Page 1


Alyson Richman

Hele livet pü en dag Oversatt av Børge Lund


Alyson Richman Originalens tittel: The Lost Wife Oversatt av Børge Lund Copyright © Alyson Richman 2011 All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. ISBN 978-82-02-38884-3 1. utgave, 3. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Amazing Images/Alamy og iStockPhoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Med kjĂŚrlig hilsen til Charlotte, Zachary, Stephen og mine foreldre. En spesiell takk til Book Revue.


Min kjÌreste er min, og jeg er hans. Høysangen 6,3


Kapittel 1

New York, 2000 Han kledde seg omhyggelig for denne anledningen, dressen var presset og skoene pusset. Mens han barberte seg, studerte han hvert kinn grundig i speilet for å forsikre seg om at han ikke hadde oversett et eneste værhår. Tidligere samme ettermiddag hadde han til og med kjøpt pomade med sitronduft til å glatte ned de få gjenværende krøllene med. Han hadde bare én sønnesønn, bare ett barnebarn for den del, og hadde gledet seg til dette bryllupet i månedsvis. Han hadde bare møtt bruden noen få ganger, men hadde likt henne med det samme. Hun var munter og sjarmerende, latteren satt løst, og hun var i besittelse av en viss eleganse som minnet ham om den gamle verden. Han hadde ikke erkjent hvilken sjelden egenskap dette var, før han nå stirret på henne og sønnesønnen, som knuget hånden hennes. Selv da han ankom restauranten til prøvemiddagen og så den unge kvinnen, kjentes det som om han ble rykket tilbake til en annen tid. Han la merke til at noen av de andre gjestene ubevisst tok seg til halsen da de så jentas hals, som strakte seg så vakker og lang opp fra fløyelskjolen at hun så ut som om hun var klipt ut av et Klimt-maleri. Håret var satt løst opp i nakken, og to små juvelbelagte sommerfugler med glitrende følehorn satt rett over det venstre øret og så ut som om de akkurat hadde landet på det røde håret. 9


Sønnesønnen hadde arvet de mørke, uregjerlige krøllene hans. Med sin nervøse fikling var han den rake motsetning til bruden, som kom seilende inn i rommet. Han så ut som om han hadde trivdes bedre med en bok mellom hendene enn et sjampanjeglass. Men det var en avslappet atmosfære mellom dem, en balanse som fikk dem til å virke perfekt tilpasset hverandre. Begge var smarte, høyt utdannede tredjegenerasjons amerikanere. Stemmene deres hadde ikke et snev av aksentene som preget besteforeldrenes engelsk. Søndag morgen skulle New York Times trykke følgende kunngjøring: Eleanor Tanz ble viet til Jason Baum i går kveld på The Rainbow Room på Manhattan. Rabbi Stephen Schwartz forrettet. Bruden (26) er utdannet ved Amherst College og arbeider nå ved kunsthåndverksavdelingen ved auksjonshuset Christie’s. Brudgommens far, doktor Jeremy Tanz, er spesialist i onkologi ved Memorial Sloan-Kettering Hospital på Manhattan. Hennes mor, Elisa Tanz, arbeider som ergoterapaut for New Yorks offentlige skolevesen. Brudgommen (28) er utdannet ved Brown University og Yale Law School og ansatt som advokatfullmektig ved Cahill Gordon & Reindel advokatkontor. Hans far, Benjamin Baum, var inntil nylig advokat ved Cravath, Swaine & Moore i New York. Brudgommens mor, Rebekkah Baum, er pensjonert lærer. Paret ble introdusert for hverandre av felles venner.

Ved hovedbordet ble den eneste levende besteforelderen på hver side presentert for hverandre for første gang. Igjen ble brudgommens bestefar bergtatt ved synet av kvinnen foran ham. Hun var mange titalls år eldre enn barnebarnet, men det var noe kjent med henne. Han følte det med det samme, fra første øyeblikk han så henne i øynene. «Jeg kjenner deg fra et eller annet sted», klarte han omsider å presse fram, selv om han plutselig følte seg som om 10


han snakket med et spøkelse, ikke med en kvinne han akkurat hadde møtt. Han fikk en fysisk reaksjon, langt inn i innvollene, som han ikke helt skjønte. Han angret på at han hadde drukket det andre glasset med vin. Det vred seg i magen. Han fikk nesten ikke puste. «Du tar nok feil», sa hun høflig. Hun ville ikke være uforskammet, men hun hadde også gledet seg til barnebarnets bryllup i månedsvis og hadde ikke lyst til å gå glipp av noe av feiringen. Da hun så jenta gli gjennom folkemengden, alle gjestene som snudde kinnet til for at hun skulle kysse det, konvoluttene som ble trykt inn i hennes og Jasons hender, måtte hun klype seg i armen for å forsikre seg om at hun virkelig var i live og fikk se alt dette. Men den gamle mannen ved siden av henne nektet å gi seg. «Jeg tror helt bestemt at jeg kjenner deg fra et eller annet sted.» Skyggen av noe mørkeblått under det gjennomskinnelige stoffet i ermet hennes fikk det til å gå kaldt gjennom den gamle kroppen hans. «Ermet ditt …» Fingeren hans skalv i møte med silken. Hun gjorde en grimase da han berørte håndleddet hennes. Ubehaget sto skrevet i ansiktet på henne. «Kan jeg få se under ermet ditt?» Han visste at han var uhøflig. Hun så rett på ham. «Kan jeg få se på armen din?» sa han igjen. «Vær så snill.» Denne gangen hørtes han nesten desperat ut i stemmen. Hun stirret på ham, låste blikket til hans. Som i transe dro hun opp ermet. Der, på underarmen, ved siden av et lite, brunt fødselsmerke, var det tatovert seks tall. «Husker du meg nå?» spurte han skjelvende. Hun så på ham igjen, som om hun ga kjøtt og blod til et spøkelse. «Lenka, det er meg», sa han. «Josef. Ektemannen din.»


Kapittel 2

New York, 2000 Kvelden før hadde hun lirket bildet ut av papphylsen og glattet det ut som et gammelt kart. I over seksti år hadde hun tatt det med seg overalt hvor hun dro. Først gjemt i en gammel koffert, deretter rullet sammen i et metallrør og skjult under golvplankene, og til slutt stuet inn bak en stabel med esker i et overfylt skap. Bildet var tegnet med tynne svarte og røde streker. En hektisk energi skinte gjennom hver bevegelse kunstneren hadde gjort i et forsøk på å fange scenen så raskt som mulig. Hun hadde alltid følt at det var for hellig til å vise fram, som om eksponeringen for lys og luft eller, kanskje enda verre, blikkene til folk som var på besøk, ville bli for mye for det sarte lerretet. Så det ble liggende i en lufttett boks, låst inne akkurat som Lenkas tanker. Noen uker tidligere, mens hun lå i sengen, hadde hun bestemt seg for at tegningen skulle være hennes bryllupsgave til barnebarnet og brudgommen.

LENKA Når Vltava-elven fryser til, får den samme farge som et østersskjell. Som barn så jeg menn redde svaner som var fanget i den frosne floden, ved å gå løs på isen rundt svømmeføttene deres med ishakker. 12


Jeg ble født Lenka Josefina Maizel, eldste datter av en glassforhandler i Praha. Vi bodde på Smetanovo nábˇreži, i en leilighet med en vegg av vinduer med utsikt mot elven og broen. Det var rødt fløyelstapet og forgylte speil på veggene, en dagligstue med utskårne møbler og en vakker mor som duftet av liljekonvall året rundt. Jeg vender fortsatt tilbake til barndommen min som om den var en drøm. Palaˇcinka med aprikossyltetøy, store krus med varm kakao, skøyteturer på Vltava. Håret mitt pakket sammen under en revepelslue når det snødde ute. Vi så speilbildene våre overalt: i speilene, i vinduene, i elven der nede, og i de gjennomsiktige kurvene i fars glassvarer. Mor hadde et eget skap fullt av glass til alle anledninger. Det var smale sjampanjeglass med fine blomster etset inn, spesielle vinglass med forgylt kant og frostet stett, til og med rubinfargede vannglass som ga rosa gjenskinn når man holdt dem opp mot solen. Faren min var en mann som elsket skjønnhet og vakre ting, og han var overbevist om at yrket hans frambrakte begge deler, ved hjelp av en kombinasjon av kjemi og perfekte proporsjoner. Man behøvde mer enn sand og kvarts for å lage glass. Man behøvde ild og pust også. «En glassblåser er både en elsker og en livgiver», sa han en gang til et rom fullt av middagsgjester. Han løftet et av vannglassene fra middagsbordet vårt. «Neste gang dere drikker av et av glassene foran dere, tenk på leppene som skapte den subtile, elegante formen, og hvor mange ufullkomne glass som ble knust og gjenbrukt i prosessen med å skape et perfekt sett med tolv.» Han trollbandt gjestene mens han tvinnet glasset opp mot lyset. Men han sa ikke dette for å selge eller underholde. Han var virkelig betatt av hvordan en håndverker kunne skape en gjenstand som på samme tid var sterk og skjør, gjennomsiktig, men i stand til å reflektere farge. Han så skjønnheten i både glatte glassflater og de som var kruset av myke bølger. Forretningen hans brakte ham over hele Europa, men 13


