Maria Reinertsen
Ligningen for lykke Tallene, tankene og tilfeldighetene bak den rådende økonomiske fornuft
© CAPPELEN DAMM AS 2010 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-30661-8 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i 11/13,5 pkt. Bembo og trykt på 80 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Prolog
9
Hvor vi sammen med Kåre Willoch og Thorbjørn Jagland undrer oss på hva som skjedde i 1989, og lager en plan for å finne det ut.
DEL I · TALL 15 Kapittel I: 4 prosent 17 Hvor vi forsøker å finne ut hvordan det brått ble ansvarlig å bruke akkurat fire prosent av oljepengene.
Kapittel II: 100 milliarder dollar 29 Hvor avanserte regnestykker stjeler oppmerksomheten, mens det store spørsmålet forblir ubesvart: Hvor viktig er frihandel for verdens fattige? – og vi til slutt må konkludere med at globaliseringen er blitt en gammel kone med falmet tursekk.
Kapittel III: 52,7 prosent 44 Hvor en oversett prosent som ikke sladrer slik teorien forutsetter, skaper problemer for regnestykket, Milton Friedman og John Maynard Keynes får hjelp av hver sin mektige venninne til å løse floken og vi møter finanskrisen for første gang.
5
DEL 2 · MENGDE
55
Kapittel IV: Markedet
57
Hvor vi møter markedet i form av suksessrike romere, en flokk skremte børssauer og en kø husmødre med dårlig samvittighet, og spør om de har noe til felles.
Kapittel V: Middelklassen
67
Hvor den fattige student Ask Burlefot spør seg hvordan middelklassen har det, og politikere, forskere og selvsagt Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen er ivrige etter å forklare. Mens Burlefot sovner fra svaret, gjør vi ti forsøk på å definere hvem middelklassen er og hva den står for.
Kapittel VI: De rike 80 Hvor vi blir bedre kjent med den sjenerte familien Johannson, og ved hjelp av historien om hvordan kaffebarene kom til Norge forsøker å finne forskjellen på de rike og de absolutt rikeste.
DEL 3 · FUNKSJONER 91 Kapittel VII: T=Bb1+ Rb2 + I b3+ DBb4+(DBB)b5+DRb6+ (DRR)b7+DIb8+(DII)b9+ e 93 Hvor vi med stor flid beregner formelen for den gode skole, men oppdager at vi har glemt den dårlige læreren. Og veien ut av uføret viser seg å ligge gjemt i et gammelt powerpoint-foredrag av Kristin Clemet.
6
Kapittel VIII: U(t)= b1ln(y(t))+b2ln(y(t)/y(t)*) +Z(t)'g 102 Hvor vi, i tillegg til ligningen for lykke i overskriften, møter drømmen om lykkemålemaskinen og spør oss hvordan Norge hadde sett ut om Stortinget hadde hørt mindre på økonomene og mer på lykkeforskerne.
Kapittel IX: C1’=C2’
110
Hvor vi starter arbeidet med manuset til spillefilmen The Marginal Cost og slik gjør et helhjertet forsøk på å se klimaspørsmålet fra økonomenes synsvinkel.
DEL 4 · SETNINGER 125 Kapittel X: «Den voldsomme veksten i uføre» 127 Hvor en stor mengde statistikk møter samfunnsproblem nummer én, «den voldsomme veksten i uføre»
Kapittel XI: «Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent.» 138 Hvor vi følger sporene fra Milton Friedman til Jens Stoltenberg, og slik finner ut hvorfor LO ikke vil ha lønnsfest og hvorfor «vi» ikke kan gjøre noe med renten. Og vi møter drømmen om å drive politikk på autopilot.
Kapittel XII: «Money talks» 149 Der vi forsøker å finne ut hvor mye makt du får for 2000 milliarder kroner, leter etter sammenhengen mellom Kristin Halvorsens høyrøstede ambisjoner og oljefondets avmålte årsrapport. Og blir bedre kjent med Adam Smith, som mener at det ikke lønner seg å være snill, men at det kan være lurt likevel. 7
DEL 5 · INTERVALLER 161 Kapittel XIII: 1950-tallet
163
Hvor vi drømmer oss tilbake til gullalderen på 50-tallet, får Statistisk årbok 1960 i hodet, våkner opp og spør oss hva som egentlig skjedde.
