Jens Lapidus STHLM DELETE

Page 1



STHLM DELETE



JENS LAPIDUS STHLM DELETE Oversatt av Inge Ulrik Gundersen


Jens Lapidus Originalens tittel: STHLM DELETE Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Copyright © Jens Lapidus 2015 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50359-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 9.5/12 Indigo og trykt på 70 g Enso Lux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Värmdö

Tony Catalhöyük elsket ikke jobben sin, men den var helt ok. Han drømte egentlig om å bli politimann. To ganger hadde han søkt politiskolen uten å komme inn. Men det var feil. Han hadde perfekt syn og hørsel, og klarte lett de fysiske testene. Å dra en dukke på åtti kilo over opptaksenhetens linoleumsgulv, hadde bare vært morsomt. Han hadde heller ingen sykdommer som ikke ble godtatt, karakterene hans var gode nok og han hadde aldri vært dømt for lovbrudd. Han hadde ikke engang prøvd narkotika, til tross for at mange av kameratene hans på ungdomsskolen og videregående hadde ment at det var mer interessant å røyke rev enn å sjekke damer. Det var psykologtestene som hadde gått dritt. De sa at det var en mulighet for at han ikke i tilstrekkelig grad ville bidra til sin egen og andres utvikling, at han ikke så seg selv som en del av helheten. De påsto han kunne oppfattes som en individualist. Da han ringte opptakskontoret, måtte han snakke med en som bare gjentok hele dritten som en papegøye: hun gjentok de samme ordene som i avslaget om og om igjen. Tony maste, presset på. Han sa: «Hvis du ikke gir meg en ordentlig grunn, kommer jeg faen meg til å eksplodere.» Til slutt sa registreringskvinnen: «I tillegg til det jeg allerede har sagt, kan jeg tilføye at det virker som om du har alvorlige samarbeidsproblemer.» Det var ren og skjær bullshit. Tony hadde trent lagsport halve livet, før han begynte med submission wrestling. Selvfølgelig kunne han være en del av et team, fungere i en gruppe. Men de helvetes psykologkjerringene som håndterte testene og intervjuene, ville av en eller annen grunn ikke at han skulle få 5


begynne på politihøyskolen. De ville ikke at han skulle hjelpe til. Han kunne bare spekulere på hvorfor. Himmelen begynte å lysne, men skogen rundt var fortsatt mørk. Han kjørte godt over fartsgrensen, men sjefene hans pleide å oppmuntre til å kjøre for fort, i hvert fall om natta, selv om de aldri ville innrømme det offisielt. «Vi kan jo ikke late oss ute på veiene», sa de. «Vi skal være på alarmsentralen eller hos kundene, der vi gjør nytte for oss. Og folk setter pris på at vi kommer raskt til dem, selv om vi er mest vaktmestere i uniform.» Tony hatet den karakteristikken: vaktmester i uniform. Han var ingen vaktmester, han var der for å bekjempe pøblene, akkurat som den politimannen han hadde tenkt å bli en dag. Alarmmeldingen hadde kommet for omtrent et kvarter siden, fra et hus i skogen utenfor Ängsvik, nord på Värmdö – den dreide seg om et strømbrudd der strømmen hadde kommet tilbake igjen etter cirka et minutt. Det var ingen trafikk på veien, og ifølge Robin, en av arbeidskameratene hans, var fotoboksene slått av på denne strekningen. Dessuten hadde Tony kjørt her mange ganger, og GPS-en guidet ham fint. Ved et hus svingte han til høyre og inn på en mindre vei, uten å senke farten. Han hadde imidlertid aldri vært der før, men sjansen for å møte en annen bil var praktisk talt lik null. Ifølge kartet var det nesten ikke bebyggelse langs denne strekningen. Nå var det bare fire hundre meter igjen til huset. Skogen sto som en mørk mur ved siden av veien. Han skimtet noe i veikanten bak en stor busk lenger borte. En bil: det sto en bil tilsynelatende parkert på høyre side. Kanskje han burde stoppe og se om det hadde skjedd noe? Men nei, alarmen skulle sjekkes i løpet av tjuefem minutter uansett vær og hvor huset lå, det sto i kundegarantien. Det knaste i grusen på gårdsplassen da han kjørte inn. Det rødmalte huset med hvite karmer minnet om fotballskolen han hadde gått på da han var barn. De to første ukene av sommerferien hadde han og broren reist ut til Väddö i den nordre skjærgården og spilt fotball og bodd i små, røde hus fem somre på 6


rad. De kom fra Fisksätra, og foreldrene deres hadde ikke gjort mye for å bevege seg derfra. Det var faktisk en av grunnene til at han ikke hadde noe imot å jobbe på Värmdö: når de innbruddssikrede husene skulle sjekkes etter en varsling, som i nitti prosent av tilfellene var falsk alarm, fikk han ofte den samme gode følelsen som på fotballskolen om somrene. Det sto en carport lenger borte på tomten, men han kunne ikke se noen bil i den. Han hørte ingen sirene. Tony tenkte at eieren hadde slått den av, det var vanlig. De hadde også kontrollringt fra alarmsentralen uten at noen hadde svart, men det var heller ikke uvanlig. Denne typen alarmer kom som regel av strømbrudd, og når de skjedde midt på natta, pleide kundene bare å sovne igjen. Men på en eller annen måte var det for rolig her, for stille. Som om alt holdt pusten i påvente av ham. Han fikk en dårlig vibb. Han tok opp mobilen og tastet nummeret til kunden enda en gang. Det ringte, men ingen svarte. Ytterdøra var gulmalt og hadde et lite vindu i overdelen. Det var mørkt innenfor. Tony trykket lenge på ringeklokka og hørte en mild ringelyd. På trammen sto det et par støvler, og på en stol lå det noen sitteputer som antagelig skulle ligge i en båt eller et utemøbel nå når været ble bedre. Ingen åpnet, han trykket på ringeknappen igjen. Denne gangen holdt han den inne enda lenger. Han visste hva som gjaldt i slike situasjoner: SP, standardprosedyren skulle følges. Visuell besiktigelse av bygningens utside, kontroll av omstendighetene. Dokumentering. Tilbakemelding til alarmsentralen. Mistenkelige biler, innbruddsverktøy etterlatt i det fuktige gresset, ødelagte sikringsskap. Oppbrutte dører, leirete skoavtrykk på verandaen, knuste vinduer. Det var sånt han skulle se etter. Blikket hans falt på en typisk kilde til falske alarmer – et av vinduene i første etasje sto på gløtt. Det kom ofte av at kunden hadde glemt å lukke haspene så vinduet hadde blåst opp. Det 7


var bare det at her hadde alarmen gått på grunn av strømbrudd, ikke fordi et vindu var blitt åpnet. Tony gikk bort til vinduet, gresset var halvhøyt, og militærstøvlene hans ble våte, men det gjorde ingenting, de tålte det meste. Rommet innenfor var mørkt. Da han stilte seg på tå for å se inn, oppdaget han at det var skåret et sirkelrundt hull i begge delene av det doble vindusglasset. Det var en klassisk, men ganske avansert innbruddsteknikk, som han bare hadde sett to ganger tidligere. Det var antagelig blitt skåret med glasskjærer rundt en sugekopp, som så ble brukt til å løfte bort de runde bitene. Deretter hadde vedkommende stukket hånden inn og åpnet haspen. Dette var åpenbart ikke falsk alarm. Grunnen til at det var sendt en alarm til sentralen, var sannsynligvis at noen hadde forsøkt å kutte strømtilførselen for å sette sensorene i huset ut av spill, men denne kunden hadde såkalt sabotasjealarm. Det var akkurat slik den skulle fungere. Tony kjente at pulsen økte. Han gikk noen meter bort fra huset, ringte sentralen igjen og fortalte hva han hadde oppdaget – det dreide seg helt klart om et innbrudd. «Pågående eller avsluttet?» spurte Robin som jobbet på kommunikasjonssentralen i natt. «Jeg vet ikke. Det kan jo være noen der inne som fortsatt leter etter verdisaker.» «Ja visst. Er kunden hjemme?» «Aner ikke, har ikke fått noe svar, selv om jeg har ringt på som bare det.» Tony puttet mobilen ned i hylsteret og gikk rundt huset, mot ytterdøra. De fikk stadig flere innbruddsalarmer mens folk var hjemme. Som regel gikk gjerningsmannen inn i overetasjen, siden de fleste ikke hadde sensorer der. Lumske, listige parasitter. De stakkars kundene fortjente ikke det. Tony bestemte seg for å sette en stopper for denne dritten, hvis den nå fortsatt pågikk. Han så på ytterdøra igjen. Nå kjente han på håndtaket og oppdaget at døra var ulåst. Han gikk inn i huset. 8


Frakkene eller kappene som hang på knaggene i den lille entreen, blafret da han åpnet døra, og det luktet gammelt treverk og åpen peis. Han famlet opp lommelykten. Den lyste på noe posete som lå på gulvet: det så ut som en bag. Til høyre gikk det en trapp opp til andre etasje. Rett fram så han kjøkkenet. Han tok opp teleskopbatongen og holdt den i hånden. Svart, herdet stål, den lengste varianten: tjueseks tommer. På treningen øvde de ofte på både forsvar og kamp med batong. Han hadde faktisk aldri blitt nødt til å bruke den i tjeneste, men han hadde hatt den oppe i beredskap noen ganger når det dreide seg om narkomane som var i ferd med å dra ut hjemmekinoanlegget til en stakkars huseier, eller drikke opp alt brennevinet. Uansett – en gang må jo bli den første, tenkte han. Han tok et skritt fram. Hørte at det knaste i knust glass. Han bøyde seg ned og lyste, det lå små glasskår utover entrégulvet. Kjøkkenet så velstelt ut. Han fikk øye på det åpne vinduet igjen, denne gangen inne fra spiseplassen. På veggen hang det en stor, rund klokke. Den viste kvart over fire. Planløsningen var åpen, stua lå til høyre. Det var ikke så veldig mye møbler der. En lenestol. Et stuebord. Det lå noe bak stuebordet. Han gikk nærmere. Det var en kropp. Tony lyste. Det var det jævligste han hadde sett. Han kjente brekningen komme som et støt gjennom kroppen. Vedkommendes hode. Ansiktet var borte: noen hadde skutt skallen av denne personen. Oppkastet hans traff teppet. Han kikket ned på gulvet. Blod overalt. Tony skrek og gråt i telefonen. «Rolig nå, jeg hører ikke hva du sier,» prøvde Robin. 9


«Et jævla drap, en massakre. Jeg er sikker, han puster ikke. Send politiet, ambulanse, dette er det sykeste jeg har opplevd.» «Er det noen andre på stedet?» Tony så seg rundt. Det hadde han fortrengt. Den som hadde gjort dette kunne jo fortsatt være der. «Jeg ser ingen, skal jeg gjennomsøke huset?» «Det får du avgjøre selv. Så du noe bemerkelsesverdig utenfor?» «Nei, egentlig ikke.» «Så du noe underlig på vei til huset?» Han løp ut på trammen igjen. Han hadde nesten glemt det – men spørsmålet fra Robin minnet ham på det. «Hva gjør du, Tony? Hva skjer?» Lenger borte på veien der han hadde kommet. «Fuck, Robin, det sto en bil i veikanten da jeg kom hit.» Han begynte å løpe. «Jeg ringer politiet, men ha telefonen klar,» sa Robin, og Tony hørte at han begynte å snakke med 112 på en annen linje. Det var bedre nå, ute i den friske luften. Han prøvde å glemme det han hadde sett i huset, det fikk de ordentlige politifolkene ta seg av, akkurat nå var han glad han ikke var en av dem. En vaktmester i uniform. I det svake morgenlyset så det nesten ut som om den mørkeblå bilen var i ferd med å bore seg ned i bakken ved busken. Da han løftet bort buskaset, så han at halve fronten var trykket inn. Bilen måtte ha kjørt minst femten meter bortover i grøfta. Tony så den opprevne jorden i sporene etter bilen. Grantrærne i bakgrunnen var fortsatt mørke. Busken hadde skjult skadene på bilen da han kjørte forbi tidligere. Han gikk bort til bilen. Med batongen klar i hånden igjen. Det så ut som om det røyk fra panseret, eller så var det bare støv som danset i lyset fra lommelykten. Han gikk ned i gjørma og måtte holde seg i det tynne gresset for ikke å miste balansen. Det var en Volvo, en V60. 10


Han prøvde å se om det satt noen i bilen, men det var vanskelig. Han gikk opp på siden av bilen og kikket inn. Nå så han at det satt et menneske i førersetet, framoverbøyd. «Hallo?» Vedkommende rørte seg ikke. Frontruta var trykket inn, og de tusen sprekkene i glasset minnet om is, men ruta hang fortsatt sammen. Tony bøyde seg ned og åpnet førerdøra. Airbagen var utløst. Det så ut til å være en yngre mann, kanskje i tjueårene, blondt hår. Den slappe kollisjonsputa lignet en hvit plastpose noen hadde lagt over rattet. Bevisstløs, eller død. Tony prikket på mannens arm med tuppen av batongen. Ingen reaksjon.



DEL I


Mai


1 Spise dritt. Nikola hadde tatt imot dritt lenge nå. Han hadde sittet her i et år. Men snart var det slutt. I morgen: siste dagen. Gudskjelov – han var nesten klar for å bli med morfar Bojan i kirken. Han var nitten år. Sverige var et sykt land – her kunne man bli tatt hånd om til tross for at man var myndig. Men det var hans majkas skyld. Linda – the never ending masemamma. Hun hadde truet med å kaste ham ut, bryte kontakten. Og enda verre: hun hadde truet med Teddy. Egentlig: det sistnevnte var det eneste som hadde bitt på Nikola – risikoen for at Teddy skulle bli skuffet. Han elsket Teddy mer enn den ferskeste porsjonssnusen i butikken, mer enn alle verdens jointer, noen ganger til og med mer enn kompisene. Gutta han hadde vokst opp sammen med, brødrene hans. Teddy: onkelen hans. Teddy: idolet hans. Et ikon. Et forbilde. Han visste bare om én person som kunne sammenlignes med Teddy – Isak. Likevel hadde det ikke vært nok. Det ble for mye tull og for mange timer med ungdomstjeneste. Bøtene ble for høye. Maset fra sosialen for høylytt. Linda ønsket at han skulle bli tatt hånd om. Hun ville at hennes egen sønn skulle plasseres på et narkotikafritt, gledefritt, helt jentefritt behandlingshjem. Så det var der han hadde vært det siste året. Spillersboda behandlingshjem for unge. Behandling skal vedtas hvis den unge utsetter sin helse eller utvikling for betydelig risiko for skade gjennom misbruk av vanedannende midler, kriminell virksomhet eller annen sosialt nedbrytende atferd. 15


Fuck LVU – ungdomsomsorgen: han hadde hørt den paragrafen fjorten millioner ganger nå. Den hadde fortsatt null verdi. Hvert annet minutt: samme tanke kvernet i hodet hans. Som en ihjelspilt hit av en eller annen kjedelig house-DJ. Refrenget på repeat: Jævla mamma. Jævla mamma. Jævla mamma. «Jeg har prøvd å gjøre alt for deg, Nikola,» pleide hun å si når han kom hjem på permisjon. «Kanskje det ville blitt annerledes hvis du hadde hatt en far som var til stede.» «Men jeg har jo hatt Teddy.» Mamma ristet på hodet: «Syns du det? Onkelen din har sittet inne i åtte av de ni siste årene. Er det å være til stede?» Nikola satt bakerst i klasserommet. Som vanlig. Han spiste d-r-i-t-t. De prøvde virkelig å trykke ham ned. Av og til kom det en ny frase inn i refrenget: Jævla Sandra. Jævla Sandra. Jævla fitte-Sandra. Sandra var hans såkalte kursveileder. Hun snakket om jobbsøknader. Du må kunne presentere deg godt, skrive et personlig brev, slikke en ræv ren. Nikola hadde vanskelig for å forstå det vesentlige i all denne praten: Han hadde valgt et yrkesrettet program nettopp fordi han ikke ville fortsette med tull og tøys. Dessuten hadde han ingen planer om et ni-til-fem-liv, eller svarte jobber som håndverker. Det fantes betydelig raskere veier til spenn. Det visste han av egen erfaring. De greiene de gjorde for Yusuf betalte seg umiddelbart. En minisamtalegruppe: bare Nikola og fem andre gutter en gang i uka. Resten av tiden var det forventet at han skulle innfinne seg på en praksisplass de hadde ordnet i Åkersberga: George Samuels Elservice. Det var ikke noe galt med George, men Nikola orket bare ikke. Ifølge forstanderen på Spillersboda og moren hans var det tydeligvis bra for ham med noen gruppetimer i tillegg til praksisen. «De øker dine muligheter for konsentrasjon. Du får kanskje ikke godkjent i svensk, men det er i hvert fall bra å kunne lese ordentlig.» De surret mer enn alkisene på parkbenkene i Ronna. Klart han kunne lese. Morfaren hans var den verste bokormen: lesegeniet fra Beograd. Han hadde lært Nikola litterær 16


bokstavmagi da han var seks år, sittet ved senga hans og pløyd gjennom flotte, gamle greier. Skatten på sjørøverøya, En verdensomseiling under havet, Den hemmelighetsfulle øya. Nikola ville gli under radaren, flyte som olje på vannet. Han ville være en skygge, leve livet som det passet ham. Ikke buret inne i et klasserom. Ikke kontrollert av ekle instanser med akronymer. Men som sagt: tiden var snart inne. Hans tolv måneder i kjedsomhetens sørgelige rasshøl var snart over. Livet ville få mening igjen. Livet skulle bli Livet: ting hadde allerede begynt å skje. De visste at han var på vei. Yusuf hadde tatt kontakt og spurt om Nikola kunne være med på et opplegg om noen dager. Et vaktoppdrag. Men ikke en hvilken som helst løpeguttjobb: det var en forhandling. En egen domstol. En rettergang mellom stridende falanger i Södertälje. Og Isak skulle være dommer. Det var han som skulle avgjøre saken – i stedet for det systemet som hadde valgt å sperre Nicko inne her. Isak, liksom. Det var et steg opp. Likevel hadde ikke Nikola takket ja ennå.


Politietaten i Stockholms len Avhør av Mats Emanuelsson, 10. desember 2010 Avhørsleder: Joakim Sundén Sted: Varetekten Kronoberg Tid: 14.05–14.11 AVHØR Utskrift av dialogavhør

js: Det vil foregå slik at jeg gjør opptak av det som blir sagt. me: Ja vel. js: Da befinner vi oss i avhørsrommet på varetekten Kronoberg, og det er den tiende desember 2010, og med meg har jeg mistenkte Mats Emanuelsson, 44 år gammel. Det stemmer, eller hva? me: Ja. js: Og du samtykker til at dette avhøret holdes uten advokat? me: Ehh, hva innebærer det? js: Det er ikke uvanlig. Du vil komme mye fortere herfra hvis vi slipper å kontakte tingretten, som deretter må få tak i en advokat som har tid til å komme hit. For å si det slik: Skal du ha en advokat, kan jeg ikke love at det blir noe av dette avhøret verken i dag eller i morgen. Og da blir du sittende her i påvente av det. me: Men … jeg får panikk av å sitte innelåst. Jeg har vært kidnappet en gang, visste du det? js: Nei, det var jeg ikke klar over. Hva skjedde? me: Menneskerov, de spikret meg inne i en kasse. Det var for fem år siden omtrent. Jeg klarer ikke slikt … Jeg har gått til psykolog på grunn av klaustrofobien min, jeg må komme meg ut herfra så fort som mulig. js: Da syns jeg i hvert fall vi skal begynne uten advokat, og hvis du føler for å avbryte, så gjør vi det. me: Ja, vi må gjøre det sånn. Jeg må vekk herfra. js: Da vil jeg begynne med å forklare deg siktelsen. Du er altså mistenkt for medvirkning til narkotikalovbrudd i forgårs, i Gamla stan, ved at du bevisst sammen med Sebastian Petrovic, eller Sebbe som vi mener han blir kalt, håndterte en ukjent mengde narkotika. Forstår du? 18


me: Narkotikalovbrudd? js: Ja, det er det du er mistenkt for. me: Er du sikker? js: Helt sikker. Skulle jeg ikke være det? me: Er jeg mistenkt for noe annet? js: Det kan jeg ikke gå inn på for øyeblikket. Jeg vil imidlertid vite hvordan du stiller deg til siktelsen. me: Jeg har ikke noe med det der å gjøre. js: Du nekter altså for lovbruddet? me: Ja, selvfølgelig. js: Da har jeg noen spørsmål jeg vil stille. me: Ok. js: Hva gjorde du egentlig i Gamla stan? me: Ikke noe spesielt, jeg bare var der. js: Kjenner du Sebastian Petrovic? me: Det har jeg ingen kommentar til. js: Vet du hvem han er? me: Ingen kommentar. Men er han pågrepet? js: Du vil ikke kommentere om du kjenner ham, men du lurer på om han er pågrepet? me: Ja. js: Da kan jeg informere deg om, siden det likevel vil bli offentlig kjent dersom han må varetektsfengsles, at han ikke er pågrepet, han er på frifot. Men jeg har flere spørsmål til deg. me: Ja vel. js: Er Range Roveren med registreringsnummer MGF 445 din? me: Det har jeg ingen kommentar til. js: Vet du hvem Sebbe møtte i Gamla stan? me: Ingen kommentar. js: Vet du i hvilket ærend han var der? me: Ingen kommentar. js: Du har ingen kommentar til noe som helst? me: Nei, egentlig ikke. Som sagt har jeg ikke noe med dette å gjøre. Jeg vet ikke hvorfor jeg sitter her. Jeg må bare ut, hodet mitt holder på å sprenges innefra … js: Du var involvert i hendelsen i forgårs. me: Men jeg vet ingenting. Det er ikke min verden, narkotikalovbrudd … 19


js: Nei, jeg forstår det. Jeg er ærlig talt overrasket selv. Vi får kanskje gjøre dette på en annen måte. Vent her, jeg stopper opptageren, så kan vi ta en liten pause. Avhøret avsluttet kl. 14.11. MEMORANDUM 1 Utskrift av dialog

js: Opptageren er av, så nå er det ikke et formelt avhør lenger. Jeg kaller dette for en samtale. Det er bare mellom deg og meg. m: Hva betyr det? js: Det betyr at vi kan være friere med det vi sier til hverandre. Jeg rapporterer ikke dette til noen, hvis du ikke vil. Og jeg skal være ærlig mot deg, Mats, jeg har undersøkt litt om deg. Du har to barn, du har hatt en helt vanlig jobb, og det stemmer at du ble kidnappet for noen år siden, det må ha vært grusomt. Du skal ikke sitte på et sted som dette. m: Kan du ikke bare løslate meg da? Jeg har snart sittet her i to dager. Jeg er traumatisert fra tidligere. Jeg har opplevd for mye dritt. Vær så snill, jeg ber deg. Jeg har det virkelig dårlig her inne. js: Men du må forstå at dette handler om narkotikalovbrudd. Vi har brukt hemmelige tvangsmidler mot enkelte i denne etterforskningen, ikke mot deg, men mot andre. m: Hva betyr det? js: Hemmelig romavlytting, telefonavlytting, spaning. Vi har sterke beviser. Du kommer til å bli dømt for dette, det kan jeg si med sikkerhet. Du får minst ti år på soningsanstalt. Og jeg tror heller ikke fengsel er det rette stedet for deg. m: Altså … (lyden av gråt) … jeg kan ikke sitte her … det har pågått i flere år. js: Du vil først havne på Kumla noen år, Sveriges tyngste anstalt, og du skjønner jo selv hva som skjer med sånne som deg der, det er ikke morsomt for myke folk … m: Men … men … (ikke hørbart). js: Jeg forstår. Det kan ikke være lett det her. Vent litt, så skal jeg hente servietter. 20


m: (Ikke hørbart) js: Vær så god. m: Takk … (snufselyder). js: Jeg skjønner at det føles jævlig, men jeg er en tydelig mann. Saken er den at jeg har et tilbud til deg. Dette ligger litt utenfor boksen, men jeg syns som sagt at du ikke passer inn her. m: Fortell, vær så snill. Jeg gjør hva som helst. js: Det er ganske enkelt. Vi har forstått at du har hatt omfattende kontakt med enkelte personer som vi er interessert i, det har vi både sett og hørt, for å si det sånn. Derfor vil jeg vite alt om dem, jeg vil vite alt dere har hatt fore. Og hvis du kan hjelpe meg med det, lover jeg å holde det på dette planet. Utenfor avhør, utenfor opptak, påtalemyndigheter og advokater. Navnet ditt vil ikke forekomme noe sted. Og da kan jeg også til gjengjeld hjelpe deg. m: Blir jeg løslatt? js: Hvis du går med på dette, løslater jeg deg og vil ikke forfølge saken din videre. Vi gjør en avtale, du og jeg, skjønner du hva jeg mener? m: Jeg vet ikke … js: Tenk over det. Vurder de forskjellige alternativene. Åtte, ti år på Kumla mot å snakke med meg noen timer. m: Det kan bli rart … det er farlig. Tro meg, jeg har vært med på mye. js: Ja, jeg hadde mistanke om det. Men du er ikke en del av det rasket, du er normal. Og hvis du går med på forslaget mitt, må det være din egen avgjørelse. Jeg kan ikke tvinge deg til å samarbeide. Men jeg kan ordne de garantiene du trenger. m: Men hva med barna mine? js: Jeg kommer bare til å bruke det du sier som underlag for videre etterforskning, du vil aldri behøve å vitne eller bli navngitt på noen måte. Du vil gå under et alias, «Marina», som bare jeg vet om. Hundre prosent hemmelighold. Du skal ikke bekymre deg for verken deg selv eller dine barn. Men vi kan ta en pause, jeg går ut en stund, så kan du tenke deg om. m: Ja, kanskje. js: Bra. Bare ikke glem; ti år minst. Kumla. Eller noen timer enkle samtaler med meg. 21


2 De hadde sittet og småpratet i de fløyelstrukne lenestolene og sofaene. Emelie kjente noen av juristene fra før, enkelte av dem hadde hun studert sammen med, andre hadde hun møtt på kursene til Advokatsamfundet, en av dem var til og med kollega av henne på byrået. Men under jovialiteten lå det en spenning. Selvfølgelig: de ble ropt inn til eksamineringene og sensorene etter tur. De hadde fått beskjed om å legge fra seg mobiltelefonene sine i små plastposer på et bord i begynnelsen av korridoren. Det eneste som var tillatt, var papir, penn og permen med de advokatetiske reglene og disiplinærnemndens avgjørelser. Nå var tiden inne: hun ville snart bli innkalt til eksaminering. Den muntlige eksamenen skulle vise om hun kunne bli advokat eller ikke. Alle studiene fram til nå hadde mer eller mindre vært en reise mot dette målet. Tolv år med grunnskole og videregående, etterfulgt av et studieår i Paris – der hun riktignok mest hadde festet i Bastille-området, men også lært seg flytende fransk. Deretter tre og et halvt år med jusstudier fram til juridisk embetseksamen. Og til slutt: jobben som assisterende juristassistent i drøyt tre år hos Leijons advokatbyrå. I mellomtiden hadde hun tatt Advokatsamfundets kurs i etikk og yrkesregler. Samtidig hadde hun samlet alle referanser hun ville få behov for. Det var ikke akkurat som når man søkte en vanlig jobb og oppga kontaktopplysningene til sine to favorittsjefer. Nei, Sveriges advokatsamfund ville ha navn og adresse på alle motpartsjurister og dommere man hadde møtt i karrieren, samt en redegjørelse for hvilken sammenheng møtene hadde skjedd i. For Emelie hadde det for så vidt ikke vært altfor omfattende, det var i praksis deleierne som hadde frontet de sakene hun hadde jobbet med. Men det dreide seg likevel om over tjue personer. Alle skulle kontaktes av Samfundet, og alle skulle komme med sitt syn på om hun var verdig til å tre inn i deres hellige gemakker. Og i dag: den endelige prøven. Klarte hun dette, ville resten være en formalitet. Da ville hun snart kunne titulere seg som advokat. 22


«Emelie Jansson,» ropte en stemme fra korridoren. Det var hennes tur. Eksaminatoren rakte henne et enkelt A4-ark med tekst. Nå hadde hun tjue minutter på seg til å tenke over spørsmålene og forberede seg til sin presentasjon og eksaminatorens utspørring. Hun gikk inn i et separat rom med grønn tapet, kun møblert med et eikeskrivebord og en skrivebordsstol. På veggen hang det et kobberstikk som forestilte en eller annen gammel domstol. Hun leste raskt igjennom det første punktet. SPØRSMÅL A Grei ut om de spørsmålene av etisk og yrkesteknisk art som dukker opp i situasjonene som forekommer i redegjørelsen under. Den engelske forretningsmannen Mr. Sheffield har tatt kontakt med advokatbyrået Vipps og bedt om hjelp til kjøp av et leilighetskompleks i Göteborg. Mr. Sheffield forteller advokat Mia Martinsson at han fikk hjelp av advokatbyrået for rundt ti år siden. Den gang var det den tidligere deleieren Sune Storm som hjalp ham med en komplisert sak. Mr. Sheffield sier at han «faktisk føler seg som en klient av byrået, og forventer behandling deretter.» Etter noen uker med korrespondanse med Mr. Sheffield begynner Mia å lure litt på hvem Mr. Sheffield egentlig er. Han ønsker ingen bankfinansiering i det hele tatt, og vil overføre hele kjøpesummen på 220 millioner kroner til en klientkonto hos advokatbyrået. Overføringen skjer imidlertid ikke fra Mr. Sheffields konto i Storbritannia, men fra et selskap på De britiske jomfruøyene. Emelie understreket noen ord i oppgaven og tok opp regelheftet, men la det snart ned igjen. Før hun begynte å bla etter klausuler, måtte hun tenke selv. Identifisere spørsmålsstillingene. De etiske fallgruvene. Burde ikke byrået og advokaten ha foretatt en kontroll av klienten? Tatt en kopi av identitetspapirene, gjort et søk i byråets habilitetsdatabase? Kunne virkelig Mr. Sheffield anses som klient av byrået bare fordi han hadde vært det for ti år siden? Når oppsto egentlig et klientforhold? Og hvordan var det med 23


finanstilsynets regler for kontroll og forhindring av hvitvasking? Hun begynte å notere på collegeblokka. Det banket på døra: tiden var ute. De tjue minuttene hadde gått fortere enn hun hadde trodd. Hun hadde tatt seg av oppgavene, fire lignende situasjoner som den med advokat Martinsson og Mr. Sheffield. Alle inneholdt forskjellige problemområder. Byråfellesskap, håndtering av vitner, styrespørsmål. Habilitet. Eksaminatoren var en advokat i sekstiårsalderen, med nesten uvirkelig velpleid bart, og sensoren som antagelig var ti år yngre, prøvde å se ut som om hun var tjue. De var formelt kledd: Han i mørkeblå dress og slips, og hun i vinrød drakt. «Ja, vi kan vel begynne med Mia Martinsson. Hvordan bør hun gå fram?» spurte eksaminatoren. Det var tre uker siden. I dag satt Emelie på byrået. Hun burde jobbe, men konsentrasjonen var et annet sted. De kunne ta kontakt når som helst. Telefonen ringte. «Hei, det er mamma.» «Hei.» «Hvordan går det?» «Jeg trodde det var en annen som ringte. Jeg skal få beskjed i dag.» «Om hva da? Noe på jobben?» «Det kan man si. Hvis jeg har bestått prøven og søknaden min har gått gjennom, blir jeg advokat.» «Nei, så morsomt. Gratulerer. Får du lønnsforhøyelse da?» «Jeg har jo ikke fått svar ennå. Og høyere lønn blir det nok ikke, det betyr ikke så mye i dette byrået. Å være advokat har en viss formell verdi for dem som jobber med strafferett, da kan de bli oppnevnt som forsvarere og sånt. For meg har det mer symbolsk betydning. Jeg blir fullverdig, for å si det sånn.» «Ja, men det blir jo spennende likevel.» Emelie hørte på stemmen at noe var i veien. «Hvordan går det med dere, da?» 24


«Sånn passe.» Mamma snakket saktere. «Jeg har knapt sett noe til pappa på tre dager.» «Som før?» «Ja, som før. Han deiser inn midt på natta, og her forleden kom han ikke hjem engang. Kan ikke du komme ned til oss i helgen?» «Dere? » «Ja, oss.» «Kommer pappa til å være der da?» Det ble stille i telefonen. Det var sånn Emelies verden hadde sett ut under hele oppveksten. Pappas perioder med spriten. Hun hadde ikke helt skjønt det før hun flyttet hjemmefra, studerte ved universitetet i Stockholm og virkelig begynt å tenke. Men hun visste hvordan han kunne være. Hvordan hun selv kunne være. Det måtte aldri komme ut på byrået. Emelie fikk avsluttet samtalen med mamma. Hun gransket seg selv i det runde speilet som hang på kortsiden av bokhylla. Det mørkeblonde håret hennes var gredd i sideskill og festet bak ørene. Kanskje hun hadde sminket seg for lite i dag, faktisk ikke i det hele tatt når hun tenkte seg om, men de grønne øynene hennes så likevel store ut. Hun burde virkelig reise ned til Jönköping. Finne pappa. Prøve å få ham til å forstå en gang for alle. En time senere. Døra ble åpnet og Josephine tumlet inn. De delte kontor på byrået til tross for at Jossan var senior associate og burde fått eget kontor for lengst. Kanskje det skulle tolkes som et negativt signal for henne. Men Emelie likte å dele kontor, selv om Jossan kunne være ekstremt selvopptatt og snakke omtrent sju ganger så mye om manikyristen sin i Sibyllegatan og salget på Net-a-Porter, enn om viktige ting. Av en eller annen grunn liksom snublet hun alltid inn gjennom døra – som Kramer i Seinfeld – og bare det var verdt minst én latter om dagen. «Pippa,» ropte Josephine da hun hadde lukket døra. «Jeg ser på deg at det har skjedd noe bra. Du har smilehull selv om du ikke smiler. Ringte de nå nettopp?» Emelie nikket. For fem minutter siden hadde de endelig ringt 25


fra Samfundets sekretariat og fortalt at hun var tatt opp som medlem av Sveriges advokatsamfund. Nå hadde hun tittelen: reisen var over. «Gratulerer, Pippa. Du er advokat. Dette må vi feire med et glass Bollinger til middagen.» Jossan kalte henne alltid for Pippa, siden hun var av den oppfatning at Emelie var usedvanlig lik Pippa Middleton. «Du vet jo hva favorittforfatteren min pleier å si: ’Lykken multipliseres når den deles’.» «For noe møl, hvem kommer det fra?» «Det er ikke møl, det er verdens mest innsiktsfulle mann. Paulo Coelho.» Jossan blunket. Så begynte hun å fortelle om alle bøkene hun hadde lest av denne mannen, og hvordan de hadde forandret livet hennes. Hun hadde funnet seg selv, hun kunne glede seg selv i motgangstider, hun hadde blitt mye mer oppmerksom på sitt åndelige jeg og kunne gi slipp på sin materialistiske livsstil. Emelie pekte på de tre håndveskene som hang på knaggen på veggen bak Josephine – Céline, Chanel, Givenchy. «Hva med de der?» Jossan strøk hånden over skinnet i Céline-vesken, det så ut som om hun kjærtegnet den. «Det regnes ikke som materialistisk,» sa hun. «En kvinne må jo ha noe å bære tingene sine i.» Klokka halv åtte: på vei til Riche tente Emelie en sigarett. Der inne satt Jossan og ventet på å få skåle med henne. Hun stoppet opp. Nølte. Kanskje hun ikke hadde tid til dette. Hun jobbet som en gal. Oppdelingen av Husgrens AB – der de inntektsbringende delene skulle selges til et kinesisk industrikonglomerat, og tapsandelene skulle overtas av en av EQTs opportunityfonds – hadde medført fjortentimers forhandlinger med kineserne tre uker på rad. Salget av Airborne Logistics til en stor amerikansk industriell kjøper medførte attentimers økter i DD-rommet uten pause på søndager. Emelie var leder for de andre assisterende juristene – luften i rommet var så tung at hun delte ut hodepinetabletter til teamet hver kveld.

26


Telefonen hennes ringte. Skjult nummer. Hun svarte med fornavnet sitt. «Hei, kriminalbetjent Johan Kullman her. Har jeg kommet til advokat Emelie Jansson?» Advokat Emelie Jansson, det hørtes bra ut. Samtidig lurte hun på hvorfor en kriminalbetjent ringte henne. «Det stemmer, hva gjelder det?» «Jeg ringer fra avdeling seks i varetekten Kronoberg, vi har en mistenkt her som har bedt om å få deg som forsvarer.» «Hva sa du? Er det en pågrepet mistenkt som vil ha meg som forsvarer?» «Svar: Jesus Adam.» «På denne tiden?» «Det er hans rett å kreve en advokat. Og vi oppfatter det slik at han har bedt om å få deg. Da er det vår plikt å kontrollere om du vil påta deg oppdraget.» «Men jeg driver ikke med strafferett.» «Det vet jeg ingenting om. Det eneste jeg vet, er at mistenkte har bedt om å få deg.» «Hva gjelder siktelsen?» «Drap. Han er mistenkt for drap på en mann ute på Värmdö i går natt.» «Og hvorfor vil han ha meg?» «Det er litt vanskelig å svare på, er jeg redd. Han er nemlig mer eller mindre bevisstløs, han har vært i en bilulykke.» Emelie tok et siste trekk av sigaretten. Hun var framme ved inngangen til restauranten nå. Det så varmt og trivelig ut der inne.

3 Han hadde sittet i bilen siden klokka fem om morgenen. Snust General og tygd xylitoltyggegummi. Ventet på Fredric McLoud. Mannen som han overvåket fulgte ikke sitt vanlige mønster i dag. Klokka var nå ti over ni. Teddy lurte på hvordan det ville bli, hva han skulle gjøre for å nå målet med denne jobben – å få noe alvorlig på McLoud 27


– uten å sette seg selv i en vanskelig situasjon. Hva som enn skjedde, hadde han bestemt seg: han skulle leve et annet liv. Han skulle ikke tilbake i buret. Han la inn en ny pris. Snus og tyggegummi: kombinasjonen han alltid brukte nå for tiden. Det var som om snusen ble for jordaktig ellers. Som om det grove måtte balanseres av noe, presses tilbake. Banérgatan en vanlig morgen i mai var ikke verdens mest interessante sted. Gata hadde vært folketom fra klokka fem til klokka sju, som om det ikke bodde noen i de luksuriøse leilighetene i dette strøket. Han hadde også vært her for et drøyt år siden, i et annet ærend. Det hadde vært en merkelig og lite hyggelig start på hans liv som nylig løslatt. Men det føltes på en måte fjernt: Teddy hadde vært en fri mann i nesten et og et halvt år nå. De første menneskene som hadde kommet ut gjennom ytterdørene, var hundeeierne. Eldre herrer i hatt og grønne oljefrakker, som ventet tålmodig mens de små dachshundene deres tisset på nærmeste lyktestolpe. Yngre kvinner i joggesko og lette dunvester, som bøyde seg raskt ned og skrapte hundemøkka opp i poser før de fortsatte mot Djurgårdsbroen med golden retrieverne sine. Rundt kvart på åtte begynte de dresskledde herrene og businesskledde damene å komme ut, de tok raske skritt mot de kostbare bilene som sto parkert i nærheten, eller gikk til fots ned mot sentrum. Et kvarter senere var det skolebarna som strømmet bortover gata, bortsett fra de som ble plukket opp av taxier rett utenfor ytterdørene sine. Men det var ikke akkurat Taxi Stockholms klimanøytrale Volvoer eller Kurirs miljøsertifiserte Toyota Prius som ventet på sjuåringene – det var andre biler, andre firmaer. Teddy visste ikke hva de het, men han hadde hørt om dem. Bilene var forhåndsbestilt, ble booket med den tilhørende appen og betalt direkte med kredittkort. Helt øverst, i en totalrenovert loftsleilighet på over tre hundre kvadratmeter, bodde familien. Det hadde gått fort for Fredric McLoud de siste årene. Men nå var det kanskje i ferd med å ta slutt. Avhengig av hvordan Teddy gjorde jobben sin.

28


Klokka halv ti kom han endelig ut: Fredric McLoud. Ikke kledd i dress og slips som man kanskje kunne forvente av den bedriftslederen og milliardæren han faktisk var. I stedet gikk han i noe som lignet joggebukser og pikétrøye, med store seilmerker på. Teddy så det umiddelbart: Fredrics oppførsel var annerledes i dag. Han sto stille i flere sekunder og bare kikket før han gikk over til fortauet på den andre siden og begynte å gå nedover Riddargatan. For omtrent hver hundrede meter stoppet han opp og så seg rundt. Teddy gikk ut av bilen i samme øyeblikk som spaningsobjektet hans passerte. Han gikk bort til parkeringsautomaten og begynte å famle med betalingskortet sitt. Samtidig fortsatte McLoud bortover gata bak ham. Betal med mobilen, EasyPark, sto det på automaten. Teddy tenkte: neste gang jeg spaner, tar jeg faen meg sykkelen. Etter noen sekunder begynte han å gå sakte etter McLoud. Med det samme Fredric senket farten, tok Teddy opp mobilen sin og lot som om han stoppet for å skrive en SMS. Dette var hverdagen hans nå for tiden. Han var blitt tilbudt jobben i advokatfirmaet Leijon av en deleier som kjente ham fra tidligere, Magnus Hassel. Han ble ikke ansatt i byrået, det syntes Hassel ville vært for drøyt, men de hadde et slags bemanningsfirma som de brukte til såkalte frilansjobber, Leijon Juridiktjänst AB. Avtalen var faktisk sjenerøs. Firmaet sto for tjenestebil, og hjalp også til med et Visa-kort, til tross for at alle kredittvurderinger tydelig måtte ha vist at hans utlignede inntekter de siste ti årene ikke engang var i nærheten av eksistensminimum. Oppdragene for byrået besto for det meste av såkalt personal due diligences. Fredric McLoud var en av de to grunnleggerne av Superia, en nettbasert betalingstjeneste som tydeligvis hadde vokst enormt de siste årene. Ifølge Magnus Hassel var selskapet taksert til mer enn «en jard», som han sa, «og da mener jeg euro». Byråets klient ville kjøpe seg inn i selskapet med tjue prosent. Saken var bare den at det ble hvisket om at unge Fred29


ric McLoud var kokainavhengig. Og ifølge de samme ryktene dreide det seg ikke om litt festbruk en gang i måneden, nei, det handlet om daglig snorting der fyren ikke taklet et formiddagsmøte uten å dra i seg to striper på toalettet først. Teddy hadde skygget ham nå i tre uker uten å se noe bemerkelsesverdig. Enten hadde McLoud et kjempelager med kola hjemme, eller så fikk han varene levert på en måte Teddy ikke forsto. Alternativet var faktisk at han ikke holdt på i det omfanget som ryktene sa. Rykter var tross alt bare rykter, og de ble ofte spredd bevisst for å ødelegge karrieren for folk. Men i dag hadde Teddy fått los. Nå gjaldt det bare at ingenting skar seg. Spaningsobjektet fortsatte over Nybrogatan og ned mot Birger Jarlsgatan. Hvis McLoud hadde opptrådt noe mer forsiktig, kunne det blitt vanskelig for Teddy å følge ham, men alle faktene og bevegelsene hans var overtydelige. Han saktnet farten flere sekunder før han stoppet, sto stille et øyeblikk og så seg deretter rundt til alle kanter. Så lenge Teddy gikk sakte, ville han ikke forstyrre McLoud. På hjørnet av Nybrogatan og Riddargatan satt det en tigger med fargerikt hodeplagg i kontrast til mørk, furet hud. Pappbiter som underlag under det bølgende lilla skjørtet. Kvinnen nynnet på en melodi: en sørgevise fra en annen verden. Det hadde ikke vært tiggere i Stockholm på den måten da Teddy ble satt inn, det var noe nytt. Han så øynene til de forbipasserende: de slo blikket ned, snudde ansiktet bort. Lot som om hun ikke fantes. Leijons advokatbyrå lå bare noen kvartaler lenger borte. Men Teddy behøvde ikke å gå dit i dag. Han hadde ikke noe kontor der, og det var han glad for. Disse granskningene utførte han mer eller mindre selv, og ofte var det nok at han rapporterte på e-post eller ringte den ansvarlige advokaten. Dessuten ville han helst ikke støte på Emelie Jansson. De hadde avtalt å spise middag sammen for omtrent et år siden, på hennes initiativ. Men så hadde hun ringt og gjort om på avtalen, og han var blitt nødt til å forskyve neste anledning, 30


som hun i sin tur hadde avlyst i siste øyeblikk. Middagsplanene rant ut som såpe i dusjavløpet. Siden klokka bare var kvart på ti, var det tomt på de fleste uteserveringene. Likevel var det påtagelig mye folk ute i gatene. Teddy kunne ikke la være å tenke på at de som tjente aller mest – de som jobbet i strøket her – så ut til å ta det mest med ro. For enkelte begynte ikke arbeidsdagen før nå. Mange var velkledde, mennene som skyndte seg forbi hadde slanke dresser med buksebein som så for korte ut – men det skulle kanskje være sånn. Kvinnene hadde høyhælte sko, luftig nyvasket hår og Rolex-klokker med rosa urkasse. Han tenkte på søsteren sin, og på nevøen, Nikola. Teddy hadde vært hjemme hos Linda og spist middag i går. Hun hadde håret satt opp i en topp og var solbrun. Teddy lurte på om hun hadde blitt solariumsnarkoman igjen. «Nikola slipper ut i morgen,» sa hun. «Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.» Teddy delte en potet som han nettopp hadde skrelt, og la på en smørklatt. «Han er voksen nå, han er ikke ditt ansvar. Men han kommer til å klare seg.» «Hvordan vet du det?» «Jeg vet ingenting. Men vi må ha tro på ham. Han trenger at vi støtter ham.» Linda skar pannebiffen sin møysommelig opp i fem like store deler, hendene hennes så ikke unge ut lenger. «Han ser opp til deg, han vil bli som deg. Men jeg håper bare at han ikke blir som deg.» «Som jeg var, mener du vel?» Linda så ned i tallerkenen sin. «Jeg vet ikke hva jeg mener,» sa hun. Fredric McLoud gikk inn på Espresso House. Teddy stoppet opp. Skulle han følge etter og risikere å vekke mistanke hos objektet sitt? Fredric burde ha merket seg den store mannen som hadde gått etter ham helt hit. Foreløpig var det ikke noe underlig ved det, men hvis Teddy skulle dukke opp 31


på samme kafé, kunne det unektelig virke som et altfor usannsynlig sammentreff. Likevel gikk han inn – objektets mønster var brutt i dag. Det betydde noe. Dessuten virket det faktisk som om Fredric McLoud var så fjern at han kunne hatt halvparten av Stockholms sivilspanere etter seg uten å registrere at det var andre i gata enn ham selv. Teddy stilte seg i køen ved disken. Han så at Fredric satte seg ved et bord der det allerede satt en ung mann med en flaske Cola Zero foran seg. Det sto en plastpose under bordet. Fredric håndhilste på gutten. Han så ung ut, mørkt hår, mørke øyne. Kledd i vindjakke og myke Adidas-bukser. Joggebukser: Teddy husket da han selv var i den alderen. Dejan hadde en gang vært tiltalt for vold på en T-banestasjon. En fillesak, men Teddy og noen av de andre kompisene hadde bestemt seg for å overvære rettssaken. For å støtte Dejan, men også for moro skyld, de hadde ikke noe bedre fore den dagen. I pausen kom Dejans advokat bort til Teddy og sa: «Stikk av, jeg vil ikke ha en gjeng med sånne bukser på tilskuerplass.» «Hva mener du med sånne bukser?» spurte Teddy. «Dere ser jo like ut alle sammen, og dommeren vet nøyaktig hva slags typer dere er. Forsvinn. Det gagner ikke kameraten deres å bli forbundet med joggebukser. Tro meg.» Det ironiske i dag: Fredric McLoud så like mye ut som en joggebuksefyr som det joggebuksefyren gjorde. Teddy hadde telefonen sin i hånden, videofunksjonen var på. Han lot som om han tastet på mobilen igjen, mens han egentlig rettet linsen mot Fredric og joggebuksefyren. Man kunne nærmest trylle med disse nye telefonene. Dokumenter alt: det var et av budene han hadde fått med seg fra Leijon. Dette handlet om bevisinnsamling. Bevisinnsamling uten å fucke opp for seg selv. Det tok bare noen sekunder. Fredric sa noe. Joggebuksefyren nikket. Fredric tok posen under bordet, reiste seg med den i hånden og gikk ut. Teddy så ham ute på gata gjennom de store vinduene: et 32


unaturlig syn – en av Stockholms rikeste trettisjuåringer med en dvask Ica-pose i hånden. Men han hadde fanget det hele på film. Han sto fortsatt ved glassdisken. Nå var det hans tur. Macadamianøtter, rawfoodboller og grønn juice. Før i tiden, pre buret, hadde godsakene inneholdt mel og sukker. «Hva skal det være?» spurte jenta i kassa. «Har dere en vanlig bolle?» «Ja, bakt på surdeig.» «Det høres for sunt ut.» Jenta flakket med blikket. Teddy gikk ut fra kafeen. Ti meter foran ham gikk Fredric kolahuet McLoud opp Riddargatan igjen. Teddy lurte på hvorfor det var så viktig for Magnus at han gjorde dette, men deleieren hadde vært tydelig på at han ville ha hundre prosent bevis, selv om det skulle røpe granskningen. Været var klart. Solen gnistret i vinduene lenger oppe i bygningene. Teddy kjente at stresset økte. Han gikk bort til en middelaldrende kvinne som sto ved en av parkeringsautomatene. «Beklager at jeg forstyrrer deg. Men kan jeg be deg om en tjeneste?» Kvinnen snudde seg. Hun så stresset ut – lurte kanskje på hvilken app som ville løse problemet hennes – men svarte med mild stemme: «Ja visst.» «Så bra. Ser du den mannen som går der borte?» Teddy pekte mot Fredric. «Ja, hvordan det?» «Bare følg med nå.» Han tok opp telefonen sin igjen, men denne gangen slo han på lydopptageren. Han hadde fått den av Leijon advokatbyrå, og det hadde faktisk gått fortere å lære seg hvordan den fungerte enn han hadde trodd. Samtidig hadde han av og til bare lyst til å kaste denne dingsen i vannet, eller slippe den fra en balkong. Men selv om Teddy nektet å ha en kalender, hadde han kapitulert for enkelte funksjoner: i denne jobben var telefonen et fantastisk verktøy. 33


Han tok igjen Fredric og prikket ham på skulderen. «Unnskyld, men du har ikke tilfeldigvis fått med deg min pose?» Fredric dro til seg posen. «Hvem er du? Hva er det du snakker om?» «Jo, jeg har mistet posen min, den der er vel ikke tilfeldigvis min?» Fredric glante på ham. Det rykket i den ene øyekroken hans. «Er du gal? Den er overhodet ikke din.» «Kan jeg få se i den?» «Aldri i livet.» Teddy handlet kjapt. Han tok et fast grep rundt armen til Fredric og strakte den andre hånden etter posen. Fredric hevet stemmen. «Hva faen er det du gjør? Ligg unna posen min.» «Jeg vil bare se i den, det er vel ikke noe problem?» «Ikke faen. Det er MIN POSE.» Teddy måtte ikke gi seg. Han måtte inn i riktig modus – bare handle, ikke analysere. KBK, kjør, bare kjør, som Dejan pleide å si. Han tok etter posen igjen samtidig som han dro Fredric i den andre armen for å få ham ut av balanse. De snublet rundt. Teddy var kraftigere, sterkere. Men Fredric McLoud var ingen liten flis. Og han kjempet for selskapet sitt, familien sin. Livet sitt. De fortsatte å tumle rundt. Så kjente Teddy en voldsom smerte i hånden som holdt i posen. Han kikket ned. Fredric hadde bitt seg fast i tommelen hans. Nei. Nei, han måtte ikke skrike. Måtte ikke brøle. Dette måtte gå pent for seg. Det hadde han lovet seg selv. Han kunne stukket en finger i øyet på Fredric. Slått til ham over nesen med full kraft. Tatt tak i adamseplet hans og bare røsket ut hele dritten. I stedet presset han hodet til Fredric ned, trykket den store hånden sin mot kinnet hans og prøvde å klemme ham til å lystre. Til slutt slapp Fredric taket rundt tommelen hans. Teddy så at fyren hadde blod på tennene. 34


Nå måtte han få kontroll. Roe ned situasjonen. Han sto tett inntil McLoud. Kvinnen ropte noe i bakgrunnen. «Hold opp med det der. Jeg har ringt politiet.» Teddy prustet. «Du hørte henne. Jeg er ganske sikker på at du ikke vil at politiet skal komme hit og oppdage hva du har i posen din. Bare la meg se i den.» Utvidelsen. Panikken i øynene til McLoud. Han skjønte det. For sent – for Teddy. Fredric McLoud begynte å løpe. Teddy hadde trodd det ville være over nå. Han sprang etter. Bortover Riddargatan. Til venstre inn i Artillerigatan. En motbakke. McLoud hadde lange bein. Og Teddy visste at han trente med PT tre ganger i uka på overeksklusive Takkei ved Grand Hôtel. Han kjente hvor tung han selv var. Først opp bakken. Armémuseet til venstre. Deretter en butikk med hjemmeelektronikk til høyre. Inn i Storgatan. Han ville ikke holde ut stort lenger. Folk så etter dem. Noen ropte. Deretter mistet Teddy ham av syne. Hvor faen var det blitt av Fredric McLoud? Han fikk øye på en politibil lenger borte i gata. Faen, faen, faen. Det måtte ikke ende slik. Han saktnet farten. Svenskt Näringslivs kontor til venstre. En butikk med herreklær til høyre. Det første purken ville befatte seg med, var en mann som løp. Han prøvde å få igjen pusten. Analysere. Hvor hadde McLoud gjemt seg? Han måtte være her et sted, noen meter unna. Han kunne ikke bare forsvinne. Nå var politibilen tretti meter bak Teddy. Den kjørte veldig sakte. Han måtte gjøre noe. Tjue meter. Teddy så fram og tilbake. Folk hadde sett ham løpe, de kunne peke ham ut. Han hadde ikke noe valg. Så stille og rolig han klarte, gikk han inn i butikken med herreklær. Tweedblazere, kordfløyelsbukser, jaktinspirerte capser. Her inne var det ikke akkurat vårstemning. Han tok noen skritt inn 35


i lokalet – fortsatt helt fokusert på det som skjedde bak ryggen hans ute i gata. Politibilen: han håpet at den kjørte forbi. Da begynte han nesten å le. Lenger inne i butikken, ved dresshengerne, sto Fredric McLoud med ryggen mot ham. Han holdt fortsatt i plastposen. Han hadde tydeligvis fått samme idé som Teddy. Teddy prikket ham på skulderen og sa: «Jeg tror den kjører forbi. I hvert fall hvis du og jeg holder oss i ro.» Det var ikke lenger panikk i ansiktet til McLoud. Nå var han på gråten. «Hvem er du? Hvorfor gjør du dette?» Teddy sa: «Jeg har dessverre taushetsplikt.»

4 Da dagens samtaletime var over, sto Nikola allerede utenfor klasserommet. Han i et nøtteskall hele livet: alltid først ut. Et bilde han hadde i hodet fra oppveksten, øyeblikket like etter at skoletimene var over: den tomme korridoren, de nedkludrete skapene, stillheten før resten av klassen stormet ut sekundet senere. Nikola: alltid for mye maur i rumpa til å pakke sakene sine rolig sammen og bli sittende noen sekunder og prate med kompisene. Alltid stresset av en usynlig kraft til å få et mikrosekund av en stille korridor. En flik av stillhet. Men det var lenge siden: de siste årene hadde det ikke blitt mye skole i det hele tatt for hans del. Mamma og forstanderen kalte atferden hans for liten ADHD. Men Nikola tok verken Ritalin eller selvmedisinerte seg med hasj, som flere av de andre guttene her. De ville bare sette en merkelapp på den livskraften som brant under gullkorset på brystet hans. Gullkorset fra Teddy: før han ble satt inn i åtte år. Men alt det kukksugeriet bleknet i dag. Livet: fett nok – for i dag var dagen. SISTE dagen. Chamon skulle snart hente ham og kjøre ham bort fra dette møkkastedet. 36


Det eneste lille minuset: før Nicko fikk reise, måtte han gjennom avslutningssamtalen med forstanderen. På en eller annen måte klarte Anders Sanchez Salazar å få kontoret sitt til å se nøyaktig likt ut hver gang Nikola måtte inn dit. Det var ikke bare det at de to gjestestolene sto skjøvet inn under skrivebordet hans på samme måte, eller at gardinene var halvveis trukket for akkurat som sist. Alt var en nøyaktig kopi av forrige gang. Papirhaugen, penneskrinet bak dataskjermen, bildet av barna hans: alt sto på samme sted. Til og med kaffekoppen med Hammarby-emblemet var plassert i nøyaktig samme hjørne av skrivebordet som sist gang han var der. Det eneste som var annerledes, var fargen på strikkejakka til Anders. I dag var den knallrød. Forrige gang var den vinrød. «Nå, Nikola, hvordan føles det?» Nikola prøvde å la være å smile altfor bredt. «Det føles faktisk kjempebra.» «Det kan jo være litt skremmende å forlate Spillersboda når man har vært her så lenge som du har, eller hva?» Nicko måtte holde seg for ikke å le igjen. «Ja,» sa han. «Litt.» «Men det går nok bra. Og jeg har forstått at du skal bo hos moren din nå?» «Ja, hun har lovet å slippe meg inn. Og jeg har lovet henne å skjerpe meg.» «Og forholdet til moren din er bedre nå?» «Absolutt. Hun er verdens beste.» År av kontakt med barnevernskjerringer, rektorer, kuratorer og purk – han: ekspertenes ekspert. Det var ikke vanskelig å skjønne hva de ville høre. Problemet var å si det på en troverdig måte. Det eneste som var sant, var at han faktisk på en måte syntes mamma var verdens beste mor. «Og du, Nikola,» sa Anders. «Hold deg unna de gamle kameratene dine. De er sikkert gode gutter, det er ikke det. Men det blir jo bare tull. Kødd, som dere sier.» Chamon plukket på bønnelenken sin. Han hadde fått førerkort for under tre måneder siden, men Audien han lente seg mot så 37


ut til å være yngre enn som så, 20-tomsfelgene skinte som gullkorset til Nikola da det var nytt. Han visste at A7-en tilhørte kompisens fetter, men når man kjørte til et sted som dette, ville man markere at man levde et annet liv. «Meksthina?» Nikola flirte og la inn en snus. Han svarte på samme språk. «Abri, vi stikker, vi gjør som Zlatan.» For de fleste var han bare kjent som Nicko. Men brødrene kalte ham av og til for Bibelmannen, fordi de syntes han snakket syrisk som lød som i de gamle bøkene. Men alle var imponert: Nikola var den eneste ikke-syriske fyren de visste om som kunne språket deres. Men var det egentlig så rart? Han hadde jo vokst opp sammen med dem. Morfaren hans hadde lært ham å følge skikkene der man var. «Hva mener du som Zlatan?» «Hat-trick, bror. Jeg har fått tre jointer av en fyr her inne som skyldte meg en tjeneste. Vi drar dem på rad nå vi kommer hjem.» «Du er bare herlig. Du blir med på opplegget, ikke sant?» Nikola visste hva han snakket om. Spørsmålet fra Yusuf. Opplegget. Direkte for Isak. Ekte saker. De begynte å gå mot porten. Guttene på gårdsplassen vek unna da Nikola og Chamon gikk forbi. «Har du fått deg noe ligg, da? Jeg rakk jo ikke å treffe deg engang under den siste permisjonen.» «Hell yeah, jeg fikk mer rumpe enn doringen på dametoalettet på The Strip.» Chamon lo. «Walla.» De åpnet porten og gikk ut. Vårlyset var sterkt i dag. Løvet på trærne utenfor var lysegrønt og minnet litt om marihuana i fasongen, bare større. Sandra sa at de het kastanjetrær. «Dæven, jeg skal ta en Insta av bladene og legge ut for å feire, dette er siste gang jeg setter mine bein her, og jeg har stirret på de trærne fra vinduet mitt i et år.» «Har du Instagram?» spurte Chamon. 38


Før han rakk å svare, hørte de en stemme bak seg. «Nikola, kan du komme hit litt?» De snudde seg. Det var Sandra, hun sto ved porten og smilte med hele ansiktet. Merkelig: hun var faktisk ganske søt. «Hva er det?» spurte Nikola. «Jeg skulle gjerne snakket med deg om en siste ting. Det hadde vært fint om det lot seg gjøre.» «Men jeg er jo ferdig her, utskrevet av selveste Anders for et kvarter siden. Nå bestemmer jeg over meg selv.» «Jeg vet det, du har rett. Men dette er viktig.» Nikola så på Chamon. «Hun maser så jævlig.» «Har hun vært kul eller bitch?» «I dag?» «Nei, mens du har vært her?» «Det er egentlig ikke noe i veien med henne. Hun vil det beste, du vet hvordan de er …» «Jeg skjønner, men da kan du vel vise henne litt respekt. Du er en fri mann. Bare gå bort til henne og hør hva hun vil, så drar vi.» Sandra gikk foran mot hovedbygningen. Nikola fulgte etter. Med det samme han gikk inn, skjønte han at noe var helt feil. Han kunne ikke si hvorfor, det var bare en sterk følelse som kom over ham. Likevel fulgte han etter henne inn i et av de såkalte veilederrommene. Her inne var det både roligere og renere enn i klientenes lokaler. Det hang en informasjonsplakat på veggen: Elevers integritet på nettet. Meld deg på til Internettdagene nå! «Tror du at du kommer til å fortsette på praksisplassen?» spurte Sandra. «Jeg vet ikke.» «Det er vel elektro og TV du driver med?» «Ja.» «Og snart er det sommer, deilig ikke sant?» «Yes.» «Hvordan føles det?» «Hva?» Hva faen var dette? Sandra prøvde å småprate som om de var 39


kompiser eller noe sånt – han var for faen ferdig med dette stedet: han tok tak i dørhåndtaket for å gå. Så skjønte han det. En sidedør gikk opp, og Simon fitta Murray kom inn. Sandra måtte ha visst om det. Simon Murray var purk. Sivilpurken som alltid hadde holdt øye med Nikola og gutta. Som stoppet bilene deres og besøkte foreldrene. Som alltid dukket opp som troll-i-eske utenfor huset til Chamon, på spilleklubben, inne på O’Learys. Han var en del av prosjekt Hipogrif – Samhandling i Söderort for en tryggere by – som de kalte påfunnet sitt. Simon vinket med den ene hånden. «Nå, hvordan står det til med Nikola?» Sandra viste dem inn i et adskilt rom. Det sto noen kaffekopper på bordet. Simon lukket døra og satte seg. Nikola ble stående. Han kunne gå herfra så lett som bare det. Simon hadde ingen rett til å holde ham innesperret eller avhøre ham. Han hadde ingenting å si til denne purken. Simon: kortklipt, blondt hår. Svarte støvler. En pulsklokke av gummi på armen. Passe trange blå olabukser og en grå collegegenser som det sto G-star på. Han så ut som han alltid hadde gjort: den fødte purk. Det måtte være noe i porene hans, DNA-et. Nikolas skjønte ikke hvordan denne fyren kunne jobbe som sivilpurk når det var så tydelig for alle hva han var. «Jeg vil bare stille deg noen spørsmål, Nikola, er det greit?» «Nei, det er ikke greit. Jeg har nettopp blitt utskrevet herfra.» «Ja, Sandra fortalte meg det. Gratulerer, kan jeg kanskje si?» «Si hva du vil.» «Det er ikke noe merkverdig med dette, Nicko. Bare fem minutter. Kan du høre på meg?» «Dere er som slanger.» «Hater du politifolk?» «Jeg har aldri møtt en god purk.» «Jeg blir litt lei meg når du sier det. Jeg vil deg ikke noe vondt. Ærlig talt.» «Ikke snakk. Har du tenkt å pågripe meg for noe?» 40


Nikola tenkte på de stjålne datamaskinene han hadde hjulpet til med å frakte rett før han kom hit, eller den pisseredde fyren i rommet ved siden av, som han hadde innkassert ti laken fra for noen måneder siden fordi han hadde prøvd å bli korridorens ordensmann. Deretter tenkte han på den greia i skogen, da det nesten hadde røket for Chamon. Da hadde de skutt en mann. Men faen heller – det var jo over et år siden. Dette kunne ikke dreie seg om det. «Jeg er ikke her for å bure deg inn,» sa Simon. «Jeg har bare et spørsmål.» Nikola ble stående. Yusuf pleide å si at det av og til kunne være lurt å høre på purkens spørsmål for å finne ut hva de visste. «Jeg lurer på denne rettergangen det blir snakket om,» sa Simon. «Har de spurt deg om å være med på den?» Det sved i skallen. Rumlet i magen. Hvordan i helvete kunne Simon Murray vite om det? Det var jo en intern greie. Høyeste prioritet. Isak-nivå og det hele. «Jeg vet faen ikke hva du prater om. Er det en forhandling i tingretten, eller?» «Nei, jeg tror du vet det. Du har fortsatt kontakt med Yusuf og Chamon. Problemene som har oppstått mellom Metim Tsademir og Bar-Sawme-familien, dem kjenner du vel til?» «Jeg aner ikke hva du babler om.» «Vet du ingenting om det?» «Jeg sa jo at jeg ikke aner. Hva er det som feiler deg?» «Ta det rolig, jeg er ikke her for å ta deg for noe. Jeg vil bare si dette til deg, og du må gjerne bringe det videre til Chamon også, men ham er det verre å få til å lytte …» Simon reiste seg fra stolen: ansikt til ansikt med Nikola. Øynene hans var små og så ut til å være grå. «Dere to har ingenting der å gjøre. Dere er for unge, den rettergangen kan ende virkelig ille. Jeg vet ikke hvor dere har tenkt å holde den, eller nøyaktig hvem som kommer til å være til stede. Men hold deg unna, Nikola. Lov meg. Vær så snill. Ikke dra dit.» Nikola tok tak i dørhåndtaket for å gå ut. Han ville ikke høre mer på denne bullshiten. Simon sa: «Og en ting til, Nikola, ta det rolig i kveld – for jeg 41


antar at du har tenkt å feire at du er ute. Ikke gjør noe dumt. Du vil ikke inn igjen, eller hva?» Kendrick Lamars nasale stemme på høyt volum. Chamon satt i førersetet og trommet med hendene på rattet. Nikola satte seg ved siden av. Audis S var preget i skinnet. «Faen så lang tid det tok.» «Ja, faen.» «Alt i orden?» «Jo da, ikke noe problem.» Chamon smilte. «Jeg har planer for deg i kveld. Skikkelig fest, mann, den feteste løslatelsesfesten. Med spesialeffekter, for å si det sånn.» «Det høres fett ut.» «Du skal få se, bror, du skal få se. Jeg har ordnet alt.»