han kom alltid inn gjennom hoveddøren på samme måte som han dro. Skjorten var hvit og nystrøket, halsen luktet sedertre og nellik. «Milaˇcku», pleide han å si på tsjekkisk mens han holdt rundt mors midje med de grove hendene. «Kjære.» «Lásko moje», pleide hun å svare når leppene deres møttes. «Min elskede.» Selv etter ti års ekteskap var han forgapt i henne. Mange ganger kom han hjem med presanger han hadde kjøpt bare fordi de minnet ham om henne. En liten emaljert fugl med intrikat fjærprakt kunne dukke opp ved siden av vinglasset hennes, eller en liten medaljong med frøperler i en fløyelseske kunne havne på puten hennes. Favoritten min var en radio med trekabinett dekorert med en sol som strålte ut fra midten, som han overrasket mor med etter en tur til Wien. Når jeg lukket øynene de første fem årene av mitt liv, kunne jeg se for meg fars hånd på knotten på den radioen. De svarte hårfjonene på fingrene som skrudde for å finne en av de få stasjonene med jazz, en eksotisk og forfriskende musikk som de akkurat hadde begynt å sende i 1924. Jeg kan se for meg hvordan han snur seg mot oss og smiler og strekker ut armen mot mor og meg. Jeg kan kjenne varmen fra kinnet hans når han løfter meg opp og jeg legger bena rundt midjen hans mens han svinger mor rundt på golvet med den ledige hånden. Jeg kan kjenne duften av krydret vin som siver opp fra smekre kopper en kald januarkveld. De høye vinduene i leiligheten vår er dekt med frost på utsiden, men på innsiden er det varmt og godt. Lyset fra stearinlysenes lange oransje luer flimrer over ansiktene til mennene og kvinnene som har trykt seg sammen i stuen for å høre en strykekvartett far har leid inn. Jeg ser mor i midten, hun strekker ut en lang hvit arm for å ta en liten kanapé. Et nytt armbånd rundt håndleddet hennes. Et kyss fra far. Og jeg står inne på soverommet mitt og titter stjålent ut på all prakten og elegansen. 14


Vi har rolige kvelder også. Da bare vi tre sitter rundt et kortbord. Chopin snurrer på platespilleren. Mamma holder kortene i vifteform så bare jeg kan se dem. Hun har et lite smil i munnviken. Far lar henne vinne, og rynker pannen og later som om han er irritert. Om kvelden pakker mor dynen rundt meg og ber meg lukke øynene. «Tenk på fargen av vann», hvisker hun inn i øret mitt. Andre kvelder ber hun meg tenke på fargen av is. En annen er det fargen av snø. Jeg sovner til tanken av disse nyansene som skifter og veksler i lyset. Jeg lærer meg å se for meg de forskjellige gradene av blått, de delikate trådene av lilla, det blekeste dryss av hvitt. Og drømmene mine blir overrislet av forvandlingens mysterium.

LENKA Lucie kom til oss en morgen med et brev i hånden. Hun rakte konvolutten til far, som leste det høyt for mor. «Piken har ingen tidligere erfaring som barnepike», hadde kollegaen hans skrevet. «Men hun er et naturtalent når det gjelder barn, og hun er påliteligheten selv.» Mitt første minne om Lucie er at hun så mye yngre ut enn sine atten år. Den nesten barnlige kroppen så bortkommen ut i den lange jakken og kjolen. Men da hun knelte for å hilse på meg, ble jeg umiddelbart slått av varmen som strålte fra den utstrakte hånden. Hver morgen når hun kom inn gjennom døren, brakte hun med seg en svak duft av kanel og muskat, som om hun var tatt rett ut av bakerovnen den morgenen og ble levert på døren varm og angende – en fullstendig uimotståelig pakke. Lucie var ingen stor skjønnhet. Hun var som en arkitektlinjal – linjer og vinkler overalt. De harde kinnbena så ut som om de var hugd ut med en meisel, øynene var store og svarte, leppene små og tynne. Hun var som en mørk skogsnymfe som hadde hoppet ut av sidene på et gammeldags eventyr. Hun hadde sin egen unike magi. Hun fortryllet oss 15


alle i løpet av de første få dagene hun jobbet for familien min. Når hun fortalte en historie, løp fingrene i luften som om hun spilte på en usynlig harpe. Når hun gjorde husarbeid, nynnet hun melodier hun hadde hørt sin egen mor synge. Foreldrene mine behandlet ikke Lucie som en tjener, men som et medlem av vår utvidete familie. Hun spiste alle måltider sammen med oss, ved det store spisebordet, der det alltid var for mye mat. Og selv om vi ikke fulgte kosherreglene, drakk vi aldri melk når vi spiste en rett som inneholdt kjøtt. Den første uken hun jobbet hos oss, helte Lucie opp et glass melk til meg en dag vi hadde gulasj til middag, og mamma må ha sagt til henne etterpå at vi ikke blandet kjøtt og melk, for jeg kan ikke huske at hun noensinne gjorde den samme feilen igjen. Min tilværelse ble mindre skjermet og definitivt morsommere etter at Lucie kom. Hun lærte meg å fange løvfrosker og fiske fra Vltavas broer. Hun var en mester til å fortelle historier, og pleide å sette sammen persongalleriet av forskjellige mennesker vi hadde møtt i løpet av dagen. Mannen som hadde solgt oss iskrem ved den astronomiske klokken på Gamle bytorg, kunne dukke opp ved leggetid samme kveld som trollmann. En kvinne vi hadde kjøpt epler av på markedet, kunne senere vise seg som en aldrende prinsesse som aldri hadde kommet over sin hjertesorg. Jeg har ofte lurt på om det var Lucie eller mor som først oppdaget at jeg hadde et talent for tegning. Slik jeg minnes det, er det mor som gir meg det første settet med fargeblyanter, og Lucie som senere gir meg de første malersakene. Jeg vet at det var Lucie som først begynte å ta meg med til parken med skisseblokken og en eske blyanter. Hun brettet ut et teppe nær den lille dammen der guttene lekte med papirbåtene sine, og la seg på ryggen og tittet på skyene mens jeg tegnet og tegnet. I begynnelsen tegnet jeg små dyr. Kaniner. Ekorn. En fugl med rødt bryst. Men snart gjorde jeg forsøk på å tegne 16


