rette plass i livet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gud med oss? Om tilstedeværelse, mening og det vonde . . . . . . .

131 134 138 141


Del 7: Jesus fra Nasaret (ca. 6 f.Kr. – ca. 30 e.Kr.) Gummi-Jesus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Hvor har vi oppmerksomheten rettet? . . . . . . . . . 153 Taler han til meg?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 Vi er alle laget av stjernestøv: Noen avsluttende tanker om mennesket og Gud . . . . . . . . . . . . . . 159 Biografisk og litterært etterord . . . . . . . . . . . . . . . 169


«Med andakt» – noen refleksjoner og et forord

En oase. Et pusterom. Et hvilested. Vi har mange ord for det samme: stedet der vi kan stoppe opp i en hektisk hverdag for å trekke pusten. Dypt. Slik at vi kan tenke tankene våre litt lenger, litt mer i sammenheng og litt mer i dybden. En «andakt» er på sitt beste et pusterom. Selve ordet kommer fra det tyske «andenken»: å tenke på. I religiøs forstand brukes det om en kort preken eller tale – og da gjerne en som skaper en viss ettertanke. Det handler således ikke bare om å tenke på, men også om å tenke etter. Ordet brukes også i sammenhenger der det ikke først og fremst handler om noe religiøst. Å gjøre noe «med andakt» betyr å handle med respekt, alvor og høytid. «Dette måltidet skal spises med andakt,» sa min far – andektig – når han hadde gjort seg ekstra flid med måltidet, eller når ingrediensene var særlig fine eller kostbare. Et slikt måltid skulle være et pusterom, en oase, et sted å hvile tanken og glede ganen. * Denne boken heter «Med andakt». Det betyr ikke at den – eller dens forfattere – tar seg selv spesielt alvorlig eller 11


er veldig høytidelig. Tittelen er heller en invitasjon til leseren om å ta seg selv på alvor, gi seg selv pusterom og anledning til å tenke langsomt, se inn i seg selv og ta hensyn til både det som er lyst og gledelig og det som er mørkt og fylt av sorg, med det mål å sette det i en sammenheng som gir mening og livsmot. Vi lever i en tid der det er lett å løpe fra tankene – fra de andektige stundene og kanskje særlig de triste eller tunge refleksjonene. Fenomener som e-post, Internett, Facebook, Instagram eller Twitter er som oftest bare et tastetrykk unna. Mange er i realiteten tilgjengelige hele tiden. Stille stunder fullstendig uten mobile avbrytelser er sjeldne. Hvor blir det av de lange tankerekkene når hverdagen er blitt slik? Hvor blir det av andakten? I denne boken prøver min medvandrer Asbjørn og jeg å presentere noen av de lange tankerekkene: om Gud, om Jesus fra Nasaret, om livets mening og om tvil og tro. Men vi prøver å gjøre det i en form som inngår et kompromiss med vår tid: nemlig i korte bolker som kan inntas i små porsjoner. Forhåpentlig – i dette møtet mellom det lange og det korte, det langsomme og det raske – fyller vi noe av andaktens opprinnelige mening ved at vi gir noe å tenke på, noe å tenke etter (ja, kanskje også noe å tenke og reagere mot), i en form som kaller på alvor og høytid, men som samtidig er kort nok til å kunne finne sin plass i hverdagen. * Men andakter – handler ikke de om Gud? Og lever ikke vi i et sekulært – ikke-religiøst – samfunn, der gudstro dels er utfordret, dels forkastet, dels skjøvet ut på sidelinjen og ikke minst privatisert? Slikt gir det da liten mening å snakke om i det offentlige rom? 12


