Whitefield
61427 Whitefield – s. 1
26.09.2023 09:46
Til Laxmi, Mira, Nikoline, Sigrid og Storm
61427 Whitefield – s. 2
26.09.2023 09:46
Sindre Mekjan
Whitefield
61427 Whitefield – s. 3
26.09.2023 09:46
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2023 ISBN 978-82-02-80414-5 1. utgave, 1. opplag 2023 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
61427 Whitefield – s. 4
26.09.2023 09:46
Innhold
1. Nyheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. De nye naboene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Bønnegrytebyen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Incredible India!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. Match . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Eddik og Zalo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Beer pong . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Rupa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. Vennskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. Sol og skygge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Heldig mann. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Prøvelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14. Ingenting å snakke om . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15. Pleksiglass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. Torner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Tåke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18. Det beste godt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19. Krystaller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20. Hard hud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21. Skuret ved Nandi-steinen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22. Reportasjeturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
61427 Whitefield – s. 5
7 18 26 33 40 46 52 58 64 77 86 94 100 108 112 117 127 132 136 141 147 155
26.09.2023 09:46
23. Elephant Hills . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24. Mysore-palasset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25. Shiva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26. Dev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27. Morgen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28. Hviting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29. Rom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30. Innrømmelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31. Take On Me . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32. Oppgjør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33. Forelsket tulling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34. Riverdance . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35. Gjenferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36. Puja . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37. Gamlebyen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38. Sammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
61427 Whitefield – s. 6
167 173 188 196 201 206 213 220 228 239 247 252 259 266 274 280
26.09.2023 09:46
1. Nyheter
Adrian og familien hadde bodd i India en drøy måned da han fortalte meg at han hadde begynt å ligge med hushjelpen vår, Rupa. Jeg pleide ikke å bry meg med hva folk driver med, men å forføre en stakkars analfabet fra den lokale slummen var for drøyt, og jeg sa det til ham. Jeg sa det ikke bare var dumt og dødfødt, og at det ikke var noe man gjorde mot kona og ungene sine, men at det var farlig. Han kunne bli drept. Hele familien var i fare. Hadde han ikke fått med seg noe? Og hva med Rupa? Hvordan kunne han utnytte henne på den måten? Han hadde kommet bort for å hjelpe meg å sette opp et skyggetak på balkongen. Nå sto han der med en to-tom-fire-bjelke i hånden og stirret på meg. Da jeg hadde sagt mitt, ristet han på hodet og la fra seg bjelken. Så vendte han den svette ryggen sin mot meg, lente seg mot kanten av balkongen, så utover og furtet. Nedenfor oss lå hagen vår med en to meter høy mur som skilte oss fra slummen, hvor Rupa bodde et sted sammen med mannen og hans første kone og deres døtre. Over slummen igjen kunne vi se Varthur-sjøen og de tørre, gule jordene på den andre siden. Adrian snudde seg og så på meg. – Hvorfor er du sånn? – Hvorfor hva? Jeg skjønner ikke hva du spør om. Jeg følte meg lurt og brukt, for jeg hadde forsøkt å være en god nabo til denne fyren. Jeg hadde til og med prøvd å skaffe ham noen enkle skri7
61427 Whitefield – s. 7
26.09.2023 09:46
