Jeg skal ta vare på deg

Oppe på klesloftet var det ganske mørkt, så Idun måtte blunke et par ganger for å se bedre. Men hun visste godt hvordan rommet så ut. Der var det kister og kasser med gamle klær, og i dag sto de åpne. Noe av innholdet var tatt ut og lagt ut over det støvete gulvet. Bluser, kofter, forklær, kjoler.

– Det meste av dette blir det filleryer av, forklarte tante, – men kanskje du har lyst til å plukke ut en del som dere unger kan bruke til å kle dere ut med? Se her, det er noen hatter her også, og sko. Disse har nesten ikke vært brukt, sa tante Ingeborg og smilte, mens hun holdt opp en brun støvlett med pelskant øverst. Smilet i tantes smale ansikt var rart og snilt.

– Ja … å ja! Gjett om Idun ville det.

Et skattkammer.

Da Idun ble alene, klarte hun ikke å la være. Hun måtte prøve noen av de gamle, fine klærne. Elisabeth, Iduns storesøster, ville bli fornærmet over at de ikke hadde vært sammen om det. Det fikk ikke hjelpe.

Kjoler og kåper tok hun av og på en etter en. Følte stoffet under fingrene, velur og bomull og stikkete tweed. En blomstret trøye ble til en knelang kjole når Idun tok den på.

Hun fant et perlekjede i rød plast, og et rødt lakkbelte som passet til. Akkurat samme farge som skoene hun hadde på.

Med en stor stråhatt følte hun seg som en filmstjerne, og hun danset rundt og rundt på loftet og nynnet stille for seg selv.

Oppgaven var å lage to hauger – det hun ville beholde, og det som kunne bli filleryer. Fillehaugen vokste veldig sakte.

Det var nesten ingenting hun ville la tante klippe i stykker med stoffsaksa si.

Hvor lang tid som hadde gått, visste hun ikke, da et rop utenfra rev henne ut av den hemmelige verdenen.

– Hjelp! Kom og hjelp!

Det var gårdsgutten; han hørtes redd ut, hva var skjedd?

Var det kommet en bjørn eller en gaupe inn til grisungene?

11