__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Glemte minner


Yngve Knausg책rd og Lars Lillo-Stenberg

Glemte minner Historien om 230 deLillos-sanger


© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-48406-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Asbjørn Jensen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10,2/14,1 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Forord Lars Lillo-Stenberg

Yngve hadde lyst til å skrive en biografi om deLillos og tok kontakt med meg. Vi møttes på byen og tok en øl, og jeg var absolutt glad for hans vilje og interesse rundt dette, men jeg hadde tilfeldigvis gått litt rundt disse ukene og tenkt at jeg kanskje skulle skrive litt selv en dag. Jeg var sikkert litt inspirert fordi jeg nettopp hadde lest Neil Youngs memoarer «Waging Heavy Peace». Jeg tenkte at det hadde vært deilig å bare skrive som ham, helt hulter til bulter om sitt liv og tilværelsen generelt. Under samtalen om dette fikk Yngve idéen. Hva om vi kun snakker oss gjennom alle platene, sang for sang, med vel så mye fokus på det musikalske som tekstinnholdet? Og det reagerte jeg positivt på, fordi det ville bli et stramt konsept som heller ikke ville stå i veien for et eventuelt senere skriveprosjekt. Nå som vi har gjort det, vil jeg rette en stor takk til Yngve, som i flere år har orket å opprettholde en unormalt stor interesse for den interne virksomheten innenfor prosjektet deLillos. Jeg sitter også igjen med en slags kombinasjon av stolthet og flauhet. I et intervju føler jeg meg alltid upresis, fordi jeg skal prøve med få ord å forklare hva vi driver med. Jeg tenker alltid etterpå at det jeg har sagt, bare er delvis riktig. Nå har jeg fått bruke mange ord om hver eneste sang, og først nå føler jeg at jeg er i nærheten av å si noe presist. Derfor er jeg stolt. Flau blir jeg av nettopp samme årsak. Nemlig dette at det er mange ord om hver eneste sang jeg har laget, og det gjør meg ganske så selvsentrert. Ja, det føltes av og til mens vi 5


snakket, kvalmende selvsentrert. Kanskje blir det påtrengende informasjon også. Huff! Men så igjen tenker jeg at hvis man kaller en biografi for omeletten, så må nesten det å innrømme sin egen selvsentrering være en del av eggeknusingen, og det har virkelig steget frem en slags biografi om deLillos i denne samtalen: Ved å gå gjennom hver eneste plateproduksjon har jeg kommet på ting som kanskje har ligget der som et bakteppe til hvorfor vi tenkte de og de tankene om musikken vår, og hvorfor jeg skrev disse tekstene der og da. Nå vil jeg benytte sjansen med en gang til å si at en tekst er en tekst, og hva jeg personlig har opplevd i livet er ikke nødvendigvis det samme. Det er to forskjellige ting, som bare tilsynelatende ligner på hverandre. Mange av de sangene jeg snakker om, er kommet til som en følge av følelser jeg har erfart i mine kjærlighetsforhold. Det blir naturlig at navn blir nevnt. Men både dem det gjelder og dere som leser, må vite at når jeg lager en tekst, så står jeg fritt til å formulere alt slik at det først og fremst passer inn i teksten, og ikke slik at det skal fremstå som en presis gjenfortelling av hva jeg faktisk har opplevd. Hadde for eksempel mine kjærester opp igjennom tiden skrevet tekster, så kunne selvsagt disse tekstene blitt noe ganske annet. Og jeg kunne også formulert meg annerledes hvis melodien ba om en helt annen grunntone i det som ble sagt. Men likevel har jeg gjennom mine samtaler med Yngve, og også gjennom det å høre på sangene og lese tekstene sammen med ham, blitt overrasket av å gjenkjenne tanker og også plutselig huske årsakene til disse tankene. Etter å ha lest igjennom, ser jeg at jeg snakker veldig konkret om hva som var grunnen til mangt og mye, og igjen sitter jeg og tenker: Er det helt riktig? Er det presist nok? Kan det bli presist nok? Hjernen er alene, og den går sine uransakelige veier. Men så kommer spørsmålet: Er det egentlig presist å si at hjernen er alene? 6


Jeg fikk nemlig høre av en nordlending som kjente en liten gutt, at denne gutten hadde spurt: «Koffor søng han at hjernen er aleine? Hjernen er jo ikkje aleine, han hjernen e jo venn med panna!» Tusen takk, kjære gutt, det er jo genialt, hjernen tror at den er alene, men plutselig, uten at hjernen får det med seg, er det panna som tenker saker og ting. Så kjære leser, nå er du advart.


Forord Yngve Knausgård

En aprilmorgen 2014 går jeg på Frogner i Oslo mot Thomas Heftyes gate der Lars Lillo-Stenberg har vokst opp og bor i dag. For ikke å komme for tidlig tar jeg en runde i nabolaget. Kloss inntil huset der Lars bor, ser jeg den tsjekkiske ambassaden, og kontrasten er stor. Ambassaden er en grå og kald granittblokk. Huset der Lars bor er blitt omtalt som et kråkeslott, men det er bare en litt barne-tv-aktig beskrivelse av en varm og frodig sveitservilla fra forrige århundre. Men det er så malplassert blant de andre Frognerhusene at det ser ut som om det er blitt gjenglemt, og utenfor det rådende kulturelle hegmoni. Jeg kan ikke unngå å tenke at huset har noe bohemsk over seg. Bohemene var opprinnelig betegnelsen på fattige böhmiske (tsjekkiske) kunstnere i Paris på 1800-tallet. Senere ble bohemer en betegnelse på kunstnere og andre som levde i opposisjon til borgerlig livsstil og moral. I en tradisjonell biografi kunne det vært interessant å spinne videre på slike sammenhenger, der forfatteren i dette tilfellet hadde kunnet tolke Lars Lillo-Stenbergs musikk og kulturelle betydning med utgangspunkt i det å være annerledes og å stå på utsiden og betrakte verden. Men det får bli med denne lille betraktningen av sammenheng mellom liv og kunst. Årsaken er at Lars og jeg ville utarbeide en slags biografi ved å snakke oss gjennom alle låtene til deLillos, og tenkte på det som en slags dogmeregel. Gjennom en serie samtaler var planen å formidle bandhistorien ved å snakke om hver enkelt låt og de forskjellige plateinnspillingene. Siden deLillos har tre låtskrivere, har jeg også hatt samtaler med Lars Fredrik Beckstrøm og Lars Lundevall. Dette konseptet innebærer at de 9


tre trommeslagerne som har vært med i deLillos, ikke har fått kommet til orde med sine versjoner. Som det går fram av denne boka, har også deLillos likt å lage begrensninger for seg selv idet de går i gang med en plateinnspilling, og hver gang har de måttet bryte reglene. Regelbruddet i denne boka består av behovet for en innledende historie fram mot første låt, og etter hvert har Lars, Lars og Lars hatt behov for å fortelle og forklare mer enn det som naturlig lot seg utlede av låtene. Tolkningene og analysene er derfor ikke mer omfattende enn de som kommer fram i samtalen ved spørsmålene mine, svarene til Lars’ene og selvsagt gjennom den redigering som medfører at stoff blir utelatt. Jeg ringer på døren, og Lars står snart i døråpningen. Han har på seg lilla bukser og en brunlig dressjakke. Innimellom jakkeslagene, trykt på en svart t-skjorte, ser jeg den ikoniske Stones-tunga. Den lille røde tunga lader hele mannen med musikalsk mening, og jeg kjenner hjernen min jobbe tungt i bakgrunnen for å avdekke om det er noen musikalske koblinger jeg ikke helt har fått med meg. Jeg får komme inn og blir med Lars inn på kjøkkenet, der jeg hilser på Andrine Sæther, som han er gift med. Hvor vi sitter under samtalene våre, er litt forskjellig. Mange av dem foregår i stua foran en peis og et stereoanlegg der vi kan spille platene. Men akkurat denne gangen, en av de første, skal vi opp i toppen av huset og går oppover noen brede, tunge trapper. – Faren min døde nettopp, sier Lars idet vi nærmer oss noen pappesker på en trappeavsats. – Så nå holder vi på å rydde. – Ja, jeg hørte det, det var trist å høre, sier jeg, litt skamfull fordi jeg var for sent ute med å kommentere dødsfallet. På den annen side kjenner jeg ikke Lars. Jeg har bare truffet ham et par ganger før og er i tvil om hvor nær og personlig jeg kan være. Jeg har egentlig blitt enig med meg selv om å la det være opp til ham. At jeg ikke skal prøve å få ham til å si mer enn han har lyst til. Vi når den øverste avsatsen og går inn gjennom en leilighet. – Hvem er det, spør jeg og peker på et svart-hvitt bilde av et fotballag som henger på døra til Lars’ arbeidsrom. – Det er Shake-spark Strangers, fotballaget til de ansatte på Natio10


naltheatret fra syttitallet, sier Lars og peker på bildet. – Der er min far, og der er Nils Vogt. – Og der er jeg, sier han og peker på en liten lyslugget gutt i fotballutstyr, som ser ut til å være topp fornøyd med å bli fotografert sammen med de voksne spillerne. På vei inn i rommet snakker vi om Brann og om fotballskadene våre. Rommet er lite. En seng, en bokhylle, et skap og et skrivebord. På skrivebordet står en stor Geneva. I et hjørne har Lars plassert et keyboard og en studiomikrofon koblet til en Mac. Her kan han spille inn skisser til nye låter. Lars viser meg flere fotografier fra plata «The Freak». – Du kan jo se her, sier han og peker på et av dem. – Hvilket rom dette er. – Og så snur du deg og ser på gitaren som står der … Det er den samme gitaren! Da går det opp for meg at jeg nettopp har gått opp de trappene som Lars forestilte seg at han fløy ned i «Sveve over byen», og sitter i rommet der mange av de første låtene ble skrevet. Mange av dem klassikere i norsk rock. «Hjernen er alene» er en av dem, og over keyboardet henger et maleri som er malt av Lars’ bestefar Paul. Maleriet viser stedet der teksten til «Hjernen er alene» starter, i stua i familiehytta i Kjerringvik i Vestfold. Selv gikk jeg litt glipp av deLillos’ gjennombrudd i 1986. Jeg ble 22 år den 22.12 1986, var i Beijing og ventet på å ta den transsibirske jernbane på vei hjem til Norge. Som bursdagspresang hadde min fire år yngre bror sendt meg en kassett med The Thes «Infected». Siden den var den eneste nye musikken jeg hadde på den syv dager lange togturen, fungerte den som en lydlegging av det sibirske landskapet, der jeg gjennom kupévinduet så tynne striper av røyk tyte ut av pipene på små glaserte tømmerkoier som brøt den tunge melankolien til den ugjennomtrenglige frostdisen som skjulte Bajkalsjøen. Og selv om jeg leste «Forbrytelse og straff» av Dostovjevskij før jeg gikk til sengs, så er det «Infect me with your love» og de andre låtene på kassetten som umiddelbart, når jeg setter den på, lar meg gjenoppleve glemte minner fra den transsibirske jernbane. Musikk framkaller glemte minner nesten bedre enn lukt og smak. 11


Da jeg så står i stua på Tveit utenfor Kristiansand tidlig i januar 1987, forteller broren min meg noe som gjør at jeg skjønner at jeg har gått glipp av en begivenhet i norsk rock mens jeg har vært borte. Og inntil da hadde jeg fått med meg alt. – Det store i Norge nå er deLillos, sa han og viste meg «Suser avgårde». – Interessant, tenkte jeg. Det så i hvert fall bra ut. Nederst på forsiden av Dagbladet på den nevnte bursdagen den 22. desember er deLillos avbildet som artistene bak en av årets plater. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som ville skjedd med «Suser avgårde» og dens identitet, hvis det var den jeg hadde spilt på togturen. Jeg lot deLillos ligge litt og gjorde dem ikke helt til mine egne med en gang. Kanskje jeg tenkte at de var et lillebror-band. Men plate nummer to, «Før var det morsomt med sne», kjøpte jeg med en gang den kom ut. Og siden den gang har jeg fulgt dem i tykt og tynt, som det heter, det vil si at jeg har gledet meg til å høre hver plateutgivelse, gledet meg over kvalitetene og framgangene, og faktisk blitt lei meg når jeg har tenkt at dette ikke holder mål. Det som først og fremst har gledet meg med deLillos, er den eksepsjonelt omfangsrike katalogen av fengende kvalitetslåter, og at de bare fortsetter og fortsetter. Eksemplene på band som har sagt sitt idet låtskriverne når 25-årsalderen, er mange. Men deLillos unndrar seg «bedre før»-syndromet, og låtene inngår i en helhet der de nyere låtene er like gode som de tidligere. Norge er heldig som har et sånt band, som har villet synge på det lille språket norsk, som har hatt kondisjon til å holde ut og produsere elegante poplåter og låter med trøkk – musikk som er til stede i norsk offentlighet, noe som har gjort kjennskap til deLillos-låter til en del av det å være norsk.


Innhold

Da tier’n var gul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

Den vanskelige førsteplata . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

41

Verden er svarte bølger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

63

Skuffene tømmes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

77

I en fransk liten by. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 I en norsk liten by . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Vellykkede menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Nå lever de av seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 deLillos stakkars . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Overskudd på åtte spor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 Konsept perfekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Evig trio da . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 Ida Maria er flink . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Fra Bygdøy Allé til Abbey Road . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275 Til Sæther for å gjøre seg fete. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 287 Festen e’kke over, det er plater igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 305 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 315


Foto: Privat


Da tier’n var gul

Oppvekst og oppstart – Kan du fortelle om oppveksten din, og om dine første minner om musikk? Jeg ble født på Ullevål sykehus den 30. juni 1962. Min mor het Mette Lange-Nielsen, og far het Per Lillo-Stenberg. De hadde allerede to sønner, Halvor, som var født i 1953, og Ole, som var født i 1955. Mor og far ble skilt i 1967. Far traff Sissel, og mor traff Tryggve. Mor fikk ingen flere barn, men far og Sissel fikk mine søstre Cathrine, født i 1967, og Jeanette, født i 1970. Frem til skilsmissen bodde jeg i Kruses gate 13c og gikk i Frogner barnehage. Jeg hadde mange barnevakter, fordi mor og far jobbet en del, og brødrene mine var ute og fartet. Det mest dramatiske som skjedde i den forbindelse, var da jeg var fire år, og en barnevakt som sa hun skulle gå og kjøpe røyk, aldri kom tilbake. Da gikk jeg ut i gatene og gråt, helt til en snill dame inviterte meg opp til saft og kake. Da jeg var fem, flyttet jeg med mor og Tryggve til Malmø, der vi bodde i to år. Jeg gikk ikke i noen barnehage der, og ble veldig sjenert. Mor prøvde å få meg til å begynne i en musikalsk barnehage. Jeg fikk utdelt en slags tamburin, men jeg var så sjenert at jeg måtte sitte med mor bak et forheng og spille. Jeg syntes nok også at låta jeg spilte var forferdelig, siden jeg hadde Beatles-plater hjemme og allerede hadde danset med Cornelis Vreeswijk. Jeg var med mor på Nyan-teateret både morgen og kveld, hjalp til i rekvisitten og lærte kortkabaler av en gammel svensk diva. Tilbake i Oslo i 1969 begynte jeg på Uranienborg skole. Jeg mistriv15


des med en overkristen, uerfaren og ung lærerinne fra landet som var gammeldags i tøyet. Jeg husker jeg måtte skrive 1+2 = 3 ti ganger, og så 2+1 = 3 ti ganger, og så føre det pent inn. Jeg kunne lese og regne fra femårsalderen, så det var ikke noe særlig inspirerende. I 2. klasse begynte jeg på Steinerskolen, og der trivdes jeg veldig bra. I 1972 flyttet jeg til far i Bergen og begynte på Steinerskolen i 4. klasse. Mor var igjen skilt og deprimert. Far og Sissel hadde bodd der siden 1967, og jeg ble plutselig storebror til to søstre på to og fem år. Jeg fikk mange venner i Bergen, men savnet veldig mamma og brødrene mine og lærte tidlig å kjenne på vemodige og sentimentale følelser. I Bergen var jeg ganske musikkinteressert, men jeg skilte meg ikke så mye ut fra andre ungdommer som bodde i blokken vår. Det var flere der som hadde platesamlinger. Det gikk i Uriah Heep og grupper som Deep Purple, Slade og etterhvert Queen. Jeg fikk litt sansen for Uriah Heep husker jeg, og tok opp alle platene på kassett. I 1967–1968, da jeg var cirka fem år, hadde jeg alle Beatles-platene som var gitt ut, og fortsatte å få platene i årene fram til de ble oppløst. Dette kan jeg takke brødrene mine for, spesielt den eldste, Halvor. Han spilte også gitar, noe jeg beundret ham veldig for. I 1970 var jeg åtte år og fremdeles fullstendig hekta på Beatles. Sikkert en gang i måneden spilte jeg alle Beatles-platene etter hverandre. Jeg ble helt knust da mor viste meg et avisoppslag om at Beatles skulle oppløses. Brødrene min prøvde å trøste meg, og sa sånt som: – Hør på denne her, eller: – Hør på Jethro Tull! Men jeg savnet melodiene, de magiske melodiene. En dag ble jeg med broren min bort i Urraparken. Hans venn Eddie Notland hadde nettopp fått lappen og kjøpt seg en 2CV. Den hadde til og med bilstereo, noe som var avansert den gangen. Dette var en åttespors kassettspiller med svære kassetter som du moste inn. Ut av høyttalerne kom «After the Goldrush», og jeg ble intenst opptatt av å høre. Både fordi melodien og stemningen i musikken umiddelbart traff meg, som noe jeg ikke hadde hørt før, og selvfølgelig på grunn av sangstemmen. Jeg måtte spørre om det var en kvinne eller mann som sang, og jeg syntes det var ekstra tøft at det ikke umiddelbart var lett å høre. Jeg har tenkt etterpå at kirkeklokkene må ha 16


slått samtidig, for jeg fikk nesten en religiøs opplevelse. Og nettopp det androgyne gjorde kanskje at uttrykket ble mer åndelig, at det ble mer ånd enn mann og kvinne. Fra da av var det å sjekke ut platene. Jeg hørte masse på «After the Goldrush» og kjøpte senere «Harvest» på den gamle radiosjappa som fremdeles ligger i Bygdøy allé. Så flyttet jeg altså til Bergen og hørte på det som vennene mine hørte på der borte. Jeg fortsatte å kjøpe alle soloplatene til Lennon, McCartney og Harrison, og forlot Neil Young litt, men da jeg kom tilbake til Oslo i 1975, kom «Zuma» ut. I tillegg var jeg på konsert med ham i 1976, og fra da av har jeg hatt et veldig sterkt forhold til Neil Young. Da jeg kom til Bergen, ble jeg for så vidt en normal gutt som var med på fotball og det som de andre var med på. Jeg så nok på meg selv som litt annerledes da jeg kom, men det normaliserte seg etter hvert, og det var fint for meg. Annerledesheten hadde kanskje å gjøre med framtoningen min og at jeg hadde så langt hår. Alle hadde jo det på denne tiden, men jeg hadde langt hår allerede i første klasse, da jeg var syv år. Det var mange som trodde at jeg var en jente. Det er jo noen gutter i den alderen som er sånn at man ikke er helt sikker, og jeg var en av dem. Det plagde meg ikke så mye, men det gjorde nok sitt til at jeg følte meg litt pussig. Så det å etter hvert begynne med aktiviteter som fotball var ålreit. Så begynte jeg på ungdomsklubb, der det ble dansing og flørting med jenter. Og jeg begynte å røyke sigaretter og drikke alkohol tidlig, i sjette klasse. Så jeg ble en av dem også, og følte meg helt på høyden. Men så kom jeg tilbake hit, til Oslo. Det var godt å komme tilbake til storebrødrene mine. Jeg kom tilbake til den klassen jeg hadde gått i på Steinerskolen, og det var veldig spennende å møte dem igjen etter tre år. Før vi dro til Bergen, hadde jeg bodd i Kruses gate. Da jeg kom tilbake, flyttet jeg til Thomas Heftyes gate, i huset vi sitter i nå, som var bestefars hus. Mine beste venner hadde flyttet fra byen, og de andre i gata her var mer perifere og ikke noen jeg turte å ta kontakt med. Dermed ble jeg igjen en litt snodig fyr som ble sittende for meg selv. Ganske raskt grep jeg til gitaren. Broren min hadde lært meg noen akkorder som jeg spilte litt på i Bergen. Men jeg hadde ikke klart å komme over 17