Kapittel XIV: 1929-1933 173 Hvor vi gir et kort sammendrag av den lange kampen om hvem som egentlig har skylden for den store depresjonen; spekulantene, byråkratene, økonomer med mangelfull forståelse for syltetøy, eller var det rett og slett en tilfeldighet?
Kapittel XV: Finanskrisen som ble utløst høsten 2008 183 Hvor Lehman Brothers går konkurs og selv reklametekstforfatterne et par dager tar finanskrisen på alvor, politikerne kjefter på bankene og gir dem milliarder til trøst, og sjefen for de gode tidene – Alan Greenspan – kommer med en viktig innrømmelse.
Epilog: Tilbake til 1989
194
Hvor dronningen av England spør seg hva hun kan bruke økonomene til. Ayn Rand triumferer over Einar Gerhardsen og Kristin Halvorsen gjør en dårlig figur. Vi snubler i Stoltenbergs metaforer, men sjangler inn til en konklusjon ved hjelp av dansefilmhelten Patrick Swayze og Statistisk årbok 1960.
Takk 203 Noter 8
204
Prolog Hvor vi sammen med Kåre Willoch og Thorbjørn Jagland undrer oss på hva som skjedde i 1989, og lager en plan for å finne det ut.
Det er høsten 2009, klimamøtet i København nærmer seg og spørsmålet om hvordan vi kan kutte utslipp av klimagasser blander seg inn i den norske valgkampen. Statsminister Jens Stoltenberg går fra intervju til intervju, vifter med armene på karakteristisk stoltenbergvis og forklarer hvorfor internasjonal handel med klimakvoter er slik en god idé. Turen kommer til sist også til denne journalisten. «Det viktigste er at du setter en pris på CO2. At det blir kjempedyrt å forurense,» sier Stoltenberg. «Kvotesystemet er det viktigste tiltaket for å redusere utslippet av klimagasser raskt. Bedriftene kan bytte kvoter seg imellom, men de får ikke lov til å slippe ut mer enn totaltaket.»1 «Førsund og Strøm,» tenker jeg. Miljø-økonomi! Aldri før har jeg kjent igjen lærebok-argumentene fra pensum i samfunnsøkonomi så direkte i den virkelige politikken. Vagt synes jeg å huske at det var noen forutsetninger hos Finn Førsund og Steinar Strøm for at klimakvotehandel virkelig skulle gi det ønskede resultatet. Jeg håper det er tatt hensyn til disse forutsetningene (som jeg i øyeblikket har glemt) i Kyotoavtalen. Vi skal tilbake til disse forutsetningene. Denne boken handler om hvordan politikk skapes, hva skjer med lærebokstoffet i samfunnsøkonomi når det 9
blir en internasjonal miljøavtale ut av det? Men den handler også om å finne røttene til den økonomiske politikken som ingen planla. «Det var ikke noe vi så for oss eller sa vi ville godta,» sier Thorbjørn Jagland. Jeg er på Stortingspresidentens kontor, det er våren 2008, og mellom oss ligger en ny forskningsrapport som viser utviklingen i inntektene til de aller rikeste de siste hundre årene. De første 89 årene av 1900-tallet fikk den rikeste prosenten av Norges befolkning en stadig mindre del av totalinntekten i landet. Men så, i 1989, snudde kurven.2 Når statistikken stopper i 2005 har de rikeste tatt tilbake en god del av det tapte, og har alt like høy andel av landets inntekter som på 1950-tallet. Jagland var en av hovedarkitektene bak moderniseringen av Arbeiderpartiet på 1980- og starten av 1990-tallet. Nestleder, partileder og statsminister. Men når det gjelder de rikes revansj kan ikke Jagland hjelpe: «Det skyldes i alle fall ikke planlagt politikk. Men kanskje heller mangel på politikk,» sier han.3 Den politiske hovedmotstanderen fra 1980-tallet, Høyres Kåre Willoch, svarer omtrent det samme på spørsmålet om det er politikk eller en uunngåelig utvikling som ligger bak at de rikeste siden slutten av 1980-tallet har tatt en stadig større andel av inntekten. «Svakheter ved økonomisk politikk,» sier Willoch. Det er en sjelden innrømmelse fra politikere, til vanlig forsøker de da å gi inntrykk av at alle konsekvensene av politikken er grundig vurdert. At det som skjer er, om ikke det eneste alternativet, så det eneste fornuftige. I dette tilfellet sier datidens makthavere at endringen hverken var ønsket eller planlagt, og de benekter at den var resultat av naturlovene. Det var bare ikke «politisk mulig» å gjøre noe annet. Men hva som anses politisk mulig forandrer seg visst, for 10
