Knut Nærum Døde menn går på ski

Døde menn går på ski

Knut Nærum

Døde menn går på ski Kriminalroman

Knut Nærum © J.W. Cappelens Forlag AS, 2002 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-41549-5 1. utgave, 2. opplag 2016 Omslagsillustrasjon: Steffen Kverneland Illustrasjoner: Knut Nærum Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Lyd av mørke ugleskrik sprer en skrekk i sykestuen: skrekken for å ligge lik!

Snart vil timen slå da alle graver åpnes; det vil gli knokkelmenn med dødningskalle på hver nattlig kirkesti.

William Shakespeare (Gjendiktet av André Bjerke)

Innhold

Forord ...................................................................

De involverte .........................................................

Hvor vi får et interessant tilbud ...

1. kapittel Hvor vi tar toget .........................

2. kapittel Hvor Ursula får spader ................

3. kapittel Hvor toget nesten tar oss ............

4. kapittel Hvor man snakker om kjøtt .......

5. kapittel Hvor hodene begynner å rulle .....

6. kapittel Hvor jeg blir uglesett ..................

7. kapittel Hvor vi spiller Monopol .............

8. kapittel Hvor jeg forsøker meg som 9. kapittel drømmetyder ..............................

Hvor gamle saker blir rippet 10. kapittel opp i ...........................................

Hvor vi diskuterer fysikk ............

11. kapittel Hvor det virkelig står noen 12. kapittel bak meg ......................................

Hvor programlederen 13. kapittel fester grepet ................................

Hvor vi gjetter gåter ...................

14. kapittel 7

9 13 15 26 33 38 53 69 81 92 102 111 122 136 150 169

15. kapittel 16. kapittel 17. kapittel

Hvor påsken tar en ubehagelig vending ....................................... 184 Hvor sannheten kommer for en dag ................................... 200 Hvor jeg løper i trapper .............. 216

Forord

Det er gått en stund siden den blodige påsken på Blåkammen. Avisene har sluttet å skrive om tragedien, og nordmenn flest snakker ikke så ofte om den lenger. Likevel kan de mest hverdagslige gjenstander få minnene til å velle opp. En skistav, et Burberry-skjerf, et Monopolkort som ber oss rykke frem til Slemdal – mer er det ikke som skal til for å gi oss frysninger. Når Blåkamsaken så sjelden dukker opp i daglig konversasjon, er det trolig fordi saken var over allerede før den havnet i overskriftene. Det ble ingen langvarig rettssak med ankeprosesser, offentlig mistenkeliggjøring og Blåkamvitser, hvor mye vi enn kunne ha ønsket det. Mordene fikk sin oppklaring, i hvert fall en som politiet var fornøyd med.

Norske kriminaljournalister gjorde også en formidabel innsats i ukene etter at saken ble kjent. Jeg har bare to ting å utsette: For det første har de bare fortalt halve sannheten, og for det andre har denne halvparten vært full av hull.

Dette er beretningen til en overlevende. For første gang får vi vite den hele og fulle sannhet om hvorfor en gruppe tilsynelatende vellykkede Osloboere som ikke kunne utstå 9

hverandre, dro til Syd-Norges mest avsidesliggende fjellparti for å tilbringe påsken sammen på en gammel hytte uten elektrisitet og mobildekning. Det blir også avslørt hvordan Blåkammen ble åsted for et mordmysterium som ikke bare hadde for mange lik, men også for mange løsninger.

Når en så oppsiktsvekkende skildring som denne ikke blir utgitt under forfatterens eget navn, er det på sin plass å komme med en forklaring. I dette tilfellet handler det om troverdighet. Personen som i denne boken går under navnet Kjell Nilsen, er en av våre mest respekterte kriminalforfattere. Kjell Nilsen er ikke hans virkelige navn. Dessuten er ikke psevdonymet Kent Norman hans virkelige psevdonym. Nilsen/Norman har lagt seg i selen for å gi en mest mulig autentisk og utførlig skildring av det han opplevde i de dramatiske påskedagene. Likevel – har han fortalt meg – innser han at mange vil oppfatte denne fortellingen som det hysteriske produkt av en overspent fantasi.

En utgivelse under eget navn ville ha fratatt ham enhver troverdighet. Derfor har han overlatt dette ansvaret til meg. På denne måten kan Kjell Nilsen fortsatt – og med full tyngde – gi ut politiromaner hvor han avslører at det er mye muffens i den sosialdemokratiske velferdsstaten.

De andre navnene har jeg derimot beholdt. For det første er saken av offentlig interesse. De fleste involverte parter er kjente fra avisene, og resten hadde det uansett vært enkelt å gjette seg frem til. Det er en fordel at leseren ikke tror at denne boken handler om noen helt andre personer enn dem den faktisk handler om, ikke minst med tanke på hvordan de blir hengt ut.

10

Siden det ikke er min stil å meske meg i andre personers ulykke, vil jeg nøye meg med å håpe at leseren tar imot denne historien med den samme interesse som jeg selv har gjort. Og hvis vi kan lære noe av disse menneskenes skjebne, har de ikke handlet forgjeves. Da kan selv de døde fortsatt være til nytte for oss.

Knut Nærum Oslo, 19. juli 2002 Takk til Konrad Stang, MNPF

De involverte

sverre hartkorn...... milliardær, playboy og hatobjekt hilde hartkorn-pervaiz ............... hans søster, en ung og lovende borgerlig politiker omar pervaiz ................... hennes mann, en arbeidsom og ærekjær orientaler gina ledders ......................... trend- og kulturredaktør i Verdensbladet bernard enerød................. hennes mann, Norges nest yngste professor i semiotikk per terje bjørnhagen.......................... innbitt folkelig fjernsynsunderholder ursula wang ............................................ politisk fakir konrad stang ................ psykoanalytiker og piperøker leif slogum ................................. lensmann (angivelig) kjell nilsen................. også kjent som krimforfatteren Kent Norman

1. kapittel

Hvor vi får et interessant tilbud

– En av dere kommer til å myrde meg.

Det ble stille rundt bordet. Vi satt og drakk på Drikke etter en bedre middag på Mat. Få av oss ville ha oppsøkt slike eksklusive steder en alminnelig tirsdag i februar, var det ikke for at vår skamløst rike venn Sverre inviterte.

Praten hadde gått livlig; vi hadde baktalt felles venner og rakket ned på norsk fjernsynsunderholdning. Nå satte vi taust glassene ned. Barens klirr stilnet og sank, lik den dempede høyttalerjazzen, inn i stillheten omkring oss.

Sigarettrøyken drev som spøkelser over bordet. Sverre hadde lovet oss en kunngjøring, men denne var mer drastisk enn jeg hadde forestilt meg. Han hadde selskapet i sin hule hånd, og lot til å nyte det. Etter en liten evighet grep Omar ordet.

– Hvorfor akkurat en av oss? utbrøt den velkledde norsk-pakistaneren. – Du har da mange andre uvenner.

Per Terje viste Sverre håndflaten.

– Hvem av oss? spurte han, med sin utsøkte programlederdiksjon.

Sverre Hartkorn bikket bakover i stolen og la albuene på magen. Han presset venstre og høyre hånds fingertup15

per mot hverandre, og lot det skjeløyde blikket gli rundt bordet. Han smilte lurt, Sverres skjeve hjørnetannsmil.

– Jeg vet hvem morderen er, og morderen kjenner seg selv. Men ingen av oss to har tenkt å fortelle det til dere seks andre.

Jeg forsøkte å følge Sverres blikk, for å se om en av oss røpet seg med rødme, et blunk eller en nervøs rykning.

Alle satt stille som utstoppede fugler, inntil Per Terje ristet forbauselsen av seg og lot hånden falle med et klask.

– Hvorfor forteller du oss dette? kom det stakkåndet fra Gina, som satt ved Sverres side.

Hun var ansatt i Verdensbladet, men hadde aldri røpet noe om Sverres privatliv til avisen. Vi, som utgjorde hans nærmeste vennekrets, var oppsiktsvekkende lojale overfor milliardæren, som nå uanfektet nappet en sigar ut av et sølvetui og dro inn den karibiske duften.

– Når de rike ikke lenger gidder å ta sitt eget liv uten hjelp, konstaterte Bernard, – da er det pokker ta meg på tide å bringe giljotinen tilbake. Skål!

Han løftet konjakken og så seg rundt. Omar hevet så vidt et glass med brun leskedrikk, forøvrig uteble responsen. Gina trykket seg inntil Sverre og grep hånden hans.

– Det er ikke til å fatte, sa Gina og dro hendene bakover gjennom det fyldige, sorte håret. – Du, Sverre! Du av alle, som har så mye å leve for. Du som nettopp har skaffet deg personlig trener!

– Jeg akter ikke å dø, erklærte Sverre.

– Du skal bli myrdet, rekapitulerte hans søster Hilde, – og du vet hvem som skal gjøre det. Men du kommer ikke til å dø? Hvordan skal du få det til?

16

– Og hvem av oss skal egentlig myrde deg? gjentok jeg.

– Det er der utfordringen kommer inn i bildet, sa han.

– Utfordringen fra meg til dere: Klarer dere å oppdage morderen i deres egen omgangskrets?

Ursula stirret mot ham med kulerunde øyne, og løftet pekefingeren halvt i været. Hun tenkte hardt, det var som om det gnistret av den røde piggsveisen. Deretter falt hun forover og slo pannen i bordet, så glassene danset. Selskapet tidde i to sekunder. Jeg skottet ned på Ursula. Bevegelsen hadde dratt bukselinningen nedover og blottlagt den øverste delen av et seteparti som det var vanskelig å ta øynene fra.

– Det er Mordleken, stønnet Ursula, uten å løfte sitt røde hode. – Sverre vil ha oss med på Mordleken.

Sverre nikket. En bølge av lettelse skylte over oss, blandet med sinne. Sverre skulle ikke dø, på den annen side hadde han narret oss. Nå satt han smilende i vår midte som en blek Buddha. Per Terje bannet friskt, han likte ikke å bli tatt ved nesen. Som programleder i NRK var han tvert imot vant til å være den som overrasket andre.

De saftige nordnorske edene ristet og løftet meg tilbake til virkeligheten.

– Selvfølgelig! utbrøt jeg. – Sverres gamle kjepphest om det norske mords elendighet. Stemmer?

Sverre kysset Gina lett på kinnet, og dro til seg hånden.

Mens han så på meg, tente han sigaren med demonstrativ omhu. Han abonnerte på Cigar Monthly, og påsto at det bare var for artiklene.

– Med sporadiske unntak, pattet han, – er norske mord 17

like kjedelige som en lunsj på en norsk veikro, etter at den er gått tom for tyttebærsyltetøy.

– Men hva med Rüdner-saken, spurte Omar. – Hvor prosaisk var Alice?

– Dama var spenna gæern, utbasunerte Bernard, – og det var fullt forståelig. Hva hadde du tenkt hvis det var dine foreldre som hadde kunst for et tosifret antall millioner kroner hengende på veggen, mens du selv strevde for å beholde huset du bodde i? Alice Rüdner trengte penger, derfor hugget hun opp foreldrene sine. Eller fremskyndet arven, som det også kalles.

– Men hvordan kunne hun tro at hun ville slippe unna med det? spurte Ursula, som hadde satt seg opp igjen.

– Fordi hun fortjente det, sa Bernard. – I hvert fall i egne øyne. Alice Rüdner er et produkt av sin tid. Hun er som en åpen bok man ikke bør kaste bort sin tid på å lese. I så måte er hun lik flertallet av mine studenter.

– Hun er høyst prosaisk, sa Sverre, som for endelig å svare Omar. – Hun ble tatt. Det som hadde vært forfriskende annerledes, var om en norsk morder kunne gå fri på grunn av sin intelligens og ikke som følge av flaks.

Nettopp et slikt mord har jeg forberedt – til ære for dere.

– Du virker forbannet sikker på at du kan overliste oss, smilte Gina.

– Selvfølgelig, svarte han, – men jeg regner med at dere kan gjøre det interessant for meg.

Han kysset Gina på kinnet igjen, ikke like lett denne gangen.

– Si meg, sa Bernard, – driver du og legger an på det jeg 18

i mangel av mindre mannssjåvinistiske uttrykk må kalle «dama mi»?

Gina kneiste trassig med nakken.

– Jeg er ikke «dama di»!

– Gina, vi er jo gift.

– Jeg trenger ikke være dama di av den grunn!

– Nemlig, istemte Ursula.

– Du er min kone, for pokker! ropte Bernard til Gina.

– «Din» kone? freste hun. – Så du mener at jeg er din eiendom? Ni og et halvt års høyere utdanning har du, og likevel omtaler du kvinner som noe du kan eie, som ting!

Akademikeren prustet som en angrepsklar okse, men idet han senket hornene, lød lyden av glass som knaste mot glass. Bernhards øyenbryn hoppet. Han skottet ned på hånden som holdt konjakkglasset, åpnet den sakte og avdekket en rose av glasskår. Jeg har aldri tålt å se blod, selv ikke andres – kanskje var det derfor jeg begynte å skrive kriminalromaner, for å herde meg, for å venne meg til en blodig virkelighet. Lyset blafret i hodet mitt, jeg var i ferd med å slokne da beskjeden fra øynene omsider nådde frem til hjernen: «Bernard blør ikke». Jeg rettet ryggen og håpet at mitt lille illebefinnende hadde gått upåaktet hen. Alle kikket på Bernard, som forsiktig børstet knust glass ut av hånden.

– Nei, nå ble det litt kulten stemning her, sa Omar.

– Kan vi ikke heller snakke om mord?

– Hvorfor må det alltid handle om det? spurte Hilde.

– Det er en ekkel, morbid hangup.

– Vi har alle våre hangups, kjære søster, sa Sverre.

19

– Ingen vet det bedre enn deg, med et mulig unntak av din apoteker. Jo visst er det Mordleken, og her er reglene: Om en snau måned er det påske. Torsdag i påskeuken drar alle de tilstedeværende til fjells og tar inn på en hytte jeg har skaffet. Stedet ligger på Blåkammen, noen timer med scooter fra Geilo stasjon. En gammel seter, senere bygd om til jakthytte.

– Hva er galt med Undertunet? spurte Omar. Han siktet til Sverres elefantsyke fritidssted på Hafjell. Det hadde vi alle gjestet ved flere festlige anledninger. Første gang gikk jeg meg vill på vei til middag og ble ikke funnet før til kvelds.

– Hafjell er helt allright til sitt bruk, innrømmet Sverre, – men man kan kjøre til døren. I denne sammenheng er det en ulempe. Blåkammen utmerker seg også ved å være stedet i Norge med suverent dårligst mobildekning. Dessuten har hytta sin egen spøkelseshistorie.

– Lyder lovende, sa jeg, – men hva slags spøkelse snakker vi om? Poltergeist, grå dame eller hvitt laken?

Ursula kastet et strengt blikk på meg.

– Skepsisen ryker ut av ørene på deg, sa hun. – Du tror vel ikke på annet enn det du har sett med egne øyne.

– Schopenhauers standpunkt, sa Bernard. – Jeg for min del tviler på at denne Schopenhauer noensinne har levd.

– Det finnes mer mellom himmel og jord enn det man skulle tro, sa Ursula.

– La nå Sverre fortelle, formante Gina. – La oss få høre spøkelseshistorien!

Vår lysluggede velgjører hadde kretsens udelte oppmerksomhet. Likevel tok han en kunstpause.

20