Nicci French
Iskald tirsdag Oversatt av Stig Aspaas
Nicci French Originalens tittel: Tuesday's gone Oversatt av Stig Aspaas Copyright © Joined-Up Writing, 2012 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 1. utgave, 1. opplag 2013 ISBN 978-82-02-41265-4 Omslagsfoto: © Steve Atkins Photography /Alamy Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i Sabon 10,1/12 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Tilegnet Francis og Julia
1
Maggie Brennan halvt gikk, halvt løp gjennom Deptford Church Street. Hun snakket i telefonen mens hun leste gjennom noen sakspapirer og lette i adresseregisteret. Det var ukens andre arbeidsdag, og hun lå allerede to dager etter skjemaet. Dette inkluderte ikke den mengden av saker hun hadde vært nødt til å overta etter en kollega som nå var permanent sykmeldt. «Nei,» sa Maggie i telefonen. Hun kastet et blikk på armbåndsuret. «Jeg skal prøve å rekke møtet før dere er ferdige.» Hun stakk mobilen i lommen. Hun tenkte på saken hun nettopp hadde behandlet. En treåring med blåmerker. Mistenkelige blåmerker, hadde legen på akutten sagt. Maggie hadde snakket med moren, sett på barnet og undersøkt leiligheten der de bodde. Den var skrekkelig, fuktig og kald, men ikke åpenbart farlig. Moren sa hun ikke hadde noen kjæreste, og Maggie hadde sjekket badet uten å finne noen barbersaker. Moren hadde fastholdt at sønnen hadde falt ned trappen, og det var nettopp det folk hevdet når de slo barna sine. Men like fullt skjer det faktisk at treåringer faller ned trapper. Maggie hadde bare vært der i ti minutter, men selv ti timer ville ikke ha gjort noen forskjell. Hvis hun tok barnet fra moren, ville trolig den videre saksbehandlingen mislykkes, og hun ville få svi for det selv. Hvis hun ikke tok barnet fra moren og gutten skulle dø, ville det bli etterforsket. Så ville hun få sparken og kanskje til og med bli anmeldt. Derfor hadde hun lagt saken på is. In7
gen grunn til bekymring inntil videre. Sannsynligvis ville det ikke skje noe mer. Hun så på adresseregisteret igjen. Hun var kald på hendene ettersom hun hadde glemt hanskene, og føttene var våte i de billige støvlene. Hun hadde vært på dette hospitset før, men hun kunne ikke huske hvor det lå. Howard Street var en kort blindgate, bortgjemt et eller annet sted ved elven. Hun måtte ta på seg lesebrillene og lete med en finger på kartet før hun fant den. Jo, der var den, bare et par minutter unna. Hun tok av fra hovedgaten og befant seg med ett rett utenfor en kirkegård. Hun lente seg mot gjerdet og så nærmere på sakspapirene som gjaldt kvinnen hun skulle oppsøke. Det var egentlig ikke stort. Michelle Doyce. Født i 1959. Utskrivingspapirer fra et sykehus med kopi til sosialavdelingen. Et flytteskjema, en anmodning om evaluering. Maggie bladde fort gjennom skjemaene; ingen pårørende. Det fremgikk ikke engang hvorfor hun hadde vært innlagt, men ut fra navnet på sykehuset gikk hun ut ifra at det dreide seg om noe psykisk. Hun så allerede for seg resultatet av evalueringen: bare ren og skjær generell håpløshet, en patetisk middelaldrende kvinne som hadde behov for et sted å bo og noen å snakke litt med for å unngå at hun begynte å vandre omkring på gaten. Maggie så på armbåndsuret. Det ville ikke bli tid til en full evaluering i dag. Hun kunne rekke en foreløpig sjekk for å forsikre seg om at Michelle ikke var i umiddelbar fare, at hun sørget for å få i seg nok mat – den vanlige sjekklisten. Hun lukket mappen og gikk forbi kirkegården og inn i et boligkompleks. Noen av leilighetene var avstengt med stålplater boltet fast til dører og vinduer, men de fleste var bebodd. I andre etasje kom en gutt i tenårene ut av en leilighet og gikk bortover den utvendige balkongen med hendene stukket dypt ned i lommene på en vid jakke. Maggie så seg om. Det var trolig ingen fare. Det var tirsdag formiddag, og de fleste farlige elementer lå fremdeles og sov. Hun svingte rundt et hjørne og sjekket adressen hun hadde no8
tert. Rom nummer 1, Howard Street 3. Jo, nå husket hun det. Det var en underlig bygning som så ut som om den var blitt bygd av de samme materialene som resten av komplekset og var blitt preget av forfall i akkurat samme grad. Det var egentlig ikke snakk om noe skikkelig hospits heller. Det var bare en privateid bygning som det offentlige hadde fått leie billig. Her kunne man plassere folk midlertidig mens de lokale myndighetene bestemte seg for hva som skulle skje med dem. Vanligvis ble de bare flyttet til et annet sted eller ble rett og slett glemt. Enkelte steder besøkte Maggie bare i følge med en assistent, men hun hadde ikke hørt noe spesielt negativt om dette. De som bodde her, var i all hovedsak en fare for seg selv. Hun så opp på bygningen. I andre etasje var et knust vindu dekket til med en papplate. Ved den venstre siden av bygningen så hun en ørliten hageflekk og et smug. Ved inngangsdøren sto en overfylt søppelsekk, men det lå enda mer avfall strødd rundt omkring. Maggie gjorde et kort notat. Det var fem ringeknapper ved døren. Ingen av dem var merket med navn, så hun trykket inn den nederste, først én gang, så en gang til. Hun ante ikke om den fungerte. Hun lurte på om hun skulle banke på døren med knyttneven eller se gjennom vinduet, da hun hørte en stemme. Hun snudde seg og så en mann som sto rett bak henne. Han var mager med pistrete rødbrunt hår samlet i en hestehale og piercinger flere steder i ansiktet. Hun vek et skritt tilbake idet hun fikk øye på mannens hund, en liten rase som teknisk sett var ulovlig, men som like fullt var den tredje hun hadde sett siden hun gikk fra Deptford-stasjonen. «Ingen fare, han er snill,» sa mannen. «Ikke sant, Buzz?» «Bor du her?» spurte Maggie. Mannen så mistenksomt på henne. Det ene kinnet hans dirret svakt. Maggie tok frem et laminert kort og viste ham det. «Jeg er fra sosialetaten,» sa hun. «Jeg skal treffe Michelle Doyce.» «Hun som bor her nede?» spurte mannen. «Jeg har ikke 9
sett noe til henne.» Han strakte seg forbi Maggie og låste opp inngangsdøren. «Skal du inn?» «Ja takk.» Mannen trakk bare på skuldrene. «Kom igjen, Buzz,» sa han. Maggie hørte tassingen av hundepotene på trappetrinnene, og mannen forsvant opp etter hunden. I samme øyeblikk som Maggie kom innenfor, slo en stram lukt mot henne – en blanding av fuktighet og søppel og matos og hundeskitt og andre dufter hun ikke greide å identifisere. Det begynte nesten å renne fra øynene hennes. Hun lukket inngangsdøren. Dette måtte en gang ha vært gangen i et vanlig hjem. Nå var den fylt av paller, malingsspann, et par istykkerrevne plastsekker og en gammel sykkel uten dekk. Trappen lå rett foran henne. Til venstre så hun en blokkert dør til det som måtte være rommet ut mot gaten. Hun gikk forbi trappen mot en dør lenger inne. Så banket hun hardt og lyttet. Først hørte hun lyder der innefra, så ble det helt stille. Hun banket flere ganger og ventet. Så hørte hun en raslende lyd, og døren ble åpnet innover. Maggie viste frem kortet sitt igjen. «Michelle Doyce?» spurte hun. «Ja,» svarte kvinnen innenfor. Til og med overfor seg selv hadde Maggie problemer med å sette fingeren nøyaktig på hva det var som virket underlig ved kvinnen. Hun var ren og hadde ryddig børstet hår, ja, kanskje litt for ryddig, som et barn som hadde fuktet håret for deretter å kjemme det helt flatt og så tynt at man kunne se den bleke hodebunnen under. Det lyserøde ansiktet hadde glatte trekk og små, dunete hår. Vel mye leppestift hadde havnet utenfor leppene. Hun var kledd i en løstsittende, falmet og blomstrete kjole. Maggie sa hva hun het, og holdt opp kortet på nytt. «Jeg ville bare undersøke hvordan det sto til her, Michelle,» sa hun. «Høre hvordan det er med deg. Går det bra?» Kvinnen nikket. 10
«Kan jeg komme inn?» spurte Maggie. «Kan jeg få se etter om alt er i orden?» Hun gikk inn og tok frem notatboken. Ut fra det hun kunne observere ved et raskt overblikk, syntes det som om Michelle greide å holde seg ren på egen hånd. Det så også ut til at hun sørget for å spise. Dessuten reagerte hun tilsynelatende adekvat. Og likevel virket det som om et eller annet var galt her. Hun kikket inn i det vesle shabby rommet på fasadesiden. Kontrasten til vestibylen var slående. Sko sto plassert på rad og rekke, og på en krok hang en kåpe. En bøtte med en mopp var stilt mot veggen i et hjørne. «Hvor lenge har du vært her, Michelle?» Kvinnen rynket pannen. «Her?» kom det spørrende. «Noen dager.» I Maggies papirer sto det femte januar, og i dag var det første februar. Men den slags vage svar kom egentlig ikke som noen overraskelse. Mens de to kvinnene sto stille et øyeblikk, oppfattet Maggie en lyd hun ikke greide å plassere. Det kunne være den svake lyden av trafikk i det fjerne eller en støvsuger i etasjen over eller et fly. Det var avhengig av hvor langt unna lydkilden befant seg. Hun kjente også en lukt som kunne minne om mat som var blitt liggende for lenge fremme. Hun så opp på taklampen og konstaterte at strømforsyningen var i orden. Hun burde forresten se etter om Michelle hadde et kjøleskap til disposisjon, men så langt virket det som om hun hadde det ganske greit. «Kan jeg se meg litt om her, Michelle?» spurte hun. «Sjekke om alt er i orden?» «Vil du treffe ham?» spurte Michelle. Maggie så forvirret på henne. Det hadde hun ingen opplysninger om. «Har du en venn her?» spurte hun. «Jeg vil gjerne treffe ham.» Michelle tok et par skritt og åpnet døren til det rommet som vendte mot baksiden av bygningen. Maggie fulgte etter, og kjente med ett noe som strøk henne over ansiktet. Først trodde hun det måtte være støv. Det fikk henne til å 11
tenke på et undergrunnstog som virvlet opp varme sandkorn i ansiktet på henne. Samtidig hørte hun lyden sterkere og forsto at det ikke var støv, men fluer – en tett sverm av fluer som strøk henne over ansiktet. Et lite øyeblikk stirret hun forfjamset på mannen som satt i sofaen. Med ett var det som om alle sanseinntrykk var fordreide og langsomme som om hun befant seg under vann eller i en drøm. Noen øyeblikk lurte hun på om han var iført en slags dykkerdrakt, en blå, marmoraktig, delvis sprukken og revnet dykkerdrakt, og hun skjønte ikke hvorfor øynene var gule og matte. Så begynte hun å famle etter mobiltelefonen, men fingrene greide ikke å holde den fast, og den falt i gulvet. Hun greide heller ikke å plukke den opp fra det skitne gulvteppet idet hun forsto at det slett ikke var noen drakt, men den nakne, oppsvulmede og sprukne huden, og at mannen var død. Og han hadde vært død lenge.