den bøygen det er å skifte så fort fra en D-dur til en G-dur at det er noe oppløftende og mulig å få til å bli musikk. Nå ble jeg helt hekta. Jeg har fått høre at jeg ikke tok av meg ranselen da jeg kom hjem fra skolen, men satt med ranselen på og spilte gitar helt til det ble mørkt. Det første jeg lærte var en Neil Young-sang. Jeg tror det var «Tell me why», selv om den har en, to, tre, fire, fem akkorder. Det kunne vært en av de enklere, «Helpless» for eksempel, men jeg tror det var «Tell me why». Jeg gikk ned til broren min hele tiden, og to ganger i uken lærte jeg en ny låt. Plutselig kunne jeg ti Neil Young-låter. Og så lagde jeg ganske snart den første sangen, vinteren 1976: «Keep All Your Colours». Da var jeg i gang. Jeg begynte ganske fort å opptre på fester; de få festene vi hadde med klassen min og liknende tilstelninger. Jeg kom med gitaren min, spilte noen sanger og imponerte. Broren min, Halvor, pleide å ta med gitaren i juleselskaper og andre familiære sammenhenger. Han satt og spilte Neil Young og noen egne låter. Da jeg ble 15–16, begynte jeg også å gjøre det. Jeg fikk kjemperespons i et juleselskap hos kusinen min. Jeg fikk høre at jeg hadde en original stemme, og at tekstene mine var underholdende på en rar måte de ikke hadde opplevd før. Storebrødrene mine tok meg etter hvert med på fester med sine venner. Det var et stort kick å komme på en slik fest. Det var jo ikke så mange utesteder den gangen, så på privatfestene kunne det være opp mot hundre mennesker. Det at jeg fikk innpass hos folk som var eldre enn meg, gjorde at jeg følte meg veldig voksen. De andre guttene i klassen min på Steinerskolen var ganske barnslige, så når jeg ble en gitartype på festene, følte jeg meg mer moden enn dem. Men det gjorde også at jeg ble helt parkert når det gjaldt de jentene jeg var betatt av. Jeg ble en fyr de kunne snakke med, mens de barnslige og vulgære guttene i klassen sikkert var enklere å flørte med. Jeg ville ikke nedlate meg til å operere på et sånt plan, så derfor ble det ikke noen jenteopplevelser på meg. I stedet for at gitaren ble en måte å sjekke jenter på, ble det motsatt for meg. Jeg nådde fram til jenter på den måten at jeg fikk veldig mange venninner, og jeg kunne til og med bli med dem på hyttetur. Sånne ting var verdifulle. Men jo mer proff 18


jeg ble på å være sammen med jenter, jo mer uproff ble jeg på sjekking. Sjenansen min bare økte, og etter hvert begynte jeg å lure på om det var noe galt med meg. – Handler noen av de tekstene du skrev i begynnelsen om noen av de erfaringene? I låta «The Freak» hadde jeg et vers hvor jeg sang: «Have you seen my baby, I love her so. I don't want to let her go». Jeg husker jeg syntes det låt fint, men at det ville være for flaut å synge, særlig overfor jentene i klassen som visste at jeg ikke hadde noen kjæreste. Så jeg forandret det til: «Have you seen my baby, I haven't met her yet. Tell me if you see her». Låta hadde også et vers som var avslørende for sjenansen min, men jeg tenkte jo at jeg ikke kunne synge for tydelig om disse tingene. – Det er jo også et vers i denne sangen der du synger: «I’m a freak and I try to kiss the sun but all I want to do is to sit in a tree and being stoned». Hva mente du med det? Jeg hang mye på storebrødrene mine sine rom, og siden dette var midt i hippietida, ble jeg nok utsatt for litt passiv cannabisrøyking. Jeg skrev teksten før jeg hadde prøvd hasj selv, men jeg hadde jo venner som drev med det. Selv begynte jeg å røyke hasj i niende klasse. Det var en kort periode der jeg kunne skulke skolen og røyke hasj. Men jeg husker at jeg etter en stund tenkte at dette kunne jeg ikke fortsette med. Det var som om personligheten min fikk en liten dytt i en annen retning, og jeg merket at jeg ble litt sånn. Så etter hvert ble det mer sjelden, og bare på fest i ny og ne. Jeg hadde ikke mitt eget utstyr, for å si det sånn. Teksten ga vel uttrykk for en oppfatning om at det var slik det gikk med folk som røyka mye hasj. Man har kanskje et ønske om å redde verden, men alt man klarer er å sitte og le oppi et tre. Jeg husker min mor sa at en alkoholiker kan klare å redde verden, men at en hasjnarkoman ikke kan. Han sitter bare og flipper. Da jeg gikk i sjuende klasse, var jeg på Kalvøyafestivalen. Jeg og en venn gikk bortover og kasta frisbee. Plutselig så vi en litt merkelig frika type med en barnevogn, og ut av den smøyg det seg en svær kvelerslange. Det var masse mennesker rundt, og noen fikk prøve slangen og henge den over seg. Dette har senere vist seg å være Bjørn Morisse, illustratør og medlem i bandet Popol Vuh. Jeg fortalte om dette da jeg 19