Likevel sender NRK morgenandakt i radio hver morgen fra mandag til torsdag. På en vanlig dag er flere hundre tusen lyttere innom sendingen. Tenk, mange hundre tusen mennesker som i det sekulære, raske, moderne Norge lytter til en morgenandakt! Jeg har fått erfare gjennom brev, e-poster, telefoner og personlige møter at det er mange som lytter med både innlevelse og engasjement. Selv er jeg filosof. Jeg er verken prest eller teologiutdannet. Men NRK vil gjerne ha forskjellige stemmer til å formidle det kristne budskapet. Og det har jeg fått være med på. Mange mener at andakter ikke har noen plass i en statseid kringkaster. Dette er forkynnelse av én bestemt religion i et flerkulturelt og tolerant samfunn. Kan vi godta slikt? Programmet har imidlertid mange venner. Og ikke minst: programmet er akkurat det som det utgir seg for å være. Skjult forkynnelse kan være etisk problematisk. Hjernevask eller offentlig ensretting ønsker vi oss slett ikke. Men en andakt som på rundt fem minutter formidler et budskap relatert til de bibelske skriftene eller den kristne tradisjon, med kristen tro som utgangspunkt og gjerne med hverdagens utfordringer som ramme, er nettopp det: fem minutter forkynnelse, som bærer videre en tradisjon, og som bidrar til fellesskap, oppbyggelse og tro for dem som ønsker det. Og de som ønsker det, er sannelig ikke få. Jeg ser argumentene mot at NRK skal ha forkynnende programmer. Men jeg tror argumentene for er sterkere. Og jeg tror ikke grunnleggende menneskerettigheter eller rettsstatens upartiskhet overfor sine borgere ødelegges av at vi bevarer disse andaktene, så lenge vi har en åpen eter og ikke minst en grunnlovfestet ytringsfrihet. 13


Hva er argumentene for slik forkynnelse? De er dels kulturelle. Denne type formidling tar vare på en tradisjon og en kultur som ellers står i fare for å bli glemt i en tid med et utall andre kulturelle uttrykk. Men de er selvsagt også filosofiske og religiøse. Gjennom denne type formidling blir vi kjent med en tenkning som går på tvers av mye av det vi møter i hverdagen, og som samtidig handler om de aller mest grunnleggende spørsmål i livet. Har vi for mye av det i vår tids kringkastings- og underholdningsverden? * Jeg tror det er bra når sekulære NRK også kan sende religiøse programmer og gi plass til tanker om livssyn og tro. På samme måte tror jeg et allment og bredt forlag kan være et godt sted å vise frem og reflektere rundt religiøse problemstillinger. Jeg er derfor takknemlig for at Cappelen Damm har villet utgi boken. For selv om innholdet i de fleste av andaktene og refleksjonene leseren her vil møte, er av kristen art, er det mitt ønske at de åpner for en dialog mellom religiøse og ikke-religiøse mennesker. Jeg forventer slett ikke at du og andre som leser dette, selv regner dere som troende. Jeg håper bare dere er interessert i hva budskapet har å si, og er nysgjerrige på hva i all verden det kan bety når det formidles i andaktens form. Så får dere bære over med det religiøse språket – eller la dere inspirere, provosere, utfordre eller bevege av det. De fleste skriftstykkene eller andaktene som er samlet i denne boken, ble opprinnelig skrevet som andakter til NRK Radios morgenandakt i årene 2010 til 2014. På radio er tiden begrenset, med fire eller maksimum fem minutter til rådighet i denne bestemte programpos14


ten. Også i de stykkene som er skrevet spesielt for denne boken, er mye av det samme formatet beholdt. Jeg har også forsøkt å ta vare på den muntlige og direkte formidlingen som er mye av morgenandaktens poeng – og forhåpentlig styrke. Alt dette gjør at man godt kan lese et lite stykke av gangen. Noen ganger vil riktignok resonnementer og poenger strekke seg over flere av skriftstykkene. Men de kan alltid leses uavhengig av hverandre. * Vi er to stykker som står bak boken. De fleste andaktene er opprinnelig skrevet og fremført av undertegnede og er således i jeg-form. Men de er nøye gjennomgått og finpusset av min venn, teologen og litteraturviteren Asbjørn Bjornes, som også selv har bidratt med én av andaktene – om Dantes Beatrice og kjærligheten. Han har i tillegg bidratt med vignett-tegningene til hver hoveddel og ikke minst med gjendiktninger og oversettelser av noen perler fra den kristne verdenslitteraturen, hentet fra de engelske dikterne John Milton og George Herbert og den italienske dikteren Dante Alighieri. Disse «vignettene» er plassert som innledning til hver av bokens deler. Med disse blir budskapet som taler inn i det 21. århundret, plassert i en historisk kontekst – og poesien får utdypet det som våre hverdagslige ord bare kan antyde. Med andre ord står vi bak boken i fellesskap, selv om undertegnede er hovedforfatter. Som allerede nevnt er boken i hovedsak skrevet i jeg-form, med unntak av det innledende og avsluttende essayet og det biografiske og litterære etterordet som vi har skrevet i fellesskap. Meninger som måtte være uttrykt om teologiske stridste15