så begynner Jagland å snakke om hvordan selv amerikanere nå roper på reguleringer etter at finansmarkedene har vist tegn til problemer det siste året. Jagland snakker om hvordan Tyskland vil regulere skatteparadiser: «Vi har vært i en periode hvor en har sagt at en ikke kan gjøre noe som helst med slikt, men det er i ferd med å endre seg.» Økonomisk politikk slik den fremstår i hverdagen gjennom nyhetene, TV-debattene og kommentarartiklene har, midt i alle diskusjonene, en rekke liksom forutsatte sannheter. Noe er vedtatt politikk: Som Handlingsregelen for bruk av oljepenger, eller Norges Banks stadige forsikring om at målet med de etiske retningslinjene for oljefondet «er å sikre fondets langsiktige finansielle interesse». Annet slikt seeren og de på skjermen bare vet: som at lønnsfest straffes med rentehopp, eller at veksten i antall uføre truer velferdsstaten. Men hva som sees på som de store problemene, og hva en tror det er mulig å gjøre med dem, ligger slett ikke fast. Da finanskrisen forverret seg høsten 2008, ble det plutselig mulig for Frankrikes president Nicolas Sarkozy å skjelle ut finansmarkedene og love å «redefinere kapitalismen», uten å bli ledd ut som en venstreradikaler helt på siden av virkeligheten. Et år seinere. Våren 2009, et annet stortingskontor og KrF-leder Dagfinn Høybråten. Han har levert et privat lovforslag som ber regjeringen lage et mål for Brutto Nasjonal Livskvalitet (BNL). En årlig spørreundersøkelse skal måle hvor fornøyd folk er med livet sitt (tid, balanse mellom jobb og fritid, har de det godt med familie og venner etc.). Han ser for seg finansministeren som kommer til Stortinget og forteller at i år har økonomien (BNP) vokst X prosent, mens lykken (BNL) har vokst kanskje dobbelt så mye. Han legger ikke skjul på at utspillet er et resultat av langva11
rig frustrasjon. Politikerne fokuserer på det som kan måles, så dersom du vil at politikken skal bli mer opptatt av hva vekst gjør med livskvaliteten, må du måle den. Høybråten er ikke alene. Igjen er Sarkozy på banen. På oppdrag fra ham leverte en gruppe økonomer under ledelse av nobelprisvinner og kjendisøkonom Joseph Stiglitz en rapport der de tar til orde for å gi BNP konkurranse av andre mål for fremskritt, der en tar hensyn til ødeleggelse av naturressurser og utviklingen i befolkningens lykkenivå. Bhutan har alt innført Brutto Nasjonal Lykke (BNL) som mål for politikken. Myndighetene sier at dette handler om nasjonal stolthet (vi er kanskje ikke så rike, men veldig lykkelige), men også om å få omverdenen til å endre syn på hva som er målet med bistanden landet mottar. Forsøkene på å tallfeste lykke og livskvalitet illustrerer igjen hvilket hegemoni det økonomiske språket har over hva som er politikkens suksesskriterier. Hvordan bestemte en seg for å bruke fire prosent av oljefondet i året, og hvem var først ute med å si at fattige taper 100 milliarder dollar på dagens handelspolitikk? Hva er historien bak disse tallene, og hvilken politikk fører de med seg? Hvem er egentlig «middelklassen», «markedet» og de rike? Hvordan regner man seg frem til den gode skole? Og hva er ligningen for lykke som tittelen på denne boken lokker med? På skolen lærer elevene å bevise matematiske setninger. Slik jeg husker det skrev læreren beviset på tavla, og helt til eksamen måtte klassen huske hvorfor «kvadratet av katetene er lik kvadratet av hypotenusen». I neste års matteoppgaver holdt det derimot å vise til «Pythagoras’ setning» når oppgavene skulle løses, uten å bruke verdifull eksamenstid på 12
å bevise den. Også i økonomi forekommer det meg at det er noen slike setninger som det holder å vise til, men som det er svært lenge siden en tok seg bryet med å bevise. Som at «Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst.» eller at «Money talks», hvilket skal bety at det er mulig å snakke store selskaper til rette for 2000 milliarder oljefondkroner. Forhåpentligvis blir en bedre i stand til å vurdere fornuften i slike setninger når en plukker dem fra hverandre, oversetter dem til vanlig norsk og leter bakover i historien etter de ideologiske røttene. Når dagens problemer formuleres og ny politikk diskuteres, viser en gjerne til tidligere epoker: Hva var egentlig lærdommen fra depresjonen på 1930-tallet og gullalderen på 1950-tallet? Jeg lurer på hvor mye som var ideologi og hvor mange tilfeldigheter som ligger bak, og hvem tjener på at disse størrelsene ble de gjeldende? Svaret kan forhåpentligvis gi en pekepinn om hvilken politikk som vil (eller burde?) komme ut av finanskrisen som ble utløst høsten 2008 – og gi en ledetråd til hva som skjedde i 1989.
Del 1
TALL Begynn ganske forsiktig med tallene: 1, 2, 3 og så videre, det er de naturlige. Legg til de negative motstykkene og desimaltallene innimellom, både de greie brøkene og de ugreie kvadratrøttene, og du har de reelle tallene. «Reelle tall betegnes i matematikken R og er mengden av de tall som tilsvarer alle punkter på en uendelig lang linje,» lyder definisjonen. Det viktige i denne setningen er ordet punkt, for også i økonomisk politikk oppstår det slike punkter, tall som blir helt styrende. Enten fordi politikerne har vedtatt at akkurat dette desimaltallet bestemmer hvor mye oljepenger vi skal bruke eller hvor stor andel av bruttonasjonalprodukt som skal gå til forskning, eller fordi det er dette tallet debatten dreier seg om. Tall er makt, spesielt hvis de kan fremstilles som udiskutable vitenskapelige størrelser, men mange av nøkkeltallene i økonomisk politikk er jo langt ifra det.
Kapittel I
4 prosent Hvor vi forsøker å finne ut hvordan det brått ble ansvarlig å bruke akkurat fire prosent av oljepengene.
I begynnelsen var det ikke noe tall. I begynnelsen var det bare et ord, og ordet var «nei». («Nei,» sa statsminister Jens Stoltenberg. «Nei, det er uansvarlig.») Men de uansvarlige stemmene stilnet ikke. Og plutselig en dag var Tallet der. Og Tallet var fire prosent. Men hvor kom det fra? Vi kan starte på Universitetsbiblioteket, avdeling Blindern, 2. etasje til høyre opp trappen: Hovedoppgavesamlingen.4 Historien om handlingsregelen for bruk av oljepenger kan for eksempel begynne med et blankt ark med humpete gutteskrift, datert 18.05.1984. Her presenterer Jens Stoltenberg sitt hovedoppgaveprosjekt. Ved hjelp av en datamaskin lånt fra Statistisk sentralbyrå skal han beregne utvinningsbaner for Norges oljeformue. På dette tidspunktet har Stoltenberg begynt sin karriere i AUF, og i media poserer han som vaskekjerring og bodybuilder for å skape blest om mannsrolleutvalget. Men i stillhet regner han på den optimale banen for bruk og sparing av oljepengene. La oss være ærlige, Stoltenbergs hovedoppgave blir, i motsetning til mannsrolleutvalgets rapport, ikke noe tone17
angivende dokument i politikken på slutten av 1980-tallet. Den er først og fremst interessant fordi den lar oss smuglytte til hvordan mannen som 15 år senere skal bestemme Norges oljepengepolitikk uttaler seg når han ikke formulerer seg for velgerne sine. I likhet med det såkalte Tempoutvalget, som lanserte sin rapport om oljeutvinning året før, er Stoltenberg mest opptatt av farene ved å bruke for mye oljepenger. Utvalget hadde sett hvordan de store gassfunnene utenfor Nederland på 1960-tallet førte rett i fordervelsen og gav opphav til termen hollandsk syke. De fryktet at Norge på samme vis ville legge seg til dyre vaner, høye priser og lønninger som tar livet av verft og sildetrålere og andre som konkurrerer på verdensmarkedet. Når Nordsjøen går tom eller oljeprisen faller, må staten øke skatter og kutte jobber. De ledige har ingen steder å gå, for eksportindustrien er død av hollandsk syke. Løsningen var ikke å bruke mer av fondet enn en kan regne med å ha råd til også om oljeprisen skulle falle.5 Hvor mye mer? Det er spørsmålet Stoltenberg baler med i sin oppgave. Konklusjonen er klar: Jo mer du frykter oljeprisfall, jo raskere bør oljen pumpes opp og plasseres til «sikker avkastning» i utlandet. Men hvordan måle folkets frykt, eller risikoaversjon, som oppgaven kaller det? Man kan kanskje spørre folkets representanter: Stortingspolitikerne? Problemet, bemerker Stoltenberg, er at politikere selv i samme parti ikke alltid er enige, ja, også den enkelte politiker kan la sine preferanser skifte «avhengig av stemningsbølger». «Den til enhver tid sittende statsminister kunne for eksempel spørres dersom man antok vedkommendes preferanser var de avgjørende,»6 skriver Stoltenberg, men slår det fra seg, da en slik metode ikke viser særlig tillit til at «vi har et parlamentarisk system der det er 18
Stortinget som bestemmer». Det var likevel denne metoden som 15 år senere i praksis skulle avgjøre hva Tallet ble. I hovedoppgaven sin støtter Stoltenberg seg i stedet til de preferansene han kan utlede fra et avsnitt om oljepengebruk i en rapport fra «Perspektivgruppen» til Statistisk sentralbyrå. At Stoltenberg antar at en liten gruppe sosialøkonomer i SSB gir et godt bilde av nasjonens holdning til risiko, er en tidlig advarsel om at den senere statsminister Stoltenberg vil få et såkalt pedagogisk problem når det gjelder å forklare oljepengebruken til velgerne. Men uansett: Stoltenberg lager en bane, en strek som viser at jo mer du frykter oljeprisfall, jo raskere bør oljen pumpes opp og stues unna i fond. Hva som skal skje med pengene i utlandet er han ikke så opptatt av. Han går (uten nærmere forklaring) ut fra at det finnes et «sikkert plasseringsalternativ» der ute. Hva oljepengene skal gjøre utenlands er heller ikke Stortinget så opptatt av når de i 1990 vedtar å opprette et fond for overflødige oljepenger. Stortinget konsentrerer seg om de ubehagelige konsekvensene om en bruker alle oljepengene en tjener, og så brått må kutte i offentlige budsjetter når oljeprisen faller. Finanspolitikerne er også opptatt av at det ikke skal finnes snikveier til oljepengene for dem som kan sjarmere politikerne med et verdig formål. Derfor plasseres fondet lengst mulig unna folkevalgte labber: i Norges Bank. I de dager går oljepengene uansett bare til å betale for gode formål som utbyggingen i Nordsjøen, veier og skole. Først i 1996 er det noen oljepenger til overs å bruke på alt vi savner, og oljefondet får sitt første innskudd. Den optimale banen fra Jens Stoltenbergs hovedoppgave rakk bare til 2000. Samme år blir han statsmininister; da har Oljefondet nådd 400 milliarder kroner. Carl I. Hagen ber Stoltenberg finne «pinkoden til oljefondet». Mens Klasse19
kampen i en stort oppslått artikkel avslører at hvis en følger Stoltenbergs trusler om inflasjon, så kan oljepengene aldri hentes hjem igjen. Stemningen er dårlig, men så, uten forvarsel, kom Tallet til landet. I går ukjent, uansvarlig, i dag fornuften, uomgjengelig. Hittil har det vært greit å følge tankegangen til fondets fedre gjennom offentlige utredninger og stortingsdokumenter, men her blir sporene uklare. Elisabeth Skarsbø Moen skriver i sin biografi om Jens Stoltenberg at det var nederlagene i Stortinget etter behandlingen av statsbudsjettet høsten 2000 som fikk Stoltenberg til i juleferien samme år å bestemme seg for å bruke mer oljepenger. Men Øystein Olsen, tidligere ekspedisjonssjef i finansdepartementet, har senere fortalt at departementet alt sommeren 2000 hadde satt ned en arbeidsgruppe som skulle se på hvordan en kunne bruke mer oljepenger.7 Uansett: 29. mars 2001 lanserer statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen Handlingsregelen for bruk av oljepenger. Tanken er at en bare skal bruke avkastningen av fondet. Fratrukket prisstigningen mener en det vil bli fire prosent av fondets verdi. Resten skal vokse på børsen, slik blir det olje for evig. Den gamle drømmen fra norrøn mytologi om grisen Særimne som hver dag serveres til middag i Valhall og hver kveld våkner til live igjen like fet og gryteklar, er blitt virkelighet. Men ganske snart begynte de uansvarlige å klage igjen. Når noe gikk galt var det Tallet sin skyld. Alle hull i veien, ventelister i barnehagene og løftebrudd til studentene og de fattige i Afrika, alt vi ikke hadde, var Tallets feil. Alt vi ønsket oss kunne Tallet gi. Men politikerne sa det var et godt tall. De ansvarlige politikerne, riktignok. Andre sa tallet var gjerrig, sneversynt, visjonsløst, misforstått, en formel for 20
uverdige forhold på sykehjemmene og motorveiene, men det var de uansvarlige politikerne, sa de ansvarlige. For Tallet var blitt en test, på ansvar og styringsevne, men folket besto ikke denne testen like godt som sine politikere. Og det til tross for at svært mange politikere, økonomer og politiske kommentatorer (ja, alle de ansvarlige) forsøkte å forklare folket det så enkelt som mulig: Tallet var som tilveksten i skogen, en krittstrek til vern mot særinteresser som vil ha et sugerør i statskassen, en genistrek, ja, ganske enkelt «sunn fornuft». Sett gjennom powerpoint-presentasjonene til den til enhver tid sittende finansministeren virker handlingsregelen som en ganske sympatisk institusjon. Den gir landet mer penger å bruke år for år (ettersom fondet vokser). Den appellerer til en ellers akseptert forvaltningsmetode av naturressurser (bare hugge tilveksten). Og i tillegg gir den Norge oppmerksomhet og skryt utenriks fordi fondet er blant de største i verden og handlingsregelen i utenlandske politikere og økonomers øyne stikker seg frem som en av de mer fornuftige måtene å håndtere oljepenger på. Likevel er ikke Tallet omfattet av stolthet og kjærlighet, men irritasjon. Hvorfor? Først og fremst er historien om Handlingsregelen kanskje en lærepenge i hvilken avsky det skaper når den økonomiske eliten forsøker å fremstille sine løsninger som den eneste fornuft. Svangerskapet til handlingsregelen er preget av en uvanlig grad av hemmelighold. Bare noen få representanter fra LO får i all hemmelighet anledning til å forhåndsgodkjenne opplegget, men de er mest opptatt av at de nye reglene for rentesetting som kommer samtidig ikke skal gjøre kronekursen høyere og slik skape problemer for eksportindustrien. Trass i at Tallet kommer overraskende på politikere flest, er stortingsdebatten etterpå uvanlig samstemmig. Fi21
nanspolitikerne fra de ulike partiene, fra Høyre via mellompartiene til Arbeiderpartiet, går på talerstolen og hyller regelen en etter en. De snakker ikke om tilveksten i skogen, men gleder seg over at den årlige pengekrangelen rundt statsbudsjettet endelig har fått sin løsning. Med handlingsregelen har politikerne nok en gang fått «en krittstrek». Den gamle krittstreken sa at budsjettet skulle være i balanse, ikke bruke mer penger enn en drar inn på skatt. Den nye sier at en kan bruke skatteinntekten pluss avkastningen av oljefondet. Som før sier den også at poenget er å være i balanse over tid, en kan bruke litt mer under økonomiske kriser, mot at en bruker mindre når økonomien er på topp. Men hvem får hjertebank av en krittstrek? Det er spørsmålet SV-leder Kristin Halvorsen stiller i sitt innlegg den dagen Handlingsregelen debatteres i Stortinget våren 2001. Hadde det ikke vært fint, spør Halvorsen, i et lite fordekt regjeringsfrieri, om noen partier kunne slå seg sammen og si til velgerne: «Hør her, i et av verdens rikeste land må vi stille oss slik at alle har de samme mulighetene, vi må bekjempe forskjeller, vi skal være et land som er et godt land å bo i for alle. Veldig mange ville vært med på et prosjekt som sa: La oss nå glemme bensinavgiften, la oss nå heller få oss en kollektivtrafikk som er slik at selv statsråd Kosmo gjerne vil ta toget. Det hadde vært en visjon å få! Hvorfor i all verden satser ikke regjeringen Stoltenberg på et stort prosjekt som kan føre til litt hjertebank …»8 Senere er de fleste visjonene i norsk politikk knyttet til å bryte handlingsregelen: Kjøpe opp bankene, bygge lyntog, gi en sjekk til hver nordmann som bare kan brukes under utenlandsreiser, donere en jafs av fondet til et naturkatastrofefond for u-land styrt av FN, eller lage et fond som bare investerer i miljøvennlige aksjer, gi skatteletter eller opprette et fond øremerket forskning – eller veier. 22