Page 15

I kjelleren av Lier På dette tidspunktet kjennes det ut som om vi er fjernt fra sivilisasjonen. Virkelig fjernt. Nærmere Amazonas kommer du ikke i Norge. I hvert fall ikke i Lier. Et mørkt, frodig bladheng hvelver seg over oss, den leirete skogbunnen er dekket av saftige, tjukke bregner, og den eneste lyden er den stille rislingen fra elva. Og det er da, akkurat da vi synes vi er lengst unna alt, at det skjer. Ut av den tette underskogen foran oss kommer det plutselig en kar med rifle på armen i den begynnende skumringen. Vi vet vel ikke veldig mye om jakt noen av oss, hverken Marius eller jeg, men vi vet nok til at vi der og da er nokså sikre på at det ikke er jaktsesong på så veldig mye her om sommeren. I hvert fall ikke med rifle. Måten han beveger seg på tyder på at han er klar over det samme. Så da står vi der, to karer med tettsittende våtdrakter, hjelm på hodet og knallrøde luftmadrasser under armen. Og en tjuvjeger. Alle som har sett filmen Picnic med døden, eller Deliverance, kjenner antakelig igjen scenen der de fire kanopadlerne på vei ned en øde elv i USA plutselig møter på lokale hillbillies med gevær midt i villmarka. Det går ikke bra. Vi blir stående litt og snakker med mannen om hvor langt det er til Lierelva slutter seg til vassdraget vårt. Litt sånn smalltalk som er vanlig når luftmadrasspadlere og tjuvjegere møtes i en dunkel renne i kjelleren av Lier. Ingen spør om det påfallende i hverken luftmadrasser eller rifler, det hersker nærmest et stilltiende «holder dere kjeft, holder jeg kjeft». Vi beslutter å padle langt inn i skumringen før vi slår leir. Vil gjerne ha litt avstand til vårt møte med tjuvjegeren, eller hva han nå var. Det kan jo være at det faktisk er jaktsesong på luftmadrasspadlere akkurat nå.

Knasende ribbein En kjempefordel med luftmadrasspadling er at du kommer tett på vannet. En annen fordel er at det

Vi blir stående litt og snakker med mannen om hvor langt det er til Lierelva slutter seg til vassdraget vårt. Litt sånn smalltalk som er vanlig når luftmadrasspadlere og tjuvjegere møtes i en dunkel renne i kjelleren av Lier. ikke skal rare strykene til før det blir mer enn nok action. Legger du til tussmørke, har du en god oppskrift på spenning. Vi kaver oss nedover i strømmen mens vi forsøker å unngå de veltede trærne. Fossebrus advarer om en terskel i elva foran oss. Vi blir stående og se litt på den. Det frister absolutt å slippe seg inn i strømmen og la seg spyle ut gjennom den vesle åpningen i midten, men det frister også å holde seg noenlunde tørr før vi skal slå leir. Eller kanskje det bare er motet som svikter, der vi står på kanten. I hvert fall bestemmer vi oss for å bære over den vesle terskelen. Jeg strekker venstre bein sidelengs ut i lufta og senker det ned mot vannspeilet og bunnen jeg innbiller meg at jeg ser der nede. I det kroppen følger etter sidelengs, skjønner jeg at jeg har gjort noe dumt. Foten treffer ingen elvebunn. I hvert fall ikke med det første. Elver er sjelden bunnløse. Ikke engang Lierelva, selv om det føles sånn akkurat nå. Jeg treffer til sist bunnen. Steinbunnen. Bretter kroppen rundt et eller annet hardt der nede i det svarte, før ryggsekken gir nådestøtet oppå meg. Det knaser i ribbein. – Går det bra, eller? – Jada, joda, bare en liten trøkk, dette, lyver jeg. Kort etter finner vi en fin, åpen leirplass i skogen litt lenger nedstrøms. Jeg pleier brustne ribbein og såret stolthet i hengekøya mens Marius nok en natt inntar horisontalen på luftmadrassen. 13

102189_mikroeventyr_cc15_font erstattet.indd 13

09/02/16 11:17

Marius Nergård Pettersen og Mikkel Soya Bølstad Mikroeventyr  

To forfattere utfordrer det tradisjonelle friluftslivet såkalte mikroeventyr: korte turer basert på en (ofte ganske sprø) idé planlagt og gj...