2
«Februar,» sa Sasha og gikk utenom en søledam, «burde avskaffes.» Hun gikk sammen med Frieda gjennom en gate med moderne kontorblokker som stengte himmelen ute og fikk den mørke dagen til å virke enda mørkere. Alt var svart og grått og hvitt som i et gammelt fotografi: Bygningene var svarthvite, himmelen kjølig og tom. Alle menn og kvinner – overveiende menn – som gikk forbi dem med slanke pcvesker og paraplyer, var kledd i mørke dresser eller kapper. Det var bare Friedas røde skjerf som utgjorde en fargeklatt i alt det dystre. Frieda gikk med raske skritt, og Sasha måtte anstrenge seg for å holde følge enda hun var den høyeste av dem. «Og tirsdager,» fortsatte hun. «Februar er årets verste måned, mye verre enn januar, og tirsdag er den verste dagen i hele uken.» «Jeg trodde det var mandagen.» «Tirsdag er verre. Det er som om …» begynte Sasha og forsøkte å finne den beste beskrivelsen. «Mandag er som å hoppe ut i iskaldt vann, men man får et slags kick av det. Tirsdag befinner man seg fremdeles i vannet, men sjokket har gått over, og man fryser bare.» Frieda så på henne og la merke til at den vinterbleke huden fikk henne til å virke enda mer sårbar og skjør enn vanlig, selv om de vakre trekkene ikke lot seg skjule enda hun var kledd i en tykk kåpe og det mørkeblonde håret var samlet stramt i nakken. 13
«En dårlig dag?» De rundet et hjørne med en vinbar og kom inn i Cannon Street med en sammenhengende strøm av røde busser og drosjer. Det begynte å regne. «Ikke egentlig. Bare et møte som varte lenger enn nødvendig fordi enkelte elsker å høre sin egen stemme.» Sasha bråstoppet og så seg om. «Jeg hater denne delen av London,» sa hun som om hun plutselig var blitt klar over hvor de var. «Da du foreslo at vi skulle gå en tur, trodde jeg du mente en tur langs elven eller i en park. Dette er helt absurd.» Frieda stoppet også. De befant seg ved en liten flekk med inngjerdet grønt gress som var ustelt og fullt av nesler og overgrodde busker. «Det lå en kirke her,» sa hun. «Den er for lengst borte selvfølgelig, og det samme gjelder kirkegården. Men denne vesle flekken ble igjen, av en eller annen grunn ble den glemt. Den er et fragment av noe.» Sasha kastet et blikk over gjerdet på alt søppelet. «Og nå står folk her og tar seg en røyk.» «Da jeg var liten, sju eller åtte år gammel, tok far meg med til London.» Sasha så oppmerksomt på Frieda. Det var første gang hun i det hele tatt hadde nevnt et familiemedlem eller snakket om barndomsminner. I løpet av det året de hadde kjent hverandre, hadde hun selv fortalt Frieda så å si alt om sitt eget liv – forholdet sitt til foreldrene og den forsagte lillebroren, kjærlighetsaffærene sine, vennene, forhold hun hadde holdt skjult lenge, men avslørt for henne. Men Friedas fortid var fremdeles et mysterium for Sasha. De to hadde truffet hverandre for litt over et år siden. Sasha hadde oppsøkt Frieda som pasient, og hun husket fremdeles den timen da hun med hviskende stemme og nedslåtte øyne hadde fortalt at hun hadde ligget med terapeuten sin. Terapeuten hennes hadde ligget med henne. Det hadde vært en bekjennelse som satt langt inne. Den skitne hemmeligheten hadde fylt det stille rommet, og Frieda 14
hadde bøyd seg en anelse frem i den røde stolen og tatt bort brodden og skammen med den intense oppmerksomheten hun viste henne. Sasha gikk derfra utmattet, men renset. Det var først senere hun hadde fått vite at Frieda hadde gått rett til restauranten der terapeuten satt sammen med sin kone, og hadde gitt ham et slag i ansiktet, laget et voldsomt oppstyr og knust glass og tallerkener. Hun hadde havnet i en celle på politistasjonen med bandasjert hånd, men terapeuten hadde unnlatt å anmelde forholdet og hadde tilbudt seg å betale for det som var blitt ødelagt i restauranten. Senere hadde Sasha, som var genetiker av yrke, betalt tilbake gjelden ved at hun i all hemmelighet hadde analysert en DNA-prøve fra noe bevismateriale Frieda hadde stjålet fra politistasjonen. De ble venner, men det var et vennskap ulikt alle andre Sasha hadde opplevd før. Frieda snakket ikke om følelser; hun hadde aldri med et ord nevnt eksmannen Sandy etter at han dro til USA og tok seg jobb der, og den eneste gangen Sasha hadde stilt henne et spørsmål om dette, hadde Frieda med nesten skremmende høflighet svart at hun ikke ville snakke om det. I stedet hadde Frieda begynt å snakke om arkitektur eller et eller annet kuriøst faktum hun hadde gravd frem om London. Med jevne mellomrom inviterte hun Sasha med på utstillinger, og det hendte hun ringte og spurte henne om hun hadde anledning til å gå en tur. Sasha svarte alltid ja. Hun avlyste avtaler eller gikk fra jobben for å følge Frieda gjennom Londons gater. Hun følte at dette var Friedas måte å betro seg til henne på, og at hun ved å bli med henne på disse spaserturene kanskje bidro til å dempe venninnens ensomhetsfølelse. Nå ventet hun på at Frieda skulle fortsette, og hun visste bedre enn å prøve å presse henne. «Vi dro til Spitalfields Market, der han plutselig sa at vi sto på en gravplass fra svartedauden, at mange hundre mennesker som hadde dødd av pesten, lå under føttene på oss. Det var tatt prøver fra tennene på noen av likene som var blitt gravd opp.» 15
«Kunne han ikke tatt deg med til dyrehagen?» spurte Sasha. Frieda rystet på hodet. «Jeg liker ikke disse bygningene heller. Vi kunne vært nesten hvor som helst hadde det ikke vært for de små detaljene de har glemt å fjerne, de små jordflekkene og gatenavnene – Threadneedle Street, Wardrobe Terrace, Cowcross Street. Minner og gjenferd.» «Det høres nesten ut som terapi.» Frieda smilte til henne. «Ja, ikke sant? Kom, det er noe jeg vil vise deg.» De gikk tilbake til Cannon Street og stanset rett overfor stasjonen foran et jerngitter i muren. «Hva er det?» «London-steinen.» Sasha så spørrende på den. Det var en helt enkel kalksteinsblokk, mattgrå og oversådd av sår, og den fikk henne til å tenke på ubehagelige strandsteiner man tråkker på før man børster bort sanden og får på seg skoene igjen. «Hva er det med den?» «Den beskytter oss.» Sasha smilte forundret. «På hvilken måte?» Frieda pekte på et lite skilt ved siden av steinen. Så lenge Brutus-steinen ligger trygt, skal London blomstre. «Den skal være byens hjerte, utgangspunktet for romernes imperium. Mange mener steinen har okkulte egenskaper. Ingen vet hvor den egentlig kom fra – om det var fra druidene eller romerne. Kanskje den opprinnelig er et gammelt alter, en offerstein, et mystisk midtpunkt.» «Tror du det?» «Det jeg liker,» svarte Frieda, «er at den befinner seg i muren til en butikk, og at de fleste går forbi den uten overhodet å legge merke til den, og dersom den kom på avveie, ville den aldri bli funnet igjen ettersom den ser ut som en helt vanlig stein. Og det innebærer at den betyr akkurat det vi vil den skal bety.» De ble stående tause en liten stund, og så la Sasha den ene hånden på Friedas skulder. «Si meg, hvis du 16
noen gang skulle få problemer, ville du da betro deg til noen?» «Jeg vet ikke.» «Ville du betro deg til meg?» «Kanskje.» «Vel, du kan i alle fall det.» Det lød anstrengt, og hun kjente seg nærmest brydd på grunn av sinnsbevegelsen i stemmen. «Det var bare det jeg ville du skulle vite.» «Takk skal du ha.» Friedas stemme var tonløs. Sasha tok bort hånden, og de vendte seg bort fra steinen. Det var blitt merkbart kjøligere, og himmelen var fri for skyer som om det snart kom til å snø. «Jeg har en pasient om en halv time,» sa Frieda. «En ting.» «Ja?» «I morgen. Du må være litt bekymret. Jeg håper det går bra. Gir du meg beskjed?» Frieda svarte med en skuldertrekning. Sasha ble stående og se etter henne da hun gikk, til hun forsvant slank og rakrygget i mengden.
3
Kriminalbetjent Yvette Long ankom noen øyeblikk før Karlsson. Det var bare femten minutter siden hun var blitt oppringt, men en liten folkemengde hadde allerede rukket å samle seg ute på gaten – barn som burde vært på skolen, unge mødre med barnevogner, menn som tilsynelatende ikke hadde det travelt med å komme seg noen steder. Det var bitende kaldt, men det var nesten ingen som hadde ytterjakker eller hansker på. De var oppspilte og storøyde av nysgjerrighet. Utenfor nummer 3 sto det to politibiler, og det var satt opp en sperring. Rett innenfor den gikk en tynn, senete mann med rødbrun hestehale frem og tilbake med en hund med tønneformet brystkasse. Nå og da satte den seg og gjespet mens spyttet rant fra munnen. Det var enda en mann bak sperringen – usedvanlig tykk, med den ene bilringen etter den andre tydelig synlig under T-skjorten. Han sto helt stille og tørket svette fra den blanke pannen som om det skulle vært høysommer og ikke en iskald februardag. Yvette parkerte, og idet hun åpnet døren, kom kriminalbetjent Chris Munster ut med et lommetørkle foran munnen. «Hvor er kvinnen som fant ham?» Munster tok lommetørkleet bort fra munnen og puttet det i lommen. Han gjorde ingen forsøk på å dekke over den vemmelsen han følte. «Beklager. Jeg reagerte litt der inne. Og ja, hun er der borte.» Han nikket i retning av en middelaldrende afrikansk kvinne som satt på fortauet med ansiktet gjemt i hendene. «Hun venter på å få snakke med oss. 18
Hun er i sjokk. Den andre kvinnen – hun som var sammen med ham – sitter i bilen med Melanie. Hun snakker ikke om annet enn te. Rettsteknikerne er på vei.» «Karlsson er også på vei hit.» «Bra.» Munster senket stemmen. «Hvordan går det an å leve slik?» Yvette og Karlsson dro på seg skoovertrekk av papir. Han nikket beroligende til henne, og la hånden på korsryggen hennes et øyeblikk som for å roe henne ytterligere. Hun trakk pusten dypt. Senere forsøkte Karlsson å sortere alle inntrykkene, men akkurat nå var det hele et virvar av lukter og synsinntrykk og kvalme som gjorde at han svettet. De gikk gjennom søppelet, hundedritten, og stanken som var så søtladen og intens at den trengte langt ned i halsen. Han og Yvette banet seg vei bort til den eneste døren som ikke var blokkert. De trådte inn i et annet univers der det var som å befinne seg i et bibliotek der alt var omhyggelig katalogført og plassert nøyaktig der det skulle være. Tre par gamle sko stablet oppå hverandre, en hylle med runde steiner, en annen hylle med fugleknokler, noen av dem fremdeles med matte fjærrester, et askebeger med sigarettstumper sirlig dandert side om side, en plasteske med noe som kunne være hårballer. Før han gikk inn i det tilstøtende rommet, rakk han å tenke at den kvinnen som bodde her, måtte være gal. Så ble han stående litt og betrakte sofaen med den nakne mannen som satt der i en sky av trege, fete fluer. Mannen var ganske slank, og selv om det ikke var lett å avgjøre, virket han ikke gammel. Han satt med hendene i fanget som om han var sjenert, og i den ene hånden holdt han en melisbolle. Hodet var støttet opp med en pute slik at de åpne, stirrende øynene så rett på dem, og munnen var formet til et skjevt glis. Huden var blåflekket som en ost som har stått varmt altfor lenge. Karlsson tenkte et øyeblikk på de syrevaskede buksene han nylig hadde kjøpt til den vesle datteren sin. Så skjøv han tanken bort. Selv ikke 19
i tankene ville han trekke henne inn i dette. Han bøyde seg frem og så noen vertikale striper over mannens kropp. Han måtte ha vært død en stund ikke bare ut fra det mørke blodet som hadde samlet seg på undersiden av lårene og baken, men også på grunn av stanken, som fikk både Yvette Long bak ham og ham selv til å puste i grunne, hese gisp. Ved den venstre foten sto det to fulle kopper med te, og foten var vendt opp i en unaturlig vinkel med sprikende tær. I det lysebrune håret hadde han en kam, og han hadde leppestift på munnen. «Han har åpenbart vært her en god stund.» Karlssons stemme lød roligere enn han hadde regnet med. «Det er ganske varmt her inne. Det har ikke akkurat vært gunstig.» Yvette laget en lyd som kunne bety at hun sa seg enig. Karlsson tvang seg selv til å se nærmere på den flekkete, oppblåste huden. Han vinket Yvette bort til seg. «Se her,» sa han. «Hva er det?» «Se på den venstre hånden.» Tuppen av langfingeren var borte ned til knoken. «Det kan være snakk om en misdannelse.» «Jeg synes det kan se ut som om den er blitt skåret av, og at såret ikke har fått gro skikkelig,» sa Karlsson. Yvette måtte svelge før hun sa noe mer. Hun aktet definitivt ikke å la kvalmen få ta overhånd. «Jeg vet ikke,» sa hun. «Det er ikke godt å si. Den ser ganske stygg ut, men det kan skyldes …» «Generell nedbryting,» sa Karlsson. «Ja.» «Som skjer spesielt raskt på grunn av varmen.» «Chris sa at det sto på varme her da de kom.» «Obduksjonen kan forhåpentligvis si mer om det. De må sjekke det snarest.» Karlsson så på det sprukne vinduet, den råtne vinduskarmen og de tynne oransje gardinene. Ellers så han gjenstander Michelle Doyce hadde samlet og kjøpt: en kartong som tilsynelatende inneholdt sammenkrøllede, brukte pa20
pirlommetørklær, en skuff full av flaskekorker med forskjellige farger, et syltetøyglass med avklippede negler – små, gulnede, halvmåneformede rester. «La oss dra,» sa han. «Snakk med henne og kvinnen som fant ham. Vi kan dra tilbake senere, når han er fjernet.» Idet de gikk, ankom rettsteknikerne med lamper og kameraer, ansiktsmasker, kjemikalier og profesjonelle ansiktsuttrykk. Karlsson var lettet. De kom for å fjerne alt det grufulle, forvandle det redselsfulle rommet som kokte av fluer, til et godt opplyst laboratorium der alt ville bli til fakta, som igjen ville bli ordnet og klassifisert. «For en måte å dø på,» sa han da de gikk ut. «Hvem pokker er han?» «Vi får vel begynne der.» Karlsson dro mens Yvette snakket med Maggie Brennan, og han selv satte seg i bilen med Michelle Doyce. Det eneste han visste om henne, var at hun var femtien år gammel, at hun nylig var blitt utskrevet fra sykehuset etter en psykologisk evaluering som ikke hadde kunnet fastslå noe sikkert med hensyn til hennes mentale helse, og at hun hadde bodd i Howard Street en måneds tid uten at noen av naboene hadde hatt noe å klage på. Det var første gang Maggie Brennan hadde vært hjemme hos henne. Hun hadde vikariert for en annen som ikke kunne ta oppdraget ettersom hun hadde vært sykmeldt siden oktober. «Michelle Doyce?» Hun så på ham med øyne som var usedvanlig bleke, nesten som øynene til en blind, men hun svarte ikke. «Mitt navn er kriminalførstebetjent Malcolm Karlsson.» Han satt avventende. Hun glippet med øynene. «Politimann,» tilføyde han. «Har du reist langt?» «Nei, men jeg må stille deg noen spørsmål.» «Jeg har reist veldig langt. Du kan godt spørre meg.» «Dette er viktig.» «Ja, det skjønner jeg.» 21
«Hva med mannen i leiligheten din?» «Jeg har tatt meg av ham.» «Han er død, Michelle.» «Jeg har hjulpet ham med å pusse tennene. Det er ikke mange som kan si det om gjestene sine. Og han sang for meg. Det lød som elven om natten når hunden har sluttet å bjeffe og alle rop og skrik har forstummet.» «Michelle – han er død. Mannen i leiligheten din er død. Vi må finne ut hvordan det skjedde. Kan du fortelle meg hva han heter?» «Heter?» «Ja. Hvem er han? Hvem var han?» Hun så rådvill på ham. «Hvorfor vil du vite det? Du kan spørre ham selv.» «Dette er meget alvorlig. Hvem er den mannen?» Hun stirret stivt på ham – en kraftig, blek kvinne med uhyggelige øyne og store, rødsprengte hender som hun gestikulerte svakt med når hun snakket. «Døde han i leiligheten din, Michelle? Var det en ulykke?» «En av tennene dine mangler en bit. Jeg er nemlig glad i tenner. Jeg har alle de gamle tennene mine under hodeputen i tilfelle de kommer, dessuten noen fra andre, men ikke så mange. De er ganske sjeldne.» «Forstår du hva jeg spør deg om?» «Vil han forlate meg?» «Han er død.» Karlsson kjente trang til å rope det ut, bruke ordet som en stein som ville knuse den manglende evnen til forståelse, men han greide å bevare roen. «Alle dør til slutt. Selv om jeg jobber så hardt.» «Hvordan døde han?» Hun begynte å mumle noe han ikke klarte å oppfatte. Chris Munster gjorde en foreløpig vurdering av resten av huset. Kvalmen sto i halsen på ham. Dette føltes overhodet ikke som en kriminaletterforskning – denne saken syntes å dreie seg om mennesker uten håp, mennesker det hadde gått fullstendig over styr med. Rommet i andre eta22
sje var fullt av sprøytespisser – hundrevis, nei, tusenvis av brukte sprøytespisser som dekket gulvet slik at han først oppfattet det som et slags mønster. Også her var det hundeskitt, det meste av den gammel og stivnet. Blodige tøyfiller. En tynn madrass med stygge flekker i midten. Akkurat nå ga han blaffen i hvem det var som hadde drept mannen nedenunder. Mest av alt ønsket han bare å få alle ut av huset, sette fyr på det og komme seg ut slik at han fikk puste inn frisk luft – jo kaldere desto bedre. Han følte seg skitten både utvendig og innvendig. Hvordan kunne noen leve slik? Den tykke fyren med de blodskutte øynene og den gustenbleke huden som knapt hadde vært i stand til å snakke og knapt nok greide å holde seg oppreist på de små føttene? Eller den magre hundeeieren med de oppstukne armene og det skabbete ansiktet, han som gliste og klødde seg og haltet omkring – var dette hans rom og hans sprøytespisser? Eller var det den døde mannens rom? Mest sannsynlig. Den døde ville trolig vise seg å ha vært en beboer i dette helvetet av et hus. Den fordømte huseieren. Disse menneskene var blitt henvist hit, disse mistilpassede individene uten håp, mennesker som samfunnet ikke visste hvordan det skulle håndtere, de som ikke hadde penger og ble fullstendig overlatt til seg selv helt til politiet ble tvunget til å ordne opp i kaoset. Om bare allmennheten hadde vært klar over dette, tenkte han mens støvlene hans formelig vasset gjennom mengden av sprøyter. Om de bare hadde visst hvordan enkelte levde, og hvordan de døde.
