Forfulgt i London
Ingeborg Dybvig
Forfulgt i London Clara 5
© CAPPELEN DAMM AS 2016 Utgitt første gang i 2015. ISBN 978-82-02-52890-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsillustrasjon: Cathrine Sandmæl Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2016 Trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15.
På tur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En overraskelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . Til byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avgjørelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Overfallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En uventet gave . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kidnappet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skjulestedet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Generalmajoren . . . . . . . . . . . . . . . . . . Løslatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Til fange . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Truet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En plan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avslørt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . I fellen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7 11 18 25 32 40 49 61 81 94 106 110 121 128 134
16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24.
Overraskelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nytt sjokk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Overvåket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Møtet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aksjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et fall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjensynet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppklaringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
142 155 168 183 191 195 200 207 214
Fakta om London . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 10 ting å gjøre i London . . . . . . . . . . . . . . 227 Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231
1.
På tur
«Har du billetten og passet, Clara?» Pappa kikket på meg. Jeg nikket. «Og pengene og bankkortet? Og mobilen? Og hva med …» «Pappa, slapp av! Du har spurt meg tusen ganger!» Jeg ristet på hodet og dultet borti Emilie. «Hva med deg? Har du penger, billett og pass?» Emilie pekte på vesken sin. «Alt sammen.» Vi sto ved inngangen til sikkerhetsslusene på Gardermoen. 7
«Ok, ok. Sorry,» sa pappa og dro hånden gjennom håret. Det sto allerede til alle kanter. «Farmor møter dere på flyplassen, samme sted som vi alltid møtes. Hvis hun ikke står der, bare venter dere. Eller ringer henne.» Jeg glodde på ham. «Har du glemt at jeg har reist til London haugevis av ganger? Det går bra, selv om du ikke er med!» Pappa sukket og smilte unnskyldende. «Joda. Jeg vet jo det.» Han kikket på klokken. «Jeg foreslår at dere går igjennom nå. Så har dere tid til å ta en cola.» Emilie sendte ham et smil. Jeg ga pappa en rask klem, og så gikk vi innover mot sikkerhetskontrollen. «Boardingkortet,» ropte pappa etter oss. «Har dere det?» Jeg sendte ham et langt blikk og vinket en siste gang. «Perfekt påskeferie-start,» sukket Emilie fornøyd. «Du og jeg, London og hester. Kunne knapt vært bedre.» Jeg nikket. 8
«I grunnen veldig bra at pappa plutselig måtte bli hjemme!» Vanligvis dro jeg til utlandet sammen med ham, som oftest når han måtte av gårde med fotografjobben sin. Pappa er engelsk, og i påsken er vi nesten alltid hos farmor og farfar. Men i år fikk pappa plutselig et viktig fotooppdrag hjemme i Oslo. Han skulle komme etter onsdag før skjærtorsdag. Emilie og jeg hadde aldri vært på utenlandstur sammen før, selv om vi har kjent hverandre siden barnehagen. Jeg så på henne. Like høy som meg, brune øyne, verdens fineste hår dekket ryggen hennes, tykt og bølgete og nesten svart. Noe helt annet enn min brune hestehale. Superpen, var hun. Og bestekompis. Alltid der, i livet mitt, det var Emilie. Det pep i mobilen min. «C u soon. London waiting. S» Jeg hentet frem en og sendte den tilbake. «Melding fra Simon. Du vet, fetteren min,» forklarte jeg til Emilie. «Han sier at London venter på oss.» «Tror du vi får dra inn til byen alene?» 9
«Farmor er nok ikke superbegeistret for det. Simon har sagt han kan bli med oss inn på søndag i hvert fall, men jeg tviler på at han er særlig klar for sminkeavdelinger.» «Er han kjekk?» Simon? Kjekk? Jeg tenkte meg om. Simon var … Bare Simon. «Jo, kanskje. Jeg vet ikke. Han er liksom bare fetter.»
2.
En overraskelse
«Landet? S» «Venter på bagasjen. C» Bagene våre var de første som kom seilende bortover bagasjebåndet. Vi siktet oss inn mot den grønne utgangen. Jeg kikket meg rundt. Det sto mange og ventet, noen hadde skilt med navn på i hendene, en mann holdt en stor blomsterbukett, tre småbarn hoppet opp og ned. Ingen farmor. «Vi setter oss bare der på kafeen så lenge.» Det sto noen bord og stoler rett ved siden av utgangen. «Vil du ha noe?» Emilie ristet på hodet. Fra plassen min kunne jeg se hele ankomst11
området. Det ville være lett å få øye på farmor når hun kom, sannsynligvis i full fart, siden hun var litt sen. Vanligvis pleide hun å være altfor tidlig ute. Jeg sjekket mobilen. Ingen nye beskjeder. «Jeg ringer henne og sier at vi sitter her. Hun er sikkert bare forsinket i trafikken.» Det ringte. Lenge. Jeg klikket avbryt, så tastet jeg nummeret til farfar. Samme resultat. «Rart. Verken farmor eller farfar svarer.» Emilie så på meg. «De har vel ikke glemt oss?» Typisk Emilie-spørsmål. Litt mer forsiktig, av og til nesten engstelig. «Det kan du være helt sikker på at de ikke har. Jeg tipper på kø, eller at det skjedde noe med hestene eller noe, sånn at hun ble forsinket. Er du sikker på at du ikke vil ha en frappuccino? De er kjempegode.» «Ok, da. Jeg kan kjøpe, så holder du utkikk. Jordbær eller sjokoladesmak?» «Sjokolade.» Emilie gikk bort til disken. Jeg slo nummeret til farmor en gang til. Fremdeles ikke svar. Skulle jeg 12
ringe pappa? Nei, det ville bare være dumt. Han ville straks begynne å bekymre seg, ringe onkel Peter og sette i gang en masse styr. Meldingsboksen var fremdeles tom. Kanskje farmor regnet med at vi ville bruke lenger tid på å få bagasjen, eller kanskje hun hadde misforstått når vi landet. Emilie kom tilbake med frappuccinoene og rakte den ene til meg. «Egentlig fint at hun er forsinket, for da fikk vi tid til disse,» sa jeg. Vi slurpet isdrikken i oss. Den store klokken på veggen viste at det hadde gått omtrent en time siden vi plukket opp koffertene. Veldig rart, faktisk. Farmor er aldri for sen, og hun blir superirritert på alle som ikke holder avtaler. Jeg scrollet meg frem til tante Annies nummer. Skulle jeg ringe henne? Eller onkel Peter. Noen måtte jo ta telefonen. Emilie kikket på meg. «Kan du veien dersom ingen kommer?» Jeg tenkte meg om. Jeg hadde aldri reist alene fra flyplassen til Saffron Walden, landsbyen der farmor og farfar bor. Men det gikk buss. I hvert fall til Cambridge, som var rett ved. 13
Jeg trakk på skuldrene. «Vi fikser det. Jeg vet det går buss. Men hun kommer nok snart.» «Fikk du ikke nettopp en tekstmelding fra Simon, da? Spør ham!» foreslo Emilie. «Luring.» Det var også Emilie. Smart. Alltid. Vel, nesten da. Jeg trykket meg frem til meldinger. I det samme kom en mann løpende mot oss. Håret sto rett opp, jakken flagret rundt ham, og idet han nærmet seg oss, bredte han armene ut. Øyeblikket etter var jeg fanget i en bjørneklem. Noen sekunder senere var det Emilies tur. Så sank farfar ned på en kaféstol og hev etter pusten. «Please forgive me! Jeg skulle selvfølgelig vært her før dere, har dere ventet lenge?» «Nei da,» løy jeg. «Men var det ikke farmor som skulle komme?» Farfar nikket. Han begynte å få igjen pusten. «Uff, jeg visste ikke at jeg var i så dårlig form,» stønnet han og tørket svetten av pannen med håndbaken. «Jo, det var farmor som skulle komme. Men denne dagen ble ikke helt som vi planla. Jeg tror 14
jeg trenger en stor kopp kaffe og et glass iskaldt vann før jeg forteller hele historien,» sa han og reiste seg. «Vil dere ha noe?» Vi ristet på hodet begge to. Etter å ha drukket halve glasset med vann og tatt en stor slurk av kaffen, lente han seg bakover på stolen og så på oss. «Altså, det er ingenting farlig. Men i formiddag, ikke så lenge før farmor skulle dra for å hente dere, ble hun kastet av en hest, og så …» «Farmor? Hun ramler da aldri av hesten?» avbrøt jeg. «Det er nok derfor vi alle ble så overrasket. Det må være 40 år siden sist. Minst. Men i dag gikk hun i bakken med et smell, og det så ikke helt pent ut. Du kjenner farmor,» sa farfar og nikket mot meg, «hun er jo staere enn alle esler til sammen. Hun mente det var nok om landsbydoktoren tok en titt. Han sendte henne rett på sykehus. Brudd i benet. Akkurat nå venter hun på å bli operert.» «Uff, stakkars!» sa Emilie. «Joda, men dette går nok bra. Alt tok selvføl15
gelig lang tid, og da jeg omsider kom meg av gårde for å hente dere, greide jeg å legge igjen mobilen min. Det oppdaget jeg i bilen, men da var det for sent å snu. Har dere ringt mange ganger?» «Ikke så mange. Men rett før du kom, hadde jeg tenkt å ringe tante Annie eller onkel Peter. Ellers hadde vi bare tatt bussen, jeg vet jo hvor den går.» Farfar smilte. «Tviler ikke.» Jeg reiste meg. «Kom igjen. La oss dra. Så kan du sette av oss hjemme og reise rett til sykehuset etterpå,» foreslo jeg. «God idé,» sa farfar. Han grep begge bagene våre og nikket mot utgangen. «Bilen står rett der ute.» Det plinget fra mobilen min. «Home now. You far away? S» Farfar plasserte bagasjen vår i farmors gamle Landrover før han hoppet inn bak rattet og startet opp. Den hostet og harket som en sliten traktor. Jeg lente meg bakover. Endelig Eng16
land igjen. Med Emilie. Jeg kjente forventningene sildre gjennom meg. Jeg kikket på meldingen fra Simon og tastet et kjapt svar. «In the car, leaving airport. C»