Lorenzo Marone Forsøk på å være lykkelig

Forsøk på å være lykkelig

Lorenzo Marone

Forsøk på å være lykkelig Oversatt av Astrid Nordang

Lorenzo Marone Originalens tittel: La tentazione di essere felici Oversatt av Astrid Nordang Copyright © Lorenzo Marone, 2015 Published & Translated by arrangement with Meucci Agency – Milan Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-51140-1 1. utgave, 1. opplag 2016 Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle skjøre sjeler som elsker uten å elske hverandre

En presisering

Sønnen min er homoseksuell.

Han vet det. Jeg vet det. Og ennå har han ikke tilstått det for meg. Ikke noe galt i det, det er mange som venter til foreldrene har gått i graven før de går hen og lever ut sin egen seksualitet. Men det er ikke sånn det fungerer med meg, jeg har nemlig tenkt å henge i stroppen en god stund til, i ti år, minst. Hvis Dante ønsker å frigjøre seg, må han bare gi blanke i undertegnede. Jeg har nemlig ikke tenkt å dø for hans seksuelle preferanser.

Cesare Annunziata

Tikkingen fra vekkerklokka er den eneste lyden som holder meg med selskap. På denne tiden sover de fleste. Det sies at de første morgentimene er de beste for søvnen, for da er hjernen i en REM-fase, i drømmemodus, pusten blir uregelmessig og øynene beveger seg raskt fra den ene siden til den andre. Alt annet enn en underholdende seanse, omtrent som å stå ansikt til ansikt med en djevelbesatt.

Jeg drømmer aldri. Jeg har i hvert fall ingen spesielle minner om det. Mulig det er fordi jeg sover lite og våkner tidlig.

Eller fordi jeg drikker for mye. Eller fordi jeg er gammel, og gamle mennesker går trøtt av drømmer. Hjernen har hatt et helt liv på å utarbeide de underligste fantasier, da er det vel ikke så rart om den med årene mister piffen. Den kreative åren når et høydepunkt i alles liv, så bærer det på et tidspunkt ugjendrivelig utfor, og når du er ved veis ende, klarer du ikke engang å se for deg en sexscene. Som ung er det derimot der det begynner, med å fantasere om de mest fantastiske elskovsnetter med en lettkledd tv-vertinne, med kollegaen i banken eller med lærerinnen for den saks skyld, som selvfølgelig, ikke spør hvorfor, lengter etter å kaste seg i armene på en jypling som knapt har fått skjeggvekst og har ansiktet fullt av kviser. Det er klart at man som liten har en sterk trang til å utforske verden, men spør du meg er 8

det masturberingen i ungdomstiden som i overveiende grad former kreativiteten.

Jeg var veldig kreativ.

Jeg beslutter å slå opp øynene. Under disse betingelsene er det uansett ikke snakk om å få sove. I sengen foretar hjernen hallusinerende reiser. For eksempel kommer jeg til å tenke på huset til besteforeldrene mine. Fremdeles kan jeg se det for meg, besøke det, gå fra det ene rommet til det andre og kjenne luktene som siver ut fra kjøkkenet, jeg kan høre knirkingen i vindusskoddene inne i spisestua og småfuglene som kvitrer på balkongen. Det er særlig innredningen jeg dveler ved, jeg kan huske hver minste lille detalj, så nær som nipsen. Lukker jeg øynene hardt nok, greier jeg til og med å se meg selv i bestemors speil og se meg selv som barn. Jo da, jeg vet at jeg nettopp sa jeg ikke drømmer lenger, men da refererte jeg til søvnen. I våken tilstand er jeg derimot fremdeles i stand til å uttrykke det jeg ønsker.

Etter å ha tatt en titt på vekkerklokka lar jeg uanstendigheten utspille seg under lakenene. Jeg trodde klokka var fem, og så er den ikke mer enn kvart over fire om morgenen. Utenfor er det mørkt, en bilalarm i det fjerne uler med jevne mellomrom, den fuktige luften visker ut alle konturer, og utekattene har kroet seg sammen under bilene.

Kvartalet sover, og jeg ligger her og grubler.