maer under andaktenes gang, står hovedsakelig for undertegnedes regning. Dette er ikke primært en akademisk bok, om enn vi håper at filosofer, teologer og andre kan ha glede av den også faglig sett. Det betyr at boken ikke har lange fotnoter og litteraturlister. I de to essayene er noen referanser lagt inn i fotnoter. Utover dette har vi lagt inn referanser til bøker og forfattere vi har nevnt, samt noen tips til videre lesning, enten i selve teksten eller i det biografiske og litterære etterordet. Vi starter med et essay om det religiøse språket. Det er nok mer krevende og «filosofisk» enn selve andaktene, og man kan godt hoppe over det, om man vil. Men det sier noe viktig om hva vi forsøker å gjøre i boken – og om språket som sådan. Deretter er boken delt i syv hoveddeler, hver med mellom tre og seks andakter. Og så har boken ytterligere et essay – om mennesket og dets bevissthet – som avslutning, før vi altså kommer med noen biografiske opplysninger og litteraturtips i et eget kapittel til slutt. Noen av de syv hoveddelene relaterer seg til høytider, andre til problemstillinger og begivenheter i livet, i teologien eller i filosofien. Noen av andaktene kunne ha vært plassert flere steder, men har forhåpentlig funnet et godt hjem der de står. La oss nevne at bibeloversettelsen vi har brukt, er Bibelselskapets fra 2011. * En stor takk til NRK og mangeårig andaktsgeneral Helge Gudmundsen for samarbeid og kloke innspill. Takk til avisene Vårt Land og Aftenposten, der jeg i flere år har fått utgi små skriftstykker av denne typen. Noen av tekstene i denne boken baserer seg på disse. 16


Takk til Asbjørn Bjornes for storartet og nært samarbeid. Takk til Cappelen Damm og forlagsredaktør Mari Bjørkeng, som har gitt råd og oppmuntring (og har mast vennlig når det har vært nødvendig). Takk til Rebekka Bjornes, Caroline Syse og flere andre familiemedlemmer som har gitt verdifulle innspill. Takk til gode filosofkolleger som jeg og vi har lært mye av, herunder Gregory Reichberg, Torstein Tollefsen og Glenn «Chip» Hughes, og til mange fine teologer og prester. Anne Marie Lofthus Hindahl skal nevnes spesielt, men hun representerer mange. Takk også til pastor Erik Andreassen for gode tips og vedvarende entusiasme. Og til slutt: takk til alle som har skrevet, ringt, reagert, takket, gitt ris og ros, korrigert fakta og sjenerøst brukt av sin tid til å kommentere mine andakter gjennom årene. Boken er tilegnet dere. Oslo, september 2014 Henrik Syse


Går det an å snakke om Gud i dag? Om tro, språk – og livets mening

«Hva er passordet?» Som barn elsket vi den leken. Plutselig dukket vi opp der foreldrene eller andre voksne skulle gå – ut til kjøkkenet, for eksempel, eller inn i stuen. Travle og bestemte var de, disse voksne. Og så ble de stoppet og fortalt at veien var stengt. Passord var påkrevd. Og ingen ledetråder ble gitt. He-he. Temaet er velkjent i mytologisk litteratur. «Sesam, sesam, lukk deg opp!» Det forjettede venter bak porten, men først må man kunne passordet … Språk er som et rikt nettverk av passord. Ordene er ikke noe mer i seg selv enn bare ord eller tegn, i form av lyder eller bokstaver. Men de peker mot noe annet, og i det ligger deres kraft. De er som passord som åpner opp – for forståelse, fordypning, samtale og mening. La oss ta noen enkle eksempler: Hvis vi sier Drammen, forstår du at vi tenker på byen av samme navn. Sier vi regnvær, leder vi tanken hen på et værfenomen. Ordet «regn» er i seg selv verken vått eller rennende. Men ordet har kraften i seg til å beskrive fenomenet regn. Hva med ordet Gud? Hva i all verden peker det mot? La oss først reflektere over hva språk kan gjøre – på 18


sitt beste – så finner vi kanskje redskaper til å si noe også om språket om Gud.

