Kimberley Freeman Bak glemselens slør

Kimberley Freeman

Bak glemselens slør

Kimberley Freeman Originalens tittel: Evergreen Falls Oversatt av: Ann-Magritt Sævold Copyright © 2014 by Kimberley Freeman All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN: 978-82-02-50550-9 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Christabella Designs Omslagsfoto: Getty Images og 123 RF Pty Ltd. Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om Stella Vera Sannhetens stjerne

Prolog

1926 De snakker hele tiden om «liket», og Flora er redd hun skal begynne å skrike og aldri slutte. De hvisker, men hviskingen er ikke lav nok, slik den aldri er når menn hvisker, og de sier det om og om igjen. «Vi kan ikke bare la liket ligge i et rom her.»

«Hvis vi legger liket i badekaret, vil det kanskje se ut som en drukning.» «Men de kommer til å undersøke liket, og da vil de finne at det ikke har vann i lungene.» Og så videre. Flora er innestengt i tankenes mørke, dystre fengsel, ute av stand til å forstå noe som helst etter at hun oppdaget den stakkars bleke, livløse kroppen. Hun skjelver i den iskalde vinden. Den feier inn gjennom den åpne døren og sniker seg innpå de høye eukalyptustrærne som står som vaktposter ned gjennom den mørke dalen.

«Hvis gamlingen får snusen i dette,» sier Tony og understreker ordene med å ta et kort drag av sigaretten sin, «kommer han til å stenge bankhvelvet med sju låser, og Flora får ingenting.»

Hun vil si at hun gir blanke i pengene, at døden aldri har virket så bunnløs og endelig og ugjenkallelig som i dette øyeblikket, når hun står her ved siden av det livløse legemet til et menneske som så sent som dagen før pustet og gråt. Leppene beveger seg, men ikke en lyd kommer over dem.

«Hva vil du gjøre, Florrie?» spør Sweetie henne.

«Det er nytteløst å prøve å snakke med henne,» sier Tony og rister på hodet i det svake lysskinnet fra stormlampen. «Hun 7

trenger minst et par glass whiskey om hun skal komme ut av sjokktilstanden. Hør her, det eneste vi vet akkurat nå, er at folk ikke må få vite noe. Det må se ut som en ulykke. Et fall under en spasertur langs stien.»

«I snøen? Vil noen tro på det?»

«Tenk på omdømmet dette mennesket har hatt,» sier han, og – å, herregud – nå dytter han i den døde med spissen på den ene skinnskoen sin, slik at kroppen løftes litt opp og synker ned igjen på gulvet. «Ikke mors beste barn, akkurat.» Tony registrerer plutselig at Flora står og hører på, og tar seg i det.

«Unnskyld, Florrie. Jeg prøver bare å være praktisk. Du må stole på oss.»

Flora nikker, fremdeles i sjokk, ute av stand til å fordøye det som er skjedd.

«Hvor langt skal vi flytte det, da?» spør Sweetie.

«Så nær fossen som mulig.»

Sweetie nikker og bøyer seg ned og griper om de livløse bena med de store, kjøttfulle hendene sine. Flora tar et skritt frem for å hjelpe til, men Tony skyver henne tilbake, vennlig, men bestemt.

«Du venter her. Du er i en tilstand som utelukker at du kan hjelpe oss, og dessuten er det bitende kaldt ute. Jeg vil helst slippe å måtte takle et lik til.» Han knipser sigarettstumpen ut døren foran seg, og den seiler i bue gjennom luften og lander i snøen. Den lille gloen slukner straks.

Flora ser etter dem mens de går. De strever seg møysommelig ut i mørket og kulden og blir til små, utydelige skikkelser nede i enden av hagen, og så forsvinner de ned steintrappen som fører nedover i dalen. Det er begynt å regne, og store, tunge dråper faller fra den mørke, skytunge himmelen og lander lydløst i snøen. Hun står i døren og venter på at de skal komme tilbake, og fingrene blir langsomt følelsesløse i kulden.

Regnet vil vaske vekk de tunge fotsporene deres i snøen, og sporene etter de slappe, døde armene som slepes mellom dem også. Men regnet vil også falle over liket, legge seg over det som et vått skrud, og gi det en vasstrukken begravelse. Flora 8

legger hendene for ansiktet og gråter, av sjokk og skuffelse og for tapet og grusomhetene som hun uten tvil har i vente. Stakkars Violet, sier hun inne i seg, om og om igjen. Stakkars, stakkars Violet.

Kapittel 1

2014 Hadde jeg hatt erfaring med menn, ville jeg ikke vært en trettien år gammel jomfru ansatt i min første jobb, og jeg ville kanskje klart å snakke med Tomas Lindegaard uten å fremstå som en bablende idiot.

«Det vanlige?» sa jeg, idet han kom bort til disken. «Du kan godt finne deg et bord og sette deg, så blir du servert ved bordet. Hvis du vil. Eller ikke. Jeg mener … du gjør selvfølgelig som du vil.»

Tomas smilte, det glimtet i de blå øynene, og en masse små rynker kom til syne i øyekrokene. «Kanskje jeg overrasker deg i dag og bestiller noe helt annet,» sa han.

Jeg lo, men sluttet straks. Latteren min var liksom altfor høy.

«Espresso,» sa han.

«Men det er jo det du alltid … å.»

Han smilte igjen, og jeg smilte tilbake og følte meg et øyeblikk som beruset, slik jeg alltid gjorde når han var i nærheten.

Jeg så plutselig Mrs. Tait komme inn og skyndte meg bort for å hjelpe henne. Hun ville aller helst klare seg selv, men trengte hjelp til å sette seg. Hun var plaget med stive ledd og gikk med stokk.

Hun kom seg på plass på stolen. «Takk, vennen min,» sa hun. «En dobbel kaffelatte og en sigarett, takk.»

Hun kom alltid med den samme morsomheten. Hun hadde sluttet å røyke tretti år tidligere, men påsto fremdeles at hun savnet sigarettene hver eneste dag, og særlig til morgenkaffen.

«Bare et øyeblikk,» sa jeg og gikk tilbake til disken, der 11

Penny hadde satt i gang kaffemaskinen. Lyden av den overdøvet klirringen og praten i kafeen og den dumpe, pulserende dunkingen av musikken. Tomas hadde satt seg ved stambordet sitt, midt i lokalet.

Penny så på meg, nikket nesten umerkelig i retning Tomas og sendte meg et megetsigende smil.

Jeg trakk på skuldrene. Jeg hadde ingen anelse om han var like interessert i meg som jeg var i ham, til tross for at vi pratet sammen så å si hver eneste dag. Han var med i et team av arkitekter som arbeidet med å pusse opp det historiske Evergreen Spa Hotel, og han var kommet helt fra Danmark for å designe hotellværelser og for å sjarmere meg i senk. Penny eide kafeen, som var en glitrende, glanset liten krok i glass og krom, beliggende ved enden av den nylig ferdigoppussete østfløyen i hotellet. Jeg var sikker på at Tomas var mer interessert i henne, hennes veltrente kropp og spanske gener som hun hadde arvet fra morssiden. Ikke en som meg, en tynn, lyshåret jente med bleke, nesten usynlige øyenbryn.

Penny skjøv to kopper bort til meg, den ene med Mrs. Taits kaffelatte og den andre med Tomas’ espresso. «Server Mrs. Tait først,» sa hun lavt, «og så drøyer du det litt, ok? Vet du hvordan du gjør det?»

Jeg nikket, gikk bort til Mrs. Tait med kaffen hennes og hentet så Tomas sin.

«Takk, Lauren,» sa han og ristet to små sukkerposer mellom tommelen og pekefingeren, før han helte innholdet i dem ned i kaffen sin. «Stille her i dag, hva?»

Nå hadde jeg sjansen til å drøye det litt. «Ja,» svarte jeg, «men jeg liker godt at det er litt travelt. Du glir inn i en rytme.»

Småprat. Jeg sto faktisk der og småpratet. Det var ikke så vanskelig som jeg hadde trodd.

«Lyst til å sette deg et øyeblikk?» sa han, med et vennlig smil.

Et støt av opphisselse. Jeg kastet et fort blikk på Penny, som signaliserte at jeg skulle ta imot invitasjonen. Jeg hørte at mobilen min begynte å ringe i håndvesken under disken, men ig12

norerte den. Vi pratet om forskjellige ting, lette, dagligdagse temaer, litt mindre dagligdagse temaer – han var skilt, ingen barn – vi hadde øyekontakt med hverandre, vi lo. Flørtet. Vi flørtet. Tanken fikk et nytt, varmt støt til å gå av i brystet mitt.

Telefonen min ringte igjen.

Penny rørte plutselig ved skulderen min. «Beklager, Lauren.» Hun holdt frem mobilen min, som nettopp var begynt å ringe for tredje gang. «Det er moren din, og nå er det tredje gang hun ringer. Kanskje det er noe viktig.»

De fem bokstavene lyste mot meg fra den lille skjermen.

MAMMA. «Jeg beklager,» sa jeg til Tomas. «Jeg må ta den.»

«Selvfølgelig,» sa han og tømte kaffekoppen sin. «Jeg må gå nå også.»

Jeg grep telefonen og gikk fort bort i hjørnet av kafeen, bak stativet med ukeblader. «Mamma?»

«Hvor har du vært? Jeg har ringt tre ganger!»

«Jeg er på jobben. Jeg kan ikke bare slippe alt jeg har i hendene …» Slapp av, ikke vær så brysk mot henne, sa jeg til meg selv. «Jeg kan ikke ta telefonen hele tiden når jeg jobber,» forklarte jeg. «Jeg var opptatt med å servere en kunde.» Jeg kastet et blikk over skulderen. Tomas var gått. Men han hadde lagt igjen noe på bordet. Jeg satte kursen tilbake mot det.

«Jeg ble urolig da du ikke svarte. Hvorfor er du der så tidlig?»

«Jeg har det tidlige skiftet i dag. Vi serverer folk på vei til jobben nå.» Det var en nøkkel som lå på bordet, festet til en liten merkelapp i plast. På den ene siden av den sto navnet hans, Tomas Lindegaard. På den andre sto ordene Gamle vestfløy. Jeg gikk bort til døren og åpnet den. Langs begge sider av gaten sto en lang rekke biler parkert, under høye bartrær. Et stykke lenger borte i gaten satt en mann på en plentraktor, opptatt med å rydde på gangstien. Ingen turister var dukket opp på jakt etter parkeringsplass i nærheten av fossen ennå. Tomas var ikke å se noe sted.

«Jeg beklager, men du vet hvor lett jeg blir engstelig,» sa mamma.

«Ja da, jeg vet det.» Jeg stakk nøkkelen i lommen på det 13

lille, svarte forkleet mitt og lukket døren etter meg. Penny sto ved Mrs. Taits bord og pratet med henne, men ellers var kafeen tom. «Er det noe viktig?» spurte jeg.

«Egentlig ikke,» svarte hun. «Det er bare … Adams bøker …» Jeg hørte stemmen hennes snøre seg.

«Jeg skal ta dem,» sa jeg resolutt. «Send dem opp hit.»

«Har du tenkt å bli, altså?»

«Ja, selvfølgelig.» Jeg trakk pusten dypt og stålsatte meg for det jeg visste kom.

«Det er langt hjemmefra.»

«Dette er hjemme for meg nå. » «Vel, jeg engster meg …»

Engster meg. Der var de ordene igjen.

«Jeg har det helt fint her oppe.» Mer enn fint, tenkte jeg. Jeg hadde det bedre enn jeg hadde hatt det noensinne. Jeg var endelig kommet meg vekk fra hjembyen min på kysten av Tasmania og bodde i Blue Mountains, i nærheten av Sydney, helt for meg selv. Jeg var i ferd med å lære meg alle tingene som andre mennesker lærte seg i slutten av tenårene, å betale husleie, ordne klesvasken min selv, handle inn matvarer. Mye senere enn jeg burde gjort.

«Det føles liksom så feil at du skal være så langt borte. Huset her er så tomt, og … er du sikker på at du har det bra? Jeg vil ikke at … det skal skje noe med deg.»

Mamma pleide å ringe meg to eller tre ganger hver dag, og to eller tre ganger hver dag sa hun disse samme ordene, at noe kunne «skje med meg». Det gjorde meg så frustrert at jeg holdt på å gå på veggene, men samtidig fylte det meg med dårlig samvittighet. Vi var ikke en vanlig, alminnelig familie. Jeg var ikke en vanlig, alminnelig datter. Ingenting ved vår situasjon var vanlig eller alminnelig.

«Du trenger ikke å bekymre deg for meg, mamma,» sa jeg, for minst hundrede gang. «Det kan jeg love deg.»

Hun sukket. «Ingen kan love noe sånt.»

«Jeg må legge på nå, for ellers kommer jeg til å få sparken,» løy jeg. «Det er så travelt i kafeen i dag. Send bøkene oppover. Jeg trenger noe å fylle tiden med om kveldene.» Kveldene 14

mine var lange og tomme. Tv-signalene var ikke verdens beste der hvor jeg bodde, Penny var den eneste vennen jeg hadde klart å skaffe meg til nå, og jeg kunne selvfølgelig ikke vente at hun skulle holde meg med selskap hver kveld. Jeg hadde fått for vane å legge meg tidlig, med en kopp te, et stykke fruktkake og noen utdaterte sladreblader fra den bakre delen av bladhyllen i kafeen.

«Greit, jeg skal gjøre det, men …»

«Ha det, mamma.»

Jeg merket Pennys blikk på meg mens jeg slapp mobilen ned i håndvesken igjen.

«Er alt i orden?» spurte hun.

«Ja da, det er det. Hele tiden,» svarte jeg.

Senere, mye senere, kom jeg til å huske på Tomas’ nøkkel. Jeg hadde slengt forkleet på sengen da jeg kom hjem, og satt kursen rett for badet. Leiligheten jeg leide i Evergreen Falls lå på baksiden av Mrs. Taits hus, fem minutters spasertur fra kafeen. Badet var knøttlite, men badekaret var dypt, og vinduet ved siden av det vendte ut mot en usjenert, privat hage. Jeg ble liggende i karet og nyte badet mitt en stund, men etterpå, da jeg holdt på å legge klesvasken i vaskemaskinen, hørte jeg lyden av noe som slo mot innsiden av trommelen. Jeg tok forkleet ut igjen, tok frem nøkkelen og kjente et lite støt av dårlig samvittighet.

Jeg la nøkkelen på kjøkkenbenken og satte meg for å spise middag – enda en ferdigrett som jeg hadde varmet i mikrobølgeovnen, biff Stroganoff denne gangen – og mens jeg spiste, studerte jeg nøkkelen i lyset fra taklampen. Tomas Lindegaard. Vakkert etternavn, tenkte jeg. Utenfor var det begynt å mørkne. Byggeplassen lå nok tom og forlatt nå, og på kafeen hadde Penny sikkert hengt opp skiltet med «Stengt.» Jeg visste hvor Tomas bodde mens han jobbet på hotellprosjektet: Jeg hadde sett leiebilen hans stå parkert utenfor et lite hus i enden av en lang innkjørsel kantet av eiketrær, fire kvartaler bortenfor der hvor jeg bodde selv. Tanken på å gå bort og banke på døren hans fikk hjertet mitt til å øke farten.

15

Jeg tok på meg en ren T-skjorte og jeans, dro på meg skoene og forlot leiligheten.

Kvelden var behagelig varm, og luften luktet av bartrær og eukalyptus. Jeg hadde flyttet til Evergreen Falls på forsommeren, og nå tre måneder senere, i mars, hadde jeg ennå til gode å oppleve en eneste ubehagelig varm dag. En lett bris blåste, og himmelen hadde en farge som av blekt rav, ispedd lette, rosa skyer. Jeg tok stien oppover mot hovedveien og hørte det knase av kvister og barnåler under skoene.

Ingen bil sto utenfor Tomas’ hus. En dyp skuffelse bredte seg i meg. Hva hadde jeg egentlig ventet? Hva hadde jeg håpet på? Hendelser i fortiden min gjorde at jeg aldri kom til å få et normalt forhold til en mann, men jeg lengtet intenst og med hele mitt hjerte etter å få oppleve det.

Jeg sukket, snudde og gikk hjemover igjen.

Men jeg hadde ikke lyst til å gå hjem. Kanskje han var borte på byggeplassen fremdeles, tenkte jeg. Jeg la kursen mot Evergreen Spa Hotel.

Hotellet var en stor, vakker bygning, og akkurat nå lå de gamle murveggene badet i fargene fra solnedgangen. Den tilhørende eiendommen strakte seg en hel kilometer fra ende til ende, og lå plassert litt innenfor kanten av en skråning, med utsikt utover åssider og daler så langt øyet rakk. To store, hundre år gamle bartrær flankerte hovedinngangen, og begge var omgitt av et meterhøyt bed, overgrodd av ugress og gule blomster. Hotellet var bygd i 1880-årene, hadde hatt sin storhetstid i begynnelsen av 1900-tallet og var siden forfalt, etter andre verdenskrig, da det var blitt brukt som kommandosenter for det militære. På 1960-tallet var det blitt gjort et halvhjertet forsøk på å renovere det, og da var vestfløyen blitt restaurert såpass at den kunne brukes til brylluper og andre tilstelninger. Siden var den blitt gjenspikret, på samme måte som resten av bygningen. Men så, året før, hadde eiendomsutviklerne dukket opp. Tomas var kommet. Penny hadde leid kafeen. Jeg hadde rømt fra foreldrene mine i Tasmania og tigget henne om å skaffe meg jobb som servitør for småbyens innbyggere og turister, men først og fremst for arbeidslaget på 16

hotellet. Østfløyen på Evergreen Spa var snart ferdig oppusset og skulle åpne senere på året.

Men vestfløyen, den opprinnelige mursteinsbygningen med sine flotte, buete, italienskinspirerte vinduer og sine vakre gesimser … vel, der hadde det knapt vært folk på flere tiår.

Og jeg hadde nøkkelen.

Mitt liv hadde til nå bestått av å unngå spontane ting og handlinger, alt sammen for å spare min mors nerver. Jeg hadde aldri klatret i trær, aldri vært ute og kjørt bil med gutter, aldri kunnet bli med på stranden når vennene mine inviterte meg med (når jeg hadde hatt venner, da, og det hadde jeg vel egentlig aldri hatt, for ingen hadde noensinne syntes at jeg var moro å være sammen med). Jeg hadde vokst opp og sett alt gjennom min mors perspektiv. Hun ville hatet at jeg stakk nøkkelen i låsen og vred den rundt. Hun ville hatet at jeg kastet et siste blikk rundt på den tomme byggeplassen, som lå omgitt av høye trær, der vinden raslet lett i greinene, fjernt fra lydene av trafikken ute på hovedveien. Hun ville hatet at jeg gikk inn, lukket døren etter meg og befant meg i mørke. Og fordi hun ville hatet det, gjorde jeg det.

Alle vinduene i bygningen var blitt spikret igjen i en fjern fortid, og strømmen var ikke koblet til, så jeg tok frem mobilen min og slo på lyset. Det lyste ganske svakt, men nok til å hindre meg i å snuble i ting. Jeg lyste rundt meg og så at jeg befant meg i en slags vestibyle, med oppsvulmet parkett og avskallede partier oppe under det høye taket, loddent tapet som var begynt å løsne i hjørnene og hang slapt ut fra de flekkede veggene. Lysekronen i taket var støvet og ødelagt. Den reflekterte lyset fra mobilen min, og lysstrålene ble brutt og glitret som tusen krystallaktige gnister over veggene. Jeg snappet etter pusten og trakk i meg en masse støv som fikk meg til å hoste i tretti sekunder uten stans.

Jeg ble stående en lang stund, midt i vestibylen, og prøvde å forestille meg hvordan den hadde sett ut den gangen da den var ny, og hvordan den ville se ut om noen år når Tomas og arbeidskollegaene hans var ferdig med oppussingen. Jeg følte 17

at jeg var privilegert som fikk anledning til å se den slik den var nå. Uoppusset, urørt, preget av tidens tann.

Jeg lyste rundt med lykten. På den ene siden lå en gang som svingte av rett foran meg, og på andre siden var det en trapp. Jeg stolte ikke på at trappen ville bære meg, så jeg fortsatte bort gjennom gangen, forbi noen tomme rom, og befant meg plutselig i et stort grovkjøkken. Gulvet var belagt med ujevne fliser, og en gigantisk støpejernsovn dominerte hele den ene veggen. De store kvadratiske utslagsvaskene var fulle av gjørme og slagg. Et av bordene i den ene veggen var borte, og gjennom åpningen så jeg undersiden av en utvendig trappeoppgang. Over den var det hengt opp et skilt med advarselen: «FARE, ADGANG FORBUDT». Jeg følte meg litt ille til mote. Jeg burde ikke gått inn hit.

Jeg gikk tilbake samme vei som jeg var kommet, gjennom gangen og vestibylen, bort til døren. Den lot seg ikke åpne.

Der var ikke noe nøkkelhull på innsiden, og håndtaket var også borte. Det eneste som sto igjen etter det, var en metallstang som stakk ut av døren. Jeg plasserte telefonen mellom tennene slik at den lyste ned på føttene mine, og grep om stangen med begge hender og prøvde av alle krefter å få vridd den rundt, men det eneste jeg oppnådde, var at hendene ble røde og såre og luktet gammelt metall.

Pulsen økte farten. Jeg var innestengt, og ingen visste at jeg var her. Jeg kunne ringe til Penny eller til Mrs. Tait. Eller til min mor – tanken på det siste fikk meg til å le høyt, og et øyeblikk glemte jeg redselen jeg hadde følt til å begynne med.

Jeg slo av lyset på telefonen for å spare på batteriet mens jeg tenkte gjennom situasjonen.

Selvfølgelig, tenkte jeg, bygningen var jo kjempesvær, så det fantes ganske sikkert andre utganger. Jeg gikk inn gjennom gangen igjen og kikket etter utganger i de tomme rommene. Grovkjøkkenet var spikret igjen med lemmer. I enden av gangen var det to dører: Den ene var det uhindret adgang til, og den andre var plassert under en lang trapp. Jeg prøvde å åpne den første, men håndtaket rikket seg ikke. Jeg satte inn nøkkelen, men det gikk ikke an å vri den rundt. Jeg 18

prøvde den andre døren, og det skulle vise seg å være en stor tabbe.

Nøkkelen gled lett inn i nøkkelhullet, og det gikk an å vri den om også. Jeg dyttet i døren, men den ville ikke åpne seg, så jeg la mer kraft i dyttet, og – krasj!

Hjertet banket fortere. Det kom tre krasj etter hverandre, og lyder av ting som ramlet over ende. Jeg tente forsiktig lyset i lykten og så rett inn i noe som så ut som et lagerrom, så vidt høyt nok under taket til at man kunne stå oppreist. Da jeg skjøv opp døren, hadde jeg ufrivillig dyttet til en tung keramikkurne som igjen hadde truffet det ene bordbenet på et gammelt, gebrekkelig bord. Bordet hadde veltet, og alt som hadde stått på det, hadde rast ned på gulvet – bøker, lamper, kofferter, esker med alskens krimskrams, og enda andre gjenstander som jeg ikke klarte å identifisere. Urnen hadde overlevd, men et komplett teservise var knust.

Jeg sto foran et vanskelig dilemma: bruke resten av batteriet på telefonen til å lyse med, rydde opp i rotet som best jeg kunne, og prøve å skjule fadesen min, eller jeg kunne ringe Penny, fortelle henne hva jeg hadde gjort, og bite i meg ydmykelsen.

Jeg valgte en tredje løsning: rydde opp så fort som mulig, finne Tomas og tilstå alt, og tilby meg å betale for teserviset.

Og kanskje for bordet. Han ville sannsynligvis tro at jeg var komplett idiot og aldri snakke med meg mer. Men den tanken var på en måte en lettelse også, for da trengte jeg ikke lenger gå og lengte og hige etter noe jeg uansett aldri kunne få.

Jeg støttet mobilen mot veggen for å få lys nok til å gjøre det jeg skulle. Bordet kunne ikke reddes. Det skadde benet var knekt. Jeg plukket opp bitene av teserviset og la dem utenfor døren, og så rettet jeg opp igjen veltede kartonger og kofferter, samlet sammen noen skohorn, noen gamle lysarmaturer og et par dørklinker, og ryddet dem til side.

Deretter snudde jeg en veltet kartong og sto plutselig og så på en gammel grammofon. Noen rustne klemmer på tre av sidene og et ødelagt håndtak røpet at den hadde vært bærbar.

19

Jeg løftet den forsiktig opp og så at den ene siden hadde sprukket i fallet. Jeg satte den ned på gulvet ved siden av mobilen min, og lyset falt på noe hvitt som var halvveis skjult i sprekken. Jeg grep fatt i det og dro ut en bunke med konvolutter, ombundet med et falmet fløyelsbånd.

Jeg løsnet båndet og bladde gjennom konvoluttene. Ingen var merket med navn eller adresse, men det var helt tydelig noe i dem. Jeg åpnet den første og tok ut noen sprø, gulnete papirark. De var skrevet på med blekk, og blekket hadde antatt en brunaktig farge med årene.

Min elskede, hvilken tortur det er ikke å kunne komme til deg i kveld …

Kjærlighetsbrev. Gamle kjærlighetsbrev. Jeg snappet etter pusten. Jeg hadde stjålet en nøkkel, tatt meg inn i en tom, forlatt bygning og funnet en bunke med gamle kjærlighetsbrev.

Jeg følte meg plutselig nesten ør av opphisselse. Nå skulle du sett meg, mamma. Dette var nettopp opphisselsen og euforien jeg hadde gått glipp av hele livet fordi jeg hadde vært altfor forsiktig. Nå skulle du sett meg, pappa. Jeg festet båndet om brevene igjen. Nå skulle du sett meg, Adam. Et plutselig støt av skyldfølelse fikk euforien til å kjølne. Hvordan kunne jeg tenke slik? Ingenting av det som var skjedd, hadde vært Adams skyld. Han hadde aldri ønsket å bli årsak til noe av det som var skjedd, ikke noe menneske på kloden ville ønsket det.

Jeg la brevene ved siden av telefonen, forsøke å rydde så godt som mulig før jeg gikk og skjøv bordet inn mot veggen, slik at det sto av seg selv. Så stakk jeg brevene i jakkelommen, lukket døren og forlot stedet. Ved hjelp av lyset på mobilen fant jeg veien tilbake til grovkjøkkenet, til det eneste vinduet som ikke var spikret igjen. Jeg lente meg mot vasken og prøvde å skyve opp vinduet, men fikk det bare opp noen centimeter. Jeg klatret opp på kjøkkenbenken, plantet føttene i den skitne vasken og dro i vinduet av alle krefter. Det ga fra seg et stønn, og så gikk det opp, og frisk kveldsluft strømmet inn. Jeg klatret ut, lukket vinduet etter meg og gikk rundt bygningen, over parkeringsplassen og ut i gaten. Det var blitt 20

helt mørkt mens jeg var inne, så jeg gikk bort under en gatelykt, trampet skitten av skoene mine og så at klærne var fulle av støv. Mens jeg sto der og prøvde å tørke støvet vekk, hørte jeg en bil som tutet. Jeg snudde meg og så to frontlys som nærmet seg. Jeg trådte til side, ut på det fuktige gresset, og bilen stoppet ved siden av meg. Det var Tomas.

«Trenger du skyss?» spurte han, med svak aksent.

Jeg var så flau at jeg knapt fikk frem et ord. «Jeg … eh, jeg må snakke med deg om noe.»

Han hevet øyenbrynene og smilte svakt. «Sett deg inn, så kjører vi bort til meg. Jeg bor like i nærheten.»

Bort til ham. Jeg sukket. «Ok.» Jeg satte meg inn i bilen, med kjærlighetsbrevene i lommen, og et par minutter etter var vi borte ved huset der han bodde.

En sensorlampe tentes automatisk da vi nærmet oss verandaen hans. Jeg ventet på at han skulle spørre meg hva jeg hadde gjort borte på Evergreen Spa, men han snakket i stedet om hvilken deilig kveld det var, og hvor godt han likte seg her i Blue Mountains, og om hvor annerledes det var å bo i København. Jeg er sikker på at jeg svarte ham, men hjernen min jobbet på høygir for å finne ut hvordan jeg skulle få fortalt ham det jeg hadde gjort.

Han slengte nøklene fra seg på et lite bord og viste meg ut i kjøkkenet. Jeg tok av meg skoene i tilfelle det fremdeles var skitt på dem.

«Vil du ha noe å drikke? Te? Kakao? Kaffe tror jeg ikke at jeg våger å tilby deg. Den er det bedre at du lager til meg.»

«Nei takk.»

«Jeg har lyst på kakao. Jeg lager den slik min mor gjorde.

Den er virkelig god.»

Jeg tvang frem et lite smil. «Ok, jeg lar meg friste.»

«Sett deg og la meg få høre hva det var du ville snakke med meg om.»

Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og fulgte ham med blikket mens han fant frem en kjele i støpejern, som han satte på komfyren. Han snudde seg for å hente melk ut av kjøleskapet, og mens han sto slik at jeg ikke kunne se ansiktet 21

hans, sa jeg: «Du glemte nøkkelen til vestfløyen på kafeen i dag.» «Å, så det var der jeg la den igjen. Jeg har endevendt kontoret to ganger for å finne den.»

«Huff, jeg beklager. Jeg la den i forklelommen, og så ringte moren min, og … hun kan være ganske … distraherende.»

«Det gjør ingenting.»

«Er du … går du ofte inn i vestfløyen?»

Han helte melk i kjelen, og så kom han bort til bordet og satte seg, han også, for å vente mens melken ble varm. «Ikke særlig ofte, nei. Vi begynner ikke arbeidet der før om minst et halvt år, kanskje ikke før om tolv måneder.»

«Jeg gikk inn.» Pulsen hamret i ørene mine mens jeg sa det. Jeg husket en gang jeg hadde vekket Adam fra dyp søvn, og mamma hadde skreket til meg. Da hadde jeg fått omtrent samme følelse som den jeg hadde nå. En følelse av å ha gjort noe fryktelig galt. Han smilte. «Slem pike.»

«Ja, og da jeg skulle gå ut igjen, fikk jeg ikke døren opp. Jeg prøvde å åpne en annen dør som jeg fant, men den førte inn til et lagerrom, og jeg … jeg kom til å rive ned en del ting der.»

«Hva slags ting?»

«En masse ting. Jeg knuste et gammelt tesett. Herregud, jeg håper ikke det var antikt.»

Han smilte fremdeles, og det beroliget meg litt.

«Jeg er forferdelig lei for det. Jeg pleier vanligvis ikke å oppføre meg slik. Jeg har levd et liv så streit og korrekt at det nesten ikke er til å tro. Du aner ikke hvor korrekt jeg har vært.

Jeg skjønner ikke hva som gikk av meg i kveld.»

«Kanskje det var nysgjerrigheten som løp av med deg.»

Han gikk tilbake til komfyren for å røre i melken. «Ikke tenk mer på dette. Det gjør ingenting.»

«Men jeg knuste jo ting.»

«Vestfløyen ble ryddet for lenge siden. Det er sikkert bare noe gammelt krimskrams som ligger igjen der, ting uten noen verdi. I hvert fall ingenting uerstattelig. Glem det.»

Lettelsen strømmet gjennom meg. «Det er snilt av deg å si det.»

22

«Trodde du jeg ville skjelle deg ut eller noe?»

«Jeg var ikke sikker.»

«Jeg er bare glad for at du ikke skadet deg der inne. Jeg er slett ikke sikker på om forsikringen vår ville dekket det.»

«Jeg holdt meg vekk fra trappen.»

Han gjorde klar kakaoen, blandet i den litt honning og fylte opp i to digre krus. «Hvordan kom du deg ut igjen?»

«Et av vinduene i grovkjøkkenet var ikke spikret igjen.»

«Flink pike.» Han kom tilbake til bordet med koppene, og satte seg igjen.

Jeg smakte på kakaoen min. Den var søt og glatt som silke. «Å,» utbrøt jeg, «så god den er.»

«Jeg skal fortelle mamma at du likte den, neste gang jeg snakker med henne.»

Jeg smilte til ham, og så husket jeg plutselig brevene. «Se her,» sa jeg og dro dem opp av lommen og skjøv dem over bordet, bort til ham. «Jeg fant disse inne i en gammel bærbar grammofon.»

«Hva er det for noe?» Han løsnet forsiktig båndet og åpnet den ene konvolutten og tok ut brevpapiret. Han leste de første linjene, og så så han på meg igjen og smilte. «Kjærlighetsbrev?»

«Jeg tror det. Jeg kikket bare så vidt på et av dem.»

Han rensket strupen. «’Min elskede. I dag lå jeg i solskinnet bortenfor tennisbanen og gjenopplevde i tankene møtet vårt i går kveld, og munnen min kjentes full av søt saft fra din …’»

Tomas lo. «Dette kan jeg ikke lese høyt. Det er altfor dristig.»

Jeg kjente at jeg rødmet. Han brettet brevarket sammen igjen og rakte meg hele brevbunken. «Behold dem. Men la meg få nøkkelen min tilbake.»

«Er du sikker på at jeg kan beholde dem?»

«Ja, jeg insisterer. Les gjennom alle sammen og la meg få et referat fra de beste av dem. Se om du klarer å finne ut hvem de er skrevet av og til. Hvis de lå gjemt, kan det hende at dette kjærlighetsforholdet har vært hemmelig også. Kanskje du har dumpet borti en hemmelighet.»

23

Tanken fikk et lite støt av opphisselse til å gå av i brystet mitt. Eller kanskje det skyldtes at jeg satt der sammen med Tomas, ved kjøkkenbordet hans, og drakk kakao slik moren hans lagde den. Kanskje det var ren lykkefølelse.

Vi pratet. Han fortalte meg om moren sin, og jeg fortalte ham – litt – om min. Jeg var ikke rede til å la ham få hele livshistorien min ennå. Ikke fordi det ville tatt så lang tid å fortelle den – jeg kunne skrevet den ned og fått plass til den på et knappenålshode – men fordi jeg ville at han skulle få bli skikkelig kjent med meg først.

Hvem jeg nå egentlig var. Jeg visste det fremdeles ikke.

Han tilbød meg mer kakao. Jeg hadde veldig lyst til å bli, men visste at moren min kunne ringe igjen når som helst, og jeg ville ikke snakke med henne så Tomas hørte det, og jeg kunne ikke la være å svare heller, for da ville hun få panikk igjen.

«Det er best jeg går nå,» sa jeg. «Men takk likevel.»

«Trenger du skyss?»

«Nei, jeg bor like i nærheten. Jeg leier en leilighet bak Mrs. Taits hus. Den eldre kvinnen som alltid sitter på kafeen, du vet.»

«Ja, jeg kjenner henne. Hun inviterte meg på te en ettermiddag like etter at jeg kom hit.»

Vi gikk ut på verandaen. Møllen sto og stanget mot lyset i utelampen.

«Vel, god natt,» sa jeg.

«Fredag,» sa han plutselig. «Kan jeg få invitere deg med ut på middag da?»

Det tok et øyeblikk før hjernen min klarte å følge med hjertet, som allerede sang ja med operastemme. «Fredag kveld? Ja, gjerne, det har jeg veldig lyst til.»

«Fint.» Han virket lettet. Han smilte bredt. Fordi jeg hadde sagt ja til å bli med ham ut på middag. Jeg hadde problemer med å tro det. «Kan jeg hente deg klokken seks?»

«Ja. Det blir … vel, jeg ser deg på kafeen i morgen, ikke sant?»

«Jeg blir i Sydney de neste dagene, så …»

24

«Vel …» Jeg smilte fåret. «Ser deg på fredag, da.»

Jeg gikk hjemover i mørket, åndeløs av opphisselse. Telefonen ringte, og jeg visste at det var mamma, men jeg stønnet ikke engang.