Jeg snur meg over på den andre siden og tvinger meg til å slå opp blikket nok en gang. Sannheten er at jeg ikke lenger klarer å ligge stille i sengen i mer enn et minutt om gangen, og gir utløp for dagens oppsparte energi, ikke ulikt havet om sommeren, som etter å ha tatt opp i seg varmen i løpet av dagen, gir den tilbake til natten. Bestemor sa at kroppen har behov for å ligge stille, også om den ikke vil vite av 9

hvile, at organismen etter en stund vil forstå at det ikke er annet å gjøre enn å roe ned. Men til det kreves selvdisiplin og tålmodighet, og jeg har for lengst gått tom for begge.

Jeg tar meg selv i å stirre på en bok på nattbordet ved siden av meg. Jeg har ofte ligget og studert omslaget til den boken, men nå legger jeg merke til detaljer jeg ikke har sett før. Det virker først litt overraskende, så forstår jeg hvorfor: Fordi jeg greier å lese helt nære. Ingen i min alder, ingen i hele verden, greier det. I løpet av det siste århundret har teknologien tatt gigantsteg framover, men langsynthet hører fremdeles til vitenskapens uutgrunnelige gåter. Når jeg tar hendene til ansiktet, innser jeg med ett årsaken til denne mirakuløse skarpsyntheten: Jeg har tatt på meg brillene, en gest som nå er rent instinktiv, noe jeg gjør uten å reflektere over det.

Det er på tide å stå opp. Jeg går inn på badet. Jeg burde ikke fortelle det, men nå er jeg gammel, og da gjør jeg som det passer meg. Altså, jeg urinerer sittende, som en kvinne.

Ikke fordi beina ikke lenger holder meg oppe, men fordi jeg med min hydrant ville ha sølt over hele matten foran doen også. Det er ikke noe å gjøre med, etter at en viss alder har inntruffet, begynner enkelte ting å leve sitt eget liv. Og som meg (som tilfellet nok er med alle eldre) gir de katten i dem som prøver å forklare dem noe om livet, og gjør som de selv vil.

Den som klager over alderdommen, er dement. Eller kanskje jeg heller skulle sagt blind. En som ikke ser lenger enn til sin egen nesetipp. For det finnes jo bare ett alternativ, og det virker ikke spesielt forlokkende, spør du meg. Bare det at jeg har kommet så langt som jeg er i dag, er et skjebnens lune. Det mest interessante ved det er som sagt at du kan 10

tillate deg å gjøre som det passer deg. For oss gamle er alt lov, selv en gamling som stjeler i supermarkedet, blir sett på med overbærenhet og medlidenhet. Er det derimot en guttunge som stjeler, blir han som regel kalt en «pøbel».

Med andre ord, når du er kommet opp i en viss alder, åpner det seg en hittil utilgjengelig verden, du hører hjemme på et magisk sted befolket av snille, hensynsfulle og pålitelige mennesker. Like fullt er respekt det mest dyrebare du erobrer i alderdommen. Moralsk integritet, solidaritet, kultur og talent er ingenting i forhold til innskrumpet hud, flekker i hodebunnen og skjelvende hender. Jeg er i dag i enhver henseende en respektert mann, og det skal man sannelig ikke kimse av. Respekt er et våpen som gir en muligheten til å oppnå det mange ikke er forunt å oppleve, nemlig å få gjøre akkurat som det passer en.

Mitt navn Cesare Annunziata, jeg er syttisju år gammel, og i syttito år og hundre og elleve dager har jeg kastet livet mitt i dass. Så innså jeg at tiden var inne til å bruke noen av de erfaringene jeg har gjort meg på slagmarken til virkelig å få noe ut av dette livet.

Bare én ting skiller oss

I dag morges ringte datteren min, Sveva, den førstefødte.

«Paps?»

«Hei.» «Kan jeg få be deg om en tjeneste …»

Jeg hadde ikke trengt å svare. Vi gjør oss erfaringer for nettopp å unngå å gjøre de samme, idiotiske tingene om igjen her i livet. Jeg har imidlertid ikke lært det dugg av fortiden, og fortsetter dermed ufortrødent å handle på instinkt.

«Kunne du hente Federico på skolen i dag? Jeg har en høring og slutter sent.»

«Kan ikke Diego ta det?»

«Nei, han er opptatt.»

«Jeg forstår …»

«Du vet at jeg aldri ville ha spurt deg hvis jeg hadde hatt et valg.»

