Page 1


Hilde Lindset

Jeg burde ha sperret deg inne Noveller


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-38057-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsbilde: Marianne Wiig Storaas Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2012, Latvia Satt i 10,7/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Akt 7 Med og uten Helene 15 Omvei 33 Sammenstøt 49 Sønnen 67 Avsløringen 83 Gjesten 95 Undergang 113 En helt alminnelig dverg 129


Akt


Han hadde ringt tidligere den dagen og sagt at han hadde noe å fortelle. En nyhet. Han ville ikke si hva det var over telefonen, men spurte om det passet at han kom over til meg. Jo da, det var bare å komme, hadde jeg sagt. Hvis han tålte lukten av maling og terpentin. Jeg var midt i oppussing. Han kommenterte ikke lukten, ikke kaffen han hadde fått heller. Han satte seg i den nymalte kjøkkenstolen, og siden skaden allerede var skjedd, så jeg ingen grunn til å si i fra. Malingen knitret under den lange kroppen mens han lette etter et sted å gjøre av armer og ben. De store nevene rundt kruset. Frisyren hans liknet en hjelm. Jeg mente å huske at håret hadde begynt å bli grått; hadde han farget det? Under den røde allværsjakken som var glidet ned til midt på brystet, stakk det frem et grønt silkeskjerf knyttet i en sløyfe. Noe sånt hadde jeg aldri sett ham i. Munnen hans krøllet seg i et lite smil. Den gjorde som regel det, uten at jeg skjønte hva han smilte av. Han virket oppglødd, rugget frem og tilbake på stolen, skalv på hendene og sølte kaffe på gulvet, forsøkte å gni det bort med skoen, men dro det bare mer utover. Lille pappa, tenkte jeg. 9


– Jeg har begynt på kurs, sa han. – På skolen arrangerer de kveldskurs i alt mulig: språk, tango, keramikk, maling … Jeg fant ut at jeg skulle kaste meg uti det, for å møte litt folk. Vet du hva akttegning er? – Ja, selvfølgelig. – Det er ganske gøy. Ikke at jeg er noe tegnetalent, men vi lærer mye. Jeg har vært med noen uker. Jeg stusset. Så rart at han ikke hadde fortalt meg det før? – Det er faktisk veldig tilfredsstillende; det er fint å skulle gå inn i noe annet. Han smilte. – Og apropos det: Jeg har truffet en dame der. Sofia heter hun. Han stanset, så på meg som om han ventet på en godkjennelse, et oppmuntrende nikk. Jeg tenkte at det var nok av ting han burde fått orden på i sitt eget liv før han involverte seg med andre. Pusse opp huset for eksempel? Huset var et eneste kaos, han ryddet omtrent ikke, avisbunker vokste opp til taket, det luktet mugg der, kanskje var det sopp i veggen også, i alle fall orket jeg ikke være der. – Sofia sitter aktmodell. Hun er nydelig. Han lukket øynene. Jeg forsøkte å skyve bort det jeg forestilte meg at han så. – Og hun er hvor gammel? Jeg lød streng. Jeg hørte det selv. Det var meningen. Han fortsatte å smile, så ikke det spor bekymret ut. – To år eldre enn meg. Og så gjør hun de greiene der, tenkte jeg, og sa: – Ja, det er jo ikke så ungt. 10


Han lo. – Jeg kjenner meg faktisk yngre enn noen gang. Det forbauset meg ikke. Selv følte jeg at jeg hadde vokst fra ham allerede som tenåring. På 15-årsdagen hadde han arrangert fest for meg. Det var året etter at mamma hadde vært utsatt for ulykken, og blitt lagt inn på hjem. Fra da av hadde mamma hatt smekke og fått brødskivene oppdelt i småbiter. Pappa hadde snakket om at vi måtte fortsette å leve som før, at mamma hadde villet det, og til tross for at jeg hadde sagt at jeg ikke ønsket å ha noe bursdagsselskap hjemme, inviterte han hele klassen til utkledningsfest. Jeg hatet å kle meg ut. De som kom hadde heller ikke kledd seg ut, ikke nevneverdig i alle fall. Pappa, derimot, hadde gjort seg flid, og samtidig forsøkt å være morsom; han hadde kledd seg ut som meg: I blomstrete satengskjørt, knestrømper og en stripete genser som nådde så vidt under navlen, gikk han høytidelig rundt og delte ut hjemmelagde godteposer. Selvfølgelig ble det et samtaletema i klassen. Pappa i parykken med de brune krøllene, de hårete lårene over de hvite strømpene, bevegelsene hans i det trange skjørtet. Han klødde seg på halsen, trakk litt i øreflippen. Ørene hans var store ører. Jeg kjente raskt på mine egne, strøk fingrene over dem, kunne konstatere at jeg ikke hadde arvet hans. Etter at bursdagsselskapet var ferdig og vennene mine hadde gått hjem, hadde jeg skjelt ham ut, ropt og grått. Idiot hadde jeg kalt ham, jeg hadde sagt at han bare ødela for meg. Imens hadde han sittet ved kjøkkenbordet med hodet i hendene, åpen munn, og sett på meg, uten å si noe, bare ventet til jeg var ferdig. Som en hund. 11


– Vil du se henne? spurte han. – Jeg har henne med meg. Uten å vente på svar dro han ut en papirrull fra jakkelommen. Han foldet arket ut på kneet. Jeg så på buene i de myke blyantstrekene. Noen steder hang ikke linjene sammen. Av og til hadde han korrigert seg selv, videt ut og smalnet inn. Ansiktet var gjemt bak bølget hår. Jeg hadde ventet å se en ferm kvinne med bryster som hang tungt ned mot magen, men det var ikke mye overflødig. Halsen var stram og skuldrene rette, og brystene var små, runde og struttende som hos en ung kvinne. Jeg så på kjønnet til denne kvinnen som pappa var sammen med, hvordan de tynne hårstråene krummet seg ut mellom lårene, noen av hårene hadde fått en knekk, og bak hårene kunne jeg skimte kjønnsleppene, gjort mørkere. Jeg forsøkte å se henne for meg i bukser. Han hadde ikke trengt å være så nøyaktig. – Hun flytter inn til meg i morgen. Det føles helt riktig, det er som om jeg har kjent henne bestandig. Han smilte, uten å ta blikket bort fra den nakne damen i fanget. – Sofia er veldig åpen. Og så har hun reist mange steder. Hun snakker japansk. Jeg har fortalt henne mye om deg, og hun gleder seg veldig til å møte deg. Kunne du tenke deg å komme en tur i morgen? Jeg kan lage noe mat. Kanskje det ville være godt for deg å være i huset igjen? Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Han hadde vært alene i tolv år. Jeg ante lite om hva han drev med. Bortsett fra å gå, selvfølgelig. Han gikk til alle døgnets tider. Noen ganger kjørte jeg forbi ham når han strenet av 12


gårde langs motorveien, hodet hengende foran kroppen, langende ut i en voldsom fart, som om han løp fra noe, ofte med et forvridd uttrykk i ansiktet. Det fantes stier, lysløyper og småveier i området der folk vanligvis gikk, så det var ikke noen åpenbar grunn til at han skulle drive rundt langs den trafikkerte veien. En gang hadde jeg sett ham i rundkjøringen. Folk hadde tutet på ham, men han hadde bare fortsatt å gå, uten å vise tegn til å få med seg oppstyret han forårsaket. Av og til hørte jeg folk snakke om ham på butikken. Noen hadde sett ham i krysset ved legevakten midt på natten, andre hadde sett ham på slettene ved bensinstasjonen. Folk lo og ristet på hodet, avsluttet gjerne samtalen med at det ikke var noe vondt i ham. Annenhver søndag kom han til meg og spiste middag, og selv om det hendte at jeg hadde sett ham på veien dagen i forkant, nevnte jeg det aldri, og jeg spurte ham heller aldri hvorfor han gikk rundt på den måten. Men det forstyrret meg. Mest av alt fordi han gikk der og skjemte meg ut. Og nå skulle han løpe rundt med denne aktmodellen på slep? Det ble ikke mindre snakk av sånt. – Du må ikke glemme at du er vant til å være alene, sa jeg. – Du har jo dine ting. – Hva da? spurte han og presset allværsjakken hardt mot stolryggen. Det kunne jeg ikke svare på uten å gå inn på et lukket område, og det var fullstendig uaktuelt. Han smilte igjen, så ned på tegningen. – Hun minner ganske mye om mamma, fortsatte han, mens pekefingeren kjærtegnet arket, dvelte ved brystene, og fortsatte nedover mot magen og kjønnet. – De er like både inni og utenpå. Synes du ikke hun likner? 13


Du eier ikke skam, tenkte jeg. Mamma kledde seg ikke naken foran fremmede, gamle menn. Det ville hun aldri ha gjort. Ingen av oss sa noe mer. Han ble sittende og se ut i luften. Det var mulig han skjønte han hadde gått for langt. Mest sannsynlig ikke. Så reiste han seg. Allværsjakken løsnet seigt fra stolen, uten at han enset det. Han rullet sammen tegningen, og dro litt i silkeskjerfet. Da vi hadde sagt ha det, ble jeg stående ved verandadøren i stuen og se etter ham der han skyndet seg gjennom hagen og ut på veien. Mens jeg stod der, kjente jeg uroen komme og jeg prøvde å lete frem et bilde av mamma før ulykken, det trygge, gode ansiktet hennes, øynene hennes før de ble tomme, og munnen før den ble skjev. Det gikk ikke. Han vinket ivrig, som et barn. Han så glad ut. På ryggen hadde han hvite malingsstriper som liknet gitter. Jeg burde ha sperret deg inne, tenkte jeg. Jeg burde ha sperret deg inne.


Med og uten Helene


I Helene var lett å glede, og av en eller annen grunn gjorde det ham trist. Nå smilte hun på sin vennlige, forsiktige måte. Svein så på de blå ringene som stakk frem under håret hennes. Når hun beveget hodet, dinglet de. Det distraherte ham. Han husket ikke at hun hadde hull i ørene. De satt ute på restaurant Gamle Grevinne som lå 600 meter fra hotellet, Helene hadde funnet den på nettet, det hadde stått mellom denne og en annen som lå lenger ned mot havnen, de hadde valgt den som lå nærmest. Et gult hus med hage, en tykk hekk som skjermet dem fra gaten. Romantisk og intimt hadde det stått i beskrivelsen. Svein så på servitrisen som satte en flaske vann på nabobordet. Han hadde sittet og fulgt med på henne fra de kom, og gjettet at hun ikke var mer enn femten. Hun hadde en liten lyserød munn som hun skjøt frem, det samme gjorde hun med brystene, men det var bare så vidt han kunne se at det var noe der. Han merket at Helene så på ham. – Hun har ingen god utstråling, sa han. – Hvem da? – Den jenta der. 17


– Hun er vel en vanlig ung jente? Servitrisen ble borte og kom tilbake med chiantien de hadde bestilt, satte vinåpneren i korken, vred og vred på skaftet uten at den gikk ned. Hun var liten, så vidt høyere enn ham når han satt. Hodet, skuldrene, hendene; alt var smått. Gjennom blusen hennes kunne han skimte trykket på en T-skjorte. Noen bokstaver i en halvsirkel. Det så ikke ut som hun hadde åpnet en flaske vin før. Hestehalen hang ned på den ene siden. Ansiktet var dukkeaktig, og uten trekk. Hun måtte være for ung til å jobbe der. Da hun til slutt fikk opp korken, var den boret tvers gjennom, men at det ble liggende igjen korkbiter i flasken, la hun visst ikke merke til, og hun gikk uten å skjenke i glassene. Svein helte i til Helene og seg selv. – Vet du hva jeg har lyst til i morgen? spurte Helene, mens hun heiste litt på kjolen. Til vanlig gikk hun i jeans og genser som de fleste andre damene i nabolaget, da tenkte han ikke over hva hun hadde på seg, det ble som en slags uniform. Men da hun skiftet på hotellrommet før de gikk ut, hadde han ikke kunnet unngå å legge merke til påkledningen. Den liknet en teltduk. Utringingen var raus, og viste frem en halvsirkel knudrete hud. Han var ikke sikker på om han egentlig brydde seg om det, men tanken streifet ham: Det hadde vel ikke krevd så mye å finne noe mer flatterende å ha på seg? – Jeg har lyst til å leie tråbåt, sa hun. – Og dra på piknik. – Det går vel an? – Ellen og Morten gjorde det sist de var her. De sa det var kjempefint. Man kan leie for en time eller hele 18


dagen. Hvis det er bra vær, det er det jo meldt, kan vi kanskje være ute hele dagen? – Har Ellen og Morten vært her? – Det var Ellen som tipset meg. Sa jeg ikke det? Han skulle ønske at hun hadde spart ham den opplysningen. At de gikk i Ellen og Mortens fotspor ville han ikke være bekjent av. Det eksisterte en kollektiv enighet i gaten der de bodde at alle utforsket de samme feriestedene. Helene og han hadde alltid tatt avstand fra det. Snakket om at gleden ved å reise var å oppleve noe nytt, at de ikke skulle vasse i kjølvannet av andres ferieminner. Det var det tydeligvis slutt på. Var det alderen? Var spontanitetens tid forbi nå? Han så mot inngangsdøren i håp om å få et nytt glimt av servitrisen. Helene lo. – Ser du det ikke for deg? Oss to i tråbåt? Brystene disset når hun løftet vinglasset, disset når hun satte det ned. De var en ubestemmelig masse som fløt ned over kroppen hennes. Hvor lenge hadde de vært sånn? Servitrisen virket under middels interessert i dem mens hun tok imot bestillingen, hun stod og lekte med noen tynne, lyse hårstrå som hadde glidd ut langs tinningene og i pannen, mens blikket flakket alle veier. Som en liten hare, tenkte Svein. Hele tiden på vakt, klar til å bykse unna. Hun brukte lite eller ingen sminke. Han hadde lyst til å spørre hvor gammel hun var. Det var noe barnlig ved måten hun presset hånden ned i lommen på, dro opp en liten blokk hvor hun skrev bestillingen, la den tilbake. Buksene var trange, og man kunne 19


tydelig se konturene av blokken mot yttersiden av låret hennes. Plutselig ønsket han at hun skulle stå der litt til. Hun blåste bort hårstråene som tydeligvis hadde bestemt seg for å henge ned i øynene, tok menyene og gikk. Når hun kom tilbake, skulle han si noe hyggelig til henne. Noe morsomt. For selv om alderen ikke var på hans side lenger, kunne han ha en viss underholdningsverdi hvis han gikk inn for det. Han forsøkte å forestille seg hva hun ville le av. Helene lo av mye, det var i og for seg søtt, men til slutt spilte det ikke så stor rolle hva han sa. Og når utfordringen ble borte, forsvant litt av gleden over å få det til. De ventet et kvarter, tyve minutter, uten å se snurten av henne. Han var spent på om han ville klare å få lokket frem et smil, om enn bare et mikroskopisk et, i det lille ansiktet. En ung mann i hvitt forkle dukket opp i døren med to tallerkener, så seg litt rundt, og satte kursen over gresset mot deres bord. – Han skal ha koteletten, sa Helene. – Ørret her. Tusen takk! Svein var skuffet. Var det vanlig det at man byttet ut personalet midt i serveringen? På tallerkenen foran ham lå en haug med pommes frites, et tårn av grønnsaker og et kjøttstykke. Han kjente seg ikke sulten lenger. Helene moste en blomkålbukett i en tykk, gul saus, skuffet litt av blandingen sammen med en fiskebit og en 20


tomatbåt på gaffelen. Munnvikene ble blanke og fettet mens hun spiste. Hun skrøt av fisken, spurte om han ville smake, men nei takk, han holdt seg til kjøttet. Så – gudskjelov – var hun der igjen, denne gangen bare i døråpningen; men hun hadde i alle fall ikke gått hjem. Rett bak henne dukket også den unge mannen opp. Han hvisket noe i øret hennes, hun dyttet ham litt i siden, og det var det; så var de borte. – Sausen er nydelig. Akkurat passe salt, sa Helene. Han smilte til henne. Det var hyggelig å se at hun koste seg, og han ville prøve å ta del i det, men ble av en eller annen grunn ikke kvitt bildet av de to i døren. Han tenkte på servitrisens fraværenhet og raske bevegelser. Hadde ikke den unge mannen også hatt hastverk med å sette fra seg tallerkenene, var det ikke som om begge ikke kunne komme fort nok unna? Hvorfor måtte de skynde seg sånn? Her var det ikke mange gjester. Én person hadde klart det fint alene. Jo, de hadde viktigere ting fore. Plutselig kjente han seg oppglødd. Tok noen slurker av vinen. – Jeg må bare på do, sa han. – Skal du ikke spise mens det er varmt? Han gikk fra bordet. Inne i restauranten var det tomt. Fra et sted lød det latter. En dobbel glassdør i andre enden av spisesalen ledet ut til en terrasse på baksiden. På terrassen stod bord og stoler langs rekkverket, stolryggene var vippet inn mot bordplatene, nedslåtte parasoller var tjoret fast til gulvet. Han stilte seg ved rekkverket, så ut. Noen spinkle løvtrær og havet. En svak, salt bris seilte inn mellom bladene. I oppkjørselen på nedsiden av terrassen stod en varebil. Halvåpent vindu i førersetet. Det var jo en mulighet. Han så seg litt om21


kring. Kanskje til og med den eneste, i alle fall hvis de ville være diskré. Der nede, rett foran nesen på ham, gjøv kanskje den unge mannen løs på henne. De hadde kanskje et hemmelig forhold? Han gikk til hjørnet av terrassen i et forsøk på å få innsyn, om enn bare et lite glimt. Men det var vegg mellom førersetet og lasterommet. Sideveggene hadde ikke vindu, og bakdøren kunne han ikke se fra der han stod. Smart. De var rutinerte. Hadde gjort dette før. Han tenkte på hvordan den unge mannen tok henne for seg, kneppet opp og rev av det han trengte for å komme til, buksen som ble hengende igjen på det ene benet, blusen bare halvt oppkneppet, sokkene og skoene på, de måtte være raske, hadde ingen tid å miste. Men de var unge. De trengte kanskje bare noen minutter. En sitring drev gjennom kroppen. Han så for seg paret i bilen, hvordan de – mens de nærmet seg klimaks – måtte sette tennene i et teppe for ikke å lage lyd. Der inne mellom ølkasser og isopor gled han inn og ut av henne. Et øyeblikk forsøkte han å se for seg at han og Helene elsket; det var bare vage bilder. De kunne like gjerne vært fra en fjernsynsserie de hadde sett. Ikke at det var så lenge siden sist, det trodde han ikke, men han fikk seg ikke til å tenke noe om det. Han ventet, kanskje han kunne få et glimt av henne utenfor bilen mens hun kneppet igjen blusen, litt av den flate magen, en flik av hoften før hun hadde fått på seg buksen? De tok seg god tid. Hadde visst ikke det minste hastverk med å komme frem fra gjemmestedet. Så hørte han stemmer fra andre siden av terrassen, rett rundt hjørnet fra der han selv stod. En kvinnestemme og mannslatter. – Yes! sa kvinnestemmen. Så ble det stille igjen. Svein 22


kunne ikke dy seg, tanken på at det var der de hadde holdt på hele tiden var for pirrende. Han gikk forsiktig frem. Servitrisen satt på en container, og trykket iherdig på en mobiltelefon. Den unge mannen stod ved siden av og fulgte med. – 800, sa hun uten å se opp. – Hva var det du hadde? – 1009. Svein ville smyge seg tilbake, men det var for sent, den unge mannen hadde sett ham. – Kan jeg hjelpe deg med noe? Hun så også opp, og i sekundet etter pep det i mobilen hennes, og hun så forferdet ned. – Ne-e-e-e-ei, ropte hun teatralsk. De så på ham begge to. Og det var noe i blikkene deres, det var som de kunne se tvers gjennom ham. – Beklager, mumlet han. – Jeg gikk visst feil. Helene satt og pirket i en fiskebit da han satte seg. Han ante ikke hvor lenge han hadde vært borte. Ti minutter? Femten? På tallerkenen lå koteletten og glinset. – Unnskyld, det tok litt tid. – Har du vært på do så lenge? – Ja, jeg er ikke helt i form. Han forsøkte å smile. Det var mulig han ikke fikk det til. Hun smilte ikke tilbake. Selv om han ikke fantes sulten, skar han en bit av koteletten. Den smakte ingenting og var full av seige slintrer; det var som å tygge på et stykke tøy som langsomt gikk i oppløsning. Han kjente Helenes blikk mens han spiste. 23

Profile for Cappelen Damm AS

Jeg burde ha sperret deg inne av Hilde Lindset  

En far konfronterer sønnen med overgrepsbeskyldninger, en musikklærer kjører en omvei med sin altfor unge elev, og en helt alminnelig dverg...

Jeg burde ha sperret deg inne av Hilde Lindset  

En far konfronterer sønnen med overgrepsbeskyldninger, en musikklærer kjører en omvei med sin altfor unge elev, og en helt alminnelig dverg...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded