Historiens taler by Cappelen Damm AS

Historiens taler

Simon Sebag Montefiore

Historiens taler Stemmene som forandret verden Oversatt av Gunnar Nyquist

Simon Sebag Montefiore Originalens tittel: Voices of History. Speeches that Changed the World Oversatt av Gunnar Nyquist Copyright © Simon Sebag Montefiore 2019, 2020 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 s. 34 Copyright © John Boyega 2020. Gjengitt med tillatelse. s. 91 Gjengitt med tillatelse fra HarperCollins Publishers Ltd © Chimamanda Ngozi Adichie 2014 ISBN 978-82-02-64607-3 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: studiohelen.co.uk Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i DanteMT og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min kjære sønn Sasha

Innhold

Innledning Takk

13 27

Motstand Boudicca: «Dette er en kvinnes forsett», år 61 e.Kr. Elizabeth I: «En konges hjerte og mot», 8. august 1588 John Boyega: «Svarte har alltid vært verdt noe», 3. juni 2020 Eleazar Ben Yair: «La oss heller dø enn å bli tatt som slaver», år 73 e.Kr. Winston Churchill: «Blod, svette og tårer», 13. mai 1940 Emmeline Pankhurst: «Jeg er her som soldat», 13. november 1913

31 32 34 36 41 43

Drømmere Martin Luther King Jr.: «Jeg har en drøm», 28. august 1963 Sojourner Truth: «Ække jeg ei dame?» Versjon fra 1863 nedtegnet av Frances Dana Barker Gage Muhammad Ali: «Vent til du får se Muhammad Ali», 30. oktober 1974 Michelle Obama: «Gjør ditt aller beste», 2. april 2009

49 54 57 58

Frihet Simón Bolívar: «Vi er ikke europeere, vi er ikke indianere, vi er en blanding», 15. februar 1819 Toussaint Louverture: «Jeg vil at frihet og likhet skal råde», 29. august 1793 Jawaharlal Nehru: «Når klokken slår midnatt», 14. august 1947 Nelson Mandela: «Regnbuenasjonen», 10. mai 1994 Winston Churchill: «Vi skal kjempe på strendene», 4. juni 1940

65 66 67 69 71

Vekst og fall Muawiyah: «Når de trekker, slipper jeg opp», 600-tallet e.Kr. Elizabeth I: «Jeg har regjert med deres kjærlighet», 30. november 1601 Winston Churchill: «Dette var deres fineste stund», 18. juni 1940 Barack Obama: «Amerika er et sted der alt er mulig», 4. november 2008

75 76 78 79

Anstendighet Abraham Lincoln: «Til hver blodsdråpe er gjengjeldt», 4. mars 1865 John F. Kennedy: «Spør ikke hva landet kan gjøre for deg», 20. januar 1961 Chimamanda Ngozi Adichie: «Menneskers evne til å forandre seg til det bedre», desember 2012 Malala Yousafzai: «Én penn og én bok kan forandre verden», 12. juli 2013 Mohandas Gandhi: «Jeg tror på vår rettferdige sak», 11. mars 1930 Susan B. Anthony: «Er kvinner personer?», februar–juni 1873

85 87 91 94 97 99

Elizabeth II: «Vi skal være sammen med familie og venner igjen; vi skal møtes igjen», 5. april 2020

102

Slagmarker George S. Patton, Jr.: «Jeg skal egenhendig skyte den tapetklistrende drittsekken Hitler», 5. juni 1944 Aleksander den store: «Dere har Aleksander», november 333 f.Kr. George W. Bush: «I dag har vi sett ondskapen», 11. september 2001 Tim Collins: «Trå varsomt der», 19. mars 2003 Franklin D. Roosevelt: «En dato som vil bli stående i skjenselens tegn», 8. desember 1941

107 109 110 112 115

Trass Kleopatra: «Jeg vil ikke bli ført frem i triumf», 30 f.Kr. Oliver Cromwell: «For Guds skyld, gå!», 20. april 1653 Ronald Reagan: «Herr Gorbatsjov, riv denne muren!», 12. juni 1987 Winston Churchill: «De få», 20. august 1940