Jeg har oppdratt barna mine godt, så jeg kan ikke klage.

Jeg er ikke en bestefar som pleier å hente barnebarna.

Bare synet av de stakkars gamlingene som stanser opp med bilene sine utenfor skolen, gir meg for eksempel gåsehud.

Jo da, jeg vet at man gjør mer nytte for seg der enn hvis man ligger og råtner bort på sofaen, men jeg kan ikke noe for det, for meg er en «hederlig bestefar» som en filmrull, 12

en telefonkiosk, en sjetong eller en videokassett, en gjenstand fra fortiden som ikke lenger har noen ordentlig funksjon.

«Og etter det, hvor skal jeg bringe ham?»

«Hjem til deg, eller dere kan komme til kontoret. Ja, gjør det, ta ham med hit, er du snill.»

Derfor befinner jeg meg nå utenfor skolen, hvor jeg står og venter på barnebarnet mitt. Jeg bretter opp frakkekragen og stikker hendene i lomma. Jeg er litt tidlig ute, det er en av de tingene jeg har lært med alderen. Hvordan jeg skal planlegge dagene. Gudene skal vite at jeg ikke har mye å planlegge, men de få tingene som er, foretrekker jeg å ha orden på.

Svevas oppringning forpurret planene mine. Jeg skulle egentlig ha vært en tur hos frisøren, ettersom jeg har en amorøs avtale med Rossana i kveld. Hun er en prostituert.

Jaså, så jeg oppsøker horene? Vel, jeg har fremdeles mine behov å tilfredsstille, og jeg har ingen ved min side som jeg skylder noen forklaring. Dessuten overdriver jeg, for det er jo ikke sånn at jeg oppsøker horer, om ikke annet fordi det ville vært en temmelig komplisert affære for meg å skulle komme meg ut dit med bussen; førerkortet mitt har gått ut på dato, og jeg har ikke fornyet det. Rossana er en tilårskommen venninne, jeg møtte henne for ikke så lenge siden, da hun dro rundt og satte sprøyter i folk. Slik hadde det seg at hun en dag befant seg i min stue. Tidlig hver morgen banket hun på døren, stakk hull på skinka mi og dro sin vei uten å si et ord. En dag ba jeg henne på kaffe, og etter flere kaffestunder fikk jeg overtalt henne til å bli med meg under dyna. Når jeg tenker over det i dag, var det ikke spesielt vanskelig. At det ikke var mitt pene smil denne pseudosy13

kepleieren lot seg overtale av, forsto jeg først senere, nærmere bestemt den dagen hun sa med alvorlig mine: «Du er sympatisk nok, du er til og med en pen mann, men jeg har en sønn jeg er nødt til å hjelpe!»

Jeg har bestandig likt folk som er direkte, og siden den gang har vi vært venner. Hun er nå i underkant av seksti, men hun har fortsatt to enorme pupper og en vakker og harmonisk rumpe. Og i min alder trenger man ikke mer, man forelsker seg først og fremst i defektene, som jo er det som gjør det hele mer troverdig.

Federico kommer ut. Hadde folkene rundt her visst at denne gamlingen som er kommet for å hente barnebarnet sitt for et minutt siden, sto og tenkte på brystene til en prostituert, ville de gjort et stort nummer ut av det og antakelig kontaktet guttungens foreldre. Gadd vite hvorfor en gamling ikke skal ha lyst til å knulle.

Vi setter oss inn i en drosje. Det er bare tredje gang jeg dukker opp her på skolen og henter barnebarnet mitt, selv om Federico har røpet for sin mor at han liker å bli hentet av undertegnede. Han sier at den andre bestefaren tvinger ham til å gå, så han er gjennomsvett når han kommer hjem. Med meg blir han derimot kjørt hjem i drosje. Og hvorfor skulle han ikke det! Jeg har en anstendig pensjon, ingen gullbryllup å feire og to voksne barn. Jeg kan bruke pengene på drosje og på utallige Rossanaer. Men sjåføren er uoppdragen. Sånt hender dessverre. Han oppfører seg utilbørlig, slik han tuter med hornet uten grunn, akselerer og bremser i ett kjør, kjefter på fotgjengerne og ikke stanser opp i lyskrysset. Jeg har jo sagt at en av de fine tingene med den tredje alderen er at man kan gjøre som det passer en, så lenge det ikke er noe du angrer på i etterkant. Jeg bestem14

mer meg dermed for å straffe den mannen som er ute etter å ødelegge dagen min.

