Keret blaibok

for sent på jobben, hadde han diktet opp en løgn om en schæferhund han hadde funnet liggende langs veien.

Hunden var blitt påkjørt, fortalte han, og han hadde levert den hos veterinæren. I denne løgnen var hunden lam i begge beina, og han hadde tatt den med til veterinæren bare for å få beskjed om at den aldri ville klare å bruke bakbeina igjen. Det gjorde susen. Det var mange løgner i kjølvannet av Robbies liv. Syke løgner, armløse løgner, drepende løgner, alt annet enn myke og harmløse løgner. Løpende løgner eller løgner i bil, tyvaktige løgner og løgner med stil. Han fant opp løgnene på et blunk, og tenkte aldri at han en dag kunne støte på dem igjen.

Det hele begynte med en drøm. En kort, tåkete drøm om hans døde mor. I drømmen satt de begge på en stråmatte midt ute på en åpen, hvit flate som ikke syntes å ha noen begynnelse eller slutt. Ved siden av dem på denne uendelige, hvite flaten sto en kuletyggismaskin med bobletopp, av det gammeldagse slaget der man legger en mynt på maskinen, vrir om håndtaket – og ut kommer en kuletyggis. I drømmen fortalte Robbies mor at livet etter døden drev henne på veggene, for menneskene var gode, men det fantes ikke sigaretter noe sted. Ikke bare ingen sigaretter. Ingen kaffe. Ingen radio. Ingenting.

«Du må hjelpe meg, Robbie,» sa hun. «Du må kjøpe en kuletyggis til meg. Jeg oppdro deg, sønn. Alle de 16