__MAIN_TEXT__

Page 1


Stig Aasvik

Indre anliggender


Tidligere utgitt: Den elektriske elefanten. Roman (2004) Costa Blanca. Roman (2006)

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-37599-7 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Espen Tveit Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, 2012 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream 80/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Jeg har veltet et glass melk og tenkt at neste gang er det min tur. Jeg vet ikke når jeg sluttet å speile meg i spiseskjeer, men det er lenge siden. Jeg har kommet på noe smart nesten i samme sekund som brødskivene har gjort et hopp i brødristeren. Jeg husker den tida da jeg gikk skoene helt ut. Jeg husker den tida da slitte sko var et adelsmerke. Jeg har aldri framkalt et fotografi, men jeg har oppholdt meg i et mørkerom. Jeg begynner alle setninger med meg selv, et jeg. Jeg har akkurat fylt 41 år. Jeg har samboer og ett barn. Jeg bor i Oslo. Jeg er 182 centimeter høy. Jeg veier 85 kilo. Jeg har mørkebrunt hår. Jeg har blå øyne. Jeg har i perioder hatt en egen evne til å trenge meg opp i et selvdestruktivt hjørne, bokse meg selv i ansiktet. Jeg har tidligere skrevet to romaner, jeg har skrevet flere bøker i andres navn, som såkalt ghostwriter, jeg har oversatt krimbøker, og jeg jobber til daglig som språkkonsulent på Stortinget. Jeg er altså et skrivende og lesende menneske, skriftsteller og leser. Jeg kan klare meg uten billedkunst, film, musikk, men ikke litteratur. Jeg har, over tid, hatt et lengre forhold til fotball enn til litteratur, men 3


ikke sterkere. Jeg spiser epler uten å vaske dem. Jeg har ikke noe imot husarbeid, aller best liker jeg å ta oppvasken. Jeg har aldri brukket beinet, aldri brukket noe bein i kroppen, men jeg har hatt skuldra ute av ledd, noe som var vondt. Jeg husker mamma sa: vi snakker ikke til andre om hva vi snakker om hjemme. Jeg har reist til steder på grunn av kvinner. Jeg har reist til steder fordi pappa har vært der før meg. Jeg har reist til steder på grunn av dikt og romaner. Jeg har reist til steder på grunn av filmer, som for eksempel Dinard i Bretagne og Skegness i Lincolnshire og Alborouz-fjellene i Iran. Jeg har reist til steder jeg ikke har planlagt. Jeg har reist til steder som ikke står på kartet. Jeg går på jobb fordi jeg får utbetalt lønn én gang i måneden. Jeg hadde aldri hatt en fast jobb før jeg begynte på Stortinget, i intervjuet la jeg vekt på at jeg snart skulle bli familiefar og at jeg ønsket meg en trygg jobb, litteraten i meg ønsket seg en anonym kontorstilling i statlig tjeneste, og sånn ble det, sånn er det. Jeg pleier å gjøre meg viktigere enn jeg er ved å si at jeg jobber som språkkonsulent på Stortinget, i stillingsbeskrivelsen står det at jeg er tekstkonsulent, oppgavene mine er å lese gjennom stortingsproposisjoner og stortingsmeldinger, representantforslag og dokument 8-forslag, budsjettinnstillinger og et og annet grunnlovsforslag. Jeg er ingen språkekspert. Jeg er bare en av flere som korrigerer språket etter komitésekretærenes anvisninger, videre er jeg en av flere som korrigerer den grafiske utformingen, sørger for at maler og stiler er i overensstemmelse med Stortingets regler, at overskriftene er riktig nummerert og i riktig størrelse, videre må ta4


bellene, som det er en drøss av, være korrekte, komiteenes merknader må komme i riktig rekkefølge, kursiv og understrekninger har sine klare regler, partienes rekkefølge må presenteres etter størrelse, og så er det å holde styr på en rekke forkortelser og koder, det er et gudsjammerlig kjedelig arbeid, akkurat hva jeg trenger for å holde ut. Jeg er en som holder ut. Jeg liker å høre andre snakke om seg selv mye bedre enn at jeg snakker om meg og mitt. Jeg har ofte dårlig samvittighet for akkurat det. Jeg liker jo folk som byr på seg selv, og spør meg selv ofte om hvorfor jeg ikke kan gjøre det samme. Jeg kan bli tissetrengt av å stå ved siden av en kran med rennende vann. Jeg hører til dem som har måttet leve med at mine foreldre har gått konkurs. Jeg hører til dem som har sitt utspring fra et konkursbo, kort fortalt, det var kafédrift i Åsgårdstrand som knekte foreldrene mine, i månedene før dørene stengte, bedøvet mamma seg i arbeid, alkohol og piller, når det sto på som verst fant jeg henne nesten hver morgen sovende på do: haka mot brystet, den halvåpne munnen, siklet, den hvite blusen, det mørke skjørtet rullet ned til knærne. Jeg stablet henne på beina og fulgte henne til sengs før jeg selv gikk på skolen, sånn gikk dagene, mormor og bank spyttet inn penger i driften, men pengene forsvant, kundene forsvant. Jeg ville at de skulle gi seg med denne kafeen, jeg ville at de skulle slutte å drukne sine bekymringer i sprit og arbeid og atter arbeid, jeg ville at mamma skulle nøye seg med å være serveringsdame, som hun alltid hadde vært, når hun da ikke jobbet som vaskedame, jeg ville befri henne fra de kvelertakaktige titlene «daglig leder» og 5


