Page 1


ARILD STAVRUM

Maradonas mål


Av Arild Stavrum Maradonas magi. Cappelen Damm, 2013

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45012-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsillustrasjon: Thomas Kirkeberg Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 12/16,8 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80 g/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Tre kullsorte, livløse øyne stirret på meg. Jeg så på de to øverste. Ingen bevegelse, de blunket ikke, de var fylt av et rent og purt hat. Jeg så ned på det tredje øyet. Like rundt, like sort, men enda mer dødelig. Det tredje øyet var munningen til en pistol. Vi hadde blitt omringet av fem skurker, med bare overkropper og skumle tatoveringer. Lederen, han som holdt pistolen, snakket med iskald stemme: «Gi meg alle pengene, ellers dreper jeg dere.» Han lot siktet gli fra meg, mot pappa og så mot mine to bestevenner, Hansa og Shearer, men akkurat da siktet var mellom dem klarte pappa, på et eller annet vis, å overraske med et knallhardt slag.


Slaget traff lederen i bakhodet. Han mistet balansen og falt. Han dunket hodet hardt mot en haug murstein, uten å rekke å ta seg for. Han ble liggende helt stille. Hadde pappa drept ham? De andre skurkene fikk panikk. De tok tak i lederen sin, og klasket ham hardt mot kinnet. «Løp, gutter!» hvisket pappa intenst. Det tok noen sekunder før vi skjønte hva han sa, men så løp vi, for livet. Det smalt. Et pistolskudd. Et ordentlig pistolskudd. Kulen boret seg inn i murveggen og lagde en bred åpning som ble smalere innover. Tenk hva kulen hadde gjort hvis den hadde truffet en av oss! Vi løp videre og havnet i en nesten tom bakgård, uten gjemmesteder. Det var kun én inngang, og der kom skurkene etter oss nå. «Vi må klatre over muren der borte,» sa Hansa og pekte. «Jeg greier ikke mer,» peste pappa, som så helt ferdig ut. «Vi gir oss ikke!» sa jeg og satte meg på huk. Så lot jeg Hansa ta sats på ryggen min. 6


Hansa kom seg opp på toppen av muren. Shearer og jeg løftet pappa, så han fikk tak i hånda til Hansa, og sammen klarte vi å få ham også opp. Shearer var nestemann og gjorde som Hansa, tok sats på ryggen min og hoppet etter. Så var det meg. Uten hjelp. Kunne jeg rekke opp? Jeg satset alt jeg hadde og fikk akkurat tak i muren med venstrehånda. Hansa grep tak i høyrehånda mi. Idet Hansa skulle til å dra, ble ansiktet hans helt hvitt. Hansa stotret: «Han sikter på oss!» «Dra!» skrek jeg, og Hansa dro det han hadde. Da smalt det igjen. I muren like ved siden av meg. Jeg kjente murbiter sprute inn i munnen, men kom meg så vidt over kanten før lederen kunne sikte enda noen centimeter mer nøyaktig. Vi hoppet ned i en ny, liten bakgård. Her lå det masse skrot og søppel overalt. En liten gutt sto borti hjørnet og trikset med en ball. Han skulle til å skyte på et lite fotballmål som ikke hadde nett, og som var rett foran oss. Vi dukket og løp gjennom det lille fotballmålet. Denne bakgården var som den forrige: en ny 7


felle vi måtte komme oss ut av med en gang. Nådde vi bort til huset, kunne vi kanskje komme oss ut på gata igjen. Jeg snudde meg og så at to av skurkene sto på toppen av muren. Snart ville de dra lederen over. Han med pistolen. Da snublet jeg. I et rødt, gammelt gulvteppe som noen hadde kastet fra seg på bakken. «Mikke!» skrek pappa. Jeg så ned i alt det møkkete røde. En stor, sterk hånd tok tak i meg og snudde meg rundt. Jeg så opp og rett inn i pistolmunningen igjen.

8


To uker tidligere


Natt Sted: Familien Milnbergans rekkehus – Kristiansund Dato: 26. juni

Klokka på iPaden viste 03.30. Jeg fikk ikke sove. Jeg hadde altfor mange tanker i hodet. Maradona hadde blitt en besettelse. Det hele hadde startet tidligere i sommer. Vi hadde vært på Middelhavscruise og havnet i Napoli. Der hadde jeg møtt en gateselger, og det hadde forandret livet mitt. Jeg kjøpte et gammelt kapteinsbind som Diego Armando Maradona, den legendariske argentinske storspilleren, hadde brukt da han var kaptein for Napoli. Maradona ble verdensmester i 1986 og var pappas store idol. I dag var det vanlig å ha mange idoler. Messi, Cristiano Ronaldo, Neymar, Zlatan og flere. Selv om jeg etter hvert var enig med 11


pappa, som mente at ingen av disse nye nådde Maradona til knærne. Maradona hadde vært en fantastisk fotballspiller, og kapteinsbindet hadde heller ikke bare vært et vanlig kapteinsbind. Det hadde vært et magisk kapteinsbind. Kapteinsbindet hadde fungert slik at jeg fikk se piler mens jeg spilte, som i et dataspill. Piler i forskjellige farger, som viste hvor på ballen jeg skulle treffe, hvor jeg skulle løpe for å få tak i ballen, hvor jeg skulle løpe for å drible motstanderne. Pilene hadde vist meg alt, og de hadde fått meg til å spille fotball som Maradona. Jeg hadde gått fra å være nummer 11 på laget, han som fikk spille fordi vi ikke hadde flere, til å bli den aller beste. Og kapteinsbindet hadde hjulpet meg med andre ting også. Det hadde gitt meg mot til å endelig prøve meg på Kari Hola. Verdens vakreste Kari. Kari som nå var kjæresten min. Alt hadde vært perfekt helt til den jævelen Sondre Goma hadde kastet kapteinsbindet på sankthansbålet, slik at det brant opp og jeg igjen ble en helt vanlig, middels fotballspiller. Vi hadde prøvd å finne noe annet som Mara12


dona hadde spilt med, men det var ikke enkelt. Ingenting var til salgs på nett. Var magien borte for godt? Ja, jeg hadde altfor mye å tenke på til å sove. Jeg ble liggende og se gamle YouTube-videoer med Maradona. På en av dem ble det diskutert om hvem som var tidenes beste fotballspiller, Maradona eller Pelé. Det var en gammel trener som snakket. Menotti, het han. Han hadde langt, grått hår og så utrolig tynn og rynkete ut. Men alt var på spansk, så jeg skjønte ikke noe av hva som ble sagt. Jeg slo av og søkte etter flere videoer. Jeg så Pelé score mange flotte mål i sorthvitt, mens Maradona lekte seg gjennom forsvar etter forsvar i farger. Jeg var ikke i tvil. Maradona var den beste, men så var jeg jo også partisk. Det var tross alt hans magi jeg hadde fått låne av, ved å bruke kapteinsbindet. Jeg skulle akkurat til å klikke meg inn på en ny video da jeg hørte stemmer. Nå? Midt på natten? Jeg slo av iPaden og tok ut den ene øreproppen. Jo, det var virkelig stemmer. De kom fra stua. 13


Jeg listet meg bort til døra og skjøv den forsiktig opp. Det var nesten helt mørkt i gangen, men jeg trengte ikke så mye lys. Dette var min gang, jeg kjente den ut og inn. Jeg lot hånda gli bortover veggen til jeg kom til kommoden. Derfra var det omtrent tre meter til stua. Jeg lot håndflaten gli oppå kommoden. Da støtte den borti noe. Jeg tok opp gjenstanden og holdt den opp mot ansiktet. Det lille lyset som kom fra stua, gjorde at jeg klarte å gjenkjenne den. Det var pappas giftering. Hvorfor hadde han tatt av seg den? Han gikk jo alltid med den på fingeren. Jeg snek meg videre bort mot stuedøra. Jeg la meg ned på gulvet og skjøv døra litt mer på gløtt. «20 år. 20 år, og så er det slutt. Det føles som om det var i går. At vi var unge igjen.» Det var pappas stemme. «Så, så,» sa mamma. «Alle føler vi det slik av og til. Men kanskje det er til det beste. Kanskje vi blir lykkeligere av å starte litt på ny.» «Jeg vet ikke. Det er så tungt.» «Du må legge deg nå.» «Nei, jeg blir sittende oppe en stund til.» 14


«God natt, da.» Mamma kom mot døra. Jeg krabbet mot rommet mitt på alle fire, så stille som mulig. Opp i senga, inn under dyna. Jeg kunne høre at mamma sto i døråpningen, før hun gikk inn på badet og skrudde på springen. Jeg åpnet øynene. Nå skjønte jeg hvorfor pappa hadde tatt av seg ringen. Mamma og pappa skulle skilles.

15