Lucie, og deretter en mann som leste en avis. Senere begynte jeg med mer ambisiøse motiver, som en mor som trillet en barnevogn. Ingen av disse første skissene var særlig gode. Men som alle barn som begynner å tegne, lærte jeg meg det ved å gjøre det igjen og igjen. Med tiden begynte observasjonene mine å finne veien til hånden min. Etter at jeg hadde sittet ute i timevis og tegnet, pleide Lucie å rulle sammen skissene og ta dem med hjem til leiligheten. Når mamma spurte hva vi hadde gjort den dagen, tok Lucie fram de skissene hun likte best, og hengte dem opp på kjøkkenveggen. Mamma pleide å studere arbeidet mitt nøye, før hun la armene om meg. Jeg må ha vært nærmere seks den første gangen jeg hørte henne si: «Lenka, du vet at jeg var akkurat på samme måten da jeg var på din alder – jeg gikk alltid og bar på en blyant og litt papir.» Det var første gang jeg noensinne hørte mor kommentere en likhet mellom oss. Med det mørke håret og de bleke øynene lignet jeg mer på far enn på min elegante mor, og jeg skal love at jeg ble rørt langt inn i hjertet over å få vite at vi hadde noe til felles. Den første vinteren da Lucie var hos oss, ville mor gi henne en gave som viste hvor takknemlig hun var. Jeg husker at hun snakket med far om det. «Gjør det du synes er best, Milaˇcku», hadde han sagt åndsfraværende mens han leste avisen. Han ga henne alltid frie tøyler når det gjaldt gaver, men hun syntes alltid at hun måtte be om tillatelse før hun kjøpte noe. Til slutt fikk hun sydd en vakker cape i blå ull med fløyelsdetaljer til henne. Jeg kan fortsatt huske ansiktsuttrykket til Lucie da hun åpnet presangen, som hun først hadde vært nølende til å ta imot – hun var nesten skamfull over hvor mye mor hadde flottet seg. «Lenka skal også få en», sa mor vennlig. «For et flott par dere kommer til å bli når dere går på skøyter på Vltava.» Den kvelden så mor meg sitte i vinduet og se Lucie gå av sted for å ta trikken. 17


«Jeg blir visst nødt til å bestille en cape til deg også i morgen», sa hun og la hånden på skulderen min. Vi smilte begge mens vi så hvordan Lucie skrittet elegant ut i natten. Med ett virket hun mye høyere. Selv om hjemmet vårt alltid var fylt av melodien av klinkende glass og alle fargene i tegningene mine, kunne det også fornemmes en stille sorg mellom veggene våre. Om kvelden, når Lucie gikk hjem og kokken pakket sammen, virket den romslige leiligheten for stor for bare oss tre. Rommet ved siden av mitt ble fylt av pakker, kurver og stabler med gamle bøker. Til og med den gamle barnesengen og barnevognen min ble satt i et hjørne og dekt med et langt, hvitt laken, som to gamle spøkelser, glemt og forlagt. Iblant gikk det flere dager da jeg husker at jeg bare så Lucie. Mor inntok nesten alle måltidene på soverommet sitt, og når hun en sjelden gang viste seg, var det med hovne øyne og sikre spor i ansiktet av at hun hadde grått. Når far kom hjem, pleide han å spørre piken lavmælt hvordan det gikk med mor. Han tittet ned på brettet utenfor rommet hennes, der maten sto urørt og teen hadde blitt kald, og så ut som om han desperat ønsket å bringe lyset tilbake i det mørklagte huset sitt. Jeg husker at Lucie ba meg om ikke å stille spørsmål ved disse episodene. Hun kom tidligere enn vanlig om morgenen og prøvde å avlede oppmerksomheten min med ting hun hadde tatt med seg hjemmefra. En gang dro hun fram fra kurven et fotografi av seg selv da hun var seks, stående ved siden av en ponni. Andre ganger tok hun med seg en snor med glassperler og flettet den inn i håret mitt som en krans av buktende eføy. Hun kunne binde et blått silkeskjerf rundt kjolen min, og så lekte vi at jeg var en prinsesse som regjerte over et kongerike der alle måtte hviske. Den eneste lyden vi tillot oss å lage, var raslingen av skjørtene våre når vi virvlet rundt i rommet. Om kvelden pleide familielegen å komme innom. Han 18


lukket forsiktig døren til mors rom og la hånden på fars skulder og snakket til ham med lav stemme. Jeg sto og så på, uten å klare å skjelne hva for en sykdom det var mor kunne ha, og som gjorde at hun stengte seg inne hele dagen. Da jeg ble eldre, ble det klarere for meg at disse skyggene i barndommen min skyldtes vanskelighetene mine foreldre hadde med å få et nytt barn. Vi styrte unna alle samtaler om familier med mange barn, og jeg lærte meg å ikke spørre om å få en bror eller en søster, for de få gangene jeg hadde gjort det, hadde det bare ført til at mor brast i gråt. Noe i huset endret seg like etter at jeg fylte sju. Mor gikk rundt i noen uker med vondt i magen, men så fikk hun plutselig fargen tilbake i kinnene. I ukene som fulgte, sluttet hun å gå i de tettsittende skjørtene og jakkene som var på moten da, og valgte løsere og mer flagrende plagg. Hun ble fredeligere til sinns og bevegde seg langsommere og forsiktigere. Men det var ikke før magen hennes ble merkbart rundere, at hun og pappa kunngjorde at de skulle få et nytt barn. Man skulle kanskje tro at etter alle disse årene ville mor og far jublet over nyheten om at jeg skulle få en liten bror eller søster. Men de var svært forsiktige med å snakke om det, i frykt for at det kunne sette svangerskapet i fare hvis de uttrykte begeistring eller glede. Det var selvfølgelig en jødisk tradisjon, denne frykten for å påkalle en forbannelse over de lykkelige omstendighetene. I begynnelsen gjorde det Lucie forvirret. Når hun forsøkte å snakke om graviditeten, ville ikke mor svare henne direkte. «Så vakker og sunn du ser ut», kunne hun si til mor. Mor bare smilte og nikket. «De sier at hvis du har veldig lyst på ost, blir det en jente», sa Lucie. «Og hvis du higer etter kjøtt, blir det en gutt.» Igjen bare et smil og et nikk fra mor. Da Lucie også tilbød seg å hjelpe til med å sette i stand barnerommet på forhånd, måtte mor omsider for19


klare hvorfor hun ikke ville gjøre noe før babyen faktisk var født. «Vi setter pris på alle dine gode ønsker og tilbud om hjelp, men vi vil ikke ha noen oppmerksomhet om barnet, ikke ennå», forklarte mor vennlig. Lucie så ut som om det gikk et lys opp for henne. «Det finnes folk ute på landsbygda som tror det samme», sa hun, som om mors oppførsel plutselig var til å begripe. Allikevel prøvde Lucie å uttrykke sin glede over den gode nyheten uten å nevne den direkte. Da syrinene blomstret den våren, kom hun med nevene fulle av velduftende grener med endene pakket i strimler av våt musselin og danderte dem i vaser rundt om i leiligheten. Jeg husker at mor gikk fra rom til rom med stadig rundere mage og smilte, som om duften hadde satt henne i en slags transe. Noen ganger kom Lucie med en kurv full av mørkt brød som hennes mor hadde bakt, og satte den på kjøkkenbenken sammen med en krukke med hjemmelagd honning. Men den vakreste gaven kom hun med da barnet ble født. Min søster Marta ble født ved solnedgang. Legen kom inn i stuen, der far og jeg satt i sofaen og Lucie i en av de røde overstoppede fløyelsstolene. «Du har fått en vakker datter til», sa han til far. Far slo hendene sammen og løp inn på soverommet. Lucie overtok plassen hans på sofaen og tok meg i hånden. «Nå har du altså fått en søster», sa hun. «For en gave.» Vi ventet på at far skulle si at jeg kunne gå inn. Han kom tilbake etter noen få minutter og meddelte at vi begge kunne gå inn til mor og barn. «Lenka, kom og møt lillesøsteren din.» Lucie ga meg et lite puff, noe som var helt unødvendig, for jeg kunne ha hoppet opp fra der jeg satt. Det eneste jeg ville, var å løpe inn på mors rom og kysse både henne og min nye søster. Mor tittet opp fra bylten hun hadde i armene, og smilte til meg der jeg sto i døråpningen. «Kom, Lenka.» Hun 20


klappet på sengen med den ledige hånden mens hun holdt det tett svøpte barnet på den andre armen. Jeg gjorde store øyne, men jeg husker at jeg kjente et lite stikk av sjalusi da jeg lente meg fram og så fjonene med rødt hår på min søsters lille hode. «Gratulerer!» sa Lucie idet hun kom inn og kysset mor på begge kinn. Noen få minutter senere kom hun tilbake bærende på en bunke med sengetøy brodert med en bølgende rosa rand. «Jeg gjemte dem i skapet», sa Lucie. «For sikkerhets skyld broderte jeg ett sett i rosa og ett i blått.» Mor lo. «Du tenker på alt, du, Lucie», sa hun da Lucie la sengetøyet på nattbordet. «Du og Lenka skal få noen øyeblikk for dere selv med barnet.» Hun smilte og klappet meg på hodet. Jeg stirret på den nye søsteren min. Hun var en miniatyrversjon av mor. Den lille, avrundede haken, de melkeaktig grønne øynene og det samme røde håret. Jeg reagerte imidlertid ikke helt som forventet. Tårene vellet fram i øynene mine. Halsen snørte seg sammen. Det føltes som om noen hadde stukket hånden inn i brystet mitt og klemte rundt hjertet med all kraft. Jeg klarte ikke å kvitte meg med tanken på at jeg skulle bli byttet ut – glemt – og at mine foreldre nå skulle rette all sin oppmerksomhet mot denne lille skapningen med det engleaktige ansiktet og de små hendene som grep i luften. Selvfølgelig kom de ikke til å gjøre det, men frykten naget meg allikevel. Og jeg tror det var derfor jeg klamret meg slik til Lucie de første få månedene av Martas liv. Sakte, men sikkert innså jeg at Martas ankomst ikke betydde at jeg skulle byttes ut. Snart holdt jeg henne i armene. Jeg leste favorittbøkene mine høyt for henne, og sang de samme sangene for henne som mor hadde bysset meg i søvn med. Jeg oppdaget også at min nye søster var den perfekte modellen for mine ambisiøse forsøk på portrettkunst. Jeg brukte Martas første utviklingssteg som inspirasjon. Først 21


tegnet jeg henne sovende i vognen, deretter kravlende på stranden om sommeren. Jeg elsket å tegne henne med pastellkritt. Den myke pigmentblandingen gjorde det enkelt å få fram rundheten i kinnene og de stadig lengre armene og bena. Jeg elsket å male henne også. Martas hud var hvit som fløte og håret dyprødt som en paprika. Disse trekkene hadde hun med seg fra fødselen, men de ble bare enda mer framtredende etter hvert som valpefettet smeltet bort. Marta hadde den samme høye pannen som mor, den lille, rette nesen og den oppadvendte munnen. Å se Marta vokse var nesten som å få være vitne til min egen mors forvandling fra spedbarn til ung jente. Marta ble mer uavhengig for hver dag som gikk. Lucie trengte ikke lenger å gå ned på ett kne for å hjelpe henne med skoene eller skifte på henne hele tiden fordi hun hadde skitnet til kjolen. Den før så lubne kroppen vokste seg lang, og samtidig vokste ønsket hennes om å uttrykke sine egne meninger. Etter hvert som Marta ble eldre, begynte forholdet mellom oss å forandre seg. Hun var ikke lenger en liten dukke som jeg kunne kle opp og late som om jeg bestemte over. Vi rivaliserte ikke bare om våre foreldres oppmerksomhet, men også om Lucies. Og selv om det var over sju år mellom oss, kranglet vi stadig, og Marta fikk ofte raserianfall når hun ikke fikk det som hun ville. Da Marta var åtte år gammel, var det allikevel én ting vi hadde til felles: Begge elsket mer enn noe annet å snakke om Lucies kjærlighetsliv. Når vi kom hjem fra skolen, kunne vi mase i timevis for å finne ut om hun hadde en kjæreste. Jeg spurte og grov om det lille gullsmykket hun plutselig hadde rundt halsen, eller det nye silkeskjerfet hun bar under kragen på capen. Og Marta spurte henne om han var pen og rik, før hun brast i gråt og tryglet Lucie om å love at hun aldri skulle forlate oss uansett hva som skjedde.


Kapittel 3

LENKA Høsten 1934 meddelte Lucie oss at hun skulle gifte seg med en ung mann ved navn Petr, som hun hadde kjent siden barndommen. Han arbeidet nå som ekspeditør ved et apotek i nærheten av huset til foreldrene hennes i Kalin. Mor reagerte som om det var hennes egen datter som fortalte at hun var forlovet. Da Lucie kom på jobb dagen etter, satt mor og syersken, Gizela, allerede og ventet på henne med et titall ruller med silke stablet opp mot veggene. «Vi skal sy en brudekjole til deg», erklærte mor. «Jeg vil ikke høre noen protester.» «Kle av deg alt unntatt underkjolen og korsettet», beordret Gizela. Hun dro ut tre knappenåler fra nåleputen og slo målbåndet først rundt Lucies byste, deretter midjen og til slutt hoftene. Skjelvende og taus sto Lucie der i undertøyet. «Dette er virkelig ikke nødvendig. Jeg kan bruke den samme kjolen som søstrene mine brukte. Petr bryr seg ikke om at den er gammel eller flekkete!» «Ikke tale om!» sa mor og ristet på hodet. Hun gikk bort til Lucie, som fikk på seg klærne i en fart. Kysset hun ga henne, minnet meg om hvordan hun kysset Marta og meg. Lucie bar familiens blondeslør, et enkelt forheng som falt akkurat til kragebenet. Hun hadde en krans av tusenfryd og ville roser. Buketten var en blanding av asters og gule 23


blader. Arm i arm med faren gikk hun nedover midtgangen med de svarte krøllene kunstferdig satt opp og blikket vendt rett fram. Alle gråt da de utvekslet bryllupsløftene. Petr var like ung som Lucie, ikke mer enn 25, og jeg var ør på begges vegne. Det lå en egen skjønnhet i de fysiske motsetningene mellom dem. Han var så mye høyere enn henne, med brede, flate trekk og tykt blondt hår. Jeg la merke til hvor store hendene hans var, da han strakte dem ut for å trekke bort Lucies slør, og hvor lite ansiktet hennes var, da han løftet haken hennes. Han kysset henne så lett og tankefullt, så stille og varsomt. Mor tok fars hånd mellom sine hender og smilte til ham som om hun mintes deres egen bryllupsdag. Etter vielsen dro vi til selskapet i hennes foreldres hus. Det var et landsens våningshus med synlige bjelker og rødt tegltak. I hagen sto det krokete epletrær og velduftende pæretrær som allerede var i blomst. Det var satt opp et hvitt telt, der stengene var surret med tykke gule bånd. På en liten provisorisk scene satt fire menn og spilte opp til polka. Det var første gang jeg var i Lucies barndomshjem. Hun hadde vært hos familien min i årevis, men allikevel visste jeg lite om livet hun hadde utenom tiden hun delte med oss. Vi var så tett sammenknyttet som en familie, men det var alltid med leiligheten vår eller Praha som bakteppe. Nå fikk vi for første gang se Lucie i hennes egne omgivelser, med hennes, familie og venner. Fra hjørnet av hagen gløttet jeg på ansiktene til søstrene hennes og så hvor like de var hverandre. De delikate trekkene, den smale haken og de høye, rette kinn- og kjevebena. Lucie og faren hennes var de eneste med svart hår, resten av familien var lyse og blonde. Sammenlignet med oss var de en høylytt, støyende gjeng. Det var satt fram store mugger med moravisk øl og slivovice – hjemmelagd plommebrennevin – og digre fat med gammeldags bondekost som surkål og pølser, og den tradisjonelle stuingen med melboller. 24


Marta og jeg klappet og lo og stilte oss i ring rundt Lucie og Petr sammen med de andre. Alle jublet da tiden var inne for seremonien med å knuse en tallerken. Det var en tsjekkisk tradisjon, ikke så ulik den jødiske, der brudgommen skal knuse et glass. Men til forskjell fra den jødiske tradisjonen, som symboliserte alle årene med sorg for vårt folk, skulle den tsjekkiske vise samholdet mellom det nygifte paret. Da tallerkenen var knust, fikk Petr en kost og Lucie et støvbrett, og så feide de opp skårene sammen som et symbol på deres felles framtid. Lucie ble værende hos oss bare et år etter at hun giftet seg. Hun ble gravid i mars, og den daglige turen inn til Praha ble for slitsom. På dette tidspunktet var Marta ni år gammel, og jeg var allerede i gang med å søke meg inn på kunstakademier. Men vi savnet henne forferdelig. Hun kom fortsatt innom på besøk minst én gang i måneden, og magen stakk ut gjennom den blå capen fra mor som hun fortsatt pliktoppfyllende gikk med. Hun var rund som en liten bolle, med rosa kinn og mer glansfullt hår enn noensinne. «Hvis jeg får en jente, skal jeg kalle henne Eliška, etter deg», sa hun til mor. Nå var de begge innlemmet i mødrenes hemmelige søsterskap, og Marta og jeg så på fra utsiden. Mens Lucies kropp forandret seg gjennom svangerskapet, begynte endelig min å forandre seg også. Jeg hadde ventet i spenning på at kroppen min skulle ta igjen de andre jentene på skolen – alle virket som om de var tidligere utviklet enn meg. Den høsten sto jeg mer og mer foran speilet og stirret på meg selv. Bildet av den lille jenta svant hen, og en kvinnes ansikt og kropp kom til overflaten. Ansiktet mitt, som en gang var barnlig lubbent, var nå blitt tynnere og mer kantete, mens kroppen var mykere og hadde rundere former. I det som virket som et endelig statskupp over kroppen min, vokste bysten min tilsynelatende mange centimeter fra den ene dagen til den neste, og jeg oppdaget 25


snart at jeg ikke lenger fikk kneppet igjen flere av blusene mine. En del av meg ønsket å gi etter for alle disse forandringene og overhale utseendet mitt fullstendig. Jeg kom hjem en dag med et motemagasin og pekte på et bilde av Greta Garbo. «Vær så snill, mor», tryglet jeg. «La meg få klippe håret i en bobfrisyre!» Jeg hadde det travelt med å bli voksen, og hadde en fiks idé om at jeg kunne forvandle meg til en amerikansk filmstjerne over natten. Mor satte ned tekoppen og tok bladet fra meg. Hun smilte. «Behold flettene litt til, du, Lenka», sa hun med vemodig stemme. «Du har jo spart i årevis for å få så langt hår som dette.» Dermed beholdt jeg flettene. Mor hilste imidlertid noen av de moderne trendene som kom til Praha, velkommen. Hun elsket den nye stilen med bukser med vide ben og en romslig bluse stikkende opp av det høye, innsvingte livet. Hun kjøpte slike klær til både seg selv og til meg, og fikk til og med syersken sin, Gizela, til å sy flere bukser fra en mønsterbok hun bestilte fra Paris. Dessverre klarte ikke et skap fullt av nye, moderne klær å endre selvbildet mitt. Jeg følte meg fortsatt fanget i min keitethet. Jeg skulle ønske jeg var mer selvsikker, mer feminin, men isteden følte jeg meg bare uattraktiv og usikker. Kroppen min kjentes helt fremmed for meg nå. I årevis hadde jeg stirret på en jente med fletter og en kropp som så ut som om den var klipt ut av en papirdukkebok. Nå, etter pubertetens forvandling, var jeg forlegen over hvordan jeg bevegde meg – til og med hvordan jeg gestikulerte med hendene. Nå kunne jeg treffe et bryst med en arm der den tidligere hadde kunnet bevege seg fritt foran meg. Til og med hoftene syntes å komme i veien når jeg trodde jeg kunne klemme meg forbi mellom to stoler. Jeg prøvde å konsentrere meg om porteføljen som skulle leveres ved søknadene til kunstakademiene. Det var en håndgripelig beskjeftigelse, en jeg hadde tillit til at jeg mestret. Det siste året på gymnaset hadde jeg gått over fra enkle vannfarger og pastellstifter til å legge sjelen i oljema26


ling. All tid jeg ikke brukte på lekser, gikk til maling og tegning. Stuen vår var full av innrammede portretter jeg hadde lagd i årenes løp. De små skissene av Marta som spedbarn var nå byttet ut med et stort portrett jeg malte av henne i den hvite kjolen og det blekblå skjerfet hun hadde hatt på seg i Lucies bryllup. Jeg higet etter at portrettene mine skulle uttrykke ikke bare framtoningen til modellene mine, men tankene deres også. Hendene, øynene, posituren var som et urverk, og for å portrettere modellens indre liv måtte jeg sette dem sammen på riktig måte. Jeg forestilte meg at jeg var som El Greco da jeg arrangerte faren min i den dype, rikt utskårne stolen med rødt fløyelssete som sto i sterk kontrast til den svarte dressen hans. Jeg malte ham med hendene foldet og hvilende i fanget, med blodårenes blå bånd og de omhyggelig manikyrerte neglene. Den svarte barten hvilte over to lukkede, tankefulle lepper. Mor tilbød seg også å sitte modell for meg. Mors navn, Eliška, forkortet til Liška, betydde «rev», og det var et kjælenavn far brukte med ømhet. Jeg tenkte på det mens jeg malte henne. Jeg ba henne om å ha på seg en enkel hverdagskjole av hvit, stivet bomull med hullbroderi i halsen og på ermene. Det var slik jeg likte aller best å se henne, uten pudder i ansiktet eller de elegante klærne. Bare moren min, helt naturlig. Den bleke huden hennes, der den fikk komme til syne, var dekket av et lett dryss med fregner, som havregryn flytende i en skål med melk. Hun tidde alltid når hun hadde studert et av mine ferdige malerier. Som om hun ville si noe, men holdt inne med det. Hun snakket aldri om sin egen tid på kunstakademiet, og det tidligere livet hennes som student var innhyllet i mysterier. Hun viste aldri fram maleriene hun hadde malt før hun ble gift. Jeg visste hvor de var, for jeg hadde snublet over dem omtrent på den tiden da mor fortalte at hun var gravid med Marta. Lucie og jeg hadde gått ned til boden i kjelleren i bygården vår for å se etter en pumpe til sykke27


len min. Hver leilighet hadde en liten bod, og mor hadde gitt oss nøkkelen til vår. Jeg hadde aldri vært nede i kjelleren før, og det var som en mørk hule fylt av alles utrangerte saker og ting. Vi gikk forbi gamle møbler dekt av tungt, hvitt stoff, lærkofferter og kasser stablet opp til taket. Lucie tok nøkkelen og åpnet boden vår. Fars sykkel sto der, sammen med kasser med porselen og enda flere kasser med glass. Vi fant pumpen. Den sto ved siden av minst et dusin lerreter som sto lent opp mot veggen, dekket av et hvitt laken. Jeg husker at Lucie flyttet dem forsiktig. «Jeg tror din mor har malt disse», sa hun. Hun hvisket, selv om vi var alene i kjelleren. Med varsomme fingre skilte hun lerretene så vi begge kunne se bildene. Mors bilder sjokkerte meg. Det var ingen elegante, sirlige reproduksjoner av store mestere eller søte, idylliske landskapsmalerier fra den tsjekkiske landsbygda. Det var sensuelle og mørke malerier, malt i dype plomme- og ravtoner. Et av dem var av en kvinne som lå bakoverlent på en divan med en blek arm hvilende bak hodet og en naken torso med to rosenrøde brystvorter og et teppe nøye drapert over bena. Senere undret jeg meg over disse bildene. Bohemkvinnen som malte dem før hun ble hustru og mor, var ikke den samme som styrte husholdningen noen etasjer over. Jeg prøvde å justere bildet mitt av henne, forestille meg henne som ung kunststudent og som nyforelsket i fars armer, og lurte på om den delen av henne var helt forsvunnet, eller om den fra tid til annen dukket opp når Marta og jeg lå og sov. Lucie nevnte aldri disse maleriene igjen. Men mange år senere – da jeg desperat forsøkte å skape et fullstendig og presist bilde av mor – kom jeg tilbake til dem. Kontrasten mellom kvinnen og maleriene hennes var umulig å viske ut av bevisstheten.

28

Profile for Cappelen Damm AS

Hele livet på en dag av Alyson Richman  

Praha 1930-tallet: Kunststudenten Lenka og medisinerstudenten Josef møtes og forelsker seg. De vandrer lykkelige gjennom byens vakre gater,...

Hele livet på en dag av Alyson Richman  

Praha 1930-tallet: Kunststudenten Lenka og medisinerstudenten Josef møtes og forelsker seg. De vandrer lykkelige gjennom byens vakre gater,...