Katalysatormordet av Hans Olav Lahlum

Katalysatormordet

Hans Olav Lahlum

Katalysatormordet

© CAPPELEN DAMM AS 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-40839-8 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Superultraplus Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Mina – som representant for fremtidshåpet og en ny generasjon samfunnsengasjerte idealister …

Dag én: Kvinnen fra Lijordbanen

I Det var ni minutter over ti om kvelden onsdag 5. august 1970 at jeg helt uventet og plutselig så henne for første gang.

Jeg fikk alt senere samme kveld vite den unge kvinnens navn. Likevel skulle jeg gjennom de syv dramatiske dagene som fulgte for meg selv fortsette å kalle henne for «Kvinnen fra Lijordbanen». Hadde jeg der og da forstått betydningen av hennes oppførsel, kunne det ikke bare reddet hennes liv, men også fått stor betydning for livene til en rekke andre mennesker.

Jeg hadde få minutter tidligere avsluttet min kveldsvakt med et rutineoppdrag på et hotell ved Smestad.

Direktøren der hadde vært noe overspent frem til den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968, og var definitivt blitt småparanoid senere. Han ringte om en ny potensiell terrortrussel på hotellet ca annenhver måned.

Denne gangen gjaldt det en gjest som med et av direktørens favorittuttrykk hadde virket «hemmelighetsfull inntil det mistenkelige». Den aktuelle gjesten var en mann som trolig var under tretti år, men det var vanskelig å anslå sikkert på grunn av et stort skjegg og visstnok påfallende mørke solbriller. Han var velkledd, snakket perfekt norsk, og var høfligheten selv da han ba om et rom i andre etasje med balkong. Han hadde imidlertid ikke forhåndsbestilt og oppga ingen postadresse. Gjesten sa at det var usikkert hvor lenge han skulle bli, men 7

forhåndsbetalte kontant for ti dagers opphold. Han ønsket ingen rengjøring av sitt rom, men ba om at et frokostbrett hver morgen ble satt på gangen utenfor klokken ni. Så lenge det tomme brettet ble satt ut på gangen igjen kunne man trygt gå ut fra at han fortsatt var der.

Dette hadde nå skjedd seks dager på rad, uten at noen av personalet kunne huske å ha sett noe annet livstegn fra gjesten.

Pliktskyldigst lyttet jeg på veggen i hotellets korridor noen minutter, selvsagt uten å finne noe mistenkelig der.

Jeg konstaterte at det ikke var tegn til noe kriminelt, og at det kunne tenkes mange forklaringer på denne gjestens unektelig uvanlige oppførsel. Så jeg lovte å sjekke det oppgitte navnet – Frank Rekkedal – med politiregisteret, og ba om at man tok kontakt dersom det fremkom nye omstendigheter som ga grunn til bekymring i saken.

Av rent praktiske årsaker – min tjenestebil hadde røket en aksel tidligere på dagen – tok jeg 5. august 1970 trikken til Smestad. Derfor steg jeg klokken ni minutter over ti på en trikk i retning sentrum. Det var en svært stille sommerkveld på Smestad. Jeg var eneste passasjer som hadde ventet på perrongen.

Det var akkurat da jeg satte meg ned, at jeg så henne for første gang. Ned den tussmørke veien mot perrongen kom hun plutselig som ingensteds fra. Og hun kom fort – svært fort.

Min første innskytelse var at hun måtte være en friidrettsutøver på høyt nivå, siden jeg ikke kunne huske å ha sett en kvinne løpe så fort før. Så ventet jeg nærmest å se en mann med øks eller ljå komme løpende etter henne. Men det var ikke så mye som et glimt å se av noen forfølger, selv om jeg hadde klar sikt 20-30 meter bak henne. Det var i det hele tatt ikke noe annet menneske å se der ute. Likevel akselererte kvinnen, tross sin stramme dongeribukse, ytterligere på sin ville ferd mot siste vogns 8

siste dør. Min stigende mistanke om at det dreide seg om en sinnsforvirret person økte fordi hun, tross farten, løp på en høyst original måte. To ganger hoppet hun i fart plutselig et steg til venstre, og en gang et steg til høyre.

Tross sin voldsomme fart rakk hun det akkurat ikke: Døren gled igjen like foran henne. Det kjentes som om hele vognen ristet da hun smalt inn i den. Et par sekunder stirret vi på hverandre gjennom vinduene i døren. Jeg konstaterte at hun hadde langt lyst hår, og anslo at hun var midt i tjueårene og litt over middels høy.

Det var imidlertid ansiktet som tiltrakk seg all min oppmerksomhet. Det var stivnet i en maske av skrekk. De blå øynene som møtte mine var vidt oppspilte.

Den unge kvinnens desperasjon lot seg ikke stoppe av døren. Hun slo med fortvilelsens styrke knyttneven i den, og pekte deretter med en dirrende pekefinger mot meg – eller mer nøyaktig mot noe bak meg.

Jeg snudde meg automatisk, men så ingen bak meg i vognen heller. Det var først da trikken var vel ute fra Smestad stasjon jeg forsto at det var nødbremsen på veggen bak meg hun hadde forsøkt å peke på.

Det var ikke til å unngå at jeg på veien inn til sentrum ble sittende og tenke på dette merkelige møtet med kvinnen fra Lijordbanen. Trikkene gikk fortsatt hvert tjuende minutt, så noen større katastrofe kunne det vanskelig være at hun ikke rakk denne. Da jeg gikk av på Nationaltheatret, hadde jeg avskrevet saken med at det etter alt å dømme dreide seg om en sinnsforvirret person. Jeg angret ikke på at jeg ikke hadde sanset meg til å bruke nødbremsen, og tenkte det var like greit om jeg aldri så henne igjen.

Jeg så henne likevel en gang til – og det til overmål både samme kveld og på samme sted. Nærmere bestemt fem på elleve, få sekunder etter at jeg hoppet ut av en lånt politibil ved Smestad stasjon.

Til mitt spede forsvar forsto jeg straks sammenhen9

gen da en telefon fra Holmenkollbanen kvart på elleve meldte at trikken som skulle gått fra Smestad ett minutt på halv elleve hadde kjørt på en ung kvinne i sporet.

I skarp kontrast til at kvinnen fra Lijordbanen knapt en time tidligere med voldsom energi og i stor fart løp etter trikken jeg forlot Smestad med, lå hun da jeg kom tilbake helt urørlig og livløs i sporet. Likevel var det helt udiskutabelt henne. Jeg kjente først igjen den blå dongeribuksen, og deretter det lange lyse håret.

Føreren var forståelig nok helt ute av seg. Han gjentok gang på gang at kvinnen lå i sporet da han kom kjørende, og at det i tussmørket hadde vært umulig å se henne før på få meters avstand – og da var det teknisk umulig å få stanset. Det hadde gått så fort og vært så fryktelig at han ikke kunne si om hun hadde vært i live før påkjørselen. Heldigvis roet han seg litt da jeg for fjerde gang forsikret at ingen mistenkte ham for noe slags kriminalitet eller uaktsomhet i sakens anledning.

Kvinnen fra Lijordbanen het Marie Morgenstierne, studerte statsvitenskap ved Universitet i Oslo, og hadde fire uker tidligere fylt 25 år. Dette ifølge et studentbevis hun hadde oppbevart i sin lommebok sammen med tre tikronesedler, en femtilapp, et månedskort og to nøkler.

Det var også alt av tenkelig interesse vi fant på henne.

Hvis hun hadde hatt med seg noen håndveske den kvelden, var den forsvunnet før hennes dramatiske ferd endte i sporet.

Det slo meg straks at jeg hadde hørt navnet Marie Morgenstierne før. Men hvor og i hvilken sammenheng, var jeg der og da helt ute av stand til å huske.

Trikken hadde vært i ferd med å stanse da den traff henne. Overkroppen til den omkomne var likevel så ille tilredt etter sammenstøtet at dødsårsaken ikke lot seg fastslå på stedet. Men ansiktet var intakt. Det stirret stivt opp på meg med det samme vettskremte uttrykket som jeg hadde sett gjennom trikkeruten vel en time tidligere.

10

Jeg spurte meg straks om hun hadde vært en sinnsforvirret person som hadde kastet seg foran neste trikk, eller om det lå noe annet bak. Og lovte i det samme meg selv at jeg ikke skulle gi fra meg denne saken før jeg hadde funnet det ut. Heldigvis ante jeg ikke da hvor mange dager og hvor store komplikasjoner jakten på sannheten om dødsfallet til kvinnen fra Lijordbanen skulle vise seg å medføre.

II Det var under sterk tvil at jeg klokken ti over tolv kvelden 5. august 1970 slo nummeret til min sjefs hjemmetelefon. Jeg visste heldigvis at han var en natteravn som bodde alene, og hadde tillatelse til å benytte meg av det «ved mord eller svært mistenkelige dødsfall frem til ca litt over midnatt».

Sjefen lyttet oppmerksomt til min korte fremstilling.

Han godtok til min lettelse deretter straks at jeg med mine førstehåndsinntrykk både fra avdøde og åstedet, åpenbart var kvalifisert til å lede etterforskningen av den.

«Vet du forresten hvem Marie Morgenstierne var?» spurte han deretter alvorlig.

Jeg måtte med beklagelse svare nei på dette åpenbart ganske vesentlige spørsmål. Fortsatt hadde jeg da denne ubehagelige følelsen av at det var et navn jeg hadde hørt, men ikke fikk frem noe minne av.

«Marie Morgenstierne var forloveden til Falko Reinhardt», sa sjefen ettertenksomt.

Det ble stille i telefonen noen sekunder. Så føyde han raskt til: «Hun tilhørte den lille kretsen rundt ham, blant Vietnam-aktivistene i den revolusjonære ungdomsbevegelsen. Det var hun som sov i samme seng som Falko Reinhardt den natten han ble borte og som først oppdaget at 11

han hadde forsvunnet. Vi er mange rundt om i politiet, og sikkert i det norske samfunnet for øvrig, som vil være både takknemlige og imponerte hvis du samtidig som du oppklarer denne nye saken, løser den gamle gåten om hva som skjedde med Falko Reinhardt den uværsnatten i Valdres for to år siden. Jeg gir beskjed om at alle papirene fra sommeren 1968 skal sendes ned til ditt kontor i morgen tidlig.»

Jeg takket for det, og la på røret.

Så la jeg meg, men var ute av stand til å få sove. Jeg var i løpet av halvannen time på en antatt rolig onsdagskveld blitt betrodd ikke bare en ny mordsak, men også avdelingens mest omtalte og merkeligste forsvinningssak fra de siste ti årene.

En eneste ting sto som sikkert for meg da jeg omsider sovnet denne uventet dramatiske onsdagen 5. august 1970. Jeg visste hvem jeg måtte starte neste arbeidsdag med å ringe. Telefonnummeret til den funksjonshemmede professordatteren Patricia Louise I. E. Borchmann sto fortsatt å lese ved siden av nødnummerene til brannvesenet og sykehusets akuttmottak, på telefonlistene både ved min hjemmetelefon og min kontortelefon.

Dag to: Tre foreldre, fire studenter – og ett noe problematisk vitne

I Torsdag 6. august 1970 våknet jeg før sju om morgenen – og oppdaget at jeg var for oppspilt til å kunne sove videre. Etter gårsdagens møte med kvinnen på Lijordbanen, kjente jeg noe av den samme besettende spenningen som jeg tidligere bare hadde opplevd i forbindelse med mine to første mordsaker. Ved den første av dem hadde etterforskningen nærmest stått stille i to dager, til jeg etter en henvendelse fra hennes far svært beleilig kom i kontakt med Patricia Louise I. E. Borchmann. Jeg ventet ikke lenger enn nødvendig med å ringe henne, og kjente en sterk lettelse da jeg etter tre ringelyder klokken ti på halv åtte hørte hennes faste og skarpe stemme i telefonen.

Patricia var selvsagt ukjent med funnet av den døde kvinnen i banesporet på Smestad sent kvelden i forveien.

Hun lyttet med stigende interesse til min beretning om den, og plystret anerkjennende da jeg nevnte den avdødes navn. «Falko Reinhardts forlovede!» sa vi ett sekund etterpå – i kor. Så ble vi noen sekunder sittende i samstemt og ettertenksom stillhet.

Det ble jeg som brøt stillheten ved å tilføye: «Dette kan vel knapt være tilfeldig?»

Patricia snøftet så høyt i telefonen at jeg kunne se hennes misfornøyde ansikt for meg.

«Det skal jeg love deg at det ikke er. Du har selvsagt alt sjekket hvilken dag Falko Reinhardt forsvant?»

13

Jeg måtte innrømme at jeg dessverre ikke hadde det, men forsøkte å unnskylde meg med at den datoen vel neppe var det viktigste her.

Patricias stemme hadde allerede fått en undertone av triumf da hun svarte.

«Neida. Men Falko Reinhardt forsvant altså, levende eller død, ut i uværet i Valdres-fjellene natt til 5. august 1968. Slikt kaller man ikke tilfeldigheter der jeg kommer fra.»

Jeg kjente det isne i kroppen samtidig som pulsen steg ytterligere. Og hørte min egen stemme forsikre at datoen da plutselig ble svært relevant, og at man ikke kalte slikt for tilfeldigheter der jeg arbeidet heller.

Patricia ble tydeligvis ikke mindre morgeninspirert av det, og akselererte raskt videre: «Forandring fryder – selv i mordsaker. På 1960-tallet holdt vi oss med lukkede rom og gamle menn. Nå starter et nytt tiår med at du ringer meg om en ung kvinne og det åpne roms mysterium. Jeg må straks advare om at det kan være vanskeligere materie. I Krebs’ gate 25 på Torshov hadde vi bare seks leiligheter med til sammen syv mistenkte å forholde oss til. Rundt bordet på herregården til Magdalon Schjelderup på Gulleråsen satt det bare elleve personer. På Smestad stasjon kan derimot i teorien nær sagt hvem som helst ha vært i går kveld. I praksis er det forhåpentligvis et noe mer avgrenset antall mistenkte her, og noen av dem kan jeg etter å ha lest om Falko Reinhardts forsvinning allerede gi deg navnene på. Men det er svært viktig at vi får vite så mye vi kan om hva som skjedde i Marie Morgenstiernes siste levetimer, og hvem som kan ha vært i nærheten da. Finn ut hva hun gjorde og hvem hun møtte på Smestad i går kveld, og etterlys umiddelbart vitner som kan ha sett henne gå mot stasjonen der. Ta med deg alt av tenkelig interesse både om Marie Morgenstiernes dødsfall og om Falko Reinhardts forsvinning. Og 14

kom hit til middag klokken seks i kveld. Hvis det kan passe?»

Det lød som en ordre mer enn som et spørsmål. Jeg svarte straks at det passet bra.

«Kastet Marie Morgenstierne seg i sporet, falt hun, eller ble hun dyttet?» spurte jeg deretter kort og provokativt til avslutning av samtalen.

Det skulle jeg ikke gjort. Patricia sukket tungt, og svarte bare demonstrativt: «Nei! Hun ble skutt!»

Jeg konstaterte etter dette med skrekkblandet lettelse at Patricia tydeligvis var i like godt slag som året før.

Hun ventet til jeg spurte om nærmere detaljer, men fortsatte da umiddelbart: «Jeg blir svært overrasket hvis Marie Morgenstierne ikke ble skutt i løpet av få sekunder etter at trikken du satt på kjørte fra henne. Og jeg regner det for lite sannsynlig at hun ble skutt med en jaktrifle av årets modell. Men det vet du vel forhåpentligvis mer om når vi ses i kveld?»

Jeg svarte at jeg hadde godt håp om det, la raskt på røret, og forlot umiddelbart min leilighet. Hodet kjentes allerede lettere fortumlet, men jeg tenkte likevel klart at jeg nok kunne komme til å se lite til leiligheten min de neste dagene.

II Vel fremme på kontoret mottok jeg beskjed om at rutinemessig åstedsbefaring og dør til dør-runde på Smestad ikke hadde innbrakt noe. Så ringte jeg til kringkastingen for å be dem etterlyse mulige vitner fra Smestad kvelden i forveien. Jeg kunne raskt konstatere at avisene ikke hadde rukket å få med noe om dødsfallet. Overskriftene var dominert av den unge løpestjernen Arne Kvalheims seier på 3000 meter under gårsdagens internasjonale friidrettsstevne på Bislett – og av nær 100 demonstranter 15

som hadde slått leir for å stoppe en planlagt kraftutbygging ved Mardøla i Møre og Romsdal.

Etter å ha lagt fra meg avisene ble jeg sittende ettertenksom noen minutter. Strafferegisteret hadde ingen mappe av noe slag på Marie Morgenstierne, og folkeregistermappen var et ark som ikke var mye til hjelp. Hun sto der bare oppført med en hjemmeadresse på Frogner.

Det slo meg i det samme som litt merkelig at vi ikke hadde hørt noe fra foreldre eller andre slektninger. Under den oppgitte adressen på Frogner fant jeg i telefonkatalogen en Martin Morgenstierne, med tittelen banksjef. Jeg ringte nummeret flere ganger, og lot det ringe lenge hver gang, uten å få noe mer svar av den grunn.

I påvente av kontakt med pårørende eller annen informasjon om Marie Morgenstierne, kastet jeg meg i stedet over den ganske tykke mappen om hennes forlovede Falko Reinhardts forsvinning fra august 1968. Det var spennende lesning, og jeg hadde som Patricia vanskelig for å tro at det ikke var noen sammenheng mellom forsvinningen og Marie Morgenstiernes død.

Falko Reinhardt, Marie Morgenstierne og fire andre unge fra det radikale studentmiljøet på Blindern hadde lørdag 3. august 1968 reist sammen på en hyttetur til Vestre Slidre i Valdres. Senere forklaringer var samstemte i at Falko hadde vært initiativtaker til turen, og at hensikten hadde vært fire dagers uforstyrret planlegging av Vietnam-demonstrasjoner og annen aktivitet for høsten, samt sosialt samvær. De første to dagene av oppholdet hadde forløpt udramatisk.

Mandag 5. august hadde Falko for noen timer forlatt hytten, uten verken før eller senere å ville gjøre rede for hvor han skulle. Om kvelden hadde det brutt ut uvær med storm og regn, og de seks studentene hadde holdt seg innendørs. Det var blitt drukket noe alkohol, men etter hva deltakerne senere husket ikke i større mengder.

En følelse av uro hadde spredt seg som følge av uværet.

16

Den hadde tiltatt etter en episode tidlig på kvelden, da en av de kvinnelige deltakerne hevdet å ha sett et ansikt med en svart øyemaske utenfor vinduet. Studentene hadde etter dette gått samlet ut i uværet, men uten å finne noen spor etter uvedkommende. «Opplysningen forekom ytterst merkelig, men vitnet likevel troverdig», sto det notert i rapporten fra avhøret. Jeg noterte meg med noe undring dette og fortsatte ivrig lesningen.

Det virkelige dramaet i Valdres-fjellene startet først klokken to om natten, da Marie Morgenstierne satte i et skrik så høyt at to av de andre studentene våknet i sine rom.

Da de kom løpende til fant de henne alene på soverommet. Falko Reinhardts del av dobbeltsengen var tom.

Jakken hans hang i klesskapet, men de øvrige klærne og skoene hans var borte. Vinduet var lukket fra innsiden på grunn av regnet utenfor.

Og akkurat der ble min lesning klokken fem over elleve avbrutt av en irriterende og utålmodig banking på min kontordør.

III Jeg sukket, la motvillig fra meg papirene og åpnet kontordøren. Den skyldige i forstyrrelsen viste seg å være en oppskjørtet liten patolog.

«Kvinnen fra skinnegangen var død ikke bare da trikken traff henne, men også før hun falt ned i sporet …», begynte han.

Jeg vinket ham utålmodig videre.

«Hun ble skutt, det har jeg alt funnet ut!»

Patologen nikket ivrig og bukket – tydelig imponert over fremdriften i min etterforskning.

«Og selv om det er litt mer usikkert, har jeg grunn til å tro at hun ikke ble skutt med en helt vanlig jaktrifle heller.»

17

Han nikket enda mer ivrig og bukket enda dypere.

«Det er da aldeles utrolig hva De kan finne ut selv uten teknisk bistand. Kulen ser ut til å være skutt fra et eldre våpen av uvanlig type og kaliber .22. Det er mest sannsynlig en salongrifle eller et annet relativt lett gevær, men kan også være en pistol.»

Jeg spurte patologen om han hadde noe annet av betydning å fortelle, og lukket ham raskt ut av kontoret da svaret viste seg å være nei. I tankene var jeg fortsatt i Valdres sommeren 1968, den uværsnatten da Falko Reinhardt forsvant fra et soverom hvor vinduet var lukket fra innsiden.

IV Hvordan Falko Reinhardt hadde forsvunnet ut av hytten var et mysterium i seg selv, all den tid en av de kvinnelige studentene i naborommet ifølge politiforklaringen hadde ligget våken med hodepine og døren på gløtt.

Hun kunne gjøre nøyaktig rede for hvem som hadde gått forbi døren etter midnatt. Marie Morgenstierne hadde hentet seg et glass vann på kjøkkenet, den ene mannlige studenten var gått ut for å trekke frisk luft på trappen noen minutter, og den andre hadde vært ute på toalettet. Men Falko Reinhardt hadde verken hun eller noen andre sett eller hørt noe til. Likevel var han borte.

Marie Morgenstierne var svært ute av seg og trodde forloveden var bortført eller myrdet, fremgikk det av senere forklaringer både fra henne og de andre. De hadde en times tid diskutert saken og håpet at han skulle dukke opp igjen, men uroen i gruppen hadde steget da så ikke skjedde. Marie Morgenstierne hadde blitt pådriveren for at de ved tretiden om natten sammen gikk ut i uværet.

Det fantes imidlertid ikke noe spor verken etter Falko Reinhardt eller noen andre rundt hytten. En av studentene hevdet å skimte en menneskelig skikkelse et sted ute 18

i uværet, men det var i så fall for langt unna og uklart til at de andre kunne se den.

De fem hadde sammen trukket seg tilbake til hytten etter letingen. Resten av natten satt alle våkne i stuen, mer eller mindre oppbrakte, men uten noen mulighet verken til å kommunisere med omverdenen eller til å få gjort noe mer.

Da stormen var løyet neste morgen gikk studentene igjen ut sammen. De fant fortsatt ingen spor rundt hytten. Derimot gjorde de et uventet og svært urovekkende funn noen hundre meter unna.

Noen få meter fra et stup med fall på nærmere hundre meter, i ly av en stor stein, lå Falko Reinhardts venstre joggesko.

Dette funnet ga selvsagt straks grunn til uro for at han i mørket og uværet kunne ha falt, blitt dyttet eller hoppet utfor stupet – selv om alle de andre studentene mer eller mindre indignert avviste den siste muligheten.

Teorien om at Falko Reinhardt på en eller annen måte hadde endt sitt liv i steinene nedenfor stupet, ble styrket da hans høyre sko senere på dagen ble funnet i steinrøysen.

Problemet var bare at man ikke fant verken Falko Reinhardt eller noe spor etter ham, selv ikke etter at et større oppbud fra Heimevernet hadde gjennomsøkt området to ganger. Død eller levende hadde den savnede tilsynelatende forsvunnet først ut av hytten – og så i løse luften.

Falko Reinhardt hadde tatt grunnfag i flere språkfag ved Universitetet i Oslo, men var da han forsvant godt i gang med å skrive en hovedfagsoppgave i historie. Han skrev der om et nazistisk nettverk fra krigens dager. Få uker før sin forsvinning hadde Reinhardt for sin veileder, den kjente professoren Johannes Heftye, opplyst at han hadde gjort oppsiktsvekkende funn som kunne tyde på at deler av nettverket fortsatt var aktivt.

19

Et hovedspor i etterforskningen ble etter dette en eldre storbonde og tidligere straffedømt NS-medlem fra Valdres, Henry Alfred Lien, som ifølge utkastet til hovedfagsoppgave hadde vært aktiv i nettverket under krigen.

Lien fremsto imidlertid som «særdeles lite meddelsom» i sitt møte med politiet i 1968. Han hevdet å ha vært hjemme på gården sin vel en kilometer unna hele kvelden og natten, og benektet ethvert kjennskap til Falko Reinhardts forsvinning.

For øvrig truet han politiet med rettssak dersom de gikk ut med noe som knyttet hans navn til saken. Så skjedde aldri. Det fantes ikke noe bevis for at Falko Reinhardt var utsatt for noe kriminelt, og enda mindre for at Henry Alfred Lien i så fall var innblandet. Han selv hadde for sikkerhets skyld og for egen regning senere reist til Oslo og avlagt en løgndetektortest, hvor han bare svarte på to spørsmål. Det første var om han hadde medvirket til en bortføring av en student ved navn Falko Reinhardt. Det andre var om han hadde medvirket til å ta livet av en student ved navn Falko Reinhardt.

Svaret fra løgndetektortesten var et klart nei på begge spørsmål, ifølge den vedlagte attesten.

Noen annen mistenkelig aktivitet i området ble heller ikke registrert uværsnatten. En halvfull ungdom på vei hjem fra en fødselsdagsfest noen kilometer lenger ned i dalen, hadde uten hell forsøkt å haike med en bil som en gang ved firetiden om natten suste forbi ham i stor fart på vei ned. Han mente å ha sett at det bare satt én person i forsetet. Beskrivelsen av «en noe overvektig mann eller kvinne over cirka 40 år» var imidlertid for det første svært vag, og passet for det andre dårlig på Falko Reinhardt. All den tid ungdommen i mørket og med promille ikke kunne gi noen troverdig beskrivelse verken av føreren eller bilen, ble hans håndskrevne forklaring bare et vedlegg til mappen.

Med det, samt etterforskningsleders nøkterne kon20

klusjon om at «bevissituasjonen synes foreløpig ikke å gi grunnlag for videre etterforskning», stoppet foreløpig jakten på sannheten om Falko Reinhardts skjebne.

Gjenværende dokumenter i mappen var to korte brev fra 1969, ett håndskrevet fra Falko Reinhardts foreldre og ett maskinskrevet fra Marie Morgenstierne, som begge beklaget seg over det de oppfattet som mangelfull politiinnsats i saken.

Etterforskningen av Falko Reinhardts forsvinning hadde pågått i min sommerferie, og blitt ledet av førstebetjent Vegard Danielsen. Han var nest etter meg den yngste førstebetjenten og muligvis den eneste som var mer ambisiøs. For øvrig var han også ett av disse grenseløst irriterende menneskene som er falskheten i egen person, men samtidig også dyktigheten.

Jeg hadde kort sagt svært lite lyst til å diskutere Reinhardt-saken med førstebetjent Vegard Danielsen, og enda mindre lyst til på noen måte å involvere ham i min etterforskning av mordet på Marie Morgenstierne. Å løse begge sakene for nesen på ham, med hemmelig hjelp av Patricia, forekom meg å være en langt mer tiltalende mulighet. Jeg la derfor fra meg resten av mappen og tok med meg den forbilledlig oppsatte telefon- og adresselisten til vitnene fra Falko Reinhardt-saken. Den var foreløpig mitt beste startpunkt for å avsløre sannheten om mordet på Marie Morgenstierne.

V Falko Reinhardts foreldre var ifølge arkivet fotograf Arno Reinhardt og hans kone Astrid, med adresse lengst ned i Seilduksgata på Grünerløkka. «NB: NKP!» sto det skriblet i margen på arkivkortet med førstebetjent Danielsens irriterende pertentlige håndskrift.

Jeg la foreløpig papiret med de to eldre NKP-med21

lemmene til side, til fordel for listen med navnene til de fire gjenværende SUF-medlemmene som hadde vært med Falko Reinhardt og Marie Morgenstierne på hyttetur to år tidligere. Der sto det 1) Trond Ibsen, psykologistudent, født 1944.

2) Anders Pettersen, kunststudent, født 1945.

3) Miriam Filtvedt Bentsen, litteratur- og språkstudent, født 1947.

4) Kristine Larsen, statsviterstudent, født 1945.

Det var adresse og telefonnummer til alle unntatt unge Miriam Filtvedt Bentsen, som bare sto oppført med en hybeladresse i Sogn Studentby.

Jeg merket meg straks at førstebetjent Danielsen, som den uforbederlig reaksjonære høyremann han i tillegg til sine øvrige dårlige egenskaper er, hadde skrevet studentene opp i alfabetisk rekkefølge, men med mennene før kvinnene. Jeg satt og grunnet litt på i hvilken rekkefølge jeg skulle kontakte dem, da telefonen på mitt skrivebord løste problemet.

I røret hørte jeg først en dame fra sentralbordet si at hun satte over en mann som hevdet å ha potensielt viktige opplysninger om mordet på Marie Morgenstierne.

Og så hørte jeg en mannsstemme introdusere seg som «psykolog Trond Ibsen». Stemmen hans var dyp, rolig og uventet lite revolusjonær. Den fortalte at han ikke hadde vært i nærheten av Marie Morgenstierne på Smestad stasjon, men at han fryktet at hun var den vakre kvinnen radioen meldte at var skutt der. Han syntes i så fall han burde melde fra om at han ikke bare var en god venn av avdøde, men også hadde vært sammen med henne på et politisk møte på Smestad mindre enn en time før hennes død.

Jeg takket for opplysningene, og uttrykte mitt ønske om å treffe ham snarest mulig. Han foreslo at vi i så fall 22

kunne møtes på Smestad; han hadde nøkkel til møtelokalet der. Jeg sa meg enig, og lovte å møte ham på oppgitt adresse klokken ett.

VI Marie Morgenstiernes siste politiske møte hadde funnet sted i et halvt nedstøvet toroms lokale i et kontorbygg på Smestad. Fem tomme pinnestoler sto nå stilt opp rundt et lite skrivebord der. Jeg tillot meg å bemerke til Trond Ibsen at det da umulig kunne ha vært noe større folkemøte. Han smilte, ikke uten selvironi, og svarte at det sant nok ennå ikke var mange som hadde innsett at fremtiden for Norge lå i å kombinere det beste fra sovjetisk og kinesisk kommunisme. Det hadde vært Falkos store idé. Den lille gruppen som hadde sluttet seg til ham ble fortsatt halvt foraktelig kalt for «falkoister» av andre venstreradikale, og hadde tidvis vært uglesett både av moskvakommunistene i NKP og kinakommunistene i SUF. De som møtte frem på gårsdagens møte hadde vært den vanlige lille skare av rettroende og klarsynte blant Falko Reinhardts kamerater – Marie Morgenstierne, Anders Pettersen, Kristine Larsen og Trond Ibsen selv. Den femte stolen hadde vært Falko Reinhardts faste stol, og sto derfor rutinemessig tom i påvente av hans gjenkomst.

Jeg så noe undrende på Trond Ibsen, en lett overvektig og tilsynelatende ganske omgjengelig glattbarbert ung mann. Bortsett fra et enkelt jakkemerke med «Seier for FNL!» og to uvanlig skarpkantede akademiske brilleglass, var det i det ytre ikke noe verken fanatisk eller radikalt ved ham. Han smilte forsiktig og slo avvæpnende ut med hendene.

«Det med stolen var vel først mest av hensyn til Marie, og litt til Anders som også hadde en nær personlig tilknytning til Falko. Så ble det bare en tradisjon vi alle 23

tok for gitt. Det er jo vanlig etter ulykker og forsvinninger med ukjent utfall: Alle de tilstedeværende venter og håper i det lengste på at den de savner en dag skal komme tilbake.»

«Selv en psykolog?» bemerket jeg.

Han nikket forsiktig anerkjennende.

«Selv en psykolog. Psykologer er også mennesker. Vi er bare litt flinkere enn andre til å forstå oss selv og andre mennesker.»

«Forhåpentligvis da», føyde han raskt til med et nytt avvæpnende smil.

Trond Ibsen ga inntrykk av å være en sosialt begavet mann. Han ble straks kledelig alvorlig da jeg spurte om han trodde Falko Reinhardt var i live. Trond Ibsen svarte at han først hadde trodd det, men nå var blitt stadig mer i tvil. Det var kanskje ikke lett å se for folk uten spesiell kompetanse, sa han og rettet på brillene, men for ham var det åpenbart at noe hadde hengt tungt over Falko de siste ukene før forsvinningen. Det virket som han visste noe som plaget ham. Det lå jo dermed nær å forestille seg muligheten av en likvidering eller bortføring. Med tanke på Falkos hovedfagsoppgave var det jo mest nærliggende å tenke seg et nazistisk komplott, uten at han her og nå ville rette mistanken mot noen enkeltpersoner.

Jeg spurte rett ut om ikke et tungsinn i ukene før forsvinningen også kunne åpne for en selvmordsteori.

Trond Ibsen rettet litt mer på brillene og sa at det nok generelt sett var en rimelig antagelse. Alle som hadde hatt gleden av å kjenne ham, ville imidlertid straks avvise en slik teori i tilfellet Falko Reinhardt. Han hadde selv aldri møtt en så karismatisk og livskraftig person, og til dette kom at Falko Reinhardt selv anså seg å ha så store uløste oppgaver i livet.

Tungsinn mente Trond Ibsen for øvrig var et unøyaktig begrep. Men at noe hadde plaget Falko var klart 24

nok for ham som hadde studert psykologi. Falko var seg svært bevisst sitt lederansvar i slike sammenhenger – han foretrakk å gruble over saker til han selv kunne trekke en konklusjon, uten å bry andre i utide. Men vanligvis brukte han, med sin sterke personlighet og sitt klare intellekt, å konkludere i løpet av få timer, eller i hvert fall i løpet av et par dager. Denne gangen hadde det hengt over ham i flere uker. Så det måtte være noe svært stort og vanskelig det gjaldt, avsluttet Trond Ibsen med en alvorlig undertone.

Hva gjaldt Marie Morgenstierne, likte Trond Ibsen ikke å bruke ordet uforståelig om noe som helst menneskelig. Han var likevel nær til å gjøre det her. Det var svært vanskelig å se hvem som skulle ønske livet av en så vennlig og snill person. Man måtte ut fra eliminasjonsmetoden nærmest tenke seg at det var en aksjon rettet mot gruppen; men hvorfor hun ble drept først var i så fall en gåte. Marie Morgenstierne hadde etter hva han visste ikke hatt noen personlige fiender verken innenfor eller utenfor den politiske bevegelsen. Det måtte i så fall da være hennes storkapitalistiske far, som i årevis hadde hatt et anstrengt forhold til henne. Men at han skulle ta livet av sin datter virket likevel usannsynlig. Foreldre tok uhyre sjelden livet av sine barn, og i så fall gjaldt det nesten alltid alkoholikere eller personer med alvorlige nervesykdommer, bemerket psykologen forklarende.

Moren til Marie Morgenstierne var død noen år tidligere, og søsken var det ikke. Marie hadde etter noen glass tidvis beklaget seg over at det var vanskelig nok å være barn av to reaksjonære kapitalister, om man ikke også skulle være deres eneste barn. Marie Morgenstierne kunne være åpen i slike sammenhenger og innenfor gruppen, men var veldig stille og forsiktig utad, føyde han raskt til.

Gårsdagens møte hadde vart bare en knapp times tid, og vært lite dramatisk. Medlemmene hadde først snak25

ket litt om toårsdagen for Falkos forsvinning, og deretter gått over på høstens aksjoner og annet arbeid.

Det hadde ikke fremkommet noen nevneverdig uenighet. Møtet hadde vært ferdig klokken ti, og de fire deltakerne hadde da forsvunnet i ulike retninger. Trond Ibsen var den eneste med egen bil og hadde som vanlig spurt om han skulle kjøre noen av de andre noe sted, men de hadde denne gangen takket nei. Kristine bodde bare noen hundre meter unna, Anders syklet og Marie ville ta trikken. Hun hadde gått alene i retning av den, og han hadde ikke sett verken møtedeltakere eller andre gå i samme retning. Raskt tilføyde han at det var nær en kilometer å gå, så mye kunne ha skjedd senere.

Jeg benyttet avslutningsvis sjansen til å spørre Trond Ibsen om adresselisten for de øvrige fortsatt stemte. Han så raskt over den, og nikket raskt til den. «Så langt jeg vet» bemerket han da han pekte på navnet til Miriam Filtvedt Bentsen.

Det minnet meg på spørsmålet om hvorfor hun ikke hadde vært på møtet. Det fikk en betenkt og nesten irritert trekning til å bryte frem i Trond Ibsens ansikt.

«Fordi hun ikke lenger er en av oss!» svarte han hardt.

Jeg ble naturlig nok nysgjerrig, og spurte hvordan det kunne ha seg.

«Da det store skismaet mellom SF og ungdomsorganisasjonen deres kom i fjor vår, møttes vi alle fem for å avgjøre vår tilknytning. Vi hadde formelt startet som en gruppe innenfor SFs ungdomsorganisasjon SUF. Jeg kunne ikke tenke meg at noen av oss ville gå med Finn Gustavsen og de andre reaksjonære og tafatte i SF. Anders innledet med et lengre innlegg for at vi burde gå med de unge og sanne revolusjonære, og la til at det utvilsomt hadde vært Falkos ønske at vi alle gikk sammen den veien og nå ble stående som en gruppe av uavhengige sosialister. Vi regnet med at saken var avgjort med 26

det. Men Miriam rakte opp hånden og fremførte et av sine korte enkle innlegg – hvorpå hun konkluderte med at vi burde gå inn i SF og drive valgkamp for dem. Det ble helt stille etterpå. Jeg holdt et lengre innlegg hvor jeg støttet Anders, og oppfordret til at vi gikk samlet og taktfaste inn på den rette vei mot en bedre samfunnsorden. Så ba jeg alle som var enige i det om å bli sittende, mens de som eventuelt var uenige kunne reise seg og gå.»

Det slo meg at jeg visst aldri hadde hørt Finn Gustavsen omtalt som verken reaksjonær eller tafatt. Samt at den ellers avslappede Trond Ibsen nå plutselig så både sterkt engasjert og forurettet ut.

«Og så?» spurte jeg.

«Og så reiste pikebarnet seg, sa adjø og gikk! Og det er siste gang jeg har snakket med henne. Jeg vil tro at det samme gjelder de andre også, men det må du selvsagt spørre dem om.»

Jeg forsikret at jeg ville gjøre det. Og spurte samtidig om han tilfeldigvis visste hvor man kunne finne denne Miriam Filtvedt Bentsen.

Han smilte et halvt skjelmsk og halvt spydig smil.

«Jeg har som sagt ikke hatt noen kontakt med henne det siste året. Men jeg vil tro at det er ganske lett. Kjente jeg Miriam rett sitter hun på lesesalen på Blindern mellom halv ni og fem, og på partikontoret til SF mellom kvart over fem og ti. Mellom halv elleve og halv åtte vil jeg tro at hun befinner seg alene i sin seng på Sogn Studentby, men det siste har jeg definitivt aldri sjekket. Du kan for øvrig ikke ta feil. Det er hun som leser bøker ikke bare mens hun går ut av lesesalen, men også mens hun krysser gater!»

Trond Ibsen lo avvæpnende av sin egen morsomhet.

Men jeg hadde fått et glimt av den hardere og mer fanatiske mannen som tydeligvis fantes bak hans joviale fasade. Og dessuten mistenkte jeg ham sterkt for å holde 27

noe tilbake. To ganger var han nær å tillegge noe, men lot det begge gangene være.

Jeg takket likevel Trond Ibsen for opplysningene. Han forsikret uoppfordret at han når som helst sto til disposisjon for nye spørsmål, enten i sin enebolig på Bestum eller i sitt kontor på Majorstua.

Jeg var blitt en smule nysgjerrig på Miriam Filtvedt Bentsen – pikebarnet som hadde reist seg og gått, og som visstnok leste bøker også mens hun krysset gaten. Jeg hadde imidlertid definitivt konkludert med at jeg snarest mulig burde snakke med alle medlemmene av denne gruppen, og Kristine Larsen var den som bodde nærmest.

VII Jeg stoppet i en telefonkiosk på hjørnet og ringte det oppgitte nummeret til Kristine Larsen. Hun tok telefonen på tredje ringelyd – slik det hørtes ut uten noen større entusiasme. Men hjemme var hun jo åpenbart, og at Marie Morgenstierne var død innrømmet hun straks å ha hørt. Så da jeg fortalte at jeg var i nærheten og spurte om det var mulig å komme innom nå, svarte hun med et lavt sukk ja.

Kristine Larsen bodde alene i en to roms leilighet i tredje etasje. Familien var liten og hun hadde arvet leiligheten etter en nylig avdød bestemor, føyde hun til som forklaring på en sant nok litt uryddig stue. Vi satte oss i stedet ved et relativt ryddig lite kjøkkenbord, hvor det sto to kaffekopper klar til oss.

Kristine Larsen selv var nær 1,80 høy, lyshåret, slank og nok egentlig både ganske pen og ganske hyggelig. Nå var hun imidlertid forståelig preget av situasjonen. Hun gjentok to ganger at hun selvsagt skulle svare så godt hun kunne, men at hun var helt uvant med politiavhør, og at det hadde vært et sjokk å våkne til nyheten om 28

Marie Morgenstiernes død. Hun hadde stått over dagens forelesning og holdt seg hjemme på grunn av det. Både Trond Ibsen og Anders Pettersen hadde ringt henne, men hun hadde først hørt nyheten om den døde unge kvinnen fra Smestad på radioen og straks ant sammenhengen.

Jeg forsikret at vi hadde god tid, og hun roet seg litt.

Jeg dannet meg raskt et inntrykk av at det fantes en ganske viljesterk kvinne under den litt forsiktige overflaten. Med sin gode hukommelse virket hun også som et godt og troverdig vitne.

Til spørsmålet om Falko Reinhardts forsvinning, bemerket Kristine Larsen at den fortsatt var et mysterium for henne. Hun hadde sovet i naborommet, sammen med Miriam Filtvedt Bentsen, og ligget våken med hodepine den kvelden. Hun hadde satt døren mot gangen på gløtt fordi hun trengte luft. Hun kjente skrittene godt og hadde hørt tydelig alle bevegelser på gangen fra de andre etter leggetid. Hun hadde fått med seg at Marie Morgenstierne hentet seg et glass vann på kjøkkenet, at Anders Pettersen gikk på toalettet og at Trond Ibsen gikk ut for å trekke frisk luft noen minutter. Hennes romkamerat Miriam Filtvedt Bentsen hadde lest på sengen fra ti til tolv, og deretter lagt seg til å sove. Falko Reinhardt lot til å ha holdt seg i ro på sitt rom fra han la seg litt før midnatt, og det var ingen livstegn fra ham før Marie Morgenstierne ved totiden slo alarm om hans forsvinning.

Hva angikk Marie Morgenstierne, hadde Kristine Larsen kjent henne helt siden realskolen. Marie Morgenstierne hadde møtt Falko Reinhardt like etter at hun begynte på universitetet, og tross deres svært ulike klassebakgrunn hadde de raskt funnet tonen. Det så ut som en sjeldent stormende forelskelse, bemerket Kristine Larsen med et forsiktig lite smil. Foreldrene til Marie syntes å ha oppfattet det som at det var Falko som forle29

det datteren deres politisk. Hun hadde imidlertid vært i rask drift mot sosialismen året før hun traff ham også, og det var på et møte for radikale studenter de først møttes. Hennes politiske standpunkter var selvstendige slik Kristine Larsen hadde oppfattet det. Men Marie forble sterkt preget av kjæresten helt til han forsvant. Han var da også en sterkt dominerende personlighet i gruppen.

I skyggen av ham hadde Marie Morgenstierne imidlertid vært en sterkere personlighet enn hennes stille vesen ga inntrykk av.

Det var blitt en trist slutt da moren til Marie Morgenstierne midt i denne dramatiske perioden døde. Marie hadde snakket om at hun ikke orket å gå i morens begravelse og hadde, så langt kjent, senere hatt svært lite kontakt med sin far. Kristine Larsen hadde vært innom Marie Morgenstiernes barndomshjem flere ganger i tenårene og truffet foreldrene. De var hyggelige og snille på sin måte, men «aldeles redselsfullt reaksjonære storkapitalister» – og særlig faren forekom streng. Kristine Larsen hadde kjent Marie lenger og bedre enn Falko, og hadde hva hun visste aldri møtt hans foreldre.

Jeg hadde notert en ny elsker eller forsmådd frier som en mulig forklaring på mordet, og benyttet sjansen til å spørre Kristine Larsen om hun trodde det kunne være noen ny mann i Marie Morgenstiernes liv.

Kristine Larsen svarte raskt at hun trodde det var helt utelukket at det kunne ha vært noen annen, verken før Falko forsvant eller den første tiden etter det. Derimot, la hun litt langsommere til, var hun ikke like sikker på at det ikke kunne ha vært en annen mann i Marie Morgenstiernes liv nå de siste månedene. Tanken hadde slått henne fordi Marie Morgenstierne denne sommeren tilsynelatende hadde vekslet raskt og sterkt i humør. Det ene øyeblikket kunne det virke som noe tungt lå over henne, det andre var hun uvanlig glad og lett til sinns.

Kristine Larsen sa seg ellers enig med Trond Ibsen i at 30

Marie Morgenstiernes siste politiske møte hadde forløpt svært udramatisk og umulig kunne ha noe med hennes dødsfall å gjøre. Kristine hadde gått alene hjem til sin leilighet. Hun hadde spurt Marie om hun ville komme innom på kaffe eller øl, men Marie hadde sagt at det var noe hun måtte rekke. Kristine hadde stusset litt over det og tenkt tanken at det kunne være en ny mann inne i bildet, men hadde ikke villet spørre. Det angret hun svært på nå, tilføyde hun med lav stemme.

Til mitt avsluttende spørsmål om Miriam Filtvedt Bentsens brudd med gruppen svarte Kristine Larsen at hun nok husket situasjonen som noe mindre dramatisk enn de andre gjorde, men at hun også hadde vært både overrasket og skuffet da Miriam reiste seg og gikk. Hun hadde ellers kjent Miriam siden sekstenårsalderen, og hadde fortsatt vanskelig for å se for seg henne gjøre noe galt mot noen.

Jeg fattet selvsagt straks interesse for dette og spurte hva galt Miriam i tilfelle skulle ha gjort, utenom å forlate gruppen.

Kristine Larsen bet seg i leppen og begynte så å fossro.

Hun presiserte at hun for sin del ikke trodde Miriam hadde gjort noe annet galt, og at ingen, hva hun visste, mistenkte Miriam for å ha noe som helst med Marie Morgenstiernes død å gjøre. Ellers måtte jeg snakke med Anders og eventuelt Trond, sa hun da jeg fortsatt så spørrende på henne.

Så ville plutselig ikke Kristine Larsen si noe som helst mer. Hun ble sittende blek, taus og med tårer i øynene på sin plass ved kjøkkenbordet. Og hun hadde ellers vært så vidt hjelpsom at jeg ikke følte for å presse henne videre – i hvert fall ikke her og nå. Så jeg tok henne på ordet og kjørte videre i retning Anders Pettersens adresse.

Denne gruppen av studentaktivister var i ferd med å interessere meg stadig mer. Og det forekom meg stadig 31

mer sannsynlig at gruppen hadde noe å gjøre med både Marie Morgenstiernes død og Falko Reinhardts forsvinning.

VIII Anders Pettersen tok ikke telefonen, men åpnet da jeg ti minutter senere likevel ringte på hans dør på Grefsen. Han unnskyldte seg med at han nettopp var kommet hjem fra en forelesning om non-figurativ malekunst på Statens kunstakademi og viste frem en timeplan som unektelig samsvarte med det han sa.

Påstanden virket rimelig, også tatt i betraktning at leiligheten hans for en stor del var fylt opp med selvsignerte malerier i svært non-figurativ stil. Jeg forsto ikke hva noen av dem skulle forestille og kunne derfor vanskelig uttale meg om hans kunstnertalent.

Anders Pettersen var nesten like høy som meg, hadde langt mørkt hår, og var klart kraftigere bygget enn Trond Ibsen. Det var lett å se for seg at han i andre situasjoner kunne fremstå som både karismatisk og vakker. Nå var imidlertid også han synlig preget av situasjonen. Han gjentok flere ganger at Falkos forsvinning i seg selv var merkelig nok, men at det tross alt dreide seg om en person som vakte sterke følelser og som det var lett å forstå kunne ha mektige fiender. Det var derimot totalt uforståelig hvem som hadde kunnet komme på ideen om å drepe Marie Morgenstierne. Nærmest lå det for ham å tenke seg et attentat fra overvåkningspolitiet eller fra andre politiske motstandere rettet mot gruppen. Han hadde stadig mer begynt å tro at det var forklaringen på Falko Reinhardts forsvinning. Men mordet på Marie Morgenstierne forekom uansett uforklarlig. Hvis det på en eller annen måte var knyttet til Falkos forsvinning, hvorfor kom det nå to år senere? Og hvis hensikten nå var å ramme resten av gruppen, hvorfor hadde det 32

da rammet Marie Morgenstierne og ikke ham selv eller Trond Ibsen?

Anders Pettersen syntes å være en begavet om enn noe usystematisk tenker, som ikke hadde noe imot å høre sin egen stemme. Gitt rammene av hans åpenbart svært radikale politiske synspunkter, samt hans noe opprevne sinnstilstand, var resonnementene hans slett ikke håpløse. Jeg var der og da likevel mer interessert i faktaopplysninger. Å nevne navnet Falko Reinhardt for Anders Pettersen viste seg være som å trykke på en knapp. Han hadde kjent Falko siden tredje klasse i folkeskolen og like lenge sett på ham som en snill og klok storebror. Falko var for ham både Norges svar på Che Guevara, og en mulig fremtidig statsleder i klasse med Mao. Når han nå i Falkos fravær hadde inntatt en uformell lederposisjon i gruppen var det nettopp fordi det var anerkjent at han var den som hadde kjent Falko lengst og således best kunne utlede hva han ville tenkt.

Hva gjaldt selve forsvinningen hadde Anders Pettersen lite å føye til det de andre hadde fortalt. Han hadde den første tiden etter forsvinningen nektet å tro at Falko var død, men etter hvert var han mer i tvil. Det forekom stadig merkeligere at Falko ikke kontaktet ham eller gruppen hvis han var i live. Falko kunne være i en hemmelig amerikansk fangeleir eller et annet sted han ikke kunne unnslippe fra, men det forekom Anders Pettersen stadig mer sannsynlig at det var snakk om en ren likvidering.

Hvordan eventuelle kidnappere eller mordere hadde fått Falko ubemerket ut av hytten kunne han imidlertid ikke finne noen god forklaring på.

I kontrast til hans engasjerte respons på spørsmål om Falko Reinhardt og Marie Morgenstierne, var Anders Pettersens reaksjon på spørsmålet om bruddet mellom gruppen og Miriam Filtvedt Bentsen først uventet rolig.

Han vagget ettertenksomt på hodet og bemerket at det 33

kom uventet da hun reiste seg og gikk, men at det i ettertid bare hadde styrket en mistanke han hadde hatt i lengre tid.

Anders Pettersen så betydningsfullt og megetsigende på meg da han sa det. Deretter så han mildt overbærende på meg da jeg spurte hva han mente med det. Det var for ham og de andre medlemmene av gruppen helt åpenbart at de alt i 1968 var under oppsikt av overvåkningspolitiet. Imidlertid hadde de, selv om de var på vakt, merket lite til overvåkningen. Det hadde for ham blitt åpenbart at det innenfor gruppen fantes en agent som rapporterte direkte videre til overvåkningspolitiet.

Det var en erkjennelse han stadig sterkere fikk inntrykk av at Falko delte de siste månedene før han forsvant.

Denne muldvarpteorien hadde Anders Pettersen brukt mye tid på å tenke over etter Falkos forsvinning. Hans mistanke hadde stadig mer rettet seg mot Miriam, som også var den mest kritiske til linjen han og Falko hadde stått for. Natten Falko hadde forsvunnet var den eneste gangen Anders Pettersen kunne huske å ha sett den sindige Trond Ibsen helt ute av fatning. Men Miriam, som var den yngste, hadde virket så merkelig rolig hele natten. Da hun senere reiste seg og gikk hadde han tatt det som en bekreftelse på at teorien hans var riktig.

Dette sagt, tilføyde han langsomt og nesten motvillig, var det jo ikke nødvendigvis noen direkte forbindelse fra at Miriam Filtvedt Bentsen hadde spionert på gruppen frem til våren 1969, og til Marie Morgenstiernes dramatiske død mer enn ett år senere. Mer nærliggende var det da å se for seg en forbindelse til Falko Reinhardts forsvinning, uten at han kunne si noe nærmere om hvordan det i så fall hadde skjedd. Det var Miriam Filtvedt Bentsen som hevdet å ha sett både ansiktet med masken om kvelden og en menneskelig skikkelse ute i uværet senere på natten. Han ville som et godt råd anbefale meg å være kritisk til begge disse opplysningene.

34