Page 1


LEVENDE HISTORIE

Hillary Rodham Clinton Oversatt av Carsten Carlsen


Hillary Rodham Clinton Originalens tittel Living History Oversatt av Carsten Carlsen © 2003 N.W. DAMM & SØN AS © 2003 Hillary Rodham Clinton Originalforlag: Simon & Schuster, New York, USA. Denne boken er utgitt i Norge etter avtale med Sane Töregård Agency, Karlshamn, Sverige ISBN 978-82-04-09463-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Jackie Seow Omslagsfoto:Michael Thompson Trykk og innbinding: UAB PRINT IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Fotokreditering: Dersom ikke annet er oppgitt nedenfor er fotografiene i denne boken fra forfatterens egen samling, The White House og Clinton Presidential Materials Project. Alle anstrengelser er gjort for å finne rettighetshavere til bilder og dersom noen er glemt, vil det bli rettet opp i neste utgave. Bildelegg I: 12, 13, 15, Wellesley; 21, David P. Garland; 26, Donald R. Broyles/Office of Governor Clinton; 38, Steven D. Desmond/Desmond’s Prime Focus; 47, med tillatelse fra Lissa Muscatine; 49, Eugenie Bisulco. Bildelegg II: 7, Lise Åserud, Scanpix, 37, India’s Park Service; 60, Diana Walker; 66, AP/ Wide World Photos c2002; 73, Alfred Eisenstaedt/TimeLife Pictures/Getty Images. Bilderesearch, redigering og design er utført av Vincent Virga, med assistanse fra Carolyn Huber og John Keller.


Til mine foreldre, min mann, min datter og alle gode mennesker verden rundt hvis inspirasjon, bønner, støtte og kjÌrlighet gledet mitt hjerte og bidrog til at jeg kunne leve med historien i disse ürene.


INNHOLD FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å LEVE MED HISTORIEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . LIVETS UNIVERSITET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . WELLESLEY . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . YALE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . BILL CLINTON . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ARKANSAS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . LITTLE ROCK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . VALGKAMP . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . INNSETTELSEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ØSTFLØYEN, VESTFLØYEN . . . . . . . . . . . . . . . HELSEREFORM . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . NOE TAR SLUTT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . VINCE FOSTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . FØDESTUEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . WHITEWATER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . UAVHENGIG ETTERFORSKER . . . . . . . . . . . . . D-DAGEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . MELLOMVALGET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . SAMTALER MED ELEANOR . . . . . . . . . . . . . . . HER ER IKKE TAUSHET ET SPRÅK . . . . . . . . . OKLAHOMA CITY . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . KVINNERS RETTIGHETER ER MENNESKERETTIGHETER . . . . . . . . . . . . . . STENGNINGEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . PÅ TIDE Å SNAKKE UT . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 11 29 41 60 69 81 98 127 146 161 176 190 200 220 233 253 273 291 309 321 343 356 370 386


KRIGSSONER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . SOMMER I PRAHA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . KJØKKENBORDET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ANNEN PERIODE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . TIL AFRIKA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . TOMT REDE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . DEN TREDJE VEI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å KJEMPE VIDERE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . FORESTILL DEG FREMTIDEN . . . . . . . . . . . . . AUGUST 1998 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . RIKSRETT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å VENTE PÅ NÅDEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . VÅG Å KONKURRERE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . NEW YORK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

400 417 429 447 468 481 495 515 526 543 551 567 579 594

TAKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 617 REGISTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 623


FORORD

I

1959 GIKK JEG I SJETTE klasse og fikk i oppgave å skrive selvbiografien min. Gjennom 29 sider som stort sett var fylt med kråketær, beskrev jeg foreldrene mine, brødrene mine, kjæledyrene, hobbyer, skolen, idrettsaktiviteter og planer for fremtiden. 42 år senere begynte jeg å skrive mine memoarer en gang til, denne gangen skulle det handle om de åtte årene jeg levde med historien om Bill Clinton i Det hvite hus. Jeg fant snart ut at jeg ikke kunne redegjøre for mitt liv som førstedame uten å gå tilbake til begynnelsen – hvordan jeg ble den kvinnen jeg var da jeg trådte inn i Det hvite hus den 20. januar 1993 for å ta fatt på en ny rolle, og vinne nye erfaringer som ville utsette meg for prøvelser og forandre meg på uventede måter. Da jeg trådte inn over terskelen til Det hvite hus, var jeg blitt formet av familien jeg ble oppdratt i, min utdannelse, religiøse tro og alt jeg hadde lært før – som datter av en sterkt konservativ far og en mer liberal mor, som studentaktivist, forkjemper for barn, advokat og Bills kone og Chelseas mor. Til hvert kapittel var det flere tanker jeg ønsket å drøfte enn plassen tillot, flere mennesker å ta med enn det var mulig å nevne, flere steder jeg har besøkt enn jeg kunne beskrive. Hvis jeg omtalte alle som gjorde inntrykk på meg, påvirket meg og hjalp meg under mine år i Det hvite hus, ville denne boken blitt på flere bind. Selv om jeg har vært nødt til å være selektiv, håper jeg at jeg har formidlet dynamikken i begivenheter og forhold som har påvirket meg og fremdeles skaper og beriker min verden i dag. Siden jeg forlot Det hvite hus, har jeg innledet en ny fase i livet


8

HILLARY RODHAM CLINTON

mitt som senator for New York, et stort og overveldende ansvar. En fullstendig beretning om flyttingen til New York, valgkampen ved senatsvalget og den ære det er å få jobbe for dem som valgte meg, må fortelles en annen gang, men jeg håper disse memoarene viser hvordan det at jeg lyktes som senatskandidat sprang ut av mine erfaringer fra Det hvite hus. Jeg ble oppdratt til å elske min Gud og mitt land, til å hjelpe andre og å beskytte og forsvare de demokratiske idealene som har inspirert og rettledet frie mennesker i mer enn 200 år. Disse idealene ble fremelsket i meg så langt tilbake som jeg kan huske. I 1959 skrev jeg at jeg ville bli lærerinne eller atomfysiker. Lærere var nødvendige for å «lære opp unge borgere», og uten dem ville man ikke ha «mye til land». Amerika trengte forskere fordi «russerne har rundt fem forskere for vår ene». Selv da var jeg fullt ut et produkt av mitt land og dets tid, og tok til meg det jeg lærte i familien min og Amerikas behov da jeg vurderte min egen fremtid. Min barndom på 1950-tallet, og politikken på 1960-tallet vekket min pliktfølelse overfor landet og min vilje til å tjene. Studiene, etter hvert innen juss, og så ekteskapet førte meg til USAs stormsentrum. Jeg har ofte sagt at et liv i politikken er en stadig læreprosess om menneskenaturen, inklusive ens egen. Mitt engasjement på grunnplanet i to presidentvalgkamper og mine forpliktelser som presidentfrue førte meg til hver delstat i unionen vår og til 78 land. På hvert sted møtte jeg noen eller så noe som gjorde at jeg åpnet mitt sinn og hjerte og fordypet min forståelse av de universelle spørsmål som mesteparten av menneskeheten er opptatt av. Jeg har alltid visst at Amerika er viktig for resten av verden, mine reiser lærte meg hva resten av verden betyr for Amerika. Å lytte til hva folk i andre land sier, og forsøke å forstå hvordan de oppfatter sin rolle i verden er avgjørende viktig for en fremtid i sikkerhet og fred hjemme og ute. Av den grunn har jeg tatt med stemmer vi ikke hører ofte nok – stemmer fra mennesker i hvert hjørne av verden som ønsker det samme som oss: frihet fra sult, sykdommer og frykt, frihet til å få være med på å øve innflytelse på sin egen skjebne, uansett hva slags DNA-molekyler de har, eller hvor livet har plassert dem. Jeg har avsatt betydelig plass på de følgende sidene til


FORORD

9

mine reiser utenlands, fordi jeg mener at disse stedene og menneskene er viktige, og det jeg har lært av dem er en del av den jeg er idag. De to Clinton-periodene dekket ikke bare en omskiftelig tid i mitt liv, men også i Amerikas. Min mann tiltrådte som president fast bestemt på å snu nasjonens økonomiske nedtur, budsjettunderskudd og de økede ulikheter som undergravet mulighetene for fremtidige generasjoner av amerikanere. Jeg støttet hans agenda og arbeidet hardt for å omskape hans visjoner til handlinger som forbedret folks liv, styrket vår samfunnsfølelse og fremmet våre demokratiske verdier hjemme og ute i verden. Gjennom Bills funksjonstid støtte vi på politisk motstand, juridiske utfordringer og personlige tragedier, og vi gjorde våre feil. Men da han gikk av i januar 2001, var Amerika et sterkere, bedre og mer rettferdig land og beredt til å møte et nytt århundres utfordringer. Selvfølgelig er den verden vi lever i nå veldig forskjellig fra den verden som er beskrevet i denne boken. Når jeg skriver dette i 2003, virker det ufattelig at min tid i Det hvite hus ble avsluttet for bare to år siden. Det føles mer som om et helt liv har passert på grunn av det som skjedde den 11. september 2001. Livene som gikk tapt. Menneskenes sorg. Det ulmende krateret. Det forvridde metallet. De forkomne overlevende. Ofrenes pårørende. Den usigelige tragedien ved det hele. Den septembermorgenen forandret meg og det jeg måtte gjøre som senator, newyorker og amerikaner. Og det forandret Amerika på måter vi fortsatt er i ferd med å oppdage. Vi befant oss alle på et nytt grunnlag, og på en eller annen måte må vi gjøre det til vårt felles grunnlag. Mine åtte år i Det hvite hus satte min tro og mine politiske oppfatninger, mitt ekteskap og vårt lands grunnlov og regjeringsform på prøve. Jeg ble en lynavleder for politiske og ideologiske kamper som ble utkjempet om Amerikas fremtid, og en magnet for følelser, på godt og ondt, om kvinners valg og roller. Denne boken er beretningen om hvordan jeg opplevde de åtte årene som førstedame og presidentfrue. Noen vil kanskje spørre hvordan jeg kunne skrive en riktig beretning om begivenheter, mennesker og steder som ligger så kort tilbake i tid, og som jeg fortsatt


10

HILLARY RODHAM CLINTON

er en del av. Jeg har gjort mitt beste for å formidle mine oppfatninger, tanker og følelser slik jeg opplevde dem. Dette er ikke ment å skulle være en fullstendig historie, men personlige memoarer som gir et blikk på innsiden av en særpreget tid i mitt og Amerikas liv.


Å LEVE MED HISTORIEN

J

EG BLE IKKE FØDT presidentfrue eller senator. Jeg ble ikke født demokrat. Jeg ble ikke født advokat. Jeg ble ikke født forkjemper for kvinners rettigheter eller borgerrettigheter. Jeg ble ikke født hustru eller mor. Jeg ble født amerikansk midt i det 20. århundre – en heldig tid og et heldig sted. Jeg hadde frihet til å treffe valg som ikke var tilgjengelige for kvinner i tidligere generasjoner i mitt eget land – og utilgjengelige for mange kvinner i verden i dag. Jeg vokste opp i strømmen av omkalfatrende sosiale endringer og deltok i de politiske kamper som ble utkjempet omkring Amerikas betydning og rolle i verden. Min mor og mine bestemødre kunne aldri ha levet mitt liv, mine bestefedre og min far kunne ikke ha forestilt seg det. Men de skjenket meg Amerikas løfter, som har gjort mitt liv og mine valg mulige. Historien om meg begynte i årene etter den annen verdenskrig, da slike menn som min far kom hjem for å etablere seg etter å ha tjent sitt land. Det var begynnelsen på babyboomen, en optimistisk tid. USA hadde reddet verden fra fascismen, og nå arbeidet landet vårt for å forene tidligere fiender i kjølvannet av krigen, knytte bånd til våre allierte og tidligere motstandere, trygge freden og hjelpe til med å bygge opp det ødelagte Europa og Japan. Selv om den kalde krigen mot Sovjet og Øst-Europa hadde begynt, følte mine foreldre og deres generasjon seg trygge og forhåpningsfulle. Amerikas overlegenhet var ikke bare et resultat av militær makt, men av verdiene våre og de store mulighetene som stod åpne for folk som mine foreldre, som arbeidet hardt og tok ansvar.


12

HILLARY RODHAM CLINTON

Middelklasse-Amerika blomstret av stigende velstand og alt som følger med: nye hus, fine skoler, parker i nærområdene og trygge lokalsamfunn. Men landet vårt hadde også ting som gjenstod å gjøre i etterkrigstiden, særlig når det gjaldt rase. Og det var generasjonen fra den annen verdenskrig og deres barn som våknet opp til utfordringene ved sosial urettferdighet og ulikhet og idealet om å utvide Amerikas løfter til alle dets borgere. Foreldrene mine var typiske for en generasjon som trodde på Amerikas uendelige muligheter, og med verdier som var rotfestet i erfaringene fra den store depresjonen. De trodde på hardt arbeid, at man ikke hadde automatisk krav på noe, på selvhjulpenhet, og ikke selvopptatthet. Det var den verdenen og den familien jeg ble født inn i den 26. oktober 1947. Vi tilhørte middelklassen, bodde i Midtvesten og var i veldig høy grad et produkt av tid og sted. Min mor, Dorothy Howell Rodham, var hjemmeværende, og hennes verden dreide seg om meg og mine to yngre brødre og min far, Hugh E. Rodham, som var selvstendig næringsdrivende. Utfordringene i deres tilværelse gjorde at jeg satte desto større pris på mitt eget liv. Det forundrer meg fremdeles hvordan min mor, som ble født med to tenåringsforeldre i Chicago i 1919, kunne komme fra den ensomme, tidlige fasen av livet som en så hengiven og avbalansert kvinne. Hennes far, Edwin John Howell jr., var brannmann i Chicago, og hans kone Della Murray var ett av de ni barna i en familie av fransk-kanadisk, skotsk og indiansk herkomst. Mine besteforeldre på morssiden var åpenbart ikke modne for foreldrerollen. Della vendte i virkeligheten ryggen til mor fra hun var tre–fire år gammel, og lot henne klare seg selv i dagevis med matbilletter til bruk i en restaurant i nærheten av det fireetasjes huset uten heis på sydsiden av Chicago. Edwin tok seg mer av henne, men bare sporadisk, og som regel i form av en gave, for eksempel en stor dukke han hadde vunnet på tivoli, i stedet for et ordentlig måltid. Min mors søster, Isabelle, ble født i 1924. Pikene ble ofte flyttet fra den ene slektningen til den andre, og fra skole til skole. Mors unge foreldre ble til slutt skilt. Ingen av dem var villige til


Å LEVE MED HISTORIEN

13

å ta seg av døtrene, så de sendte dem alene med toget fra Chicago til besteforeldrene på farssiden i Alhambra, en liten by i San Gabrielfjellene øst for Los Angeles, for at de skulle bo hos dem. Den åtte år gamle Dorothy hadde ansvaret for sin tre år gamle søster på den fire dager lange reisen. Mor ble i California i ti år, og så sjelden faren og aldri moren. Bestefaren Edwin sr., en tidligere britisk sjømann, overlot barna til sin kone Emma, en streng kvinne som kledde seg i svarte, viktorianske klær og mislikte og overså mor, bortsett fra når det gjaldt å tvinge igjennom sitt rigide husreglement. Bestemoren oppfordret ikke til besøk, og nektet vanligvis å la mor gå i selskaper og delta i andre tilstelninger. En halloween, da mor ble knepet i å gå og be om godterier på dørene sammen med venner fra skolen, bestemte bestemoren at mor skulle holde seg inne på rommet sitt, bortsett fra i timene på skolen, i et helt år. Det betydde at hun ikke engang kunne spise ved kjøkkenbordet eller rusle litt rundt i hagen på vei inn eller ut. Denne uforholdsmessige grusomheten vedvarte i flere måneder, helt til Emmas niese Annabelle kom på besøk og fikk satt en stopper for den. Dorothy fant en viss lettelse fra de undertrykkende forholdene i Emmas hus gjennom livet i friluft. Hun løp gjennom appelsinlundene som strakte seg milevidt i San Gabriel-dalen, og ble helt fortapt i lukten av frukten som modnet i solen. Om kveldene søkte hun tilflukt til bøker. Hun var svært flink på skolen, og hadde lærere som oppmuntret lesingen og skrivingen hennes. Da hun fylte 14 år, holdt hun ikke lenger ut å bo hos bestemoren. Hun fikk jobb med å gå til hånde i en familie, der hun passet to mindre barn mot kost og losji og tre dollar i uken. Hun hadde ingen penger til klær, så hun vasket blusen som hun hadde på seg hver dag sammen med det eneste skjørtet, og den eneste genseren når det var kaldt. Men for første gang bodde hun i en husholdning der faren og moren gav barna sine den kjærligheten, interessen og veiledningen som hun selv aldri hadde fått. Mor sa ofte at hvis hun ikke hadde fått denne erfaringen med en sterk familie, ville hun ikke visst hvordan hun skulle stelle sitt eget hjem og sine egne barn. Da hun var ferdig på gymnasiet, ville hun studere og planla å få


14

HILLARY RODHAM CLINTON

gjort det i California. Men Della kontaktet henne for første gang på ti år og bad henne om å komme tilbake til Chicago og bo sammen med henne. Hun hadde nylig giftet seg igjen, og hun lovet Dorothy at hun og mannen ville betale for en utdannelse der. Men da mor kom til Chicago, oppdaget hun at Della ville ha henne som hushjelp, og at hun ikke ville få noen økonomisk hjelp til universitetet. Nedtrykt flyttet hun inn i en liten leilighet og fant en kontorjobb, der hun tjente 13 dollar for en fem og en halv-dagers uke. En gang spurte jeg mor hvorfor hun reiste fra California tilbake til Chicago. «I ti år hadde jeg håpet så intenst at mor skulle bli glad i meg, så jeg måtte ta sjansen og finne ut om hun ville bli det. Og da hun ikke ble det, hadde jeg ikke noe annet sted å dra,» sa hun. Morfaren min døde i 1947, så ham traff jeg aldri. Bestemor, Della, kjente jeg derimot, som en svak og selvopptatt kvinne, mer opptatt av såpeoperaer på fjernsyn enn av det virkelige livet. Jeg husker en gang da jeg var rundt ti år gammel, at en metallenke på portstolpen traff meg like over øyet mens jeg lekte inne på lekeplassen på skolen. Jeg løp gråtende tre kvartaler hjem og holdt meg over øyet med blodet strømmende nedover ansiktet. Della skulle passe på brødrene mine og meg, og da hun fikk øye på meg, besvimte hun og gikk rett i gulvet. Jeg måtte be den nærmeste naboen om hjelp med såret. Da Della kom til seg selv, klaget hun over at jeg hadde skremt henne slik, og at hun virkelig kunne ha skadet seg da hun falt. Jeg måtte vente på at mor skulle komme hjem og finne ut om jeg trengte å bli sydd. Dellas liv foregikk innenfor en svært liten sirkel der det bare var plass til henne selv. Ved de sjeldne anledningene når Della slapp deg inn i sin snevre verden, kunne hun være sjarmerende. Hun elsket å synge og å spille kort. Når vi besøkte henne i Chicago, tok hun oss ofte med til det lokale Lekeland eller på kino. Hun døde i 1960, som en ulykkelig kvinne og et mysterium. Men hun bragte min mor til Chicago, og det var der hun traff Hugh Rodham. Far ble født i Scranton, Pennsylvania, som mellomste sønn av Hugh Rodham senior og Hannah Jones. Han hadde sitt utseende fra en rekke svarthårede walisere på morssiden. I likhet med Hannah var han usentimental og ofte brysk, men når han lo, var det som


Å LEVE MED HISTORIEN

15

om lyden kom innenfra dypet hos ham og satte i gang hver fiber i kroppen hans. Jeg har arvet latteren hans, den samme rullende gapskratten som kan få hoder til å snu seg i restauranter og sende katter ut av rommet. Den gang min far var ung, var Scranton en ublid industriby med teglverk, blondefabrikker, kullgruver, jernbane og tomannsboliger av tre. Familiene Rodham og Jones var arbeidssomme og sterkt religiøse metodister. Fars far, Hugh senior, var nummer seks av elleve barn. Han begynte å arbeide i blondefabrikken Scranton Lace Company da han ennå var barn, og endte som formann etter 40 år. Han var en vennlig, lavmælt mann, og sin mektige kones rake motsetning. Hannah Jones Rodham, som insisterte på å bruke alle sine tre navn, drev inn leien fra de tre husene hun eide, og hersket over familien sin og alle andre som kom innenfor hennes rekkevidde. Far forgudet henne. Han fortalte ofte meg og brødrene om den gangen hun reddet føttene hans. Rundt 1920 haiket han og en venn med en hestetrukket isvogn. Da hestene kjempet seg opp en bakke, kom en lastebil og kjørte rett inn i isvognen bakfra og knuste fars ben. Han ble i all hast fraktet til nærmeste sykehus, der legene fastlo at nedre del av leggene og føttene var uhelbredelig skadet, og forberedte ham på amputasjon av begge to. Hannah skyndte seg til sykehuset, og da hun fikk høre hva legene hadde til hensikt, barrikaderte hun seg i operasjonsrommet sammen med sønnen og sa at ingen fikk røre føttene hans hvis det ikke var for å redde dem. Hun forlangte at svogeren, dr. Thomas Rodham, ble hentet øyeblikkelig fra et annet sykehus, der han arbeidet. Dr. Rodham kunngjorde at «ingen skulle få skjære av bena på den gutten!». Far, som lå bevisstløs av smerter mens alt dette pågikk, våknet igjen og så moren stå vakt mens hun forsikret ham om at bena hans ville bli reddet, og at han skulle få en skikkelig omgang juling når han kom hjem. Dette ble en familieanekdote som vi hørte om og om igjen, en leksjon i å si fra overfor autoriteter og aldri gi opp. I ettertid slår det meg at Hannah må ha vært et besluttsomt kvinnemenneske med energi og intelligens som ikke fikk utløp, og som førte til overdreven innblanding i og kontroll over andre menneskers


16

HILLARY RODHAM CLINTON

liv og levnet. Hennes eldste sønn, min onkel Willard, arbeidet som ingeniør for Scranton kommune, men forlot aldri hjemmet eller giftet seg, og døde kort etter bestefar i 1965. Den yngste sønnen, Russell, var gullgutten. Han utmerket seg både i studier og i idrett, ble lege, tjenestegjorde i hæren, giftet seg og fikk en datter og kom hjem for å slå seg ned som lege i Scranton. Så ble han, tidlig i 1948, rammet av en nedbrytende depresjon. Mine besteforeldre bad far komme hjem for å hjelpe ham. Like etter at pappa kom, prøvde Russell å ta livet av seg. Far fant ham hengende på loftet og skar ham ned. Så tok han med seg Russell hjem til Chicago for at han skulle bo hos oss. Jeg var omkring åtte–ni måneder da Russell kom til oss. Han sov på sofaen i stuen i leiligheten vår, som hadde bare ett soverom, mens han fikk psykiatrisk behandling og hjelp på et sykehus for krigsveteraner. Han var en pen mann, med lysere hår og hud enn far hadde. En dag, da jeg var omkring to år, fant jeg en colaflaske med terpentin som en håndverker hadde satt igjen etter seg, og drakk av den. Russell fikk meg øyeblikkelig til å kaste opp og fikk meg til akutthjelp på sykehuset. Etter at han helt gav opp legepraksisen, spøkte han ofte med at jeg var hans siste pasient. Han ble boende i Chicago-området, og var en hyppig gjest hjemme hos oss. Han døde i 1962, i en brann som var forårsaket av en sigarett. Jeg syntes så synd på far, som hadde forsøkt å holde Russell i live. Jeg tror at moderne antidepressiver kunne hjulpet ham, og jeg skulle ønske at de hadde vært tilgjengelige den gangen. Pappa ville fortelle sin far om Russells død ansikt til ansikt, og ventet til bestefar kom på besøk. Da han omsider fikk vite at Russell var død, satt han ved kjøkkenbordet vårt og gråt. Han døde med knust hjerte tre år senere. Til tross for fars økonomiske vellykkethet senere i livet ble han i oppveksten ansett – både av seg selv og foreldrene – for å være hverken så pliktoppfyllende eller pålitelig som sin eldre bror, Willard, eller så klok og vellykket som sin yngre bror, Russell. Han kom alltid opp i vanskeligheter, som da han tok med de blinde eslene som arbeidet dypt nede i gruvesjaktene, opp i lyset, drog på heisatur i naboens splitter nye bil eller kom farende på rulleskøyter opp midtgangen i metodistkirken i Court Street under aftensangen.


Å LEVE MED HISTORIEN

17

Da han gikk ut av gymnasiet i 1931, tenkte han på å få seg arbeid i blondefabrikken sammen med faren. Men i stedet gikk det slik at hans beste venn, som var hentet til laget i amerikansk fotball på Penn State University, sa til treneren at han ikke ville komme hvis ikke den beste lagkameraten hans også fikk plass. Far var en brukbar idrettsmann, så treneren innvilget i dette. Far drog av gårde til universitetet, der han spilte for skolelaget Nittany Lions. Han drev også med boksing og sluttet seg til studentforeningen Delta Upsilon, der jeg er blitt fortalt at han ble en mester i å lage hjemmebrent gin. Han var ferdig på universitetet i 1935 og drog tilbake til Scranton med en eksamen i idrettsfag, da depresjonen var på sitt verste. Uten å si fra til foreldrene sine hoppet han på et godstog til Chicago for å se etter arbeid, og fikk tilbud om en jobb som selger av gardinstoffer i Midtvesten. Da han kom tilbake for å fortelle det til foreldrene sine og pakke bagasjen, ble Hannah rasende, og forbød ham å dra. Men bestefaren min påpekte at det var vanskelig å få jobb, og familien kunne ha god bruk for pengene til Russells medisinske utdannelse. Så far drog tilbake til Chicago, der han reiste rundt i det øvre Midtvesten fra Des Moines til Duluth hele uken; så drog han de fleste helgene til Scranton og avleverte lønningsposen til moren. Selv om far alltid hevdet at han forlot Scranton av økonomiske grunner, tror jeg nok at han skjønte at han måtte komme seg vekk fra Hannah hvis han noen gang skulle kunne leve sitt eget liv. Dorothy Howell søkte jobb som skrivemaskindame i et tekstilfirma, der hun fanget blikket til en handelsreisende, Hugh Rodham. Hun ble tiltrukket av hans energi, selvsikkerhet og røffe sans for humor. Etter å ha vært sammen lenge giftet mine foreldre seg i 1942, ikke så lenge etter at japanerne bombet Pearl Harbor. De flyttet inn i en liten leilighet i Lincoln Park-området i Chicago i nærheten av Lake Michigan. Far lot seg verve til et spesielt marineprogram oppkalt etter verdensmesteren i tungvektsboksing Gene Tunney. Han ble anvist til Great Lakes Naval Station, bare en time nord for Chicago. Han ble ansvarlig kvartermester og hadde som oppgave å lære opp tusener av unge sjømenn så de kunne bli sendt til sjøs, for det meste til krigssonen i Stillehavet. Han fortalte hvor sørgelig han syntes det


18

HILLARY RODHAM CLINTON

var hver gang han fulgte dem han hadde trent opp til vestkysten, der de skulle gå om bord i sine respektive skip. Han visste at noen av dem ikke ville overleve. Etter at han var død, fikk jeg brev fra menn som hadde tjenestegjort under ham. De sendte ofte med et bilde av et spesielt kull av matroser med den stolte faren min midt foran. Yndlingsbildet mitt viser ham i uniformen med et bredt smil; for meg er han like vakker som en hvilken som helst filmhelt fra 1940-årene. Faren min holdt nær kontakt med familien sin i Scranton, og kjørte alle barna sine fra Chicago til Scranton for å bli døpt i Court Street Methodist Church, der min far gikk til gudstjeneste som barn. Bestemor Rodham døde da jeg var fem år gammel, og hun var blitt blind da jeg kjente henne, men jeg husker at hun forsøkte å kle på meg, og flette håret mitt hver morgen. Jeg stod bestefaren min mye nærmere. Da jeg ble født, var han allerede pensjonist, med gullur etter femti års innsats i bedriften. Han var en snill og velstelt mann, som med stolthet bar gulluret i en lenke og hver dag kledde seg i dress med bukseseler. Når han kom på besøk til oss i Illinois, tok han av seg dressjakken og rullet opp skjorteermene for å hjelpe mor i huset. Far var alltid streng mot barna, men han var mye strengere mot guttene enn mot meg. Bestefar grep ofte inn på guttenes vegne, noe som gjorde at vi ble enda mer glad i ham. Som barn tilbragte brødrene mine og jeg mye tid i hans tomannsbolig i Diamond Avenue, og hver sommer var vi mesteparten av august måned i sommerhytta som bestefar bygget i 1921 vel 30 km nordvest for Scranton i Poconafjellene med utsikt over Lake Winola. Den primitive hytta hadde ingen oppvarming bortsett fra støpejernskomfyren på kjøkkenet, og ingen form for bad eller dusj. For å holde oss rene badet vi i sjøen eller stod nedenfor den høye verandaen foran huset mens noen helte en bøtte vann over hodene våre. Denne store verandaen var yndlingsstedet vårt. Det var her bestefar spilte kort med brødrene mine og meg. Han lærte oss pinochle, som etter hans mening var verdens morsomste kortspill. Han leste for oss og fortalte sagnet om sjøen, som var oppkalt etter en indiansk prinsesse, Winola, som druknet seg da faren ikke ville la henne gifte seg med en vakker kriger fra en annen stamme i området.


Å LEVE MED HISTORIEN

19

Hytta er fremdeles i familiens eie, og det samme er alle sommertradisjonene som følger med den. Bill og jeg tok med vår datter Chelsea til Lake Winola for første gang da hun bare var to år gammel. Brødrene mine er der en periode hver eneste sommer. De har heldigvis foretatt en del forbedringer, og for et par år siden satte de til og med inn en dusj. Tidlig i femtiårene var det ikke så mange som bodde langs den tofelts veien som gikk forbi hytta, og det var bjørner og fjelløver i skogene oppe på fjellet bakenfor oss. Som barn var vi ivrige etter å utforske områdene rundt omkring, vi gikk turer og kjørte langs småveiene, og fisket og tok båtturer på Susquehannaelven. Far lærte meg å skyte bak hytta, og vi øvde oss på å treffe blikkbokser eller stener. Men sentrum for alle aktivitetene våre var sjøen, som lå på den andre siden av veien og ned stien forbi Fosters landhandel. Jeg fikk sommervenner som tok meg med på vannski eller på kinoen, som bestod av et stort lerret som ble spent opp på et åpent stykke land ved stranden. Her møtte jeg mennesker som jeg aldri ville støtt på i Park Ridge, for eksempel en familie som bestefar kalte «fjellfolkene», og som hadde hverken elektrisitet eller bil. En gang dukket det opp en gutt på hesteryggen fra denne familien; han var på min alder og spurte om jeg hadde lyst på en ridetur. Da jeg var i ti–elleveårsalderen begynte jeg å spille kort med mennene, det vil si bestefar, far, fars eldre bror Willard og andre utvalgte, inklusive slike minneverdige skikkelser som Pete og Hank – med rykte på seg som dårlige tapere. Gamle Pete bodde ved enden av en grusvei, og dukket opp for å spille kort hver eneste dag. Hvis Pete tapte, begynte han uten unntak å banne og sverte, og gikk sin vei. Hank kom bare når far var på besøk. Han kom stabbende bortover mot verandaen med stokken sin og klatret opp den bratte trappen mens han ropte: «Er den svarthårede kjeltringen hjemme? Jeg vil spille kort.» Han hadde kjent far fra han ble født, og hadde lært ham å fiske. Han var ikke noe gladere i å tape enn Pete, og av og til veltet han bordet etter særlig ergerlige tap. Etter krigen startet far et lite firma som drev med gardinstoffer, «Rodrik Fabrics», i Merchandise Mart i Chicagos forretningsstrøk.


20

HILLARY RODHAM CLINTON

Kontoret hans hadde utsikt over Chicagoelven, og jeg husker at jeg var med ham dit da jeg var tre–fire år. For å holde meg unna vinduene, som han alltid hadde åpne for å få inn frisk luft, fortalte han meg at den store, stygge ulven bodde nedenfor og ville spise meg opp hvis jeg falt ut. Senere satte han i gang med sin egen produksjon av trykte stoffer på nordsiden av byen. Han hadde dagarbeidere, og satte også mor, samt brødrene mine og meg da vi ble store nok, i sving med å utføre selve stofftrykket. Vi helte malingen forsiktig over silkeskjermen, og drog så nalen over skjermen for å få trykt mønsteret på stoffet under. Så løftet vi opp skjermen og flyttet oss nedover bordet, om og om igjen, og skapte nydelige mønstre; noen av dem hadde far designet. Min favoritt het «Stjernetrappen». I 1950, da jeg var tre år, og min bror Hugh fremdeles var spedbarn, hadde far gjort det bra nok til at familien kunne flytte til forstaden Park Ridge. Det fantes mer moderne og elegante forsteder nordenfor Chicago, langs Michigan, men foreldrene mine syntes det var hyggelig i Park Ridge blant alle krigsveteranene som flyttet dit på grunn av de fremragende skolene, parkene, gatene med trær langs kantene, de brede fortauene og komfortable familieboligene. Det var en by der befolkningen var hvit middelklasse, og der kvinnene var hjemme og oppdrog barna, mens mennene pendlet de cirka 20 kilometrene inn til forretningsstrøket i Chicago. Mange av fedrene tok toget, men far måtte reise og besøke potensielle kunder, så han tok familiens bil – en stor amerikaner – til arbeidet. Far betalte kontant for det toetasjes murhuset vårt på hjørnet av Elm Street og Wisner Street. Vi hadde to verandaer og en passe stor inngjerdet bakhage, der naboungene kunne komme og leke eller stjele kirsebær fra treet vårt. Etterkrigsbefolkningen eksploderte, og det var horder av barn overalt. Mor tellet 47 barn som bodde bare i det ene kvartalet vårt. Ved siden av oss bodde de fire Williams-barna, og over gaten de seks i familien O’Callaghan. Mr. Williams sprøytet vann i hagen sin om vinteren for å lage skøytebane, og der gikk vi på skøyter og spilte hockey i timevis etter skoletid og i helgene. Mr. O’Callaghan satte opp en basketballkurv på garasjen sin, og den tiltrakk seg unger fra alle kanter for å spille forskjellige varianter av basketball, blant annet de gamle traverne HORSE og den kortere versjonen PIG. Men jeg


Å LEVE MED HISTORIEN

21

syntes det vi fant på selv var morsomst, som den intrikate lagkonkurransen som vi kalte «jag og løp», en komplisert form for gjemsel, og de nesten daglige maratonrundene med forskjellige ballspill på hjørnet vårt, der vi brukte kumlokkene som baser. Min mor var en tradisjonell husmor, og når jeg tenker på henne fra denne tiden, ser jeg en kvinne i ustanselig bevegelse, med å re sengene, vaske opp og dekke middagsbordet presis klokken seks hver ettermiddag. Jeg kom hjem fra skolen til lunsj hver dag og fikk tomat- og nudelsuppe eller kyllingsuppe og grillet oste-, peanøttsmør- eller servelatsandwich. Mens vi spiste, hørte mor og jeg ofte på radio, som Ma Perkins eller yndlingsprogrammet Favorite Story, som begynte med stemmer som sa «Fortell en historie». «Hva slags historie?» «Hva som helst.» Mor gav også brødrene mine og meg det som folk nå kaller «kvalitetstid». Mor lærte ikke å kjøre bil før i 1960, så vi gikk hvor vi enn skulle. Om vinteren, når mor måtte gå i butikken, pakket hun oss inn og satte en eller flere av oss på en kjelke som hun trakk. På hjemturen holdt vi varene og hjalp til med å få dem til å balansere på kjelken. Mens hun holdt på med å henge opp vasken, kunne hun samtidig øve på ballkast med meg eller legge seg ned på gresset med meg og beskrive skyformasjonene over oss. En sommer hjalp hun meg med å skape en fantasiverden i en stor pappeske der vi brukte speil til sjøer og kvister til trær, og jeg diktet opp eventyr som dukkene mine kunne fremstille. En annen sommer oppmuntret hun min yngre bror Tony til å realisere drømmen sin om å grave et hull helt ned til Kina. Hun begynte med å lese for ham om Kina, og hver dag tok han seg tid til å grave på hullet sitt ved siden av huset vårt. Fra tid til annen fant han en spisepinne eller en lykkekake som mor hadde gjemt der. Min bror Hugh var enda mer eventyrlysten. Som smågutt skjøv han opp døren til verandaen og gravet seg henrykt gjennom nesten en meter snø før mor fikk reddet ham. Mer enn én gang drog vennene hans og han av gårde for å leke på byggeplassene som dukket opp overalt i nabolaget, og måtte følges hjem av politiet. De andre guttene ble kjørt i politibilen, men Hugh insisterte på å gå hjem ved


22

HILLARY RODHAM CLINTON

siden av den og kunne si til politiet og foreldrene sine at han hadde adlydt formaningen deres om aldri å gå inn i et fremmed menneskes bil. Mor mente at det å lære om verden, særlig gjennom å lese, var det viktigste for oss. Her lyktes hun bedre med meg enn med brødrene mine, som foretrakk å lære i livets harde skole. Hun tok meg med til biblioteket hver uke, og jeg frydet meg over å jobbe meg gjennom alle bøkene i barneavdelingen. Vi fikk fjernsyn da jeg var fem år, men hun lot oss ikke se så mye på det. Hun foretrakk at vi leste eller lekte utendørs, eller inne, hvis det var dårlig vær. Vi spilte endeløse, enkle kortspill og andre spill som Monopol og Clue. Jeg tror like fast som henne på at slike spill lærer barn både matematikk og strategi. I skoleåret kunne jeg regne med mors hjelp med leksene, bortsett fra i matte, som hun overlot til far. Hun skrev de større hjemmearbeidene mine på maskin og reddet mitt ulykksalige forsøk på å sy et skjørt til husstelltimen i tredje klasse på gymnasiet. Mor elsket hjemmet og familien sin, men hun følte begrensede valgmuligheter i livet sitt. Nå, når kvinnenes valgmuligheter kan virke overveldende, er det lett å glemme hvor få det lot til å være for mors generasjon. Da vi ble eldre, begynte hun å ta noen fag på universitetet. Hun tok aldri noen endelig eksamen, men hun samlet masser av poeng i fag som dreide seg om alt fra logikk til barnets utvikling. Enhver mishandling av andre mennesker, særlig av barn, gikk inn på mor. Hun visste av personlig erfaring at mange barn – helt uforskyldt – var utsatt for ugunstige forhold og diskriminering fra fødselen av. Hun avskydde selvrettferdighet og forestillinger om moralsk overlegenhet, og innprentet i brødrene mine og meg at vi var hverken bedre eller verre enn andre. Hun fortalte om uvennligheten og fordommene hun hadde sett japansk-amerikanske barn på skolen i California bli utsatt for fra de engelsktalende elevene. Etter at hun reiste tilbake til Chicago, lurte hun ofte på hvordan det var gått med en spesiell gutt hun likte godt, og som barna kalte Tosh, en forkortelse for Toshihishi. Hun traff ham igjen da hun vendte tilbake til Alhambra for å være stormarskalk på 60-årsjubileet for årskullet på gymnasiet. Som hun hadde hatt mistanke om, var familien blitt


Å LEVE MED HISTORIEN

23

internert under krigen, og gården deres tatt fra dem, men hun ble svært glad for å høre at Tosh etter mange års kamp selv var blitt bonde og hadde gjort det godt som grønnsakprodusent. Jeg vokste opp i dragkampen mellom mine foreldres verdigrunnlag, og mine egne politiske synspunkter avspeiler begges. Skillet mellom kjønnenes stemmemønster begynte i familier som min. Mor var i det store og hele demokrat, men det tidde hun stille om i det republikanske Park Ridge. Far var en som hadde jobbet seg opp på egen hånd og var en steinhard, konservativ republikaner, og stolt av det. Han var også gnien med penger. Han trodde ikke på kreditt og ledet den lille bedriften etter et strengt system med utgifter dekket av løpende inntekter. Hans ideologi var basert på selvstendighet og personlig initiativ, men i motsetning til så mange av dem som kaller seg konservative i dag, hadde han forståelse for budsjettdisiplin og støttet skattebetalernes investeringer i offentlige goder som motorveier og de gode skolene og flotte parkene vi kunne glede oss over i Park Ridge. Far tålte ikke sløseri. I likhet med så mange som vokste opp under depresjonen, farvet frykten for fattigdom livet hans. Mor kjøpte sjelden nye klær, og hun og jeg måtte forhandle i ukevis med ham om spesielle innkjøp, som ny kjole til skoleballet. Hvis en av brødrene mine eller jeg glemte å skru på korken på tannpastatuben, kastet far den ut gjennom badevinduet. Vi måtte gå ut, selv i snøen, og lete etter den mellom granbarbuskene foran huset. Det var hans måte å få oss til å huske at vi ikke skulle sløse på, selv ikke med tannpasta som sivet ut av en åpen tube. Det var en lærepenge jeg har husket. Den dag i dag legger jeg uspiste oliven tilbake i krukken, pakker inn den minste, lille ostebit og føler meg skyldbetynget hvis jeg kaster noe. Han var krevende, men vi visste at han var glad i oss. Da jeg klaget over at jeg ikke var rask nok med å løse frøken Metzgers matteoppgaver på tavlen i den ukentlige mattekonkurransen i fjerde klasse, vekket han meg tidlig for å drille meg i multiplikasjonstabellene og lære meg lange divisjonsoppgaver. Om vinteren skrudde han av varmen om natten for å spare penger, men stod opp før soloppgangen for å skru den på igjen. Jeg våknet ofte


24

HILLARY RODHAM CLINTON

til lyden av min far som gaulet ut sine yndlings Mitch Millersanger. Det var ventet av oss barna at vi deltok i husets plikter, uten å forvente lommepenger. («Jeg før på dere, ikke sant?» sa far.) Jeg fikk min første sommerjobb da jeg var 13 år. Jeg drog for å jobbe i parkvesenet i Park Ridge tre morgener i uken, og hadde tilsyn med en liten park noen kilometer fra hjemmet vårt. Siden far drog på jobben grytidlig i den eneste bilen vår, måtte jeg trekke en vogn fylt med baller, balltrær, hoppetau og annet utstyr frem og tilbake. Fra dette året av hadde jeg alltid en sommerjobb, og arbeidet ofte hele året igjennom. Far var meget påståelig, for å si det mildt. Vi tok til oss de påstandene han utbasunerte ved middagsbordet, for det meste om kommunister, snuskete forretningsmenn eller skurkaktige politikere – i hans øyne de tre laveste former for liv. I familiens livlige, ofte opphetede diskusjoner rundt kjøkkenbordet, vanligvis om politikk eller sport, lærte jeg at mer enn én mening kan leve under samme tak. Og da jeg var blitt tolv år, hadde jeg gjort meg opp min egen mening om mange spørsmål. Men jeg lærte også at selv om det er noen man ikke er enig med, betyr det ikke at vedkommende er et dårlig menneske, og at hvis man tror på noe, er det best å være forberedt på å forsvare det. Både Hugh og Dorothy mente at vi måtte bli tøffe for å overleve hva vi enn måtte møte i livet. De forventet at vi, meg like mye som brødrene mine, skulle forsvare oss selv. Like etter at vi flyttet til Park Ridge, merket mor at jeg ikke hadde lyst til å gå ut og leke. Av og til kom jeg gråtende inn og klaget over at piken på den andre siden av gaten alltid dyttet meg. Suzy O’Callaghan hadde eldre brødre, og hun var vant til å være en tøffing. Jeg var bare fire år, men mor var redd for at hvis jeg gav etter for frykten, ville det skape et mønster for resten av livet mitt. En dag da jeg kom løpende inn, stanset hun meg. «Bare gå ut igjen,» beordret hun, «og hvis Suzy slår deg, får du lov av meg til å slå igjen. Du må forsvare deg selv. Her i dette huset er det ikke plass til feiginger.» Senere fortalte hun at hun stod bak spisestuegardinene og så på meg, der jeg strammet meg opp og marsjerte over gaten igjen.


Å LEVE MED HISTORIEN

25

Jeg kom tilbake noen minutter senere, glødende og seiersstolt. «Nå kan jeg leke med guttene,» sa jeg. «Og Suzy vil være venninnen min!» Det ble hun, og det er hun fremdeles. Som småmeis og senere pikespeider deltok jeg i opptog den 4. juli, matinnsamlinger til de fattige og alt annet som ville gi meg merke til å ha på drakten eller ros fra de voksne. Jeg begynte også å organisere nabobarna i leker, idrettsaktiviteter og tivoli i bakhagen for moro skyld og samle inn småpenger til veldedighet. Det er et gammelt bilde av meg selv og en gjeng venner fra lokalavisen Park Ridge Advocate, der jeg overrekker en pose med penger til veldedighetsprogrammet United Way; det var utbyttet av nabolagets svar på de olympiske leker da jeg var tolv år. Omgitt av en far og brødre som var sportsidioter, ble jeg en ivrig supporter og deltok av og til selv. Jeg heiet på skolelagene og gikk på så mange kamper jeg kunne. Jeg holdt med Chicago Cubs i baseball, slik familien og de fleste i vår del av byen gjorde. Favoritten min var selveste Mr. Cubs, Ernie Banks. I strøket vårt var det nesten blasfemisk å heie på White Sox, som spilte i American League, så jeg valgte å holde med New York Yankees i American League, delvis fordi jeg var betatt av Mickey Mantle. Mine forklaringer om rivaliseringen innenfor sporten i Chicago falt på stengrunn under min valgkamp til Senatet mange år senere, da skeptiske newyorkere ikke kunne få seg til å tro at en person fra Chicago kunne påberope seg å ha holdt med et lag fra Bronx i ungdomstiden. Jeg spilte sommersoftball på et jentelag gjennom hele gymnasietiden. Det siste laget jeg spilte for, var sponset av en lokal sukkertøydistributør. Vi hadde på oss hvite knesokker, svarte shorts og rosa skjorter, og ble oppkalt etter det sukkertøyet som hadde disse farvene: The Good and Plenties. Vi reiste i flokk frem og tilbake fra Hinckley Park for å svømme i det kalde bassengvannet om somrene eller gå på skøyter på den utendørs skøytebanen om vintrene. Vi gikk eller syklet alle steder – noen ganger bak de langsomme sprøytevognene som i skumringen i sommermånedene sprøytet ut DDT. Ingen tenkte den gangen på at insektmidler var giftige. Vi syntes bare at det var gøy å sykle gjennom disen og puste inn den søte,


26

HILLARY RODHAM CLINTON

stramme lukten av nyklippet gress og varm asfalt, mens vi presset enda noen minutters lek ut av det svinnende lyset. Om vinteren gikk vi av og til på skøyter på Des Plaines-elven mens fedrene våre varmet seg over bålet og snakket politikk. Av og til hørte jeg far snakke om at spredningen av kommunismen truet livsførselen vår, at russerne hadde «bomben», og at vi, på grunn av Sputnik, tapte kappløpet i rommet. Men den kalde krigen var et abstrakt fenomen for meg, og min nære verden virket trygg og stabil. Jeg kjente ikke et eneste barn hvis foreldre var skilt, og jeg kjente ingen som var død av noe annet enn høy alder før jeg kom på gymnasiet. Jeg erkjenner at dette varme, hjemmekoselige livet var en illusjon, men jeg ønsker et slikt liv for hvert eneste barn. Vi var på mange måter prototypen på en forstadsfamilie i en skånsom periode i amerikansk historie, preget av konformitet. Men midt i vår «Far vet best»-oppdragelse ble jeg oppdradd til å stå imot presset fra jevnaldrende. Mor ville aldri høre hva venninnene mine hadde på seg eller hva de mente om meg eller noe annet. «Du er unik,» sa hun. «Du kan tenke selv. Det spiller ingen rolle om alle andre gjør ditt eller datt. Vi er ikke alle andre, du er ikke alle andre.» Det var greit for meg, for jeg følte som regel det samme. Selvfølgelig anstrengte jeg meg til en viss grad for å passe inn. Jeg hadde nok tenåringsforfengelighet til at jeg noen ganger nektet å gå med de tykke brilleglassene jeg måtte bruke fra jeg var ni år for å korrigere det elendige synet mitt. Min venninne fra sjette klasse av, Betsy Johnson, ledet meg rundt i byen som en førerhund. Av og til gikk jeg forbi klassekamerater uten å gi meg til kjenne – ikke fordi jeg var hoven, men fordi jeg ikke kjente dem igjen. Jeg var i 30årene før jeg lærte å bruke myke kontaktlinser som var sterke nok til å korrigere synet mitt. Betsy og jeg gikk på kino i Pickwick Theater alene på søndag ettermiddager. En gang satt vi og så Lover Come Back med Doris Day og Rock Hudson to ganger. Etterpå gikk vi gjerne på en restaurant og drakk Cola og spiste pommes frites. Vi trodde at det var vi som oppfant det å dyppe pommes frites i ketchup siden servitrisen sa at hun aldri hadde sett noen gjøre det før. Jeg visste ikke hva et fast-food-måltid var før familien begynte å gå på McDonald’s rundt


Å LEVE MED HISTORIEN

27

1960. Den første McDonald’s-restauranten åpnet i nabobyen Des Plaines i 1955, men familien min oppdaget ikke kjeden før det ble åpnet en filial nærmere oss i Niles. Selv da gikk vi dit bare ved helt spesielle anledninger. Jeg husker at jeg så antallet burgere som var solgt, endre seg på Golden Arches-tavlene fra hundrevis til tusenvis til millioner. Jeg stortrivdes på skolen, og var en dyktig elev. Jeg var så heldig å ha noen flotte lærerkrefter på Eugene Field School, Ralph Waldo Emerson Junior High og Maine Township High School East og South. Mange år senere, da jeg ledet Arkansas Education Standards Committee, skjønte jeg hvor heldig jeg hadde vært som fikk gå på fullt utstyrte skoler med høyt utdannet lærerpersonale og hele skalaen av faglige og utenomfaglige tilbud. Det er rart hva jeg husker nå: frøken Taylor, som leste fra Ole Brumm for klassen hver morgen. Frøken Cappuccio i annen klasse gav oss utfordringen å skrive alle tallene fra én til tusen, en oppgave som med de små fingrene som holdt den tykke blyanten, tok en uendelighet å fullføre, og hjalp meg til å lære hva det å begynne og fullføre et stort prosjekt innebar. Senere inviterte hun oss i bryllupet sitt da hun ble fru O’Laughlin. Det var slik en vennlig gest, og for syv år gamle småpiker var det årets høydepunkt å få se lærerinnen sin som en vakker brud. Jeg ble betraktet som en guttejente i barneskolen. I femte klasse gikk jeg sammen med de mest uforbederlige guttene, og når fru Krause gikk ut av rommet, bad hun meg eller en av de få andre pikene om å «overta ansvaret». Så snart døren var lukket bak henne, begynte guttene å bråke og lage vanskeligheter, for det meste fordi de ville ergre jentene. Jeg fikk ry på meg for å klare å hamle opp med guttene. Da vi skulle velge kaptein for skolepatruljene året etter, ble jeg valgt som medkaptein. Dette var svære greier på skolen vår. Min nye status gav meg min første leksjon i den merkelige måten enkelte mennesker reagerer på overfor valgpolitikk. En av pikene i klassen, Barbara, inviterte meg hjem til seg til lunsj. Da vi kom hjem til henne, var moren i ferd med å støvsuge. Hun bad derfor datteren og meg om å lage oss peanøttsmørsandwich selv, og det gjorde vi. Jeg tenkte ikke noe mer over det, før vi var klare til å gå tilbake til skolen, og sa adjø til moren.


28

HILLARY RODHAM CLINTON

Hun spurte datteren hvorfor vi gikk så tidlig, og Barbara sa: «Fordi Hillary er patruljekaptein og må være der før de andre barna.» «Hvis jeg hadde visst det, skulle jeg laget en god lunsj til dere,» svarte hun. Læreren min i sjette klasse, Elisabeth King, drillet oss i grammatikk, og utfordret oss til å prøve nye uttrykksformer, men hun oppmuntret oss også til å tenke og skrive kreativt. Hvis vi var sene i avtrekket med å svare på spørsmålene hennes, sa hun: «Dere er tregere enn sirup som renner oppover om vinteren.» Hun parafraserte ofte verset fra Matteusevangeliet: «En tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken, så skinner det for alle i huset.» Hun fikk meg, Betsy Johnson, Gayle Elliot, Carol Farley og Joan Throop til å skrive og sette opp et skuespill om fem piker som tok en oppdiktet tur til Europa. Det var på oppdrag av fru King at jeg skrev en selvbiografi. Jeg fant den igjen i en eske med gamle papirer etter at jeg hadde forlatt Det hvite hus, og å lese den tok meg tilbake til de formende årene på terskelen til puberteten. Jeg var fortsatt i veldig høy grad et barn i den alderen, mest opptatt av familien, skolen og idrett. Men barneskolen gikk mot slutten, og det var på tide å tre inn i en mer komplisert verden enn den jeg hadde kjent.


LIVETS UNIVERSITET «

D

ET DU IKKE LÆRER AV din mor, lærer du av verden,» er et ordtak jeg en gang hørte hos masaistammen i Kenya. Høsten 1960 var min verden i ferd med å utvide seg, og det var også min forståelse av politikk. John F. Kennedy vant presidentvalget, til min fars bestyrtelse. Han støttet visepresident Nixon, og læreren i samfunnsfag i åttende klasse, herr Kenvin, gjorde også det. Herr Kenvin kom på skolen dagen etter valget og viste oss skrammer som han hevdet han hadde fått etter å ha stilt spørsmål ved virksomheten til det demokratiske velgermobiliseringsapparatet på valgdagen i valgkretsen hans i Chicago. Jeg ble rasende over det han fortalte, noe som bestyrket fars tro på at borgermester Richard J. Daleys oppfinnsomme opptelling hadde sørget for at president Kennedy vant valget. I lunsjpausen gikk vi til telefonkiosken utenfor kafeteriaen og prøvde å ringe kontoret til borgermester Daley for å klage. Vi kom frem til en veldig hyggelig dame som sa at hun skulle sørge for å formidle meldingen vår til borgermesteren. Noen dager senere hørte Betsy om noen republikanere som søkte etter frivillige hjelpere til en gruppe samfunnsbevisste borgere som skulle undersøke lister med stemmeberettigede mot adresser for å avdekke valgfusk. Annonsen bad frivillige om å melde seg på et hotell inne i byen klokken ni lørdag morgen. Betsy og jeg bestemte oss for å melde oss. Vi visste at foreldrene våre ikke ville la oss få lov, så vi spurte ikke. Vi tok bussen inn til byen, gikk til hotellet og ble vist inn i en liten ballsal. Vi gikk bort til bordet der det ble gitt informasjon, og sa at vi var kommet for å hjelpe til. Det må ha meldt seg færre enn ventet.


30

HILLARY RODHAM CLINTON

Vi fikk hver vår bunke med lister over stemmeberettigede og ble henvist til forskjellige grupper, som vi ble fortalt skulle kjøre oss til bestemmelsesstedet, slippe oss av og plukke oss opp etter noen timer. Betsy og jeg skilte lag og drog av gårde sammen med totalt fremmede mennesker. Jeg ble kjørt av et par til sydsiden av Chicago og ble sluppet av i et fattig strøk med svarte og bedt om å banke på dørene og spørre folk som lukket opp, hva de het, så jeg kunne sammenligne med navnene på listen og prøve å finne bevis som ville snu om på valgresultatet. Så jeg drog av gårde, fryktløs og dum. Jeg fant virkelig et ubebygd sted som stod på listen som adressen til 12–14 angivelige stemmeberettigede. Jeg vekket en hel del folk som kom tumlende til døren eller ropte at jeg skulle ha meg vekk. Og jeg gikk inn i en bar der det var menn som drakk, for å spørre om det var noen av navnene på listen som faktisk bodde der. Mennene ble så sjokkert over å se meg at de stod helt stille mens jeg stilte de få spørsmålene mine, til bartenderen bad meg om å komme tilbake senere, for eieren var ikke til stede. Da jeg var ferdig, stilte jeg meg opp på hjørnet og ventet på å bli plukket opp, lykkelig over at jeg hadde sporet opp bevis for fars påstand om at «Daley stjal valget for Kennedy». Da jeg kom hjem og fortalte far hvor jeg hadde vært, gikk han naturligvis i spinn. Det var ille nok å dra inn til byen uten en voksen, men at jeg hadde vært syd i byen alene, fikk ham til å eksplodere. «Og dessuten kommer Kennedy til å bli president enten vi liker det eller ikke,» sa han. Det første året mitt på Maine East ble et kultursjokk. Babyboomen presset opptakstallet opp mot 5 000 hvite ungdommer fra forskjellige etniske og økonomiske grupper. Jeg husker at jeg gikk ut fra forelesningen den første dagen og presset meg mot veggen for å unngå å bli knust av elever, som alle virket større og mer modne enn meg. Det hjalp ikke at jeg uken før hadde bestemt meg for å anlegge en mer voksen hårfasong til å begynne gymnasieårene med. Slik startet min livslange kamp med håret. Jeg hadde langt, rett hår samlet i hestehale eller holdt tilbake med et hårbånd, og hver gang mor eller jeg trengte permanent


LIVETS UNIVERSITET

31

eller hårklipp, gikk vi til vår kjære venninne Amalia Toland, som en gang hadde vært skjønnhetsekspert. Amalia stelte oss på kjøkkenet sitt mens hun og mor pratet. Men nå ville jeg vise meg på gymnasiet med skulderlangt pasjehår eller vipp slik de av de eldre pikene som jeg beundret hadde, og jeg tigget mor om å ta meg med til en ordentlig frisersalong. En nabo anbefalte en mann som hadde salongen sin i et lite, vindusløst rom bak en dagligvarebutikk i nærheten. Da jeg kom dit, rakte jeg ham et foto av slik jeg ville ha håret, og ventet på forvandlingen. Han tok saksen og begynte å klippe, mens han hele tiden pratet i vei med mor og ofte snudde seg mot henne for å understreke det han sa. Jeg så skrekkslagen at han klippet av meg en diger hårtafs på høyre side av hodet. «Hva er det du gjør?» ropte jeg. Da han omsider så hvor jeg pekte, sa han: «Å, saksen må ha glippet, jeg må utjevne det på den andre siden.» Sjokkert så jeg på at resten av håret mitt forsvant og fikk meg – iallfall i mine egne øyne – til å se ut som en artisjokk. Mor prøvde å trøste meg, men jeg visste bedre: Livet mitt var ødelagt. Jeg nektet å gå ut av huset i flere dager, til jeg fant ut at hvis jeg kjøpte en hestehale av uekte hår i billigbutikken Ben Franklin’s, kunne jeg feste den oppå hodet og sette et bånd rundt og late som om ulykken med saksen aldri hadde skjedd. Som sagt, så gjort, noe som reddet meg fra å være sjenert og flau denne første dagen – til jeg gikk ned den store midttrappen for å skifte gruppe. Oppover trappen kom Ernest Ricketts, kjent som Ricky, som hadde vært en venn siden vi gikk i barnehagen sammen. Han sa hei, ventet til jeg hadde passert, og – slik han hadde gjort hundre ganger før – trakk meg i hestehalen. Bare at denne gangen ble han stående med den i hånden! Grunnen til at vi til dags dato er venner, er at han ikke gjorde vondt verre, men i stedet rakte meg «håret» og unnskyldte seg fordi han hadde skalpert meg; så gikk han sin vei uten å henlede større oppmerksomhet til det verste øyeblikket – i hvert fall inntil da – i mitt liv. Det er en klisjé nå, men min tid på gymnasiet minnet om filmen Grease eller TV-showet Happy Days. Jeg ble formann i fanklubben for tenåringsidolet Fabian, som bestod av meg og to andre piker. Vi så Ed Sulliwan Show hver søndag kveld med våre


32

HILLARY RODHAM CLINTON

respektive familier, bortsett fra den kvelden han viste Beatles, den 9. februar 1964, som måtte bli en gruppeopplevelse. Paul McCartney var min yndlings-Beatle, noe som førte til diskusjoner om hver enkelts bedrifter, særlig med Betsy, som alltid var en forkjemper for George Harrison. Jeg fikk billetter til Rolling Stones-konserten i Chicagos McCormick Place i 1965. «(I Can’t Get No) Satisfaction» ble en altomfattende hymne for tenåringsangst i alle varianter. Da jeg mange år senere traff heltene fra ungdomstiden, som Paul McCartney, George Harrison og Mick Jagger, visste jeg ikke om jeg skulle håndhilse eller hoppe hylende i taket. Til tross for ungdomskulturen som var under utvikling, stort sett definert av fjernsyn og musikk, var det bestemte grupper på skolen vår som avgjorde ens sosiale posisjon: idrettsutøvere og «duskedamer», elevrådstyper og lyse hoder, degos og ungdomsgjenger. Det var korridorer jeg ikke torde å gå i, for det ble sagt at «mekkegutta» kunne antaste en. Hvor man satte seg i kafeteriaen ble diktert ut i fra usynlige grenser som vi alle godtok. I det nest siste året mitt braket underliggende spenninger løs med slåsskamper mellom grupper på parkeringsplassen etter skoletid og ved fotball- og basketballkamper. Administrasjonen reagerte fort med å gå imellom, og etablerte en studentgruppe som ble kalt «Kulturverdikomitéen» og bestod av studentrepresentanter fra forskjellige grupper. Rektor Clyde Watson bad meg om å bli med i komitéen, og gav meg sjansen til å treffe og snakke med ungdommer jeg ikke kjente og tidligere ville prøvd å unngå. Komitéen vår kom med forskjellige anbefalinger for å styrke toleranse og minske spenningene. Flere av oss ble bedt om å stå frem i et lokalt fjernsynsprogram for å diskutere hva komitéen vår hadde oppnådd. Dette var både første gang jeg sto frem på fjernsyn og min første erfaring med et organisert forsøk på å understreke amerikanske verdier som pluralisme og gjensidig respekt og forståelse. Disse verdiene trengte å bli tatt vare på, selv på mitt forstadsgymnas i Chicago. Selv om elevmassen hovedsakelig var kristne og hvite, fant vi likevel måter å isolere hverandre og være ondsinnet på. Komitéen gav meg sjansen til å få nye venner i forskjellige klikker. På en KFUM-dans noen år senere begynte noen gutter å plage meg, men en av de tidligere komitémedlemmene, en såkalt degos,


LIVETS UNIVERSITET

33

gikk imellom og bad de andre om å la meg være i fred, for jeg var «OK». Men alt var imidlertid ikke en fjernsynskomedie om skoleungdom med en forutsigelig lykkelig slutt. Den 22. november 1963 satt jeg i geometritimen og strevde med en av herr Craddocks oppgaver, da en annen lærer kom inn i klasserommet for å fortelle oss at president Kennedy var blitt skutt i Dallas. Herr Craddock, en av mine yndlingslærere og vår klasseforstander, utbrøt: «Hva? Det kan ikke være mulig», og løp ut i gangen. Da han kom tilbake, bekreftet han at noen hadde skutt presidenten, og at det antagelig var en «John Bircher», en henvisning til den ultrakonservative John Birch Society, som stod i bitter opposisjon til president Kennedy. Han bad oss om å gå til auditoriet og avvente ytterligere informasjon. Det var taust i gangene da tusenvis av elever i vantro og fornektelse gikk mot skolens auditorium. Omsider kom rektor inn og sa at vi skulle få tidlig fri. Da jeg kom hjem, fant jeg mor foran fjernsynsapparatet, der hun så på Walter Cronkite. Han meddelte at president Kennedy døde klokken 13 Dallas-tid. Hun innrømmet at hun hadde stemt på Kennedy, og syntes så synd på kona og barna hans. Det gjorde jeg også. Jeg syntes synd på landet vårt, og jeg ville på en eller annen måte hjelpe til, skjønt jeg ikke ante hvordan. Jeg hadde en klar forventning om å arbeide til livets opphold, og jeg hadde ingen følelse av at det var begrensede muligheter. Jeg var så heldig å ha foreldre som aldri prøvde å presse meg inn i noen kategori eller karriere. De bare oppmuntret meg til å være den beste og være glad til. Jeg kan faktisk ikke huske at noen, hverken foreldre eller lærere, noen gang sa til meg eller venninnene mine at «piker kan ikke gjøre ditt» eller «piker bør ikke gjøre datt». Men budskapet kom nok igjennom på andre måter. Forfatterinnen Jane O’Reilly, som var en voksen dame i 1950årene, mintes i et berømt essay for bladet Ms. i 1972 øyeblikk i livet da hun opplevde at hun ble nedvurdert fordi hun var kvinne. Hun beskrev overraskelsen som et klikk! – lik mekanismen som tenner en blitzlampe. Det kunne være noe så banalt som annonser for «hjelp ønskes», som helt frem til midten av sekstiårene ble delt


34

HILLARY RODHAM CLINTON

i adskilte spalter for menn og kvinner, eller noe så subtilt som å gi avisens nyhetsseksjon til mannen i ens nærhet og selv nøye seg med kvinnesidene til han var ferdig med den seriøse delen. Det fantes øyeblikk under oppveksten da jeg kjente dette klikket! Jeg hadde alltid vært fascinert av utforskning og reiser, kanskje delvis fordi far var så bekymret over at Amerika lå akterut for Russland i romfartskappløpet. President Kennedys løfte om å sende mennesker til månen fant jeg spennende, og jeg skrev til NASA at jeg ville melde meg for å bli trent opp til astronaut. Jeg fikk brev tilbake med opplysning om at det ikke var adgang for piker til å delta i kurset. Det var første gang jeg støtte på en hindring jeg ikke kunne overvinne ved hjelp av hardt arbeid, og jeg ble rasende. Nå ville det dårlige synet og de middelmådige fysiske ferdighetene diskvalifisert meg uansett kjønn, men det generelle avslaget såret meg, og gjorde meg senere mer medfølende med alle som ble stilt overfor enhver form for diskriminering. På gymnasiet sluttet en av de flinkeste venninnene mine i kurs der man gikk fortere frem, fordi kjæresten ikke deltok i dem. En annen ville ikke at karakterene hennes skulle bekjentgjøres på oppslagstavlen fordi hun visste at hun ville få bedre karakterer enn den gutten hun var sammen med. Disse jentene plukket opp de subtile og ikke så subtile kulturelle signalene som drev dem til å tilpasse seg kjønnsrollemønsteret, og å undertrykke sine egne ferdigheter for ikke å overgå de guttene som omgav dem. Jeg var interessert i guttene på gymnasiet, men jeg var aldri seriøst sammen med noen av dem. Jeg kunne rett og slett ikke drømme om å oppgi en høyere utdannelse eller karriere for å bli gift, slik noen av venninnene hadde planer om. Jeg ble tidlig interessert i politikk, og nøt å bryne diskusjonsferdighetene mine på venner. Jeg presset stakkars Ricky Ricketts til daglige debatter om verdensfred eller baseballresultater, hva som enn kunne falle meg inn. Jeg stilte med hell til valg til elevrådet og til vervet som viseformann for nest eldste årskull. Jeg var også et aktivt medlem av republikanernes ungdomslag og ble senere Goldwater-jente helt ned til cowgirlutstyr og stråhatt med mottoet «AuH2O».


LIVETS UNIVERSITET

35

Historielæreren i niende klasse, Paul Carlson, var – og er fremdeles – en engasjert pedagog og en meget konservativ republikaner. Herr Carlson oppmuntret meg til å lese senator Barry Goldwaters bok The Conscience of a Conservative. Det inspirerte meg til å skrive semesteroppgaven min om den amerikanske konservative bevegelsen, og jeg tilegnet den til mine foreldre, som alltid hadde lært meg å være meg selv. Jeg likte senator Goldwater fordi han var en innbarket individualist som gikk mot den politiske strømmen. Mange år senere beundret jeg ham for hans frimodige støtte til individets rettigheter, som han anså var i samsvar med hans gammeldagse konservative prinsipper. «Ikke lag slik et oppstyr om homsene, de svarte og meksikanerne. Frie mennesker kan gjøre hva faen de vil.» Da han fikk høre at jeg hadde støttet ham i 1964, sendte han til Det hvite hus en eske med grillutstyr og krydrede sauser, og inviterte meg til å komme og besøke ham. Jeg gjorde det omsider i 1996, og avla et besøk hjemme hos ham i Phoenix, der jeg hadde en hyggelig time sammen med ham og hans dynamiske kone Susan. Herr Carlson forgudet også general Douglas MacArthur, og derfor hørte vi om og om igjen på hans avskjedstale til Kongressen. På slutten av et slikt samvær utbrøt herr Carlson lidenskapelig: «Og husk fremfor alt: ‘Heller død enn rød!’» Ricky Ricketts, som satt foran meg, begynte å le. Jeg ble smittet av ham. «Hva er det dere synes er så morsomt?» spurte herr Carlson strengt. Og Ricky svarte: «Jøss, herr Carlson, jeg er bare fjorten år, og jeg vil heller være levende enn noe annet.» På denne tiden åpnet mitt aktive engasjement i metodistkirken i Park Ridge øyne og hjerte for andres nød, og bidrog til å vekke i meg et sosialt ansvar med rot i min tro. Fars foreldre hevdet at de ble metodister fordi oldeforeldrene deres ble omvendt i de små kullgruvebyene ved Newcastle i Nord-England og i det sydlige Wales av John Wesley, som grunnla metodistkirken på 1700-tallet. Wesleys lære hevdet at Guds kjærlighet gir seg uttrykk i gode gjerninger, noe han forklarte med en enkel regel: «Gjør alt det gode du kan, med alle de midler du kan, på alle de måter du kan, på alle de steder du kan, til alle de tider du kan, for alle de mennesker du kan, så lenge du overhodet kan.» Nå vil det alltid være verdifulle diskusjoner om


36

HILLARY RODHAM CLINTON

hvilken definisjon av «gode» man følger, men som ung pike tok jeg Wesleys formaning til mitt hjerte. Faren min bad hver kveld før han la seg, og bønn ble en kilde til fortrøstning og rettledning for meg allerede som barn. Jeg tilbragte mye tid i kirken, der jeg ble konfirmert som sjetteklassing. Noen av mine livslange venner, som Ricky Ricketts og Sherry Heiden, ble også konfirmert og gikk i kirken sammen med meg gjennom hele gymnasiet. Mor underviste på søndagsskolen, stort sett for å kunne holde øye med sønnene sine! sier hun selv. Jeg gikk til bibeltime, på søndagsskole og i en ungdomsgruppe, og jeg var aktiv i hjelpearbeid og i alterlaget, som vasket og gjorde i stand alteret på lørdager til gudstjenesten på søndag. Min søken etter en balanse mellom fars understrekning av selvhjulpenhet og mors iver for sosial rettferdighet ble hjulpet av at metodistkirken fikk en ungdomsprest som het Donald Jones. Pastor Jones var nyutdannet fra teologistudiet ved Drew University og hadde vært fire år i marinen. Han var opptatt av Dietrich Bonhoeffers og Reinhold Niebuhrs lære. Bonhoeffer understreket at som kristen hadde man en moralsk plikt til helhjertet engasjement i verden med det mål for øye å fremme menneskets utvikling. Niebuhr kom frem til en troverdig balanse mellom en klartenkt realisme når det gjaldt den menneskelige natur, og en ufravikelig lidenskap for rettferdighet og sosiale reformer. Pastor Jones la vekt på at en kristen livsførsel var «tro i virksomhet». Jeg hadde aldri truffet noen som ham. Don kalte kveldsmøtene i metodistenes ungdomsfellesskap på søndager og torsdager «Livets universitet». Han var ivrig etter å arbeide med oss fordi han håpet gjøre oss mer bevisste om livet utenfor Park Ridge. Han traff sannelig målet når det gjaldt meg. Takket være Dons «universitet» leste jeg først E.E. Cummings og T.S. Eliot, oppdaget Picassos malerier, særlig «La Guernica», og diskuterte betydningen av Storinkvisitoren i Dostojevskijs Brødrene Karamasov. Jeg kom hjem sprekkeferdig av opprømthet og delte det jeg hadde tilegnet meg, med mor, som fort fant en beslektet sjel i Don. Men «Livets universitet» dreide seg ikke bare om kunst og litteratur. Vi besøkte svarte og latinamerikanske kirkesamfunn i Chicagos indre bydeler for utveksling med deres ungdomsgrupper.


LIVETS UNIVERSITET

37

I diskusjonene våre, der vi satt rundt omkring i kirkenes kjellerrom, oppdaget jeg at disse ungdommene, til tross for forskjeller i omgivelsene, lignet mer på meg enn jeg kunne tenkt meg. De visste også mer om hva som skjedde i borgerrettighetsbevegelsen i sydstatene. Jeg hadde bare så vidt hørt om Rosa Parks og dr. Martin Luther King, men disse diskusjonene oppildnet meg. Da så Don en uke meddelte at han ville ta oss med for å høre på dr. King tale i Orchestra Hall, ble jeg henrykt. Foreldrene mine gav meg lov til å gå, men enkelte av mine venners foreldre nektet å la dem få høre på en slik «oppvigler». Tittelen på dr. Kings tale var «Å holde seg våken i den store revolusjonen». Til da hadde jeg hatt en uklar erkjennelse av den sosiale revolusjonen som pågikk i landet vårt, men dr. Kings ord satte lyset på den kampen som foregikk, og utfordret vår likegyldighet: «Vi står nå på grensen til integrasjonens forjettede land. Den gamle orden er på vei ut, og en ny kommer inn. Vi bør alle godta denne ordenen og lære å leve sammen som brødre i et verdensomfattende samfunn, ellers vil vi alle gå til grunne.» Selv om øynene mine var i ferd med å åpne seg, etterplapret jeg fremdeles for det meste Park Ridges konvensjonelle visdomsord og min fars politiske synspunkter. Mens Don Jones kastet meg ut i «liberaliserende» opplevelser, lot Paul Carlson meg møte flyktninger fra Sovjetunionen som fortalte uutslettelige beretninger om kommuniststyrets grusomheter, og bestyrket mine allerede sterkt antikommunistiske oppfatninger. Don bemerket en gang at de var fastlåst i en kamp om min tanke og sjel. Men konflikten dem imellom var større enn som så, og den tilspisset seg i kirken vår, der også Paul var medlem. Paul var ikke enig i Dons prioriteringer, inklusive fagkretsen i «Livets universitet», og presset på for å få Don fjernet fra kirken. Etter et utall konfrontasjoner mellom de to besluttet Don å forlate kirken vår etter bare to år, for å ta en lærerstilling ved Drew University, der han nylig ble pensjonert som professor emeritus i sosialetikk. Vi har hatt nær kontakt i alle år, og Don og hans kone Karen besøkte oss ofte i Det hvite hus. Han forrettet til og med ved min bror Tonys bryllup i Rosehaven i Det hvite hus den 28. mai 1994.


38

HILLARY RODHAM CLINTON

Nå ser jeg konflikten mellom Don Jones og Paul Carlson som en tidlig indikasjon på de kulturelle, politiske og religiøse skillelinjer som har utviklet seg over hele Amerika de siste 40 årene. Personlig likte jeg dem begge, og så hverken da eller nå deres oppfatninger som dramatisk motstridende. Ved slutten av det nest siste året mitt på Maine East ble klassen vår delt i to, og halvparten av oss utgjorde den første avgangsklassen ved Maine Township High School South, som ble bygget for å holde tritt med babyboomen. Jeg stilte til valg som leder for elevrådet mot flere av guttene, og tapte, noe som ikke overrasket meg, men det sved likevel, særlig fordi en av mine motstandere sa at jeg «virkelig var dum hvis jeg trodde at en jente kunne bli valgt som leder». Så snart valget var over, spurte vinneren om jeg ville lede organisasjonskomitéen, som så vidt jeg kunne forstå, var ventet å gjøre alt arbeidet. Og jeg sa ja. Det ble faktisk morsomt, for som den første avgangsklassen satte vi i gang alle de gymnastradisjonene som betydde så mye for oss, som hjemkomstparader og -fester, valg til studentråd, supportertreff før idrettskonkurranser og skoleball. Vi organiserte et debattmøte før presidentvalget i 1964. En ung lærer i samfunnsfag, Jerry Baker, stod for avviklingen. Han visste at jeg var en aktiv støttespiller for Goldwater og til og med overtalte far til å kjøre Betsy og meg for å høre på Goldwater da han kom på en valgkamptur med tog gjennom forstedene rundt Chicago. En av venninnene mine, Ellen Press, var den eneste demokraten jeg visste om i klassen, og hun var en høyrøstet støttespiller for president Johnson. Om det var av et skarpsindig ønske om å vekke motforestillinger eller av sans for det bisarre, så lot Baker meg være Johnson og Ellen senator Goldwater. Vi ble begge fornærmet og protesterte, men herr Baker sa at dette ville tvinge oss begge til å lære om sakene sett fra den andres side. Slik dukket jeg – for første gang – ned i president Johnsons demokratiske synspunkter på borgerrettigheter, helsestell, fattigdom og utenrikspolitikk. Jeg ergret meg over hver time jeg tilbragte på biblioteket med å lese om demokratenes program og erklæringer fra Det hvite hus. Men mens jeg forberedte meg til debatten, oppdaget jeg at jeg argumenterte med mer enn «liksomglød». Ellen må


LIVETS UNIVERSITET

39

ha gjort den samme erfaringen. I løpet av studietiden hadde begge skiftet politisk tilhørighet. Baker forlot lærergjerningen og drog til Washington, D.C., der han i mange år har vært politisk rådgiver for flyverforbundet. Det er en stilling der han får god bruk for sin evne til å forstå både demokratiske og republikanske perspektiver. Å være avgangselev på gymnasiet betyr å tenke på universitetet. Jeg visste at jeg skulle dit, men jeg ante ikke hvilket. Jeg gikk for å snakke med vår overarbeidede og uforberedte studieveileder, som gav meg noen brosjyrer om universiteter i Midtvesten, men hverken videre hjelp eller råd. Jeg fikk nødvendig veiledning fra to som var i ferd med å ta sin mastergrad som lærere ved Northwestern University og var blitt utplassert ved Maine South. De het Karin Fahlstrom, som hadde eksamen fra Smith, og Janet Altman, som hadde eksamen fra Wellesley. Jeg husker at frøken Fahlstrom sa til klassen at hun ville at vi skulle lese én dagsavis ved siden av oberst McCormicks Chicago Tribune. Da jeg spurte hvilken, foreslo hun New York Times, og jeg svarte: «Men det er jo et talerør for de etablerte på østkysten!» Frøken Fahlstrom ble tydelig overrasket, og sa: «Men så les Washington Post, da!» Til da hadde jeg aldri sett noen av disse avisene, og visste ikke at Tribune ikke satt inne med hele sannheten. Midt i oktober spurte både frøken Fahlstrom og frøken Altman meg om jeg hadde bestemt hvilket universitet jeg skulle gå på. Det hadde jeg ikke, og de anbefalte at jeg søkte på Smith og Wellesley, to av de syv søsteruniversitetene for kvinner. De hevdet at hvis jeg gikk på et universitet for kvinner, kunne jeg konsentrere meg om studier hele uken igjennom og ha det moro i weekendene. Jeg hadde ikke engang tenkt på å reise fra Midtvesten for å gå på universitetet, og hadde bare vært på Michigan State University fordi opplegget deres for fremstående gymnasiaster inviterte finalistene i Merit Scholarkonkurransen – en landsomfattende konkurranse for de beste elevene – til sin campus. Men så snart tanken var fremsatt, ble jeg interessert. De inviterte meg til å delta i et møte for å treffe tidligere og nåværende kvinnelige studenter. Møtet for Smith ble holdt i et vakkert, stort hjem i en av de rike forstedene langs Lake Michigan, mens Wellesleys ble holdt i en loftsleilighet på Lake Shore Drive i


40

HILLARY RODHAM CLINTON

Chicago. Jeg følte meg utenfor på begge steder. Alle pikene virket ikke bare rikere, men også mer verdensvante enn jeg. En pike fra Wellesley røykte til og med pastellfargede sigaretter og snakket om sommerferien i Europa. Dette syntes å være langt unna Lake Winola og livet mitt. Jeg sa til lærerveilederne mine at jeg ikke visste om jeg ville dra østover, men de insisterte på at jeg måtte snakke med foreldrene mine om å søke. Mor syntes at jeg skulle dra dit jeg hadde lyst til å være. Far sa at det kunne jeg godt gjøre, men han ville ikke betale for meg hvis jeg drog vestenfor Mississippi eller til Radcliffe, der han hadde hørt at det var fullt av beatniker. Smith og Wellesley, som han aldri hadde hørt om, var greit. Jeg besøkte ingen av campusene, men da jeg kom inn, valgte jeg Wellesley på grunn av bildene av stedet, særlig den lille Lake Waban, som minnet meg om Lake Winola. Jeg har alltid vært takknemlig mot disse to lærerne. Jeg kjente ingen andre som skulle til Wellesley. De fleste av vennene mine skulle studere i Midtvesten for å være nær hjemmet. Foreldrene mine kjørte meg til universitetet, og av en eller annen grunn kjørte vi oss vill i Boston og endte på Harvard Square, noe som bare bekreftet fars synspunkter med hensyn til beatniker. Men det var ingen av dem å se på Wellesley, og han virket beroliget. Mor sa at hun gråt hele turen på 160 mil hjem fra Massachusetts til Illinois. Nå som jeg selv har opplevd å reise fra datteren min på et universitet langt unna, skjønner jeg akkurat hvordan hun hadde det. Men den gangen hadde jeg bare forventningene om min egen fremtid i hodet.


WELLESLEY

I

1994 PRODUSERTE PBS en dokumentar i fjernsynsserien Frontline om Wellesley-kullet i 1969, «Hillarys kull». Jo da, det var mitt, men mye mer enn det. Produsenten, Rachel Dretzin, forklarte hvorfor Frontline bestemte seg for å granske kullet vårt 25 år etter at vi hadde gått der: «De har foretatt en ferd ulik noen annen generasjon i løpet av en tid med store forandringer og omveltninger for kvinner.» Kullkameratene mine har sagt: «Da vi begynte på Wellesley, var det en pikeskole. Da vi drog derfra, var det et kvinneuniversitet.» Den følelsen sa trolig like mye om oss som om universitetet. Jeg kom med fars politiske oppfatninger og mors drømmer, og forlot stedet med spiren til mine egne. Men på denne første dagen, da foreldrene mine kjørte sin vei, følte jeg meg ensom, overveldet og utenfor. Jeg traff piker som hadde gått på private pensjonatskoler, hadde bodd utenlands, snakket et annet språk flytende og slapp nybegynnerkursene fordi de hadde gjort det så bra på opptaksprøvene. Jeg hadde bare vært i utlandet én gang med familien for å se Niagarafossen fra den kanadiske siden. Min eneste erfaring med fremmedspråk var latin på gymnasiet. Jeg kom ikke ordentlig i gang som Wellesley-student med det samme. Jeg skulle ta førsteårskurser som virket svært utfordrende. Min kamp med fysikk, matte og geologi overbeviste meg en gang for alle om å oppgi enhver tanke på å bli lege eller realist. Fransklæreren min sa skånsomt: «Mademoiselle, Deres talenter ligger andre steder.» En måned etter starten på undervisningsåret ringte jeg hjem på noteringsoverføring og sa til foreldrene mine at jeg ikke trodde


42

HILLARY RODHAM CLINTON

at jeg var flink nok til å være der. Far bad meg om å komme hjem, men mor sa at hun ikke ville at jeg skulle bli en som gav opp. Etter en nølende start begynte tvilen å forta seg, og jeg skjønte at jeg egentlig ikke kunne dra hjem igjen, derfor kunne jeg like godt gjøre det beste ut av det. En snørik kveld i det første året kom rektor Margaret Clapp uventet til internatet der jeg bodde, Stone-Davis, som lå høyt oppe over Lake Waban. Hun kom inn i spisesalen og bad om frivillige til å hjelpe til med å riste snøen forsiktig av grenene på trærne som omgav oss, så de ikke skulle knekke av tyngden. Vi gikk fra tre til tre til knes i snøen under en stjerneklar himmel. Vi ble anført av en sterk og intelligent kvinne som var bevisst naturens overraskelser og sårbarhet. Hun veiledet og utfordret både studentene og lærerne med den samme omsorg. Den kvelden innså jeg at jeg hadde funnet stedet der jeg hørte hjemme. Jeg har ofte snakket med Madeleine Albright, som var FN-ambassadør og utenriksminister i Clinton-administrasjonen – hun begynte på Wellesley ti år før meg – om forskjellen på hennes tid der og min. Hun og venninnene hennes i slutten av femtiårene var mer utilslørt opptatt av å finne seg en mann, og mindre plaget av endringene i verden utenfor. Likevel hadde også de nytte av Wellesleys eksempel og understrekning av de høye forventningene man kunne stille til hva kvinner var i stand til å utrette hvis de fikk sjansen. Både på hennes og min tid la Wellesley også vekt på tjeneste. Dets latinske motto er Non Ministrari sed Ministrare – Ikke å bli betjent, men å tjene – en setning på linje med min metodistoppdragelse. Innen jeg kom dit, midt i den aktivistiske studentperioden, var det mange av oss som så på mottoet som en appell til kvinner om å bli mer selvsikre, så vi kunne skape våre egne liv og ha innflytelse på verden rundt oss. Det jeg verdsatte høyest ved Wellesley, var de livslange vennskapene jeg fikk, og anledningen et kvinneuniversitet gav oss til å bre ut vingene og åpne sinnet i den kontinuerlige prosessen mot selvbestemmelse og identitet. Vi lærte av det vi fortalte hverandre, der vi satt på rommene til hverandre eller over lange lunsjer i spisesalen med glassvegger over det hele. Jeg bodde i det samme internatbygget,


WELLESLEY

43

Stone-Davis, alle fire årene, og ble boende på samme korridor med fem studenter som ble venninner for livet. Johanna Branson, romkameraten min i to år, var en høyvokst danserinne fra Lawrence i Kansas som tok hovedfag i kunsthistorie, og gladelig delte med meg sin kjærlighet til malerkunst og film. I Frontline forklarte Johanna: «Fra første dag på Wellesley ble vi fortalt at vi var ... crème de la crème. Det lyder temmelig brautende og overklassepreget nå. Men den gangen var det deilig å høre. Som pike behøvde du ikke å føle deg mindre verdifull enn noen annen.» Jinnet Fowles fra Connecticut, som studerte kunsthistorie, stilte meg spørsmål om hva jeg mente virkelig kunne bli oppnådd gjennom en studentaksjon, noe jeg syntes var vanskelig å svare på. Jan Krigbaum, en frisinnet pike fra California, bragte en aldri sviktende begeistring til ethvert foretagende og hjalp til med å etablere et utvekslingsprogram med latinamerikanske studenter. Connie Hoenk, en nydelig, langhåret blondine fra South Bend, Indiana, var en praktisk, jordnær pike med meninger som ofte avspeilte våre felles røtter i Midtvesten. Suzy Salomon var en flink, arbeidsom pike fra en annen forstad til Chicago som lo ofte og lett og alltid var rede til å hjelpe alle. To eldre studenter, Shelley Parry og Laura Grosch, ble veiledere. Shelley gikk i sitt nest siste år og bodde i internatet mitt da jeg kom som førsteårsstudent, og hun hadde en usedvanlig sjarm og fremtreden til å være et ungt menneske. Når jeg durte i vei om ekte eller innbilt urettferdighet i verden, så hun rolig på meg med store, kloke øyne, og utforsket så mildt, men grundig kilden til min lidenskap eller det faktiske grunnlaget for standpunktet mitt. Etter eksamen var hun skolelærer i Ghana og andre steder i Afrika, der hun traff sin australske ektemann og omsider slo seg ned i Australia. Shelleys romkamerat var den ukuelige Laura Grosch, en ung kvinne med sterke følelser og kunstnerisk talent. Da jeg så Lauras maleri «Innbilt skrekk» på rommet hennes, likte jeg det så godt at jeg kjøpte det gjennom flere år med avbetaling i små rater. Det henger i dag i huset vårt i Chappaqua. Alle disse pikene modnet til kvinner hvis vennskap sammen med andre har vedvart og støttet meg i alle år. Vårt fullstendig feminine samfunn sikret en konsentrasjon om


44

HILLARY RODHAM CLINTON

akademiske prestasjoner og utenomfaglig lederskap som vi kanskje ville savnet ved et universitet for begge kjønn. Ikke bare styrte kvinner alle studentaktivitetene – fra studentrådet til avis til klubber – vi hadde også frihet til å våge, gjøre feilgrep og til og med mislykkes i hverandres nærvær. Overhodene i klassene våre, redaktørene i avisen og toppstudentene på alle felter var oss. I motsetning til mange av de flinke jentene på gymnasiet som følte et press for å gi avkall på ambisjonene sine til fordel for mer tradisjonelle liv, ønsket medstudentene på Wellesley å bli anerkjent for ferdighetene sine, arbeidsinnsatsen og det de oppnådde. Dette forklarer kanskje hvorfor de som er utdannet på et kvinneuniversitet, er overrepresentert blant de kvinnene som gjør karriere i deler av yrkeslivet der kvinner er underrepresentert. Fraværet av mannlige studenter renset unna en masse psykisk uro og skapte en trygg sone der vi kunne slippe å tenke så mye på fremtoningen – i hver betydning av ordet – fra mandag til og med fredag ettermiddag. Vi konsentrerte oss om studiene uten å bli distrahert, og behøvde ikke å bekymre oss for hvordan vi så ut når vi kom på forelesning. Men uten menn på universitetsområdet ble vårt sosiale liv kanalisert mot ekskursjoner og et datingritual som ble kalt «mixers». Da jeg kom høsten 1965, tok universitetet fremdeles på seg rollen som surrogatforeldre for studentene. Vi kunne ikke ha gutter på rommet bortsett fra klokken 14–17.30 på søndag ettermiddager, og måtte da ha døren delvis åpen og følge regelen om «to føtter», dvs. at to (av fire) føtter måtte være på gulvet hele tiden. Porten ble stengt klokken ett om natten i weekendene, og Route 128 fra Boston til Wellesley var som åstedet for et Grand Prix-billøp da guttene vi var ute med, raste i vill fart tilbake til universitetsområdet så vi ikke skulle komme i vanskeligheter. Vi hadde en resepsjonsskranke i inngangshallen til alle internatene der gjester måtte sjekke inn og bli identifisert gjennom et system av klokker og meddelelser som fortalte oss om den besøkende var en mann eller en kvinne. En «visitor» var en kvinne, en «caller» en mann. Melding om en uventet «caller» gav oss tid til enten å fikse på fasaden eller ringe ned til vakthavende student og si at vi ikke var tilgjengelig.


WELLESLEY

45

Mine venninner og jeg drev intense studier og gikk ut med gutter på vår egen alder, for det meste fra Harvard eller andre universiteter i elitegruppen Ivy League, som vi traff gjennom venner eller ved «mixers». Musikken der var vanligvis så høy at man ikke kunne skjønne noe av det som ble sagt uten at man gikk utenfor, noe man bare gjorde med en som fanget ens interesse. Jeg danset i flere timer på en fest på vårt universitet med en gutt som jeg trodde het «Farce», men fikk senere vite at navnet hans var «Forrest». Det var to gutter jeg fikk et såpass seriøst forhold til at jeg lot dem treffe foreldrene mine. Fars holdning til hvem jeg enn var sammen med, sørget for at møtene virket mer som en trakassering enn som et sosialt samvær. Begge de unge mennene overlevde, men ikke forholdene våre. I pakt med tidens ånd fnyste vi snart av det arkaiske reglementet på Wellesley og forlangte å bli behandlet som voksne. Vi gikk hardt ut mot universitetets administrasjon for å få den til å fjerne forskriftene om at den skulle ha foreldremyndighet over oss, noe som omsider skjedde mens jeg var leder for studenttinget. Den endringen falt sammen med at et pensumkrav som også falt studentene tungt for brystet, ble fjernet. Når jeg ser tilbake på disse årene, er det lite jeg angrer på, men jeg er ikke så sikker på at å fjerne både krav til pensum og kvasiforeldremyndighet representerte et ubetinget fremskritt. To av de kursene jeg fikk mest ut av, var obligatoriske, og nå har jeg mer sans for verdien av grunnkurs i et vidt spektrum av fag. Da jeg kom inn på min datters internat for begge kjønn på Stanford, så jeg gutter og jenter ligge eller sitte ute i gangen. Jeg lurte på hvordan noen av dem fikk studert. Rundt midten av 1960-årene hadde det sedate og beskyttede Wellesley begynt å ta inn over seg sjokk fra hendelser utenfor. Jeg ble valgt som leder for universitetets lokallag av unge republikanere som førsteårsstudent, men jeg næret en tiltagende tvil, særlig med hensyn til borgerrettigheter og Vietnamkrigen. Menigheten jeg tilhørte, gav alle medlemmene som sluttet på gymnasiet, abonnement på magasinet Motive, utgitt av Metodistkirken. Hver måned leste jeg artikler som kom med synspunkter som stod i sterk kontrast til mine vanlige informasjonskilder. Jeg begynte til og med å lese New York Times


46

HILLARY RODHAM CLINTON

regelmessig, til min fars forferdelse og frøken Fahlstroms fryd. Jeg leste taler og essayer av krigshissere, fredsduer og alle andre slags kommentatorer. Det tok ikke lang tid før jeg innså at mine politiske overbevisninger ikke lenger var i tråd med det republikanske partis. Det var på tide å trekke seg som formann for de unge republikanerne. Jeg sa fra til min viseformann og venninne Betsy Griffith. Betsy, som ble den nye formannen, fortsatte i det republikanske partiet sammen med sin ektemann, den politiske rådgiveren John Deardourff. Hun kjempet hardt for å hindre at partiet gikk for langt mot høyre, og var en solid støtte for grunnlovstillegget om likestilling. Hun fikk sin doktorgrad i historie og skrev en biografi om Elizabeth Cady Stanton før hun lot sin feminisme og sin bakgrunn angående kvinners utdannelse komme til nytte i stillingen som rektor på Madeira pikeskole i Nord-Virginia. Men alt dette lå langt inne i fremtiden da jeg offisielt forlot Wellesley Colleges unge republikanere og fordypet meg i å lære alt jeg kunne om Vietnam. Det er vanskelig å forklare for unge amerikanere i dag, særlig med et utelukkende frivillig militærvesen, hvor hardt min generasjon tok Vietnamkrigen. Foreldrene våre hadde opplevet den annen verdenskrig, og fortalt oss beretninger om Amerikas offervilje og enigheten etter bombeangrepet mot Pearl Harbor om at Amerika måtte slåss. Når det gjaldt Vietnam, var landet delt, og vi var i villrede om hva vi selv følte. Mine venner og jeg diskuterte og debatterte den ustanselig. Vi kjente gutter i reserveoffiserenes treningskorps som gledet seg til å komme i tjeneste når de ble ferdigutdannet, og også gutter som hadde til hensikt å unndra seg innkalling. Vi hadde lange samtaler om hva vi ville gjort hvis vi hadde vært menn, i full visshet om at vi ikke stod overfor de samme valgene. Det var smertefullt for alle. En venn fra Princeton sluttet med studiene og meldte seg til marinen, for, som han sa, han var luta lei av striden og usikkerheten. Debatten om Vietnam var et uttrykk for holdninger ikke bare til krigen, men også til plikten og kjærligheten til landet. Hedret du landet ditt når du kjempet i en krig som du så på som urettferdig og i strid med Amerikas egeninteresse? Var du upatriotisk hvis du brukte utsettelse eller gjorde hva du kunne for å unngå krigen? Mange studenter jeg kjente som debatterte og protesterte mot


WELLESLEY

47

denne krigens saklige grunnlag og moral, elsket Amerika like høyt som de tapre menn og kvinner som tjenestegjorde uten å spørre, eller de som tjenestegjorde først og stilte spørsmål senere. For mange reflekterte menn og kvinner med integritet var det ingen lettvinte svar, og det var forskjellige måter å la sin patriotisme komme til uttrykk på. Noen samtidsskribenter og politikere har forsøkt å forkaste disse årenes kvaler som innbegrepet av 1960-årenes selvopptatthet. Det finnes faktisk dem som vil skrive historien på nytt og slette ut arven etter krigen og den sosiale omveltningen den frembragte. De vil ha oss til å tro at debatten var ørkesløs, men det er ikke slik jeg husker den. Vietnam var av stor betydning, og krigen forandret landet for alltid. Denne nasjonen har fremdeles et reservoar av skyld og etterpåklokskap for dem som tjenestegjorde og dem som ikke gjorde det. Selv om jeg visste at jeg som kvinne ikke kunne bli innkalt, brukte jeg mye tid på å kjempe med de motstridende følelsene mine. I ettertid står 1968 som et skjellsettende år for landet og for min personlige og politiske utvikling. Nasjonale og internasjonale hendelser kom i rask rekkefølge: Tet-offensiven, president Johnson som trakk seg fra presidentvalgkampen, drapet på Martin Luther King jr., drapet på Robert Kennedy og den ustoppelige opptrappingen av Vietnamkrigen. Da jeg var tredjeårsstudent, hadde jeg gått fra å være Goldwaterjente til å støtte antikrigskampanjen til den demokratiske Minnesotasenatoren Eugene McCarthy, som utfordret president Johnson under primærvalgene til presidentembedet. Jeg beundret president Johnson for det han oppnådde på hjemmebane, men jeg syntes at hans innbitte støtte til en krig han hadde fått i arv, var et tragisk feilgrep. Sammen med noen av vennene kjørte vi fra Wellesley til Manchester i New Hampshire fredager eller lørdager for å fylle konvolutter og gå rundt i valgdistriktet. Jeg fikk sjansen til å treffe senator McCarthy da han gjorde et opphold i hovedkvarteret sitt for å takke de frivillige studentene som samlet seg om hans motstand mot krigen. Han holdt på å slå Johnson i primærvalget i New Hampshire, og den 16. mars 1968 kastet New York-senatoren Robert F. Kennedy seg ut i valgkampen.


48

HILLARY RODHAM CLINTON

Drapet på dr. King den 4. april 1968, mot slutten av mitt tredje studieår, fylte meg med sorg og raseri. Det brøt ut opprør i noen av de store byene. Jeg deltok i en stor protest- og sørgemarsj fredag den 5. april 1968 ved Post Office Square i Boston, og kom tilbake til universitetet med svart sørgebind rundt armen og var nedstemt med hensyn til fremtiden. Før jeg kom til Wellesley, var de eneste afroamerikanere jeg kjente, dem som foreldrene mine sysselsatte, i fars bedrift og hjemme. Jeg hadde hørt dr. King tale, og hadde snakket litt med svarte og latinamerikanske tenåringer i kirken, men jeg hadde ingen svart venninne eller venn, nabo eller klassekamerat før jeg kom til universitetet. Karen Williamson, en livlig, selvstendig student, ble en av mine første svarte venninner. En søndag morgen gikk hun og jeg fra universitetsområdet for å delta i en gudstjeneste. Selv om jeg virkelig likte Karen og gjerne ville bli bedre kjent med henne, var jeg usikker og sjenert når det gjaldt motivene mine, og sterkt på det rene med at jeg beveget meg vekk fra fortiden min. Da jeg lærte de svarte klassevenninnene mine bedre å kjenne, ble jeg klar over at de også følte usikkerhet. Akkurat som jeg var kommet til Wellesley fra et område med overveiende hvit befolkning, var de kommet fra et overveiende svart område. Janet McDonald, en elegant, rolig pike fra New Orleans, fortalte om en samtale hun hadde med foreldrene sine like etter at hun kom hit. Da hun sa: «Jeg avskyr å være her, alle er hvite», sa faren seg enig i at hun burde komme hjem, mens moren insisterte: «Du klarer dette, og du skal bli der.» Dette var likt den samme samtalen jeg hadde med mine foreldre. Fedrene våre var villige til – ja, ivret for – at vi skulle komme hjem, mens mødrene våre sa at vi skulle holde ut der. Og det gjorde vi. Karen, Fran Rusan, Alvia Wardlaw og andre svarte studenter startet Ethos, den første svarte organisasjonen på universitetet. Karen, som var den første lederen, forklarte at organisasjonen skulle tjene som et sosialt nettverk for svarte studenter på universitetet og være en lobbygruppe for forhandlinger med universitetsadministrasjonen. Etter drapet på dr. King presset Ethos universitetet til å reagere sterkere på rasisme og å rekruttere flere svarte lærere og studenter, og de truet med å sette i gang en sultestreik hvis ikke disse kravene ble


WELLESLEY

49

innfridd. Dette var Wellesleys eneste offentlige studentprotest sent i 1960-årene. Universitetet tok seg av den ved å sammenkalle til et møte for alle i et kapell som het Houghton Memorial Chapel, så medlemmene av Ethos kunne få redegjort for det de var opptatt av. Møtet oppløste seg etter hvert til kaotisk roping og skriking. Kris Olson, som sammen med Nancy Gist og Susan Graber skulle komme til å studere juss sammen med meg på Yale, var bekymret for muligheten for at studentene ville stenge universitetsområdet og gå til streik. Jeg var nettopp blitt valgt som leder for studenttinget, så Kris og medlemmene av Ethos bad meg om å hjelpe til med å gjøre debatten mer konstruktiv og formidle mye av den berettigede misnøyen mange av oss følte. Til Wellesleys ros ble det gjort forsøk på rekruttering av studenter og lærere, noe som begynte å bære frukt i 1970-årene. Drapet på senator Robert Kennedy to måneder senere, den 5. juni 1968, økte min fortvilelse over det som skjedde i Amerika. Jeg var allerede hjemme fra universitetet da nyheten kom fra Los Angeles. Mor vekket meg fordi «noe fryktelig er skjedd igjen». Jeg satt i telefonen nesten hele dagen og snakket med min venn Kevin O’Keefe, en irsk-polsk mann fra Chicago som elsker Kennedyene, Daleyene og spenningen med høyt politisk spill. Vi likte å snakke om politikk. Den dagen raste han mot tapet av John og Robert Kennedy på en tid da landet vårt så sårt trengte deres sterke og sindige lederskap. Vi snakket en hel del da og i årene etterpå om politisk virksomhet er verdt smerten og striden. Da, som nå, fant vi ut at den er det, om ikke for annet så for – med Kevins ord – «å holde de andre gutta vekk fra å herske over oss.» Jeg hadde søkt meg til Wellesleys praktikantprogram i Washington, D.C., og enda jeg var sjokkert og skremt av drapene, var jeg fremdeles opptatt av å komme til Washington. Det ni ukers sommerprogrammet plasserte studenter hos myndighetsorganer og kontorer i Kongressen for å få et førstehånds innblikk i «hvordan myndighetene fungerer». Jeg ble forbauset da professor Alan Schechter, programmets leder og en stor samfunnsvitenskapelig pedagog, og også rådgiver for min hovedoppgave, plasserte meg i gruppekontoret for republikanerne i Representantenes hus. Han visste at jeg var kommet


50

HILLARY RODHAM CLINTON

til universitetet som republikaner og var på vei bort fra min fars oppfatninger. Han mente at denne praksisen ville hjelpe meg til å stikke ut min egen kurs – uansett hva jeg med tiden ville velge. Jeg protesterte forgjeves, og endte med å melde meg til tjeneste for en gruppe med mindretallslederen Gerald Ford i spissen og som inkluderte kongressrepresentantene Melvin Laird fra Wisconsin og Charles Goodell fra New York, som begge ble gode venner og rådgivere. Praktikantene poserte for obligatoriske fotograferinger med kongressmedlemmene, og mange år senere, da jeg var landets førstedame, fortalte jeg tidligere president Ford at jeg var en av de tusen praktikantene som han hadde gitt en introduksjonsrunde inne i Capitol. Fotografiet av meg sammen med ham og de republikanske lederne var til stor glede for far, og han hadde det hengende på soveværelset sitt da han døde. Jeg signerte også en kopi av dette bildet til president Ford og gav ham det sammen med min takk og unnskyldning for at jeg hadde forvillet meg bort fra flokken. Jeg tenker på denne første erfaringen i Washington hver gang jeg møter praktikantene på senatskontoret mitt. Jeg husker særlig et møte som Mel Laird holdt med en stor gruppe av oss for å diskutere Vietnamkrigen. Selv om han kanskje hadde hatt sine bekymringer over hvordan Johnson-administrasjonen finansierte krigen og om opptrappingen gikk lenger enn den bemyndigelse som Kongressen hadde gitt med Tonkin Gulf-resolusjonen, gav han den offisielt støtte i Kongressen. I møtet med praktikantene rettferdiggjorde han det amerikanske engasjementet og gjorde seg til en sterk talsmann for økt militærstyrke. Da han gav rom for spørsmål, gjentok jeg president Eisenhowers advarsel mot amerikansk innblanding i asiatisk landkrig, og spurte hvorfor han mente at denne strategien noen gang kunne bli vellykket. Selv om vi ikke ble enige, slik vår opphetede diskusjon viste, fikk jeg stor aktelse for ham og verdsatte hans vilje til å forklare og forsvare sine synspunkter i samvær med unge mennesker. Han tok våre bekymringer på alvor og møtte dem med respekt. Senere ble han forsvarsminister under president Nixon. Kongressrepresentant Charles Goodell representerte den vestlige delen av staten New York, og ble senere kalt til Senatet av guvernør Nelson Rockefeller for å erstatte Robert Kennedy til det kunne bli


WELLESLEY

51

holdt valg. Goodell var en progressiv republikaner som ble slått ved et valg i 1970 mellom tre deltagere av den langt mer konservative James Buckley, som så i 1976 tapte for Daniel Patrick Moynihan, min forgjenger, som satt i stillingen i 24 år. Da jeg stilte til valg til Senatet i 2000, frydet jeg meg over å kunne fortelle folk fra Jamestown, Goodells hjemby, at jeg en gang hadde arbeidet for kongressrepresentanten. Mot slutten av praktikanttiden bad Goodell meg og noen andre praktikanter om å bli med ham til det republikanske landsmøtet i Miami og gjøre en innsats på vegne av guvernør Rockefellers aller siste forsøk på å vri partiets nominasjon bort fra Richard Nixon. Jeg grep sjansen med begge hender, og satte kursen for Florida. Det republikanske landsmøtet var mitt første innblikk i politikk på høyt nivå, og jeg syntes at uken var surrealistisk og urovekkende. Fontainebleau Hotel i Miami Beach var det første egentlige hotellet jeg noen gang hadde bodd på, siden familien min helst sov i bilen på vei til Lake Winola eller overnattet i små moteller langs veien. Størrelsen, velstanden og servicen var en overraskelse. Det var her jeg bestilte romservice for første gang. Jeg ser fremdeles for meg den enorme, friske ferskenen som kom innpakket i en serviett på en tallerken da jeg en morgen bad om fersken med frokostblanding. Jeg hadde en sammenleggbar seng stuet inn i et rom med fire andre kvinner, men jeg tror ikke noen av oss sov noe særlig. Vi som deltok i arbeidet for Rockefeller som president, tok imot telefoner og leverte beskjeder til og fra Rockefellers politiske utsendinger og delegater. Sent en kveld spurte en som arbeidet med kampanjen for Rockefeller, alle på kontoret om vi hadde lyst til å treffe Frank Sinatra, og fikk til svar det forventede frydefulle skriket ved utsikten til en slik lykke. Jeg drog med gruppen til en loftsleilighet, der jeg håndhilste på Frank Sinatra, som høflig nok lot som om han syntes det var interessant å treffe oss. Så tok jeg heisen ned sammen med John Wayne, som viste seg å være full, og klaget over den elendige maten der oppe hele veien ned. Selv om jeg nøt alle de nye erfaringene, fra romservice til kjendiser, skjønte jeg at Rockefeller ikke ville bli nominert. Nominasjonen av Richard Nixon befestet fremgangen for konservativ ideologi på


52

HILLARY RODHAM CLINTON

bekostning av moderat innenfor det republikanske parti. Den konservative dominansen er bare blitt mer uttalt i årenes løp etter hvert som partiet har fortsatt sin ferd mot høyre, og de moderate er svekket i antall og innflytelse. Av og til tenker jeg at jeg ikke forlot det republikanske parti så mye som det forlot meg. Jeg kom hjem til Park Ridge etter det republikanske landsmøtet uten andre planer for resten av sommerferien enn å besøke familie og venner og gjøre meg klar til det siste året på universitetet. Familien var på den årlige pilegrimsreisen til Lake Winola, så jeg hadde huset for meg selv, noe som var like greit, for jeg er sikker på at jeg ville tilbragt mye av tiden med å krangle med far om Nixon og Vietnamkrigen. Far likte virkelig Nixon og trodde at han ville bli en glimrende president. Når det gjaldt Vietnam, var han ambivalent. Spørsmålet han stilte om hvor klokt det var av USA å engasjere seg i krigen, ble vanligvis overtrumfet av hans avsky for de langhårede hippiene som protesterte mot den. Min nære venninne Betsy Johnson var nettopp kommet tilbake etter et års studier i Francos Spania. Selv om mye var forandret siden våre gymnasiedager – den tekkelige hårvippen og kardigansettene var erstattet av langt hår og frynsete olabukser – var det noe som vedvarte uforandret. Jeg kunne alltid stole på Betsys vennskap og vår felles interesse for politikk. Ingen av oss hadde planer om å dra til Chicago mens det demokratiske landsmøtet holdt på. Men da det brøt ut massive protester i sentrum, visste vi at det var en sjanse til å få være vitne til historien. Da Betsy ringte og sa: «Vi er nødt til å dra og se hva dette er for noe», var jeg enig. Akkurat som den gangen vi hadde dratt av gårde for å kontrollere valglister på ungdomsskolen, visste vi at det var utelukket at foreldrene våre ville la oss dra hvis de visste hva vi planla. Mor var i Pennsylvania, og Betsys mor Roslyn var av den oppfatning at å dra til byen betydde å gå i butikker og spise lunsj, utstyrt i hvite hansker og kjole. Så Betsy sa til moren: «Hillary og jeg går på kino.» Hun hentet meg i familiens stasjonsvogn, og vi drog til Grant Park, sentrum for demonstrasjonene. Det var den siste landsmøtekvelden, og man kunne lukte tåregassen da et helvete brøt løs i Grant Park. I folkemengden bak oss var det noen som ropte banneord mens de


WELLESLEY

53

kastet sten, som så vidt ikke traff oss. Betsy og jeg kom oss vekk og ut av parken, mens politiet jaget mengden med køller. Den første vi støtte på, var en venninne fra gymnasiet, som vi ikke hadde sett på en stund. Hun var sykepleierstudent og stilte opp som frivillig i førstehjelpsteltet for å lappe sammen protestanter. Hun sa at det hun hadde sett og gjort, hadde fått henne til å bli mer radikal, og hun mente for alvor at det kunne bli revolusjon. Betsy og jeg var sjokkerte over den politivolden vi hadde sett i Grant Park, bilder som også ble vist på riksdekkende fjernsyn. Som Betsy senere fortalte til Washington Post: «Vi hadde en deilig barndom i Park Ridge, men vi hadde tydeligvis ikke fått med oss hele historien.» Kevin O’Keefe og jeg brukte timer den sommeren på å diskutere betydningen av revolusjon og om landet vårt ville stå overfor noe slikt. Til tross for alle årets begivenheter kom vi begge frem til at det ikke ville skje, og at selv om det skulle hende, så ville ikke vi delta i den. Jeg visste at til tross for mine skuffelser med politikken var det bare én vei å gå i et demokrati for en fredelig og varig forandring. Jeg kunne ikke da tenke meg at jeg noen gang skulle stille til valg for noe politisk verv, men jeg visste at jeg ville delta både som borger og som aktivist. Dr. King og Mahatma Gandhi hadde etter min oppfatning gjort mer for å få igjennom virkelige forandringer gjennom sivil ulydighet og ikkevold enn en million demonstranter som kaster sten. Avgangsåret mitt på Wellesley kom til å innebære en ytterligere prøving og avklaring av mine overbevisninger. Som hovedoppgave i avgangsåret analyserte jeg arbeidene til samfunnsorganisatoren Saul Alinsky fra Chicago, som jeg hadde truffet sommeren før. Alinsky var en farverik og kontroversiell skikkelse som klarte å fornærme omtrent alle i løpet av sin lange karriere. Hans oppskrift på sosiale endringer krevde grasrotorganisering som lærte folk å hjelpe seg selv ved å konfrontere myndigheter og bedrifter for å skaffe ressursene og makten til å bedre sine liv. Jeg var enig i noen av Alinskys idéer, særlig verdien av å gjøre folk sterke nok til å hjelpe seg selv. Men vi var fundamentalt uenige på ett punkt: Han trodde at man bare kunne endre systemet utenfra. Det gjorde ikke jeg. Senere gav han meg sjansen til å samarbeide med ham


54

HILLARY RODHAM CLINTON

når jeg var ferdig med universitetet, og han ble skuffet over at jeg hadde bestemt meg for å studere juss i stedet. Alinsky sa at jeg ville kaste bort tiden, men min beslutning om å studere juss var et uttrykk for min tro på at systemet kunne endres fra innsiden. Jeg tok opptakseksamenen for jusstudiet, og søkte flere universiteter. Etter at jeg var kommet inn både på Harvard og Yale, kunne jeg ikke bestemme meg før jeg ble invitert til et cocktailselskap ved Harvards juridiske fakultet. En mannlig student jeg kjente, presenterte meg for en berømt Harvard-professor, som figurerte ofte i juridiske referanseverker, og sa: «Dette er Hillary Rodham. Hun prøver å bestemme seg for om hun skal komme hit neste semester, eller la seg innskrive hos vår hardeste konkurrent.» Den store mannen sendte meg et kaldt, avvisende blikk og sa: «Jaså. For det første har vi ingen harde konkurrenter. For det annet trenger vi ingen flere kvinner ved Harvard.» Jeg hellet allerede mot Yale, men dette møtet fjernet enhver tvil om valget. Alt som gjenstod, var eksamensseremonien ved Wellesley, som jeg trodde ville bli begivenhetsløs, helt til min klassekamerat og venninne, Eleanor «Eldie» Acheson, fant ut at kullet vårt måtte ha sin egen taler ved eksamensseremonien. Jeg hadde truffet Eldie, barnebarn av president Trumans utenriksminister Dean Acheson, i en førsteårsgruppe i statsvitenskap der vi måtte beskrive vår politiske bakgrunn. Eldie fortalte senere til Boston Globe at hun var «sjokkert over å oppdage at ikke bare Hillary, men andre meget oppvakte mennesker, var republikanere». Oppdagelsen gjorde henne «nedtrykt», men «det forklarte hvorfor de fra tid til annen vant presidentvalgene». Wellesley hadde aldri hatt noen student som taler, og rektor Ruth Adams var imot å åpne for det. Hun likte ikke studentmiljøet i 1960årene. Som leder for studentrådet hadde jeg ukentlige møter med henne, og hennes vanlige spørsmål til meg var en variant av Freuds: «Hva er det dere jentene vil?» I rettferdighetens navn hadde de fleste av oss ingen anelse om det. Vi var fanget mellom en foreldet fortid og en ikke kartlagt fremtid. Vi var ofte uærbødige, kyniske og selvrettferdige i våre vurderinger av voksne og autoriteter. Så da Eldie erklærte overfor Ruth Adams at hun representerte en studentgruppe som ønsket en student som taler, var det første svaret som ventet


WELLESLEY

55

negativt. Eldie økte presset med å erklære at dersom anmodningen ble avslått, ville hun personlig lede et forsøk på å arrangere en alternativ eksamensseremoni. Og hun tilføyde at hun var overbevist om at bestefaren hennes ville være til stede. Da Eldie meldte at partene var fastlåst, oppsøkte jeg rektor Adams i det lille huset hun bodde i nede ved bredden av Lake Waban. Da jeg spurte henne: «Hva er den egentlige innvendingen?», svarte hun: «Det har aldri forekommet.» «Vi kunne jo gjøre et forsøk,» sa jeg. «Vi vet ikke hvem de vil be om å tale,» sa hun. «De har bedt meg,» svarte jeg. «Nåvel, jeg skal tenke over det.» Til slutt gikk rektor Adams med på anmodningen. Mine venninners entusiasme over talen jeg skulle holde, gjorde meg beklemt, for jeg hadde ingen anelse om hva jeg kunne si som kunne gi uttrykk for våre kontroversielle fire år på Wellesley og være en riktig avskjedshilsen på vei til vår ukjente fremtid. I de to siste årene bodde Johanna Branson og jeg i en leilighet med utsikt over Lake Waban i tredje etasje på Davis. Jeg satt i mange timer på sengen min og så ut av vinduet på den stille innsjøen mens jeg grublet over alt, fra forholdene oss imellom til tro og til antikrigsprotester. Da jeg tenkte på alt som mine venninner og jeg hadde opplevd etter at våre foreldre gav slipp på så forskjellige piker for fire år siden, lurte jeg på hvordan jeg på noen måte kunne gjøre rett og skjell for denne tiden vi hadde tilbragt sammen. Heldigvis begynte kullkameratene mine å komme innom leiligheten for å legge igjen yndlingsdikt og yndlingsordtak, ironiske synspunkter på vår felles ferd, forslag til dramatiske geberder. Nancy «Anne» Scheibner, en alvorlig pike med religion som hovedfag, skrev til og med et langt dikt som fanget inn tidsånden. Jeg tilbragte mange timer med å snakke med folk om hva de ville at jeg skulle si, og nye timer med å få mening i de uensartede og motstridende rådene jeg fikk. Jeg spiste middag ute kvelden før eksamensseremonien sammen med en del venner og deres familier, og støtte på Eldie Acheson og hennes familie. Da hun presenterte meg for bestefaren, sa hun til


56

HILLARY RODHAM CLINTON

Dean Acheson: «Dette er piken som skal holde tale i morgen», og han svarte: «Jeg gleder meg til å høre hva du har på hjertet.» Jeg følte meg kvalm. Jeg var fremdeles ikke sikker på hva jeg kom til å si, og jeg skyndte meg tilbake til internatet for å gjennomføre en nattlig innsats – min siste på college! Foreldrene mine var opprømte over å oppleve sin datters avgangseksamen, men mor hadde hatt helseproblemer. En lege foreskrev blodfortynningsmidler, og han rådet henne til ikke å reise på en stund. Derfor kunne hun dessverre ikke komme på eksamensseremonien, og far hadde ikke lyst til å dra alene. Men da jeg fortalte mine foreldre at jeg skulle holde tale, fant han ut at han måtte komme. Og i typisk Hugh Rodham-stil fløy han til Boston kvelden før, overnattet ved flyplassen, tok toget til universitetet, var til stede ved eksamensseremonien, spiste lunsj på Wellesley Inn sammen med noen av mine venninner og deres familier, og drog så rett hjem. Det eneste som betydde noe for meg, var at han var til stede ved eksamensseremonien, og det reduserte skuffelsen over mors fravær. På mange måter var dette øyeblikket like meget hennes som mitt. Morgenen på avslutningsdagen, den 31. mai 1969, var en fullkommen New England-dag. Vi samlet oss på Academic Quadranagle for å stille opp til seremonien på plenen mellom biblioteket og kapellet. Rektor Adams spurte meg hva jeg hadde tenkt å si, og jeg svarte at jeg fremdeles tenkte over det. Hun forestilte meg for senator Edward Brooke, vår offisielle taler ved eksamensseremonien, og som jeg hadde deltatt i valgkampen for da jeg fortsatt var med i de unge republikanerne. Da han ble valgt i 1966, var han Senatets eneste afroamerikanske medlem. Etter å ha vært oppe hele natten og forsøkt å sette sammen en tale ut fra mange tekstbidrag, var jeg svært ufiks på håret, og det ble enda verre av studenterluen som var vaglet på toppen. Bilder av meg fra den dagen er skrekkelige. Senator Brookes tale erkjente at «landet vårt har dyptgripende og presserende sosiale problemer på sakslisten», og at «det har behov for den beste innsatsen fra alle sine borgere, særlig fra sine begavede unge mennesker, for å råde bot på disse onder». Han argumenterte også mot det han kalte «truende protest». Den gang virket talen som


WELLESLEY

57

et forsvar for president Nixons politikk, mer bemerkelsesverdig på grunn av det den ikke sa enn av det den sa. Jeg lyttet forgjeves etter en erkjennelse av de berettigede klager og smertelige spørsmål som så mange unge amerikanere hadde om den kursen landet fulgte. Jeg ventet at det skulle nevnes noe om Vietnam eller borgerrettigheter eller om dr. King eller senator Kennedy, to av vår generasjons falne helter. Senatoren virket ikke på bølgelengde med sitt hovedpublikum: 400 gløgge, våkne, vitebegjærlige unge kvinner. Ordene hans var rettet til et annet Wellesley, et som lå forut for omveltningene i 1960-årene. Jeg tenkte på hvor forutseende Eldie hadde vært som skjønte at en slik forutsigelig tale ville bli en stor nedtur etter de fire årene vi, og Amerika, hadde opplevd. Derfor trakk jeg pusten dypt, og begynte med å forsvare den «ufravikelige oppgaven å utføre kritisk og konstruktiv protest». Ved å omskrive Anne Scheibners dikt, som jeg siterte til slutt, fremholdt jeg at «utfordringen nå er å drive politikk som en kunst i å gjøre det som virker umulig, mulig». Jeg snakket om bevisstheten om gapet mellom de forventningene som min klasse hadde med seg til universitetet, og den virkeligheten vi opplevde. De fleste av oss kom fra beskyttede miljøer, og de personlige og offentlige begivenheter vi møtte, fikk oss til å stille spørsmål ved ektheten – til og med virkeligheten – ved våre liv før studietiden. Disse fire årene hadde vært en rituell innføring som var annerledes enn erfaringene til våre foreldres generasjon, som hadde møtt større ytre utfordringer som depresjonen og den annen verdenskrig. Derfor begynte vi å stille spørsmål, først om Wellesleys holdninger, deretter om meningen med en almenutdannelse, så om borgerlige rettigheter, kvinners roller, Vietnam. Jeg forsvarte protest som «et forsøk på å utforme en identitet i denne spesielle tiden» og som en måte å «komme overens med vår menneskelighet» på. Det var en del av den «spesielle amerikanske erfaringen», og «hvis ikke forsøket på å skape et menneskelig liv lykkes i dette landet, i vår tid, kommer det ikke til å lykkes noen steder». Da jeg spurte kullet under generalprøven for eksamensseremonien hva de ville at jeg skulle si på vegne av dem, svarte alle: «Snakk om tillit, snakk om mangelen på tillit, både til oss og slik vi føler det


58

HILLARY RODHAM CLINTON

overfor andre. Snakk om tillitskrisen.» Jeg erkjente hvor vanskelig det var å formidle «en følelse som gjennomsyrer en generasjon». Og endelig snakket jeg om respekt og kampen for å etablere en «gjensidig respekt mellom mennesker». Men det som talen min dreier seg om, er en erkjennelse av den frykten mange av oss følte for fremtiden. Jeg henviste til en samtale dagen før med moren til en klassekamerat «som sa at hun ikke for alt i verden ville vært meg. Hun hadde ikke lyst til å leve i dag med den fremtiden hun så for seg, for den skremte henne». Jeg sa: «Frykten er alltid blant oss, men vi har bare ikke tid til den. Ikke nå.» Som jeg innrømmet var talen et forsøk på å «få en forståelse av noen av de uartikulerte, kanskje til og med ikke artikulerbare, tingene vi føler» mens vi «utforsker en verden som ingen av oss forstår, og forsøker å skape noe innenfor denne uvissheten». Denne talen var kanskje ikke den mest sammenhengende jeg har holdt, men den traff en klangbunn hos kullkameratene mine. De gav meg stående applaus, delvis, tror jeg, fordi mitt forsøk på å forstå vår tid og vårt ståsted – utført på et podium foran to tusen tilhørere – gjenspeilte de tallrike samtaler, spørsmål, all tvil og håp som vi alle hadde i denne stunden, ikke bare som uteksaminerte fra Wellesley, men også som kvinner og amerikanere med livsløp som skulle bli eksempler på de endringer og valg vår generasjon stod overfor på slutten av det 20. århundre. Senere på ettermiddagen tok jeg en siste svømmetur i Lake Waban. I stedet for å gå bort til den lille stranden ved båthuset vasset jeg uti like ved internatet, et område som offisielt lå utenfor der man kunne bade. Jeg tok på meg badedrakten og la igjen den avklipte olabuksen og T-skjorten i en haug på bredden, med de pilotlignende brillene på toppen. Jeg hadde ingen bekymringer i hele verden da jeg svømte ut mot midten, og på grunn av nærsyntheten min virket omgivelsene som et impresjonistisk maleri. Jeg hadde likt meg godt på Wellesley, og hadde gjennom alle årstider funnet stor trøst i naturskjønnheten der. Svømmeturen var et endelig farvel. Da jeg kom tilbake til bredden, kunne jeg hverken finne klærne eller brillene mine. Til slutt måtte jeg spørre en av vaktene om han hadde sett eiendelene mine. Han kunne opplyse at rektor Adams fra huset sitt hadde


WELLESLEY

59

sett meg svømme, og hadde gitt ham beskjed om å konfiskere sakene. Det var tydelig at hun angret på at hun overhodet hadde latt meg holde tale! Jeg fulgte etter ham, dryppende våt og omtrent blind, for å få igjen sakene mine. Jeg hadde ingen anelse om at talen skulle vekke interesse langt utover Wellesley. Jeg hadde bare håpet at venninnene mine skulle synes at den hadde vært i samsvar med deres forhåpninger, og deres positive reaksjon oppmuntret meg. Men da jeg ringte hjem, kunne mor fortelle at hun hadde tatt imot telefoner fra reportere og fjernsynsprogrammer som bad om intervjuer og opptredener. Jeg var med i Irv Kupcinets intervjuprogram på en lokal Chicago-kanal, og Life laget en artikkel om meg og en studentaktivist som het Ira Magaziner, som hadde holdt tale til avslutningskullet sitt ved Brown University. Mor fortalte at meningene om talen min lot til å spenne fra de altfor overstrømmende – «hun talte for en generasjon» – til de ytterst negative – «hvem tror hun at hun er?» Anerkjennelsen og angrepene skulle vise seg å være en forsmak på det som skulle komme. Jeg har aldri vært så god eller så dårlig som mine mest glødende tilhengere og motstandere har hevdet. Med et stort lettelsens sukk tok jeg fatt på en sommer der jeg arbeidet meg frem gjennom Alaska, vasket opp i Mt. McKinleys nasjonalpark, nå kjent som Denali nasjonalpark og reservat, og renset fisk i et provisorisk lakseforedlingsanlegg på en kai i Valdez. I jobben måtte jeg ha på meg støvler i knehøyde og stå i blodig vann mens jeg fjernet innvollene fra laksen med en teskje. Når jeg ikke renset fort nok, skrek oppsynsmennene at jeg måtte få opp farten. Så ble jeg forflyttet til samlebåndet for pakking, der jeg hjalp til med å pakke laksen i esker som skulle sendes til det store flytende fiskematanlegget utenfor kysten. Jeg la merke til at noen av fiskene så bedervet ut. Da jeg fortalte det til sjefen, gav han meg sparken og bad meg komme tilbake neste ettermiddag for å hente den siste lønnen min. Da jeg innfant meg, var hele foretagendet forsvunnet. Under et besøk i Alaska som presidentfrue spøkte jeg til tilhørerne med at av alle de jobbene jeg hadde hatt, var rensing av fisk en god forberedelse for livet i Washington.

Profile for Cappelen Damm AS

Levende historie av Hillary Rodham Clinton  

I denne åpenhjertige biografien forteller Hillary Clinton om sitt liv fra ungdomsårene fram til i dag. Som alle husker, var Hillary Clinto...

Levende historie av Hillary Rodham Clinton  

I denne åpenhjertige biografien forteller Hillary Clinton om sitt liv fra ungdomsårene fram til i dag. Som alle husker, var Hillary Clinto...