Karin Slaughter Skjult trussel

Page 1


Skjult trussel



Karin Slaughter

Skjult trussel Oversatt av Gry Sønsteng


Karin Slaughter Originalens tittel: Unseen Oversatt av Gry Sønsteng Copyright © 2013 by Karin Slaughter Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-49126-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsillustrasjon: iStockphoto Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 10 pt. og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Angela, Diane og Victoria: Heltinnene mine



1

Onsdag Macon, Georgia Kriminalbetjent Lena Adams skar en grimase da hun tok av seg T-skjorten. Hun tok politiskiltet ut av lommen og la det på kommoden sammen med lommelykten og et ekstra magasin til Glocken. Klokkeslettet på mobiltelefonen viste at det var nesten midnatt. Hun hadde krabbet ut av sengen for 18 timer siden, og nå ønsket hun bare å krabbe opp i den igjen. Hun hadde ikke tilbragt mye tid i sengen de siste ukene. Hver eneste våkne time hadde hun sittet ved bordet i et konferanserom og svart på spørsmål hun allerede hadde svart på dagen før. Og for to dager siden. Det gjaldt å kave seg gjennom alt tullet som fulgte med det å rettferdiggjøre sine handlinger overfor Spesialenheten. «Hvem var det som ledet operasjonen inn i huset?» «Hvilken informasjon hadde dere før dere gikk inn?» «Hva regnet dere med å finne i huset?» Etterforskeren hadde den stivbente og ulidenskapelige personligheten til en karrierebyråkrat. Kvinnen kom hver dag ikledd svart skjørt og hvit bluse, et antrekk som passet bedre i en formell middag i Olive Garden. Hun nikket ofte, rynket pannen enda oftere mens hun noterte. Hver gang Lena ventet noen sekunder med å svare, sjekket hun båndopptageren for å være sikker på at den fikk med seg tausheten. 7


Lena var sikker på at de fleste spørsmålene var utformet i den hensikt å fremprovosere et utbrudd. Den første dagen var hun så lamslått at hun bare svarte ærlig og oppriktig i håp om at det snart ville være over. Den andre og tredje dagen var hun mindre samarbeidsvillig – hun ble mer og mer irritert for hvert minutt som gikk. I dag hadde hun til slutt eksplodert, og det virket som om kvinnen bare hadde sittet og ventet på det. «Hva tror du jeg regnet med å finne, din helvetes hurpe?» Hun skulle ønske hun ikke hadde funnet noe som helst. Hun skulle ønske hun kunne ta et barberblad og skjære bildene ut av hjernen. De hjemsøkte henne. De flimret for øynene som en gammel film hver gang hun blunket. De fylte henne med en konstant og ubarmhjertig sorg. Hun gned seg i øynene. Det var gått seks dager siden hun hadde ledet gruppen sin i operasjonen, men kroppen hennes var fremdeles et levende bevis på hva som hadde skjedd. Blåmerket som gikk fra nesen til det venstre øyet, hadde fått samme farge som urin. De fire stingene i hodebunnen klødde som et utslett. Og så var det de tingene som ingen kunne se. Bristen i halebenet. Ryggen og knærne som verket. Magen som vrengte seg hver gang hun tenkte på det hun hadde funnet i det øde huset i skogen. Fire døde mennesker. En mann lå fremdeles på sykehus. En annen ville aldri kunne bruke politiskiltet sitt igjen. For ikke å glemme det grusomme minnet hun sannsynligvis ville ta med seg i graven. Lena fikk tårer i øynene. Hun bet seg i leppen og kjempet mot trangen til å la sorgen ta helt overhånd. Hun var utslitt. Uken hadde vært hard å komme gjennom. De tre siste ukene hadde vært tøffe, men det var over nå. Alt var over. Hun var trygg. Hun fikk beholde jobben. Etterforskeren fra Spesialenheten hadde krøpet inn i hullet hun var kommet ut fra. Lena var hjemme, der ingen kunne stirre på henne, spørre henne ut, teste og provosere henne. Det var ikke bare Spesialenheten; alle ville vite hva hun hadde gjort. Hva som 8


hadde skjedd i huset søndag morgen. Hva hun hadde funnet. Hun ønsket bare å glemme det. Mobilen hennes kvitret. Lena pustet dypt ut til lungene var helt tomme. Telefonen ringte igjen. Hun tok den opp. Det var en ny tekstmelding. VICKERY: Alt ok? Lena så på bokstavene på skjermen. Paul Vickery var makkeren hennes. Hun tastet Svar, men tommelen ble hengende over tastaturet. Hun hørte lyden av en motorsykkel i det fjerne. I stedet for å skrive et svar holdt hun starttasten nede til mobilen slo seg av. Hun la den på kommoden ved siden av politiskiltet. Brølet fra den tosylindrede Harley-Davidson-motoren vibrerte i ørene hennes da Jared vred på gassen for å kjøre opp den bratte innkjørselen. Lena ventet på de velkjente lydene: Motoren som ble slått av, den metalliske knirkingen da støtten ble tråkket ned, og lyden av de tunge støvlene da ektemannen hennes kom inn i huset. Han la hjelmen og nøklene på kjøkkenbordet. Han stanset opp et øyeblikk, for å se gjennom posten, før han fortsatte mot soverommet. Lena sto med ryggen mot døren og telte skrittene hans nedover den lange gangen. Det virket som om Jared var nølende og motvillig. Han håpet sannsynligvis at hun sov. Jared stanset i døråpningen og ventet på at hun skulle snu seg. Da hun ikke gjorde det, spurte han: «Har du akkurat kommet inn?» «Jeg jobbet sent for å bli ferdig,» svarte hun. Det var egentlig ikke en løgn. Hun hadde også håpet at Jared var kommet hjem og lå og sov. «Jeg skulle akkurat til å ta en dusj.» «Ja vel.» Hun gikk ikke inn på badet. I stedet snudde hun seg mot ham. Jared hadde på seg uniform. Håret var flatt og formet etter hjelmen. Han var også politibetjent – i trafikkpolitiet. 9


Han hadde en lavere grad enn Lena og var 12 år yngre enn henne. Ingen av delene hadde bekymret henne før, men i den siste tiden hadde hver detalj av livet deres virket som en provokasjon. Han lente seg mot dørkarmen. «Hvordan gikk det?» spurte han. «Jeg er klarert og kan begynne å jobbe igjen.» «Det er jo fint, eller hva?» Hun tenkte over det han sa, og forsøkte å tolke tonefallet. «Er det en grunn til at det ikke skulle være OK?» Jared svarte ikke. Det oppsto en lang og pinlig taushet før han kremtet. «Vil du ha en drink?» Lena klarte ikke å skjule at hun ble overrasket. «Det er vel i orden nå, ikke sant?» Han skakket på hodet og tvang frem et smil. Han var noen centimeter høyere enn henne, men den muskuløse og atletiske kroppen fikk ham til å virke høyere. Vanligvis. Jared kremtet igjen som tegn på at han ventet på et svar. Hun nikket. «OK.» Jared gikk ut av rommet, men det han trengte fra henne, ble hengende igjen. Det omsluttet henne og føltes kvelende. Han trengte at hun brøt sammen. Han trengte at hun ønsket støtte fra ham. Han trengte at hun ga uttrykk for at det som var skjedd hadde gått inn på henne, at det hadde forandret henne på et vis. Han forsto ikke at det å ikke gi etter var det eneste som hindret at det raknet fullstendig for henne. Lena tok pysjamasen ut av kommoden. Hun hørte at Jared romsterte på kjøkkenet. Han åpnet kjøleskapet og hentet en håndfull isbiter. Hun lukket øynene. Kroppen svaiet. Hun ventet på lyden av isbiter i et glass. Hun fikk vann i munnen bare ved tanken. Hun bet tennene sammen og tvang seg til å åpne øynene. Hun hadde litt for mye lyst på den drinken. Når Jared kom tilbake, skulle hun sette fra seg glasset og vente i noen minutter for å bevise for seg selv at hun kunne gjøre det. 10


Bevise for ham at hun ikke trengte drinken. Det verket i hendene da hun kneppet opp dongeribuksen. Den dagen de satte i gang operasjonen, hadde hun holdt så hardt rundt pistolen at det føltes som om fingrene var blitt krokete. Hun var ikke sikker på hvorfor det fremdeles verket overalt. Hun burde føle seg bedre nå, men det var som om kroppen hennes ikke ville gi slipp på smerten. Den ville ikke gi slipp på giften som fortærte henne innenfra. «Her.» Jared var kommet tilbake. Denne gangen gikk han inn i rommet. Han skjenket opp en stor vodka mens han gikk mot henne. Det klukket i flasken da alkoholen traff glasset. «Skal du tilbake på jobb i morgen?» «I morgen tidlig.» Han ga henne glasset. «Skal du ikke ta litt fri?» Lena tok drinken og tømte halve glasset i én slurk. «Det er vel på samme måte som da …» Stemmen hans døde hen. Han trengte ikke å si mer. Han så ut gjennom vinduet. Hun så speilbildet hans i den mørke glassruten. «Jeg skal vedde på at du blir forfremmet til førstebetjent etter dette.» Hun ristet på hodet. «Kanskje,» sa hun. Han så på henne og ventet. Hun følte alt det han trengte igjen. «Hva sier de på stasjonen?» spurte hun. Jared gikk bort til klesskapet. «At du har baller av stål.» Han vred på skiven og stilte inn koden på våpensafen. Lena så på nakken hans. Det var en rosa strime der hjelmen ikke hadde beskyttet huden mot solen. Han måtte ha merket at hun stirret, men han tok bare hylsteret av beltet og la pistolen ved siden av hennes. Han lot ikke engang pistolene røre ved hverandre. «Bekymrer det deg?» spurte hun. Han lukket safen og snurret skiven rundt. «Hvorfor skulle jeg bekymre meg for det?» Lena svarte ikke, men ordene skrek i hodet hennes: Fordi de tror at jeg er tøffere enn deg. Fordi din kone overmannet noen veldig brutale skurker mens du kjørte rundt på mo11


torsykkel og skrev ut parkeringsbøter til kvinner som kjørte barna sine på fotballtrening. «Jeg er stolt av deg,» sa Jared. Han snakket med den rolige stemmen som gjorde at hun fikk lyst til å slå til ham midt i ansiktet. «De burde gi deg en medalje for det du gjorde.» Han hadde ingen idé om hva hun hadde gjort. Jared visste bare om noen av hovedpunktene, det Lena hadde lov til å si utenfor de lukkede dørene. «Bekymrer det deg?» gjentok hun. Han ventet ett sekund for lenge med å svare. «Det bekymrer meg at du kunne ha blitt drept.» Han hadde fremdeles ikke svart på spørsmålet. Lena så på ansiktet hans. Huden var glatt og frisk. Hun hadde møtt Jared da han var 21 år, og i de seks og et halvt årene som var gått, var han begynt å se yngre ut, som om alderen hans reverserte. Eller kanskje det var hun som ble eldre raskere. Mye hadde forandret seg i årenes løp. I begynnelsen visste hun alltid hva han tenkte. Men i tiden som var gått, hadde hun også gitt ham mange grunner til å bygge en mur rundt seg. Han begynte å kneppe opp skjorten. «Jeg tror jeg skal sette sammen skapene.» Hun lo overrasket. «Å?» Kjøkkenet hadde stått halvferdig i tre måneder, hovedsakelig fordi Jared hver helg hadde funnet en ny unnskyldning for ikke å gjøre det ferdig. Han lot skjorten falle ned på gulvet. «Da vil i det minste IKEA vite at jeg er mannen i huset.» Nå som det endelig var sagt, visste ikke Lena hva hun skulle svare. «Du vet at det ikke er sånn,» sa hun, men hørte at det virket som et svakt forsvar. «Er det ikke det?» Lena svarte ikke. «OK.» Mobiltelefonen hans ringte. Han tok den ut av lommen, sjekket nummeret, men svarte ikke. «Er det kjæresten din?» Lena likte ikke sin egen tynne stemme. Spøken var ikke morsom, det visste de begge. 12


Han lette i skittentøykurven og fant en dongeribukse og en T-skjorte. «Det er nesten midnatt.» Lena så på vekkerklokken på nattbordet. «Det er over midnatt.» «Jeg er ikke trett.» Han kledde raskt på seg og stakk mobilen i baklommen. «Jeg skal være stille.» «Trenger du mobilen for å sette sammen kjøkkenskap?» «Det er nesten ikke batteri igjen.» «Jared …» «Det tar ikke lang tid.» Han smilte det falske smilet igjen. «Det er jo det minste jeg kan gjøre, ikke sant?» Lena smilte tilbake og holdt glasset i været som til en skål. Han ble stående. «Du burde gå i dusjen før du går i bakken.» Hun nikket, men klarte ikke å ta blikket fra måten T-skjorten satt stramt på overkroppen og vaskebrettmagen hans. Vodkaen hadde gjort henne litt beruset, og kroppen begynte å slappe av. Det var noe med måten Jared sto på, som fikk frem gamle minner. Lena lot tankene vandre til et sted hun vanligvis stengte av – byen der hun hadde bodd før, byen der hun hadde lært å bli politibetjent. Faren til Jared hadde lært henne alt om politiyrket. Nesten alt. Lena hadde en følelse av at de triksene hun hadde lært etter at Jeffrey Tolliver døde, ville ha gjort ham rasende. Jeffrey hadde selv gått over streken, men han slo hardt ned på Lena hver gang han oppdaget at hun nærmet seg den. «Lee?» sa Jared. Han hadde Jeffreys øyne og skakket på hodet på samme måte som ham når han ventet på at hun skulle svare. Lena drakk resten av drinken selv om hun begynte å kjenne det i hodet. «Jeg elsker deg.» Nå var det Jared som lo overrasket. «Har du ikke tenkt å si at du elsker meg også?» «Vil du at jeg skal gjøre det?» Hun svarte ikke. 13


Han sukket resignert og gikk mot henne. Han kysset henne på pannen, på samme måte som han gjorde med søsteren sin. «Sørg for at du ikke sovner i dusjen.» Lena så etter ham. Han hadde hatt på seg den gamle T-skjorten ofte den siste tiden. Det var flekker av gul maling på ryggen og skuldrene etter at han begynte å pusse opp det lille soverommet for tre uker siden. Hun hadde sagt at han ikke skulle begynne å male veggene, at han skulle vente noen uker – ikke fordi han hadde minst ti andre ting som burde gjøres ferdig først, men fordi det betydde ulykke. Jared hørte aldri på henne. Og hun hørte aldri på ham. Lena tok med seg vodkaflasken inn på badet. Hun satte det tomme glasset oppå toalettet og drakk rett fra flasken. Det var sannsynligvis ikke så lurt, med tanke på at hun hadde tatt smertestillende tabletter med en gang hun kom inn av døren, men hun følte seg ikke særlig smart for øyeblikket. Hun ville kjenne seg følelsesløs. Hun ville at pillene og alkoholen skulle viske vekk det som hadde skjedd før, under og etter operasjonen. Hun ville at det skulle bli tomt i hodet, så hun slapp å se den flimrende filmen som hadde hjemsøkt henne de siste seks dagene. Hun plasserte flasken ved siden av glasset. Fingrene hennes føltes opphovnet da hun satte opp håret. Lena så på sitt eget speilbilde. Hun hadde mørke ringer under øynene, og det skyldtes ikke bare blåmerkene. Hun la fingrene mot glasset. Alt hun hadde mistet, begynte å vises i ansiktet. Likene som lå i kjølvannet hennes. Lena så ned. Uten at hun var klar over det, hadde hun presset håndflatene mot den flate magen. For bare to uker siden hadde den begynt å bli litt rund. Buksene var blitt trange. Brystene var blitt ømme. Jared klarte ikke å la være å ta på henne. Noen ganger våknet hun og så at han lå med den ene hånden på magen hennes, som om han gjorde krav på det han hadde laget. På det han hadde skapt inni henne. 14


Det ble naturligvis ikke værende der. Hånden hans kunne ikke stanse den skjærende smerten som hadde rykket henne ut av dyp søvn. Ordene hans kunne ikke trøste henne da blodet fløt. På badet. På sykehuset. På kjøreturen hjem. Det var som et rødt tidevann som ikke etterlot seg annet enn død. Hver gang hun gikk forbi det helvetes soverommet med de lysegule veggene, ble hun overmannet av et så kaldt hat til ham at hun skalv av raseri. Lena kikket opp i taket. Hun holdt pusten et øyeblikk før hun lot den visle ut lik en mørk hemmelighet. Alt gikk inn på henne i dag. Tapet. Sorgen. Vodkaen og pillene hjalp ikke. Og de ville aldri kunne hjelpe nok. Hun så etter flaskekorken, men fant den ikke. Hun åpnet døren ut til soverommet. Det var tomt. Klærne til Jared lå på gulvet der han hadde latt dem bli liggende. Lena tok opp skjorten hans. Den luktet eksos, svette og olje etter alle timene på veien. Lommeboken lå fremdeles i baklommen på buksen. Hun tok den ut og la den på nattbordet. Lommene foran var fulle. Mynter og en liten boks med Burt’s leppepomade slik at leppene ikke skulle sprekke på grunn av vinden. Noen 20-dollarsedler og førerkortet hans og tre kredittkort som ble holdt sammen av en grønn strikk. Og en liten, svart fløyelspose der gifteringen hans lå. Lena stakk fingrene ned i posen og tok frem gullringen. Jared hadde sluttet å bruke den på jobb da en av kollegene hans hadde krasjet. Mannens giftering hadde flådd huden av fingeren som om den var en sokk. Etter det hadde Lena fått Jared til å love at han ikke skulle bruke gifteringen mens han satt på motorsykkelen. Den svarte fløyelsposen var et kompromiss. Hun hadde sagt at han skulle legge igjen ringen hjemme, men ektemannen hennes var romantiker – i større grad enn noen kvinne Lena hadde møtt – og han likte ikke tanken på ikke å ha den med seg. Nå regnet hun med at han hadde den med av gammel vane. Lena la ringen tilbake i posen og åpnet lommeboken 15


hans. Hun hadde gitt ham den som gave det første året de var sammen, og han hadde den fremdeles, til tross for at han aldri brukte lommebok. Nå var den bare et lite fotoalbum. Hun bladde gjennom de mange spontane bildene Jared hadde tatt av henne de siste fem årene. Lena foran huset deres den dagen de flyttet inn. Lena på motorsykkelen hans. Jared og Lena i Disney World. På baseballkamp med Atlanta Braves, SECs play-off og det nasjonale mesterskapet i Arizona. Hun stanset da hun så bildet fra bryllupet deres. De hadde giftet seg på et dommerkontor i tinghuset i Atlanta. Lenas onkel Hank sto ved siden av henne, Jared på den andre siden. Moren til Jared sto ved siden av ham, samt stefaren, søsteren, bestemoren og bestefaren, to kusiner og en lærer fra barneskolen som hadde holdt kontakten med ham siden. Alle utenom Lena var kledd i svart. Hun hadde på seg en marineblå buksedress som hun vanligvis brukte på jobben. Hun hadde latt håret henge løst, og de brune krøllene rakk henne til nedenfor skuldrene. Hun var blitt sminket ved disken hos Lenox Macy’s av en transvestitt som ikke kunne få fullrost hudfargen hennes. Lena hadde med andre ord fått én kompliment av en kvinne den dagen. Det sure ansiktsuttrykket til Jareds mor forklarte hvorfor brudgommen ikke hadde insistert på en mer formell vielse. Et eller annet sted i Alabama ba Darnell Long akkurat nå en bønn om at sønnen ville ta til vettet og skille seg fra den tøyta han hadde giftet seg med. Noen ganger lurte Lena på om hun hadde giftet seg med Jared bare for å terge kvinnemennesket. Hun bladde om til det neste fotografiet og ble skjelven i knærne. Lena satte seg på sengen. Hun hadde sett bildet mange ganger, men ikke i lommeboken til Jared. Det hadde ligget i skoesken hun oppbevarte i klesskapet. Fotografiet var av tvillingsøsteren hennes, Sibyl. Lena kjente et smertefullt stikk av sjalusi før hun 16


begynte å le. Jared trodde åpenbart at bildet var av Lena. Han hadde aldri møtt Sibyl. Hun hadde vært død i ti år da Jared kom inn i livet hennes. Hun la hånden mot munnen da latteren ble til et hulk. Da Lena oppdaget at hun var gravid, var Sibyl den første personen hun hadde tenkt å fortelle det til. Hun hadde følt en liten gnist av glede idet hun tok opp telefonen for å ringe til søsteren. Så hadde virkeligheten truffet henne som et slag i brystet. Lena tørket seg forsiktig under øynene mens hun så på bildet. Hun forsto hvorfor Jared hadde valgt det. Sibyl satt på et teppe i parken. Munnen var åpen, og hun skakket på hodet. Hun lo av full hals – den type glede som Lena sjelden viste. Arven fra den meksikansk-amerikanske bestemoren deres var godt synlig. Huden til Sibyl var bronsefarget av solen. Det krøllete, brune håret hang løst, på samme måte som Lenas gjorde i dag. Men Sibyl hadde ikke lyse striper og heller ikke noen grå hår. Hvordan ville Sibyl ha sett ut i dag? Det var et spørsmål Lena hadde stilt seg med jevne mellomrom i årenes løp. Hun antok at det var noe alle tvillinger lurte på når den ene døde. Sibyl hadde aldri hatt Lenas rynker eller skarpe kanter. Det var alltid noe mykt over ansiktet hennes som trakk mennesker mot henne i stedet for å skyve dem vekk. Bare en tosk ville blande de to kvinnene sammen. «Lee?» Hun så opp på Jared som om det var helt normalt for henne å sitte i undertøyet og gråte over lommeboken hans. Han sto i døråpningen igjen. «Hvem var det som ringte i sted?» spurte hun. «På mobilen din?» «Nummeret ble ikke vist.» Han stakk tomlene i verktøybeltet og lente seg mot dørkarmen. «Er alt i orden?» «Jeg er … æh …» Hun kremtet. «Sliten.» Lena kastet et siste blikk på Sibyl før hun lukket lommeboken. Hun kjente at tårene rant nedover kinnene. Hun bet tennene sammen og forsøkte å skyve følelsene vekk. Men 17


uansett hva hun gjorde, så kom de tilbake og ga henne en klump i halsen. Det presset på i brystet. «Lee?» Han kom fremdeles ikke inn i rommet. Hun ristet på hodet og ønsket bare at han skulle forsvinne. Hun klarte ikke å se på ham, ville ikke at han skulle se henne sånn som dette. Hun visste at det var akkurat det Jared hadde ventet på – at hun skulle bryte sammen. Det han hadde håpet på. Det han trengte. Men noe brast inne i henne. Hun hulket igjen, dypt og sørgmodig. Hun kunne ikke kjempe imot lenger. Hun kunne ikke fortsette å skyve ham vekk. Hun ville ikke at Jared skulle komme til henne, så hun reiste seg og gikk raskt bort til ham. Hun la armene rundt skuldrene hans og presset ansiktet mot brystkassen hans. «Lena …» Hun kysset ham. Han nølte til å begynne med, men han var en 27 år gammel mann som hadde sovet på sofaen de to siste ukene. Det tok ikke lang tid før Lena fikk en reaksjon fra ham. De trælete hendene strøk nedover den bare ryggen hennes. Han trakk henne nærmere og kysset henne hardere. Hele kroppen hans rykket plutselig til. Hun fikk blod i munnen. Hun hørte skuddet fra en hagle noen sekunder senere. Jared var blitt skutt. Han falt sammen mot kroppen hennes. Han var for tung for henne. Lena snublet bakover og falt. Hun ble liggende på gulvet med Jared over seg. Vekten av ham presset henne ned så hun ikke klarte å bevege seg. Hun forsøkte å skyve ham opp da hun hørte lyden av enda et skudd. Det gikk en rykning gjennom kroppen hans før han falt over henne igjen. Lena hørte en skingrende lyd. Den kom fra henne selv. Hun klarte å komme seg fri under Jared og grep tak i skjorten hans for å få ham ut av skuddlinjen. «Nei-nei-nei,» stammet hun før hun la hånden over munnen for å stanse lyden. Hun presset ryggen mot veggen og 18


kjempet mot en bølge av hysteri. Hun følte blandingen av piller og vodka nå. Hun kjente smaken av oppkast i halsen. Hun hadde lyst til å skrike for harde livet. Hun fikk ikke frem en lyd. Jared rørte seg ikke. Lyden av skuddet gjenlød fremdeles i ørene hennes. Han var blitt truffet av haglene i ryggen og hodet. Lyserøde flekker av blod hadde blandet seg med de gule malingflekkene på T-skjorten. En skrutrekker fra verktøybeltet hadde boret seg inn i siden på kroppen hans. Blodet fløt under ham. Hun la hånden mot det ene benet hans og kjente muskelen i leggen. «Jared?» hvisket hun. «Jared?» Han lå med øynene lukket. Blodet boblet mellom leppene hans. Det rykket i fingrene. Hun så den bleke strimen der han hadde hatt gifteringen, til tross for at han lovet å la være. Lena strakte seg etter hånden hans, men trakk den raskt til seg igjen da hun hørte fottrinn. Gjerningsmannen gikk nedover gangen. Sakte, men bestemt. Han hadde på seg støvler. Hun hørte lyden av trehælen som traff gulvplankene, deretter den mykere tåspissen. Ett skritt. Ett til. Stillhet. Hun hørte at dusjforhenget ble trukket til side på badet i gangen. Lena så seg raskt om på soverommet. Pistolene var innelåst i safen. Mobilen hennes lå på den andre siden av rommet. De hadde ingen fasttelefon. Badet var en dødsfelle. Mobilen til Jared. Hun lot hånden gli oppover benet hans og sjekket lommene. Alle var tomme. Hun hørte lyden av skritt nedover gangen igjen – det lød som om kvister ble brukket. Og deretter stillhet igjen. Han hadde stanset utenfor det minste soverommet. Det 19


sto to skrivebord der inne. Esker med gamle saksmapper. Jared lot alltid skapdøren stå åpen, gjerningsmannen kunne se det fra gangen. Han kremtet og spyttet på gulvet. Han ville at Lena skulle vite at han kom. Hun presset ryggen mot veggen og tvang seg til å reise seg opp. Hun hadde ikke tenkt å sitte rolig og vente på å dø. Hun skulle kjempe for livet, kjempe for livet til mannen sin. Fottrinnene stanset igjen. Gjerningsmannen sjekket det neste soverommet. Lysegule vegger. Skapdøren lå tvers over to sagbukker så Jared kunne male ballonger på den. Fra gangen kunne du se de svake blyantstrekene der han hadde tegnet dem for hånd. Du kunne også se rett inn i det tomme skapet. Skytteren fortsatte nedover gangen. Lena strakte skjelvende hånden ned mot Jared. Hammeren i verktøybeltet lå halvveis ute. Hun trakk den til seg med fingrene. Hun grep hardt rundt skaftet. Det kjentes varmt mot huden hennes. Jared åpnet øynene. Han så på Lena da hun reiste seg og presset ryggen mot veggen igjen. Han hadde et glassaktig uttrykk i øynene. Smerte. Intens smerte. Det gikk som en kniv gjennom henne. Munnen hans beveget seg. Hun la fingeren mot leppene som tegn på at han skulle være stille, at han skulle spille død så han ikke ble skutt igjen. Skrittene stanset rett utenfor soveromsdøren. Han kunne ikke være mer enn halvannen meter unna. Mannens skygge bikket inn i rommet så halve kroppen til Jared ble liggende i mørket. Lena snudde hammeren slik at kloen vendte utover. Hun hørte at mannen ladet pumpehaglen. Det hadde den ønskede virkningen. Hun måtte knipe knærne sammen for ikke å gå i gulvet. Gjerningsmannen nølte. Skyggen hans svaiet litt, men han gikk ikke inn i rommet. Lena stirret på døråpningen. Hun forsøkte å forestille seg hva skytteren tenkte. To politibetjenter med pistoler de 20


ikke hadde brukt. Den ene lå på gulvet. Den andre hadde verken beveget seg, skutt tilbake, skreket eller hoppet ut av vinduet. Eller gjort et forsøk på å arrestere ham. Lena anstrengte seg for å lytte mens de begge sto og ventet. Til slutt tok skytteren ett skritt frem – kort og nølende. Så ett til. Det første Lena så, var munningen på geværløpet. Det var en avsaget hagle. Skytteren nølte litt igjen før han snudde seg raskt til den ene siden. Lena så at hånden som støttet hagleløpet, hadde en tatovering. Et svart dødninghode mellom tommelen og pekefingeren. Et siste, forsiktig skritt. Lena grep rundt hammeren med begge hender og slo den inn i ansiktet på ham. Kloen sank inn i øyehulen på mannen. Hun hørte lyden av brusk som knaste da det skarpe stålet skar seg inn i hodeskallen hans. Haglegeværet gikk av og skjøt et hull i veggen. Lena forsøkte å dra ut hammeren for å gi ham et slag til, men kloen satt fast i hodet hans. Mannen vaklet og forsøkte å støtte seg mot døren. Han grep henne rundt livet. Blodet strømmet ut av øyet og rant ned i munnen på ham. Det var da Lena fikk øye på den andre mannen. Han kom løpende nedover gangen med en Smith & Wesson-revolver. Lena grep tak i hammeren og brukte den som et håndtak da hun rykket mannen foran seg for å bruke ham som et skjold. Tre skudd kom raskt etter hverandre og traff kroppen til skytteren. Lena skjøv ham hardt forover mot den andre skytteren. Begge mennene snublet, og revolveren gled bortover gulvet. Lena tok opp haglen. Hun trykket på avtrekkeren, men patronen hadde satt seg fast. Hun forsøkte å lade geværet for å få patronen ut av kammeret idet den andre mannen reiste seg. Han langet ut etter henne, og fingrene streifet geværløpet før han falt ned på kne. Jared hadde tatt tak rundt ankelen hans. Han holdt fast, og armen skalv av anstrengelsen. Mannen rykket bakover og skulle til å kjøre knyttneven mot tinningen til Jared. Lena vippet haglen rundt, tok tak rundt løpet og svingte 21


den mot hodet til mannen lik et balltre. Blod og tenner sprutet ut da kjeven knakk. Han falt sammen på gulvet. «Jared!» ropte Lena og sank ned på kne ved siden av ham. «Jared!» Han stønnet. Blodet rant fra munnen. Blikket var tomt. «Det er OK nå,» sa hun. Han hostet. Kroppen skalv før en voldsom spasme tok tak i ham. «Jared?» ropte hun igjen. Lena fikk tårer i øynene og klarte ikke å se klart. Hun la hendene rundt ansiktet hans. «Se på meg,» ba hun. «Se på meg.» Hun så en bevegelse i øyekroken. Den andre mannen krøp mot sengen og forsøkte å få tak i haglen. Halve kroppen var lammet. Han slepte seg frem med én arm, lik en skadet kakerlakk som etterlot seg en strime av blod. Det føltes som om hjertet til Lena stanset. Et eller annet hadde forandret seg. Det var noe i luften. Det var som om jorden ikke lenger gikk rundt. Hun så ned på mannen sin. Kroppen til Jared var blitt helt slapp. Øynene var lukket. Hun rørte ved ansiktet hans, ved munnen hans. Hånden hennes skalv så voldsomt at fingertuppene kakket mot huden til Jared. Sibyl. Jeffrey. Babyen. Barnet deres. Lena reiste seg. Hun beveget seg som en maskin. Hammeren sto fremdeles ut fra ansiktet til den første mannen. Lena satte foten mot pannen hans, grep rundt hammeren og vred den løs. Kakerlakken beveget seg fremdeles mot sengen. Bevegelsene hans var langsomme. Lena ventet til han bare var noen centimeter fra haglegeværet før hun kjørte kneet ned i ryggen på ham. Hun kjente at noen ribben brakk. Brukne tenner sprutet ut av munnen hans. Lena hevet hammeren over hodet. Den traff mannens ryggrad med en splintrende lyd. Han skrek og slo ut med armene. Kroppen hans spente seg under henne. Hun holdt 22


fast. Hun var helt konsentrert, kroppen stiv av raseri. Hun hevet hammeren igjen og siktet på mannens hode. Bevegelsen stanset i luften. Hun klarte ikke å bevege hammeren. Lena kikket opp. Hun så en tredje mann. Han var høy og tynn, med sterke hender som hindret henne fra å gi mannen nådestøtet. Hun var for sjokkert til å gjøre noe. Hun visste hvem han var. Han var kledd som en motorsykkeltype – et skjerf rundt hodet og et kjede som hang fra lærbeltet. Han la en finger mot leppene, på samme måte som hun selv hadde gjort overfor Jared for noen minutter siden. Han hadde et advarende uttrykk i øynene, og under advarselen så hun ren frykt. Lena kom langsomt til seg selv igjen. Først hørte hun sin egen raspende og tunge pust. Deretter kjente hun hvordan det begynte å verke i de anspente musklene. Det sved i håndflatene der hun hadde grepet tak i haglegeværet. Hun kjente den syrlige lukten av død i nesen og halsen. Og en snev av en velkjent lukt – eksos, olje og svette. Slik Jared luktet da han kom hjem fra jobb hver kveld. Jared. Ryggen på T-skjorten var gjennomtrukket av blod. De gule malingflekkene var forsvunnet. De var blitt svarte, akkurat som håret hans. Svarte av blod. Kroppen til Lena ble slapp. All kampvilje var forsvunnet. Hun senket hammeren, lot den falle ned på gulvet. Lyden av sirener skar gjennom luften. To, tre, flere enn hun kunne telle. En hes stemme ropte utenfra. «Hvor er du, kompis?» Sirenene kom nærmere. De ble høyere. Will Trent kastet et siste blikk på Lena før han gikk ut av rommet.