4
Karlsson var på vei inn til et møte om saken da han støtte på politimester Crawford i korridoren. Han sto i samtale med en høy ung mann som var kledd i en skinnende blå dress og skarpt oransje og grønt slips. Han hadde litt for store briller med svart innfatning. Alt ved ham, fra det omhyggelig friserte håret til de spisse grønne skinnskoene, kunne synes å signalisere en form for ironi. «Mal,» sa politimesteren, «har du tid et øyeblikk?» Karlsson viftet med saksmappen. «Gjelder det tilfellet i Deptford?» «Ja.» «Er du sikker på at det er et mord?» «Nei, det er jeg ikke.» «Men hvorfor tar du saken da?» «Fordi ingen blir klok på den,» svarte Karlsson. «Vi prøver å bestemme oss for hva vi skal gjøre.» Politimesteren reagerte med en nervøs latter og snudde seg mot den andre igjen. «Han er ikke slik bestandig,» sa han. Politimesteren ventet seg tydeligvis en spøkefull replikk fra Karlsson, men den kom ikke, og det oppsto noen sekunders pinlig stillhet. «Dette er i alle fall Jacob Newton,» sa politimesteren. «Og her er førstebetjent Karlsson, han jeg nevnte for deg. Det var han som fant Faraday-gutten.» De to mennene håndhilste. «Bare kall meg Jake,» sa mannen. 24
«Jake kommer til å bli her i noen dager for å se litt på prosedyrer, strukturer og den slags.» Karlsson så forundret på ham. «Er du fra London-politiet?» Mannen smilte som om Karlsson hadde sagt noe ufrivillig morsomt. «Nei, nei,» sa politimesteren. «Jake kommer fra McGill Hutton. Konsulentfirmaet, som du vet.» «Det kjenner jeg ikke til,» sa Karlsson. «Det er alltid nyttig med et friskt blikk på organiseringen. Alle kan vi ha noe å lære, særlig når det er stramme budsjetter.» «Du mener når det er snakk om budsjettkutt?» «Vi er alle i samme båt, Mal.» Det oppsto en pause igjen, og denne varte nesten litt for lenge. «De venter på meg der inne,» sa Karlsson. «Kan jeg bli med inn?» spurte Newton. Karlsson så spørrende på politimesteren. «Han har helt frie tøyler,» sa Crawford. «Han kan observere alt han ønsker.» Han ga Karlsson et klapp på ryggen. «Vi har jo ikke akkurat noe å skjule? Du kan vise Jake hvilket effektivt team du leder.» Karlsson kastet et blikk på Newton. «Greit. Det er bare å bli med på omvisningen,» sa han. Yvette Long og Chris Munster satt ved skrivebordet med hver sin kaffe. Karlsson presenterte Newton, som ga dem beskjed om å late som om han ikke var til stede. Begge to virket et øyeblikk ille berørt og litt usikre. «Kommer det noen flere?» spurte Karlsson, og Yvette rystet på hodet. «Obduksjonen blir foretatt i ettermiddag,» sa Karlsson. «Hadde det ikke vært fint om det var et hjerteinfarkt?» «Tror du han kan ha blitt kvalt?» spurte Yvette. «Man kan jo alltids håpe, ikke sant?» sa Karlsson. «Det er hunden jeg synes synd på,» sa Munster. «Disse 25
folkene bor i en svinesti, greier ikke å holde på en jobb, men en fordømt hund, det skaffer de seg.» «Ut fra det faktum at jeg ikke har hørt noe, antar jeg at avdøde ikke er blitt identifisert som en av beboerne der.» «Alle de andre er identifisert,» sa Munster. Han bladde opp i en notisbok. «Lisa Bolianis. Omkring førti år gammel, tror jeg. Tydeligvis alkoholproblemer. Jeg snakket med henne. Det var ikke mye fornuftig å få ut av dama. Sa hun hadde truffet Michelle Doyce et par ganger. Aldri sammen med noen andre.» Han gjorde en grimase. «Jeg fikk inntrykk av at disse naboene ikke akkurat treffes så ofte for å grille sammen. Så er det Michael Reilly – han med hunden. Løslatt fra fengselet i november. Tre og et halvt år for besittelse og distribusjon av klasse-A-stoff. Han sa han pleide å hilse kort på henne i vestibylen. Hun brydde seg ikke stort om hunden hans. Heller ikke han har sett henne sammen med noen andre.» Han kikket i notisboken igjen. «Hun samlet på ting. Det hendte ofte at hun kom hjem med vesker fulle av saker hun hadde kjøpt eller funnet eller hvordan hun nå hadde fått tak i dem.» «Det var lett å se inne i leiligheten.» «Noen andre?» Munster så i notisboken igjen. «Metesky. Tony Metesky. Det var knapt mulig å få ham til å åpne munnen. Tydeligvis et eller annet mentalt problem. Jeg har kontaktet sosialtjenesten angående ham, og noen ringer meg tilbake med beskjed. Rommet hans var ubeskrivelig selv der i strøket. Det lå hundrevis av sprøytespisser på gulvet inne hos ham.» Karlsson rynket pannen. «Var de hans?» Munster rystet på hodet. «Jeg antar det er et gjøkerede.» «Hva betyr det?» kom det fra Newton. Alle de tre politifolkene så på ham, og han virket med ett brydd. «Det er når en langer finner en sårbar person og benytter boligen til vedkommende som en base for sin geskjeft.» «Jeg regner med at fyren ikke hadde noen opplysninger om avdøde.» 26
«Nei, det var ikke mye jeg fikk ut av ham i det hele tatt.» «Hva slags sted er dette egentlig?» spurte Yvette. Munster klappet igjen notisboken. «Jeg tror det er et sted der man plasserer folk man ikke aner hva man skal gjøre med.» «Hvem eier bygningen?» spurte Karlsson. «Kanskje er den døde mannen husverten?» «Eieren er en kvinne,» sa Munster. «Hun bor i Spania. Jeg akter å ta kontakt med henne for å sjekke om hun faktisk befinner seg der. Hun eier flere hus og bruker en agent. Jeg skal skaffe frem flere opplysninger.» «Hvor er de nå?» spurte Karlsson. Munster nikket mot Yvette. «Michelle Doyce er lagt inn på sykehuset igjen,» sa hun. «De andre er fremdeles hjemme, så vidt jeg vet.» «Fremdeles hjemme?» utbrøt Karlsson. «Det er jo et åsted.» «Strengt tatt ikke. Til vi får resultatene fra obduksjonen, kan det hende det bare handler om en registreringsglipp når det gjelder et dødsfall, og jeg regner med at ingen instans vil anse Michelle Doyce som skikket til å bli stilt for retten. Når det gjelder de andre – hvor skulle man i tilfelle gjøre av dem? Vi har prøvd å ringe de lokale myndighetene, men finner ikke engang noen å snakke med om dette.» «Er de ikke det minste opptatt av at et av deres egne hospitser kanskje benyttes som sentral for stoffomsetning?» spurte Karlsson. Det ble stille en liten stund. «Vel,» kom det fra Yvette, «om vi fikk tak i noen i sosialtjenesten og fikk dem med til huset, ville de trolig si at hvis vi har mistanke om noe kriminelt, er det opp til oss å sette i gang etterforskning. Noe vi sannsynligvis ikke kommer til å gjøre.» Karlsson forsøkte å la være å se på Jake Newton. Dette var vel ikke akkurat den beste presentasjonen av politiarbeid. «Det vi altså har foreløpig,» sa han, «det er en kvinne som serverer te og boller til en uidentifisert naken råtnende 27
mann, hvis eneste spesielle kjennetegn er den manglende fingertuppen på venstre hånd. Kan det ha blitt gjort for å fjerne en ring?» «Det var langfingeren,» sa Munster. «Ikke ringfingeren.» «Man kan jo ha en ring på langfingeren også,» sa Karlsson. «Hvem pokker er denne fyren?» «Don greide å få tatt noen fingeravtrykk,» sa Munster. «Det var neppe spesielt fornøyelig, men de greide det i alle fall. Noen treff har de imidlertid ikke fått.» «Så hva skal vi foreta oss?» sa Karlsson. «Hvor begynner vi?» Munster og Yvette så på hverandre. De ble sittende tause. «Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal tro,» sa Karlsson, «men jeg vet hva jeg håper på.» «Hva da?» «Jeg håper det ganske enkelt dreier seg om et hjerteinfarkt, og at den gale kvinnen fikk panikk og ikke visste hva hun skulle gjøre.» «Men han var altså naken,» sa Yvette. «Og vi vet ikke hvem han er.» «Hvis han døde av et hjerteinfarkt, er det ikke vårt problem lenger.» Han rynket pannen igjen. «Jeg skulle ønske noen greide å begripe hva Michelle Doyce snakker om.» I samme øyeblikk som han sa det, dukket et ansikt opp i tankene hans, et alvorlig ansikt med mørke øyne: Frieda Klein.
5
«Vennligst sitt ned, dr. Klein.» Frieda hadde vært i dette rommet flere ganger tidligere. Som aspirant hadde hun vært her på seminarer; hun hadde ledet seminarer her i egenskap av å være godkjent analytiker. Ved en anledning hadde hun til og med sittet på professor Jonathan Krulls plass sammen med en seksti år gammel terapeut, men vedkommendes navn var siden den gang blitt fjernet fra registeret i det britiske psykoanalytikerrådet. Hun trakk pusten dypt og behersket før hun satte seg og foldet hendene i fanget. Hun kjente Krull av omtale og dr. Jasmine Barber som en yrkeskollega. De var venner, og nå virket dr. Barber ille til mote og hadde vanskeligheter med å møte Friedas blikk. Det tredje gruppemedlemmet var en liten gråhåret kvinne kledd i en brutalt rosa bluse og et halskjede. Det rynkede ansiktet hadde et skarpt uttrykk, og de grå øynene lyste. Frieda syntes hun minnet om en intelligent frosk. Hun presenterte seg selv som Thelma Scott. Frieda kjente plutselig en gnist av interesse. Hun hadde hørt at Thelma Scott var spesialist når det gjaldt hukommelse og traumer, men hun hadde aldri truffet henne. Ellers var det bare én annen person til stede i rommet, og hun satt ved bordenden. Hennes oppgave var å føre notater fra møtet. «Som du jo vet, dr. Klein,» begynte professor Krull og kastet et blikk ned på papirene han hadde foran seg, «så er dette en forberedende undersøkelse angående en klage vi har mottatt.» Frieda nikket. «I forbindelse med ditt en29
gasjement hos oss har du undertegnet vårt etikkreglement og våre klageprosedyrer. Vi er her i dag for å undersøke klagen som er fremsatt mot deg, og forsikre oss om at en av våre pasienter ikke er blitt utsatt for profesjonelle overgrep fra vår side, og at du har opptrådt på en trygg og korrekt måte. Før vi begynner, må jeg gjøre det klart at ingen av våre avgjørelser eller funn er rettskraftige.» Nå leste han fra et dokument han satt med. «Videre påvirker ikke våre avgjørelser klagerens rett til å gå til eventuelle rettslige skritt mot deg om vedkommende skulle ønske det. Forstår du det?» «Ja,» svarte Frieda. «Denne undersøkelseskomiteen består av tre psykoterapeuter som skal avgi en upartisk og profesjonell vurdering av saken. Har du noen grunn til å betvile objektiviteten hos noen av oss, dr. Klein?» «Nei.» «Du har selv valgt å stille uten noen juridisk bistand?» «Det er korrekt.» «Da kan vi begynne. Den aktuelle klagen er fremsatt av Mrs. Caroline Dekker på vegne av ektemannen Alan Dekker. Kan du bekrefte at Alan Dekker har vært din pasient?» «Ja, jeg behandlet ham i november og desember 2009. Jeg har skrevet ned datoene for hver enkelt konsultasjon.» Hun fant frem et ark og skjøv det over bordet. «Mrs. Dekker hevder at ektemannen oppsøkte deg i en tilstand av akutt angst.» «Han hadde sterke panikkanfall.» «Hun hevder også at du langt fra hjalp ham, men tvert imot benyttet ham som» – Krull så ned i notatene sine – «et redskap i en politietterforskning. At du handlet som en kriminaletterforsker og ikke som terapeut, at du mistenkeliggjorde ham og faktisk rapporterte ham til politiet og gjorde ham til mistenkt i en barnekidnappingssak, at du krenket taushetsplikten overfor pasienten og fremmet din egen karriere på bekostning av hans sjelefred og fremtidige lykke.» 30
«Kan du redegjøre for din versjon av det som skjedde, dr. Klein?» Thelma Scott, den eldre kvinnen med halskjedet og den stygge blusen, så skarpt på Frieda. Nå som dette øyeblikket endelig var der – et øyeblikk hun lenge hadde gruet seg til – kjente hun seg rolig. «Alan Dekker kom til meg i november fordi han var sterkt plaget av fantasier om at de skulle få barn. Paret hadde ingen barn selv om han og hans kone lenge hadde prøvd å få til det. Dermed snakket vi om hvorfor deres barnløshet ikke bare kunne forårsake sorgreaksjoner, men også alvorlig dysfunksjon. Akkurat på den tiden hadde faktisk et barn, Matthew Faraday, forsvunnet. Barnet Alan beskrev – altså det barnet de aldri hadde fått – fremsto så likt den gutten som var forsvunnet, at jeg følte jeg måtte varsle politiet. Deretter fortalte jeg Alan hva jeg hadde gjort.» «Ble han sint?» spurte Jasmine Barber. Frieda tenkte seg om et øyeblikk. «Det virket som om han hadde forståelse for det, kanskje til og med i litt for stor grad. Han hadde problemer med å uttrykke sinne. Jeg anså ham for å være en vennlig mann med lav selvtillit. Carrie – Mrs. Dekker – ble imidlertid sint på hans vegne. Hun var svært beskyttende. Det overrasker meg ikke at det er hun som har klaget for Alan.» «Men klagen gjelder ikke bare dette?» fortsatte Krull. Frieda møtte blikket hans. «Det viste seg at saken var mer komplisert enn som så. Alan var adoptert. Han oppdaget – nei, jeg oppdaget og kunne fortelle ham – at han hadde en enegget tvilling. Han hadde en bror han ikke visste om, og like fullt var de særdeles like psykologisk og hadde også en form for kontakt, en affinitet, et åndelig slektskap om man vil. De betraktet til en viss grad verden på samme måte. Det var ikke overraskende at denne oppdagelsen gjorde Alan forvirret og opprørt. Det viste seg at det var broren hans som hadde kidnappet Matthew. Dean Reeve – et navn alle nå kjenner, nasjonens fremste busemann.» «Og han tok livet av seg.» 31
«Han hengte seg under en bro ved en kanal i Hackney da han innså at han ikke kom til å slippe unna oss. Men uansett hvor inderlig Alan avskydde tanken på broren, var han glad i ham også. Han følte tydeligvis at han mistet en del av seg selv da han døde. Han må ha lidd mye. Men det er ikke dette Carrie sikter til når hun hevder at jeg utnyttet ham.» Frieda så på alle tre med de store, mørke øynene. «Ved en anledning snakket jeg med ham i et forsøk på å trenge inn i brorens tanker,» fortsatte hun. «Jeg prøvde å finne ut hva broren hans tenkte. Uten å si det til Alan. Hadde jeg sagt det, ville det i alle fall ikke ha fungert.» «Så du brukte ham?» «Ja,» svarte Frieda. De andre skvatt til ved lyden av stemmen hennes, som lød sint mer enn forsonende. «Synes du det var galt gjort av deg?» Frieda ble sittende taus en god stund med rynket panne. Hun tenkte tilbake på den dystre saken med alle sine grufulle sider. Pasienten hennes Alan hadde altså vist seg å være enegget tvilling med psykopaten Dean, som ikke bare hadde kidnappet Matthew, men også en liten jente tjue år tidligere. Jentas familie hadde siden den gang sørget dypt hver bidige dag over Joanna, som den gang hadde vært mager og sjenert og delvis tannløs. Så kom det endelig for en dag at Deans tykke og sløve kone var nettopp den bortførte jenta – et offer som var blitt medskyldig. Det var Sashas DNA-prøve som beviste at den overvektige, kjederøykende Terry faktisk var den en gang kalvbeinte Joanna – at Deans villige medsammensvorne også var hans offer. Og det sluttet ikke der – det var dette Frieda fremdeles hadde i tankene da hun hadde drevet rundt i Londons gater nattetid til hun nesten kollapset av mangel på søvn, og det var dette hun fremdeles drømte om stadig vekk. Frieda hadde blitt klar over den merkelige likheten mellom tvillingene, og dette hadde ledet til bortføringen av en ung forskningsstudent som aldri kom til rette igjen. Hun tenkte på Kathy Ripons oppvakte og tiltalende ansikt og den fremtiden hun aldri ville få. Kan hende ventet fremdeles foreldrene hennes på 32
at hun skulle komme tilbake, med et lønnlig håp hver gang det banket på døren. Disse menneskene, hennes dommere, stilte henne spørsmål om det hun hadde gjort var galt, som om det fantes et enkelt svar – en sannhet som ikke var falsk og forrædersk. Hun hevet blikket og så på dem igjen. «Ja,» sa hun høyt og tydelig. «Jeg begikk en urett overfor Alan Dekker som min pasient. Men jeg vet ikke om det var galt gjort av meg. Eller – jeg tror det både var galt og riktig av meg å gjøre det jeg gjorde. Det Alan sa til meg den dagen, førte direkte til Matthew. Han reddet livet til en liten gutt, det er det ingen som helst tvil om. Jeg trodde han var glad for at han hadde vært til hjelp. Jeg er klar over at tiden kan endre måten man betrakter mange forhold på, og jeg aner ikke hva han har vært gjennom siden den gang, men jeg forstår ikke hvorfor han nå, mer enn ett år senere, ønsker å klage på noe han aksepterte på det aktuelle tidspunktet. Kan jeg få si én ting til?» «Ja, vær så god.» Krull gjorde en forekommende bevegelse med de magre, blå-årede hendene sine. «Carrie hevder at jeg satte min egen karriere foran hennes ektemanns sjelefred og fremtidige lykke. Jeg fremmet slett ikke karrieren min. Jeg jobber ikke for politiet og har ingen interesse av å være etterforsker. En ung kvinne forsvant på grunn av mine handlinger, og det er noe jeg må leve med. Men det er en sak for seg, og det er ikke det vi snakker om nå. Som terapeut har jeg tro på selverkjennelse, selvinnsikt, selvstendighet. Det folk måtte oppdage om seg selv i en terapisituasjon, kan meget vel medføre alt annet enn sjelefred og lykke. Ja, som oftest gjør det heller ikke det. Men det kan gi et menneske en sjanse til å snu det som er uutholdelig, til noe utholdelig ved at man tar ansvar for seg selv og oppnår en viss grad av kontroll over sitt eget liv. Så langt jeg makter, er det nettopp det jeg selv gjør. Lykke …» Frieda løftet begge hender i en uttrykksladet bevegelse og ble sittende taus. «Så hvis du ble anmodet om å be om unnskyldning …» 33
