Page 1


Det finnes ingen

DE ANDRE − det er bare oss


lindis hurum

Det finnes ingen

DE ANDRE − det er bare oss


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-47991-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Layout og sats: Handverk/Eivind Stoud Platou Omslagsdesign: Handverk/Eivind Stoud Platou Omslagsfoto: Francesco Zizola/NOOR Forfatterfoto: Arnfinn Pettersen Foto (bakerst): Krediteringer står ved det enkelte bilde. Alle bilder uten angitt fotograf er tatt av Lindis Hurum. Kart: © Cappelen Damm AS Sats: Type it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2016 Satt i 10,8/15,3 pkt. Plantin Light og trykt på papir 100 g Munken Premium White 1,5 Noen av personene som omtales i boka er anonymisert. Diktet «Tusenar seglar igjen» er gjengitt med tillatelse fra Frode Grytten. Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


INNHOLD

Forord   7 Haiti  11 Den sentralafrikanske republikk   47 Liberia  97 Middelhavet 143 Etterord 185


FORORD

Etter ti år i felt for Leger Uten Grenser har jeg lært at de som lager minst bråk, ofte er de som lider mest. Jeg vet at glede finnes i de mest håpløse situasjoner, jeg vet også at noen ganger er det bare håpløst. Jeg er ikke lege eller sykepleier, men jeg har ledet og koordinert det livreddende arbeidet til mange lokale og internasjonale kollegaer i over femten forskjellige katastrofer og glemte kriser. Det har endret mitt perspektiv og gitt meg kø i hjernen − og for å rydde i tanker, øyeblikk, møter og hendelser har jeg skrevet dagbok. Denne boka er basert på personlige notater fra fire akuttoppdrag som har gjort spesielt sterkt inntrykk på meg: et jordskjelv i Haiti, en brutal borgerkrig i Den sentralafrikanske

7


republikk, en epidemi uten verken vaksine eller kur i Liberia og en redningsoperasjon i Middelhavet. Dette er på ingen måte den fullstendige historien om noen av dem, men en samling utvalgte datoer som hver for seg gir et øyeblikksbilde av det jeg, og noen av de jeg møtte, opplevde akkurat den dagen. Samlet håper jeg det gir deg et bilde av hvordan det er å bli rammet av urett slik at du blir berørt. Og ikke minst sint. Bli gjerne fly forbanna. Verden blir ikke forandret av de kalde hoder, men av det som river i hjertet.


10. desember 1948 − Genève Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd. Artikkel 1 De Forente Nasjoners verdenserklæring om menneskerettigheter


ATLANTERHAVET CUBA

Ile de la Tortue

Port-de-Paix

Cap-Haïtien

Saint-Marc Ile de la Gonâve Jérémie

2347

Pic de Macaya

Hinche

Port-au-Prince Les Cayes

Jacmel

2674

Pic de la Selle

DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK

G o lf e d e la Go n â v e

Gonaïves

DET KA R I B I S K E H A V

HAITI ble den første uavhengige staten i Karibien på begynnelsen av 1900-tallet, men på grunn av kronisk ustabilitet, diktatur og naturkatastrofer er landet i dag det fattigste på den vestlige halvkule. Over 80 prosent av de 10 millioner innbyggerne lever på under 2 dollar dagen. Landet rammes jevnlig av orkaner, jordskred og flom. Jordskjelvet som rammet Haiti i 2010, drepte over 200 000 mennesker, skadet over 300 000 og gjorde 1,5 millioner hjemløse. Titusener bor fortsatt i leire for hjemløse, helsesystemet har enorme mangler og koleraepidemier blusser opp hvert år. LEGER UTEN GRENSER har siden 1991 gitt omfattende helsehjelp flere steder i landet, i tillegg til akuttrespons i forbindelse med naturkatastrofer og vold. I dag driver organisasjonen både landets største kirurgiske sykehus og det største fødselssykehuset med egen prematuravdeling, i tillegg til et akuttmottak, landets eneste brannskadeavdeling og egne behandlingssentre for kolera.

