Hilde Diesen Revolusjonens datter

papirer, opplyst av leselampene, det ser malplassert ut, som i en ballett der en av danserne skjærer ut i et feiltrinn. Jeg la fra meg en mappe, prestens tale i Johan og Gundelles bryllup i Tjølling kirke året 1844. Det var så lenge siden at romantikken var forduftet, så uinteressant at jeg var nær ved å sovne. Jeg trengte kroppslig påfyll.

Lesesaler er veldig stille, et kremt, et host eller mager som romler og høres ut som ras fra tak. Matpause. Jeg bestemte meg for å droppe de siste mappene.

Da jeg skulle til å pakke sammen, var det at jeg ble hengende ved en utenpåskrift. «Tante Lise», stod det. Skrevet med rød fargeblyant. Innholdet var tynt. 10-15 brev til «Min inderlig kjære Johan fra Din stedse hengivne Veninde og Tante Elise Sverdrup» og et par brev til sakfører Sverdrup fra proprietær Frederik Johansen om «Tantes død» med beskjeder angående begravelsen. Dertil listen over «Efterladenskaber hvorover ingen Bestemmelse haves» og flere boklister. Hvorfor i all verden var ikke disse papirene kastet? Sortert ut allerede da dokumentene ble levert til oppbevaring i Riksarkivet 1892, «sammes eiendom 1935». Tilgjengelig for hvem som helst midt under annen verdenskrig, 50 år etter Johan Sverdrups død.

Hvorfor lå «Tante Lise»s etterlatenskaper sirlig nedstøvet her?

Hva var grunnen til at disse papirene blir oppbevart som en del av et arkiv der størrelser som prester, diktere, konger og politikere skrev til hverandre i viktige anliggender? En ugift tantes brev til sin nevø. Fra tiden før kvinner hadde stemmerett, valgrett og talerett. De var umyndige personer, ansvarlige for sine handlinger, men uten mulighet til å påvirke politikk, lover eller straffemetoder. Hva gjorde hun i et arkiv som inneholdt saker med «interesse for Sverdrups offentlige virksomhet»?

Det ville tatt for lang tid å tyde de gamle brevene. Her og nå.

17