«kaféeier», jeg ville ha mamma tilbake, jeg ville at pappa skulle dra tilbake til fengslet, for det var der han jobbet, som fangevokter, før han tok permisjon for å hjelpe mamma med kafeen, jeg ville at vi igjen skulle være en familie, i flere måneder kranglet vi om dette, i flere måneder levde vi i en slags unntakstilstand. Jeg har ennå ikke forsont meg med mange av de tingene jeg sa, eller måten jeg sa det på, og det har vært like tungt med alt jeg ikke fikk sagt, for en morgen var mamma borte, mamma var død, og da påska var over det året, var hun kremert og ingenting, og så skulle pappa redde kafeen, noe som var nytteløst, han var konk etter få måneder. Jeg har akkurat fylt 41 år når jeg skriver dette og det er nå 22 år siden jeg sist så mamma, 22 år siden sist jeg var i Åsgårdstrand. Jeg tenker like godt med åpne så vel som lukkede øyne. Jeg har aldri hatt bil. Jeg sykler i Oslo selv om byen ikke er praktisk tilrettelagt for sykling. Jeg har en bokidé som går ut på å beskrive alle fotballslettene i Horten og Åsgårdstrand, de som eksisterte fra 1976 til 1986. Jeg beundrer Eva Joly, jeg tror flere enn meg ville hatt det bedre hvis hun regjerte verden. Jeg leser aviser selv om jeg ofte har dårlig samvittighet for akkurat det. Jeg ser på tv, de siste årene også en haug med barneprogram. Jeg hører på radio, men mindre enn tidligere, før passet jeg alltid på å få med meg Ut i verden, et reiseprogram med Jens A. Riisnæs og Sverre Tom Radøy som ble sendt hver lørdag mellom 15.40 og 16.00 og i reprise på tirsdag ettermiddag, dette programmet ble av uforståelige grunner fjernet, i over ti år var det en del av mine faste rutiner. Jeg vender sta6


dig tilbake til Ted Hughes’s brev til sønnen Nicholas: kjærlige, ærlige, kloke, akkurat sånne brev fra en far til en sønn burde være. Jeg leste for få år siden at Nicholas hadde tatt sitt eget liv, som sin mor, og jeg begynte å gråte. Jeg gråter mer nå enn da jeg ikke hadde barn. Jeg gråter stille, mer innvendig enn utvendig. Jeg beundrer enkelte politikere, men vemmes av de fleste. Jeg har sympati med de som kjemper på vegne av de fattige, stor sympati for de som vier sine liv til å kjempe for menneskerettigheter og miljøvern. Jeg irriterer meg over musikk på offentlige steder, og da mener jeg ikke musikkvalget, jeg mener musikken, Evita espressobar på Teaterplassen har for eksempel utmerket kaffe, en dobbel americano er der virkelig verd sine 30 kroner, men musikken, selv rett etter klokka åtte om morgenen, på vei fra barnehagen til Stortinget, dundrer som om man var hensatt på en evig seilas med danskebåten. Jeg har tenkt at hvis jeg dør nå, så får jeg ikke vite hvordan pappa har hatt det i alle disse årene, jeg får ikke vite hvordan han eventuelt måtte dø, jeg får aldri vite om det er hjerte eller hjerne som svikter, jeg får aldri vite om det er på grunn av slitasje eller fyll eller begge deler, aldri vite hva han har tenkt, aldri vite hva han har savnet, om han i det hele tatt har savnet noe, jeg får aldri vite hvordan ansiktet og kroppen hans eldes, aldri vite hva han måtte tenke om seg selv eller om meg eller andre, jeg får aldri vært der når han ikke er her, jeg får aldri savnet ham, ønsket ham levende igjen. Jeg kan også, hvis jeg skulle dø nå, glemme huset ved Oslofjorden, svabergene, tåkeluren, jeg kan også se langt etter huset 7


i Nord-Norge, midnattssola, fjellene, strendene, blåsten, luktene, alt dette som jeg savner når jeg savner noe, framfor alt kan jeg glemme lengslene utover mot Mjelle, stranda der bølgene bryter brått og trekker seg stilt tilbake, stranda hvor man kan finne rare skjell og steiner, der jeg kan rusle, eventuelt ligge og myse mot Lofotveggen. Jeg følger resultatene fra følgende fotballserier: den engelske, den skotske, den spanske, den italienske, den franske, den tyske, den argentinske og den norske. Jeg har også et øye til den hollandske Æresdivisjon. Jeg har lyst til å skrive et postkort til pappa fra Torshavn, i realiteten har jeg kludret på dette postkortet i flere år. Jeg har en plan om å skrive en roman i Klagenfurt, Musil og Bachmanns hjemby, tittelen er klar, romanen skal selvfølgelig hete Klagenfurt. Jeg hører ikke til den generasjonen som stopper opp på gata når en likbil kjører forbi, mamma gjorde det, et par ganger med meg i hånden, når jeg i dag ser en likbil passere i Oslo, kjenner jeg at mamma står stille i meg. Jeg er fornøyd med navnet mitt, men jeg må innrømme at det har skapt en del hodebry, innbefattet rødme, når jeg har vært utenlands. Jeg kan ikke si at jeg behersker noe annet språk enn norsk bokmål. Jeg vil aldri beherske engelsk sånn som jeg behersker norsk. Jeg vet at mine kunnskaper i tysk, fransk og spansk er begrensede, for ikke å si innskrenkede. Jeg kan gi blaffen. Jeg kan angre, i alle fall litt. Jeg liker å svømme i havet, men ikke for langt ut. Jeg liker å svømme i små innsjøer, jeg liker å svømme motstrøms i grunne elver og jeg liker å svømme i basseng hvis jeg ikke må svømme i sikksakk på grunn av altfor mange andre 8


svømmere. Jeg har svømt i alle de store verdenshavene. Jeg har aldri dykket dypere enn cirka fire meter, jeg vil likevel hevde at å svømme under vann, kun iført dykkemaske og snorkel, og da fortrinnsvis over et korallrev, hører til mine største gleder i livet. Jeg har seks mørke bukser, alle jeans. Jeg har minst sju mørke gensere, fire mørke og fire hvite skjorter. Jeg har to mørke dresser, og med to ferdigknyttede slips i hver sin innerlomme. Jeg har tre shortser, to mørke og en khaki. Jeg har fire skjorter med korte ermer og fire skjorter med lange ermer. Jeg har et ukjent antall par med sokker. Jeg har en haug med undertøy. Jeg har en haug med så å si ensfargede t-skjorter, svarte, brune, blå, røde og hvite. Jeg har to anorakker, to sommerjakker og én vinterjakke. Jeg er dessverre ikke så godt skodd. Jeg kan velge mellom to belter, men i realiteten bruker jeg det samme beltet hver dag. Jeg har relativt mye treningsklær, løpe- og fotballklær til vinter- og sommerbruk, to par løpesko, et par fotballsko og et par kunstgressko. Jeg har en stor og en liten lommebok. Jeg har, i den store, visakort, førerkort, adgangskort for Stortingets ansatte, lånekort på Deichman, spillekort hos Norsk Tipping, bleiekort på KIWI, Flexikort, Europeisk Helsetrygdekort, reiseforsikringsbevis fra Forskerforbundet, forfatterkort fra Cappelen Damm, medlemskort på Sats, en sammenleggbar meny fra Samurai Sushi i Kolstadgata, firehundreogfemti kroner, to tohundrelapper og en femtilapp. Jeg har den lille lommeboka, som er tom, liggende i en skuff sammen med passet, der ligger de og venter på en mulighet til å reise. Jeg reiser svært sjelden til å tenke så mye på å reise. Jeg 9


kan få en uggen følelse når jeg vet at jeg har rett, et behov for å spy av meg selv når jeg er skråsikker. Jeg føler meg bedre i de diskusjonene jeg tar feil. Jeg kan ha glede av å sitte i Birkelunden på en fridag, se på linerler som vipper med stjerten og på kvinnene som går forbi. Jeg har ligget på hotell langt hjemmefra, krøpet sammen som en åtteåring, hørt kokosnøtter deise i bakken, hørt jungeltelegrafen knatre, nærme seg. Jeg liker å gå barbeint på gress eller sand. Jeg blir varm av å lese Jack Kerouacs brev til Allen Ginsberg, de er skrevet av en sann kamerat. Jeg husker pappa sa en gang at skjorter er for menn, gensere for gutter. Jeg har aldri sett pappa i genser. Jeg kunne tenke meg å bo i Lofoten i juni og juli, jeg vil bo i Oslo i august, jeg vil bo i Lisboa i september, jeg vil bo i New York i oktober, jeg vil bo i Barcelona i november, desember kan jeg dele mellom Hong Kong og Hawaii, i januar kan jeg pendle mellom Venezia og Nice, i februar vil jeg oppholde meg i Australia, kjøre tog fra Perth til Adelaide, hjuldamper opp Murray River, drive dank i Melbourne, slenge innom Tasmania, siden slappe av på en strand, i mars vil jeg bo i Roma, i april og mai i Paris. Jeg heller mot eik når det gjelder treslag, eik signaliserer soliditet og ro, det jeg selv trenger mer av. Jeg har ikke noe spesielt forhold til andre tresorter, men jeg kan gjenkjenne gran, furu, lønn, hassel, bjerk, kastanje, ask, poppel, pinje, bøk, rogn, eple, kirsebær, akasie, jakaranda, redwood. Jeg er tiltrukket av kvinner som sitter alene på kafé og leser. Jeg avskyr alt som har med tobakk å gjøre, men har gjort et unntak for kvinner som sitter på en fortauskafé med en 10


sigarett i den ene hånden, og en bok i den andre. Jeg har også gjort et unntak for Aki Kaurismäkis filmer, ingenting virker mer naturlig enn en sigarett i en av hans filmer. Jeg lar aldri neglene mine gro. Jeg bruker også neglsaksen til å fjerne hår rundt pungen, og det gjør jeg et par ganger i året, i alle fall de lengste raggene. Jeg vet om en strand i Bretagne der jeg kan sitte og skrive om annet enn meg selv. Jeg søker meg til venstre når jeg må velge hvor jeg skal stå foran et pissoar. Jeg ser først til venstre foran et fotgjengerfelt. Jeg ser i grunnen alltid til venstre før jeg ser til høyre. Jeg kan ikke knyte slips. Jeg skriver stort sett på mac, nå og da på iPhone, nå og da med blyant, nå og da med penn. Jeg forstår ikke hvordan hjernen gir beskjed om at jeg skal løfte den høyre foten når det er tid for det, og jeg forstår ikke at jeg aldri har forsøkt å finne det ut. Jeg har hatt lyst til å være George Clooney. Jeg har hatt lyst til å være José Mourinho. Jeg har hatt lyst til å være Roger Federer. Jeg har hatt lyst til å være Jon Hamm. Jeg har også drømt, forestilt mer enn drømt, at jeg kunne ha vært Jack Kerouac, Tarjei Vesaas eller Raphael Poireé. Jeg foretrekker nøyaktige rutiner. Jeg kunne ha vært pilot, men må nøye meg med å være en ansvarlig og edruelig passasjer på turistklasse. Jeg blir uvel av å lese om sykdommer, jeg kunne derfor aldri ha vært lege, aldri ha vært sykepleier eller noen annen form for omsorgsarbeider. Jeg går ikke med hatt. Jeg går ikke med lue så sant det ikke er under minus ti. Jeg er redd for å stikke meg ut, jeg gjør det jeg kan for å se normal ut, det er kanskje fordi jeg hele tida går rundt med en følelse av å stikke meg ut, som en vis11


sen blomst i en begravelse, som Gandhi i det britiske imperiet, som uvær. Jeg er redd jeg kunne endt på begge sider under okkupasjonen. Jeg kunne definitivt ikke vært tysk bøddel eller norsk motstandshelt, men jeg kunne tatt diktat til Quislings memoarer, gjort papirarbeid, ja hvilket som helst arbeid for konge og regjering i London, og altså for Quisling og hans stab i Oslo. Jeg er palestinernes venn overfor Israel, Israels venn overfor Iran, det iranske folks venn overfor regimet som sitter med makten i Iran. Jeg kjente meg igjen da jeg leste at slaktere trives bedre på jobb enn bakere, det har ingen sammenheng med at jeg foretrekker salt framfor søtt, det er bare en stemning, en følelse, som jeg fikk bekreftet. Jeg ser ut som en forbryter, sa jeg til kvinnen på politihuset da jeg fikk se passbildet som et slags selvbetjent kamera hadde tatt, det sier de alle, sa hun, jeg vil ta et nytt bilde, sa jeg, det kan du ikke, sa hun, da vil jeg ikke ha noe pass, sa jeg, greit, du skal få et forsøk til, sa hun. Jeg mister meg selv når jeg blir frarøvet redigeringsevnen. Jeg vet at dette behovet vil melde seg sterkere når jeg en dag ligger for døden. Jeg irriterer meg over enormt mye, og av enormt mange, men aldri så mye som av meg selv. Jeg har onanert under lesningen av en Vigdis Hjorth-roman. Jeg skriver ikke det for å være stygg, det er sant, og det var en god opplevelse. Jeg har limt den inn i hukommelsen, og jeg tar den, opplevelsen altså, ofte fram sammen med en drøss andre klipp, disse monterer jeg mer eller mindre uanstrengt sammen til en indre filmremse, som jeg kan spole fram og tilbake etter behov. Jeg gruer meg nå og da til å gå i mid12


dagsselskap eller på fest eller i bursdag, en hvilken som helst sammenkomst, og det selv om jeg kjenner alle som skal komme; Kristin, hun jeg bor sammen med, hun jeg kaller kjæresten min, sier at jeg overdriver, du takler det jo alltid bra, sier hun, du prøver bare å dekke over et sosialt talent, sier hun. Jeg vet at Kristin har rett, Kristin er min Simone de Beauvoir, ikke dermed sagt at jeg er hennes Sartre, nei, jeg er penere enn ham, og høyere, Sartre hadde til gjengjeld en del egenskaper som jeg mangler, Kristin, på sin side, mangler ingen av Simone de Beauvoirs. Jeg elsker begges intellekt, begges kjønn, og kan ikke begripe hvordan jeg har vært så heldig med valg av kjæreste og mor til min sønn. Jeg har hatt gullhår i ræva. Jeg liker å se framfor å bli sett. Jeg inntok observatørrollen allerede som barn, jeg visste ikke at jeg gjorde det, eller hvorfor. Jeg kan i dag sette meg ved et kafévindu og tenke at jeg oppfyller et behov samtidig som jeg setter meg i en motvillig situasjon. Jeg er mest fornøyd med øynene mine, minst fornøyd med hake og hals. Jeg syns nesa er hakket for stor. Jeg syns ørene er sånn passe. Jeg hadde ikke takket nei til tykkere hår, men kan strengt tatt ikke klage på det jeg har. Jeg syns grå hår inngir respekt, jeg hilser derfor grå hår velkomne. Jeg liker også hendene mine, men de kunne gjerne vært litt større. Jeg tenker ofte at jeg ikke vet nok om meg selv. Jeg har, på grunn av klangen i navnene, lyst til å reise til Cordoba, Porto, La Coruna, Sarajevo, Saigon, Sylt, Karelen, Rio de Janeiro, Buenos Aires, Miramar, Flores, Port of Spain, Orinoco, Havanna, Verona, Limassol, Cape Cod, Tierra del fuego, Darwin, Digermulen, Ut13


sira, Savalen, Røst. Jeg har siden jeg var åtte år gammel sanket informasjon om alle flyulykker i verden. Jeg har også et omfattende jordskjelvmateriale. Jeg merker mammas vulkanutbrudd oftere nå enn før, men de driver meg ikke lenger til vanvidd. Jeg takler sarkasme bedre fra folk jeg ikke kjenner. Jeg vil gjerne være vennlig mot alle, men det har vist seg å være vanskelig. Jeg husker da det sto verre til med meg enn nå, da forestilte jeg meg at det sto en høygaffel under sola, og at jeg lå under høygaffelen, og at det ikke lå noen under meg, og at det alltid skulle være sånn. Jeg kan skrive under på at følgende personer misliker meg: kvinnen i 3. etasje tvers over bakgården, pappa, min gamle kamerat Håkon, som jeg var forlover for, og en av mine tidligere kjærester, juristen, som skal slippe å få navnet sitt nevnt her. Jeg oppdaterer meg hver morgen om siste døgns hengte i Iran og siste døgns nakkeskudd i Kina, via nettet følger jeg også nedtellingene til et titalls dødsdømte i USA. Jeg liker stekt kjøtt, grillet kjøtt, rått kjøtt. Jeg kan ikke unnvære noe i en salat. Jeg liker alskens skalldyr, men ikke lukten av urinen min etterpå. Jeg spiser brød. Jeg spiser grøt. Jeg spiser for å spise, men også av andre grunner, som smak og velvære. Jeg tar tåhev så ofte jeg kan i håp om å styrke leggmusklene. Jeg innbiller meg at jeg da lettere unngår strekk når jeg spiller fotball; på fotballbanen er jeg den som bidrar til å ødelegge spillet til motstanderen, sånn sett er jeg en typisk norsk fotballspiller. Jeg brukte pappas lusekofte, nikkers og duffelcoat i ti år etter videregående skole, en dag ga jeg klærne videre til Fretex, de var intakte, fortsatt dugelige, og 14


det selv om jeg antakelig hadde brukt dem mer enn pappa, men jeg ga dem videre, uten å tenke på om jeg ville savne dem, noe jeg altså gjør. Jeg har en kamerat som har arvet et par bukser og et par sko av meg, han heter Terje og jeg har kjent ham siden jeg var et par måneder gammel; våre mødre ble kjent med hverandre på Husmorskolen, disse klærne har Terje til gjengjeld lagt igjen hos en familie han bodde hos da han var på Cuba. Jeg liker tanken på at jeg har et par bukser og et par sko som går rundt på Cuba. Jeg kan gjenkjenne roser, tulipaner, nelliker, begonia, magnolia, solsikker, hestehov, hvitveis, blåveis, liljekonvaller, natt-og-dag, reinroser, blåklokker, krokus, lavendel, prestekrager. Jeg har aldri vurdert å kaste meg foran toget. Jeg skriver romaner i hodet når jeg kjører tog. Jeg har vært på interrail alene tre ganger. Jeg savner det å være alene når jeg reiser på tur med andre. Jeg kan unnvære andre, likevel er de påtagelig tilstede, i overkant nærværende, i tankene når jeg er alene. Jeg har som voksen gått på kino flere ganger i uka, Bø filmklubb, Blindern filmklubb, gamle og nye Cinemateket, vanlig kino. Jeg kan gjøre meg nytte av følgende verktøy: hammer, sag, skrutrekker, skiftenøkkel, tang, drill, høvel. Jeg foretrekker ord og setninger framfor verktøy. Jeg har en sjakklokke som ikke virker. Jeg har aldri vært medlem av Facebook, men det skal visstnok være en som heter det samme som meg på Facebook, han er fire år yngre og bosatt i Kragerø-regionen. Jeg har fulgt min beste kamerat Håkon til alteret en sommerdag på Island, i en kirke nord for Akureyri. Jeg har av grunner jeg ikke aksepterer, mistet kontakten med ham. Jeg sav15


ner ham hver eneste dag. Jeg har sørget like mye på grunn av min tidligere kamerat som jeg har sørget over mamma. Jeg kjenner at selvtilliten min stiger ved synet av Seinen. Jeg merker at sansene skjerpes når jeg er i Lofoten. Jeg blir av og til deprimert fordi jeg er her og ikke i Lofoten eller i Paris. Jeg noterte meg følgende ordsammenstillinger da jeg satt i stortingsrestauranten i går: «silikonselskap, jævelindex, fittetall, krabberaidere, børsbobler, kinamenn». Jeg så minst én film på kino hver dag det året jeg bodde i Paris, alene eller med kjæresten min, vår cinefili var sterk, sterkere enn mye annet som holder liv i samboerforhold og ekteskap. Jeg har en plan om å skrive ned alle rommene jeg har sovet i, beskrive hver og ett av dem, interiør, størrelse, lukt, alt jeg kan fiske fram i hukommelsen, alt jeg mener å forbinde med akkurat det og det rommet. Jeg liker ordet værelse bedre enn rom, men bruker likevel rom. Jeg har følt meg hjemme i land som begynner med bokstaven I. Jeg liker å si «fralandsvind», «sykkel», «fly», «sandbunn», «skogbunn», «globus», «atlas», «lufthavn», «bikini». Jeg liker ikke å si «sjuk», «askebeger», «tjukk», «sliten», «røyk», «konkurs», «familie». Jeg prøver å unngå vanskelige ord. Jeg liker det hverdagslige i poesien, språkarbeidet for språkarbeidets skyld kan irritere meg. Jeg kan nevne pappas yrker i denne rekkefølgen: sjømann, politimann, fangevokter og bussjåfør. Jeg husker at han innimellom jobbet i et flyttebyrå, jeg husker at han innimellom snekret og murte for diverse snekker- og murerkamerater, jeg husker at han innimellom tok på seg sjåførjobber, jeg husker at han innimellom var kokk og 16


altmuligmann på kafeen til mamma. Jeg vet ikke så mye om sjømannslivet hans som jeg gjerne ønsker. Jeg vet at han mønstret på et skip i Göteborg da han var 15 år og fire dager gammel. Jeg vet at skipet skulle til Rotterdam, men jeg vet ikke hva slags skip det var snakk om eller hva pappas arbeid gikk ut på, av den skinninnbundne loggboka som jeg en gang fikk se og av pappas sjeldne opplysninger, husker jeg noe om at han etter noen år mønstret av i Lima og derfra haiket til San Francisco med en kamerat, jeg mener å huske, mener å ha lest eller hørt noe om en skipsarrest mens de lå ved oljeterminalen i Abadan i den Persiske Golf, om en krig som raste på begge sider av oljeterminalen, raketter lynte forbi, slo ned på alle kanter av skipet, jeg mener å ha sett et bilde av en latinamerikansk kvinne med en havneby i bakgrunnen, Bahia?, Cartagena?, Havanna?, jeg mener å huske, mener å ha lest eller hørt at han mønstret av i Melbourne og der jobbet nesten seks måneder på et bilverksted, jeg mener å huske, mener å ha lest eller hørt at han ble fraktet i land på båre i Senegal på grunn av en udefinerbar tropesykdom. Jeg har flere bøker enn jeg har lest, til gjengjeld har jeg lest bøker jeg har mer enn én gang. Jeg har skutt med følgende våpen: AG3, ni millimeter Glock, rekylfri kanon, maskingevær, salongrifle, luftgevær. Jeg har aldri skutt mot noe levende vesen. Jeg har avtjent førstegangstjeneste, på skytebanen fyrte kanonlaget mitt av ammunisjon for flere hundre tusen kroner på under en halv time, kompanisjefen min, kaptein Jakobsen, har steget i gradene siden jeg hadde noe med ham å gjøre, jeg ser ham 17


av og til på tv-nyhetene, som kommanderende offiser for norske styrker i Afghanistan, øynene hans lyser av guttaktig eventyrlyst. Jeg misunner ham eventyrlysten, men ikke kommandoen, evnen og retten til å drepe. Jeg har samlet følgende informasjon om pappas utdannelse: Folkeskolen, styrmannskolen, militærpolitiskolen, fengselsskolen. Jeg har ikke vært i slalombakken siden 1989. Jeg har ikke stått på langrennsski siden 1999. Jeg liker torden, men ikke lyn. Jeg har sett Jim Jarmuch Dead man tre ganger på en uke. Jeg har sett Bo Widerbergs Ådalen 31 så mange ganger at jeg neppe vil se den igjen. Jeg har sett John Hustons The Dead hver eneste jul siden jeg oppdaget filmen jula ’99, det er en tradisjon jeg vil fortsette med til jeg ikke har flere julehøytider igjen. Jeg har forelsket meg i følgende kvinnelige skuespillere: Monica Vitti, Anna Karina, Setsuko Hara, Faye Wong, Bibi Andersson, Ingrid Thulin, Marika Lagercrantz, Maria Bonnevie, Ali MacGraw, Isabelle Huppert, Julie Delpy, Scarlett Johansson, Rachel Weisz, Sofie Gråbøl, Kristen Stewart, Amanda Langlet. Jeg er pysete når jeg skal vikle levende krabber ut av garn. Jeg liker ikke motorsykler. Jeg får bedre kontakt med meg selv når jeg skriver, jeg er usikker på om det er en fordel eller en ulempe. Jeg har forelsket meg i følgende mannlige skuespillere: Javier Bardem, Albert Finney, Jeremy Irons, James Stewart, Tony Leung, Thommy Berggren, Roland Duris, Konstantin Lavronenko, George Clooney, Matt Dillon, Daniel Day-Lewis, Robert de Niro. Jeg rev for en tid tilbake i stykker alle fotografiene mine istedenfor å ta livet av meg, det hender jeg tenker at jeg skulle gjort 18


det motsatte. Jeg syns tungen min har noe øgleaktig over seg. Jeg, som ofte har vært mer enn normalt lei av meg selv, tenker ofte på enger av blåklokker, markjordbær, kvinner i kjoler. Jeg har ikke pyjamas, men det hender jeg savner en. Jeg lengter til ingen steder når jeg er i Paris eller i Lofoten. Jeg har aldri hatt sex med menn, aldri hatt lyst til å ha sex med menn. Jeg er sønn av en fangevokter, jeg har lurt på om det har noen sammenheng med at jeg i Oslo har bosatt meg i nærheten av Botsfengslet på Grønland, jeg har også lurt på om det har noen sammenheng med at jeg likte å gå i området rundt La Santéfengslet da jeg bodde i Paris, eller nei, det har mer sannsynlig noe å gjøre med at Samuel Beckett pleide å gjøre det samme, han var en av heltene mine da jeg trasket rundt i Paris på 1990-tallet, den gang jeg var sulten på å bli forfatter, en annen av heltene mine den gang, Guillaume Apollinaire, satt faktisk fengslet i La Santé en ukes tid, for hundre år og en dag siden, i 1911, Apollinaire som i andre sammenhenger tilba det kvinnelige rompehullet, manet det fram som en hvilken som helst blomst, og kalte det for det ypperste av alle døråpninger, ble fengslet fordi han var mistenkt for å ha stjålet Mona Lisa. Jeg vil brenne ned Louvre, sa Apollinaire, et ønske han gjerne delte med offentligheten og som ble bifalt av Picasso. Jeg hadde sympati med disse illgjerningstankene, det var ikke meg imot om Louvre brant ned, det tenkte jeg ofte da jeg vandret rundt i Paris på 1990-tallet. Jeg vet at ansiktet mitt, sånn det beveger seg i vrimmelen av andre ansikter, er en del av annonsemarkedet, jeg vet at det i mitt står tankeinstruktør søkes 19


på annonseplass. Jeg tenker på pappa når jeg slår av lyset, et hvilket som helst lys, og det skjer på følgende måte: bryteren presses inn med peke- eller langfingeren, lyset slokkes, rommet blir mørkt, pappas ansikt flerrer opp i meg. Jeg kan fra kontorvinduet se ut på Wessels plass, mellom benkene og asfalten kjemper en busk sitt livs kamp, jeg kan ikke se kampen, bare forestille meg den, fra vinduet kan jeg nå og da, for eksempel akkurat nå, se svarttrosten hinke under busken med et bær i nebbet, jeg kan se at svarttrostens nebb minner om en blyantspiss, jeg kan se at det bæret minner om et bær, men ikke hva slags bær. Jeg har sett tre døde mennesker: en mann under en fotballkamp i Lystlunden i Horten, en mann som ble båret ut av en brennende bygning på Tøyensenteret og en mann utenfor en bygård i Sverres gate. Jeg har kjent lukten av død og jeg glemmer den ikke: det var da jeg, i forbindelse med et bokoppdrag, var i Khao Lak i Thailand, rett etter tsunamien. Jeg har aldri hatt bil, ikke dermed sagt at jeg misliker biler. Jeg har eid følgende sykler: en mørkeblå, dels lilla hybrid av merket Everest Adventure, en lyseblå hybrid av merket Kona, en svart DBS-bysykkel, en lilla DBSoffroad, en sølvgrå DBS med racerstyre, en blå Svithun, en rød apache, en guloransje mustang med støttehjul, som pappa hadde kjøpt med seg fra Tyskland til fireårsdagen min. Jeg har i tur og orden hatt følgende klokker, fra seksårsdagen min til i dag: Uranus, Casino, Seiko, Omega, Montblanc. Jeg husker den guloransje bakgrunnen i skiva til pappas Seiko, lydene fra det metalliske armbåndet da han fiklet med den, tok den av eller på. Jeg husker den første dagen 20


på Stortinget da sjefen sa: Jeg ser helst at du ikke blir syk. Jeg bet det i meg sånn jeg siden skulle bite i meg alle basillene i barnehagen til min sønn, følgelig har jeg gått halvsyk på jobb i snart to år nå. Jeg foretrekker vår framfor høst, sommer framfor vinter. Jeg foretrekker mai framfor april, oktober framfor september, juli framfor juni, februar framfor januar. Jeg foretrekker mandager framfor fredager, påske framfor jul. Jeg kan ikke få nok av filmene til Ingmar Bergman, Bo Widerberg, Jan Troell, Roy Andersson, Abbas Kiarostami, Yasujiro Ozo, Ettore Scola, Emir Kusterica, Terrence Malick, Lisandro Alonso, Eric Rohmer, Claire Denis, Sofia Coppola, Jacques Tati, Louis Malle og Robert Bresson. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært i livet uten mormors intuitive glede ved å være sammen med meg, hennes tålmodighet, hennes varme. Jeg har aldri sett mormors mann, min morfar. Jeg ble fortalt at han stakk fra kone og fire barn da mamma var to år gammel, jeg ble fortalt at han aldri kom tilbake. Jeg fant nylig ut at morfar ikke stakk: han ble tvangsinnlagt på Lier. Jeg bruker tanntråd fordi tannlegen min sier det, og jeg gjør det før jeg pusser tennene. Jeg fikk mitt første hull da jeg var 33 år gammel, siden har jeg hatt ett hull i året. Jeg har en kø av fortvilelser i meg, flere av dem sniker i køen, hyler og stanger, en gjenganger i så måte er tapet av alle fotografiene mine, som så mye annet var det selvforskyldt. Jeg rev dem som sagt i stykker. Jeg kan i dag ikke forstå hva jeg tenkte på: bilder av mormor, av mamma, hennes søsken, av pappa, hans foreldre, alle kusiner og fettere, mamma og pappas venner, deres barn, som var mine venner, alt er 21


borte. Jeg ser stadig for meg mamma og pappas brudebilde, sånn det sto på bokhylla hjemme hos mormor, sånn det senere lå i en av mine skoesker, jeg lå i mammas mage på det bildet, jeg var årsaken til det brudebildet, mammas forsiktige smil, pappas alvorlige mine, hans ulastelige antrekk, hans lange og slanke kropp. Jeg ser stadig for meg mamma som lita jente med hodet på skakke og med en sløyfe i håret, jeg ser stadig for meg et bilde av pappa der han sitter og stirrer på meg i en lugar, like pen som Paul Newman, borte, også han. Jeg har flere favorittforfattere, og jeg leser dem igjen og igjen. Jeg leser Gustave Flaubert. Jeg leser Herman Melville. Jeg leser Marcel Proust. Jeg leser Thomas Mann. Jeg leser Fernando Pessoa. Jeg leser Louis Ferdinand Céline. Jeg leser Margeruite Duras. Jeg leser Jack Kerouac. Jeg leser V.S. Naipaul. Jeg leser Philip Roth. Jeg leser J.M. Coetzee. Jeg leser W.G. Sebald. Jeg leser Peter Handke. Jeg leser Thomas Bernhard. Jeg leser Georges Perec. Jeg leser J.M.G. Le Clézio. Jeg leser José Saramago. Jeg leser Hallgrímur Helgason. Jeg leser Nina Bouraoui. Jeg leser Roberto Bolaño. Jeg leser verdenslitteratur. Jeg regner med å bli minst 87 år gammel. Jeg ble pappa for første gang for over to år siden, og jeg kan fortsatt ikke tro det. Jeg er av typen som engster meg, jeg er av typen som blir redd. Jeg er redd for å miste kjæresten og sønnen min. Jeg er redd for slanger, resistente bakterier, flått, bjørn, hai og portugisiske krigsskip, som syklist er jeg redd for trikk, buss, stressede og sinte bilister, av institusjoner er jeg redd for Statens innkrevingssentral, av personer er jeg redd for kemneren og hans pantefogder. Jeg, som 22

Profile for Cappelen Damm AS

Indre anliggender av Stig Aasvik  

Indre anliggender er en realistisk studie av hverdagen til Stig Aasvik. Vi blir kjent med menneskene i hans liv; kjæreste og barn, foreldre...

Indre anliggender av Stig Aasvik  

Indre anliggender er en realistisk studie av hverdagen til Stig Aasvik. Vi blir kjent med menneskene i hans liv; kjæreste og barn, foreldre...