Page 1


Fryktløs


LISA GARDNER

Fryktløs Oversatt av Linda Marie Vikaune


Lisa Gardner Originalens tittel: Fear Nothing Oversatt av Linda Marie Vikaune Copyright © 2014 by Lisa Gardner, Inc. Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark, on behalf of Jane Rotrosen Agency, LLC. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-52836-2 2. utgave, 1. opplag, 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Roy Bishop/Arcangel Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Prolog

Rockabye, baby, on the treetop … Liket var borte, men lukten hang igjen. Som etterforsker ved Bostons drapsavsnitt visste D.D. Warren av erfaring at denne typen åsted kunne holde på stanken av blod i ukevis, kanskje månedsvis ennå. Åstedsgranskerne hadde fjernet sengetøyet, men likevel – blod hadde sitt eget liv. Sivet inn i veggene. Gled inn bak trelister. Dryppet ned mellom gulvbord. Tjueåtte år gamle Christine Ryan hadde hatt anslagsvis 4,7 liter blod pumpende rundt i årene. Nå hadde mesteparten av det trukket inn i den nakne madrassen som sto midt i dette grimme, grå rommet. When the wind blows, the cradle will rock … Hun hadde fått telefon like etter klokken ni om morgenen. Hennes gode venninne Midge Roberts hadde blitt bekymret da Christine ikke svarte verken på banking på ytterdøren eller tekstmeldinger på telefonen. Christine var av den ansvarsfulle typen. Forsov seg ikke, stakk ikke av med en søt bartender, fikk ikke influensa uten å gi beskjed til bestevenninnen sin, som hentet henne klokken halv åtte presis hver morgen og deretter kjørte dem begge til jobben i et lokalt regnskapsfirma. Midge hadde kontaktet et par andre venner. Alle var enige om at ingen hadde hørt noe fra Christine siden middagstid kvelden før. Midge ga etter for instinktet og tilkalte husverten, som til slutt gikk med på å låse opp døren. 5


Og kastet opp over hele gangen etter å ha sett inn. Midge hadde ikke gått opp trappen. Midge hadde holdt seg i foajeen i den smale toetasjes leiligheten, og som hun hadde rapportert til D.D.s medarbeider Phil, så hadde hun visst. Bare visst. Sannsynligvis fordi hun, selv fra den avstanden, hadde kjent det første snevet av den umiskjennelige lukten av tørket blod. Rockabye, baby … Da hun ankom, hadde D.D. umiddelbart reagert på de markante kontrastene på åstedet. Det unge, kvinnelige offeret som lå utstrakt over sin egen seng og stirret opp i taket med useende, blå øyne. Pene trekk som virket nesten fredfulle, det skulderlange, brune håret som fløt mykt utover en kritthvit pute. Men så, fra halsen og ned … Huden var skrellet av i tynne bånd som hadde krøllet seg. D.D. hadde hørt om slike ting. Klokken elleve denne formiddagen fikk hun se dem med egne øyne. En ung kvinne, flådd i sin egen seng. Med en flaske champagne på nattbordet og en enkelt rød rose plassert over den blodige magen. Ved siden av champagneflasken hadde Phil oppdaget et par håndjern. Den typen man kjøper på litt mer eksklusive sexbutikker, pelskledde for komfort. Og summen av håndjernene, den musserende vinen, den røde rosen … Elskovsnatt som gikk galt, var Phils første teori. Eller, tatt i betraktning den grove volden, en avvist elskers siste hevn. Christine hadde gjort det slutt med en eller annen tosk, og i går kveld hadde tosken vendt tilbake for å vise henne én gang for alle hvem som hadde kontrollen. Men D.D. var ikke enig. Jo, det var håndjern der, men ikke på offerets håndledd. Jo, det var en åpen flaske champagne, men ikke skjenket i glass klar til å drikke. Og sist, men ikke minst, var det en rose, men den var ikke pakket inn som en gave. 6


Hele åstedet føltes for … forseggjort, syntes hun. Ikke et affeksjonsdrap eller en krangel mellom to samtykkende voksne som gikk over styr. Men et omhyggelig arrangert tablå som innebar flere måneders, kanskje års, kanskje et helt livs grundig planlegging og avveining. Etter D.D.s mening var det ikke bare et åsted de hadde foran seg. De så på en morders dypeste, mørkeste fantasi. Og selv om dette var det første åstedet av sitt slag, tydet all erfaring på at med et så tungt ritualisert drap ville det sannsynligvis ikke bli det siste. When the wind blows … D.D.s team, åstedsgranskerne, patologens kontor, for ikke å snakke om en mengde andre etterforskningsorganer, hadde jobbet med åstedet i seks timer. De hadde dokumentert, tatt fingeravtrykk, tegnet diagrammer og diskutert helt til solen gikk ned, ettermiddagsrushet startet og temperamentene ble hissigere. Som etterforskningsleder hadde D.D. til slutt sendt alle hjem med ordre om å hvile og samle krefter. I morgen var en ny dag, da kunne de søke i føderale databaser etter tilsvarende drap mens de bygget opp en profil av offer og overgriper. Masse å gjøre, mange retninger å utforske. Så dra hjem og slapp av. Alle hadde gjort som de fikk beskjed om. Bortsett fra D.D. selv, selvfølgelig. Klokken var nesten ti om kvelden. Hun burde dra hjem. Kysse mannen sin. Titte inn til den tre år gamle sønnen sin, som allerede lå og sov på denne tiden av døgnet. Sørge for å få seg en god natts søvn selv, i stedet for å gå inn på et mørklagt åsted med sønnens yndlingssang på hjernen. Men hun klarte det ikke. Et eller annet instinkt – innsikt? – hadde drevet henne tilbake til dette altfor stille huset. Mesteparten av dagen hadde hun og kollegene hennes stått her og diskutert det de så. Nå sto hun der med lyset slått av, midt 7


i det blodduftende rommet, og ventet på å kjenne etter hva hun følte. Rockabye, baby … Christine Ryan hadde allerede vært død før morderen gjorde sitt første snitt. Det var tydelig, siden det ikke fantes spor av lidelse i det bleke ansiktet. Offeret hadde dødd relativt raskt. Og så, sannsynligvis mens hjertet hennes slo sine siste par slag, hadde morderen laget sitt første vertikale snitt over den høyre flanken. Hvilket betydde at mordet ikke hadde dreid seg om offerets smerte, men om … Presentasjon? Iscenesettelse? Ritualet i seg selv? En morder med en hang til hud. Kanskje han startet med små dyr eller familiens kjæledyr som barn, og så, da fantasien nektet å gi seg … Patologen ville lete etter tegn på nøling, i den grad det var mulig å finne takkete kanter i en så stor mengde tynne, snodde hudstrimler, i tillegg til å ta prøver for å avgjøre om offeret ble utsatt for seksuelt overgrep. Men nok en gang kjente D.D. en gnagende følelse av ubehag. Disse elementene var noe en drapsetterforsker kunne se. Og innerst inne hadde D.D. allerede en mistanke om at det var et feilspor. At det faktisk var nettopp det morderen ville at de skulle fokusere på. Hvorfor arrangere ting på akkurat denne måten, om ikke for å manipulere ditt publikum til å se nøyaktig det du ville de skulle se? Så slo det henne. Tanken hun hadde hatt i bakhodet. Det første og viktigste spørsmålet å finne svar på, og grunnen til at hun nå sto her i mørket og bevisst hadde hemmet evnen til å se rommet klart: Hvorfor hadde morderen arrangert åstedet slik? En lyd. I det fjerne. Ytterdøren der nede, som gled varsomt opp? Et knirk i treverk idet en tung fot fant det 8


