Page 1


Gordon Smith

HVORFOR VONDE TING SKJER Den klarsynte sannheten om livets utfordringer

Oversatt av Kari Kahrs


Gordon Smith Originalens tittel: Why Do Bad Things Happen? Copyright © 2009 by Gordon Smith Originally published in 2009 by Hay House UK Ltd Hør på Hay House broadcasting: www.hayhouseradio.com Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-32954-9 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Kristin Stephansen-Smith Sats: Type-it AS, 2011 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i 13.5/16.3 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Ingen deler av boken kan reproduseres ved noen former for mekaniske, fotografiske eller elektroniske prosesser eller i form av avspilling. Heller ikke kan den lagres i datasystemer, overføres eller på andre måter kopieres for offentlig og privat bruk – bortsett fra i forbindelse med «rimelig bruk» i form av korte sitater i artikler og anmeldelser – uten forutgående skriftlig tillatelse fra utgiver. Bokens forfatter gir ikke medisinsk veiledning og anbefaler ikke bruk av bestemte teknikker som behandling av fysiske eller medisinske problemer uten i samråd med lege, direkte eller indirekte. Forfatterens hensikt er kun å formidle informasjon av generell natur som en hjelp i leserens søken etter emosjonelt og åndelig velvære. Verken forfatter eller forlag tar ansvar for leserens personlige bruk av informasjonen som fremkommer i boken.


I

dette livet kan det skje at den harde virkeligheten på et eller annet tidspunkt slår til, og vi blir kjent med at en venn eller et familiemedlem har omkommet i en bilulykke, i alvorlig sykdom, eller at ett liv er blitt tatt av et annet. Det er i slike stunder man ikke klarer mer, det er i slike stunder man spør hvorfor. Jeg tror at Gordon Smith med denne boken på sitt eget unike vis har funnet en måte for å gi den innsikten og klarheten som kan være til hjelp for dem som blir stilt overfor en av sine kjæres altfor tidlige bortgang. Mica Paris



Til min far, som døde tidligere i år. Kom tilbake, ellers får mor det siste ordet!


Innhold Innledning: Hvorfor vonde ting skjer 1. Hva er egentlig skjebne?

9

15

2. Hva kan åndene fortelle oss om fremtiden? 3. Var det et forvarsel?

43

4. Er det mulig å få vite når vi kommer til å dø? 5. Kan jeg forandre min skjebne?

61

6. Har jeg en sjelefrende der ute?

79

7. Er jeg uheldig i kjærlighet?

95

8. Kan åndene hjelpe meg med å finne kjærligheten? 105 9. Kjærlighetsleksjoner

115

10. Kommer jeg til å vinne i lotto? 11. Er penger uheldig for karma? 12. Er døden en straff?

23

151

123 133

53


13. Hva er egentlig en Guds gjerning?

163

14. Hva utløser voldsomme dødsfall?

171

15. Hemmeligheter og karma

183

16. Er vi her for å lære en konkret lekse?

205

17. Kan vi overvinne traumer i dette livet? 18. Hva er du redd for?

229

19. Å svømme i den karmiske suppen 20. Bønnens kraft

247

21. Vendepunkter

253

215

22. Å våkne fra drømmestrømmen

239

265

23. Er det mulig å forberede seg på død og tap? Etterord av Robert Beer

295

281



I n nl e dn in g

Hvorfor vonde ting skjer

F

or noen få år siden i Glasgow sendte noen venner av meg en kvinne til meg for at hun skulle få en avlesning i Berkeley Street Spiritualist Church. Som vanlig ga de meg ingen ledetråder om hvem hun ønsket å høre fra i åndeverdenen. Da hun kom inn i det lille bakrommet i kirken, var mitt førsteinntrykk at her var det en som hadde gitt opp å tenke på hverdagens små detaljer – noe større hadde skjedd som hadde fravristet henne det aspektet ved livet. Hun var en pen eldre kvinne, men på en eller annen måte virket hun kraftløs – hendene hennes lå slapt i fanget som om hun knapt nok var bevisst på dem, håret var pent klippet, men jeg tror ikke hun hadde brydd seg med å stelle det. Ansiktet hennes var merkverdig utmagret sammenlignet med kroppen, og øynene var som sorte sirkler. Når man 9