Å åpne sinnet Det er rimelig å si at rom i sinnet kan bli åpnet av de rette ordene. «Der fikk du endelig satt ord på det,» sier vi. En sterk litterær eller annen kunstnerisk opplevelse kan fungere slik. Noe som ligger helt eller delvis skjult inni oss, kan bli åpnet opp – forløst – ved de rette ord og andre typer tegn. «Nå forstår jeg hva du mener,» utbryter vi, og vi opplever at noe er blitt åpnet. Skal språket ha en slik positiv og åpnende funksjon, må vi forutsette at språket er sannferdig, og at det handler om noe som på et eller annet vis er viktig og relevant. Et vakkert språk som bare forfalsker den verden vi faktisk lever i, blir i lengden bare et skalkeskjul, en fasade eller en smertestillende pille. Et slikt språk kan gi kortvarig glede, men det kommer til kort stilt overfor virkeligheten. Den amerikanske filosofen Robert Nozick bruker et morsomt tankeeksperiment: Hvem vil du helst være: et menneske i konstant sovende tilstand som har elektroder festet til hjernen, og som synes å oppleve et liv i konstant lykkerus, mens alt egentlig bare er innbilning, eller et menneske som har virkelige opplevelser, også dersom disse noen ganger måtte være vonde? De fleste vil ønske seg det siste: et virkelig, levende liv.1 For all del, språket brukes til så mye. Ofte handler det bare om det helt hverdagslige, banale eller tankeSe Robert Nozick, Anarchy, State, and Utopia (New York: Basic Books, 1974), ss. 42–45.

1

19


løst underholdende. Det kan være greit nok. Men på sitt beste, ja, også gjennom sin hverdagslige bruk, hjelper språket oss til å leve et virkelig og helt og godt liv, ved at det tilfører oss noe som beriker tilværelsen – smått eller stort. Dette må også være prøvestenen, selve testen, for et religiøst språk: Uttrykker det noe som er virkelig, byggende og relevant? Hvis ikke er det bedre at vi kvitter oss med det. Dersom det i realiteten er undertrykkende og falskt, vil samfunnet og den enkelte antagelig ha det bedre uten et slikt språk. I en spennende bok om tro og litteratur diskuterer de norske litteraturviterne Drude von der Fehr og Elisabeth Løvlie hvordan litteratur kan formidle tro, og hvordan tro og religiøse erfaringer kan fremstilles i litteratur og litteraturens språk. De fremholder at litteraturen: … åpner et rom for en form for kontemplasjon, et rom der den lar oss være i kontakt med noe som vi fullt ut ikke kan forklare, begripe eller ha kunnskap om, men som vi fornemmer beveger seg i vår tilværelse. Det er som om litteraturen øser av en paradoksal, språklig stillhet, en stillhet der vi brått blir vare for andre nyanser av livet, av virkeligheten, men også av et fravær, av døden. Dette rommet, denne stillheten, tror vi har en potensielt svært viktig verdi i vår tid.2 Dette er en god beskrivelse av hvordan språket kan «åpne opp» – ikke minst et språk som taler om (eller Drude von der Fehr og Elisabeth Løvlie, Tro på litteratur. Religiøse vendinger fra Dante til Derrida, Fosse og Knausgård (Oslo: Vidarforlaget, 2013), s. 9.

2

20


gjennom sine antydninger åpner oss for) det som overskrider våre ordinære erfaringer. Von der Fehr og Løvlie uttrykker en frykt for at et slikt språk er under press. For igjen å sitere dem: Det er … noe med det poetiske språk som tillater et annet forhold til virkeligheten, til tilværelsen, til døden. Dette slår oss som en sterk kontrast til den mer instrumentelle variant av språket som råder. Informasjon skal formidles på mest mulig klar og effektiv måte; den skal nå raskt frem, være lett tilgjengelig og gi et oversiktlig og klart bilde. Kortfattet tydelighet blir en dyd. … Vår hverdagsatmosfære er med andre ord i stor grad dominert av et slikt språk. … Jo mer det instrumentelle, sterke språket dominerer, desto større er sjansen for at vi fornemmer en utarming av det mer åndelige, eksistensielle eller indre rom, som fordrer et annet språk, eller en annen stillhet, for å tre frem.3 Det er et slikt «annet språk» vi undersøker her – et språk om Gud.

Skalkeskjul eller sannhet? Vi kan med dette reformulere vårt grunnleggende spørsmål: Hva slags språk er egentlig talen om Gud? Gir det noen mening? Noen vil mene at et slikt språk – det religiøse språket – er en distraksjon, eller i verste fall en løgn. Ifølge et slikt resonnement peker det religiøse språket hen mot 3

Ibid., ss. 10-11.