første trappetrinnet? Et sukk fra et gulvbord like nede i gangen? En lyd. En gang fjern, nå nærmere, og så raskt at kriminalbetjent D.D. Warren innså noe hun burde ha skjønt for et kvarter siden. Jacks yndlingssang, barnerimet hun hadde nynnet for seg selv … Den melodien kom ikke bare innenfra hodet hennes. Noen andre sang den også. Lavt. Utenfor soverommet. Fra et annet sted i den døde kvinnens leilighet. Rockabye, baby, on the treetop … D.D.s hånd føk bort til håndvåpenet, åpnet trykknapppen på skulderhylsteret og trakk SIG Sauer-en. Hun bråsnudde mot døren og satte seg på huk mens hun speidet rundt seg etter tegn på en inntrenger. Ingenting beveget seg i mørket, ingen skygger som antok menneskelig form. Men så hørte hun det. Et knirkende gulvbord et annet sted i leiligheten. When the wind blows, the cradle will rock … Raskt smøg hun seg fra soverommet og ut i den mørklagte gangen med våpenet foran seg. Det var ingen taklampe ute i den smale korridoren. Bare flere skygger fra gløden av naboenes leiligheter som kom inn gjennom de uskjermede vinduene. Et lappeteppe av lysere og mørkere gråtoner danset over tregulvet. Men hun kjente dette huset, minnet D.D. seg selv på. Hun hadde allerede gått ute i denne gangen, passet seg for å tråkke i spyet og merket seg hver eneste relevante detalj. Hun kom til avsatsen øverst i trappen, så seg fremdeles fra side til side og kikket ned i den beksvarte avgrunnen hvor den neste avsatsen var. Nynningen hadde forstummet, men den totale stillheten viste seg å være verre enn sangen. Og så, ut av mørket, lavt og nynnende, kom det: «Rockabye, baby, on the treetop …» D.D. ventet. Blikket hennes flakket fram og tilbake og 9


forsøkte å avgjøre hvor inntrengeren befant seg, mens sangen fortsatte, lav og hånlig: «When the wind blows, the cradle will rock …» Og da skjønte hun det. Kjente blodet fryse til is idet den hele og fulle betydningen sank inn. Hvorfor iscenesetter du et åsted? Fordi du leter etter et publikum. Eller kanskje ett særskilt medlem av publikum. La oss si den utrettelige etterforskeren som er så dum at hun befinner seg på et åsted helt alene etter mørkets frambrudd. Hun strakte seg etter mobilen, i seneste laget. I samme øyeblikk som hun registrerte en ny lyd like bak seg. Hun snudde seg. Sperret opp øynene. Idet en skikkelse kom farende ut av skyggene, rett mot henne. «And when the bough breaks, the cradle will fall …» D.D. tok instinktivt et skritt tilbake. Men hun hadde glemt at hun var øverst i en trapp. Den venstre foten lette etter feste, men fant bare tomhet. Nei! Telefonen hennes falt skramlende nedover. SIG Sauer-en for opp. Hun prøvde, for sent, å lene seg framover, å gjenvinne balansen. Og så … skyggen strakte seg ut. Og hun falt bakover. Nedover, nedover, nedover. I siste øyeblikk klemte D.D. på avtrekkeren. En instinktiv handling, selvoppholdelsesdriften som slo inn. Bang, bang, bang. Selv om hun visste at det var nytteløst, visste at det var for sent. Hodet traff tregulvet på avsatsen. Hun hørte et krakk. En glødende smerte. Den siste strofen hvisket gjennom mørket: «And down will come baby, cradle and all …»


Kapittel 1

Den eldre søsteren min oppdaget særegenheten min da jeg var tre år gammel. Fostermoren vår kom gående inn idet hun svingte saksen, mens jeg sto der og lydig holdt de nakne armene opp, og blodet dryppet fra håndleddene mine og ned på det olivengrønne, langhårede teppet. Den seks år gamle søsteren min sa: «Se her, da, hun bryr seg ikke engang.» Og trakk saksebladet over underarmen min. Friskt blod vellet fram. Kvinnen skrek, og så besvimte hun. Jeg så ned på henne og lurte på hva som hadde skjedd. Søsteren min forsvant etter det. Og jeg ble kjørt på sykehuset. Der brukte legene flere uker på å ta forskjellige prøver som burde ha gjort mye mer vondt enn de skarpe rispene søsteren min ga meg, men det viste seg å være nettopp det som var galt: Grunnet en ekstremt sjelden mutasjon av SCN9Agenet mitt føler jeg ingen smerte. Jeg kan kjenne trykk. Saksen som presset ned mot huden. Jeg kan kjenne tekstur. Den glatte kanten på nyslipte sakseblad. Men den faktiske følelsen av at huden åpnet seg og blodet piplet fram … Jeg føler ikke det du føler. Det har jeg aldri gjort. Og det vil jeg aldri gjøre.

11


Etter at Shana skar opp armene mine med skreddersaksen, hadde jeg ingen kontakt med henne på tjue år. Søsteren min tilbrakte denne tiden i forskjellige institusjoner og utmerket seg som Massachusetts’ yngste pasient noensinne som ble satt på antipsykotiske medisiner. Hun gjorde sitt første drapsforsøk da hun var elleve og lyktes da hun var fjorten. Vår families helt spesielle arv. Men mens hun ble enda et offer for systemet, ble jeg den samme statens store suksesshistorie. Tatt i betraktning den diagnosen jeg hadde, var ikke legene overbevist om at vanlige fosterhjem ville ivareta mine behov på en tilfredsstillende måte. Babyer som man visste var født med den samme genetiske mutasjonen, hadde for eksempel bitt av seg tungen når de hadde tannverk. Og så var det smårollingene som fikk tredjegrads forbrenning fordi de la hendene på rødglødende kokeplater og holdt dem der, for ikke å snakke om sju-, åtte- og ni-åringene som løp rundt i dagevis på brukne ankler eller falt om etter at blindtarmen de ikke engang visste var betent, plutselig sprakk. Smerte er svært nyttig. Den advarer deg om fare, lærer deg hva som er skadelig og bidrar med konsekvensene av dine egne handlinger. Uten den kan det virke som en utmerket idé å hoppe ned fra taket. Eller stikke hånden ned i frityrgryta for å fiske ut knasende pommes frites. Eller ta en tang og rive ut dine egne negler. De fleste barn med medfødt insensitivitet overfor smerte forteller at de handler på impuls. Det er ikke snakk om hvorfor, men hvorfor ikke? Andre vil fortelle deg, med et anstrøk av lengsel i stemmen, at de gjorde det fordi de ville se om det gjorde vondt. Fordi å ikke føle noe som så mange kjenner til, kan gjøre det til en slags hellig gral for et helt liv. En ensrettet drivkraft. En ubetvingelig besettelse. Nytelsen over å endelig føle smerte. Barn som lider av insensitivitet for smerte, har en høy dødsrate; svært få av oss overlever til voksen alder. De fleste 12


trenger oppfølging døgnet rundt. I mitt tilfelle trakk en av genetikerne, en eldre mann, ugift og uten barn, i noen tråder og tok meg med hjem, hvor jeg ble hans høyt elskede adoptivdatter i tillegg til hans yndlingsstudium. Faren min var en god mann. Han ansatte bare de aller beste pleierne til å holde oppsikt med meg døgnet rundt, mens han brukte helgene til å hjelpe meg å leve med min egen diagnose. For eksempel, hvis du ikke kan føle smerte, så må du finne andre måter å registrere potensielle trusler mot din helbred på. Som liten lærte jeg at kokende vann innebar fare. Det samme med varme kokeplater. Jeg ville kjenne på ting for å merke meg tekstur. Alt jeg oppfattet som skarpt, skulle jeg la være. Ingen sakser for meg. Eller møbler med harde kanter. Eller kattunger eller valper eller noen livsformer med skarpe klør. Og alltid gå. Ingen hopping, ingen skliing, ingen løping, ingen dansing. Hvis jeg gikk ut, hadde jeg på meg hjelm og ekstra beskyttelse til enhver tid. Og når jeg kom inn igjen, ville rustningen bli fjernet og kroppen inspisert etter tegn på skade. Deriblant den gangen pleieren min tok av meg skoen, og foten vred seg hundre og åtti grader. Jeg hadde visstnok revet over alle senene på en tur ut i hagen. Eller en annen gang, da jeg kom inn dekket av bistikk. Jeg hadde kommet over en bikube og, med en femårings naivitet, gått ut fra at de danset med meg. Med tiden lærte jeg meg å foreta mine egne helsesjekker. Daglige temperaturmålinger, så jeg kan sjekke om jeg har feber, som kan tyde på at kroppen kjemper med en eller annen form for infeksjon. Full inspeksjon hver kveld, naken foran et helfigur-speil, hvor jeg gransker hver tomme av huden for merker og sår, og deretter kjenner på alle ledd for å finne tegn på hovenhet eller stramhet. Så er det øynene: Et rødt øyeeple er et sint øyeeple. Og ørene: Blod i øregangen kan indikere en sprukken trommehinne og/eller mulig hodeskade. Deretter neseborene, munnhulen, tenner, tunge og gommer. 13


Kroppen min er et verktøy, en nyttig gjenstand, som må inspiseres, pleies og vedlikeholdes. Jeg må ta ekstra godt vare på den, fordi mangelen på molekylære kanaler som formidler elektriske impulser fra de smertesansende nervene mine til hjernen, betyr at kroppen ikke kan ta vare på seg selv. Med min diagnose kan jeg ikke tillate meg å stole på det jeg føler. I stedet forholder jeg meg til det jeg kan se, høre, smake og lukte. Følg hjernen, ikke kroppen, ville genetiker-faren min si om og om igjen. Det er simpelthen bare snakk om å følge hjernen heller enn kroppen. Da jeg klarte å bli tretten uten å bukke under for heteslag, indre infeksjoner eller enkel skjødesløshet, tok faren min studiene sine enda et steg videre. Hvis det ble født et par hundre barn med denne diagnosen, så var det bare rundt førti som levde lenge nok til å se tilbake på barndommen. Ved å studere disse tilfellene avslørte han enda flere svakheter ved et liv hvor man aldri erfarte fysisk ubehag. Mange med lidelsen rapporterte om vansker med å føle empati med andre, emosjonell avstumpethet og begrensede sosiale evner. Adoptivfaren min forlangte umiddelbart en full psykologisk vurdering. Kunne jeg sanse smerte hos andre? Gjenkjenne tegn på ubehag på en fremmeds ansikt? Reagere på akseptabelt vis på mine medmenneskers lidelse? For hvis du aldri gråter over et papirkutt, vil du da gråte når din seksten år gamle bestevenn plutselig kutter all kontakt og kaller deg et misfoster? Hvis du kan gå flere mil med et knust kne, vil da hjertet ditt stramme til når du er tjuetre og din biologiske søster finner deg igjen, og brevet er poststemplet i et fengsel? Hvis du aldri har opplevd ett eneste sekund av oppriktig lidelse, kan du virkelig forstå din adoptivfars siste, døende sukk idet han griper hånden din og gisper: «Adeline. Dette. Er. Smerte.» 14


Da jeg sto alene i begravelsen hans, trodde jeg at jeg forsto. Men siden jeg er min fars datter, innså jeg også at jeg aldri egentlig kunne være sikker. Så jeg gjorde det han hadde trent meg opp til å gjøre. Jeg meldte meg på et velrenommert legestudium, hvor jeg studerte, testet, forsket. Jeg gjorde smerte til mitt gebet. En nyttig spesialisering av flere grunner. Da jeg ankom Massachusetts Correctional Institute, ventet søsteren min på meg. Jeg skrev meg inn, stappet vesken inn i et ledig låsbart skap, og så ventet jeg på tur til å komme gjennom sikkerhetskontrollen. Chris og Bob, to av vaktene som hadde jobbet der lengst, hilste på meg ved navn. Bob lot staven gli over armbåndet mitt med SOS-kapselen, den samme testen han gjorde hver første mandag av hver måned. Deretter eskorterte Maria, en tredje sikkerhetsvakt, meg til det lukkede private møterommet, hvor søsteren min satt med håndjern på og hendene i fanget. Maria nikket samtykkende, og jeg gikk inn i rommet. Det tre ganger tre meter store rommet inneholdt to oransje plaststoler og et respatex-bord. Shana satt allerede på den andre siden av bordet, med ryggen beskyttet av lecablokkveggen, og så ut i korridoren gjennom det ene vinduet. Jeg la beslag på stolen rett overfor henne, satte meg med ryggen mot vinduet, så alle som gikk forbi kunne se meg. Jeg tok meg god tid, trakk ut stolen, plasserte kroppen omhyggelig. Det gikk ett minutt. To. Det var søsteren min som snakket først: «Ta av deg jakken.» Stemmen hennes var allerede hissig. Noe hadde irritert henne, sannsynligvis lenge før jeg kom hit, men det betydde ikke at jeg ikke måtte ta støyten for det. «Hvorfor?» I kontrast mot den bryske kommandoen hennes holdt jeg min egen stemme bevisst rolig. 15


«Du burde ikke gå i svart. Hvor mange ganger er jeg nødt til å si det? Svart gjør deg gusten.» Og dette kom fra en kvinne i blasse blå pysjamasaktige klær, med skulderlangt hår som hang ned i fettete tjafser. Søsteren min kunne kanskje ha vært pen en gang, men flere års harde levevilkår og fluorescerende lys hadde satt sine spor. For ikke å snakke om det harde blikket i øynene hennes. Nå tok jeg av meg den innsvingte Ann Taylor-blazeren og hengte den over ryggen på stolen. Under hadde jeg på en langermet grå strikkegenser. Søsteren min skulte på de tildekkede armene. Brune øyne boret seg inn i mine da hun snuste prøvende ut i luften. «Lukter ikke noe blod,» sa hun til slutt. «Du trenger ikke å virke så skuffet.» «Vær så snill. Jeg sitter her tjuetre timer i døgnet og stirrer på de samme jævla hvite veggene. Det minste du kan gjøre, er å ha med deg et papirkutt.» Søsteren min hevdet hun kunne lukte den smerten jeg ikke kunne føle. Det fantes ikke noe vitenskapelig belegg for dette, bare søsterlig bedrevitenhet. Og likevel, ved tre forskjellige anledninger hadde jeg, i løpet av noen timer etter at jeg forlot henne, oppdaget skader hun allerede hadde advart meg mot. «Du burde gå i fuchsia,» fortsatte Shana. «Det er du som lever på utsiden. Så lev litt, Adeline. Da kan du kanskje komme med noen ordentlige historier til meg. Ikke mer jobb, pasienter, smerteklinikk, bla, bla, bla. Fortell meg om en fyr med hard kropp som river en fuchsiafarget behå av den knoklete overkroppen din. Så kanskje jeg faktisk kan hygge meg med disse månedlige møtene. Kan du i det hele tatt ha sex?» Jeg svarte ikke. Hun hadde stilt meg dette spørsmålet mange ganger tidligere. «Det stemmer; du kan føle alt det gode, bare ikke det 16


vonde. Det betyr vel at S og M er utelukket for lillesøsteren min. Synd, ass.» Shana uttalte ordene tonløst. Ingenting personlig. Hun angrep fordi det var det hun gjorde. Og verken fengsel, medisiner eller søsterlig oppmerksomhet kunne forandre på det. Shana var det fødte rovdyr, vår fars datter. Havnet bak lås og slå som fjortenåring, etter å ha myrdet en ung gutt. Ville bli værende her, etter at hun hadde drept en annen innsatt i tillegg til to fengselsbetjenter. Kunne man elske en person som søsteren min? Profesjonelt sett var hun en fascinerende studie i antisosial personlighetsforstyrrelse. Fullstendig narsissistisk, fullstendig uten empati og høyst manipulerende. Personlig sett var hun den eneste familien jeg hadde igjen. «Jeg hørte at du har meldt deg på et nytt program,» begynte jeg. «Fengselsdirektør McKinnon sier at de første par maleriene dine viser et godt øye for detaljer.» Shana trakk på skuldrene, brydde seg ikke om komplimenter. Hun snuste ut i luften igjen. «Ingen parfyme, men antrekket ditt ser formelt ut. Det betyr at du jobber i dag. Drar herfra til kontoret. Kommer du til å spraye på litt parfyme inne i bilen? Håper den er sterk nok til å dekke over Eau d’Institusjon.» «Jeg trodde du ikke ville snakke om jobben min.» «Jeg vet at det ikke er noe annet å snakke om.» «Været.» «Ah, faen heller. Bare fordi det er mandag, skulle jeg ikke være nødt til å kaste bort en hel time på å leke samvittighetsdukke for deg.» Jeg sa ingenting. «Jeg er lei av det, Adeline. Deg. Meg. Disse månedlige møtene hvor du viser fram din elendige smak i klær, og jeg ikke har noe annet valg enn å sitte her og tie og tåle. Du har 17


nok pasienter, så du kan bare la meg være. Kom deg ut. Av gårde med deg. Jeg mener det!» Det banket på døren. Maria, som kunne se alt gjennom det uknuselige vinduet, sjekket hvordan det gikk. Jeg overså henne og holdt blikket festet på søsteren min i stedet. Utbruddet hennes plaget meg ikke; jeg var godt vant til slike forestillinger nå. Raseri var Shanas foretrukne følelse og fungerte som både fornærmelse og forsvar. Dessuten hadde søsteren min nok grunn til å hate meg. Og ikke bare på grunn av den sjeldne genetiske sykdommen min, eller fordi jeg hadde funnet min egen velgjører. Men fordi at etter at jeg ble født, valgte moren min å gjemme meg inne i kottet, og det hadde ikke vært plass til to der. Shana forbannet meg med et blikk som var flatt av sløvt sinne og dyp depresjon, og mest av alt undret jeg nok en gang på hva som hadde skjedd i morges, siden den krigsherjede og herdede søsteren min var i så dårlig humør. «Hvorfor bryr du deg?» spurte jeg henne plutselig. «Hva?» «Om fargen fuchsia. Hvorfor bryr du deg? Om klærne mine, hvilken farge jeg går med, og hvorvidt andre synes de gjør meg tiltrekkende? Hvorfor bryr du deg?» Shana rynket pannen mot meg, tydelig perpleks over et slikt spørsmål. «Du,» sa hun til slutt, «er en jævla idiot.» «Og det,» bemerket jeg, «er det mest søsterlige du noen gang har sagt til meg.» Et vinnende stikk. Shana himlet med øynene, men endelig, motvillig, smilte hun. Stemningen i rommet lettet til slutt, og vi kunne puste igjen, begge to. Shana høres kanskje tøff ut, men ifølge fengselsdirektøren virket det som søsteren min oppriktig så fram til disse månedlige møtene. Tilstrekkelig til at de, i perioder hvor hun utviste ekstremt forstyrrende oppførsel, ofte ikke hadde noe annet å true henne med enn å avlyse mitt neste besøk, det 18


var den eneste straffen som var alvorlig nok til å få henne til å ta seg sammen. Derfor fortsatte vi vår månedlige dans, som nå hadde pågått i nesten ti år. Kanskje så nær et ekte forhold man kunne ha med en født psykopat. «Sover du ordentlig?» spurte jeg. «Som et barn.» «Lest noe bra?» «Å ja da. Shakespeares samlede verker. Kan aldri vite når man får bruk for et jambisk pentameter.» «Et tu, Brute?» Enda et svakt smil. Shana slappet av og lente seg enda mer tilbake i stolen. Og slik holdt vi på, enda en halv time med både meningsladet og meningsløs samtale, slik vi gjorde den første mandagen i hver måned. Helt til fengselsbetjent Maria kakket på vinduet, og dermed var tiden over. Jeg reiste meg opp og sto. Søsteren min, som ikke skulle noe sted, valgte å bli sittende på stolen sin. «Fuchsia,» anbefalte hun enda en gang, idet jeg foldet ut den svarte jakken. «Kanskje du skulle følge ditt eget råd,» sa jeg, «og vurdere å bruke litt farge i kunsten din.» «Og gi hjernekrymperne mer å studere?» Hun gliste skjevt. «Jeg tror nok ikke det.» «Drømmer du i svart og hvitt?» «Gjør du?» «Jeg er ikke sikker på om jeg drømmer i det hele tatt.» «Kanskje det er en fordel med sykdommen din. Jeg drømmer masse. Mest i blodrødt. Eneste forskjellen er at av og til er det jeg som har kniven, og av og til er det gode, gamle pappa.» Hun stirret på meg, og øynene var plutselig flate som på en hai, men jeg visste bedre enn å sluke agnet hennes. «Du burde føre en dagbok over drømmene dine,» rådet jeg. 19


«Hva i helvete tror du kunstverkene mine er for noe?» «En urovekkende eksplosjon av dyptgående vold.» Hun lo, og som på signal gikk jeg ut døren og lot henne bli igjen. «Går det bra med henne?» spurte jeg et øyeblikk etter, da jeg fulgte Maria nedover korridoren. Resten av de innsatte hadde ingen besøkstid på mandag, så gangene var relativt rolige. «Aner ikke. Du vet at det nærmer seg trettiårsdagen.» Jeg stirret uttrykksløst på fengselsbetjenten. «Shanas første offer,» forklarte fengselsbetjent Maria. «Den tolv år gamle naboen, Donnie Johnson? I neste uke blir det tretti år siden Shana drepte ham. En lokal journalist har ringt for å prøve å få et intervju.» Jeg blunket. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke klart å forbinde disse tingene. Både som terapeut og som en kvinne bevisst på selvbehandling måtte jeg spørre meg selv hvorfor, på et senere tidspunkt. Hvilken smerte var det jeg prøvde å unngå? Et øyeblikks ironisk selvrefleksjon. «Men hun vil ikke svare på noen spørsmål,» sa Maria. «Like greit, spør du meg. Jeg mener, den gutten kan ikke akkurat si noe nå. Så hvorfor skulle morderen hans gjøre det?» «Hold meg underrettet.» «Ikke noe problem.» Ved utgangen hentet jeg vesken min, signerte igjen og satte kursen mot bilen, som var parkert på den enorme plassen flere hundre meter fra det vidstrakte komplekset av murstein og piggtråd hvor søsteren min hadde permanent bosted. På passasjersetet lå den fargesterke rosa-lilla cardiganen jeg hadde hatt på meg da jeg kom. Bortsett fra at jeg hadde skiftet overdel mens jeg fremdeles satt i bilen, fjernet alle smykker, i henhold til fengselets visittregler, og anlagt en mer nøktern stil av hensyn til omgivelsene. Jeg hadde lagt til side den nye genseren, kjøpt for bare 20


to uker siden, som jeg sverger var det eneste fuchsia-fargede plagget jeg eide. Nå så jeg opp på mursteinsfengselet. Det var selvfølgelig vinduer overalt. Selv en smal sprekk i enecellen til søsteren min. Men fra denne avstanden, når jeg satt bøyd utilpass bak rattet, ytterligere skjult bak SUV-ens sotete vindu … Jeg kunne aldri forklare alt ved søsteren min. Men så antok jeg at hun ofte tenkte det samme om meg. Jeg satte Acuraen i gir og kjørte mot sentrum av Boston, hvor jeg hadde en travel ettermiddag foran meg, fylt med pasienter som søkte lindring for sine forskjellige plager, deriblant en ny pasient, en etterforsker ved Boston-politiet, som nylig ble skadet på jobb. Jeg elsket jobben min. Jeg så fram til utfordringen, og etter at jeg hilste på hver ny pasient, sa jeg, som seg hør og bør for en kvinne med min diagnose: «Vær så snill å fortelle meg om din smerte.»