kom tilbake til broren min og de folka der. De satt langt unna scenen og røyka jointer. Alle reagerte på historien og sa sånn: – Nei, gi’rei ’a. Kvelerslange?» Men det var også en fyr med solbriller som lå med armene i kors og hørte på musikken. Det var helt stille i fem minutter og så kom det: – Kvelerslange … Sprøtt! Det gjorde inntrykk på meg å se en fyr som bare gliste og meldte seg ut av alt. – Hadde du frie tøyler hjemme, siden du kunne skulke skolen og røyke hasj? Ja, men moren min stolte på meg. Hun jobbet jo på Riksteateret og var en del på turné, så jeg var jo overlatt mye til meg selv. Men dette var i en kort periode som sagt. Jørn Christensen ringte meg i 1978, da jeg var 16 år. Han var 19 år, hadde flyttet hit fra Fredrikstad og begynt på forsøksgym. Jørn hadde snakket med Ragnhild som jeg hadde gått i klasse med på Steinerskolen. Hun hadde også begynt på forsøksgym og vært på fest med Jørn. Han hadde sittet og spilt Neil Young-låter en hel kveld, og det var vel ikke det mest typiske du kunne gjøre på en fest, i hvert fall ikke blant yngre folk. Men Ragnhild visste at det stort sett var det jeg også gjorde, og hadde sagt til Jørn at han måtte treffe meg. – Jeg hører du sitter og spiller Neil Young, sa Jørn i telefonen. – Ja … jada, var det første jeg sa. – Jeg kan niogseksti låter utenat. Jeg ble litt flau med en gang jeg hadde sagt det, for jeg hørte at han var en sindig type. – Ja … akkurat … Han var ikke en type som ville sagt akkurat det. Så jeg tenkte – faen. – Ja, kan ikke du komme bort til meg, jeg bor i Welhavensgate, sa Jørn. Det var jo veldig spennende å besøke ham oppe på hybelen hans. Han lagde te og var en så selvstendig fyr, liksom. Jeg ble nesten litt nervøs av ham, for han var så rolig og avbalansert. Vi fortsatte å møtes og spille Neil Young-låter sammen, og han lærte meg en og annen låt som jeg ikke kunne. Han var kjempegod på gitar. Jeg hadde jo en rotete teknikk, mens han var helt presis. Han var god til å holde tempoet, god på de tekniske tingene, og samme hvor mye jeg prøvde å øve på det han gjorde, så fikk jeg det ikke helt til. 20


Han var veldig opptatt av «Tonight’s the Night»-plata og av den elektriske Neil Young. Jeg hadde bare lært meg de akustiske låtene og hadde knapt lært meg å spille elektrisk gitar. Han visste alt om gitarspillet til Neil Young, om stemminger, om lyder, og han viste meg alle riffene. Jeg hadde kjøpt meg en elektrisk gitar og noe forsterkerutstyr en gang i niende klasse. Men jeg fikk ikke dreisen på det og satt hjemme og bare knotet. Jeg skjønte meg ikke på den elektriske lyden. Men Jørn hadde lest i blader og hadde peiling på rørlyd og hvilken forsterker og hva slags mikrofoner Neil brukte. Han viste meg hvordan man skulle finne fram til den riktige gitarlyden. Så etter at jeg traff Jørn, ble jeg mer og mer oppsatt på å lære meg elektrisk gitar. Jeg beundret Jørn voldsomt. Han var eldre enn meg, bodde alene og var kul på alle måter. Han var kunstnerisk, var med i klovnegruppe på Club 7, og han gjorde mange rare ting, som for eksempel å bruke slips med pålimte cheesedoodles som pynt. Jeg syntes han var en strålende fyr. Vi hadde en idé om at vi skulle gjøre noe sammen, og tenkte på å starte et band som skulle hete Neilistene. Men han var mye mer opptatt av new wave og det som foregikk enn det jeg var. Jeg hadde hørt på punk på radioprogrammet Pop spesial, og det fenget ikke meg så voldsomt. Men Jørn spilte Police- og Joy Division-låter for meg og mente at dette burde jeg forholde meg til. Jeg hadde hele tiden et håp om at Jørns planer skulle inkludere meg. På et tidspunkt lurte han på om jeg ville bli med og spille bass. Jeg ble litt skuffet, men Jørn mente det var ut med to gitarister i et band. Jeg hadde jo dessuten alle disse låtene jeg lagde på den tiden, og han ville nok noe helt annet enn det jeg holdt på med. Så fikk han kontakt med Andrej Nebb og Ola Snortheim etter en konsert med bandet de spilte i på den tiden: Pull Out. Dermed hadde han et band og forsvant inn i det. Jeg ble litt såret. Men han ble jo senere den fjerde deLillos de første årene, og han hjalp oss utrolig mye. Høsten 1978 begynte jeg på Nissen videregående skole, men sluttet etter et par måneder og fikk en idé om å søke musikklinja på Foss videregående skole. For å komme inn der måtte man beherske noter og ha et noenlunde musikalsk nivå. Broren min, Ole, kjente pianisten Per 21


Christian Revholt, som hadde sagt: – Bare send ham til meg hvis han trenger pianotimer. Jeg jobbet hardt for å komme inn på Foss og gikk et halvt år og spilte piano hos Per Christian. Han ble senere musikalsk leder ved Nationaltheateret og har vært det i alle år siden. På Foss fikk jeg egen pianolærer. Jeg hadde piano som hovedinstrument, og alle lærerne hadde en idé om at de skulle skape pianister av oss. Jeg husker det var litt slitsomt at læreren min trodde jeg ville satse på klassisk piano, og at jeg måtte late som og øve og gjøre det ordentlig. Jeg hadde gitar som biinstrument, men det var kun klassisk gitar, og jeg fikk ikke lov til å bruke tommelen på E-strengen. Gjorde jeg det, ble den banket tilbake på plass. Det var ikke noe inspirerende, men jeg fikk øvd opp fingerferdighetene mine. Høsten 1979, i første klasse på videregående, spilte jeg i et band i Bærum. En venn av meg kjente en kar som het Ferdinand Berentzen, og han spilte i et band som øvde i kjellerstuen hjemme hos foreldrene hans. Gruppa het «Black Nautch», og vi spilte coverlåter. Vi hadde bare én opptreden, på Østerås ungdomsklubb. Jeg var kun gitarist, men fikk lov å synge på «Stairway to Heaven» og Neils «Old Man». – Du skrev jo låter helt fra du var fjorten år gammel. Og du skriver i forordet til deLillos komplett om omstendighetene rundt din første tekst på norsk, «Livet er en liten dings», at du skrev om en helt konkret situasjon, og så ut fra det nærmest på slump kom på noen linjer du så kunne ha verdi ut over det konkrete. Tenkte du at dette var en oppskrift som andre låtskrivere fulgte, eller var det slik at du var fornøyd med i det hele tatt å få til å skrive en tekst? Det var forløsende å få skrevet noe i det hele tatt. Men jeg hadde nok en slags tro på meg selv som en litt pussig skrue som kunne komme med originale vinklinger, for eksempel da jeg skrev stiler på Steinerskolen. På Foss videregående var læreren opptatt av at jeg skulle lære formelle og saklige ting som å holde meg til tema, drøfting og konklusjon. På Steinerskolen slapp jeg sakligheten. Stiloppgavene der kunne være ganske sprø, som for eksempel, «En kopp», der jeg kunne skrive hva jeg ville om en kopp. Det appellerte veldig til meg å få sånne stiloppgaver, og jeg dro de ganske langt ut. Det var rett og slett fantastisk å skrive disse stilene og få positiv respons. Dessuten var det også sånn at 22


jeg i gruppesammenhenger, i klassen for eksempel, opplevde å få rollen som den komiske, som alltid snudde på ting og sa det motsatte. Jeg ble snålingen og fikk selvtillit av at jeg var en som kunne tenke rare tanker om det meste. Jeg hadde likevel ingen idé om at jeg kunne blande dette inn i gitarspillet mitt eller i musikken. Jeg var jo ikke noe opptatt av snåle tekstforfattere selv, eller av at Neil Young skulle si noe pussig eller morsomt. Men jeg opplevde vel med Talking Heads og liknende band at det lå en stemme der som hadde et snev av det obstfelderske «Her er så underligt». Jeg har aldri vært et menneske som har hatt lett for å lese poesi, og jeg synes mye av det har vært vanskelig å ta til seg. Det blir for kodet for meg, og jeg skjønner ikke om det er bokstavelig eller ikke. Men jeg fikk et kjempekick av Kykelipi-boken til Jan Erik Vold. Den traff meg noe helt vanvittig. Arild Nyquist var også en åpenbaring. Spesielt på Epleslang der han synger med Terje Wiik. Musikken var ganske treig, men melodiene var fine. Tekstene hans var morsomme og sprø, men poetiske likevel. Han hadde en låt som het «Postmannen», der han sang om «brev fulle av multekrem og marsipan» og om «brev med feite lår og dampende kyss». Det er en syk historie som ender med at postmannen sier «vær så helvetes grei. Sett postkassa hjemme i hagan hos meg». Sånne tekster inspirerte meg rett og slett, og de var morsomme midt blant alle de rocke- og punkebanda som prøvde seg med norske tekster på den tiden. De skulle være så jævla sinte og hadde ingen visjoner som appellerte til meg. På den annen side hadde vi jo band som Kjøtt, som hadde et uttrykk jeg kunne forstå. Og når Andrej Nebb sang om fiskepudding, var det inspirerende. Da jeg prøvde meg på å skrive tekster og kom fram til at jeg kunne ta utgangspunkt i dagligdagse situasjoner eller noe helt konkret, var det også sånn at jeg kunne prøve meg på ting som bare ble drit. Jeg husker jeg skulle lage en tekst om at jeg skulle kjøpe meg nytt månedskort. Idet jeg spilte låta for andre, hørte jeg jo selv at dette var totalt uten interesse. Men veldig ofte, når jeg bare begynte å synge om noe elementært, kunne jeg havne ut i noe pussig på en eller annen måte. Sånn som «livet er en liten dings»-linja. Og jeg merket jo at dette kunne jeg stå inne for. 23


Forløperen til deLillos startet opp på Foss i april 1981. Rune Lindstrøm, Tov Ramstad og jeg begynte å spille sammen. Vi het ikke deLillos, vi het ingenting, egentlig, men vurderte å kalle oss for De Er. Men det var jo aldri noen som fikk vite om dette, og vi hadde aldri noen spillejobb. Men fra april og fram til høsten 1981 hadde vi øvd inn ti–tolv låter som vi spilte inn i Scanax studio. Men min første ordentlige sceneopptreden var enda tidligere. I mars 1981 stilte jeg opp i NM i rock på Chateau Neuf. Bandet het Nachspiel, og sangen vi spilte het Vorspiel. Rune Lindstrøm spiste potetgull med mikrofon. Bjørn Hagerup, som døde av en overdose ikke lenge etterpå, spilte også gitar, men stod på kne og skrudde på gitarforsterkeren min til høyttaleren gikk i stykker. Vennen min, Axel Olsen, bidro med magedans og kora. Senere ble låta hetende «Blir det noen fest» og utgitt på maxisinglen «Sveve over byen». Jeg kjente mange av folka som spilte det året på Chateau Neuf, og mange gikk på Foss videregående. Men når jeg ser lista over alle bandene, så tenker jeg at det var lite som gjenspeilte det som skjedde i 1981. De fleste var basert på noe håpløst symforock-aktig. Det var ingen som hadde kvaliteter i retning av Joy Division for eksempel. Alle hang etter i en slags 70-talls-stim. Broadway News vant NM i rock, riktignok i 1979, men låta «Slutt å røyke» var litt eksempelet på hvordan situasjonen var. Torstein Bieler spiller en pompøs orgelintro, typisk for sånne band, litt inspirert av Toto og alt mulig rart. Så går det over i et new wave-vers, der vokalisten Lage Fosheim, på typisk vis, går opp på slutten av ordene. På begynnelsen av refrenget blander de inn litt symforock, der det høres ut som Jahn Teigen er vokalist. Dette kaller jeg naiv tekst! En ekte naiv tekst! Det er rart å høre en låt som dette, og det ligger mye arbeid bak et uttrykk som er så lite tidsriktig. Men sånn var det ute i verden også. Toto eksisterte jo. – Var du på dette tidspunktet overbevist om at det bare var musikk du ville drive med, eller tenkte du det var andre ting du kunne gjøre? Jeg var overbevist om at det var dette jeg ville; lage sanger, spille gitar, høre på musikk. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle spille med 24


andre, og jeg lurte på om jeg skulle være soloartist eller om jeg skulle ha et band. Jørn mente at band var det eneste kule. Å være soloartist var teit. En dag gikk jeg nedover Bygdøy Allé. Jeg gikk forbi Opus, min lokale platesjappe, der jeg hadde kjøpt alle skivene mine. I vinduet så jeg en stor plakat der det sto «Lars – Livet er for kjipt», og bilde av en vanlig, kjedelig type, som altså var Lars Kilevold. Dette var på et tidspunkt da jeg tenkte at Lars Lillo-Stenberg var for langt som artistnavn. Jeg hadde en idé om at jeg skulle kalle meg for «Larsebollen», som en riksmålsvariant av det far kalte meg: Larsebolla. – Eller kanskje bare Lars, tenkte jeg, med låta «Livet er en liten dings». Men da jeg så «Lars – Livet er for kjipt», med bilde av en som kunne vært meg, skjønte jeg at han hadde vært der før meg, og at jeg måtte lage meg et band. Jeg regnet likevel ikke med å kunne leve av musikken. Broren min Halvor hadde også spilt i band og drømt om å drive med musikk og en vakker dag livnære seg av det. Han hadde spilt i et fint band med mange kreative folk, men de kom liksom ikke så langt. De fikk ikke så mange spillejobber og i hvert fall ikke platekontrakt. Men sånn var verden. Det var nesten helt umulig å se for seg muligheten av å leve av musikk. Da jeg noen år senere skrev i «Finnes det en kvinne» at «jeg skal bare spille gitar, og det blir neppe noe å leve av», var det virkelig sånn jeg tenkte, selv etter fremgang og spillejobber. – Så du hadde ikke noen store ambisjoner, egentlig, med disse låtene? Nei, det var trangen til å lage dem som styrte meg. Men drømmen var veldig sterk, om at noe fantastisk skulle skje. – Hva hadde du tenkt å leve av, hvis du ikke skulle lykkes med musikken? Jeg kommer fra en akademisk familie, via min mor spesielt, men det var likevel ikke noe press mot å ta noen voldsom akademisk utdannelse. Jeg hadde en idé om at jeg kunne jobbe i en platebutikk, eller at jeg kunne stå nede på Musikkforlaget på Karl Johan og selge strenger. Da jeg gikk og kjøpte strenger og annet utstyr, stod det folk der som så ut som om de spilte i band. – Jeg får bli en sånn en, tenkte jeg, som bare står der. Jeg hadde ikke lyst til å bruke hodet mitt på noe lengre 25


akademisk studium. Det ville bare forstyrre fritiden min, som jeg ville bruke på musikk. Sommeren 1982 dro jeg i Marinen. Jeg var blant annet med på å kjøre minesveiper opp og ned til Nord-Norge et par ganger. Det var en trang båt med de merkeligste mennesker fra de minste plasser i Norge, men det var ganske kult å få anledning til å bli kjent med folk fra hele landet. På Madla spilte jeg i band og opptrådte som et innslag i en revy. Mad Navys het vi, og spilte «Tøff i pysjamas», som jeg hadde skrevet på videregående. Jeg lagde flere og flere låter på denne tiden og fortsatte med det etter at jeg var tilbake fra militæret sommeren 1983. Jeg hang med Jørn, spilte inn flere demoer og syklet rundt og leverte dem til det som var av plateselskap. Jeg hadde et halmstrå av håp på napp hos Leif Hemmingsen i Snowflake. Mens han spiste matpakka i lunsjpausen, spilte jeg noen låter for ham, blant annet «Tøff i pysjamas». – Kan du ikke skrive en hit da, Lars, sa han. Og jeg var visst plutselig barsk nok til å svare: – Du har jo nettopp hørt en. Jeg fikk meg jobb som scenearbeider på Centralteatret, og rundt juletider 1983 fikk jeg være vikar for min gamle pianolærer Per Christian Revholt på en Riksteater-turné til Sverige. Jeg måtte også inn på scenen med gullsminke over hele kroppen og en skinnfell rundt midjen. Jeg skulle figurere fruktbarhetsguden Dionysos og lokke slaver frem fra en kulisse med en tinnfløyte samtidig som kåte damer gikk bak meg og ropte. Elektra! Agamemnons dotter! Jeg ante jo ikke hva stykket handlet om og hadde bare blitt kastet inn i dette. I 1984 lagde jeg en demo hos Jørn Christensen. Bitten Forsudd fra Garden of Delight, som også var bookingsjef på rockeklubben «The Wall» på Torshov, hørte denne hjemme hos Jørn og likte det hun hørte. Da jeg var på «The Wall» på en eller annen konsert, traff jeg Bitten, som mente at jeg måtte starte et band og så varme opp for Cirkus Modern på påskeaften et par uker etter. Jeg kom på en episode som fant sted da Ola Snortheim, Jørn og jeg hadde vært i studio ett år før og spilt inn «Fugl i bur» og «Tøff i pyjamas». Da hadde Ola Snortheim, som spilte sammen med Jørn i Circus Modern, fleipa litt med at jeg burde kalle bandet mitt The Lillos. 26


Jeg sa til Bitten at jeg kunne starte et band som het The Lillos, og det tror jeg hun mente var et artig navn. Jeg tenkte selv at det kunne fungere på denne oppvarmingskonserten, men at jeg kunne finne på noe bedre senere. En uke senere ringte jeg Bitten og sa at det måtte skiftes til deLillos, fordi jeg tenkte det var teit at bandnavnet var på engelsk mens tekstene var på norsk. Tanken var at «De» skulle være en norsk lydskrift av «The», men jeg skjønte også at artikkelen kunne fungere både på fransk («Hot Club de Norv`ege»), og slik det gjorde for De Press. Egentlig var det ment som et midlertidig fleipete navn på bandet. Men så kom tilbakemeldingene fra folk som mente det var lett å huske, og at det låt fint. Jeg ringte til Rune og spurte om han ville være med på konserten, og det ville han. Tilfeldigvis traff jeg en fyr jeg kjente på gata, Sven Arne Glosli, og fortalte at jeg slet med å finne en bassist. Han sa at han kunne spille bass, og så øvde vi en gang med bare meg og han og en gang der alle tre var med. På konserten påskeaften 1984 spilte vi sju låter. Glosli lå over hos meg, og dagen etter sa han at låtene mine var artige, men altfor gammeldagse. Han ville lage noe mer eksperimentelt og så nok på seg selv som litt mer kunstnerisk enn låtene mine. Han hadde likevel sansen for meg og min energi og ville ha meg med på prosjektet sitt. Jeg syntes jo det var kult, men jeg var opptatt av å lage låter med faste rammer. På den tiden var det jo mange band som bygde opp låtene sine rundt et riff. Det var kanskje litt funky, og man tenkte: – Ah, dette låter jævlig kult! Så kom det kanskje inn noen tøffe trommer, men da vokalisten begynte å synge, var det rett og slett ikke noen låt der. Alt bare datt sammen, og det låt jævlig teit. Så da tenkte jeg: – Nei, her må det en låtskriver inn i bildet, skal det bli noe! Man må kjenne at det er en låt der! Lars Beckstrøm kjente jeg til. Jeg kjente ansiktet hans godt, for han jobbet i Musikkforlaget på Karl Johan. Beckstrøm var en koselig og grei kar som sa: – Strenger, ja … disse kanskje? Å, du vil ha dem? Å ja … jaa. Jeg husker jeg tenkte: – Jøss, driver han med musikk, egentlig? Det var mange som jobbet i musikkforretninger som var litt supermusikere 27


og egentlig ikke ville nedlate seg til å jobbe der. Man følte seg litt mindreverdig når man kom dit og handlet. Men Lars ga ikke det inntrykket. Det var hyggelig å kjøpe strenger hos ham. Senere la jeg merke til ham da han ble kjæresten til Tinken, som jeg kjente litt fra Steinerskolen. I 1983 dro jeg sammen med en venn til Gøteborg for å se David Bowie på Nya Ullevi. Etter konserten havnet vi sammen med en gjeng med nordmenn, inkludert Beckstrøm og Tinken. Og da snakket jeg litt med Lars. Da høsten 1984 kom, hadde jeg ingen bassist. Men på en konsert med Circus Modern på Vikateateret, traff jeg Tinken. Hun sa at Lars var ledig. Han spilte i et band som het Manifest, men der hadde vokalisten gått hen og hengt seg. Det var tragisk og voldsomt. Jeg gikk bort til Lars og spurte om han ville være med og spille bass. Joda, sa han, han bodde jo i kollektiv sammen med broren sin borte i St. Hallvards gate 29. De hadde øvingslokale i den ene stua, de. Det var ikke noe problem, jeg kunne bare stikke innom. Jeg husker at jeg ble imponert over at han var så rask til å finne tonene på bassen, selv om han egentlig var en bedre gitarist enn bassist. Men i bandene de spilte i hjemme i stua var vel Lars en type som sa: – Jeg kan godt spille bass, jeg, hvis ikke du vil. Han likte å spille bass, men han spilte vel så mye piano, gitar, mandolin og mye annet. Han var rask til å finne fram på basshalsen, hadde studert litt jazzteknikker og var god til å spille walking bass. Når vi sklei litt ut i instrumentalpartier, begynte Lars å vandre avgårde på bassen, og det synes jeg var flott. Så da ble det Rune, ham og meg som ble et band, og vi øvde hjemme hos Lars. Broren hans, Harald, var litt fornærmet, for jeg hadde faktisk allerede før sommeren spurt om han ville være med, men han dro til Spania og ble borte altfor lenge. Så da ble det Lars i stedet. På den tiden satt jeg mye hjemme, jeg hadde ikke noe familieliv som krevde noe av meg. Jeg fikk en kjæreste etter hvert, men i begynnelsen hadde jeg jo ikke det heller. I den perioden da jeg lagde de første 20 låtene, var jeg helt manisk. Hvis vi skulle øve på en fredag, så satt jeg onsdag og torsdag og jobbet med sangene. Jeg kom til øvingen med flere forslag til bassganger. Dette var bassganger få bassister ville ha 28


funnet på, fordi de var laget på en gitar. Beckstrøm var så lun og grei å ha med å gjøre og sa: – Ja, jeg kan godt prøve det! En del låter ble nok veldig overstyrt fra min side, men det at jeg hadde sittet hjemme på den måten, gjorde kanskje at sangene ble originale arrangementsmessig. Rune var den som hadde mest banderfaring, og det var nok han som var den flinkeste musikeren av oss. Jeg hadde veldig respekt for Rune, og han bidro med en del originale ting. Han kunne også styre låtene i en bestemt retning. Han kunne for eksempel høre hvordan jeg spilte en sang og si: – Vi kan godt gjøre det på den måten, men hva om du legger’n på dette her istedenfor? og så komme med et helt annet groove. – Var dere mye sammen utenom øvingene? På den tiden var vi mye ute på byen, på alle mulige konserter blant annet, og det var noen som påstod at jeg alltid hadde med en flaske akevitt på fredagsøvingene. Jeg husker ikke akkurat det, men det ble ofte en fest og rangling på fredagene. Vi så hverandre først og fremst to ganger i uken i forbindelse med øvinger, men vi traff hverandre ikke så mye utenom det. Det var ikke sånn jeg har sett at andre band holder på. Jeg og Rune var jo skolevenner, og jeg traff Rune en del på den tiden. Beckstrøm ble pappa allerede i 1986, så det ble litt annerledes for ham. – Delte dere musikalske referanser, hadde dere felles interesse for musikk? Vi var lillebrødre alle sammen. Rune var lillebroren til Morgan, som også var musiker. Han var en 70-talls synth-type, så Rune hadde vokst opp med Yes og Genesis og alt det der, men også jazz-orienterte ting, som Camel og alle de flinke: Herbie Hancock, Billy Cobham, John McLaughlin for å nevne noen. Selv om vi var unge i en tid der det skjedde masse på new-wave-fronten, tror jeg Rune aller nådigst kunne gå og se på alle disse nye bandene. Respekten hans lå et helt annet sted. Lars på sin side hadde en bror som hadde oversikten over alt det kule på 70-tallet, og Lars var helt åpen for new wave. Platesamlingen hjemme hos ham var åpen for alt, egentlig. Der var Kinks og King 29


Crimson, etnisk frikete og akustisk musikk, folk-prosjekter med mandoliner og liknende, gamle psykedeliske ting og mange andre rariteter.

Da Lars møtte Lars Lars Fredrik Beckstrøm: Faren min elsket å spille piano, uten noter, gjerne evergreens, og tok ofte fram gitaren og sang gamle franske eller engelske sanger i godt lag. Så det var naturlig for meg å begynne å spille litt piano og gitar i tiårs-alderen. Jeg bare satt og klunka, og jeg lærte meg noen sanger etter hvert. Som tolv–tretten-åring var jeg opptatt av å lære viser av artister som Lillebjørn Nilsen og Øystein Sunde. Da jeg ble 16, fikk jeg sansen for Ole Paus og ble veldig opptatt av platene hans, selv om jeg hørte mest på engelsk og amerikansk alternativ rock. Jeg har en bror som er fire år eldre enn meg. Da jeg var seks eller sju var jeg mest opptatt av The Monkees, mens han lå i forkant og var mer opptatt av rock. Jeg skjønte ikke noe av Black Sabbath, Led Zeppelin og liknende band før det var gått noen år, men jeg kunne jo gå inn på rommet hans og finne alt mulig av plater. Så hans musikksmak var en stor inspirasjon for meg. Broren min var også viktig for meg på den måten at han spilte bass i flere bluesrock- og progrock-band. I en periode øvde de i kjellerstua hjemme hos oss. En dag jeg som fjortenåring kom hjem fra skolen, skrudde jeg på forsterkeren og begynte å spille litt bass og syntes det var kjempekult. Jeg tenkte at det å spille i en type band som Deep Purple, måtte være fantastisk. Da jeg var 17–18 spilte jeg på gata med et lite orkester som spilte irsk folkemusikk. Også det var inspirert av broren min, som spilte i et slags elektrisk folkemusikkband. Så han har betydd mye for meg, hele veien. Jeg spiller jo med ham i dag i et band som heter Dog Age. Øystein Jevanord er også med der. Jeg begynte på engelsklinja i første gym, gikk på Forsøksgym i andre klasse og på Berg i tredje gym, der jeg hadde mange venner. Jeg burde jo ha søkt på musikklinja på Foss videregående, men det falt meg liksom ikke inn. 30

Profile for Cappelen Damm AS

Lars Lillo Stenberg Glemte minner  

deLillos har laget lydsporet til generasjoner av nordmenns liv. Her forteller Lars Lillo-Stenberg om hver eneste låt de har gitt ut siden st...

Lars Lillo Stenberg Glemte minner  

deLillos har laget lydsporet til generasjoner av nordmenns liv. Her forteller Lars Lillo-Stenberg om hver eneste låt de har gitt ut siden st...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded