Page 1


Haimennesket

Tilegnet Anne Grethe Solberg - som i likhet med Patricia utretter imponerende mye tross fysiske skader, og som uten ü ane det selv ga meg ideen til denne romanens tittel‌


Hans Olav Lahlum

Haimennesket


© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-49149-9 ISBN 978-82-525-8567-4 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10,2/12,6 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Prolog: Lørdag 21. juli 1962

«At du kunne finne på noe slikt, din forbannede djevelunge!» Moren ble stående oppreist mens hun skrek ut ordene, men skalv faretruende. Hotelldirektøren spratt opp og trakk henne ned på stolen igjen. Moren skalv fortsatt som i feber. Høyrehånden hennes ble liggende knyttet og dirrende på bordflaten – som om hun når som helst kunne lene seg fremover bordet og slå til datteren. Direktøren sa ingenting, men beholdt armen rundt skulderen hennes og la forsiktig hånden sin over hennes. Begge stirret ned på den 16 år gamle jenta som satt alene på den andre siden av bordet. Jenta vendte med et rykk ansiktet bort idet moren skrek – som om et knyttneveslag virkelig hadde truffet henne. Etter å ha snudd seg tilbake ble hun bare sittende der på pinnestolen sin, med ryggen mot veggen og sigaretten i hånden. «Drapet på din lille bror er en forferdelig forbrytelse, og din situasjon er særdeles utsatt. Jeg må innstendig be deg om å legge alle kortene på bordet, dersom du vet noe mer om hva som skjedde da han ble slått i hjel!», sa lensmannen med høy og skarp stemme. Noen lange sekunder satt alle de voksne tause og så på ungjenta. Hun hevet langsomt høyrehånden med den ulmende sigaretten, og tok to nye drag av den. Blikket hen5


nes rømte bort fra de voksne og ut av vinduet. Det festet seg ved klippen på østsiden av øya, like ved det røde lille fiskerhuset der. «Jeg har ikke noe mer å tilstå. Jeg sa i går at jeg skulle ønske jeg ikke hadde fått noen bror, og var ikke der jeg hadde lovet å være for å passe ham i dag. Men selv om ikke engang moren min vil tro meg, sov Egil fredelig i vuggen da jeg gikk like før klokken seks», sa hun. Blikket ble hengende fast ved klippen mens hun snakket.


Dag én: Fredag 21. juli 1972 Stille før stormen

I «Da er vi snart ferdig med kjøreturen – og fortsatt godt i rute både til båtturen og hotellmiddagen», sa jeg. «Fint», svarte den unge kvinnen som satt ved siden av meg. Hun sa det ene ordet med sitt mest uttrykksløse ansikt og sin mest monotone stemme. Sommerværet var praktfullt. Likevel kjentes stemningen overskyet inne i bilen. Det var over vår søndagsmiddag fem dager tidligere jeg hadde spurt om det kunne friste at vi to reiste på en hotellferie til Sørlandet denne siste helgen i fellesferien. Hun hadde lyst opp og svart: «Det er faktisk en av dine bedre ideer så langt denne sommeren.» Da jeg kom for å hente henne som avtalt ved tolvtiden i dag, hadde hun likevel ikke sett glad ut. Under kjøreturen hadde hun stort sett bare svart med enstavelsesord når jeg forsøkte å få i gang en samtale. Jeg følte meg ganske skuffet og litt provosert over det. Plutselig overrasket jeg meg selv ved å stanse i veikanten, snu meg mot henne og si: «Dette var kanskje ikke noen god idé. Vil du at vi skal snu og kjøre tilbake til Oslo?» Hun vendte seg overrasket og motvillig rundt mot meg. «Ideen var god fra din side. Jeg vil selvsagt ikke at vi skal snu, særlig ikke når vi har kjørt nesten helt frem», svarte 7


hun. Deretter vendte hun ansiktet fremover, som for å signalisere at vi kunne kjøre videre. Patricia så og hørtes fortsatt alt annet enn fornøyd ut. Jeg ga derfor ikke så lett opp å løse mysteriet med hennes mørke sinnsstemning. «Hva er galt på din side, da?», spurte jeg. Veien foran oss var tom, uten så mye som en sykkel i sikte. Patricia ble likevel sittende med blikket stivt festet på den mens hun svarte. «For det første at jeg er vant til å sitte inne i mitt komfortable hjem og med minst én av mine tjenestepiker i nærheten. For det andre var det først da du kom i formiddag jeg fikk med meg at det var en øy vi skulle til. Jeg var 14 år forrige gang jeg var på en øy, og da mislikte jeg sterkt å være der. For det tredje kom jeg først nå på at jeg fortsatt ikke føler meg trygg på lange bilturer. Men de to første problemene går sikkert over hvis øya er så trygg og bra som reklamen sier, og det tredje går over så snart vi kommer frem dit. La oss derfor kjøre videre nå.» Jeg nølte et siste lite sekund. Så startet jeg motoren igjen. Det var ifølge et skilt vi passerte bare fem kilometer igjen til Tvedestrand. Patricia var blitt funksjonshemmet i en trafikkulykke da hun var 13. Trolig hadde hun samtidig sett sin mor dø. Jeg tenkte igjen at vi en eller annen gang måtte snakke om den hendelsen. Men jeg skjøv det nok en gang foran meg, siden Patricia fortsatt ikke tilkjennega noe ønske om å diskutere temaet. I stedet sa jeg at kjøreturen var over om mindre enn fem minutter, at Stormøya tross navnet visstnok skulle være idyllisk, og at jeg skulle ta enda bedre vare på henne enn hva tjenestepikene brukte å gjøre. «Det siste ser hele meg naturligvis meget frem til», svarte Patricia med et av sine spydige tenåringsjentesmil. Men smilet varte bare noen få sekunder. Etterpå var hun igjen uvanlig alvorlig og taus for sine 22 år. 8


Det neste minuttet kjentes langt som en time. Patricia merket det visst selv, for nå forsøkte hun å vise økt interesse for turen og samtalen. «Denne slektningen som har vært så snill å invitere oss, har du aldri nevnt for meg tidligere. Hvem er egentlig han?» «Det lurer jeg faktisk litt på selv. Joar Kristiansen er 22 år eldre enn meg, men likevel min fetter. Han er eneste barn av min fars bror. Visstnok var fetter Joar i sin tid også klassekamerat av min mor. Jeg så dem stå ved siden av hverandre i et av mors klassebilder fra gymnaset. Selv om familien ellers er ganske liten har vi, etter min onkels tidlige død, hatt lite kontakt med fetter Joar. Han flyttet til Sørlandet midt på 1930-tallet en gang, og har drevet dette hotellet siden tidlig på 1950-tallet. Visstnok var han den gang regnet som en av regionens beste spillere både i bridge og poker. Jeg husker ham bare vagt fra et par familieselskaper i Oslo tidlig på 1950-tallet. Han fremsto som en meget omgjengelig og oppmerksom mann, men jeg har ikke sett ham siden jeg var i konfirmasjonsalderen. Det kom helt uventet da han nå ringte og inviterte meg hit, men det var jo en hyggelig overraskelse. Han hørtes ut til å ha fulgt godt med på min karriere fra de senere år», svarte jeg. «Det er jo ikke så overraskende, siden du er blitt berømt og at familien ellers er liten. Du sa ikke noe om at han selv har egne barn?», sa Patricia. Jeg gledet meg over at nysgjerrigheten hennes var i ferd med å våkne, og fortsatte inspirert samtalen. «Det har han da heller ikke. Fetter Joar ble sagt å være noe av en sjarmør og hadde mange kjærester i yngre år, men ble 48 før han klarte å bestemme seg for en å gifte seg med. Barn kom det aldri og en dag reiste i stedet hans kone, sa han ganske muntert og ubesværet da vi snakket om det på telefonen. Hotellet har han i alle år senere drevet med hjelp av et par fastboende ansatte.» 9


«Da er det jo rimelig nok både at han har fulgt med på din fremgang og at han kan tenke seg å trappe opp kontakten med den yngre generasjon i andre grener av familien», sa Patricia ettertenksomt. Jeg fortalte ikke Patricia at min fetter Joar hadde trukket på det da jeg svarte at jeg ikke godt kunne forlate Oslo den helgen uten å invitere med min nye kjæreste. Hotellet var med sin beliggenhet på en øy dessverre ikke velegnet for rullestoler, mente han. Han ga seg imidlertid da jeg forsikret at Patricia var så lett at jeg uten problemer kunne bære henne inn alene, samt at hun kunne bo på mitt rom. «Hva angår det siste blir man som hotelldirektør i våre dager meget liberal, selv på Sørlandet», la han spøkefullt til. Min fetter hadde deretter åpenhjertig fortalt at han helst ville at jeg skulle komme alene, på grunn av et gammelt kriminalmysterium han gjerne ville diskutere. Jeg hadde svart at han kunne snakke med min kjæreste like trygt som med meg, og at hun i rollen som min sekretær endog kanskje kunne være til nytte. Jeg hadde ikke villet nevne den delen av samtalen med min fetter for Patricia uten å vite nærmere hva det gjaldt. Nå lurte jeg på om jeg burde benytte anledningen til å nevne det for henne. Men jeg kom til at det ville være galt å reise dit med for store forventninger, og at det heller fikk bli en hyggelig overraskelse hvis den gamle kriminalgåten skulle vise seg å være noe mer interessant enn en historisk kuriositet. I det samme kjørte vi rundt den siste svingen. En liten ferge lå, som direktøren hadde lovet, klar ved bryggen. Lengst ute i horisonten kunne vi skimte Stormøya. Øya lå knapt en kilometer fra land og var mindre enn jeg hadde forestilt meg. Det samme var fergen som skulle ta oss dit. Å kalle den en ferge var strengt tatt en overdrivelse. Den var en pramlignende båt som hadde god plass til bagasje og et titalls passasjerer, men knapt til noen bil. 10


«Skal vi ikke ha med bilen?», spurte Patricia idet hun så fergen. Jeg svarte at bilen måtte stå igjen på fastlandet, siden øya manglet bilvei. Det skulle til gjengjeld bare være 150 meter fra kaien og til hotelldøren der. Patricia godtok det med en moderat hevning av øyenbrynene. Jeg forsto at hun gjerne ville kjørt både kofferten og rullestolen så nært hotelldøren som mulig. Vi var de eneste passasjerene. Besetningen besto utelukkende av en eldre styrmann med pipe, som i en setning sa at vi var ventet og at overfarten ville ta knapt ti minutter. Til mitt spørsmål om når fergen gikk, svarte han kort «når dere vil at den skal gå». Klokken var fem på halv fire da jeg bar Patricia og rullestolen hennes om bord i fergen. Solen skinte fra en skyfri himmel over det blå havet. Jeg tenkte at omgivelsene var som hentet fra et av Skagenmaleriene til Christian Krohg, og håpet sommerbildene her skulle lyse opp Patricias fortsatt mørke humør. Hadde jeg hatt noen anelse om hvilke påkjenninger denne helgen og denne øya skulle påføre oss, ville jeg umiddelbart krevd å bli satt i land, dyttet Patricia inn i bilen og kjørt tilbake til Oslo.

II Stormøya lå rundt åtte hundre meter fra land og et par hundre meter ute på det åpne havet, utenfor det innelukkede havnebassenget ved Tvedestrand. Øya fremsto også på nært hold som en studie i landlig norsk sommeridyll. De rundt 300 meter langside som vendte inn mot land var dekket av en sandstrand som kunne vært fra en sydhavsøy, hvis man så gjennom fingrene med at de spredte trærne i bakgrunnen var bjørk og ikke palmer. Mellom noen lave svaberg på østsiden sto det liksom gjenglemt en liten klippe, som stupte vel ti meter rett ned i havet. 11


Øya var flat og oversiktlig. Hotellet lå som øyas selvsagte midtpunkt, midt på en stor grønn og inngjerdet gressplen. Det var en gedigen tre etasjers hvit trebygning. Med unntak av et inngjerdet rødt hus like ved klippen på østsiden, var det også den eneste bebyggelsen på øya. Så man bort fra en sjark som lå fortøyd ved det lille huset på østsiden, kunne bildet virkelig vært et maleri fra 1800-tallet. Jeg lot meg begeistre av den grønne øya slik den steg frem foran oss – under den skinnende sommersolen og over det stille blå havet. Det kjentes som om Patricia og jeg var i ferd med å ta steget ut av tid og rom. Patricia fulgte blikket mitt inn mot øya, men var fortsatt i avmålt humør. Da jeg bemerket at dette måtte være en av Norges fineste sandstrender, svarte hun ettertenksomt: «I så fall undres jeg på hvorfor det ikke er noen andre her den siste uken av fellesferien. Men det er visst min natur alltid å undres over noe». Jeg måtte for meg selv innrømme at hun hadde et poeng. Den eneste bevegelsen som var å se, var en menneskeflekk som beveget seg ut fra hotellet og gikk på en sti over plenen og ned til kaien. Jeg kjente ham igjen i samme sekund som han stoppet – og tenkte at tiden visst virkelig hadde stått stille her ute. Min fetter var 59 år, men kunne med sitt svarte hår og sin rake rygg vært i førtiårene. Han balanserte fortsatt på grensen mellom å være kraftig bygget og litt overvektig, men holdt den balansen omtrent like godt nå som da jeg sist så ham. «Jeg går ut fra at dette er din fetter, hotelldirektøren Joar Kristiansen», sa Patricia med nesten munter stemme. Det slo meg for første gang at man visst kunne ane en viss ytre familielikhet, både i utseende og vesen. Hvis min fetter fortsatt ville foretrukket at jeg hadde kommet hit alene, skjulte han det godt. Han trykket Patricias hånd før han trykket min, og ønsket oss begge hjertelig velkommen. Jeg følte et stikk av sjalusi da han alle12


rede på første replikk klarte det jeg ikke hadde klart hele dagen – nemlig å få Patricia til å smile uten spydighet. Smilet hennes varte riktig nok ikke mange sekundene. Stemningen kjentes likevel lettere da min fetter etterpå bar Patricias koffert og rullestol, mens jeg bar min egen ryggsekk og Patricia den korte spaserturen opp til hotellet. Den spinkle overkroppen hennes kjentes bare en tanke anspent mot brystet mitt. Vår vert spurte først Patricia hvor i Oslo hun bodde og hva hun drev med der. Han gled behendig over på noen rutinespørsmål om mine foreldre, da hun nøyde seg med et kort svar om at hun bodde på Frogner og levde på investeringer av arvede midler. I første etasje av hotellet hilste vi på de to fast ansatte. Det var en kombinert stuepike og kokke ved navn Oline Olsen, og en kombinert resepsjonist og altmuligmann ved navn Halvard Rotnes. Begge var slanke og lyshårede mennesker rundt 40 et sted, snakket bokmål med sørlandsk tonefall, og gjorde et alminnelig vennlig førsteinntrykk. Jeg merket meg at Halvard Rotnes haltet på den venstre foten. Han var ellers en harmonisk bygget mann på litt over 1.80, med en avslappet dynamikk i bevegelsene. Jeg ante en liten spenning i luften mellom dem. Men kanskje var det bare noe jeg innbilte meg, fordi han forlot resepsjonen idet hun kom inn. Direktøren glattet over ved å fortelle at de ansatte hadde sine rom i første etasje, hvor også han selv hadde sitt kontor og sin leilighet. Det var også to mindre gjesterom i første etasje, men de ble bare brukt i perioder hvor hotellet var fullbooket. I andre etasje var det ti rom med to felles baderom, mens det i tredje etasje var fire større rom med hvert sitt bad. Direktøren beklaget muntert at han måtte be oss gå opp til tredje etasje, idet vi var tildelt hotellets største suite og beste utsikt over øya. Med det ble vi også plassert i samme etasje som hotellets spisesal og kjøkken. Direktøren hjalp oss å bære opp sakene våre, forsikret 13


seg om at suiten inneholdt alt vi trengte – og inviterte oss til ettermiddagsmat i spisesalen klokken kvart over fire. Jeg så spørrende på Patricia, som svarte at det hørtes hyggelig ut. Samtidig skjøt hun inn to spørsmål om når det var planlagt middag i kveld, og om hvor mange andre som ville komme til lunsjen. Vår vert svarte at en sen middag var planlagt til klokken ni. Det ville da ha ankommet en liten gruppe andre gjester som også skulle være over helgen, mens vi ville være de eneste gjestene til lunsjen. Da vi ble alene, bemerket jeg til Patricia at både suiten vår og hotellet for øvrig gjorde et tiltalende førsteinntrykk. Badet var svært moderne, med både badekar og dusj, og rommet var med sine rundt 40 kvadratmeter uvanlig romslig. Utsikten var flott, og vår omtenksomme vert hadde endog satt frem en kikkert på klesskapet. Patricia nikket forsiktig. «Hotellet, omgivelsene og personalet gjør så langt et godt inntrykk. Desto mer overrasket blir jeg over at det er så få andre gjester her. Vi bør kanskje tilby å betale for oss før vi drar på søndag?» Jeg svarte at det var hyggelig tenkt av henne, men garantert ikke nødvendig. Min fetter skulle ha fått en pen arv etter sine foreldre, og hadde visstnok alltid vært en god forretningsmann. Han ville garantert ikke ha invitert oss ut hit om ikke hotellets økonomi hadde tålt det. Jeg pekte deretter på rommets hvite himmelseng, og spurte Patricia om hun ønsket en hvile før vår sene lunsj. Hun svarte muntert at lunsjen bare var et kvarter unna, og at det var for kort tid til å gjøre noe fornuftig i sengen. I stedet ble vi sittende der sammen ved vinduet og se utover øya. Bildet var virkelig som å se inn i et maleri: Naturskjønt og fargesterkt, men nesten uten bevegelse. Jeg bemerket at øya virket idyllisk, og spurte Patricia om hun kunne sette ord på sine negative følelser mot øyer. Hun sukket, og svarte uten å møte blikket mitt. 14


«Det der var en av tingene som var endret etter ulykken. Jeg hadde aldri tenkt på det slik før. En av familiehyttene våre lå på en øy. Den var et sorgløst sommerparadis i mine tidlige barndomsår. Men da jeg kom tilbake dit uten å kunne verken gå eller svømme, oppdaget jeg en ny frykt for å bli avskåret fra sivilisasjonen og etterlatt alene der ute i havet. Min far forsikret at han passet på meg, men forsto at jeg følte det slik og lot det bli den siste turen dit. Min frykt for øyer er irrasjonell, men den er der likevel fortsatt. Under ligger nok at jeg er en typisk byjente, som føler meg mer utrygg hvis det er få mennesker i området enn hvis det er mange. Men det går bra nå: Du er her, rommet vårt er bra, været er flott, og øya ser sant nok idyllisk ut så langt.» Patricia og jeg så ut av vinduet mens vi snakket. Dermed oppdaget vi nøyaktig samtidig en ny bevegelse i landskapet der ute. Utenfor det røde huset nede ved stranden kom en mann og en hund. Mannen så ut til å være ualminnelig storvokst og hunden var en velvoksen schäfer. Begge var imidlertid for langt unna til at vi kunne se noen detaljer. «Jeg undres hvem det der er og hva han gjør her på øya. Men nå er det vel uansett tid for lunsj», sa Patricia. Hun hadde unektelig rett i det. Klokken var tolv over fire.

III Spisesalen i tredje etasje hadde syv bord og over 40 stoler. I dag var bare ett bord og tre stoler i bruk. Tre tallerkener med gryterett sto på bordet, og min fetter reiste seg smilende fra en av stolene da vi kom. Han hadde generøst tatt med både en flaske rødvin og en flaske hvitvin, men aksepterte det uten protester da vi begge foretrakk vann i stettglassene. Maten smakte utmerket og første del av måltidet forløp i avslappet stemning. Min fetter stilte noen flere spørsmål 15

Profile for Cappelen Damm AS

Hans Olav Lahlum Haimennesket  

Det er sommeren 1972, og K2 og Patricia er offisielt et par. De drar på det som skal vise seg å bli en skjebnesvanger helgeutflukt. For nøya...

Hans Olav Lahlum Haimennesket  

Det er sommeren 1972, og K2 og Patricia er offisielt et par. De drar på det som skal vise seg å bli en skjebnesvanger helgeutflukt. For nøya...