121 122 123 126

Terror Al-Hajjaj ibn Yusuf: «Ved Gud skal jeg knuse dere til støv», Kufa, Irak, 694 e.Kr. Nikolaj Jezjov, Josef Stalin med flere: «Disse svina må kveles», 4. desember 1936 Abu Bakr al-Baghdadi: «Utrop kalifatet», 29. juni 2014 Djengis Khan: «Den største glede», 1200-tallet Osama bin Laden: «Amerika er rammet», 7. oktober 2001 Maximilien Robespierre: «Dyd og terror», 5. februar 1794

131 132 135 136 137 139

Rettssaker Sokrates: «Det uutforskede liv er ikke verdt å leve», 399 f.Kr. Nikolai Jezjov: «Skyt meg i det stille», 3. februar 1940

145 150

Dårskap Richard Nixon: «Ingen hvitvasking i Det hvite hus», 30. april 1973 Neville Chamberlain: «Fred i vår tid», 30. september 1938 Adolf Hitler: «Jeg står i spissen for verdens sterkeste hær», 11. desember 1941

157 159 160

Makt Theodora: «Kongerødt er det edleste likkledet», 532 e.Kr. Josef Stalin: «Vi trenger nytt blod», 16. oktober 1952 Abraham Lincoln: «Et styre av folket, for folket», 19. november 1863 Donald Trump: «Gjør Amerika stort igjen», 16. juni 2015 Aung San Suu Kyi: «Det er ikke makten som forderver, men frykten», juli 1991 Xi Jinping: «Historien er vår beste lærer», 14. mai 2017

169 170 173 174 180 182

Fredsskapere Anwar al-Sadat: «Jeg er kommet til Jerusalem, fredens by», 20. november 1977 Yitzhak Rabin: «Nok blod og tårer», 13. september 1993

189 193

Revolusjon Georges Danton: «Våg, våg igjen, alltid våge!», 2. september 1792 Mao Zedong: «Det kinesiske folk har reist seg!» 21. september 1949 Vladimir Iljitsj Lenin: «All makt til sovjetene», september 1917

199 200 202

Ruhollah Khomeini: «Jeg skal gi denne regjeringen en på kjeften», februar 1979

204

Krigshissere Urban II: «Legg ut på veien til Den hellige grav», 27. november 1095 Cato den eldre: «Kartago må ødelegges!», 149 f.Kr.

209 212

Folkemord Adolf Hilter: «Utryddelsen av den jødiske rase i Europa», 30. januar 1939 Heinrich Himmler: «Det jødiske folk kommer til å bli utryddet», 4. oktober 1943

215 216

Det gode mot det onde Elie Wiesel: «Den farlige likegyldigheten», 12. april 1999 Boris Jeltsin: «Vi er alle skyldige», 18. juli 1998 Chaim Herzog: «Hat, uvitenhet og ondskap», 10. november 1975

221 226 228

Profeter Moses: «Du skal ikke slå i hjel», Andre Mosebok, vers 1–26 Jesus av Nasaret: «Salige er de som er fattige i ånden», Bergprekenen, Matteus-evangeliet, 1. århundre e.Kr. Profeten Muhammed: «Vend ansiktet mot den hellige moské!» Fra al-Baqarah («Kua»), vers 2 (144–50), 600-tallet e.Kr.

235 237

238

Advarsler J. Robert Oppenheimer: «Vi er ikke bare vitenskapsmenn, vi er også mennesker», 2. november 1945 Greta Thunberg: «Vi kan ikke løse en krise uten å behandle den som en krise», 3. desember 2018

243 244

Avskjeder Eva Perón: «Vær tro mot Perón», 17. oktober 1951 Martin Luther King Jr.: «Jeg har sett det lovede land», 3. april 1968 Attila, hunernes hersker, gravtale ved hans trofaste følgesvenn: «Høvdingen over de tapreste stammer falt hverken for fiendens hånd eller forræderi, men i gledens stund.» År 453 f.Kr. Richard Nixon: «Ingen kommer til å skrive en bok om min mor», 9. august 1974 William Pitt den yngre: «Europa kan ikke reddes av én mann alene», 9. november 1805 Nero: «Hvilken kunstner verden vil miste i meg!», 9. juni 68 e.Kr. Barack Obama: «Vi gjør dette på grunn av hvem vi er», 1. mai 2011 Napoleon Bonaparte: «Soldater i den gamle garde: Jeg byr dere farvel», 20. april 1814 Edward VIII: «Kvinnen jeg elsker», 11. desember 1936 Aleksander den store: «Marsj!», august 324 f.Kr. Karl I, «Jeg går fra en forgjengelig til en uforgjengelig krone», 30. januar 1649 Ronald Reagan: «Ingenting slutter her; våre forhåpninger og våre ferder fortsetter», 28. januar 1986

249 253

256 257 261 262 265 269 270 272 276 280

Innledning

Venner! Brødre og søstre! Kamerater! Kjære landsmenn! Deres Majesteter og Høyheter! Kjære barn! Soldater! Mine damer og herrer! Innledningen til en tale kan si deg mye. Dronning Elizabeth I åpner talen sin på majestetisk vis: «Mitt elskelige folk». Mandela sier ganske enkelt «Kamerater og venner». Lincoln begynner slik: «Kjære landsmenn». Toussaint Louverture bruker en blanding: «Brødre og venner!» Robespierre: «Borgere og folkets representanter». Michelle Obama kaller forsamlingen av skolejenter for «verdens fremtidige ledere». Stalin endrer hele sitt forhold til det sovjetiske folket da han 3. juli 1941, etter den tyske invasjonen, tiltaler dem ikke bare som kamerater, men som «brødre og søstre» og «kjære venner». Den jødiske opprørslederen Eleazar kaller sitt folk «storsinnede venner» da han ber dem begå masseselvmord sammen med seg. Å kalle tilhørerne «venner» kan være en god start, men Cromwell tar en annen tone når han taler til engelske parlamentarikere: «Elendige leiesoldater … ynkelige prostituerte». Donald Trump henvender seg ikke direkte til publikum, men sier bare: «Wow! Whoa! Litt av en forsamling. Tusenvis!» Innledningen til en tale handler om å definere relasjonen – kontrakten mellom taler og tilhørere, kontakten og pakten – mellom taler og publikum. Inviter dem inn, få dem til å slappe av, men ikke bli for avslappet, for selv

HISTORIENS TALER

den mest egalitære taler må ta styringen og peke ut kursen. Dette er en helt ny bok med historiens største taler – og en ledsager til min bok Historiens skrift. Brevene som forandret verden. Dette er taler alle burde kjenne til. Noen er kjente, som seg hør og bør, andre er forhåpentlig nye for deg. Jeg skulle gjerne ha sagt at talene som forandret verden, er de mest poetiske, sannferdige og aktverdige; oder til frihet, lovsanger til toleransen. Visst er det mange av det slaget, men de sterkeste talene handler ikke bare om kjærlighet, skjønnhet og poesi. Flere av dem er hensynsløse projeksjoner av kompromissløs makt, løgner, hat og bakvaskelser som umenneskeliggjør «fienden» med grusomme overdrivelser. Slike taler beveger verden like mye som de edleste og mest heltemodige. Denne samlingen inneholder både de beste og de verste. Enkelte av de mest avskyelige er med, dels av fascinasjon over å se ord som fikk så mange i tidligere tider til å gjøre unevnelige ting, dels av undring over den åpenbare sammenstillingen av ondskap og absurditet. Fremfor alt tar jeg med disse onde talene fordi sannheten om disse hendelsene er blitt utfordret i en tid med historisk uvitenhet, tilbakevendende hat og konspirasjonsteorier. Det har aldri vært viktigere å se og høre de nakne bevisene, det har aldri vært viktigere å vite slike ting og innse at det var tider da ord bidro til ikke bare å normalisere vold og hat, men til å gjøre det ønskverdig. Mange av disse talene er høyst relevante i dag, selv om de ble holdt for flere hundre år siden. I en tid preget av populisme, brexit og trumpisme, når sinne og irritasjon over tradisjonelle nasjonalforsamlinger og politikere er intenst, lyder Cromwells rasende angrep på sine parlamentarikere sørgelig velkjent – han ville «tørrlegge sumplandet». Det er ikke mulig å høre talene til Sojourner Truth, Martin Luther King og Toussaint Louverture uten å tenke over hvordan rasismen

INNLEDNING

i både USA og Europa har overlevd og florerer. Det er tragisk at det i det 21. århundret er relevant å ta med en tale mot antisemittisme – antijødisk rasisme – og antisionisme av Chaim Herzog. I Stalins tale hører vi den opprinnelige stalinistiske versjonen av antisemittismen som nå gjør seg gjeldende på den britiske venstresiden. Når vi leser disse talene, må vi minnes ideen som er tilskrevet Edmund Burke, men som først ble uttalt av John Stuart Mill i en tale i 1867: «Dårlige mennesker trenger ikke mer for å nå sine mål enn at gode mennesker ser på og ikke gjør noe.» De beste av disse talene er eksempler på anstendighet og høyverdig litteratur og kan nytes på alle plan. Det fineste er når taler, budskap, publikum og tid går opp i en høyere enhet, en blanding av ferdigheter, lykketreff og samklang som blir til gull i en slags alkymi. Det er lett å sette opp regler for talekunsten. Taler må være korte, men ikke lettvinte, meningsfylte, men ikke kjedelige, kraftfulle, men ikke nedlatende, dramatiske, men ikke tilgjorte, selvsikre, men ikke bombastiske, personlige, men ikke hovmodige, følelsesladde, men ikke sentimentale, modige, men ikke overmodige, vakre, men ikke kunstige, engasjerte, men ikke poserende, intense, men ikke melankolske, oppriktige, men ikke forfengelige, verdenshistoriske, men ikke svulstige. «Taleren må besitte en logikers skarphet, en filosofs visdom, et nærmest poetisk språk, en advokats hukommelse, en dramatikers stemme, den beste skuespillers gester,» skrev Cicero, en av Romerrikets beste talere, i essayet Om talekunst. «Ingenting er derfor sjeldnere å finne blant mennesker enn en fullkommen taler.» Dette ble skrevet i år 55 f.Kr., men er like sant i dag. De mest avslørende talene er de mest personlige. I Aleksander den stores taler kan vi selv etter 2000 år høre hans stolthet over egen guddommelige storhet – og raseri over sine oppviglerske menns utakknemlighet og frekkhet. Nixons

HISTORIENS TALER

avskjedstale til sine medarbeidere må være den flaueste han noen gang holdt. I Stalins hemmelige siste tale møter vi den sanne tyrannen som ond gammel mann. Ekthet og korthet. Essensen av en stor tale er alltid evnen til å formidle et enkelt budskap formulert for å passe til et utvalgt publikum, ikke bare i ord, men i sammensmeltingen av budskap og talerens personlighet. Autentisiteten i samvirket mellom taler og budskap avgjør om det blir suksess eller fiasko. Veltalenhet har med skuespillerkunst å gjøre. Den krever noe av skuespillerens talent og showmannens triks, men er noe helt annet. I teatret vet publikum at skuespilleren spiller en oppdiktet rolle og følger ham inn i fantasien. I talekunsten er det omvendt. Det er sant nok en scene, en forestilling, et drama, men publikum må stole på at «skuespilleren» ikke spiller, må tro på hans eller hennes oppriktighet og at de tror fullt og fast på seg selv. «En veltalende mann er ingen perfekt taler, men en som er sørgelig fordrukken på en viss overbevisning,» skrev Ralph Waldo Emerson. Den troen på seg selv, som er sjelden hos de fleste dødelige, men essensiell hos ledere, kan være både en dyd og en sykdom. Den verdifulle selvtilliten kan så lett forfalle til sykelig narsissisme. «Alle store talere var dårlige til å begynne med,» mente Emerson. Det er ikke alltid sant: Danton var den fødte taler – du kan høre hans inderlige energi. Sammenlign Hitler og Churchill. Begge arbeidet usedvanlig mye med talene sine. På bilder av Hitler tatt av hoffotografen hans poserer han som en forfengelig skuespiller mens han forbereder sceneshowet sitt. Hans håndlanger Goebbels mintes at Hitler skrev om talene omtrent fem ganger og dikterte endringer til tre sekretærer på en gang. Churchill, som opprinnelig stammet og lespet litt, bekrefter Emersons poeng. Han skrev talene sine for hånd, om og om igjen, og rettet og finpusset. Hitlers opptredener