treffer noen som så tydelig har det vondt, får man bare lyst til å gi vedkommende en klem, men som medium må man være klar over at det ikke er derfor de oppsøker en – de kommer for å høre fra sine kjære, ikke på grunn av deg. Jeg sa at hun bare skulle lytte til eventuelle bevis jeg klarte å formidle til henne fra åndeverdenen, og at hun kunne fortelle meg om de stemte ved å nikke eller si at hun godtok det. Jeg visste at hvis den personen hun ville ha kontakt med hadde et budskap til henne, ville det komme gjennom, men jeg ville også gjerne gi henne bevis på at det som skjedde var ekte, gi henne ro i sinnet slik at hun skulle få mest mulig ut av kontakten med den andre siden. Jeg merket den velkjente energien omkring meg med det samme, den som alltid indikerer at det er en ånd som forsøker å nå gjennom, så jeg sendte ut det første spørsmålet mitt: «Hvem er du?» Som svar fikk jeg inntrykk av at det var et barn, en liten pike, som ikke kan ha vært stort mer enn tre år gammel. Da jeg formidlet dette til kvinnen som satt foran meg, ble hun anspent i skuldrene, og hun nikket. Jeg forsto at det måtte være barnebarnet hennes. «Jeg vet at jeg har en liten bror, og jeg kommer for å treffe ham,» sa den lille piken til meg. «Si til mamma at jeg er der.» Det var tungt for bestemoren å ta dette inn over seg. Hun lyttet så intenst at hun uten å være klar over det skjøv stolen sin tettere inntil meg for å komme nærmere den lille piken. Barnet fortalte oss at hun var sammen 10


med oldefaren sin, og kvinnen protesterte. «Han døde for mange år siden. Hvordan kan han være sammen med henne?» Så forandret ansiktet hennes seg, og jeg fornemmet at hun slappet litt av før hun så bistert på meg igjen. Jeg tror hun forsto at det faktisk var barnebarnet hennes, men jeg så at hun samtidig forsøkte å finne ut hvordan hun skulle bevise dette for en annen person – sannsynligvis den lille pikens mor. Hun ønsket flere forsikringer. Jeg gjorde opptak av seansen og lovet henne at hun skulle få med båndet slik at hun kunne spille det av, og hun sa: «Ja da, ja da,» men hun presset på for å få vite mer. Skeptikere sier at sørgende er godtroende, men ingenting kan være fjernere fra sannheten – de vil ha konkrete bevis, det holder ikke med løse halmstrå. Den innledende oppløftende følelsen jeg hadde fått av å ha opprettet forbindelsen med ånden ble mørkere, og jeg forsto at jeg var i ferd med å få en fornemmelse av hva som hadde skjedd med barnet. Det varte bare brøkdelen av et sekund. Der jeg satt i stolen min i det lille rommet, føltes det plutselig som om jeg var i fritt fall gjennom luften, jeg styrtet ned. Så var det over, og jeg satt fortsatt i stolen. «Jeg vil at mamma skal drømme uten å se at jeg faller,» fortsatte piken. «Jeg vil gjerne være hos henne, men det kan jeg ikke når hun hele tiden ser det.» Da hun hørte dette, nikket bestemoren og begynte å gråte, og jeg lurte på om jeg burde treffe mammaen til den lille piken også – det hørtes ut som om det var hun som virkelig trengte healing fra åndeverdenen. 11


Jeg fikk en fornemmelse av bekymring som kom fra den lille piken, men det var bare fordi hun helt tydelig visste at moren led, og hun forsøkte å nå gjennom til henne for å forsikre henne om at hun befant seg på et godt og trygt sted nå. Jeg håpet at bestemoren fant trøst i de bevisene jeg klarte å gi henne. Da kommunikasjonen var over, lot jeg henne fortelle meg hele historien. Datteren hennes og barnebarnet hadde bodd i fjerde etasje i en blokk i utkanten av Glasgow i fattigslige kår. Moren la til side så mye penger hun kunne for at de skulle få flyttet til en bedre leilighet, men hun ringte og skrev også til kommunen for å få dem til å utføre reparasjoner på bygningen. Hun var spesielt bekymret over vinduene, som hun mente var usikre. Etter to år med brevskriving og telefonoppringninger var hun ikke kommet et eneste skritt lenger, og hun hadde en truende følelse av at det var helt feil å bo i denne leiligheten med den lille datteren. For hver gang hun ble sviktet av kommunen, økte frykten. Hun arbeidet som rengjører og dro ut tidlig om morgenen, og en nabo stakk innom og passet smårollingen. En dag hun var på vei hjem, to år før avlesningen, slo følelsen av frykt til igjen, og angsten vokste i henne. Idet hun svingte inn på gangstien foran bygningen, kikket hun opp og så at den lille piken hennes sto på kne i vinduskarmen og banket på vinduet i glede over å se henne, og mens hun så på, gikk vinduet opp og barnet falt ned. Hun så datteren falle i døden. 12


Jeg kan ikke engang forestille meg den skrekken moren må ha følt i det øyeblikket, for ikke å si hvert minutt hver eneste dag som fulgte etter at hun så barnet sitt falle og dø om og om igjen. Bestemoren var kommet til meg fordi hun hadde observert at datteren var i ferd med å gå i oppløsning. Hun var gravid den gangen, men hun gjorde det slutt med kjæresten og brukte erstatningen hun fikk, til å bygge en helligdom over den lille datteren på kirkegården. Hun var livredd for å sove, for hun hadde stadig vekk en drøm der hun følte at datteren kom nærmere og nærmere, og deretter ble bildet av ulykken spilt om igjen for hennes indre blikk, og så mistet hun følelsen av barnets nærvær. Bestemoren følte det som om hun ikke bare hadde mistet barnebarnet sitt, men også sin egen datter – at hun var i ferd med å gli fra henne. Naboen som hadde passet barnet, var også helt ute av seg – hvordan skulle hun kunne vite at piken klarte å klatre opp i sengen og derfra opp i den høye vinduskarmen? Det lå som et klamt teppe over hele bygningen da naboene sørget sammen med moren og holdt sine egne barn tettere inntil seg idet de tenkte at det like gjerne kunne ha skjedd med dem. Når vi ser hvordan konsekvensene etter en enkelt hendelse kan spre seg utover og ødelegge så mange liv, er det naturlig å kreve å få vite hvorfor. Hvorfor dette barnet? Hvorfor denne moren? Hvorfor måtte noen overhodet bli utsatt for en slik hendelse? Hvorfor skjer slike ting hver dag, over hele verden, og hvordan klarer de som står igjen, å oppdrive tilstrekkelig styrke til å komme 13


seg på bena igjen og leve videre? Hvorfor skjer vonde ting? Kanskje gir du deg over og sier at det bare er skjebnen, men det er mer sammensatt enn som så, og det skal en mer omfattende forklaring til for å forstå hvordan den grusomme ulykken kom til å skje og hvordan det, så utrolig det enn kan høres ut, var mulig for dem som sto igjen å finne trøst. Mange av verdens religioner har sine egne tolkninger av skjebne, karma, forsyn, tilskikkelse – kall det hva du vil – og jeg har ikke tenkt å late som om jeg kan gi en endelig teologisk forklaring her, eller for den saks skyld forklare hvordan det fungerer i buddhismen eller hinduismen, eller forutsi fremtiden. Jeg er ingen guru. Jeg kan bare fortelle deg hva jeg vet. Og jeg kan trekke på mine personlige erfaringer fra mitt virke som medium fra reiser over hele verden og møter med tusener av mennesker som har gjennomgått forferdelige prøvelser, og jeg kan formidle det jeg har lært av åndene, for å forsøke å vise deg hva som har hjulpet meg og andre til å leve sitt liv og vokse åndelig, uansett hva livet måtte by på.


1

Hva er egentlig skjebne?



I

2005 var jeg i Sør-Afrika i forbindelse med en boklansering, og ble bedt om å være med i et TV-program. Produsentene kjørte meg til et meget storslått hus i Johannesburg, og da vi kom frem, fikk jeg en overraskelse: Ville jeg gi en avlesning til to kvinner? Jeg sa ja, og de plasserte meg foran kameraer på terrassen og hentet kvinnene. I samme øyeblikk det begynte, visste jeg at det kom til å bli en helt usedvanlig seanse. En mann kom gjennom, og jeg forsto at han var ektemannen til den ene kvinnen og broren til den andre. Da jeg fortalte dem dette, brast begge to i gråt. Jeg fikk en fornemmelse av vann og drukning, og jeg kjente et trykk over lungene. Det kunne de bekrefte. Jeg forsøkte å fortelle dem hva jeg oppfattet: «Jeg får fornemmelsen av en mann i åndeverdenen, det føles som om han er ganske ung, og at han dro over veldig, veldig fort. Sier det dere noe? Han har ikke vært veldig lenge i åndeverdenen. Jeg får en følelse av at det ikke er så lenge siden dette skjedde, og jeg fornemmer 17


at det var veldig tragisk. Jeg føler mye tragedie her for mange mennesker.» Så fikk jeg øye på et lite lyshåret barn og så at mannen la armen om henne for å vise at han passet på henne. Han fortalte meg at hun hadde pusteproblemer, og da jeg fortalte de to kvinnene at han lovet at hun skulle få mye healing, så de på hverandre, og jeg merket at det var en forståelse dem imellom. Han formidlet også bevis på sin kjærlighet til raske biler og musikk, noe de to kvinnene – som viste seg å være enken hans og søsteren – kunne bekrefte. Etter hvert som seansen fortsatte, gikk det et lys opp for meg. Mannen døde i tsunamien i Asia andre juledag 2004, bare noen få måneder før den seansen vi var i gang med. Før seansen hadde jeg ikke knyttet noen forbindelse mellom Sør-Afrika og Thailand, der han døde. Familien hadde feiret sitt livs jul på en idyllisk øy der de hadde bodd i en vakker villa på stranden. Mannen døde da han forsøkte å redde faren idet han ble feid av gårde og druknet. Den lille lyshårede piken var en av de fire døtrene hans som akkurat hadde vært syk på grunn av en brystlidelse. Han fortalte også at han var svært bekymret for moren, som sørget tungt og bebreidet seg selv for det som hadde skjedd: «Han sier hele tiden: ’Jeg må hjelpe mor, jeg må hjelpe mor.’» Jeg håpet at avlesningen ville virke helende på moren hans og på de to kvinnene som satt foran meg. Senere fortalte kameramannen at han hadde fanget det nøyaktige øyeblikket da det demret for dem at det faktisk var deres kjære mann og bror som kom gjennom, og 18


de hadde gått fra en slags sløv sjokktilstand til glede. Hagen ble fylt av opprømthet da de innså at familien deres var samlet og hadde det godt i åndeverdenen, og at de fortsatt var en del av deres liv på jorden. Det var en fryd å se, men det blir mer innfløkt når vi trekker det litt lenger og spør oss selv hva som egentlig foregikk. Hvorfor havnet denne familien i en så uvanlig hendelse som en tsunami? Hvorfor døde de akkurat da? Hvorfor skjedde det ikke med andre i familien? Var kvinnene som overlevde, utvalgt til å gjennomleve denne erfaringen? Hadde de et valg? Kunne de ha gjort noe for å forhindre det? Det er her det går over i de store ordene – «skjebne», «forsyn» og «karma». Det er ikke mulig å holde på med min type arbeid uten å komme i kontakt med livets store filosofiske spørsmål. Kanskje tror du at det virkelig store spørsmålet er om det finnes et liv etter døden, men for ethvert medium og for alle som har mistet en av sine kjære og som har opplevd trøsten i et budskap fra en av de nærmeste på den andre siden, er det meget enkelt – selvfølgelig finnes det et liv etter døden, vi må bare være åpne nok til å erkjenne den forbindelsen vi fortsatt har med dem som er i åndelig form, det være seg bestemor eller hunden. Kontakt med åndeverdenen er en del av vår hverdag, enten den skjer via et budskap fra et medium under en demonstrasjon med flere hundre personer til stede, eller den bare skjer ved at man tenker på en man har mistet, og føler vedkommendes nærvær i brøkdelen av 19


et sekund mens man vasker opp eller står fast i trafikken. Men hva med de større spørsmålene om skjebne, forsyn og karma? Vi har det med å ville dele alt opp i «godt» og «dårlig» og betrakte livet som en oppsamling av handlinger som går inn i et slags karmisk regnskap. Vi finner det også i dagligspråket, som for eksempel i uttrykket: «Som du sår, skal du høste.» Gjør tilstrekkelig av det som er godt, så vil det dårlige utjevnes. For mye av det søte liv og moro, og du ligger an til et smekk. Gjør virkelig mye av det gode, og du vil bli belønnet med en fin bil og ny kjæreste. I det virkelige livet deles det imidlertid ikke ut gaver og slag på denne måten. Det hele virker langt mer forvirrende og selvmotsigende. Folk flest ønsker å vite hvorfor de har mistet ektefellen i en ulykke, når vedkommende har levd et hederlig liv og alltid har arbeidet for velgjørenhet, eller hvorfor naboen vant i lotto selv om hun aldri har hatt peiling på hvordan man håndterer penger og står opp til ørene i gjeld. Det er som om det ikke finnes noen logikk bak det hele, og det kan være fristende å se for seg en ondskapsfull og lunefull kraft som slynger lyn og torden ned over oss bare for moro skyld. Eller å si at forsynet er grusomt og at karma er noe dritt, men stadig vekk bønnfaller vi fru Fortuna om å utvelge oss slik at vi kan få vår stund i kløverengen. Eller å påberope seg ansvar: «Vær forsiktig med hva du ønsker deg», eller tro på en personlig skjebne: «Du slipper ikke unna det som er ment for deg» – noe som skulle dekke det meste! 20


Jeg har sett menn og kvinner pine seg selv med anger over noe som er gjort og nedstøvet for lenge siden, fordi de er overbevist om at det de gjorde, var forbundet med en større tragedie. På en måte søker de kontroll over de lidelsene livet deler ut. Hvis de brått har mistet en de var glad i i en ulykke eller i en voldshandling, ønsker de å vite om det kunne ha vært unngått, og fanges deretter i en strøm av spørsmål: «Men tenk om …?» Det virker også som om det er et instinkt i oss som gjør at mange bebreider seg selv for de lidelsene et barn må gjennomgå, slik at de selv kan påta seg en del av byrden. Vi liker å ta ansvaret for mye av det som egentlig ikke har noe med oss selv å gjøre, men samtidig forsøker vi av og til å late som om det som faktisk er vårt ansvar, bare har dukket opp som lyn fra klar himmel. I begge tilfeller gjør vi livet mye vanskeligere både for oss selv og for andre. Og når vi tenker over at «forsynet» eller «karmaen» dekker alt fra kjøreturen til jobben, til verdenskriger og global oppvarming, hvor skal man da egentlig starte for å få tak på det? Hvis vi hadde begynt å tenke over hva som ville bli konsekvensene av hver eneste ting vi gjør, ville vi ha blitt gale og sett for oss at en eller annen grusom straff alltid lå der og bare ventet på å falle i hodet på oss. Om vi vil, kan vi bruke hele livet på å anstrenge oss for å forstå planen for tilværelsen og hvordan vi kan komme ut på den andre siden med lettere sinn og større visdom. Det finnes en mengde mentale feller som vi kan gå i, mengder av feil veivalg vi kan ta som fører inn i en åndelig blindgate. 21


Hvordan kan vi gjøre det enklere for oss selv? Finnes det en måte for faktisk å finne ut hva som er vår skjebne, og hva, om overhodet noe, vi kan gjøre for å forandre den?


2

Hva kan åndene fortelle oss om fremtiden?



J

ean Primrose var et medium som jeg var så heldig å ha som læremester. Jeg traff henne tidlig i nittiårene, da hun var i syttiårene og en høyt respektert sjel i spiritistkirken. Mot slutten av sitt liv stakk hun innom for å hilse på meg og partneren min, Jim, i leiligheten vår, og hadde med seg en venninne som var noen få år yngre enn henne. Jeg spurte hvordan de hadde truffet hverandre. «Får jeg lov til å fortelle dem det?» spurte hun fru Primrose. «Det er din historie,» svarte fru Primrose, og gjorde tegn til at hun kunne fortsette hvis hun ville. Dermed fortalte hun det. Flere tiår tidligere hadde hun og mannen forsøkt å få barn. Etter flere ufrivillige aborter klarte hun omsider å bære frem et barn til terminen, men den etterlengtede sønnen døde allerede før de rakk å bli utskrevet fra sykehuset. Hun var aldeles knust, så mannen måtte stålsette seg og ta seg av begravelsen av spedbarnet. De ansvarshavende måtte ha et navn på den lille gutten før han kunne gravlegges, og han kom plutselig til 25


å tenke på navnet «Jamie». Han fortalte aldri sin kone at babyen hadde fått et navn. Et år senere ble hun diagnostisert med en tilstand som innebar at det var umulig for henne å få barn, og paret trodde at de aldri kom til å bli en familie. Omtrent på denne tiden ble hun overtalt av en venn til å oppsøke en spiritistkirke der fru Primrose ga en demonstrasjon, men hun var skeptisk til medievirket og satte seg helt bakerst for å følge med. Hun ble flau da fru Primrose utpekte henne og sa at hun hadde et budskap til henne som hun ville formidle når demonstrasjonen var over. «Dette er latterlig,» tenkte hun og forsøkte å snike seg ut mot slutten av seansen, men fru Primrose rakk frem til vestibylen før hun var kommet seg ut av døren, og grep forsiktig tak i henne. «Har du penn og papir?» spurte hun. «Du kommer nemlig til å trenge denne informasjonen.» Hun skrev ned navnet «Jamie» og sa til henne: «Dette var et barn du mistet, og dette er datoen da han døde.» Datoen var helt riktig, og kvinnen ble forskrekket selv om babyen så vidt hun visste, ikke hadde fått noe navn. Fru Primrose fortalte henne også at hun kom til å adoptere barn. Deretter skrev hun ned to telefonnumre og sa: «Ta vare på disse. Du må aldri miste dem. Jeg vet ikke hvem som eier dem, men jeg vet at du kommer til å trenge dem i fremtiden.» Kvinnen puttet lappen med telefonnumrene i vesken sin og skyndte seg hjem. Da hun var fremme, gikk hun rett til mannens skrivebord og lette etter babyens døds26


attest, og der sto det, navnet på den lille gutten hennes – Jamie. I løpet av de neste fem årene adopterte hun og mannen en gutt og en pike, og fikk omsider sin familie. Omtrent 30 år senere, da de to barna var blitt voksne, ble begge interessert i å finne de biologiske foreldrene sine. De spurte moren om det var i orden for henne, og hun forsikret dem om at hun bare var glad på deres vegne for at de ville det. Begge begynte å lete etter spor i papirer og ringe rundt, men de lyktes ikke. Det var som om alle retninger de kunne undersøke, var oppbrukt. En dag snakket moren deres om situasjonen med fru Primrose og sa at hun virkelig skulle ønske hun kunne hjelpe dem, og da husket mediet telefonnumrene. «Jeg vet at det er lite sannsynlig, men har du fortsatt den papirlappen?» Kvinnen hadde oppbevart den i flere tiår i en liten skuff ved siden av sengen sin. Fru Primrose oppfordret henne til å forsøke disse numrene. I min tid har jeg hørt flere utrolige historier fra medier, men aldri en som er like forbløffende som denne: Hvert av disse telefonnumrene hadde en forbindelse til de biologiske foreldrene til de adopterte barna, og via disse numrene klarte de å komme i kontakt med sine opprinnelige familier. Da moren deres avsluttet historien, stirret Jim og jeg forbløffet på fru Primrose og spurte henne hvordan i all verden hun kunne ha visst det. Hun bare så på hendene sine. Venninnen hennes spurte oss: «Hvordan kan det være mulig ikke å tro når noe sånt skjer?» 27


Helt fra de tidligste budskapene jeg var vitne til ble formidlet av medier, forsto jeg at de som befant seg i åndeverdenen, så ut til å ha en måte for å vite ikke bare hva som hadde skjedd med nære og kjære i dette livet etter at de var blitt borte, men at de også kunne forutsi fremtiden til sine kjære. Det skjedde litt før jeg selv fikk en direkte opplevelse av dette og også fikk sjansen til å få en forklaring fra den andre siden. En kveld jeg var i spiritistkirken i Somerset Place i Glasgow, der jeg deltok i en meditasjonssirkel, gled den øvelsen jeg forsøkte å konsentrere meg om, over i et bilde av Jim i leiligheten vår i Gorbals. Han så virkelig bekymret ut. Han var sammen med en venn av oss som het Mark og var fra Sør-Afrika, og som bodde i Storbritannia sammen med kjæresten sin, Carla. Både Mark og Jim spilte gitar, og jeg visste at de skulle møtes denne kvelden for å spille sammen, men jeg forsto ikke hvorfor Jim så så urolig ut, og hvorfor jeg selv opplevde denne uroen så sterkt. Da jeg kom hjem, var Jim i leiligheten, og jeg spurte ham hvordan det hadde gått med gitarseansen. «Jo da, det gikk helt fint,» sa han unnvikende. «Nei, det skjedde et eller annet,» insisterte jeg. «Det skjedde ingenting,» svarte han. «Kom igjen, Jim, fortell meg hva som skjedde.» Jeg presset ham, men det ville han ikke ha noe av. Dagen etter satt jeg i sofaen ved siden av Jim med en kopp te da jeg plutselig ble bevisst på en opphoping av energi omkring meg. Etter det lukket jeg så vidt jeg vet øynene og duppet av, men da jeg kom til meg selv litt 28


senere, så jeg at Jim kikket målløs på meg. Så fortalte han hva som hadde skjedd. Jeg hadde ikke duppet av. Jeg hadde gått i transe, og en av åndeguidene mine, Chi, hadde kommet gjennom og snakket til Jim. Vi har alle en åndeguide som er der for å formidle våre erfaringer med åndeverdenen, hjelpe oss med å opprette kontakt med nære og kjære på den andre siden og bistå oss i dette livet. Når guidene samarbeider med et medium, har de gjerne et spesialområde, og mens jeg skrev denne boken, opplevde jeg at jeg stadig vekk henviste til forklaringer jeg har fått fra Chi, som jeg for første gang hørte om da jeg var til stede ved en demonstrasjon av det kjente mediet Albert Best. Han er den guiden som har lært meg mest om forutsigelser og skjebne, så det var ingen overraskelse at det var nettopp han som kom gjennom i det øyeblikket for å snakke med Jim. «I går fortalte Mark deg at hans og Carlas visaer hadde gått ut, og at det bare var én måte for henne å få bli i Storbritannia på,» sa Chi, og fortsatte: «Han spurte deg om du ville gifte deg med henne. Han la stort press på deg, og til slutt sa du til ham at du gikk med på det.» Jim var vantro. «Hvordan kan du vite det? Jeg har ikke fortalt det til Gordon. Det finnes ingen mulighet for at han kunne ha visst det heller.» Chi svarte ikke på det, han bare fortsatte: «Du har inngått en forpliktende avtale med denne kvinnen nå, men du kommer ikke til å bli nødt til å oppfylle den. 29


Hun kommer til å bli kalt tilbake til hjemlandet sitt før dere kan gjennomføre den.» «Hvordan kan du vite det?» Denne gangen forklarte Chi: «Ved å si ja trådte du inn på en ny tidslinje, og ved å igangsette den gjorde du det mulig for meg å se langs denne linjen og inn i fremtiden slik at jeg ble i stand til å fortelle deg en del av det som kommer til å skje.» «Hvorfor må hun reise tilbake?» «Jeg har ikke sett så langt inn i tidslinjen. Det er kanskje best at du ikke vet det,» sa Chi, og så bøyde han meg ned og fikk meg til å ta opp stokken med tarotkort som Jim hadde dyttet inn under sofaen idet jeg kom hjem. Han hadde desperat forsøkt å finne svar på hva som kom til å skje i fremtiden. Chi fortsatte i en nærmest spøkefull tone: «Hvis det er 78 kort i kortstokken, og hvis jeg har større oversikt i ånden, kan jeg sannsynligvis forutsi hvilket kort som er det neste som blir trukket ut.» Deretter fortalte han Jim hva det første kortet var, og da Jim snudde det, så han at det var helt korrekt. Deretter gjorde han det samme tre ganger etter hverandre. «Du tror kanskje det bare er en kortkunst,» sa han, «men det er det ikke. Hvis det første kortet er fire begre, kommer resten av kortstokken til å ligge som følger,» sa han og gjennomgikk hele kortstokken og hadde rett hver eneste gang. «Det finnes bare et visst antall måter kortene kan legges ut på hvis du starter med fire begre, så det er kun et spørsmål om sannsynlighet. 30


Hvis noe har startet, vil andre hendelser følge etter. Du forutsier fremtiden på bakgrunn av det du vet i øyeblikket. Men hvis du er et kort i kortstokken, har du sannsynligvis ingen anelse om hvor du er, eller hvilket kort som kommer etter deg. Jeg vet at du er bekymret fordi du har satt i gang denne tidslinjen for å gifte deg med Carla, men jeg er kommet for å fortelle deg at det trenger du ikke å være. Du gjorde det på grunn av lojalitet fordi du trodde du ville bli betraktet som en dårlig venn hvis du hadde sagt nei, men for fremtiden bør du være mer forsiktig.» Akkurat da kom jeg ut av transen og våknet. Jim fortalte meg hele historien, og for første gang fikk jeg høre om samtalen han hadde hatt med Mark. Vi lurte begge på hva som ville skje som ville føre til at Carla dro tilbake til Sør-Afrika. Vi skulle ikke behøve å vente lenge for å finne ut av det: To uker senere døde Carlas far, og hun forlot landet. Vi hørte aldri verken fra henne eller Mark igjen. Livet er fullt av mulige tidslinjer som strekker seg ut foran oss som veier: å velge et liv med denne personen og ikke med denne, å bli der du er i stedet for å ta en jobb i en annen by, til og med det å ta til høyre i et veikryss i stedet for til venstre. Du har muligheten til å leve ut mange forskjellige erfaringer og liv sammen med et veldig stort antall personer, selv om det kanskje føles som om du bare følger én rett vei. Vi er som en såpeopera alle sammen, der mange handlinger inntreffer samtidig. 31


Kanskje går vi inn på flere tidslinjer samtidig, kanskje er vi ikke engang klar over at vi har startet på en ny. Det at vi møter én person, kan åpne for en mengde nye tidslinjer, i likhet med tusenvis av fiberoptiske kabler som er presset sammen i én ledning, eller ett liv. Noen av dem vil bare brenne ut eller blekne – tidslinjer, i likhet med alt annet vi møter i livet, kan utvikle seg helt og fullt eller blomstre en kort periode og deretter forsvinne fra vårt liv. Av og til forandrer vi brått retning og oppdager at vi er på en helt ny vei med nye muligheter og en ny fremtid som brer seg ut foran oss. Kanskje gjør vi et bevisst valg om å foreta oss det ene eller andre, eller vi kjenner kanskje bare instinktivt at vi skal gå videre inn i eller unngå en situasjon. Av og til kan tidslinjene være forbundet med hverandre: Jo mer du er i harmoni med livet ditt, jo mer vil du oppleve at mange liv kommer sammen i et nettverk som strekker seg ut over venner og familie og videre til fremmede du ikke engang har møtt. Hvis en tidslinje har startet, kan det foretas en forutsigelse, eller en forutviten kan komme gjennom – i likhet med den fru Primrose presenterte. Etter å ha mistet sønnen befant kvinnen seg på et spor der hun adopterte de to barna. Det var derfor fru Primrose var i stand til å gi henne de telefonnumrene som det ikke var mening i før flere tiår senere. Men handling er helt avgjørende for å bringe fremtiden inn i realitetenes verden. Hvis det kun foreligger en tanke eller et ønske om at noe skal skje, vil ikke denne fremtiden materialisere seg. Det er åpenbart at ingen i denne verden kan komme 32


med forutsigelser i den grad åndene kan. Åndene kan klare det fordi de har et bredere perspektiv og ser over og utover våre egne snevre grenser, og fordi de kan betrakte hele det kompliserte kartet over forskjellige valg som et individ kan ta, og beregne resultatene mer nøyaktig. Men det finnes enkelte i denne verden som kan se frem i tid langs en tidslinje. Det er derfor enkelte klarsynte kunne forutsi 11. september 2001 – nyheten befant seg allerede i eteren, og kjeden av hendelser som ville lede direkte til den, var allerede underveis. Det er helt klart at selv den beste klarsynte ikke kan se alt pent lagt ut i fulle farger og med alle detaljer på plass, og når våre kjære i åndeverdenen griper inn for å formidle nyheter, forsøker de sjelden å vise oss hele bildet. Jeg har ofte befunnet meg midt i å formidle et budskap når en ånd har latt meg få vite noe om skjebnen til den personen som sitter rett overfor meg, men denne informasjonen formidler jeg kun hvis det er noe som kan gjøres med den. Svært ofte har åndeverdenen sine egne grunner til å tilbakeholde informasjon. Da min gode venninne Jackie mistet faren sin, ba hun meg om å forrette ved begravelsen. Jeg kjente familien hennes godt, så det var meg en stor glede å kunne gjøre det. Etter samlingen i kirken dro vi tilbake til hennes foreldres hjem for å få te, og mammaen hennes trakk meg til side og sa: «Jeg vet at det er altfor tidlig nå, men kunne du på et eller annet tidspunkt ta en avlesning for meg?» Jeg ba henne ringe meg når hun var klar, så skulle jeg forsøke å få kontakt med mannen hennes for henne. 33