«De bør ta det litt med ro!» utbryter jeg.

Han gidder ikke engang å svare meg.

«Hørte De hva jeg sa?»

Taushet.

«Ja vel, så kjør inn til siden her og gi meg førerkortet Deres.»

Drosjesjåføren snur seg og ser perpleks på meg.

«Jeg er tidligere politisjef, nå pensjonert. Kjøringen Deres er fullstendig uakseptabel og direkte farlig, og De tar overhodet ikke hensyn til passasjerene Deres.»

«Unnskyld da, politimester, beklager, dette er en skikkelig drittdag. Trøbbel hjemme. Værsåsnill’a, jeg lover å ta det mer piano.»

Federico løfter på hodet, han ser på meg og skal til å si noe. Jeg dulter til armen hans og blunker.

«Hva slags trøbbel?» spør jeg.

Samtalepartneren min bøyer hodet et lite øyeblikk, før han lar den mektige fantasien få utløp: «Dattera mi skal gifte seg snart, men så har mannen hennes akkurat mista jobben.»

«Jeg forstår.»

Det er en god unnskyldning, ikke noe å si på den, det handler verken om sykdom eller svogerens død. Dette er mer troverdig. Når vi kommer fram til Svevas kontor, nekter fyren til og med å ta imot penger. Dermed får jeg nok en gratistur av en uoppdragen napolitaner. Federico ser på meg og ler, og jeg svarer med å blunke nok en gang. Han er blitt vant til mine små utflukter nå, sist utga jeg meg for å være skattekontrollør. Jeg gjør det for moro skyld, ikke 15

for å spare penger. Og jeg har ingenting imot drosjesjåfører som yrkesgruppe.

Sveva har ennå ikke kommet. Vi smetter inn på kontoret hennes, der Federico legger seg ned på en liten sofa. Selv setter jeg meg ned bak skrivebordet, med god utsikt til fotografiet av henne sammen med sønnen og mannen. Diego er ikke den jeg liker best her i verden, han er solid nok, forstå meg rett, men gode menn kjeder meg, det er bare sånn det er. Og skal jeg være ærlig, tror jeg Sveva også er temmelig lei av ham; han er alltid solbrun, alltid travel og graver seg ned i arbeid. Motsatsen til meg i dag, med andre ord, men kanskje svært lik den jeg en gang var. Jeg tror hun er en ulykkelig kvinne, men det vil hun ikke snakke med undertegnede om. Kanskje hun gjorde det med moren sin. Jeg er ikke spesielt god til å lytte til andre.

Det sies at man for å være en god partner ikke nødvendigvis må komme med en masse råd, at alt en kvinne ønsker seg, er at en viser en smule oppmerksomhet og er forståelsesfull. Det er jeg imidlertid ikke i stand til. Etter en kort stund går jeg inn i samtalen med liv og sjel, jeg sier akkurat det jeg mener og blir et udyr dersom samtalepartneren i sin tur ikke lytter til det jeg har å si, og sier og gjør som hun selv vil. Det var en stadig tilbakevendende årsak til kranglene med Caterina, min kone. Alt hun ville var å slippe ut litt damp, mens jeg etter knappe to minutter allerede var tatt av et ønske om å servere henne løsningen. Heldigvis kom alderdommen meg til unnsetning, ettersom jeg forsto at jeg av helsemessige grunner ikke burde lytte til familieproblemer. Når det kommer til stykket, får du uansett ikke gjort noe med dem.

Værelset har et pent og stort vindu som vender ut mot 16

en travel gate med forbipasserende, og hadde det vært en skyskraper på den andre siden, og ikke en falleferdig gård av tuffstein, kunne en nesten trodd jeg bodde i New York.

Bortsett fra at det i amerikanske storbyer ikke finnes noe spanskekvarter der smugene snor seg ned fra byens åser og høydedrag, gårder som forvitrer og utveksler hemmeligheter via tørkesnorene med undertøy som er hengt opp i bakgårdene, gater fulle av hull og biler som parkerer på et brustent fortau mellom en stolpe og inngangen til en kirke.