21


noe som slett ikke eksisterer. Det fyller livet med tomhet eller overtro, eller det skjuler livets virkelige utfordringer. Andre vil mene at det religiøse språket kanskje ga mening en gang i historisk fortid, men at det i en moderne verden med naturvitenskapelig innsikt ikke lenger gir mening. Vår påstand i denne boken er enkel, men for mange sikkert utfordrende: Det religiøse språket utsier noe svært viktig og verdifullt. (Da tenker vi i denne boken primært på det religiøse språket slik vi finner det innenfor den kristne tradisjonen, uten at vi dermed utelukker kraften som ligger i andre religiøse tradisjoner.) Men skal det ha en slik positiv rolle å spille, må det være gjennomtenkt, og det må tale til vår tid. Et religiøst språk som oppleves som isolert, gammeldags, underlig eller fremmed, har liten kraft til å si noe om den verden vi lever i. Den amerikanske forfatteren og pastoren Rob Bell, en av de mest forfriskende og uortodokse stemmene i moderne religionsdebatt, har sagt det slik: Guds nærvær må forstås som dynamisk, bevegende, som noe som ligger foran oss og hjelper oss fremover i den verden vi lever i.4 Visdommen – den evige visdom – som ligger i det kristne budskapet, har stadig relevans, men den må snakkes om på en måte som tar på alvor den tiden vi lever i. Alternativet er at talen om Gud blir som en gammel, utdatert Oldsmobile, sier han – en av de klassiske General Motors-bilene som for lengst er ute av produksjon, og som i dag fremstår som gammelmodig og ute av takt med tiden; kanskje med affeksjonsverdi, men Se Rob Bell, What We Talk about When We Talk about God (New York: HarperCollins, 2013).

4

22


med desto mindre bruksverdi. (Begge vi forfattere kunne her ha vært enda mer personlige og bragt inn Asbjørns haltende, men klassiske Opel eller Henriks nå opphuggede Peugeot, som kjører rundt der oppe i Peugeothimmelen …) Det religiøse språket vi, i all ydmykhet, forsøker å bruke i denne boken, snakker om verden slik den er akkurat nå – livet slik det leves av mennesker i dag. Det prøver samtidig å trekke veksler på de kildene til visdom som ligger i et kristent livssyn og kristen tradisjon, og å ta dem på alvor. Derigjennom søker det å åpne noen rom i sinnet, ved at sentrale menneskelige tanker og erfaringer blir formulert i et språk som er åpnende snarere enn lukkende, tilstedeværende snarere enn gammeldags. Hva slags tanker og erfaringer tenker vi på? Vi tror at det språket som den kristne tradisjonen forvalter, makter å snakke om livets største temaer og erfaringer: kjærlighet, nåde, tilgivelse, håp, død – og en horisont utover døden. Det er et språk som hjelper oss å sette livet i en større sammenheng, ja, det setter fokus på selve meningen med livet. En ateist vil raskt innvende at dette er temaer, i den grad de overhodet er viktige, som man like gjerne kan snakke om uten å kalle på det ateisten vil mene er religiøs overtro og innbilning. Mot dette ber vi leseren åpne seg for den muligheten at språket eller talen om Gud – som er en direkte oversettelse av ordet teologi (og da ikke ment som et fag, men rett og slett som et språk, en talemåte) – handler om dyptgripende og viktige menneskelige erfaringer som andre former for tale ikke så lett kan erstatte. Denne talen setter ord på opplevelsen av å leve i en verden der vi ikke er vårt eget opphav, der vi er deltagere i noe som er mye større enn oss selv, der vi opp23


lever tilkortkommenhet og store hindringer, men der vi også opplever tilhørighet og glede. Fortellingene om Jesus fra Nasaret gir oss et slikt språk. De reflekterer en enestående historisk erfaring et knippe mennesker hadde, og som de menneskene skrev ned, i et språk som handler om nettopp de temaene og erfaringene vi nevnte ovenfor. Hvorvidt alt i Jesus-fortellingene skjedde nøyaktig slik det ble skrevet ned, eller om noe er omskrevet eller ment mytisk eller symbolsk, er et viktig spørsmål, men ikke avgjørende for historien(e)s troverdighet eller sannhet. Et mytisk og symbolsk språk kan også uttrykke dype sannheter og åpne en mening som lodder dypere enn det rent historiske. Det gamle testamente er jo en samling bøker som også inkluderer stoff som er poetisk, mytisk og billedlig snarere enn rent historisk.5 Jorden er ikke skapt på seks bokstavelige dager, og Noah bygget neppe en ark som kunne huse representanter for all verdens dyr. Men historiene kan likevel representere sannhet og reflektere noe sentralt ved det å være menneske – og slik sett være sanne. De er skrevet i en annen tid, med den tidens språk og forståelse. Samtidig handler de om det å leve i spenningen mellom det foranderlige og det evige,

Noen vil kanskje reagere på ordet «mytisk» i denne sammenheng, som om vi sier at en del av de gammeltestamentlige fortellingene er en form for usanne eventyr. Men at noe er en myte, betyr selvsagt ikke at det ikke kan være bærer av sannhet. Myter som vi finner igjen på tvers av sivilisasjoner (som myten om en stor flom), eller myter som er blitt gjenfortalt og tillagt mening over generasjoner, og som er skrevet ned av mennesker som mener de har opplevd en guddommelig inspirasjon, kan være noen av våre beste veivisere til (og fortolkere av) dype sannheter om mennesket og Gud. 5

24


det hverdagslige og det opphøyde, slik mennesker opplever til enhver tid. Hva om vi kvitter oss med dette religiøse språket? Hva om det kristne begrepet om nåde, slik det er uttrykt i historien om Jesu liv, død og oppstandelse, blir kastet på historiens skraphaug og helt og fullt blir erstattet av et ikke-religiøst språk? Hva om vi legger vekk enhver tale om en guddommelig kraft bak universet, eller om et håp knyttet til et liv utover det jordiske liv? Sekulære begreper (altså begreper knyttet til det timelige og «dennesidige») og ikke-religiøs humanisme har selvsagt betydelige ressurser i seg til å skape både en rik etikk og en omfattende filosofering om menneskelivet og dets mening. Likevel er det åpenbart en dimensjon som blir borte. Ja, det er jo selve poenget med det rent humanistiske: spørsmålet om det guddommelige er å betrakte enten som meningsløst eller som unødvendig å bruke tid på. Menneskelivet må beskrives og forstås uten referanse til noe hinsidig. En ateist eller ikke-religiøs humanist vil med andre ord måtte være enig med oss i at noe blir borte. Han eller hun vil bare mene at det er en bra ting! Vi er ikke like sikre på det. Interessant nok hører vi i dagligtalen jevnlig uttrykk som at noe er «hellig» (gjerne med tillegget «for meg») og at menneskelivet har «verdighet», også i sekulære kontekster. Men disse begrepene har da ingen referanse utover det jordiske, menneskelige. Ved å kvitte seg med referansen til noe utenfor forstås alle verdibegreper som utelukkende ikke-religiøse eller sekulære. Et slikt sekulært menneskesyn går ofte hånd i hånd med det vi gjerne kaller en gjennomgripende materialisme. Med materialisme mener vi det synet som sier at alt som eksisterer, dypest sett bare er et resultat av og 25


en funksjon av materielle prosesser. Ifølge et slikt syn er ikke åndelighet, guddommelighet eller moralske verdier egentlig noe annet enn det vi forsker på innen fysikken, kjemien og matematikken. Før vi går videre, skal vi understreke at dette slett ikke betyr at de som forfekter et slikt sekulært, materialistisk livssyn, på noe vis er dårligere mennesker, og at mennesker med et religiøst livssyn automatisk er bedre og snillere. Det er åpenbart ikke sant, og det er heller ikke poenget. Det er heller ikke slik at alle ikke-religiøse humanister er materialister i ett og alt – mange er åpne for at det kan gi mening å snakke om noe som er «åndelig». De fleste ikke-religiøse humanister vil dessuten vise til all den ondskapen som er begått i religionenes navn, og mene at livet på jorden blir mye bedre hvis vi kvitter oss med religion. Selv om mye kan sies om moral og religion – og om både positive og negative sammenhenger mellom dem – er det likevel ikke først og fremst dette vi er ute etter å si noe om her. Her snakker vi om hva et religiøst språk tilfører vår måte å forstå og snakke om mennesket og livets mening på. Vår påstand er at et språk som ivaretar referansen til det guddommelige eller det vi ofte kaller det «transcendente» (dvs. det som overskrider, som går utover det rent fysiske), kan forhindre en farlig kombinasjon av ren materialisme og rent føleri.

