Page 1


Arne Danielsen

Magnus Carlsen Portrett av en verdensmester


© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47984-8 2. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Sissel Holt Boniface Omslagsfoto: Martin Slottemo Lyngstad / Aftenposten / NTB scanpix Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2015 Satt i 10,6/14 pkt. Scala og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Mesteren døpes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Best i verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Sjakk, skole og barneoppdragelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

27

Barnas arena . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

34

Sjakkens oaser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

44

Digital mester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

52

Familiens utrolige reise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

62

Gjesp fra Magnus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

80

Jakten på talentet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

90

Læreguttens revansj . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

107

Himmelstigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

119

Hemmelig våpen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

138

Tordengud i vampyrland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

151

Historisk ratingrekord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

167

Verdensmester! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

178

Tredobbel triumf . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

197

Politisk sjakkspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Den underjordiske spøkelses-gnomen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 216 På plass i gullrekka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

237

Tilbake til start . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

253



Mesteren døpes

«Gratulasjoner til Magnus for hans seier. Han fortsetter å sprenge selv de høyeste forventningene med sin dyktighet og standhaftighet. Tre ganger hurra!» Sjakklegenden Garri Kasparov på Twitter.

Da jungeltelegrafen gikk om at sponsorene inviterte til spontan fest for den nye verdensmesteren, strømmet de norske til området rundt svømmebassenget til hotell Hyatt Regency i Chennai. Hit kom team Carlsen, økonomiske bidragsytere, dataeksperter, tidligere trenere som var invitert til India som takk for innsatsen, administratorer, sjakksupportere og andre entusiaster. Norges ambassadør i India Eivind Homme og hans amerikanskfødte frue Charlotte hadde fløyet ned fra Delhi i anledningen. Fra en egen disk ble champagne og iskalde Kingfisher-øl servert. Hotellet hadde også på rekordtid stilt opp med griller og kokker, innbydende retter bugnet nå på langbordene. En ung diskjockey sendte hypermoderne rytmer ut i det tropiske kveldsmørket. En større kontingent journalister ventet utålmodig på hedersgjesten. VG og NRKs filmteam hadde trofast vært ringside under hele matchen og var på hils med alle. TV-programmene fra disse stasjonene hadde mye av æren for at sjakkfeberen nå raste i hjemlandet. Andre journalister hadde vært til stede ved starten og returnert til finalen. Nye fjes var også å se, for å rapportere den største sportsprestasjonen i norgeshistorien. Nå flokket alle seg rundt inngangen fra spasenteret der blitslampene lynte. Magnus Carlsen var på veg! Elegant antrukket i mørk dressjakke og hvit skjorte poserte han for fotografene på erfarent 7


modellvis og ga korte seiersintervjuer. Et øyeblikk stoppet festen opp. Så tok en del av de nærmeste tak i den nyslåtte verdensmesteren, dro ham bort til bassengkanten og dyttet ham uti. 22-åringen tok et godt tak i manager Espen Agdestein og dro ham med ut i vannet. Vannspruten sto da begge gikk under. Så brøt hodet til mesteren vannflaten, med et bredt glis strakte han begge hendene i været med pekefingrene rettet som vegvisere mot himmelen og brølte.


Best i verden

«Du er klar over at før eller seinere vil en yngre og mer sulten fyr nødvendigvis dytte deg ned fra tronen?» Magnus måler meg med blikket fra øverst til nederst, før han utbryter: «Det tror jeg ikke noe på!»

Januar 2010. Leiebilen sto og ventet på Schiphol. Ruta var enkel, bare å følge motorvegen nordvest mellom Amsterdam og kysten i retning Haarlem og Alkmaar, og deretter følge skiltene til Beverwijk (som nederlenderne uttaler «Befferveik»). Fra flyplassen er det kun 30 kilometer til denne byen der den aller første Hoogoven-turneringen ble arrangert i 1938. Siden har mesterskapene med ett unntak vært årlige begivenheter. Mitt reisemål var den 72. turneringen, der Magnus Carlsen nå var i ferd med å gjøre det skarpt i øverste klasse. Mens jeg kjørte inn til sentrum, tenkte jeg på om Magnus-effekten på sikt ville gi norsk sjakk en like kraftig vitamininnsprøyting som nederlandsk sjakk fikk i 1935 da Machgielis «Max» Euwe vristet verdensmesterskapet fra legendariske Alexander Aljechin. Euwe var en slagkraftig kar på mer enn en måte, han var doktor i matematikk og en brukbar tungvektsbokser, i tillegg ga han ut om lag 60 lærebøker i sjakk. Euwe var en trofast deltaker i Hoogoven-turneringen og vant den flere ganger. Elitegruppa var likevel beskjeden de første årene, og besto kun av nederlendere. Etter krigen vokste turneringen i størrelse og internasjonal anseelse, og på sekstitallet deltok store deler av verdenseliten.