INNLEDNING

var teatralsk spektakulære og krevende som en idrettsprestasjon. De kunne være flere timer lange og ble til å begynne med fremført i hete, tettpakkede ølkjellere, senere på flombelyste arenaer. Men på papiret er talene hans middelmådige. Med Churchill var det motsatt. De ble avlevert nesten uttrykksløst i Underhuset eller i et BBC-studio, men formuleringene er glitrende og tidløse. Begge fungerte bra på radio. Men ville de fungert like bra på TV? I hvert fall ikke Churchills. Den melodramatiske filmen Viljens triumf viser at Hitler kunne ha vært en enda større stjerne hvis han hadde hatt CNN til å overføre folkemøtene. På en måte er taleren særdeles utsatt, men belønningen er at han kan henvende seg direkte til publikum. Talene fra den franske revolusjonen endte ofte med at taleren ble arrestert og halshugd – en umiddelbar reaksjon som både Robespierre og Danton oppmuntret til og falt som offer for. Det var det samme i det demokratiske Athen. Aleksander den store kunne ha blitt hugd ned av opprørske soldater da han refset dem så nådeløst. Taleren løper en risiko, og sjansespillet kan føre til at han vinner publikums gunst. Da Napoleon talte til sin gamle garde, spilte han på det nære forholdet mellom general og soldater. Da han vendte tilbake for å ta makten under de 100 dagene, behøvde han bare tale til dem, så gikk de over til ham. I 1989 mistet den rumenske diktatoren Nicolae Ceausescu kontrollen over landet, da talen han holdt endte med buing og så revolusjon. Han rømte i helikopter og ble arrestert og henrettet. I vårt århundres Venezuela har den brutale og klossete diktatoren Nicolas Maduro flere ganger avslørt sin uvitenhet med komiske forsnakkelser. Under en tale om utdanning mente han å sitere Jesu lignelse om fem brød og to fisker, men sa i stedet «mangfoldiggjøre oss slik som Kristus mangfoldiggjorde penisene – beklager, fiskene og brødet», til allmenn lat-

HISTORIENS TALER

ter. De spanske ordene for fisk og penis er nokså like, men ikke identiske. En tales lengde er ofte proporsjonal med dens forfengelighet. «Kortfattethet er veltalenhetens store sjarm,» forkynte Cicero. Han mente at «den beste taler er poengtert og engasjert». Lincolns mesterverk fra Gettysburg er bare på 278 ord, mens Cubas kommunistiske diktator Fidel Castro kunne snakke i sju timer. Han søkte å fremstå som den inkarnerte machomann: viril, nesten fallosaktig, utholdenhet kombinert med diktatorisk allmakt. Hitlers og Mussolinis taler under krigen var også ulidelig lange. «Taler som måles i timer, dør når timen er omme,» sa Jefferson. William Pitt den yngres tale varte bare noen sekunder, men er praktfull. Makten til å kjede sitt publikum er et klassisk uttrykk for tyranni. Jo friere publikum, jo mindre tåler de. Men forlokkende salgstriks fungerer, og ikke bare det, de kan være svært så fengende. Som eksemplene Hitler, Eva Peron og andre i denne samlingen viser, fryder publikum seg i møtet med skamløs karisma, patos og drama. Teatralske virkemidler og flokktilhørighet går sammen om å forføre og forgifte, og publikum går inn i en slags massepsykose. Det er forskjell på demagogi og veltalenhet. «Veltalenhet kan ikke eksistere under et despotisk styresett,» skrev Tacitus i essayet Dialogus de oratoribus. «Den kan bare eksistere i land der frie institusjoner blomstrer. Ingenting kan måle seg med overbevisende tale når det gjelder å forvirre tanken, velte oppfatninger og påvirke følelser hos et publikum som ikke er vant med talekunstens triks og lurerier.» Men skillet mellom vulgaritet og veltalenhet kommer an på øyet som ser. Prektighet kan kjede lytterne til døde. «Når vi gjør gode gjerninger, er vi generelt kjølige, sløve og trege og av alle ting redde for å være for korrekte,» bemerker Edmund Burke. «Onde gjerninger og urett er en helt annen stil. De finpusses

INNLEDNING

med en dristig mesterhånd, berørt som de er av sterke lidenskaper som frembringer all vår energi, når vi undertrykker og forfølger.» Djevelen får ofte de beste replikkene. Robespierres oppfordring til terror er mektig, elegant og blodtørstig. Men det er ikke alltid tilfelle. Himmler var ingen stor taler. Taler er maktens redskaper, like viktige som artilleri og gull: «instrumenter som en president bruker til å styre», for å si det med John F. Kennedys ( JFK) taleskriver Ted Sorenson. Også uten poesien til en Martin Luther King er det metoder som får dem til å fungere. «Har du et viktig poeng du vil ha frem,» sa Churchill, «ikke prøv å være smart og finurlig, bruk en rambukk. Få frem poenget én gang, og en gang til. Og en tredje gang. En skikkelig trøkk!» En tale kan inneholde en historie som kan føles hjerteskjærende i ettertid. Egypts president Sadat og Israels statsminister Rabin gjorde begge karriere som krigsherre – og da de sluttet fred, var talene deres mektige, ikke bare fordi de var glimrende skrevet (Rabins var spesielt gripende siden han som person var unnselig, tøff og tilknappet). De virker enda sterkere nå som vi vet at de begge måtte bøte med livet for sitt mot. Det er umulig å lese Martin Luther Kings «Jeg har sett det lovede land» uten å spørre seg om han innså at han var fortapt. Så har vi den siste avskjeds ritual. Den døende Evitas farvel fra Casa Rosada er like følelsesladet som sangen fra musikalen hun var inspirasjon til. Napoleons tårevåte avreise grenser til billig melodrama – svært forskjellig fra kong Karl Is triste, elegiske opphøydhet før henrettelsen. Det er vanskelig å sørge over den nådeløse drapsmannen i det hemmelige politi, Jezjov, som appellerer til sin herre Stalin før han blir skutt. De beste talerne har evnen til å levendegjøre ideer og visjoner – «brennende tanker», som den amerikanske populisten William Jenning Bryan kalte det – slik at publikum føler de er

HISTORIENS TALER

en del av noe større enn dem selv, del av en drøm som kan gå i oppfyllelse. JFKs innsettelsestale og Martin Luther Kings «Jeg har en drøm» oppnår begge dette. Taler i krigstid har en særlig funksjon. De avhenger av hvordan forventninger forvaltes. Dronning Elizabeth I gjorde en dyd av å være det såkalt svake kjønn. Churchill «mobiliserte det engelske språket og sendte det i krigen» (for å si det med CBS-reporteren Edward Murrow, senere gjentatt av JFK) ved å tilby kun blod, svette og tårer. Den jødiske befalhaveren Eleazar overtalte 900 mennesker til å begå masseselvmord ved Masada fremfor å bli henrettet, slavebundet og voldtatt av de romerske seierherrene. Taler som starter kriger, lover rask gevinst i bytte mot beskjedne blodsutgytelser – fortrinnsvis fiendens blod. Pave Urban II oppfant kristen hellig krig som ekvivalent til islamsk jihad og oppildnet de første korsfarerne til å ta Jerusalem ved å tilby en blanding av tro, botsøvelse og plyndring. Hitlers tale som innledet andre verdenskrig med invasjonen av Polen, er full av militaristisk skryt. Tilhørerne trodde seieren var sikret siden han hadde overlistet alle stormaktene og annektert to land uten at det var løsnet skudd. Og da han erklærte krig mot USA i desember 1941, trodde han at det ikke var noe å tape, og at han skremte USA fra å blande seg inn i Europa. Konsekvensene var de stikk motsatte. Elizabeth, Hitler, Churchill og Lincoln skrev sine taler selv, men JFK samarbeidet med Sorenson om sine taler. Reagans taler ble glimrende formulert av Peggy Noonan. De beste taleskriverne er litterære buktalere. De er formet etter taleren, men de kan også skape en ny personlighet. Noonans «cowboy» og hans (Reagans) klagesang over at han må trekke seg, spiller på myten om en gammel cowboy fra Det ville vesten:

INNLEDNING

Det er fremdeles mye buskas å rydde ute på ranchen, gjerder å reparere og hester å ri. Men jeg vil dere skal vite at hvis ilden skulle dø ut, har dere mitt telefonnummer og adresse, i tilfelle dere skulle trenge en fotsoldat. Bare gi meg beskjed, så kommer jeg, så lenge ordene ikke svikter meg, og så lenge dette fine landet streber etter å være noe spesielt i sitt skinnende øyeblikk her på jorden. Men det må være troverdig for å virke autentisk. Det velpolerte kan være mistenkelig; snakkesalighet blir fort til ordgyteri. Trotskij var trollmannen av talerne under den russiske revolusjonen, men til slutt mistrodde de brutale bolsjevikene hans artisteri og ville heller ha en som gjorde en dyd av sin mangel på magi, som han fremstilte som saklighet: Stalin. Gladstones opptredener overfor store tilhørermasser forbløffet med sin eleverte energi, men de var også oppvisninger av svulstig forfengelighet som ble stukket hull på av hans vittige rival Disraeli, som kalte Gladstone «en sofistikert retoriker, beruset av sin egen ordrikdoms overflod». Talekunsten har endret seg med tiden takket være den teknologiske utviklingen. Noen av talene fra antikken ble nedskrevet av historikere som helt eller delvis diktet opp taler de ikke hadde hørt – men det er sannsynlig at Josefus, Tacitus og andre som er gjengitt her, snakket med folk som var til stede. Noen av disse talene var ting en monark snakket med hoffolk om over spisebordet, slik som Djengis Khans tanker om det å erobre fremmed jord og Muawiyahs uttalelser om kunsten å herske. Kleopatras replikk om hennes skjebne ble trolig gjengitt av Octavian og nedskrevet av den sentralt posisjonerte historikeren Livius – jeg regner den som en tale, fordi hun var klar over at de kanskje var hennes siste ord på historiens scene. Hele Neros liv som keiser var en famlende teatralsk opp-

HISTORIENS TALER

treden – som om han levde i et romersk realityshow. Hadde han levd i dag, ville han helt sikkert vært med i et. Av alle oldtidens tyranner er han underlig nok den mest moderne. Han ville passet godt inn i det 21. århundrets politiske spillfekteri. Gjennom det meste av historien har det bare vært et lite mindretall, maksimum noen tusen, som har hørt stormenns taler. De som ble holdt i det romerske senatet, i Athens ekklesia og i det engelske parlamentet, ble opprinnelig bare hørt av dem som var til stede. Det samme gjelder taler på slagmarken holdt av Aleksander den store før slaget ved Issos, og Henrik V før Agincourt. Problemet ble løst ved at offiserer etterpå gjenga talene til sine regimenter. I det trykte ords tidsalder kunne publikum lese en offisiell versjon – for eksempel ble Elizabeth Is Tilbury-tale publisert. Før radio og TV var politiske taler en form for underholdning, nesten i samme grad som teater og konserter. Flere tusen møtte frem for å høre Gladstones Midlothian-taler. Etter at mikrofonen ble oppfunnet i 1877, kunne talere nå ut til mye større folkemengder, og senere til hele arenaer. «Jeg vet at mennesker lettere lar seg overbevise av det talte ord enn av det trykte, at alle store bevegelser har store talere, ikke forfattere, å takke for sin fremvekst,» skrev Hitler i Min kamp. Men fremførte utlegninger for store forsamlinger manglet den intimiteten som TV-mediet kunne by på fra tidlig på 1950-tallet. TV var til fordel for noen og til ulempe for andre. Kennedy tok seg godt ut, mens Nixon virket reservert. Talere kunne nå et enda større publikum, men oppmerksomhetsspennet ble kortere. Enkelte taler ble redusert til slående formuleringer og sitatvennlige utsagn. Lydopptak og video gjorde at taler kunne holdes på enerom og kopieres og spres. Den iranske revolusjonen ble ikke vunnet på gatene og i moskeene, men ved hjelp av kassetter med Khomeinis taler som ble smuglet

INNLEDNING

inn i landet. Osama bin Laden spredde sin jihadisme på smuglede videoer. Internett og podkast vakte ny interesse for å lytte til ord, selv om man skulle tro at døgnkontinuerlige nyhetssendinger, en mengde nye radio- og TV-kanaler og smarttelefonepidemien ville svekket publikums tålmodighet. Den lakoniske Lincoln ville ikke hatt noen problemer med dette, selv om hans ulenkelige, rykkete bevegelser neppe ville gjort seg på skjermen. Men for noen har sammensmeltingen av nyheter og underholdning fungert. Den elegante Obama holdt taler – nydelige, nesten klassiske setninger, utsøkt fremføring (et snev av Martin Luther King) og inspirerende temaer (ekko av Lincoln) – som ga ham presidentvervet. Samtidig er hans rake motsetning, den bombastiske Trump, en ukonvensjonell, men svært dyktig kommunikator og taler som improviserer lange, springende taler som fryder hans fremmøtte tilhengere. De er ofte blitt kringkastet i sin helhet og har vakt beundring selv hos hans kritikere. Man husker ikke formuleringene, men inntrykket er autentisk og uforglemmelig. Trumps taler peker mot en generell tendens: I dag appellerer talekunsten mer til det emosjonelle og populære enn noensinne, mer enn selv i Ciceros Roma og Perikles’ Athen. Unge talere som Greta Thunberg og Malala kan bli verdensberømte på et blunk med en TV-sendt tale i kampen for klimatiltak eller utdanning. En glimrende forfatter som Chimamanda Ngozi Adichie kan snakke om feminisme i en podkast og nå millioner. Taler – eller bare videosnutter eller korte utdrag av taler – blir sett mange millioner ganger på nettet. Taler som medium har aldri hatt større gjennomslagskraft, fordi TV og internett aldri har vært mer dominerende, mens de gamle mediene – aviser, først og fremst, og troverdige TV-nyheter – har tapt seg farlig mye. Så langt er det autoritære ledere og populister som best har unyttet dette, ved

HISTORIENS TALER

å appellere direkte til «folket» over hodet på de tradisjonelle mediene. Men kan de gjøre det, så kan andre det også. Denne bokens egentlige tema er en hyllest til – og advarsel mot – språkets makt. Ledere er ansvarlige for sine ord, og ord har konsekvenser. Vold i språket alminneliggjør voldelig praksis. Når morderiske ledere som Robespierre, Lenin og Hitler snakket, var de overraskende ærlige om sine intensjoner, men i stedet for å dømme dem ut fra det de sa, ignorerte eller nedtonet lytterne innholdet, av ønsketenkning eller skjebnesvanger undervurdering. Ord og ideer om vold bidro til å gjøre 1900-tallet til et blodig århundre. I vår tid med populisme, rasisme, antisemittisme og konspirasjonstenkning må vi alltid dømme politikere på deres ord. «Når dårlige mennesker slår seg sammen,» skriver Burke, «må de gode gjøre felles sak, hvis ikke vil de falle, én etter én.» Når Burke sier «gjøre felles sak», kunne vi si: skriv din egen tale, bruk dine egne ord, finn en taler som kan formidle ideer til et nytt publikum. Dagens mote er å overdrive motpartens ondskap, anklage ham for ikke nærmere definert svik, dehumanisere imaginære «fiender» og påståtte «utenforstående» ved å bruke en urovekkende blanding av absurd nostalgi, oppkonstruerte fakta, hemningsløse overdrivelser og trusler om vold. Dette fører til svekkelse av tillit og respekt og til ytterligere polarisering, som i sin tur gjør det enda vanskeligere å ta beslutninger basert på kompromiss. Å unnlate å inngå kompromisser kan føre til at sivilsamfunn bryter sammen. Denne onde sirkelen omfatter ikke bare venstre- og høyresiden, den er et ekko og en gjenspeiling av hverandre, som «i et speil, i en gåte». Og samtidig viser mange av de utsøkte talene i denne boken at ord kan være salven som leger sårene, en eliksir for brutale tider. Eller en gift. Jeg håper du i dette utvalget vil finne noen av de fineste ordene som noen gang er uttalt – og noen av de nedrigste.

INNLEDNING

Ord er viktige. Respekter dem – og dem som bruker dem vel. Gjør et valg. Språk er alt. Takk – og god natt. Simon Sebag Montefiore London, 2019

Takk

Jeg vil takke dem som har hjulpet meg å velge ut disse talene: Jonathan Foreman, Kate Jarvis, min mor April Sebag-Montefiore (92), min svigerinne Sarah Palmer-Tomkinson, F.M. Eloischari, mine forleggere Holly Harley, David Shelley, Katie Espiner, Jenny Lord, agentene Georgina Capel, Rachel Conway, Irene Baldoni og Simon Shaps. Takk til familien: Santa, Lily og Sasha, som hjalp til med boken og som den er dedisert til.

Forfatterens merknad Mange av disse talene er temmelig lange. Med risiko for å fornærme puristene har jeg redigert de lengste slik at lesere flest kan nyte dem.