Lars Lillo Stenberg Glemte minner

naltheatret fra syttitallet, sier Lars og peker på bildet. – Der er min far, og der er Nils Vogt.

– Og der er jeg, sier han og peker på en liten lyslugget gutt i fotballutstyr, som ser ut til å være topp fornøyd med å bli fotografert sammen med de voksne spillerne.

På vei inn i rommet snakker vi om Brann og om fotballskadene våre.

Rommet er lite. En seng, en bokhylle, et skap og et skrivebord. På skrivebordet står en stor Geneva. I et hjørne har Lars plassert et keyboard og en studiomikrofon koblet til en Mac. Her kan han spille inn skisser til nye låter.

Lars viser meg flere fotografier fra plata «The Freak». – Du kan jo se her, sier han og peker på et av dem. – Hvilket rom dette er.

– Og så snur du deg og ser på gitaren som står der … Det er den samme gitaren!

Da går det opp for meg at jeg nettopp har gått opp de trappene som Lars forestilte seg at han fløy ned i «Sveve over byen», og sitter i rommet der mange av de første låtene ble skrevet. Mange av dem klassikere i norsk rock. «Hjernen er alene» er en av dem, og over keyboardet henger et maleri som er malt av Lars’ bestefar Paul. Maleriet viser stedet der teksten til «Hjernen er alene» starter, i stua i familiehytta i Kjerringvik i Vestfold.

Selv gikk jeg litt glipp av deLillos’ gjennombrudd i 1986. Jeg ble 22 år den 22.12 1986, var i Beijing og ventet på å ta den transsibirske jernbane på vei hjem til Norge. Som bursdagspresang hadde min fire år yngre bror sendt meg en kassett med The Thes «Infected». Siden den var den eneste nye musikken jeg hadde på den syv dager lange togturen, fungerte den som en lydlegging av det sibirske landskapet, der jeg gjennom kupévinduet så tynne striper av røyk tyte ut av pipene på små glaserte tømmerkoier som brøt den tunge melankolien til den ugjennomtrenglige frostdisen som skjulte Bajkalsjøen. Og selv om jeg leste «Forbrytelse og straff» av Dostovjevskij før jeg gikk til sengs, så er det «Infect me with your love» og de andre låtene på kassetten som umiddelbart, når jeg setter den på, lar meg gjenoppleve glemte minner fra den transsibirske jernbane. Musikk framkaller glemte minner nesten bedre enn lukt og smak.

11