Page 1


Den fremmede


Harlan Coben

Den fremmede Oversatt av Sissel Busk


Harlan Coben Originalens tittel The Stranger Oversatt av Sissel Busk Copyright © 2015 by Harlan Coben Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-49073-7 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Sarah Jarrett/Arcangel Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til kjĂŚrlig minne om min fetter Stephen Reiter Og som en hyllest til hans barn David, Samantha og Jason


Å, min sjel, vær forberedt når Den fremmede kommer. Vær forberedt på ham som vet å stille spørsmål. Det finnes en som husker veien til din dør: Livet kan du unnvike, men ikke Døden. –T.S. Eliot


Kapittel 1

Den fremmede ødela ikke livet til Adam Price sånn med det samme. Det var det Adam Price kom til å si til seg selv senere, men det var løgn. På en måte visste Adam det med en gang, helt fra den første setningen ble uttalt, at det livet han hadde kjent hittil som fornøyd gift tobarnsfar i et forstadsmiljø, var borte for alltid. Det var tilsynelatende en enkel setning, men det lå en undertone der, noe betydningsfullt, til og med omsorgsfullt, som fikk Adam til å skjønne at ingenting ville bli som før. «Du var ikke nødt til å bli hos henne,» sa den fremmede. De var i American Legion Hall i Cedarfield, New Jersey. Cedarfield var en by som var stappfull av velstående hedgefondforvaltere, bankierer og andre herskere-av-universet-typer innen finansvirksomhet. De likte å ta seg en øl i American Legion Hall fordi det var en behagelig form for nedsnobbing der de kunne late som om de hørte til de gode, gamle gutta med beina på jorda, noe i likhet med en reklame for Dodge Ram, selv om de var alt annet enn det. Alan sto ved den klebrige bardisken. Det hang et dartbrett bak ham. Neonskilt reklamerte for Miller Lite, men Adam holdt en flaske med Budweiser i hånden. Han snudde seg mot mannen som nettopp hadde stilt seg ved siden av ham, og selv om Adam allerede visste svaret, spurte han mannen: «Snakker du til meg?» Fyren var yngre enn de fleste av fedrene der, tynnere, nesten mager, med store, gjennomtrengende blå øyne. Armene 9


var hvite og tynne med en antydning til tatovering nedenfor et av de korte ermene. Han gikk med baseballue. Han var ikke nettopp noen hipster, men det var noe nerdete ved ham, som hos menn som driver en teknisk avdeling og aldri er ute i sola. De gjennomtrengende blå øynene holdt blikket til Adam fast med en oppriktighet som fikk ham til å ville snu seg vekk. «Hun fortalte deg at hun var gravid, ikke sant?» Adam kjente at han grep hardere om flasken. «Det var derfor du ble værende. Corinne fortalte deg at hun var gravid.» Det var akkurat da at Adam følte at en slags bryter ble slått på inne i brystet, som om noen hadde startet det røde, digitale tidsinnstilte uret på en eller annen filmbombe, og at nedtellingen var begynt. Tikk, tikk, tikk, tikk. «Kjenner jeg deg?» spurte Adam. «Hun fortalte deg at hun var gravid,» fortsatte den fremmede. «Corinne, mener jeg. Hun fortalte deg at hun var gravid, og så mistet hun barnet.» American Legion Hall var fylt av byens pappaer kledd i sånne hvite baseball-T-skjorter med trekvart lange ermer og posete cargoshorts eller lavtsittende jeans. Mange gikk med baseballue. I kveld var det påmelding til lacrosselagene for fjerde, femte og sjette klasse gutter med spesiell utvelgelse til A-lagene. Hvis en noen gang skulle få lyst til å se hvordan A-typer oppfører seg i sine naturlige omgivelser, tenkte Adam, kan en bare iaktta hvordan foreldre engasjerer seg når barna deres skal plukkes ut til spesialgrupper. Dette burde Discovery Channel ha filmet. «Du følte deg forpliktet til å bli, har jeg ikke rett?» spurte mannen. «Jeg vet ikke hvem faen –» «Hun løy, Adam.» Den yngre mannen snakket med en slik overbevisning, ikke bare som om han visste det helt sikkert, men som om han oppriktig brydde seg om Adam. «Corinne diktet opp alt sammen. Hun var ikke gravid.» Ordene landet som bokseslag og gjorde Adam svimmel, 10


tappet ham for motstand og lot ham bli stående rystet og forvirret og klar til å la seg telle til åtte. Han ønsket å slå tilbake, gripe fyren i skjortebrystet og slenge ham tvers gjennom rommet fordi han fornærmet hans kone på denne måten. Men han gjorde det ikke av to grunner. Den ene var dette med at han følte seg svimeslått og tappet for motstandskraft. Den andre var måten mannen snakket på, noe ved fyrens selvsikre tonefall, den jævla overbevisningen i stemmen som fikk Adam til å tenke at det kanskje var lurest å høre på ham. «Hvem er du?» spurte Adam. «Spiller det noen rolle?» «Ja, det gjør det.» «Jeg er den fremmede,» sa han. «Den fremmede som vet noe. Hun løy for deg, Adam. Corinne. Hun var ikke gravid. Det hele var bare et spill for å få deg tilbake.» Adam ristet på hodet. Han måtte streve for å holde seg rolig og rasjonell. «Jeg så graviditetstesten.» «Falsk.» «Jeg så bildet fra ultralyden.» «Falskt, det også.» Han holdt opp en hånd før Adam fikk sagt noe mer. «Og ja, så var det magen. Eller skulle jeg si magene? Etter at det begynte å vises på Corinne, så du henne aldri naken, stemmer det? Hva gjorde hun, påsto hun at hun hadde en slags kveldskvalme slik at dere ikke kunne ha sex? Det er det som oftest skjer. Så når aborten inntrer, kan du på en måte se tilbake på hele saken og se at svangerskapet var vanskelig helt fra begynnelsen av.» En dundrende stemme i den andre enden av hallen ropte ut: «Ok, karer, ta en øl til og la oss komme i gang med programmet.» Stemmen tilhørte Tripp Evans, presidenten i lacrosseligaen, en tidligere adm.dir. på Madison Avenue og en ganske all right kar. De andre fedrene grep aluminiumstoler, av det slaget som blir brukt på ungenes skolekonserter, fra et stativ og plasserte dem i en sirkel i rommet. Tripp Evans 11


kikket bort mot Adam, la merke til det påfallende bleke uttrykket i ansiktet hans og fikk en bekymret rynke i pannen. Adam bare slo det vekk og snudde seg mot den fremmede. «Hvem faen er du?» «Tenk på meg som en frelser. Eller som en venn som nettopp har løslatt deg fra fengselet.» «Du prater bare dritt.» All samtale hadde så godt som stilnet. Stemmene var dempet, og bare skrapingen av stoler ga gjenlyd i den stille hallen. Fedrene så alle like innbitte ut. Adam kunne ikke fordra dette. Det var ikke engang han som skulle vært her – det var Corinne. Hun var kasserer i lacrossestyret, men skolen hennes hadde endret tidspunktet for lærerkonferansen i Atlantic City, og selv om dette var den største dagen i året for Cedarfield lacrosse – faktisk hovedgrunnen til at Corinne var blitt så aktiv – var Adam blitt nødt til å gå i stedet for henne. «Du burde takke meg,» sa mannen. «Hva er det du snakker om?» For første gang smilte mannen. Adam kunne ikke unngå å legge merke til at det var et vennlig smil, smilet til en healer, en mann som bare ønsker å gjøre noe godt og riktig. «Du er fri,» sa den fremmede. «Du lyver.» «Du vet bedre, ikke sant, Adam?» Fra den andre enden av rommet ropte Tripp Evans: «Adam?» Han snudde seg mot dem. Alle hadde satt seg bortsett fra Adam og den fremmede. «Jeg må gå nå,» hvisket den fremmede. «Men hvis du virkelig vil ha bevis, kan du sjekke Visa-kortet ditt. Se etter en utbetaling til Novelty Funsy.» «Vent –» «Én ting til.» Mannen bøyde seg nærmere. «Hvis jeg var deg, ville jeg trolig kjøre DNA-tester på de to guttene dine.» Tikk, tikk, tikk … pang. «Hva?» 12


«Jeg har ingen beviser for det, men når en kvinne er villig til å lyve om noe slikt, tja, da er det vel store sjanser for at det ikke er første gangen.» Og mens Adam på ny ble svimeslått av denne nye beskyldningen, fortet den fremmede seg ut gjennom døren.


Kapittel 2

Da Adam hadde fått tilbake følelsen i beina, løp han etter den fremmede. For sent. Den fremmede gled inn på passasjersetet i en grå Honda Accord. Bilen kjørte ut. Adam løp for å se nærmere, kanskje få et glimt av bilnummeret, men han så bare at den var fra New Jersey, delstaten han selv bodde i. Idet bilen svingte mot utkjørselen, la han merke til noe annet. Det var en kvinne som kjørte bilen. Hun var ung med langt, blondt hår. Da gatelyset traff ansiktet hennes, kunne han se at hun så på ham. Øynene deres møttes et kort øyeblikk. Hun hadde et bekymret uttrykk i ansiktet, av medfølelse. Med ham. Bilen dundret av gårde. Noen ropte navnet hans. Adam snudde seg og gikk inn igjen. De valgte ut hjemmelaget først. Adam prøvde å følge med, men det var som om all lyd vandret gjennom auditoriet som gjennom en tåkelagt dusjdør. Corinne hadde gjort jobben enkel for Adam. Hun hadde rangert hver gutt som hadde prøvespilt for å bli med på sjetteklasselaget, så han kunne ganske enkelt velge blant dem som sto igjen. Det viktigste – den egentlige grunnen til at han var her – var å sikre seg at Ryan, sjetteklassingen deres, ble med på all-star-bortelaget. Den eldste sønnen, Thomas, som nå i gikk andre året på high school, var blitt utelukket fra all-star-laget da han var på Ryans alder fordi 14


foreldrene hans ikke hadde vært tilstrekkelig engasjerte; det mente i det minste Corinne, og Adam var tilbøyelig til å være enig. Altfor mange av fedrene var her i kveld for å ivareta sine egne barns interesser, ikke så mye fordi de likte sporten. Medregnet Adam. Beklagelig, men sant. Adam prøvde å skyve vekk det han nettopp hadde hørt – hvem pokker var den fyren, forresten? – men han klarte det ikke. Han så uklart da han stirret på Corinnes «speiderrapporter». Hans kone var så til de grader ordentlig, nesten pedantisk, og hadde skrevet inn guttene i rekkefølge fra den beste til den dårligste. Når en av guttene ble valgt ut, strøk Adam halvt ubevisst ut navnet hans. Han studerte sin kones skråskrift, nærmest et mønster for de bokstaveksemplene som tredjeklasselæreren hengte opp over tavlen. Slik var Corinne. Hun var en sånn jente som kom til timen, klaget over at hun kom til å stryke, ble først ferdig med prøven og fikk en A. Hun var intelligent, iherdig, vakker, og … Løgnaktig? «La oss plukke ut til bortelagene, folkens,» sa Tripp. Lyden av skrapende stoler ga gjenlyd i hallen. Fortsatt som i tåke satte Adam seg i en ring med fire menn som skulle velge ut gutter til lag A og B, bortelagene. Det var her det virkelig gjaldt. Hjemmelaget ble værende i byen. De beste spillerne ble med på lag A og B og fikk reise rundt i delstaten for å spille i turneringer. Novelty Funsy. Hvorfor virket det kjent? Hovedtreneren for klassetrinnet het Bob Baime, men Adam tenkte alltid på ham som Gaston, den animerte figuren fra Disney-filmen Skjønnheten og uhyret. Bob var en oppblåst blære av en mann med et sånt blendende smil som en bare finner hos de dumme. Han var høyrøstet og skrytende og dum og ondskapsfull, og når han kom struttende med framskutt brystkasse og svingende armer, var det som om han var akkompagnert av et sound track som sang: «No one’s slick/fights/shoots like Gaston …» 15


Skyv det vekk, sa Adam til seg selv. Den fremmede drev bare gjøn med deg … Å plukke ut lagene burde bare ta noen sekunder. Hver gutt var blitt gradert fra én til ti i ulike kategorier – køllehåndtering, fart, styrke, kast, sånne ting. Tallene ble summert, og et gjennomsnitt ble satt. Teoretisk kunne de bare gå nedover listen, sette de atten beste på A, de neste atten på B, og resten nådde ikke opp. Enkelt. Men først måtte alle forsikre seg om at deres egen sønn var på de lagene de selv trente. Greit, ferdig med det. Og så begynte de med utplukkingen. Det gikk fort og greit helt til de siste som skulle plukkes ut til B-laget. «Jimmy Hoch burde være med,» fastslo Gaston. Bob Baime snakket ikke. Han fastslo eller erklærte. En av de unnselige assistenttrenerne hans – Adam visste ikke hva han het – sa: «Men både Jack og Logan har bedre gjennomsnitt enn han.» «Ja, det stemmer,» erklærte Gaston. «Men jeg kjenner denne gutten. Jimmy Hoch. Han er en bedre spiller enn de to andre. Han gjorde det bare dårlig på prøvedagen.» Han hostet inn i neven før han fortsatte. «Jimmy har i tillegg hatt et vanskelig år. Foreldrene hans ble skilt. Vi burde gi ham litt oppmuntring og få ham tilbake på laget. Så hvis ingen har noe imot det …» Han begynte å skrive ned Jimmys navn. Adam hørte seg selv si: «Jeg har det.» Alle snudde seg mot ham. Gaston skjøt fram haken med dokk i. «Unnskyld?» «Jeg har noe imot det,» sa Adam. «Jack og Logan har høyere gjennomsnitt. Hvem har det høyeste av de to?» «Logan,» svarte en av assistentene. Adam leste fort nedover listen og så på tallene. «Riktig, ja vel, så da burde Logan være med på laget. Han er den som har den beste vurderingen og det beste gjennomsnittet.» Assistentene gispet ikke høyt, men det var ikke langt 16


unna. Gaston var ikke vant til å bli motsagt. Han lente seg framover og blottet de store tennene. «Jeg mener ikke å fornærme deg, men du er her bare som vikar for din kone.» Han sa ordet kone med en anelse forakt, som om det å måtte være sin kones vikar betydde at en ikke var ordentlig mann. «Du er ikke engang assistenttrener,» fortsatte Gaston. «Sant nok,» sa Adam, «men jeg kan lese tall, Bob. Logans samlede poengsum var seks-komma-sju. Jimmy har bare en score på seks-komma-fire. Selv med dagens matteregler er seks-komma-sju høyere enn seks-komma-fire. Jeg kan vise deg det på en graf hvis det kan hjelpe.» Gaston likte sarkasmen dårlig. «Men som jeg nettopp har forklart, er det formildende omstendigheter her.» «Skilsmissen?» «Nettopp.» Adam så bort på assistenttrenerne. Assistenttrenerne oppdaget plutselig noe interessant på gulvet foran seg. «Ja vel, kjenner du noe til hvordan Jack og Logan har det hjemme?» «Jeg vet at foreldrene deres holder sammen.» «Så nå er det blitt den avgjørende faktor?» spurte Adam. «Du har et virkelig bra ekteskap, har du ikke, Ga–» Han hadde nesten kalt ham Gaston. –«Bob?» «Hva?» «Du og Melanie. Dere to er det lykkeligste paret jeg kjenner, ikke sant?» Melanie var liten og blond og livlig og blunket som om noen nettopp hadde fiket til henne. Gaston likte å klappe henne på baken når de var ute blant folk, ikke så mye for å vise kjærlighet, eller til og med attrå, men for å understreke at hun var hans eiendom. Nå lente han seg bakover og prøvde å vektlegge ordene sine med omhu. «Vi har et godt ekteskap, ja, men –» «Vel, det burde kunne trekke fra minst et halvt poeng på scoren til sønnen din, ikke sant? Så da kommer Bob junior 17


ned på, la meg se, en seks-komma-tre. B-laget. Jeg mener, hvis vi skal heve scoren til Jimmy fordi foreldrene hans har problemer, burde vi vel også senke din sønns score fordi dere er så forbannet perfekte?» En av de andre assistenttrenerne sa: «Adam, er du ikke helt i form?» Adam bråsnudde hodet mot stemmen. «Har det helt fint.» Gaston begynte å knytte nevene. «Corinne diktet opp alt sammen. Hun var ikke gravid.» Adam møtte blikket til den større mannen og holdt det fast. Kom igjen, storegutt, tenkte Adam. Kom igjen, i kveld av alle kvelder. Gastons størrelse og muskler var bare skryt, det visste alle. Over skulderen til Gaston kunne Adam se at Tripp Evans så på dem med et overrasket uttrykk. «Dette er ikke en rettssal,» sa Gaston og viste tanngarden. «Du spiller på feil arena.» Adam hadde ikke vært i en rettssal på fire måneder, men han gadd ikke rette på ham. Han løftet arkene i været. «Evalueringene er gjort for at de skal ha betydning, Bob.» «Det samme skal vi ha,» sa Gaston og lot hånden gli gjennom den svarte hårmanken. «Som trenere. Som karer som har sett disse guttene i årevis. Det er vi som tar den endelige avgjørelsen. Jeg, som hovedtrener, tar den endelige avgjørelsen. Jimmy har den rette holdningen. Det betyr også noe. Vi er ikke datamaskiner. Vi bruker alle de redskapene vi har til rådighet, for å velge de ungene som fortjener det mest.» Han slo ut med de enorme hendene og prøvde å vinne Adam tilbake i gjengen. «Og kom igjen, vi snakker om den siste gutten på B-laget. Ingen stor sak.» «Det er ganske stort for Logan.» «Jeg er hovedtreneren. Den endelige avgjørelsen er min.» Forsamlingen begynte å bryte opp. Folk gikk. Adam åpnet munnen for si noe mer, men hva var vitsen? Han ville ikke vinne denne diskusjonen, og hvorfor deltok han i det hele tatt? Han visste ikke engang hvem Logan var, for pokker. Det var et sidespor etter det kaoset som den fremmede 18


hadde lagt igjen etter seg. Ikke noe annet. Han visste det. Han reiste seg fra stolen. «Hvor skal du?» spurte Gaston med framskutt hake som om han inviterte til et slag. «Ryan er på A-laget, stemmer det?» «Stemmer.» Det var derfor Adam var der – for å argumentere for sønnen, om det skulle bli nødvendig. Resten var bare vrakgods. «Ha en fin kveld, folkens.» Adam gikk tilbake til baren. Han nikket til Len Gilman, politisjefen i byen, som likte å stå i baren fordi det begrenset fyllekjøringen. Len nikket tilbake og lot en flaske med Bud skli over til Adam. Adam vred av korken med litt for mye energi. Tripp Evans gled opp ved siden av ham. Len sendte en Bud til ham også. Tripp løftet flasken og klinket en skål med Adam. De to mennene drakk i stillhet mens møtet oppløste seg. Karer ropte ut sine «ha det». Gaston gjorde stort vesen av å reise seg – han var flink til å gjøre vesen av seg – og sendte et blikk mot Adam. Adam løftet flasken mot ham til en skål. Gaston stormet ut. «Skaffer deg venner?» spurte Tripp. «Jeg er en utadvendt person,» sa Adam. «Du vet at han er viseformann i styret, ikke sant?» «Jeg må huske på å knele neste gang jeg ser ham,» sa Adam. «Jeg er formann.» «Da er det nok best jeg skaffer meg knebeskyttere.» Tripp nikket, han likte den replikken. «Bob gjennomgår mye for tiden.» «Bob er en drittsekk.» «Vel, jo da. Vet du hvorfor jeg blir stående som formann?» «Gjør det lettere å skaffe damer?» «Jo’a, det også. Og fordi at hvis jeg trekker meg, står Bob som nestemann i køen.» «Jeg får frysninger.» Adam skulle til å sette fra seg ølen. «Jeg får vel gå nå.» 19


«Han er arbeidsløs.» «Hvem?» «Bob. Mistet jobben for over ett år siden.» «Det var jo leit,» sa Adam. «Men det er ingen unnskyldning.» «Jeg sa ikke det. Jeg ville bare du skulle vite det.» «Skjønner det.» «Bob har en headhunter til å hjelpe ham med å finne en jobb – en storkar, en veldig viktig headhunter.» Adam satte fra seg ølen. «Ja?» «Denne viktige headhunteren prøver å finne en ny jobb til Bob.» «Du sa så.» «Og denne headhunteren heter Jim Hoch.» Adam stoppet. «Som i faren til Jimmy Hoch?» Tripp sa ikke noe. «Det er derfor han vil ha guttungen på laget?» «Ja, tror du Bob bryr seg om at foreldrene til gutten er skilt?» Adam bare ristet på hodet. «Og dette går du med på?» Tripp trakk på skuldrene. «Ingenting her er rent. Foreldre som blander seg inn i idrett som barna deres er med i, tja, da blir det som en løvemor og ungen hennes. Noen ganger plukker de ut en gutt fordi han er nabo. Noen ganger plukker de ut en gutt fordi moren hans er lekker og kler seg utfordrende på kamper …» «Vet du det av personlig erfaring?» «Der tok du meg. Og noen ganger velger de en gutt fordi pappaen hans kan skaffe dem en jobb. Det kan være en bedre grunn enn mange andre.» «Jøss, du er jammen kynisk til å være en adm.dir.» Tripp smilte. «Veit det. Men det er jo det vi alltid snakker om. Hvor langt vil du gå for å beskytte familien din? Du ville aldri skade noen; jeg ville aldri skade noen. Men hvis noen truer familien din, hvis det betyr at det kan redde barnet ditt …» «Ville vi drepe?» 20


«Se deg rundt, min venn.» Tripp slo ut med armene. «Denne byen, disse skolene, disse oppleggene, disse ungene, disse familiene – noen ganger lener jeg meg tilbake og kan ikke fatte hvor heldige vi er. Vi lever i selve drømmen, vet du.» Adam visste det. På en måte. Han hadde gått fra å være underbetalt offentlig forsvarsadvokat til overbetalt statsadvokat i et fornemt distrikt for å betale for den drømmen. Han lurte på om den var verdt det. «Og hvis Logan må betale prisen?» «Siden når har livet vært rettferdig? Hør her, jeg hadde disse kundene fra et større bilfirma. Ja da, du kjenner navnet. Og ja, du leste i avisene nå nylig om hvordan de hadde skjult et problem de hadde med styringssystemet. En masse mennesker ble skadet eller drept. Disse bilkarene er faktisk veldig hyggelige. Normale. Så hvordan kan de la sånt skje? Hvordan kan de beregne noe sprøyt om en slags kostnad– nytte og la folk dø?» Adam kunne se hvor dette bar hen, men det var alltid hyggelig å prate med Tripp. «Fordi de er korrupte drittsekker?» Tripp ble alvorlig. «Du vet at det ikke er sant. De er som de ansatte i et tobakksfirma. Er de også onde? Eller hva med alle de fromme menneskene som dekker over kirkeskandaler, eller de som forurenser elvene? Er alle de også korrupte drittsekker, Adam?» Slik var Tripp – en forstadspappafilosof. «Du kan så si.» «Det er perspektivet, Adam.» Tripp smilte til ham. Han tok av seg baseballuen, glattet på det pistrete håret og satte den på seg igjen. «Vi mennesker kan ikke se klart. Vi er alltid fordomsfulle. Vi beskytter alltid våre egne interesser.» «Det er én ting jeg merker meg ved alle disse eksemplene …,» sa Adam. «Hva er det?» «Penger.» «De er roten til alt ondt, min venn.» Adam tenkte på den fremmede. Han tenkte på sine to 21


sønner, som var hjemme akkurat nå, og sannsynligvis gjorde lekser eller spilte dataspill. Han tenkte på sin kone, som var på lærerkonferanse nede i Atlantic City et sted. «Ikke alt ondt,» sa han.

Profile for Cappelen Damm AS

Harlan Coben Den fremmede  

Han dukker opp som fra intet, kanskje i en bar, på en parkeringsplass, i en dagligvarebutikk. Ingen vet hvem han er. Ingen vet hva han vil....

Harlan Coben Den fremmede  

Han dukker opp som fra intet, kanskje i en bar, på en parkeringsplass, i en dagligvarebutikk. Ingen vet hvem han er. Ingen vet hva han vil....