Kapittel 2

Innerst inne visste D.D. at hun var heldig. Hodet hennes var bare ikke i stand til å akseptere det ennå. Hun våknet sent. Etter ti, noe som forbauset henne. Hvis noen noensinne hadde fortalt henne at hun var i stand til å sove til ti på en mandag morgen, ville hun ha kalt dem løgnere. Morgener handlet om å komme seg opp og komme seg ut. Helle i seg svart kaffe, utveksle siste nytt med teamet og muligens dra ut til et ferskt mord. Hun likte svart kaffe, etterforskningskollegaene sine og interessante drap. Hun likte ikke enda en rastløs natt med urolig søvn ispedd enda mer urovekkende mareritt. Hvor skygger sang og noen ganger fikk armer og ben før de satte etter henne. Og hun falt ned. Hver eneste gang. I marerittene stupte den store kriminalbetjent D.D. Warren ned i fortapelsen. For hjertet hennes visste at hun var heldig. Men hjernen hennes kunne bare ikke akseptere det ennå. Barnemonitoren sto fortsatt på nattbordet ved siden av henne. På, men lavt. Alex hadde sannsynligvis levert Jack hos dagmamma. Og så kunne Alex dra på jobb ved politiskolen, mens D.D. … D.D. brukte dagen sin på å komme seg ut av sengen. Hun beveget seg forsiktig. Enhver bevegelse i den venstre armen og skulderen førte fremdeles til umiddelbare støt av 22


smerte, så i løpet av de siste par ukene hadde hun perfeksjonert kunsten å rulle seg over på høyre side. Derfra kunne hun svinge føttene ned på gulvet, noe som hjalp henne å reise overkroppen opp i vertikalen. Etter å ha oppnådd sittende stilling ville hun bruke de neste par minuttene på å få igjen pusten, som nå gikk tungt. For det som kom nå, gjorde virkelig, virkelig vondt, og himmelen forbarme seg over henne, men etter seks uker hadde hun begynt å bli enda mer irritert på smerten i stedet for å bare gi etter og godta den. Brustne muskler. Betente sener. Overstrukne nerver. Og vinneren blant skadene hennes: en avulsjonsfraktur. En benbit fra den venstre humerus var blitt revet løs. I løpet av noen sekunder hadde D.D. pådratt seg nok skader på den førtifire år gamle kroppen sin til at hun nå beveget seg som et fugleskremsel, ute av stand til å snu på hodet, løfte den venstre armen eller rotere skulderen. Ingen kirurgiske utveier, hadde hun fått vite. Bare ta tiden, tålmodigheten og fysioterapien til hjelp. Hvilket hun gjorde. To timer i uken etterfulgt av daglige hjemmeøvelser som fikk henne til å skrike ut i pine. Det var én ting å kunne holde et skytevåpen igjen. Akkurat nå kunne ikke D.D. løfte opp sitt eget barn engang. Trekk pusten dypt. Tell til tre. Så reiste hun seg. Bevegelsen var brå, nesten umulig å få til perfekt balanse. Hvilket betydde at hun instinktivt veide opp med et skuldertrekk her og en nakkevridning der mens hun skar tenner. og den høyre hånden hennes knyttet seg, og hun brukte de verste, aller mest avskyelige ord hun kunne komme på, som etter tjue år som politi i Boston var nok til å få en langtransportsjåfør med nyrestein til å rødme, og selv da holdt hun på å kaste opp av smerte. Men hun sto oppreist. Svettet. Svaiet lett. Men var vertikal. Og hun tenkte, og ikke for første gang: Hva i helvete hadde 23


hun på det åstedet å gjøre så sent på kvelden? For seks uker senere kunne hun fremdeles ikke huske en eneste ting. Hun hadde pådratt seg de verste skadene i sitt liv, satt karrieren på spill og kastet familien sin ut i krise, og hun hadde fremdeles ikke den fjerneste anelse. En dag for seks uker siden hadde hun dukket opp på jobben. Og livet hadde vært et mysterium siden. Det tok enda en halvtime å klare å pusse tennene og børste håret. For å dusje trengte hun Alex’ hjelp. Han hadde vært svært storsinnet i den anledning. Sagt at han var villig til å gjøre hva som helst, så lenge hun var naken. Men de mørkeblå øynene hans hadde fremdeles det vaktsomme blikket. Som om hun plutselig var laget av glass og måtte behandles varsomt til enhver tid. Den første dagen hun var hjemme, hadde hun tatt ham i å stirre på de mørke merkene og hevelsene på ryggen, og uttrykket i ansiktet hans … Lamslått. Forferdet. Kvalm. Hun hadde ikke sagt et ord. Etter en stund hadde han fortsatt å skylle sjampoen ut av de korte, blonde krøllene hennes. Senere samme kveld hadde han strakt seg etter henne, veldig forsiktig, men hennes første refleks var å hvese av smerte, og han hadde trukket hånden til seg som om hun hadde slått ham, og slik hadde det vært siden. Han hjalp henne med hverdagens små gjøremål. Og hun betalte ham ved å føle at hun sakte, men sikkert ble en skygge av seg selv, et nytt barn hennes uendelig tålmodige ektemake måtte ta seg av. Innerst inne visste hun at hun var heldig. Men hjernen hennes kunne bare ikke akseptere det ennå. Så var det klærnes tur. Hun kunne ikke bevege den venstre armen nok til å trekke på seg en genser. I stedet stjal hun en av Alex’ altfor store flanellsskjorter, stakk den høyre armen inn i ermet, men lot den venstre være på innsiden, tett inntil 24


ribbena. Hun klarte ikke å få igjen alle trykknappene, men nok til at hun kom seg gjennom frokosten. Å gå var ikke for ille. Så lenge hun var vertikal, så lenge hun holdt skuldrene ranke og overkroppen rett, hadde ikke nakken og skulderen så mye imot det. Hun tok trappene varsomt, med den høyre hånden limt til gelenderet. Sist hun hadde hatt med en trapp å gjøre, hadde den tydeligvis gått av med seieren, og hun fikk seg ikke til å stole på dem igjen. Rockabye baby, on the treetop … Fabelaktig. En ny morgen, men den samme, gamle, nifse barnereglen spilte fremdeles i hodet hennes. Da hun kom inn på stuen, ble D.D. oppmerksom på stemmer som kom fra kjøkkenet. To menn, lave toner. Kanskje svigerfaren hennes hadde kommet innom på en kopp kaffe? Alex’ foreldre hadde flyttet til Boston for et halvt år siden, for å tilbringe mer tid sammen med sitt eneste barnebarn. D.D. hadde vært nervøs til å begynne med og foretrakk sine egne foreldres ordning – de bodde i Florida. Men Alex’ foreldre, Bob og Edith, hadde raskt vist seg å være like omgjengelige som sønnen sin. For ikke å snakke om at lille Jack åpenbart forgudet dem, og tatt i betraktning hennes og Alex’ arbeidstider, var et par besteforeldre på hurtigtast slett ikke så dumt. Hun hadde selvfølgelig likt det bedre da de hjalp til med Jack på grunn av jobben hennes, og ikke fordi hun var totalt og fullstendig invalid og ikke engang klarte å kle seg selv lenger. Bagateller, bagateller. Begge mennene gjorde åpenbart sitt beste for å ikke vekke henne. Hun tolket det som at hun trygt kunne gå inn. «Morgen.» Alex så umiddelbart opp fra plassen sin ved det runde kjøkkenbordet. Ikke faren hans, men hennes egen kollega Phil, var litt tregere på avtrekkeren. Alex hadde allerede rukket å legge ansiktet i høflige og avbalanserte folder. Han måtte ha vært oppe i flere timer, dusjet, barbert seg og tatt seg av treåringen 25


deres. Nå var han kledd til å gå på jobb, den mørkeblå uniformsskjorten var stukket ned i kakifargede bukser. Skjorten framhevet de mørke øynene og det svarte og grå håret. En pen mann, tenkte hun, og ikke for første gang. Kjekk, intelligent, hengiven overfor sønnen deres, oppmerksom overfor hennes behov. Rett overfor Alex satt D.D.s eldste partner, Phil, med stadig tynnere, brunt hår, gift for livet med sin ungdomskjæreste Betsy, far til fire, som en gang hadde påstått at han søkte seg til Boston-politiet for å slippe unna blodbadet. Hun var mistenksom allerede. «Kaffe?» spurte Phil muntert. Han kunne ikke møte blikket hennes, skjøv stolen tilbake og satte kursen direkte mot kaffekannen. «Du spiller ikke golf,» sa D.D. Et lite smil rykket Alex’ munnviker oppover. «Hva?» sa Phil, fremdeles pliktoppfyllende fokusert på hvordan han best skulle helle kaffe i et digert krus. «Ingen av dere driver med pengespill. Dere har heller ingen felles bestevenner i anledning et utdrikningslag. Den eneste forbindelsen deres er faktisk meg.» Phil gjorde seg ferdig med å skjenke kaffe. Satte kaffekannen forsiktig tilbake på plass. Løftet langsomt opp det dampende kruset. Snudde seg sakte mot henne. D.D. trakk ut en stol og satte seg brått, og krympet seg og skar en grimase idet hun gjorde det. Plutselig var hun ikke like sikker på at hun ville vite det. Alex smilte ikke lenger. I stedet strakte han hånden over bordet og strøk henne varlig over håndbaken. «Fikk du sove?» spurte han. «Ja da. Massevis. Aldri vært så uthvilt. Skulle bare ønske jeg kunne falle ned trappen igjen, så jeg kunne ligge og dra meg i sengen litt oftere.» D.D. fokuserte oppmerksomheten mot Phil. Han var det 26


svake leddet. Hva det enn var som foregikk her, var det han som ville gi etter. «FDIT?» gjettet hun mildt, da Phil ble stående foran henne, fremdeles med kaffekruset mellom hendene. På politispråk betydde FDIT Firearms Discharge Investigation Team. Når en politioffiser avfyrte våpen, også på et mørklagt åsted og mot et ikke-identifiserbart mål, hadde FDIT ansvar for å etterforske hva som skjedde og avgjøre om vedkommende handlet riktig eller opptrådte uaktsomt. Innen D.D. hadde kommet til bevissthet på sykehuset, hadde FDIT-teamet allerede beslaglagt skytevåpenet hennes, og den framtidige karrieren hennes avhang nå av den rapporten de til slutt ville levere til Bureau of Professional Standards. Kollegene hennes hadde sagt hun ikke måtte bekymre seg. Våpenet hadde sannsynligvis gått av da hun tumlet nedover trappen. Bortsett fra at SIG Sauere ikke simpelthen bare falt ut av gjenkneppede skulderhylstre. Og en kriminalbetjents høyre pekefinger landet vanligvis ikke på avtrekkeren idet hun virvlet bakover gjennom tomme luften, for så å fyre av tre raske skudd. D.D. hadde med vitende og vilje trykket inn avtrekkeren på tjenestevåpenet. Fyrt av mot noe, eller noen. Selv hun klarte å tenke seg fram til det. Men mot hva eller hvem, og med eller uten rimelig grunn? For kollegene hennes fant aldri noen andre på åstedet. Bare hennes bevisstløse skikkelse i gangen til Christine Ryans leilighet, og tre kuler i veggen. En av kulene hadde gått tvers gjennom til leiligheten ved siden av. Gudskjelov hadde den ikke truffet noen, men naboen hadde ikke tatt det særlig pent, og hvorfor drev en politibetjent og skjøt vilt i leiligheten ved siden av, og … Rapportene til Bureau of Professional Standards inneholdt nødvendigvis ikke bare hva en politibetjent gjorde, men også 27


hvordan disse handlingene påvirket hele politistyrkens ansikt utad. D.D. var sårbar, og hun visste det. Eneste grunn til at ting ikke hadde kommet til dette punktet tidligere, var at de omfattende skadene hennes hadde gitt henne umiddelbar sykepermisjon. Boston-politiet trengte ikke å forhaste seg med å bestemme om hun kunne komme tilbake på jobb. Legen hennes hadde allerede fortalt dem at det ikke ville skje på en lang stund. «Ikke hørt noe,» sa Phil. «Å.» «Og det er sannsynligvis gode nyheter,» fortsatte han raskt. «Hvis det var åpenlyse bevis på uaktsomhet, ville ikke administrasjonen ha nølt med å slå ned på det. Intet nytt er godt nytt og alt det der.» D.D. betraktet partneren sin gjennom mange år og tenkte med seg selv at det var synd ordene ikke matchet uttrykket i ansiktet hans. «Skulderen?» spurte Phil. «Spør meg om tre måneder.» «Så lenge?» «Sikkert fordi jeg er så gammel. Men jeg gjør gymnastikken min. Og trener på tålmodighet.» Phil sendte henne et vantro blikk; han hadde jobbet sammen med D.D. lenge nok til å vite hvor tålmodig hun var. «Nettopp,» samtykket hun. «Smerter?» «Bare mesteparten av tiden.» «Har de ikke gitt deg noe mot det?» «Jo da, de ga meg alle mulige slags medisiner for det. Men du kjenner da meg, Phil. Hvorfor lindre smerten, når jeg kan dele den med alle andre i stedet?» Phil nikket samtykkende. Alex strøk henne over den høyre håndbaken. 28


«Jeg skal treffe en ny lege i dag,» fortsatte hun med en klosset, enskuldret skuldertrekning. «En terapeut som spesialiserer seg på mentale teknikker for å takle smerten. Tankens kraft og alt det tullet. Hvem vet, kanskje jeg kan lære noe nytt.» «Bra.» Phil ga endelig slipp på kaffekruset, satte det varsomt ned på bordet hvor hun kunne nå det med den friske hånden. Nå som oppdraget var utført, virket det som han ikke riktig visste hvor han skulle gjøre av seg. «Hvis du ikke har kommet for å snakke om skuddløsningsrapporten,» spurte D.D. lavt, «hvorfor er du her da?» Og da Phil fremdeles ikke ville se opp, og Alex nok en gang strøk henne over håndbaken, lukket hun øynene og tillot seg å forstå det hun hadde hatt mistanke om hele tiden. «Det har vært enda et mord.» «Ja.» «Samme flådde hud, rose over underlivet, champagneflaske på nattbordet.» «Ja.» «Dere trenger at jeg husker.» Og så, hakk i hæl på denne tanken: «Du er ikke her i rollen som min partner, er du vel, Phil? Dette er ikke en samtale purk til purk. Du trenger å vite hva jeg så den kvelden, som etterforsker til vitne.» Han sa ingenting. Alex fortsatte å stryke tommelberget over knokene hennes. Hun stirret på kaffekruset. «Det er greit,» hvisket hun. «Jeg skjønner det godt. Og selvfølgelig skal jeg hjelpe deg, jeg gjør hva som helst for å hjelpe.» Tidligere etterforsker D.D. Warren, tenkte hun. Og prøvde å minne seg selv på at innerst inne visste hun at hun var heldig, selv om hjernen hennes ikke klarte å akseptere det ennå.


Kapittel 3

Klokken ett på mandag konfronterte jeg min nyeste pasient og visste med det samme at kriminalbetjent D.D. Warren var en født skeptiker. Det overrasket meg ikke. Jeg hadde vært i smertebehandling lenge nok til å ha hjulpet flere førsterespondere – politibetjenter, førstehjelpere, brannmenn. Folk som ble trukket mot jobber som krevet alt av dem, både fysisk og mentalt. Folk som trivdes med å være midt i situasjonen, ta avgjørelser, føre an, kontrollere utfallet. Med andre ord: folk som ikke var spesielt glade i å sitte på sidelinjen mens en terapeut i en tusendollars drakt forklarte at det første skrittet på veien til å kontrollere smerten var å ta kontakt med den. Gi den et navn. Utvikle et varig forhold. «Kødder du?» spurte kriminalbetjent D.D. Warren nå. Hun satt stivt vaglet på en enkel trestol i stedet for i den lave sofaen som også var tilgjengelig. Selv uten å granske journalen hennes kunne jeg se at hun led av akutte smerter i nakken og skulderen. Det sto skrevet i den stive holdningen, det at hun roterte hele kroppen for å se seg om i rommet, og ikke ganske enkelt snudde på hodet. For ikke å snakke om måten hun holdt den venstre armen tett inntil siden på, som om hun fremdeles forsøkte å beskytte seg mot slaget som skulle komme. 30


Det ante meg at den blonde etterforskeren sjelden ble beskrevet som en mykt utseende kvinne, men nå, med de mørkkantede øynene, den stramme og bryske munnen og de dratte kinnene, virket hun hard, en kvinne som var mye eldre enn sine førtifire år. «Jeg baserer praksisen min på en modell som kalles Interne familiesystemer,» forklarte jeg tålmodig. Hun hevet et bryn, men sa ingenting. «En av de grunnleggende antakelsene innen IFS er at hjernen kan deles opp i et antall distinkte deler. Den første og største av disse er Selvet, som burde tjene som leder for alle delene. Når Selvet er tydelig definert og hevet over de andre medlemmene i systemet, er du best i stand til å forstå, håndtere og kontrollere din egen smerte.» «Jeg falt ned en trapp,» sa D.D. tonløst. «Hvis selvet mitt skulle ha håndtert det, så er det litt i seneste laget nå.» «La meg stille deg et annet spørsmål: Har du smerter?» «Akkurat nå, mener du?» «Ja, akkurat nå.» «Eh – ja. Ifølge legene rev senene mine av en beinbit i den venstre armen min. Det gjør vondt.» «På en skala fra én til ti, hvor én er lettere ubehag, og ti er den verste ulidelige pinen du kan forestille deg …» Kriminalbetjenten spisset leppene. «Seks.» «Så litt over gjennomsnittlig, altså.» «Ja, hvorfor ikke? Jeg vil ha litt slingringsmonn. I kveld skal jeg dusje, som kommer til å øke det til sju, etterfulgt av å forsøke å få sove, som jeg vil si er åtte, fordi jeg ikke klarer å la være å rulle meg over på venstre side; og så er det selvfølgelig å komme seg ut av sengen i morgen tidlig, som lett havner på ni.» «Hva ville du anse som en tier?» «Jeg vet ikke ennå,» sa hun spisst. «Jeg har ikke holdt på med dette alvorlig-skadet-tullet særlig lenge, men etter det 31


jeg kan forstå, var det det fysioterapeuter ble satt til verden for å finne ut.» Jeg smilte. «Mange av pasientene mine ville sagt seg enige med deg.» «Jeg kjenner til skalaen,» sa D.D. «Russ Ilg, min personlige torturist, har allerede gått igjennom den med meg. Ikke tenk på smerte som ett enkelt punkt, men som et helt spekter. Hvor er du på spekteret nå, i ettermiddag, hele dagen, hele uken? Og så, i stedet for å bare ha vondt, kan du erfare hele den fysiske pinselens regnbue. Eller noe sånt.» «Han får deg til å rangere smerten din mens han jobber med deg?» «Ja. Han løfter den venstre armen min. Jeg jamrer. Han ber meg om å puste gjennom munnen. Jeg jamrer igjen. Han spør om jeg er på åtte ennå. Jeg sier nei, han tøyer armen min enda noen centimeter.» D.D. så ikke på meg lenger. Blikket hennes hadde glidd over den høyre skulderen min, til et punkt på veggen, mens det høyre benet hennes begynte å riste rastløst. Jeg hadde skumlest legejournalene hennes. Avulsjonsfrakturen hun hadde pådratt seg i venstre skulder var en særdeles sjelden og smertefull skade som krevde en enda mer smertefull behandling – fysioterapi. Masser av ekstremt pinefulle øvelser som skulle hindre den venstre skulderen i å låse seg, samtidig som de skapte minimalt med arrvev i løpet av helbredelsesprosessen. Ifølge kriminalbetjentens journal jobbet hun med en fysioterapeut to ganger i uken. Hun avsluttet sannsynligvis disse møtene med tårene rennende nedover kinnene. Jeg lurte allerede på hvordan det måtte føles for en kvinne som var vant til å ha fullkommen kontroll. «Så du tar deg tid til å vurdere og rangere smerten din?» spurte jeg nå. Hun gjorde en bevegelse som kan ha vært et nikk, eller kanskje ikke. 32


«Hvor ofte?» fortsatte jeg. «Vel, du vet, når Russ ber meg om det.» «Så det skjer mens du er hos fysioterapeuten?» «Ja.» «Hva med når du er hjemme? Hvis du for eksempel våkner opp midt på natten og føler ubehag. Hva gjør du da?» Hun svarte ikke med det samme. Jeg tok meg tid og ventet taust. «Jeg sier til meg selv at jeg må sovne igjen,» sa hun til slutt. «Virker det?» Den bevegelsen igjen, nikket som ikke var et nikk. «Har du lyst til å være her?» spurte jeg brått. Hun virket forskrekket. «Hva mener du?» «I dag. Akkurat nå. Har du lyst til å være her på kontoret mitt og snakke med meg?» Kriminalbetjenten sluttet å stirre på veggen min og møtte blikket mitt i stedet. Øynene hennes var fulle av opprør. Det overrasket meg ikke. Enkelte mennesker internaliserer smerten. Andre eksternaliserer den og slår rundt seg. Ikke særlig vanskelig å gjette seg til hvilken leir D.D. Warren tilhørte. «Nei,» sa hun likefrem. «Så hvorfor kom du?» «Jeg vil tilbake på jobb. Jeg liker jobben min.» Tonen hennes ble mindre fiendtlig, mer defensiv. «Du er drapsetterforsker, stemmer det?» «Ja.» «Og du liker jobben din?» «Jeg elsker jobben min.» «Jeg skjønner. Så denne skaden, det at du ikke kan arbeide akkurat nå, det må være vanskelig.» «Jeg er sykemeldt,» sa kriminalbetjenten bryskt. «Det høres kanskje enkelt ut: Når du er skadet, blir du hjemme. Når du blir bra, drar du tilbake på jobb. Men som med alt godt 33


byråkrati, liker Boston-politiet å gjøre det vanskelig. For det kan hende skulderen min blir bedre, men hva med hodet mitt? Er jeg fremdeles den rolige, avbalanserte etterforskeren jeg var før? Det kan hende jeg får tilbake min fysiske evne til å storme inn i en krisesituasjon. Men kommer jeg til å gjøre det? Eller vil jeg nøle, nervøs ved tanken på å bruke venstre side og legge press på skulderen? De vil ikke at kroppen min skal gå tilbake på jobb mens hodet blir igjen hjemme. Jeg skjønner poenget deres, men likevel …» «Du er her for å føye sjefene dine.» «La oss si det sånn: Viseavdelingssjefen på drapsavsnittet rakte meg personlig visittkortet ditt. Jeg tok hintet.» «Så hva er planen din?» spurte jeg og lente meg framover, oppriktig interessert nå. «Du blir nødt til å delta på mer enn én enkelt time med meg – ingen kommer til å tro på at du tok smerteterapien alvorlig hvis du bare var her én gang. Seks er kanskje litt mye. Jeg tror du kommer til å klare tre. Du treffer meg tre ganger, så begynner du å ringe og utsette.» For første gang virket kriminalbetjenten imponert. «Jeg tenkte faktisk at tre var et godt tall.» «Greit nok. Tre timer. Men du er nødt til å ta tiden sammen med meg alvorlig; det er mine betingelser. Du trenger ikke å tro på alt jeg sier. Men så lenge vi har tre timer sammen, kan du like godt høre etter. Og gjøre leksene dine.» «Lekser?» «Absolutt. Den første oppgaven din er å sette navn på smerten.» «Hva?» Jeg hadde den gode etterforskerens fulle oppmerksomhet igjen, sannsynligvis mest fordi hun trodde jeg var sprø. «Gi smerten din et navn. Og neste gang du våkner midt på natten, vil jeg ikke at du skal be deg selv om å sovne igjen, men jeg vil at du skal henvende deg til smerten din ved navn. Snakk med den. Og hør hva den kan ha å si.» 34


«Som for eksempel ‘Gi meg smertestillende’, mener du?» mumlet D.D. Jeg smilte. «Når vi først er inne på det, tar du noen?» «Nei.» «Hvorfor ikke?» Det halvnikket igjen, eller kanskje det var en halv skuldertrekning. «Si nei til narkotika, bla, bla, bla. Resept, over disk, det er en uklar grense mellom medisiner og dop, og jeg foretrekker å ikke krysse den.» «Er du redd for legemidler?» «Unnskyld?» «Det er enkelte som er det. De er redd for hvordan de kommer til å føle seg hvis de tar dem, noen er redd for å bli avhengige. Jeg sier ikke at det er noe galt med det. Jeg bare spør.» «Jeg liker ikke medisiner. Enkelt og greit. Det er ikke noe for meg.» «Du anser deg som tøffere enn som så?» «Nå gjør du meg til en stereotyp.» «Og du unngår spørsmålet mitt.» «Er det sant at du ikke kan kjenne smerte?» Jeg smilte, satte meg godt tilbake og gløttet på klokken. «Tjueto minutter,» sa jeg. Kriminalbetjenten var ikke dum. Hun kikket bort på klokken som hang på veggen ved siden av skrivebordet mitt, og så skulte hun på meg. «Du er etterforsker,» fortsatte jeg. «Selvfølgelig gjorde du en bakgrunnssjekk på meg. Og siden Boston Herald, for ikke å snakke om utallige vitenskapstidsskrifter, har funnet tilstanden min fascinerende, fant du ut ganske mye. Så var det bare å vente helt til du trengte å distrahere, å sno deg unna. Det beste forsvar er et godt angrep, ikke sant?» Jeg holdt stemmen jevn. «Saken er, kriminalbetjent Warren, at jeg ikke kan føle noen fysisk smerte. Hvilket betyr at jeg ikke har noe bedre å 35


ta meg til enn å fokusere på din. Og du har fremdeles ikke svart på spørsmålet mitt. Anser du deg selv som tøff?» «Ja,» glefset hun. «Så tøff at ryggen din, skulderen din, ikke burde sinke deg på denne måten?» «Jeg kan ikke vaske mitt eget hår!» Jeg ventet. «Jeg kan ikke løfte sønnen min. Den tre år gamle sønnen min. Og i går kveld kom han for å klemme meg, og jeg trakk meg unna fordi jeg visste at det kom til å gjøre vondt. Jeg klarte ikke å takle smerten!» Jeg ventet. «Og alle legene sier at det kommer til å bli bedre. Gjør dette, ta disse, men i mellomtiden får jeg ikke sove, jeg kan ikke bevege meg og jeg kan ikke engang nyte å ligge og dra meg i sengen, fordi jeg hater den jævla sengen min. Det er altfor vondt å komme seg ned i den og ut av den igjen. Jeg er gammel, jeg er ødelagt, og jeg er så godt som arbeidsløs. Faen!» Så: «Fy faen for pokker, drit og dra, helvetes jævla føkketiføkkføkk! Faen!» «Melvin,» sa jeg. «Hva?» D.D. så opp med en halvt dyrisk glød i øyet. Et blikk jeg har sett mange ganger på kontoret mitt: et blikk fra et dyr som lider. «Melvin,» gjentok jeg rolig. «Jeg synes du skal kalle smerten din Melvin. Drit og dra føkketiføkk Melvin. Og hver gang han plager deg, så kjeft på ham. Bann og svert mot ham. Hvorfor ikke? Kanskje du til og med kommer til å føle deg bedre. Kanskje du kommer til å oppdage at når du gjør Selvet til sjef over Melvin, blir han mindre og Selvet ditt større og mektigere. Og er det ikke egentlig det du savner? Følelsen av makt?» «Melvin,» sa D.D. 36


«Bare et forslag. Du vil selvfølgelig velge et navn som passer for deg.» «Hvor mye tar du i timen igjen?» «Tja, jeg er lege. Jeg har initialer etter navnet mitt og alt mulig.» «Melvin. Herregud, smerten min heter Melvin.» «Interne familiesystemer-modellen deler inn sinnet i fire hoveddeler. I sentrum er Selvet, den naturlige lederen i systemet. Så er det en seksjon som kalles De forviste, deriblant smerte og traumer som du ikke er klar for å behandle ennå, så du har kastet dem til side. Dessverre er De forviste nødt til å dele sine historier. De vil fortsette å gjøre seg bemerket i form av raseri, frykt, sorg og skam, helt til noen lytter. Når De forviste slår til, våkner den neste gruppen, Brannslokkerne, til liv. Klassiske brannslokningsteknikker innbefatter stoff- eller alkoholmisbruk, overspising og andre kortvarige skalkeskjul som dekker over langvarig smerte. Og til slutt har vi Funksjonærene. Denne delen prøver også å holde De forviste fra livet gjennom å hyperkontrollere enhver situasjon. Streben, fordømmelse, selvkritikk kommer alle fra Funksjonærene. Kort fortalt: Den forviste smerten eller traumene skaper følelsesmessig ubehag, som i sin tur gjør at Brannslokkerne utøver forskjellige selvdestruktive handlinger og Funksjonærene forskjellige repressive handlinger. Og slik går det, rundt og rundt, snurrer gjennom livets dysfunksjonelle sykluser, bare fordi Selvet ikke tar ledelsen.» «Jeg falt ned trappen,» sa D.D. «Ja.» «Jeg skjønner ikke hva det har med forviste og brannslokkere og funksjonærer å gjøre. Å, og mitt sanne Selv.» «Fallet er et trauma. Det forårsaket smerte, men skapte også frykt, maktesløshet og impotens.» Kriminalbetjenten lutet skuldrene en anelse og krympet seg. «Disse følelsene er dine Forviste,» forklarte jeg mildt. «De 37


skriker etter å bli hørt. Brannslokkerne i systemet svarer kanskje med en trang til å drikke eller misbruke reseptbelagte legemidler –» «Men jeg tar ingenting!» «Eller Funksjonærene kan komme i forgrunnen,» fortsatte jeg, «og styre hele systemet ned til mikronivå ved å kontrollere og dømme din reaksjon på smerten. Og faktisk kreve at du skal være tøff nok.» D.D.s øyne ble en anelse videre. Hun stirret på meg i et helt minutt. Så ble øynene smalere igjen. «De forviste må bli hørt,» mumlet hun. «Det er derfor du vil at jeg skal snakke med smerten min.» «Melvin. Det er generelt lettere å føre en samtale når den andre parten har et navn.» «Og hva kommer Melvin til å si? Hei der, jeg er skadet. Jeg er maktesløs. Jeg hater trapper. Og så sier jeg OK, og så forsvinner smerten?» «Og da vil smerten kanskje føles mer utholdelig. Resten av systemet kan hvile mens ditt sentrale Selv stiger fram og tar ledelsen. Bare så det er sagt, så har det vært utallige studier på fysisk smerte. Et av de mest interessante funnene er at alle har smerte, men bare enkelte lar seg merke av det. Hvilket betyr, i klartekst, at innstillingen er avgjørende.» «Jeg tror,» sa kriminalbetjenten langsomt, «at det er det største drittpreiket jeg noensinne har hørt.» «Og likevel sitter vi her. Én time unnagjort, to til å komme seg igjennom.» D.D. ga henne den klossete halvskuldertrekningen og reiste seg langsomt opp. «Helvetes Melvin,» mumlet hun mellom tennene. Og så: «Vet du, jeg liker å kjefte på ham.» «Kriminalbetjent,» sa jeg da hun begynte å gå mot døren. «Siden vi bare har to timer igjen, hvilket mål ville være mest verdifullt for deg? Hva er det du ønsker deg mest av alt akkurat nå, så vi kan prøve å oppnå det?» 38


«Jeg vil huske,» sa hun uten å tenke seg om. «Huske …?» «Fallet.» Hun så spørrende på meg. «Du har taushetsplikt, ikke sant?» «Selvfølgelig.» «Skadene mine – jeg falt ned trappen på et åsted. Fyrte av våpenet. Men jeg husker ikke hvorfor jeg var der, eller hvem jeg skjøt etter.» «Interessant. Hjernerystelse etter fallet?» «Muligens. Og ifølge legene kan det føre til hukommelsestap.» «Hva er det siste du husker?» Hun ble stille så lenge at jeg lurte på om hun ikke hadde hørt spørsmålet mitt. Så hvisket hun: «Lukten av blod. Følelsen av å falle. Down will come baby, cradle and all.» «Kriminalbetjent Warren?» «Ja.» «Midt på natten, når du er ferdig med å forbanne Melvin etter noter, vil jeg at du skal stille ham et spørsmål. Jeg vil at du skal spørre ham hvorfor han ikke vil huske.» «Kødder du?» «Nei. Og så vil jeg at du skal fortelle ham at det er greit. At du er trygg, og at du takler det nå.» «Minnet om det som skjedde?» «Ja. Og så må du stålsette deg, kriminalbetjent Warren. Det kan hende det er en svært god grunn til at Melvin vil at du skal glemme.»

Profile for Cappelen Damm AS

Lisa Gardner Fryktløs  

Det siste D.D. Warren husker, er at hun befant seg på drapsstedet etter mørkets frembrudd. Hun ble funnet alvorlig skadet i bunnen av en bra...

Lisa Gardner Fryktløs  

Det siste D.D. Warren husker, er at hun befant seg på drapsstedet etter mørkets frembrudd. Hun ble funnet alvorlig skadet i bunnen av en bra...