vejobber, så han kunne komme seg bort fra et liv med midlertidige anleggsjobber, noe han hadde svart på ved å flire: Hvis jeg skal jobbe, så skal jeg gjøre noe ordentlig. Å fly med kamera rundt halsen og leke journalist er det siste jeg kunne tenke meg. Men så hadde han plutselig blitt vennligheten selv, begynte å komme bort til meg på morgenen med den jålete espressokannen sin, for liksom å være kompis, og jeg gikk rett på. – Jeg trodde du, av alle, ville forstå det, sa han. – Jeg av alle ? Hva mener du med det? sa jeg. – Jeg bare trodde du ville skjønne det. – Ja, jeg gjør i hvert fall ikke det. – Jeg er glad i henne, sa han. – Gi deg litt, ‘a. – Hvis du hadde kjent henne litt bedre, hadde du forstått det. Hun har hatt et vanskelig liv, men hun er sterk. – Nei, dette er for dumt. Jeg snudde meg og gikk inn i gangen. Jeg skjønte jo hvordan dette måtte ha skjedd. Han hadde hoppet på Rupa mens hun lå på alle fire foran ham og vasket gulvet. Så hadde det utviklet seg til noe han i sitt primitive hode trodde var kjærlighet. Men sløret ville revne så fort spenningen med å ligge med en tjener på gulvet hjemme ble borte. Så ville han forlate henne. Hadde det bare vært hans skjebne som sto på spill, kunne jeg lukket øynene og latt det gå som det måtte gå. Men vi var venner med kona og ungene hans, og Rupa hadde ingen som kunne passe på seg når dette sprakk. Vi bodde, og bor fortsatt, i Whitefield, et område som i dag er en del av Bangalore, men som lå langt utenfor byen, da det ble opprettet som et fristed for barn av engelske soldater og indiske kvinner på slutten av 1880-tallet. Etter den indiske IT-boomen på 1990-tallet ble det bygget flere inngjerdede nabolag her, som det vi bor i, med store, flotte villaer og klubbhus med treningssentre og svømmebassenger. 8
61427 Whitefield – s. 8
26.09.2023 09:46
Mellom nabolagene vokste det fram slumbyer, hvor hushjelper og sjåfører og kokker og gartnere bor i små skur, uten vann eller toaletter, hvor de må tjuvkoble strøm og gjøre fra seg i skogen eller ved å vasse ut i Varthur-sjøen. Betroelsen til Adrian kom en dag i september. Første gang jeg hørte om ham og familien, var en kveld i slutten av juni, under sommermonsunen, som vanligvis ikke er så kraftig her og sjelden består av noe mer enn noen ganske lette ettermiddagsbyger fra sørvest. Men den uken hadde det regnet mer enn vanlig. Avløpskanalene var som elver. To småunger ble dratt ned av vannmassene og druknet mens de samlet plast. Det sto vann i hagene, slangene kom glidende opp fra bolene sine. En meterlang, kobberfarget snok gled over trappen da jeg gikk barbeint ut for å hente avisen en morgen. Flere ganger kom gartneren opp til vinduet på kontoret for å vise meg babykobraer som han hadde funnet i hagen og fått lirket opp i tomme plastdunker. Etter å ha vist dem til meg gikk han ned til enden av hagen og slapp dem ut i slummen på den andre siden av muren, for de var hellige dyr og kunne ikke drepes. Det var fuktig og lummert ute, og fuktig og lummert inne hvor jeg satt og skrev stort sett hele dagen. Ikke på en roman. Jeg hadde lagt til side det som skulle bli den store romanen vår om India flere år tidligere, og i stedet brukt tiden til å skrive artikler og en rekke biografier om halvkjente personer. Noen ganger figurerte navnet mitt på forsiden av disse bøkene, men som oftest sto det bare med liten skrift på tittelsiden. Skrevet i samarbeid med Gorm Krogstad eller fortalt til Gorm Krogstad. Og selv om disse menneskene sjelden skrev en eneste setning selv, gikk det ikke mange ukene før de trodde de hadde ført hele verket i pennen på egen hånd, og at min rolle i høyden hadde vært som en slags researcher eller sekretær. Det slo aldri feil. Når de fortalte meg om bøkene etterpå, la de ut om hendelser som om jeg aldri hadde hørt om dem før. 9
61427 Whitefield – s. 9
26.09.2023 09:46
Men det spilte ingen rolle. Bøkene hadde ikke mange lesere, ble sjelden anmeldt, og det var ingen ære i det. Men det var noen kroner, og det var en tilfredsstillelse å hjelpe folk å finne scenene som kunne være navet i fortellingen om livet deres, noe de fleste synes å ha begrenset evne til å identifisere på egen hånd. Noen av menneskene jeg skrev om, hadde brukt hele livet sitt i tv, men følte et behov for å samle alt det store de hadde opplevd i en fysisk gjenstand de kunne holde i hånden og sette i hylla. Mannen jeg jobbet med biografien til da jeg hørte om Adrian første gang, hadde hatt en lang karriere i norsk politikk. Vi hadde hatt en rekke telefonmøter hvor han hadde snakket i timevis om politiske dragkamper og lovforslag, reviderte budsjett og stortingsproposisjoner, om allianser og svik i fylkeslag og lokallag. Jeg hadde besøkt ham på det overfylte kontoret hans i Oslo, hvor han hadde bladd i hauger med partiprogrammer, ekstatisk funnet fram søvndyssende og nesten ubegripelig byråkratiske trykksaker som han mente måtte omtales i biografien. Han hadde snakket på innpust og utpust om årelange diskusjoner om fylkesveier, hvor skoler og psykiatriske sykehus skulle ligge, og ikke ligge, reguleringsplaner for industriparker mens jeg ventet på glimt av hvem denne mannen var. For noe annet måtte det være. Måtte det ikke? En personlig erfaring? En drøm han hadde hatt som liten? Ja, det var noen smådramaer i livet hans. En hund som ble overkjørt da han var ni, en kjæreste som hadde fått beskjed om at hun fikk kreft, men overlevde, men ikke noe som kunne gi biografien retning. Samme dag som jeg fikk høre om Adrian første gang, hadde jeg tatt en siste ringerunde til politikerens familie og bekjente for å forsikre meg om at jeg ikke overså noe vesentlig, og det var da den eldste sønnen nevnte, i en bisetning, at faren hadde gått på en Bondevik noen år tidligere, som han uttrykte det. Jeg spurte hva han mente med det, og han sa at faren 10
61427 Whitefield – s. 10
26.09.2023 09:46
hadde ligget på et mørkt rom og stirret i taket i flere uker. Om nettene hadde han skreket så høyt at han vekket hele huset. Da jeg ringte politikeren og spurte ham om denne perioden i livet hans, var det som om han ikke hørte hva jeg sa og begynte å prate om en tunell han mente Stortinget måtte bevilge penger til. Jeg forsøkte igjen, men han ville bare prate om tunellen. Jeg lente meg tilbake med telefonen mot øret. Snurret sakte rundt på stolen mens jeg lyttet fjernt til mannen og lot blikket gli over bøkene i bokhyllen som dekket den ene veggen. Mesteparten hadde vi dratt med fra Norge. Munro, Hamsun, Stendhal, Updike, Roth, Conrad, Mistry, Rushdie, Bellow, Lahiri, Wolfe og Woolf, Naipaul, McEwan. Og så noen jeg hadde plukket opp på bruktbokhandlene på Brigade Road. Churchills dagbøker. En bok om Mysore. En piratkopiert utgave av White Tiger jeg hadde kjøpt av en innpåsliten, men morsom gutt da vi sto på rødt lys inne i byen. Mens mannen fortsatte å prate og prate om partisaker, snurret jeg stolen rundt igjen, så ut på hagen og hvordan sola falt på rosene og bananpalmene og merket at jeg var lettet. Ja ja, så ville ikke boken bli noe annet enn en tørr gjennomgang av denne mannens byråkratiske liv som han kunne gi bort til jul og ingen ville lese. Men hva så? Nå kunne jeg avslutte researchen, skrive ferdig denne boken på en måned eller to. Så kunne jeg ta meg god tid før jeg fant et nytt prosjekt. Ikke noe stort eller ambisiøst, men noe som forhåpentligvis var litt interessant å jobbe med. Sånn omtrent tenkte jeg mens jeg satt på kontoret og så utover hagen og Sneha ringte, sa hun nesten var hjemme. Så fint. Da varmer jeg opp maten. Jeg la på og gikk gjennom tv-stuen og spisestuen og inn på kjøkkenet, som var stort, men mørkt med bare et lite vindu mot en smal passasje og en hekk mot naboen. Det var 11
61427 Whitefield – s. 11
26.09.2023 09:46
det eneste rommet i huset uten hvite marmorfliser. Sementgulvet skrånet mot et sluk i hjørnet hvor det sto bøtter og kjeler og oppvaskmiddel rett på gulvet. Det luktet alltid litt rått der inne. Jeg satte dalen og risen, som Rupa hadde laget, i mikroen, tente gasskomfyren og justerte ned flammen før jeg la rotiene i en stekepanne. Så skrudde jeg på radioen og fant en klassisk rock-stasjon hvor de spilte Dead or Alive, en sånn tåpelig klisjefylt sang som alltid fyller meg med sterke følelser, med vag lengsel og glede. Jeg skrudde flammen på komfyren enda litt ned og gikk ut i hagen. Over meg var himmelen dekket av tunge skyer, men i sør var den en glipe mellom skylaget og horisonten, hvor himmelen var lysende blå. Sola skinte inn gjennom denne glipen og glitret i bitene av knust glass som var stukket ned i sementen øverst på muren mot slummen. Jeg trakk pusten dypt, pustet rolig inn og ut mens jeg kjente gresset under føttene, og jeg fikk en sånn god følelse av å være oppløftet uten egentlig å ha noen grunn, annet enn at jeg levde og hadde Sneha, og nå var hun på vei hjem og så skulle vi spise middag sammen. Vi skulle ha en rolig kveld, og kanskje jeg skulle ta meg et par øl. Jeg la en duk på bordet ute på terrassen mot hagen, dekket på, fant fram stearinlys og satte ut myggspiraler. Da jeg hørte bilen, gikk jeg ut. Jeg nikket til Bharat som åpnet bildøren for henne. Det første jeg så av henne den kvelden var de flotte anklene hennes, som også var det første jeg overhodet hadde sett av henne, en kveld tretti år tidligere, da hun kom ned trappen på en nyttårsfest mens jeg lå full på sofaen i en kjellerstue i Asker. Da hun møtte blikket mitt, så jeg hvor sliten hun var. – Var det mye trafikk i dag? sa jeg. – Det er det alltid. Men det virker som om du har hatt en bra dag, sa hun. – Nå er den bra. Kom, jeg har varmet opp middagen. Bharat ga meg bilnøklene og pc-bagen hennes. – God natt, sir. 12
61427 Whitefield – s. 12
26.09.2023 09:46