I New York skjuler ikke sidegatene en annen verden om man skulle forville seg inn i skyggene, der gror ikke muggen i folks ansikter.

Der jeg sitter og reflekterer over forskjellen på Det store eplet og Napoli, legger jeg merke til at Sveva stiger ut av en svart SUV og begir seg mot bygningen. Hun stanser opp utenfor inngangsdøren, fisker opp nøkkelen fra veska og går tilbake og setter seg inn i bilen igjen. Her oppe fra ser jeg bare beina hennes tilslørt i svarte strømper. Hun bøyer seg over til sjåføren, kanskje for å si ha det, som så legger en hånd på låret hennes. Jeg trekker stolen bort til vindusruten og klistrer nesa inntil glasset. Federico har sluttet å leke med robotkompisen sin og ser på meg. Jeg smiler til ham mens jeg går tilbake til det scenarioet som utspilles rett foran øynene på meg. Så går Sveva ut av bilen og inn i bygningen, mens bilen forsvinner.

Jeg blir sittende og se ut i rommet, uten å se det. Mulig jeg så syner, mulig det var Diego. Som imidlertid, bare en ørliten detalj, ikke eier noen SUV. Mulig det er en kollega som har gitt henne skyss. Men en kollega ville vel ikke lagt hånden på låret hennes?

«Hei, paps.»

17

«Hei.» «Der er du jo, skatten min!» roper hun og løfter opp Federico under armene for å pepre ham med en serie kyss.

Scenen tar meg tilbake til liknende episoder med moren hennes. Hun oppførte seg på nøyaktig samme måte med barna. Hun var altfor kjærlig, altfor til stede, oppmerksom og invaderende. Kanskje det er derfor Dante er homo. Gadd vite om søsteren hans vet det.

«Er Dante homo?» spør jeg.

Sveva snur seg brått, fremdeles med Federico i armene.

Nå legger hun ham ned på sofaen, og sier iskaldt: «Og om jeg visste det, hva så? Hvorfor spør du ham ikke selv?»

Han er homoseksuell. Og hun vet det.

«Hvordan det, forresten?» «Å, det er ingenting. Hvordan gikk høringen?»

Hun er fremdeles i forsvar.

«Hvordan det?»

«Får jeg ikke lov til å spørre om det?»

«Du har aldri brydd deg om jobben min før. Var det kanskje ikke du som sa at jussen kom til å ta livet av meg?»

«Ja, jeg trodde jo det den gang, og jeg tror det fremdeles.

Har du sett deg selv?»

«Hør, paps, det er ikke dagen for dine unyttige tirader.

Jeg har en masse jeg skulle ha gjort.»

Sannheten er at datteren min har foretatt så altfor gale valg så altfor mange ganger når det gjelder studier, jobb og også det siste, ektemann. Med så mange gale valg på baken kan man ikke lenger bare smile av det eller late som ingenting. Og likevel skal jeg så avgjort ikke være den som snakker for høyt, jeg har gjort nok av dumme ting selv. Ikke minst det å ha giftet meg med Caterina og fått to barn. Ikke 18

på grunn av Dante og Sveva, for guds skyld, men fordi man ikke bør sette to barn til verden med en kvinne man ikke elsker.

«Hvordan går det med Diego?» spør jeg.

«Alt bra der i gården,» svarer hun skjødesløst mens hun tar mappen opp av veska og setter den på skrivebordet. På forsiden står det: Sarnataro mot Via Roma borettslag.

Jeg forstår ikke hvordan man kan bestemme seg for på eget initiativ å tilbringe dagene mellom unyttige disputter, som om livet ikke var fullt av krangler fra før av, uten å måtte påføre det andres krangler i tillegg. Men Sveva liker det. Eller snarere, hun nyter det, akkurat som sin mor. Caterina visste å trekke noe positivt ut av enhver opplevelse, mens jeg derimot aldri har funnet noen glede i å dra fordeler av noe negativt.

«Hvorfor alle disse spørsmålene i dag?» «Å, ikke noe spesielt, vi snakker jo aldri sammen …»

Men hun er allerede ute i gangen, hælene gir gjenlyd mellom rommene, og stemmen er allerede i hektisk samtale med en kvinnelig kollega. De diskuterer en krangel over en ulykke. Igjen, for noe herk!

Jeg betrakter barnebarnet mitt som morer seg med en slags drage, og kjenner at jeg må smile. Vi er i bunn og grunn nokså like, han og jeg, vi har ingen form for ansvar og ikke noe viktig å foreta oss i livet foruten å leke. Federico leker med dragene, jeg med Rossana og noen andre småtterier. Bare én ting skiller oss: Han har fremdeles livet foran seg, med tusener av prosjekter, mens jeg bare har noen få år og en rekke ting jeg angrer på i livet.

Kattekvinnen

Så snart jeg er ute av heisen, finner jeg Eleonora med en katt jeg aldri har sett før i armene. Inngangsdøren til leiligheten hennes står på vidt gap, og stanken som siver ut av leiligheten har for lengst invadert trappeavsatsen. Jeg vet ikke hvordan hun greier å la være å legge merke til det, og spesielt ikke hvordan hun greier å tilbringe hele livet innsauset i den vemmelige drittstanken. Eleonora er en av de gamle kvinnene du møter på gaten med en papptallerken i hånden, en av dem som stikker seg bort mellom parkerte biler, og nå har hun gjort om leiligheten sin til et hospits for katter i nød. I virkeligheten er de kattene jeg har møtt i storform, men hun insisterer på at hun må ta dem inn fordi de er syke eller sårede, og jeg foretrekker ikke å blande meg inn. Faktum er at en av kattene hennes stadig vekk forsøker å flykte tilbake til friheten, langt unna det egoistiske kjærlighetsfengselet hun har satt dem i.

Noen ganger er det nok å sette foten innenfor gårdsporten for å skjønne at Eleonora har latt inngangsdøren stå åpen noen etasjer lenger oppe. Og selvfølgelig måtte den utvalgte trappeavsatsen for tilfredsstillelsen av den gamle enkas skrullete innfall og behov for kjærlighet være den samme som min.

20

Avskyen står fremdeles skrevet i ansiktet mitt når hun hilser overstrømmende.

«Hei, Eleonora,» svarer jeg og famler etter nøklene i frakken.

Jeg forsøker ikke å puste, livet avhenger av hvor mye tid jeg evner å trekke ut av den munnfullen med luft jeg har til gode og komme meg inn i leiligheten. Da skjer dessverre det jeg håpet ikke skulle skje, nemlig at Eleonora snakker til meg. Jeg blir nødt til å inhalere på nytt for å svare henne.

«Dette er Gigio,» sier hun med et smil og viser meg en kattepus som på meg virker temmelig plaget.

Jeg rynker pannen i et forsøk på å stagge stanken som ligger over det hele, så den ikke skal finne veien opp i neseborene mine, og svarer: «En ny langtidsboende?»

«Ja,» svarer hun straks, «den sist ankomne. Stakkars liten, han ble overfalt av en hund som nesten tok kverken på ham! Jeg reddet ham fra den sikre død.»

Et øyeblikk iakttar jeg katten som rolig ser ut i horisonten, og spør meg om den allerede pønsker på en fluktplan. Øyeblikket etter kommer et par i femtiårene ut fra Eleonoras leilighet, hun med farget hår og opererte lepper, han skallet og med tjukke briller som glir ned på nesa. Begge hilser på meg før de tar hånden til naboen min og trykker den hjertelig. Sistnevnte gjengjelder imidlertid verken hilsenen eller håndtrykket.

Det er tydelig at de to anstrenger seg for å smile og være hyggelige, mens de i virkeligheten er forferdet over det som har utspilt seg like for øynene deres. De sjokker inn i heisen og kaster et siste fryktsomt blikk på trappeavsatsen og på undertegnede, kanskje for å spørre seg hvordan jeg kan 21

være venner med denne kattedamen, for ikke å snakke om naboen hennes. Det er likevel jeg som er mest forundret, for etter alle disse årene har jeg ennå til gode å se noen forlate leiligheten til Eleonora Vitagliano, foruten ektemannen, og det er et helt liv siden. Aldri et ungt individ, eller noen som må kunne karakteriseres som ungdommelig. Aldri noen som ikke har skåret en grimase for å forsvare seg mot stanken. Når det gjelder dette siste, var ikke paret spesielt overbevisende heller.

«Hvem var de?» spør jeg nysgjerrig, så snart de er ute av syne.

Jeg vet jo at Eleonora ikke har noen til å ta seg av henne.

Sikkert er det i alle fall at hun ikke har barn, at ektemannen døde for lenge siden, og at ingen slektninger noensinne kommer på besøk.

«Hva sa du?» spør hun.

Eleonora Vitagliano har passert meg i alder og er døv som en stokk, så de få gangene jeg er nødt til å konversere med henne, er jeg nødt til å gjenta og reformulere setningene samtidig som jeg øker stemmeleiet.

«Jeg ville vite hvem de to var,» gjentar jeg. «Å ja,» sier hun og lar katten gå, han smetter inn i leiligheten og forsvinner innover i gangen, «det er de folkene som kommer for å se på leiligheten.»

«Hvorfor det, skal du selge?»

Eleonora ser på meg med et ubesluttsomt uttrykk. Håret hennes er bustete, barten hvit, og årene står ut på de voksaktige hendene som er så herjet av reumatisme at de likner klør.

«Har du bestemt deg for å flytte herfra?» Jeg er nødt til å gjenta spørsmålet og snakke enda høyere.

22

«Nei, nei, hvor skulle jeg vel dra? Dette er mitt sted, her vil jeg dø. Du synes du ser meg dra noe sted.»

Jeg blir stående og se nysgjerrig på henne, så hun fortsetter.

«Det er niesen min, datteren til broren min, du kjenner henne?»

Jeg rister på hodet.

«Hun er den eneste slektningen jeg har igjen. Så hun presser på for å få meg til å selge. Hun sier hun er i vanskeligheter og forteller meg stadig hvor mye hun trenger en leilighet i morgen den dag, og at jeg bare kan bli boende fordi leiligheten i praksis ikke vil bli solgt før jeg dør. Jeg forsto ikke noe av det, men jeg gikk med på det, for jeg har ikke tid til å krangle med familien. Jeg signerer likevel ingenting, aldri!

Tvert imot, når noen kommer for å se på leiligheten, lar jeg dem komme til et fullstendig kaos.»

Jeg har ingen problemer med å tro henne. Hun vet fremdeles å sette seg i respekt, til tross for at hun er veldig gammel og ikke helt ved sine fulle fem.

«Niesen din vil selge leiligheten på forskudd,» sier jeg i et forsøk på å forklare henne hva det dreier seg om, «den vil kunne overdras nå, men de nye eierne vil først kunne flytte inn etter din død.»

«Ja, nettopp, det var slik jeg forsto det. Kan du forestille deg at jeg skal bo her og vite at noen står utenfor og trekker i beina mine, for min nieses skyld?»

Smilet viser at hun morer seg, selv om denne fantomniesens atferd ikke er det minste morsom. Hadde hun vært her, skulle jeg fortalt henne et og annet.

«Så du foretrekker at folk vandrer rundt i leiligheten din i stedet for å fortelle niesen din sannheten?» spør jeg og 23

angrer like etter. Ikke så mye på grunn av det invaderende spørsmålet, men fordi jeg er i ferd med å utdype samtalens varighet og følgelig haler ut tiden døren hennes vil bli stående åpen. Det vil ta dager å få luftet ut trappeoppgangen. Heldigvis har jeg ennå ikke åpnet min egen inngangsdør.

«Vel, Cesare, hva skal jeg si? Du har rett, men du vet hvordan det er. Jeg vil ikke drive henne bort heller, jeg har bodd alene så lenge, og selv om det ikke er rare hjelpen jeg trenger, vet man aldri hva morgendagen bringer. Det kan jo hende jeg får bruk for henne av og til. Du er jo også alene, du vet vel hva jeg snakker om …» svarer hun og blir stående og se på meg.

«Jo da,» nøyer jeg meg med å svare, selv om en del av meg gjerne skulle ha avlevert noe som gjorde inntrykk, som viste større solidaritet.

«Det gjelder å velge sine kompromisser her i livet,» fortsetter Eleonora, som nå er grepet av diskusjonen, «og alderdommen, kjære Cesare, er et kontinuerlig kompromiss.»

«Jo da,» sier jeg, som om jeg ikke har noe vokabular utover det.

I sytti år har jeg vært kompromissenes mester, min kjære kattekvinne, men så mistet jeg alt og oppdaget at jeg paradoksalt nok var fri. Sannheten er at jeg ikke lenger har noe å gi i retur, og det har vært min lykke. Det kunne jeg ha svart, men denne diskusjonen kan nå føre langt av sted, og oksygenet jeg har til rådighet er i ferd med å ebbe ut. Dermed tar jeg avskjed med Eleonora og stikker nøkkelen inn i låsen. I det samme blir en tredje dør på avsatsen åpnet. Det er paret som har leid denne leiligheten i noen måneder, hun 24

ser ut til å være i trettiårene, han noe eldre. Unge mennesker, begge to, likevel har de ikke barn. Det setter dem litt utenfor her i gården, som for det meste, som overalt ellers, består av gamle og familier. Jeg vedder på at disse stakkars menneskene er nødt til å måtte spa opp en god del forklaring om hvorfor de ikke har greid å skaffe seg en liten baby, et spørsmål som også kattekvinnen, ut fra den nysgjerrige minen å dømme, gjerne skulle ha stilt.

«God dag,» sier kvinnen og hever straks øyebrynene som et forsvar mot stanken.

Et smil unnslipper meg, og den unge kvinnen repliserer med et raskt blikk.

«God dag,» skynder jeg meg å svare, men hun har snudd ryggen til.

«God dag!» utbryter Eleonora og legger straks til: «Kjære Dem, jeg ville bare si at hvis De tilfeldigvis skulle ha sett en svart katt, så er den min. De vet hvordan det er, akkurat som de andre rakkerne har han fått for vane å snike seg inn vinduet Deres ved å følge gesimsen og gå rundt hjørnet, og jeg vil nødig at den fortsetter med det.»

«Nei, har ikke sett noen katt, ikke bekymre Dem for det,» svarer kvinnen før hun kaster seg inn i heisen.

«Underlige typer,» kommenterer Eleonora.

«På hvilken måte?»

«Vel, de har jo vært her en stund, men det er aldri et smil, alltid bare god dag og god kveld. De stanser aldri opp for å slå av en prat.»

«Vel, de er unge, de har vel sine venner. Det viktigste er at de ikke lager noe bråk. For min skyld trenger de ikke engang å hilse eller ha et navn …» svarer jeg og hengir meg på nytt til låsen min.

25

«Ham vet jeg ikke noe om, bare henne. Hun heter Emma.»

«Emma …» gjentar jeg og snur meg brått.

«Emma, ja. Hvordan det?»

«Nei, ingenting. Fint navn.»

«Hva for noe?»

«Jeg sa bare at Emma er et fint navn.» «Å, sånn, ja, ikke så verst.»

«Vel, Eleonora, du får ha en god dag,» sier jeg og åpner døren, «du vet hvor du finner meg, om du skulle trenge noe.»

«Cesare?»

«Ja?» «Kan jeg få ringe deg hvis noen flere vil se leiligheten?

Eiendomsmekleren ringer meg annethvert minutt for å gi meg råd jeg ikke vil ha.»

Typisk, her prøver du å være forekommende, og før du vet ordet av det, er du viklet inn i saker du ikke har noe med.

«Og hva vil han?»

«Hva han vil? Her en kveld sa han uten å pakke det inn at jeg burde ha litt mer orden i leiligheten, ellers mister potensielle kjøpere lysten. Jeg kunne jo ikke akkurat si at det er nettopp det som er hensikten,» sier hun og ler.

«Godt, og hvorfor var ikke han også her i dag?»

«Han gikk tidligere, men du skal se at han gir lyd fra seg igjen om noen dager. Det ville vært noe annet hvis du var der … Det er bestandig noe annet med en mann til stede. Da ville han ikke våget å bruke munn om hvordan det ser ut der inne. Gjør han det én gang til, blir jeg nødt til å røpe grunnen til at jeg gjør det, og da vil jo niesen min få vite det!»

26

«Ok, du kan ringe meg.»

«Takk.»

Jeg lukker døren bak meg og drar luften i entreen inn i fulle drag for å forsikre meg om at ikke stanken har invadert leiligheten min også. Det er først når jeg tar av meg frakken og går inn på kjøkkenet, at jeg rister på hodet for å gi utløp for den indre protesten. Faktum er at jeg nå faktisk er for gammel til å la et navn få ødelegge dagen min.

Selv om Emma ikke er et hvilket som helst navn.