«Be om unnskyldning? For hva? Overfor hvem? Jeg skulle gjerne ha visst hva Alan selv har å si om dette. Han burde ikke la ektefellen være hans talerør.» Det oppsto en trykkende stillhet, og så kom det tørt fra Thelma Scott: «Så vidt meg bekjent har ikke Mr. Dekker noe å meddele.» «Hva mener du?» «Klagen ser ut til å komme fra Mrs. Dekker.» «På vegne av ham.» «Vel. Det må man gå ut ifra.» «Et øyeblikk. Mener du å si at Alan ikke har noe med dette å gjøre?» «Det kan jeg ikke si sikkert.» Professor Krull så med ett pinlig berørt ut. «Hva er nå dette?» Frieda slo ut med armene der hun satt ved det ovale bordet, og favnet kvinnen ved bordenden og portrettene av de ærverdige rådsmedlemmene på veggen. «Jeg trodde dette skulle handle om en klage fra en pasient – om enn indirekte. Når ble vi ansvarlige for misfornøyde ektefeller til pasientene? Hva har jeg her å gjøre? Hva gjør dere her alle sammen?» Professor Krull kremtet. «Vi ønsker å rydde av veien enhver mulighet for en rettssak. Glatte over ting.» Frieda reiste seg brått, og stolbeina skrapte iltert mot tregulvet. Stemmen dirret av undertrykt sinne idet hun sa: «Glatte over ting? Dere vil at jeg skal be om unnskyldning for noe jeg mener var berettiget, i alle fall ikke uberettiget – unnskylde meg overfor en som ikke engang var involvert?» «Dr. Klein,» sa Krull. «Frieda,» sa Jasmine Barber. «Vent litt, er du snill.» Thelma Scott sa ikke noe, men de grå øynene stirret på Frieda. «Jeg har viktigere ting å bruke tiden min på.» Hun grep jakken fra stolryggen og marsjerte ut, men sørget for at døren ikke slo igjen etter henne. Idet hun gikk gjennom korridoren på vei ut, fikk hun et glimt av en kvinne i trappen til venstre for henne. Hun stanset. Det var 34
noe kjent ved den kraftige skikkelsen og det korte brune håret. Hun rystet på hodet og fortsatte så mot utgangen, men så ombestemte hun seg, snudde og tok trappen ned til kantinen. Og hun hadde rett. Det var Carrie Dekker, Alans kone, som hadde forårsaket det narrespillet hun nettopp hadde vært gjennom. I løpet av det året som hadde gått siden sist hun så henne, virket det som om hun var blitt kortere, mer undersetsig, eldre og mer sliten. Det brune håret var uryddig. Frieda ventet mens Carrie hentet seg et krus med kaffe og plasserte seg i et hjørne ved en radiator. Så gikk hun bort til henne. «Kan jeg sette meg her et øyeblikk?» Carrie så skarpt på henne; ansiktsuttrykket ble stramt og fiendtlig. «Hvis du våger det,» svarte hun. Frieda satte seg på stolen rett overfor henne. «Jeg synes vi burde snakke sammen ansikt til ansikt.» «Hvorfor er du ikke der inne fremdeles? Du har jo bare vært der en liten stund.» «Det er noe jeg vil spørre deg om.» «Og hva er nå det?» «Alan var min pasient. Hvorfor er det du og ikke han selv som klager på meg?» Carrie så forbauset på henne. «Vet du ikke det?» «Vet hva?» «Du har altså ingen anelse? Du kom inn i våre liv. Du snakket om sikkerhet. Du sa til Alan at han kunne stole på deg. Du fôret ham med ideer om å være tro mot seg selv. Du sa til ham at han ikke skulle skamme seg over noen av sine følelser. Du ga ham lov til det.» «Ja?» «Jeg ville bare at han skulle bli frisk.» Et øyeblikk skalv stemmen. «Han var syk, og jeg ønsket bare at han skulle bli bedre. Det var din oppgave. Var det dette du mente med å kurere? Man finner seg selv og forlater sin kone.» «Hva?» «Du forandret ham.» «Vent litt, Carrie. Mener du å si at han forlot deg?» 35
«Vet du ikke det?» «Nei. Jeg har verken truffet eller snakket med Alan siden desember for to år siden, da broren hans ble funnet død.» «Vel, nå vet du det i hvert fall.» «Når forlot han deg?» «Når?» Carrie så opp, og blikket hennes møtte Friedas. «Det var første juledag.» «Det var ille,» sa Frieda lavt. Hun begynte å forstå hvorfor Carrie hadde klaget. «Det er med andre ord litt over en måned siden.» «Ikke nå i desember. Året før.» «Å,» kom det fra Frieda. Et øyeblikk syntes rommet rundt dem å miste de normale dimensjonene. «Altså rett etter at broren hans tok livet av seg?» «Som om han bare ventet på at det skulle skje. Så du ante ikke noe om det? Jeg regnet med at han hadde snakket med deg – at du hadde oppmuntret ham til det.» «Men hvorfor gjorde han det?» «Fordi han følte seg bedre. Han trengte meg ikke lenger. Han hadde alltid trengt meg. Jeg passet på ham. Men etter at du kom inn i bildet, forandret han seg.» «Sa han det?» «Ikke så mye med ord, men med måten han oppførte seg på. Noen dager etter at Dean tok livet av seg, var han – ja, jeg kan ikke helt beskrive det. Han var glad og full av energi, målbevisst. Det var de beste dagene i hele mitt liv. Det gjorde alt sammen enda verre for meg. Jeg trodde alt skulle bli bra. Jeg hadde vært livredd så lenge, og med ett var han der igjen, den gamle Alan. Eller rettere, den nye Alan. Og han var så – så hengiven. Og jeg var lykkelig.» Hun vendte seg bort slik at Frieda ikke skulle se tårene i øynene hennes, og hun snufset forbitret. «Han må da ha gitt deg en forklaring?» «Nei. Han sa bare at det hadde vært fint, men at nå var det over. Når jeg tenker tilbake på alt det jeg ofret for ham, tok meg av ham, passet på ham … jeg elsket ham og visste at han elsket meg. Uansett hva som kom til å skje, så hadde 36
vi hverandre. Så forlot han meg plutselig uten så mye som å se seg tilbake – og hva sitter jeg igjen med? Han tok fra meg alt – min kjærlighet, min tillit, årene med barna. Og det kommer jeg aldri til å tilgi deg. Aldri.» Frieda nikket. Harmen over Carries klage var for lengst borte. «Alan var jo gjennom et skrekkelig traume,» sa hun. «Kanskje han ikke maktet å leve det gamle livet sitt for en tid, og at det var derfor han rømte fra det, men det trenger ikke å bety at det er for alltid. Det er viktig å fortsette å ha kontakt med ham, holde dørene åpne.» «Og hvordan skal jeg liksom kunne det?» «Vil han ikke snakke med deg?» «Han er borte. Forsvunnet.» Frieda kjente seg med ett frossen til tross for varmen fra radiatoren ved siden av seg. Hun spurte med lav og varsom stemme: «Sier du at du ikke engang vet hvor han befinner seg?» «Jeg aner ikke.» «Han etterlot seg ikke noen ny adresse?» «Han dro bare med noen klær og en bag med redskaper som den psykopatiske broren hadde overlatt til ham like før han begikk selvmord. Og han tok ut så å si alt han hadde på bankkontoen sin. Jeg kontaktet politiet og meldte fra om det, så jeg har definitivt prøvd å finne ham, men han ønsker tydeligvis ikke å bli funnet.» «Jeg skjønner,» sa Frieda. «Det er grunnen til at jeg har klaget. Du tok fra meg livet. Du fant den vesle gutten og reddet Deans kone, som åpenbart ikke ville bli reddet, men du sørget for at jeg mistet Alan.» Carrie reiste seg og knappet jakken; det hadde begynt å legge seg en hinne øverst i kaffekruset, som hun ikke hadde drukket av i det hele tatt. Frieda ble sittende og se etter henne da hun gikk, og rørte seg ikke på flere minutter. Hun satt helt stille og uttrykksløs med hendene på bordplaten foran seg.
6
Da Frieda forlot instituttet, gikk hun i så dype tanker at hun knapt visste hvor hun befant seg. Da hun kjente noe røre lett ved skulderen, trodde hun et øyeblikk at hun hadde støtt borti noen. «Unnskyld,» begynte hun, men kvapp til. «Hva pokker gjør du her?» Karlsson begynte å le og merket at det dystre humøret lettet litt ved synet av det gretne ansiktet hennes. «Det var fint å se deg igjen etter alle disse månedene,» sa han. «Jeg kom for å finne deg.» «Dette er ikke noe heldig tidspunkt,» sa Frieda. «Det kan jeg godt forestille meg,» sa Karlsson. «Jeg så at Carrie Dekker gikk herfra noen minutter før du kom ut.» «Men hvorfor er du egentlig her?» «Hvordan kan du spørre om det etter alt vi har vært igjennom sammen?» «Karlsson,» kom det advarende fra Frieda. Han hadde aldri greid å overtale henne til å bruke fornavnet hans. «Jeg har ikke klart å få tak i deg. Hvorfor slår du aldri på mobiltelefonen din?» «Jeg sjekker den bare en gang i uken.» «Du har i det minste skaffet deg en. Jeg snakket med din venninne Paz på klinikken. Hun fortalte meg hva som var i gjære. Hvorfor ringte du meg ikke?» Han så seg fort om. «Kan vi ta en kaffe et eller annet sted?» 38
«Jeg satt nettopp i kantinen sammen med Carrie. Alan har forlatt henne. Visste du det?» «Nei,» svarte Karlsson. «Jeg har ikke vært i kontakt med noen av dem.» «Og når jeg sier ’forlatt’, mener jeg faktisk forlatt. Han er forsvunnet. Synes du ikke det er underlig med tanke på hvor avhengig han var av henne – og sånn som han nærmest forgudet henne?» «Han ble satt under et voldsomt press. Det hender at folk rett og slett får behov for å rømme fra alt.» Det gikk en trekning over ansiktet hans, og det registrerte Frieda mens hun merket seg de nye furene i det magre ansiktet, de sølvfargede flekkene i det mørke håret og skjeggstubbene han hadde oversett under barberingen. Hun rystet på hodet. «Det er noe som ikke stemmer. Det har hendt noe.» «Du har ikke svart på spørsmålet mitt,» sa han. «Hvilket spørsmål?» «Det om hvorfor du ikke ringte meg angående høringen. Jeg ville gjerne ha hjulpet til. Du bidro til å finne et kidnappet barn. Du bidro til at flere bortførte barn ble funnet. Bare tanken på at du skulle bli gjenstand for et eller annet paragrafrytteri, er direkte latterlig, for pokker.» Frieda så på Karlsson med det skarpe uttrykket som alltid fikk ham til å bli på vakt. «Det er ikke latterlig,» sa hun. «Jeg må svare for det jeg gjør, og Alan kan klage på meg hvis han ønsker det.» «Jeg ville tatt deg i forsvar,» sa Karlsson. «Det samme gjelder politimesteren. Jeg kunne trolig til og med fått innenriksministeren til å møte.» «Det er ikke det sentrale spørsmålet. Spørsmålet er om jeg sviktet pasienten min.» «Noe du ikke gjorde.» «Jeg har flere forpliktelser,» sa Frieda. «Jeg forsøkte å finne en middelvei. Jeg skulle gjerne ha snakket med Alan om det, men det ser ut til å bli vanskelig.» Karlsson skulle til å kommentere utsagnet, men ga opp. 39
«Men det var altså noe helt annet jeg egentlig kom hit for. Hvis du ikke vil ha kaffe, kan vi kanskje rusle en tur? Du liker det, ikke sant?» «Har du ikke bil?» «Jo, med sjåfør,» svarte Karlsson. «Vi kan gå litt, og så plukker han meg opp etterpå.» Frieda fikk et mistenksomt uttrykk i ansiktet. «Dette har ikke noe med jobben å gjøre, antar jeg?» «Det er ingen stor sak,» sa Karlsson skyndsomt. «Det gjelder noe jeg tror vil interessere deg. I yrkessammenheng. Du får betalt for den tiden du bruker. Det er en jeg ønsker du skal snakke litt med. I fem minutter. Ti minutter, kanskje. Snakk med henne, og fortell meg hva du tror. Det er det hele.» «Hvem er hun?» «Hvilken vei skal vi gå?» spurte Karlsson. Frieda pekte bakover. «Vi går over Primrose Hill.» «Ok. Et øyeblikk.» Etter at han hadde ringt sjåføren, gikk Karlsson og Frieda videre, og inn i en blindgate som endte i parken. Tause gikk de opp på en høyde der de kunne se ned på dyrehagen og resten av byen bortenfor den. Det var en kald dag, og gjennom en sprekk i skydekket kunne Karlsson se Surrey Hills langt i sør. «Du vet alt om dette stedet,» sa han. «Fortell meg noe interessant.» «For ikke lenge siden kom noen rever seg inn i pingvininnhegningen,» sa hun. «De drepte omtrent et dusin av dem.» «Det var ikke akkurat det jeg mente.» «Det var det første som falt meg inn,» sa Frieda. «De skulle ha hoppet i vannet.» «Man vet ikke på forhånd hva man vil gjøre i en krisesituasjon,» sa Frieda. «Ikke før det faktisk skjer. Så hva var det du ville snakke med meg om?» Da de gikk nedover skråningen og utsikten flatet ut, fortalte Karlsson Frieda om Michelle Doyce, huset i Deptford 40
og liket av mannen som var plassert i sofaen hos henne med en kam i håret og leppestift på munnen. «Vi trodde først det kunne ha naturlige årsaker, eller at det var en ulykke, men vi oppdaget et bein som blir knekt kun når det er snakk om kvelning.» «Hyoidbeinet,» sa Frieda. «Jeg trodde du var psykoterapeut.» «Jeg studerte medisin først. Som du vet.» «Du har i alle fall rett. Det hender at beinet ikke blir brukket ved kvelning, men om det faktisk skjer, da er vedkommende blitt kvalt. Det skulle bli riktig. Poenget er at mannen ble myrdet.» «Hvor er denne kvinnen?» spurte Frieda. «Hun er innlagt på et psykiatrisk sykehus igjen, og hun burde i utgangspunktet aldri ha vært utskrevet derfra. Så vidt jeg kan forstå, har hun bodd sammen med liket i mer enn fem dager. Det ser ut til at hun har servert ham te og melisboller. Hun kan jo selvsagt være verdens beste skuespiller, men jeg tror hun er gal og fullstendig på jordet. Mest trolig har hun tatt livet av mannen på et eller annet vis og kommer til å tilbringe resten av sin levetid på institusjon, men …» Karlsson tidde et øyeblikk. «Jeg ser gjerne at du prøver å bli klok på henne først.» «Jeg er ikke den rette til å gjøre det,» sa Frieda uten engang å kaste et blikk på ham. «Er du ikke litt interessert?» «Ikke nevneverdig. Jeg er heller ikke spesielt godt kvalifisert. Jeg har aldri satt meg inn i avvikende psykiatriske tilfeller. Mitt spesialfelt er vanlige menneskers mangel på lykke. Det finnes masse eksperter. Jeg kan sikkert ramse opp en lang rekke navn, men dere har sikkert allerede noen.» «Det handler ikke om å undersøke henne,» sa Karlsson. «Det er de trolig allerede i gang med. Jeg vil at noen skal snakke med henne. Vi kan ikke gjøre det. Vel, vi kan det, men problemet er at vi ikke vet hva vi skal si, og vi skjøn41
ner ikke reaksjonene hennes. Det er her du kommer inn i bildet.» «Jeg vet ikke riktig,» sa Frieda tvilende. «Du nevnte mangel på lykke,» sa Karlsson. «Vet du hva Yvette sa? Jeg mener førstebetjent Long. Du husker sikkert henne? Hun sa at hun syns Michelle er det ulykkeligste mennesket hun noen gang har møtt. Jeg så ikke akkurat det samme selv, men Yvette mente i alle fall det. Hun er kanskje ikke ordinær, men ulykkelig er hun i hvert fall.» Da Frieda snudde seg mot Karlsson nå, hadde hun et nesten forskrekket uttrykk i ansiktet. «Hva tror du egentlig at jeg er? En som elsker å bade i sorg og elendighet?» «Bare på en positiv måte,» sa Karlsson. «Si meg en ting.» «Hva da?» «Er alt i orden med deg?» «Hva mener du – alt i orden?» «Du virker bekymret.» Hun nølte og tilføyde: «Mer enn vanlig, mener jeg.» Et øyeblikk vurderte Karlsson om han skulle betro seg til henne. Det ville være en lettelse å få sagt det til noen og få sympati og gode råd. Men så kjente han et stikk av irritasjon. Frieda var en profesjonell lytter, og han ville ikke snakke med noen som hadde det som yrke. Han var ute etter noen som ville stille seg på hans side – en fortrolig. Så han smilte bare og trakk på skuldrene. «Vel, vil du ta oppdraget?» Frieda svingte inn i den brolagte sidegaten og nærmet seg stedet der hun bodde – et lite, smalt hus inneklemt mellom en leilighetsblokk og et parkeringshus. Hun kjente med en gang en befriende lettelse. Hun låste seg inn, tok av seg jakken og hengte den på den faste kroken i entreen, tok av seg støvlettene og stakk føttene i tøflene som sto klare. Hver morgen før hun gikk, pleide hun å legge opp ved i peisen slik at alt var klart til hun kom hjem, og nå gikk hun inn i stuen, slo på taklampen og satte seg på kne foran peisen. 42
Hun rev av en fyrstikk og stakk den innunder det sammenkrøllede avispapiret og ble sittende og se på at flammene tok tak i opptenningsveden etter hvert. Det var nærmest en æressak for henne å bruke bare én eneste fyrstikk, og hun ventet til hun var sikker på at det virkelig tok fyr, før hun gikk ut på kjøkkenet og fylte vannkjelen. Lampen på telefonsvareren blinket, og hun trykket ned avspillingsknappen før hun snudde seg for å hente et krus fra kjøkkenskapet. «Hallo, Frieda,» sa en stemme, og hun stoppet opp med en følelse av å ha blitt lurt inn i et bakholdsangrep. Slik ble hun stående helt stille med den ene hånden hardt presset mot magen. «Du har ikke svart på e-postene mine, så jeg tenkte jeg skulle ringe. Jeg har behov for å si …» Frieda trykket ned stopp-knappen. Stemmen tidde midt i setningen, og hun stirret på svareren som om den brått kunne våkne til live igjen. Etter noen sekunder gikk hun bort til vasken og tappet kaldt vann, som hun skvettet i ansiktet. Hun laget i stand en kanne med te, ventet til den var ferdig, og så fylte hun kruset og tok det med seg inn i stuen, der hun satte seg i en stol foran peisen. Den brant jevnt og rolig, men uten å avgi noen nevneverdig varme ennå. Utenfor vinduene gikk duskregnet over til striregn. Sandy: Mannen hun hadde våget å elske, og som hadde dratt sin vei for ett år og en måned siden. Det hendte det gikk dager, ja, til og med uker, uten at hun tenkte på ham i det hele tatt, men fremdeles kjente hun det i magen, og hjertet banket fortere når hun hørte stemmen hans. Like fullt hadde hun ikke besvart e-postene fra ham. Stort sett hadde hun ikke engang lest dem. Hun hadde slettet dem straks de kom, og sørget for å tømme søppelkurven på datamaskinen slik at hun ikke skulle la seg friste til å hente dem frem igjen senere. Han hadde spurt om hun ville bli med ham til USA, men hun hadde takket nei; hun hadde bedt ham om å bli, men han hadde svart at han ikke kunne. Var det noe mer å snakke om? En god stund senere gikk hun ut på kjøkkenet og hørte på resten av beskjeden. Den var ikke lang. Sandy sa bare 43
at han hadde behov for å snakke med henne, og at han ville treffe henne igjen. Han sa ingenting om at han elsket henne, eller savnet henne eller ønsket å få henne tilbake. Han sa at det var noe «uavsluttet» dem imellom, og stemmen lød nølende og anstrengt. Frieda så ham for seg idet han uttalte ordene – måten han rynket pannen på når han konsentrerte seg. Furen mellom øyebrynene. Formen på munnen hans. Så slettet hun beskjeden og satte seg foran peisen igjen. Senere den dagen hørte også Karlsson en telefonsvarerbeskjed som gjorde ham vondt. Etterpå måtte han sette seg for å komme til hektene igjen. Han hadde nettopp kommet hjem til leiligheten sin i Highbury etter å ha spist middag med en venn fra universitetsdagene og hans kone. De traff hverandre sjelden, kanskje bare en gang i året, og hver gang syntes gapet mellom dem bare å bli større. I likhet med Karlsson hadde Alec studert jus ved Cambridge, men da Karlsson hadde begynt i London-politiet, hadde Alec fortsatt og var nå seniorpartner i et advokatfirma. Kona Maria foreleste i politikk, og hun var liten av vekst, skarp i replikken og en energibunt uten like. De hadde tre barn, som var våkne da Karlsson kom med en vinflaske og en slapp blomsterbukett. Han hadde satt seg i stuen sammen med denne tilsynelatende perfekte familien – barna i pysjamas, den yngste brukte fremdeles bleier – og han hadde kjent hvordan melankolien skylte inn over ham – han var en underbetalt og overarbeidet kriminalbetjent. Kona hans hadde gått fra ham og bodde nå sammen med en annen mann. De to barna deres vokste opp uten at han hadde mulighet til å si god natt til dem på sengekanten, lære dem å sykle, sparke fotball, ta de første svømmetakene i bassenget med ansiktene halvveis nede i det turkisfargede vannet. Han hørte på beskjeden hans kone hadde lest inn på mobilsvareren. «Mal? Julie her. Vi må snakke sammen.» Han hørte på 44
den slørede stemmen at hun hadde drukket. «Du kan ikke bare ignorere dette og håpe det går over, det er ikke rettferdig overfor meg heller. Ring når du har hørt dette. Det spiller ingen rolle hva klokken er.» Karlsson gikk inn på kjøkkenet og fant frem en flaske whisky. Han hadde allerede drukket flere glass vin, men han kjente seg helt klar i hodet. Han tømte ganske mye i et glass og spedde på med en god del vann. Så tok han opp telefonen igjen. «Hallo?» Hun hadde så avgjort tatt flere drinker, og han hørte det tydelig på den ustø stemmen. «Jeg hørte beskjeden din. Kan ikke dette vente til i morgen? Det er snart midnatt, og vi er trette begge to …» «Snakk for deg selv.» Han bet i seg sinnet. «Jeg er trett. Og jeg vil ikke begynne å krangle med deg. Vi bør tenke på hva som er best for Mikey og Bella og ikke forhaste oss.» «Vet du hva, Mal? Jeg er drittlei av å tenke på hva som er best for Mikey og Bella. Hele mitt voksne liv har jeg tenkt på hva som er best for deg, hva som er best for dem. Jeg har vært forståelsesfull når det gjelder jobben din, skiftene dine, jeg har satt alle andre i første rekke. Nå er det min tur.» «Du mener at det er Bobs tur.» Bob var samboeren hennes. De bodde i Brighton, og når skilsmissen var i orden, planla de å gifte seg, så Karlsson regnet med at Bob i realiteten var Bellas og Mikeys stefar. Han kjørte dem til skolen hver dag på vei til jobben, og han leste eventyr for dem hver kveld. Karlsson hadde sett bilder av Bella, der hun satt med et bredt smil på de kraftige skuldrene hans, og Mikey hadde fortalt ham at Bob hadde lært ham å spille fransk cricket på stranden. Han hadde også snakket om å kjøpe en hund til dem. Nå var Bob blitt tilbudt en jobb i Madrid, og Julie hadde lyst til at de alle skulle flytte dit – «bare et par års tid». «Madrid er ikke akkurat Australia,» sa hun. «Det tar bare et par timer med fly.» 45
«Det blir ikke det samme for meg.» «Og tenk bare på hvilken flott erfaring det vil bli for dem.» «Barn trenger å ha kontakt med faren sin,» sa Karlsson, men hørte selv godt hvor platt det lød. «De vil jo fremdeles ha det. Det vil ikke gjøre noen forskjell. Og de kan ha feriene sine hos deg. Men det blir uansett ikke aktuelt før om et par måneder – du kan være mye sammen med dem før de drar.» Jeg kommer til å miste dem, tenkte Karlsson, og stirret tomt på telefonen han tviholdt på. Først flytter de til Brighton, så reiser de helt til Spania. Jeg vil bli en fremmed for dem. De kommer til å vike tilbake når de får se meg, gjemme seg bak ryggen til Julie, få hjemlengsel når de er hjemme hos meg. «Jeg kan nekte,» sa han. «Vi har fremdeles delt foreldremyndighet.» «Du kan hindre oss fra å dra. Eller forsøke det. Er det det du ønsker?» «Selvsagt ikke. Men vil du at jeg nesten ikke skal få treffe dem?» «Nei.» Julie sukket tungt, og han hørte at hun holdt tilbake en gjesp. «Men da må du fortelle meg hva vi skal gjøre, Mal. Det finnes ikke noe reelt kompromiss i dette tilfellet.» «Jeg vet ikke,» sa Karlsson, men han visste allerede at han kom til å gi etter. Han følte seg fanget i samme slags diskusjon de hadde havnet i mens de var sammen. Han følte seg fortapt og ensom. Kniven hadde sin plass i en bestemt skuff der den lå innpakket i plast sammen med et bryne. Det hendte hun tok den frem og la den på bordet foran seg mens hun betraktet det matte skinnet i det lange bladet, og kanskje rørte hun forsiktig ved eggen for å kjenne hvor skarp den var. Det gikk et støt av opphisselse og skrekk gjennom henne, nesten av seksuell karakter. Hun brukte den aldri til matlaging; til det hadde hun en sløv kjøkkenkniv. Hun 46
hadde denne klar til bruk. En dag ville den komme til nytte. Nå løftet hun dekksluken forsiktig; den hadde pleid å knirke høyt, men hun hadde smurt hengslene med noen dråper matolje, slik at den nå lot seg åpne uten en lyd. Vinden blåste rett i ansiktet på henne, kald og med dråper av regn. Det var stupmørkt på elven. Ingen måne og ingen stjerner i kveld. Lyktene på de få bebodde husbåtene som lå ved bredden, var slukket, og bare noen få lys blinket svakt i det fjerne. Hun gikk opp på dekket og så ut i mørket. Langt inne på det myrlendte området hadde noen tent et bål. De oransje flammene flakket mot himmelen. Hun knep øynene sammen, men greide ikke å skjelne silhuettene av mennesker. Hun var alene. Vannet dasket lett mot båtsiden. I begynnelsen var hun blitt urolig på grunn av denne lyden og de svake, sporadiske bevegelsene, men nå var hun vant til dem. Det var som med blodet i hennes egen kropp. Hun var blitt vant til nattelydene også – vinden i trærne og i det tette sivet lød noen ganger som stønn, raslingen av smågnagere på elvebredden, de plutselige skrikene fra en ugle. Det var rever her, og fete rotter med lange, tykke haler. Hegrer og hvite svaner som stirret på henne med aggressive øyne. Skabbete katter. Hun hadde hatt en katt en gang, en med hvit haletipp og silkemyke ører, og den hadde pleid å vaske seg ekstra nøye og male som en stillegående motor. Men det var i et annet liv for lenge siden, og nå var hun en annen. Ytterst varsomt gikk hun inn i styrehuset og derfra inn på stien. Hun var kledd i mørke klær – mørkeblå joggebukser og en tykk, mørkegrå hettejakke – så selv om noen skulle være på utkikk, ville de trolig ikke kunne se henne. Hun var alltid påpasselig. Det viktigste var aldri å være uoppmerksom eller føle at man var trygg. Hun gikk langsomt bortover stien og kjente at hun ble ledigere i hele kroppen. Hun måtte sørge for å holde seg i form, men det var ikke så enkelt når hun var tvunget til å være i ro i båten hele dagen. Det hendte hun gjorde armhevinger der inne, 47
og to eller tre ganger hver dag gjorde hun tjue kroppshevinger. Da åpnet hun luken en anelse og benyttet kanten av den som stang og telte høyt slik at hun ikke skulle fristes til å jukse. Armene var sterke, men hun tvilte på at hun ville greie å løpe langt og fort. Det hendte hun våknet midt på natten av at det strammet seg over brystet og var nesten umulig å puste. Hun kjente trang til å rope høyt etter hjelp, men visste godt at det var noe hun ikke måtte gjøre. Hun gikk forbi de andre båtene som lå fortøyd ved bredden med tykke rep. De fleste av dem lå ubenyttet en uke eller to i strekk, og noen av dem var i ferd med å gå i oppløsning med maling som flasset av i store flak. Det var folk om bord i noen av dem der de hadde planter på de flate takene og sykler som lå på siden med snurrende hjul når det blåste. Selv i dette mørket visste hun godt hvilke båter som var bebodd. Det var jobben hennes å være på vakt. Den første tiden de var her, hadde det vært spennende, en blanding av å gå i dekning og å etablere et hjem. Han hadde sagt at dette var deres sikre gjemmested. Ingen ville få rede på at de befant seg her, og uansett hva som hendte, kunne de trekke seg tilbake hit og avvente situasjonen til faren var over. Men så hadde han dratt, og tilbrakte bare noen få dager i måneden her. I begynnelsen hadde hun lurt på hvordan hun skulle få dagene til å gå når hun var helt alene, men det var forbausende hvor mye hun hadde å gjøre. For det første måtte båten rengjøres, og det var ikke lett ettersom den var gammel og ikke hadde vært vedlikeholdt på lange tider da de kom over den. Det var fuktflekker på begge sider, og det kom inn vann på dørken, på sidene av dusjen og toalettet og opp gjennom gulvbordene på kjøkkenet. Vinduene var smale og rektangulære, og det var ikke mulig å se inn gjennom dem fra utsiden. Døren var alltid stengt, og når hun vasket klærne sine med såpetabletter som han kjøpte med seg, i den vesle kummen og deretter la dem til tørk over stoler og bord, kjentes luften der inne tung og en anelse kvalmende. En gang hadde hun hatt det romslig og bekvemt, og lyset 48
hadde strømmet inn gjennom store vinduer, og hun hadde hatt rosebusker ute på plenen. Som i en drøm tenkte hun tilbake på rene sengklær og myke, behagelige klær. Nå eksisterte hun i dette mørke, trykkende rommet; de lange vinternettene når det var så kaldt at det dampet fra munnen hennes når hun pustet ut, og det la seg is på innsiden av de små vinduene; stearinlysene som blafret svakt når hun ikke engang våget å bruke den dynamolampen han hadde skaffet henne; frykten, en sugende fornemmelse i magen. Jo, men man kunne til og med venne seg til frykten. Man kunne snu frykt til noe som var sterkt og nyttig og farlig. Hun snudde og begynte å gå tilbake. Det regnet stadig tettere, og hun ville ikke bli altfor våt. Vinteren hadde vært så kald og så lang. I ukevis hadde stiene vært steinharde av is eller dekket av et tykt snølag. Hun hadde følt seg som et dyr i hulen sin mens hun stirret ut på snøfillene som dalte ned utenfor vinduene. Alltid ventende. Hun lot seg gli ned gjennom luken for så og stenge den forsvarlig. Hun fylte en liten blikkjele med akkurat nok vann til en tepose og satte den på komfyren, vred på gassknappen og tente ringen med en eneste fyrstikk. Men hun skjønte at hun var i ferd med å gå tom for gass; ringen av flammer var svak og blå. Snart ville hun ikke kunne koke potetene som var oppbevart i kurven under førersetet på dekk. Heller ikke fylle varmeflasken som kunne dempe den verste kulden, som kjentes som om den nådde helt inn til margen av henne. Kanskje han hadde med seg en ny beholder når han kom. Og nå ville han nok snart være der. Det trodde hun bestemt.