10


«Dette er altså jorden. Dette er altså menneskenes hjem. Her er så underlig ... » Sigbjørn Obstfelder

Jeg står på grensa mellom Den dominikanske republikk og Haiti, og vet at jeg står ved et veiskille. Bokstavelig talt. Det kommer for alltid til å være før og etter dette i mitt liv. For to dager siden ble livet til alle i Haiti forandret på 38 sekunder. For dem vil det også alltid være før og etter 12. januar. Men hos oss i Norge vil ikke dette være noen dato som kommer til å skille seg ut i vårt felles minne. For deg vil 12. januar muligens bare forbli en dag som alle andre, ikke som 11. september, eller som da Brå brakk staven eller kong Olav døde. For meg derimot vil det fra nå av være dagen da jeg satt hjemme i sofaen min i Oslo og leste gårsdagens avis, og fikk en melding av en venn som gjorde meg småkvalm: «Det har vært jordskjelv i Haiti. Var det ikke der du nettopp var?» Jeg

11


fikk det bekreftet på internett og ble sittende i sofaen resten av natta for å få info. Jeg sov ikke, gikk ikke på do. Jeg satt i sofaen og sendte mail til dem jeg kjenner i Port-au-Prince. Jeg ringte. Ikke noe svar. Jeg vet altfor godt hvilke enorme konsekvenser et jordskjelv har i den byen, hvor 90 prosent av de 3 millioner innbyggerne har hus de har bygd med egne hender, hus som klamrer seg som fuglereir til fjellsidene over byen, bygd uten noen bygningsforskrift. Tankene mine gikk i loop med episoder fra det rike oppdraget mitt i fjor, i dette landet som er så fattig at ingen andre på den siden av kloden har så lite som de har der. Og nå disse 38 sekundene som har rasert byen og livene til de som bor der. For jævlig, hvor mye skal de tåle? Tidlig neste morgen dro jeg ned på kontoret og meldte meg til tjeneste, og samme kveld satt jeg på flyet til Santo Domingo via Paris. Haiti deler en øy i Stillehavet med Den dominikanske republikk, som til tross for geografisk nærhet er skånet for grusomme diktatorer og uendelig fattigdom. Nå har de også blitt skånet for skjelvet, så vi flyr dit siden tårnet på flyplassen i Portau-Prince har rast sammen. Vi er et første team på ti personer, sendt for å hjelpe de som allerede var der da det skjedde, de som jobber i prosjektet jeg deltok på i høst. Vi snakker ikke så mye sammen på turen over, men blikkene våre til hverandre forteller at vi deler samme murrende bekymring. Vi gruer oss, men er glade for at vi er på vei. Fremme i Santo Domingo leier vi to biler og da vi kommer til grensa, er det bare oss der. Vi er de første på vei over av det som nok raskt er i ferd med å bli en lang rekke hjelpearbeidere. På den andre siden av gittergjerdet står de hvite firehjulstrek-

12


kerne med vår logo på og venter. Jeg gjenkjenner sjåførene Daniel, Joubert og Wilson. Staute typer jeg for noen måneder siden jobbet med her, den gang da ingen av oss visste at dette vakre landet, som mangler det meste, snart skulle bli fratatt det lille det hadde. Jeg har vært hjemme hos Wilson og tvillingdøtrene som han forsørger alene. Døtrene snakker nesten alltid i kor og går i like kjoler, bare med forskjellig farge. Daniel har jobbet for Leger Uten Grenser i over ti år, han er en liten luring som med sitt velstelte bukkeskjegg lett sjarmerer kvinnene i nabolaget. Daniel smiler ikke da han ser meg, sier ikke hei engang, men griper hånda mi gjennom gittergjerdet og ser meg rakt inn i øynene: «Tout est detruit, Lindis.» Alt er ødelagt. Han gjentar det fem ganger. Natta legger seg som et tungt, kaldt teppe rundt meg. Huden nupper seg. Det varer sikkert bare et øyeblikk, men jeg husker det nå som om Daniels fingre var hardt fletta i mine i flere minutter. Etter tre kvarter ser vi det første huset med skader. Biler dekket av støv, gjerder med sprekker. Et hus mangler en vegg. Andre hus er blitt til en haug med stein. Hus på hus. Jeg kjenner meg ikke igjen. Men det er ikke det som gjør mest inntrykk på meg. Ei heller de døde kroppene som noen har pakket inn i laken og lagt i et slags system, mens andre ligger forvridde og dekket av støv som om det nettopp var skjedd. Nei, det er stillheten og det totale mørket som gir meg frysninger. Portau-Prince var en ekstremt bråkete by sist jeg var her, og hver natt strevde jeg for å få sove til tross for musikken, bikkjene, bilene, ropinga, skuddene, hanegalene ... jeg hadde trodd det skulle være enda mer kaotisk nå, men det er stille, stille natt