9


Folketom hviledag Etter å ha kjørt gjennom Beverwijk kom jeg inn på den fem kilometer lange og linjalrette landevegen som strakte seg vestover som en pil mot landsbyen Wijk aan Zee ute i havgapet. Hit ble Hoogoventurneringen flyttet i 1968. Da jeg kom inn i hovedgata i den lille badebyen, ble jeg oppmerksom på en havnehage der en håndfull hester klumpet seg sammen i et spedt forsøk på å holde varmen i den biske januarsnoen. Ved siden av var det satt opp et stort, rektangulært hvitt telt, i stand til å romme et helt sirkus, men behørig merket med sjakksymboler. Her ble til vanlig utvalgte partier gjennomgått løpende for interesserte som det ikke var plass til i selve spillelokalet, eller som foretrakk en stol og kanskje et glass øl eller vin til. Jeg parkerte bilen og ruslet bort til inngangen. Men alt var lukket og låst, ikke et menneske i sikte. Turneringen hadde sin tredje og siste hviledag denne torsdagen. Jeg bestemte meg for å la bilen stå og innta landsbyen til fots. Det var fort gjort å skaffe seg oversikt, stedet kunne maksimalt romme et par tusen sjeler, og alle holdt seg antakelig innendørs foran glødende kaminer i de små, vertikaldelte rekkehusene som sto skulder mot skulder som i en engelsk arbeiderforstad. Bebyggelsen var anlagt i kringvern rundt et torg med kirke, i ly for Nordsjøen bak klitter overgrodd med vissen marehalm. Nå utgjorde altså denne husklyngen et av verdens mest kjente sjakksentra, og selv om landsbyen var folketom, fantes rikelig med sjakklige spor. En fiskerestaurant lokket med egen sjakkmeny på en svær plakat. Flere butikker hadde brett og brikker og annet sjakkmateriell i vindusutstillingene, og i et kafévindu hang dekorative springere og løpere i lange røde bånd. Jeg stakk innom ei kneipe som på fasaden lokket med lysende kjempebrikker i rød neon. I sør steg røyk og blå flammer opp fra de høye industripipene til Corus-verkene, Europas nest største stålprodusent og nå kjøpt opp av en enda større kjempe, indiske Tata Steel. I år 2000 gikk Corus inn som hovedsponsor av sjakkturneringen, som dermed skiftet navn fra Hoogoven til Corus. 10


Corus-turneringen har hatt en spesiell plass i Carlsen-familiens hjerter helt siden 2004. Det året fikk nemlig Magnus sitt definitive internasjonale gjennombrudd, kun tretten år gammel. Turneringen er delt inn i tre stormestergrupper, hver med fjorten deltakere som spiller alle mot alle. Magnus debuterte i den nyopprettede C-gruppa, og gledet seg til å følge de store A-kanonene ringside. Til hans store skuffelse viste det seg at reglene forbød C-spillerne å passere sperringene framfor A-gruppa, sånn at småvokste Magnus ble henvist til dårlig utsikt i den tettpakkede flokken av vanlige tilskuerne. Han klaget sin nød, og de elskverdige arrangørene ønsket å gjøre et unntak for den lille tassen, men måtte for ordens skyld innhente samtykke fra toppspillerne. Peter Leko, den gang rangert som nummer fire i verden, var positiv, men klaget på sin side over at toppspillerne ikke fikk anledning til å følge partiene til Magnus på nært hold. Sånn ble det nemlig utover i turneringen, interessen for Magnus utkonkurrerte langt på veg oppmerksomheten rundt partiene i øverste klasse. Mer enn hundre personer stilte seg hver dag på tå bak sperringene for å få et glimt av nye fantastiske trekk fra Magnus. Allerede her begynte det å gå opp for sjakkverdenen at en stjerne var født, kanskje en ny Fischer eller en Kasparov. Siden har Magnus deltatt i Wijk aan Zee hvert eneste år. Ytterst mot brenningene klamret badehotellene seg fast på toppen av klittene. Jeg trasket opp til det største av dem, og på strandvegen kjente jeg den salte sjøsprøyten fra Nordsjøen svi i fjeset. I resepsjonen spurte jeg om de losjerte noen stormestere. «Bare Bog C-gruppa», fikk jeg sørgmodig til svar. «Hva med Magnus Carlsen?» Resepsjonisten tok meg med ut på trappa og pekte over mot et annet hotell på andre siden av bukta. «A-gruppa bor der. Gammel tradisjon», sukket hun. Jeg fulgte gangvegen mellom hotellene. Her ble de lokale hundene luftet, men for øyeblikket ingen sjakkspillere. På hotellet til Magnus virket det som om alle sov, og jeg bestemte meg for ikke å bryte hvilen. I stedet lokaliserte jeg mitt eget losji, et lite hus innerst i en bakgård midt i landsbyen. Vertinnen var, som den øvrige lokal11


befolkningen, svært forekommende. Kystboerne var i det hele tatt et tiltalende og åpent folkeferd. Tilfreds registrerte jeg at leiehuset også var utstyrt med kjøkken, så jeg tok straks turen til den lokale Sparbutikken et par kvartaler unna for å bunkre mat og øl. I kassakøen fikk jeg øye på et kjent fjes, den trettiårige stormester Kjetil Aleksander Lie fra Brattås i Porsgrunn. Lie er kjent som villmann på brettet, er særlig rå med springerne. Under landsturneringen i 2005 var den da fjorten år gamle Magnus Carlsen en av dem som fikk smake pisken. Så knusende var nederlaget at det lenge etterpå ble hvisket om at Magnus hadde pådratt seg et Lie-kompleks. Siden har Lie ved flere anledninger vært sekundant for og turkamerat med Magnus. I denne turneringen spilte de i ulike grupper og skulle derfor ikke møtes over brettet. «Jeg har avtalt å spise middag med Magnus og faren hans nå klokka sju. Du må gjerne slenge deg med om du har lyst!» inviterte han. Restauranten het Klein Zwitserland og lå i et hjørne av torget, fra vinduene var det utsikt for enhver smak – både til kirka og en nærliggende «whisky club». Ved bordet rett til venstre for inngangen satt Viswanathan Anand og spiste middag sammen med sin frue Aruna. Jeg kvakk til, for selv om Anand ikke er av typen som lar auraen fylle lokalet, var han likevel regjerende verdensmester. Det mest fargerike ved den førtiårige inderen syntes å være den kyllinggule V-genseren han hadde på seg, likevel hilste gjestene ærbødig når de kom eller gikk. Så hadde Anand som den eneste i historien vunnet Corus-turneringen hele fem ganger. I yngre dager pleide han å trekke så raskt at han bare gikk under navnet «Lightning Kid». Nå ble han vanligvis bare kalt «Vishy», noe nederlenderne konsekvent uttalte «Fishy».

De ti første rundene Ingen nordmenn var ennå i sikte, så jeg valgte vindusbordet i båsen ved siden av verdensmesteren, bestilte en øl og rekapitulerte utviklingen i turneringen så langt. Denne torsdagen var allerede ti run12


der unnagjort. I likhet med tusener av sjakkentusiaster over hele verden hadde jeg fulgt spillet online på Internett. Gjennom de siste årene hadde teknikken gjort store framskritt, og spillebrettene var utstyrt med sensorer som automatisk overfører hvert eneste brikkeflytt til digitale diagrammer. På spesielle nettsteder kan man følge trekkene i samme sekund som de utføres, samtidig får man tilgang til løpende analyser fra kraftige sjakkcomputere, som i spillestyrke kan måle seg med de beste aktørene. Løpende chat pågår også, og skarpskodde stormestere bringer vurderinger av planer og ideer. Til sammen utgjør denne pakka et nytt og spennende medium, der enhver sjakkinteressert, uavhengig av egen sjakkforståelse, kan danne seg et godt bilde av spillet og forstå hvem som «leder». Etter fire runder lå Magnus godt an med seire mot de to nederlandske håpene Smeets og Van Wely, samt to remiser – uavgjorte partier. Siden hver seier ble honorert med ett poeng og uavgjorte med et halvt, hadde altså Magnus skaffet seg tre av fire mulige poeng. I tet lå spanjolen Alexei Sjirov, som Magnus hadde delt sisteplass med tre år tidligere. Med fire strake seire viste Sjirov seg nå i farlig form, og seilte opp som den aller største favoritten. I løpet av de neste fire rundene vant Magnus ytterligere ett parti og spilte tre remiser, blant annet mot regjerende verdensmester Anand og turneringsleder Sjirov, som i syvende runde gikk på sitt første nederlag og nå lå kun med et halvt poeng foran. Men etter nok en hviledag kom det fatale partiet mot den trettifireårige tidligere verdensmesteren Vladimir Kramnik. Dette var et oppgjør i oppgjøret, ettersom det var Vladimir Kramnik som dyttet Magnus’ trener, Garri Kasparov, ned fra sjakktronen i London i 2000, etter 15 års totalt Kasparov-hegemoni. På den tiden var sjakken ridd av organisatorisk splittelse, og avviklingen av verdensmesterskapene var preget av rot og tilfeldigheter, noe som førte til at Kasparov aldri fikk en skikkelig returmatch. Dette frustrerte Kasparov så sterkt at han fem år senere rett og slett la sjakken på hylla, selv om han fortsatt lå som en klar ener på verdensrankingen. Det burde derfor være menneskelig om Kasparov nå var opptatt av at den unge væpneren skulle gruse sin egen banemann. Om noe 13


kunne karakteriseres som «hatkamp», måtte det altså være denne. Uheldigvis for Magnus spilte Kramnik denne onsdagen etter eget utsagn «sitt livs parti», og vant i stor stil. Til pressen fleipet Kramnik etterpå med at Magnus brukte to minutter på sitt første trekk. Magnus hadde øynene lukket, og Kramnik tenkte at han kanskje burde vekke ham. Kramnik antydet også at Magnus måtte ha kranglet med treneren vedrørende åpningsvalget, og gjettet på at Kasparov måtte ha ringt ham opp på forhånd og bedt ham forsøke kongebonden. Til slutt valgte likevel Magnus dronningbonden, noe Kramnik mente måtte være et galt valg. Egentlig inneholder alle sjakkåpninger de samme tre elementene; først må spilleren ta kontroll over sentrum, deretter utvikle sine lette offiserer – springere og løpere – til optimale plasser, dessuten rokere sin egen konge i sikkerhet. Når disse grepene er utført, fortsetter partiet i midtspillet. Det finnes imidlertid en rekke oppstillinger for å realisere åpningsmålene, hver med sitt eget navn, og som fører til ulike typer partier. Åpner man med kongebonden, får man som regel et åpnere spill enn om man velger dronningbonden. Kramniks gjetninger var både riktige og ikke riktige, fikk jeg vite under hånden. Det stemte at Kasparov hadde ringt til Magnus kort tid før partiet for å be ham om å endre åpning, og at eleven ikke hadde vært tøff nok til å avvise sin verdensberømte lærer. På den annen side skyldtes ikke problemene til Magnus i det aktuelle partiet åpningsvalget, feilen ble tvert om begått i midtspillet, i det 23. trekk. Problemet var i stedet at Kasparovs henvendelse like før partiet hadde brakt unggutten ut av fatning. Magnus er nemlig avhengig av å komme inn i et spesielt, nærmest meditativt modus for å yte sitt beste, da må han stenge alt uvedkommende ute. Kasparov har det ikke på samme måte, og forsto følgelig heller ikke Magnus’ behov for å få være i fred. I ettertid ble det kjent at nettopp denne episoden var avgjørende for at Magnus valgte å avbryte trenersamarbeidet med eksverdensmesteren. Seieren førte uansett Kramnik opp på delt førsteplass sammen med Sjirov, mens Magnus ble skjøvet ned til tredje plass, et helt poeng bak lederduoen. På bloggen sin skrev Magnus at muligheten for 14


å tape aldri hadde slått ham. Han hadde ikke tapt på 36 partier, det forrige nederlaget var også mot Kramnik, i Dortmund året før – og hadde nesten glemt hvordan det var. Han syntes slett ikke det var noen særlig behagelig opplevelse. Jeg hadde vært full av bange anelser da jeg satte meg bak pc-en for å følge tiende runde. Sjirov skulle opp mot regjerende verdensmester, som hittil i turneringen kun hadde spilt remiser, og derfor lå midt i feltet. Anand forsøkte muligens å holde kruttet tørt før sin forestående VM-match i mai mot bulgareren Veselin Topalov, som ikke deltok i Nederland. De fleste regnet derfor med nok en uavgjort i dette partiet, men Sjirov hadde klart å tirre den dormende indiske mesteren, som slo hardt tilbake og innkasserte sitt første helpoeng. Da Kramnik på sin side måtte nøye seg med remis, mens Magnus tegnet seg for en pen seier mot sin jevnaldrende fjorårsvinner Sergej Karjakin. I sjakk gis 1 poeng for seier, 1⁄2 for remis og 0 for tap. Tetbildet etter 10 runder var nå: 1. Kramnik, 7 poeng. 2–3. Sjirov og Carlsen, 6,5 poeng. Sannsynligheten var nå svært stor for at turneringsseieren ville gå til en av disse tre. Spørsmålet var om Magnus hadde noen mulighet til å gå forbi den utilnærmelige Kramnik? Personlig mente jeg han hadde gode sjanser. Det kunne nemlig virke som om Magnus hadde det letteste programmet i de tre gjenstående rundene.

Middag med Magnus Tankerekken min ble brutt ved at først Lie, deretter Magnus og faren Henrik kom inn på restauranten. Magnus virket sliten og utladet, selv etter en hel fridag, og jeg tenkte på hvor trøtt jeg selv pleide å være etter en ni runders turnering der hvert parti kunne vare fra fire til seks timer, med full konsentrasjon hele tiden. Selvfølgelig var 15


det tillatt å forlate brettet for å strekke på beina eller gå på toalettet, men man unngikk likevel ikke variantene som konstant kvernet i hjernen. Et turneringsparti kan sammenliknes med å gå opp til en krevende eksamen. Her hvor klodens titaner tørner sammen, måtte det være trykk, og å skulle gjennomføre hele tretten runder over to uker er beinhardt, selv for en garvet mester. Tenk over det selv: Tretten eksamener på rad, kun med tre hviledager innimellom. Uten å være i eksellent fysisk form er det ikke mulig å holde hjernekapasiteten oppe gjennom en så lang kappestrid. Som andre toppidrettsutøvere er også Magnus svært fokusert på trening, mat og livsstil. Men selv en formsterk og disiplinert nittenåring vil merke kjøret på tampen av en sånn maraton. Sant å si virket Magnus heller ikke særlig komfortabel ved å oppdage at jeg satt der ved bordet. Vi kjente jo hverandre fra før, jeg hadde også intervjuet ham to ganger. Antakelig var han generelt ubekvem med å måtte forholde seg til en uventet person som ikke tilhørte den indre, trygge kretsen. «Det var bare godt for ham å få tankene litt bort fra sjakken», forsikret faren etterpå. Magnus var kjent som en innadvendt type og vanskelig å komme innpå, men tødde likevel merkbart opp etter at vi begynte å skravle om løst og fast, særlig fotball og Monty Python. Han var langt fra så gravalvorlig som ved brettet. Dessverre var jeg ubetenksom nok til å spørre om omstendighetene rundt det ferske tapspartiet mot Kramnik, jeg konfronterte ham blant annet med en melding på Facebook der Magnus i forkant av partiet skulle ha proklamert at han skulle «knuse motstanderen som et insekt», noe han altså ikke klarte, hvorpå han høstet kritikk for å være arrogant. Jeg hadde hørt at saken bunnet i en misforståelse og ville høre Magnus’ egen versjon. I stedet stivnet han til. «Jeg vil ikke snakke om Kramnik.» Jeg forsøkte en oppfølger, som ble avfeid like kontant. Etterpå forklarte Henrik at Magnus bevisst holdt seg unna pressen etter tapet mot Kramnik. Det hele var et spørsmål om fokus og harmoni, om hva man skal bruke energi på. Skrevet er skrevet, og tapt er tapt, ingen mening i å bruke en kalori på å deppe over det. 16