Materie og følelser Vi skal med dette ta sjansen på å introdusere to filosofiske fagbegreper: «materialistisk reduksjonisme» og «emotivisme». Komplekse begreper, men vi ber leseren 26


holde ut litt til. De handler nemlig om noe som er velkjent fra hverdagen vår.6 «Materialistisk reduksjonisme» er en måte å tenke på som kjennetegnes av en bestemt type språk; et språk som snakker om alle fenomener i verden som noe som i siste instans kan reduseres til (eller sammenfattes som) noe rent materielt – jf. det vi skrev ovenfor da vi definerte materialisme. Verken kjærlighet, Gud, håp, tro eller ondskap er i siste instans noe annet enn en kombinasjon av fysiske fenomener som er styrt av naturens lover (eller eventuelt av naturens tilfeldigheter). Vi kan gi dem mening, rose eller fordømme dem. Men det er bare en mening vi selv gir til det vi erfarer, ikke noe som har noen verdi i seg selv, eller som viser til noe utenfor oss mennesker. Og i og med at også menneskene er del av det materielle – vi er jo materielle vesener – blir selv slike utsagn og tanker om verdier bare en del av naturlovenes prosess og materiens bevegelser. Ikke alle sekulære humanister tenker slik. Men tankegangen er nærliggende, siden det ikke finnes noe utenfor det materielle som kan være kilde til verdier, til mening, til rett eller galt. Dette henger i sin tur nært sammen med det som ofte kalles «emotivisme», læren om at alle utsagn om verdier bare er et utslag av følelser eller personlige preferanser

6 En skarp kritikk av vitenskapelig materialisme og ikke minst emotivisme og den store rollen disse spiller i moderne tenkning, finner vi hos Alasdair MacIntyre i After Virtue (3. utgave, Notre Dame: University of Notre Dame Press, 2007; første gang utgitt i 1981). Vi følger ikke MacIntyres resonnement og konklusjoner i ett og alt, men hans utfordrende bok utgjør et godt utgangspunkt for denne debatten som vi her beveger oss inn i.

27


(som i sin tur formodentlig også er styrt av materiens bevegelser). Følelser er som kjent noe subjektivt. Det jeg liker, kan være noe helt annet enn det du liker. Smak og behag kan ikke diskuteres. Følelser som sådan kan verken bedømmes eller fordømmes. Hvis vi ikke kan snakke om åndelighet og livsmening som noe reelt, er faren for å havne i en kombinasjon av disse to posisjonene stor. Er det umulig å vise til en kilde til innsikt og mening utenfor mennesket selv, er det fare for at all mening blir redusert til en kombinasjon av materialisme på den ene siden og følelser på den andre. Her er det verdt å skyte inn følgende: Dersom vi sier at et religiøst språk faktisk har mening, betyr ikke det at det religiøse språket skal komme i stedet for eller kan konkurrere med en naturvitenskapelig forståelse av verden når nettopp den fysiske verden skal beskrives. Det er slett ikke poenget. Fysikken forklarer jordens fysiske bevegelse i rommet adskillig bedre enn en teologisk utlegning! Poenget er snarere at det religiøse språket åpner for flere aspekter ved forståelsen av verden, og at det gir oss kilder til mening som ellers står i fare for å gå tapt. For å ta et enkelt og åpenbart eksempel: Et religiøst språk åpner for å snakke om kjærlighet og tro som uttrykk for noe som har mening som noe annet enn rent fysiske fenomener, og som noe mer enn bare subjektive følelser. På samme måte som en tekst på samme tid er bokstaver og trykksverte på den ene siden (det fysiske) og tanker og meninger på den andre (det meningsfylte) – eller kjærlighet er både en kjemisk reaksjon i hjernen (det fysiske) og et sterkt forhold mellom to eller flere mennesker (det meningsfylte) – kan verden oppfattes både som et resultat av en flere milliarder år lang fysisk prosess (det fysiske) og som et felt der vi som tenkende 28


vesener kan finne mening og håp, knyttet til den kraft og tanke som ligger bak og har skapt det fysiske universet (det meningsfylte). Språket om Gud er med på å åpne nettopp dette rommet for det meningsfylte. Mange vil nok mene at vi slett ikke trenger Gud for å skape mening utover det materielle. Andre vil si at det vi gjør ved å snakke om Gud, mening og verdighet er å skape en illusjon, der vi tillegger det dypest sett meningsløse mening. Det vi ønsker å si, er at et språk som uttrykker at det finnes en mening med tilværelsen hinsides det rent materielle, faktisk er med på å åpne oss for sider ved livet som det ellers blir vanskelig å gi mening til eller forstå. Hva, for eksempel, med tanken om at menneskelivet er hellig? Eller tanken om at hvert eneste, individuelle menneske har en uendelig verdi? Eller ideen om at det finnes noen grunnleggende standarder for rettferdighet og godhet som står fast, også dersom totalitære (inkludert religiøse!) fanatikere eller maktsyke herskere setter dem til side? Kanskje trenger vår tid, med sin materialisme og naturvitenskapelige innsikt og samtidig sin veldige vekt på den enkeltes subjektive følelser, mer enn de fleste andre tidsaldre et språk som åpner for slike kilder til mening.