13


kun avbrutt av noen som skriker nå og da. I redsel. Smerte. Begge deler? Støvet i lufta gjør natta enda mørkere og ute av fokus. Med ett ser vi dem: mennesker som sover på rekke og rad midt i veien. De ligger lengst mulig unna hus de er redde skal rase over dem igjen ved neste etterskjelv. Selv når det verste har skjedd, må du sove. Et av de få lyskryssene i Port-au-Prince blinker rødt. Vel fremme i huset vårt, som ved alt hell fortsatt står, har jeg nå funnet en ledig madrass. Jeg har ikke sovet siden tirsdag kveld, det er utrolig hva adrenalin gjør med kroppen.

Cité Soleil. Haitis største slum med 300 000 innbyggere som lever i absolutt fattigdom. Det er som om hele Bergen skulle vært uten strøm, helsevesen, skoler, arbeid. Hele Bergen boende i hus bygd av leire og blikk med bare hendene. Hele Bergen fylt av våpen og håpløshet. Men navnet har de, ingen kan ta fra dem stoltheten over å bo og overleve i Solens by. Teamet som var her under skjelvet har alle et drag over ansiktet, noe i blikket jeg ikke vet hva er. Noen sier ikke så mye, andre snakker ustanselig om det samme, om synet av hundrevis av blødende mennesker som prøvde å presse seg inn porten på akuttmottaket vårt, om de som brant levende ved en bensinstasjon mens de løp ut i veien med armene over hodet. Det ble umiddelbart klart at vi trengte flere operasjonssaler, og noen i teamet slapp alt de hadde og tok seg frem til

14


dette statlig drevne sykehuset i slummen med håp om at det fortsatt sto trygt. Til vanlig er det bare et spøkelsessykehus, siden så godt som ingen kan betale for å gå til legen i Cité Soleil, men nå er det en av få infrastrukturer som fortsatt står. Leger Uten Grenser har tidligere støttet dette sykehuset i to år, og det gjorde det nå lettere å sette i gang raskt. Mindre enn 24 timer etter katastrofen gjør teamet den første operasjonen. Det ble raskt bestemt at jeg skal jobbe med å koordinere og administrere alt det ikke-medisinske på sykehuset; forsøke å lage system i kaoset, gjøre det til en effektiv arbeidsplass. Jeg jobber nå sammen med Stéphane, som var min nærmeste kollega sist jeg var i Port-au-Prince. Hun var egentlig min assistent den gang, men i begynnelsen var det omvendt siden hun kunne så mye mer enn meg både om Haiti og vår historie her. Leger Uten Grenser har drevet diverse helseprosjekter i mer enn 15 år i landet hennes, og hun kan våre personalregler på rams og håndhever dem kompromissløst. Hun var kjent for å være en kald, hard negl som ikke viste omsorg, men jeg oppdaget raskt at den spinkle kvinnen var glovarm på innsiden av sitt alltid ulastelig antrukne ytre. Etter hvert fortalte vi hverandre alt, og det hendte vi snek oss ut midt i kontortiden og spiste iskrem til en fullstendig uanstendig pris i den rike delen av byen. Jeg har vært med henne i den store katedralen og funnet ro i den sakrale korsangen. Jeg har spist middag hos moren hennes, og spilt Ludo med sønnen hennes. Jeg stoler betingelsesløst på henne, og hun vet at hun kan lene seg på meg. Denne gangen kaster hun seg gråtende rundt halsen min når jeg kommer, og snufser «Lili» inn i armkroken min; det er det eneste, og fineste, kallenavnet jeg har hatt. Sønnen hennes

15


er heldigvis uskadd, og nå står hun på døgnet rundt sammen med meg, like energisk og positiv som alltid. Jeg slutter aldri å la meg imponere over hvordan de som selv er ofre, jobber på spreng, med overskudd til å spre smil og oppmuntre oss andre. Når hun ikke gir opp, kan i hvert fall ikke jeg. Stéphane er mitt forbilde.

Det er skadde overalt, og flere vil inn porten til sykehuset. Hundrevis av folk bare her, tusenvis i resten av byen. Det er ikke mulig å gå fra porten til hovedbygningen uten å tråkke på noen. Alt er et kaos av lyder, lukter, skadde, døde, pårørende og febrilsk arbeidende leger og sykepleiere. Jeg blir satt til å klippe opp bandasjer i forskjellige størrelser og flytte på folk, helst samtidig. Gårdsplassen foran sykehuset er en maurtue, og vi må prøve å finne ut hvem som er skadde, døde, pårørende, kriminelle. Hvem som kan jobbe, hvem jeg må prøve å jage ut. Det er umulig for legene å få oversikt slik det er nå, de risikerer å overse noen de kan redde. Hvem må få hjelp først, hvem er ok, hvem kan vente litt – og hvem er det for sent for? Å finne ut det må være den vanskeligs­te jobben, det verste valget, og legene har bare noen minutter å gjøre det på: rød, grønn, gul, svart. Vi må alle hjelpe til med å kategorisere de hundrevis av menneskene foran oss. Dr. Steven setter en hvit tape på alles håndbak, og merker den med riktig farge. Så organiserer vi dem. De røde, som er de kritisk syke som fortsatt kan reddes, blir lagt

16


nærmest operasjonssalen. Den verste kategorien er de med svart farge på tapen: de som vrir seg i smerte, men som vi ikke kan redde med de midlene vi har. Vi prøver å få plass til alle de med svart prikk på hånda i ett rom, så vi vet hvor vi skal henvise dem som hele tiden kommer for å lete etter familiemedlemmer de savner etter skjelvet. Ikke alle får plass, noen må ligge på gangen utenfor. Vi gir smertelindring mens vi håper de skal slippe å dø alene, at familien skal komme. Håper at noen de er glad i fortsatt skal være i live, at noen skal finne frem hit til tross for kaoset som regjerer overalt i byen. Ingen kommer. Vi er ikke mange nok. De er for mange. Vi setter alle som er i stand til det, i arbeid. Vi er fortsatt ikke mange nok, de blir bare flere. Dette er det ingen vits i, det er håpløst. Jeg løper etter et tog jeg aldri vil nå igjen. Det er som å være under vann, hvor alle lyder og inntrykk er dunkle. Innimellom stikker jeg hodet over vannskorpa og blir truffet som av en knyttneve av 40 varmegrader, støvet i lufta, etterskjelvene, tunge drønn fra amerikanske militærfly, skadde som drar meg i armen og skriker om hjelp. Volumet på inntrykkene svir i øyne og ører, setter seg fast for alltid. Det er ikke lukta som plager meg, det er lydene. Jeg står og ser på uten å kunne røre meg, kjenner på maktesløsheten. Vil gi opp. En som har mer erfaring enn de fleste som er til stede, ser på meg med allerede mørke ringer under øynene, rister meg med sine bamsenever og sier med italiensk sinne: «Skjerp deg! Ikke tenk på alle de andre! Vi er her nå, det er det eneste som teller. Her kan vi utgjøre en forskjell. Ta én pasient om gangen.» Det at vi ikke kan hjelpe alle, betyr ikke at vi ikke skal hjelpe noen. Vi er her, sammen med

17


de fattigste av de fattige, det betyr noe. Det gir noen håp. Én om gangen. Jeg dukker under overflata igjen.

På vei til sykehuset kjører vi forbi hele bydeler som er rasert. Gravemaskiner tømmer gatene for lik, jeg ser de lastes opp i skuffen og kjøres vekk til massegraver som er opprettet utenfor byen. Banken jeg pleide å gå i, butikken hvor jeg kjøpte friterte bananer. Borte. Ser en bamse som ligger klemt mellom betongrester. Et annet sted et helt rom som står som før, midt i ruinene, som et dukkehus hvor den ene veggen er borte. Klærne henger i skapet, bildene på veggen, noen kopper har falt på gulvet, en stol har veltet. Glimt av et liv, et ubehag ved å se inn i noe så privat. Hjemmets lune vegger finnes ikke lenger.

Koldbrann. For meg er det noe som skjedde i gamle dager. Under krigen, kanskje. Her er koldbrann dagsaktuelt. Overalt er det pasienter med lemmer som dør foran øynene på meg, som forandrer farge etter hvert som infeksjonen spiser seg oppover, stadig nærmere hjertet og indre organer. Støvet som virvles opp ved hvert etterskjelv, i kombinasjon med den intense varmen, gjør at store, kompliserte bruddskader blir infisert i rekordfart. For mange er amputasjon eneste måte å

18


redde livet på. Vi har to operasjonssaler gående døgnet rundt nå. Legene jobber på spreng for å redde så mange som mulig og gjør opp mot ti operasjoner per skift. Våre fire kirurger som hver har godt over femten års erfaring, sier at de ser skader de aldri før har sett, og de sliter med å måtte ta avgjørelsen om å amputere så raskt, uten tid til å la pasienten fordøye budskapet. Men det er for mange som ligger i kø, det er de to første ukene etter skjelvet vi kan få reddet flest mulig liv. Hvor mange ligger fortsatt klemt under betong? Ei lita jente har bandasje der høyre arm og venstre fot en gang var. Det var ingen annen utvei. For jævlig at hun aldri vil kunne danse på høye hæler når hun blir stor. Sofistikerte proteser finnes ikke her. For jævlig at hun kanskje aldri helt vil skjønne at vi måtte gjøre dette mot henne, fordi alternativet var å la henne dø. Med ett strekker hun frem den hånda hun fortsatt har, griper min og sier: «Takk».

Vi har fått organisert oss litt bedre, vi har satt opp telt, flere har kommet for å jobbe. Vi har reddet noen liv, tapt flere. Det er et slags system i kaoset. Vi går to skritt frem og ett tilbake hver dag. Men i går fikk vi endelig ytterligere forsterkninger. Nå er vi 36 internasjonale feltarbeidere. Jeg prøver å finne et annet hus til oss, så vi kan bo litt færre på hvert rom. Ikke så mange hus å velge blant i en ruinert by hvor selv bygninger som fortsatt står ser ut til å kunne falle sammen ved neste etterskjelv. Vi trenger madrasser, vann, mat. Vi trenger alt, men vi har ingen

19


penger. Alle bankene ligger i ruiner. Jeg har planer for alt jeg vil gjøre for å forbedre arbeidsforholdene så vi blir mer effektive, men det er så vanskelig, det butter imot overalt. Vi vasker oss i små bøtter med vann, det er ingen vannledninger eller pumper som fungerer lenger. Vi spiser ris med majones, vi sover noen korte timer, vi svetter og gråter litt når det blir for mye. Men ingen klager. Bare løper fortere etter toget. Vi prøver å få oversikt over de mer enn hundre haitianerne vi har satt i arbeid på sykehuset. Hvem av dem er egentlig sykepleiere? Ingen har papirer, de ligger i ruinene. Hvor mange trenger vi? Hvem kan være bårebærere og vaskehjelp? Stort sett alle som fortsatt har samtlige lemmer intakt og som melder seg til å hjelpe, er satt i arbeid. Men det er kinkig i Cité Soleil, med det intrikate og ekstremt voldelige gangstermiljøet som regjerer her, er det viktig å velge noen fra hver gjeng. Jeg har allerede kjent på presset. Blitt trua, skreket til, kjent pistolen den ene gangsterbossen hadde i lomma presse mot låret mitt da han gikk forbi meg. Vil ikke bli beskyldt for å ta parti, det er viktig å gjøre dette så rettferdig som mulig. Greier vi ikke å få dem til å stole på oss, til å tro at vi er nøytrale, er det kjørt. Vi har heldigvis godt rykte her, og logoen på T-skjorta mi beskytter meg.

Pascal, en lege jeg kjenner fra sist jeg jobbet her, sier plutselig i bilen på vei fra sykehuset: «Vil du se bilde av søsteren min? Hun døde under skjelvet. Hun var bare 24 år og studerte

20

Profile for Cappelen Damm AS

Lindis Hurum Det finnes ingen DE ANDRE  

Lindis Hurum gikk fra å lage TV-programmet Vil du bli millionær? til feltarbeid for Leger uten grenser. Her skriver om å ta et bevisst livsv...

Lindis Hurum Det finnes ingen DE ANDRE  

Lindis Hurum gikk fra å lage TV-programmet Vil du bli millionær? til feltarbeid for Leger uten grenser. Her skriver om å ta et bevisst livsv...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded