seg råtten fordi hun gjorde det. Sylvia var en student som gjorde sitt beste. Det var det hele. Vi finner alle vår måte å mestre ting på, tilpasse oss og overleve. Sylvias måte var sannsynligvis klokere og mindre selvdestruktiv enn de flestes. «Jeg likte veldig godt å skrive den oppgaven også,» sa hun. «Det var hyggelig.» «Min handlet om … vel, den første gangen, hvis du skjønner hva jeg mener …» Lucy nikket. «Du husker at vi behandler dem konfidensielt og med anonymitet, ikke sant?» «Ja visst.» Hun så ned nå. Lucy undret seg over det. Sylvia så aldri ned. «Etter at jeg har lest alle sammen,» sa Lucy, «kan vi snakke om din, hvis du vil. Helt privat.» Hodet var fortsatt bøyd. «Sylvia?» Jentas stemme var meget svak. «Ja vel.» Kontortiden var slutt. Lucy ville gjerne gå hjem. Hun prøvde å ikke høres halvhjertet da hun spurte: «Vil du gjerne snakke om den nå?» «Nei.» Sylvias hode var fortsatt bøyd. «Nei vel,» sa Lucy og gjorde vesen av å se på klokken. «Jeg har et personalmøte om ti minutter.» Sylvia reiste seg. «Takk for at du ville snakke med meg.» «Bare hyggelig, Sylvia.» Sylvia så ut som om hun ville si noe mer. Men hun gjorde det ikke. Fem minutter senere sto Lucy i vinduet og så ned på studentplassen. Sylvia kom ut av døren, tørket seg i ansiktet, løftet hodet og tok på seg et smil. Hun begynte å hinkehoppe som en skolepike over plassen. Lucy så hvordan Sylvia vinket til sine medstudenter, sluttet seg til en gruppe og blandet seg med de andre til hun gikk i ett med massen. Lucy snudde seg bort. Hun fikk et glimt av seg selv i speilet og likte ikke det hun så. Hadde jenta egentlig gitt henne et rop om hjelp? 27
I den skogen av Harlan Coben
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.