Andakten Vi nevnte den amerikanske forfatteren Rob Bell ovenfor. Han tar utgangspunkt i en velkjent menneskelig erfaring: opplevelsen av at det «finnes noe mer», noe som beveger oss eller rører oss i bestemte livssituasjoner. Det kan være en sterk reaksjon mot urettferdighet, en oppriktig 29


følelse av kjærlighet eller vennskap, eller en eksistensielt rystende erfaring der vi stirrer selve tomheten eller meningsløsheten i hvitøyet. Kan vi finne et språk som kan uttrykke noe meningsfylt i slike situasjoner – som kan bekrefte livets mening og storhet? Det er nettopp et slikt språk vi er på jakt etter, og søker å videreformidle, i denne boken. En moderne andakt skal si noe meningsfylt rett inn i vår tid, samtidig som den øser av kilder til innsikt eller trøst fra den årtusenlange jødisk-kristne tradisjon og tenkning. For å gjøre dette må vi finne et godt språk for det. Dette er krevende, for kristendommen inneholder en dobbelthet som også utfordrer språket: På den ene side er Gud hinsidig, skjult, bak det fysiske. På den annen side forsoner Gud seg med verden og går inn i den, gjennom sin sønn. Hvordan skal vi snakke sannferdig om dette? Hvordan skal vi snakke om noe nærværende som samtidig er uforståelig – om noe hinsidig og skjult som samtidig betyr noe for oss? I dette ligger det en viktig spenning, med konsekvenser for språket vi bruker. Fra et kristent ståsted må vi snakke om det religiøse på en måte som ivaretar det mysteriet som det guddommelige dypest sett er, men som samtidig ikke er isolert fra denne verden. Vi må, kort sagt, ikke miste spenningen! Andakten som sjanger søker nettopp å finne et slikt rom, med et språk som henter det åndelige inn i det timelige, og som aktualiserer det guddommelige for verden her og nå – og for hver enkelts hverdag, uansett hvilken dag eller hvilket år det er. Det er to ting vi særlig skal være på vakt overfor dersom vi skal finne et slikt språk, det vil si et språk som fungerer som et åpnende «passord» til et rom der det er 30


plass for livsmening og åndelighet. Det ene er det overdrevent salvelsesfulle, klisjépregede og fromme språket, som skaper avstand og blir til en slags verden for seg, med innøvde, rituelle fraser som lett bringer med seg en slags hellig selvsikkerhet. Det andre er det fullstendig hverdagspregede og platte språket, der referansen til mysteriet forsvinner helt, og der Gud bare blir et resultat av alle våre ønsker om en god jul og et godt nytt år – en fin kompis, en kul type. Midt imellom der finner vi forhåpentlig et språk som makter å snakke om det evige og det timelige på samme tid, et språk som snakker om det guddommelige, men ikke på en måte som tar oss bort fra oss selv. Et slikt språk taler om noe vi dypest sett ikke kan forstå, og som samtidig er like ved siden av oss. Det språket tar utgangspunkt i det åpenbare, nemlig at vi faktisk eksisterer, at vi ikke har skapt oss selv, at vi lever i en virkelighet som er mye større enn oss selv, at vi opplever at vår eksistens har mening – og at selve denne eksistens er litt av et under. Klarer vi å utsi noe slikt, har vi klart å formulere et religiøst språk med funksjon og mening. Utgangspunktet for et slikt språk er Gud selv, slik en troende vil se det. Kristus selv er nemlig Ordet (Johannes 1,1ff.), det Ordet som er «levende og virkekraftig» (Hebreerbrevet 4,12). Så vet vi at lesere av denne boken ikke nødvendigvis deler denne troen. Men vi håper de vil «lytte til» språket vi bruker og det vi formidler. Kanskje åpner det noe i sinnet. Kanskje kan det være et passord som viser vei til en verden det er verdt å være åpen for. Ja, kanskje kan det være en åpning til det vi i kristen tradisjon kaller nåden og frelsen.

31

Profile for Cappelen Damm AS

Med andakt Henrik Syse  

Henrik Syse er filosof, forsker og søndagsskolelærer. Han holder jevnlig andakter i NRK, som han får mange og gode tilbakemeldinger på. Han...

Med andakt Henrik Syse  

Henrik Syse er filosof, forsker og søndagsskolelærer. Han holder jevnlig andakter i NRK, som han får mange og gode tilbakemeldinger på. Han...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded