Knut Hamsun - Reisen til Hitler av Tore Rem

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 3 av 395)

TORE REM

KNUT HAMSUN REISEN TIL HITLER

t ype-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 4 av 395)

© CAPPELEN DAMM AS 2014 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord. ISBN 978-82-02-41373-6 1. utgave, 1. opplag 2014

OMSLAGSDESIGN OG LAYOUT: Aud Gloppen OMSLAGSFOTO: © ullstein bild – Walter Frentz SATS: Type-it AS TRYKK OG INNBINDING: Livonia Print Sia, Latvia 2014 Satt i 10,4/11,7 pkt. LavaStd-Reg og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 5 av 395)

Til Anne Ma og Johannes – I KJÆRLIGHET

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 7 av 395)

«The chief glory of every people arises from its authors.»

(DR. JOHNSON I FORORDET TIL A DICTIONARY OF THE ENGLISH LANGUAGE)

«Lykkelige mennesker! Det er også noe å være nesten intet.»

(KNUT HAMSUN, LANDSTRYKERE)

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 9 av 395)

INNHOLDSFORTEGNELSE PROLOG 11 Flukten under himmelen 13 Unntaksmennesket 21 DEL I DEN LANGE REISEN Til topps 33 Store sko 49 Tilbake til jorda 59 Navnet Hamsun 77 Svineri 95 Liv og lover 111 Jødespørsmålet 127

31

DEL II MØTET 153 Hos Goebbels 155 Gjensyn med Berlin 175 Mot Rikets andre hovedstad 187 Ankomst Wien 197 Kongressdeltakeren 205 På kulturens vegne 223 Invitasjonen 235 Mot Berghof 255 Møtet 269 Etterspill 289 Hjemover 303 EPILOG 313 Uten autoritet 315 Nederlaget 327 Avslutninger 349 TILLEGG 359 Kommentarer til kilder og noteapparat 361 Noter 363 Sekundærlitteratur 383 Takk! 389 Person- og verkregister 391

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s. 11 av 395)

PROLOG

t ype-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 12 av 395)

Knut Hamsun på Fornebu, 22.06.1943.

Riksarkivet.

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s. 13 av 395)

FLUKTEN UNDER HIMMELEN HAN SKULLE UT å fly igjen.

Det er tirsdag 22. juni 1943. Han er i ferd med å gjøre seg klar til en ny reise gjennom luften. Sin første flytur hadde han foretatt snaue fire år tidligere. Han var «på vingene», meldte både norske og tyske aviser. Den gang var det en nyhet, en liten luftfartssensasjon. Den verdenskjente forfatteren som så lenge hadde foraktet de gamle og alt deres vesen, som hadde forsøkt å avvikle Moselovens fjerde bud og påpekt at alderdom ikke var annet enn en «oppløsningstilstand», var da blitt 80 år. Både i hans navn og alder lå det nyhetsverdi. Han fremsto som ungdommelig, i pakt med den nye tid.

Høsten 1939 var reisen gått med «Najaden», Det Norske Luftfartselskaps fly av typen Junkers 52, populært kalt «Tante-Ju».

Flytypen er den samme, men situasjonen er blitt en annen. Denne gangen er vertskapet tyske Lufthansa.

Han går ut på rullebanen på Oslos lufthavn Fornebu, ved fjordkanten like vest for den norske hovedstaden, og om bord. Sommerdagen er fin, lettskyet med rundt 20 grader i luften. Representanter for «Avdeling for folkeopplysning og propaganda hos Reichskommissar for de besatte norske områder», en del av den tyske okkupantens øverste forvaltningsorgan i landet, sørger for å se ham vel av gårde. Gerda Nicolaus, sekretær til Hans Moser, lederen for tyskernes norske pressearbeid, følger ham helt bort til flyet. Han reiser uten sin kone denne gang, men ikke alene. I flyet, som har plass til 15 passasjerer, består hans følge, i tillegg til den tyske besetningen og representanter for Reichskommissariat Norwegen, av en person han lenge har beundret. Det er havrettseksperten Herman Harris Aall, en mann med dobbel doktorgrad, både i juss og i filosofi, utnevnt som professor av Vidkun Quislings regime ved krigens begynnelse. De to er ute i samme ærend.

t ype-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 14 av 395)

PROLOG

I tillegg følges de av Egil Holmboe, en medarbeider i Ministerpresident Quislings uoffisielle «utenriksdepartement», kalt inn som tolk for den lite fremmedspråklige kunstneren.

Han spenner den store, gule redningsvesten om livet og setter seg til rette. Bakkemannskapet vinker farvel. De kjører til rullebanens borterste ende, før de stopper en kort stund. Piloten prøvekjører de tre motorene en siste gang. Så brøler de for alvor til, og snart stiger maskinen til værs. «Kan man berge sig for Sjøsyken der oppe under Himlen saa er det en storartet Reisemaate,» hadde han få uker før kunnet fortelle storebroren Ole Pedersen, født i 1854, skomaker i hans barndoms Nordland. «Og fort gaar det.» Det å fly kunne kalles «en stor Fornøielse».

De siste tiårene har flyverne vært tidens kanskje største helter, med amerikaneren Charles Lindbergh, «luftens poet» og «luftfartens prins», som den største av dem alle. I forfatterens bibliotek fantes en tidstypisk feiring av det å fly, en bok av Bendt Rom utgitt i 1940, En flyvetur paa 42000 km. Den danske eventyreren skriver om det å gli «op i det uendelige Lufthav». Hastigheten er «ubegribelig», som om man ikke har en følelse av å reise, som om en kjempekran skulle ha heist dem opp over jorden på morgenen, hvorpå en usynlig kraft dreier kloden ti grader før kranen slipper dem ned igjen. I sin samtidsfabel beskriver Rom hvordan han flytter seg «fra det ene eventyrlige Sted til det andet, siddende i min kære Flyvemaskine».

Nå er den norske forfatteren selv på vei opp i kranen, i retning en stor journalistkongress i Wien, via Berlin. Kongressen tillegges den største betydning av regimet han så helhjertet støtter.

Og han er innbudt som æresgjest. Tenker han først og fremst på reisen som en plikt, et ansvar som påhviler ham som berømthet og forfatter, eller er det hele mer lystbetont, et lite eventyr? Til datteren Cecilia har han tidligere på våren kokettert en smule: De har lovet ham en «‘komfortabel’ Flyvemaskine», så han «kunde ikke være bekjendt», har han syntes, av å avslå invitasjonen. Han vet det ikke ennå, men fra Wien skal turen gå videre til Førerens hovedkvarter i de bayerske alper, Berghof. Om fire dager skal den norske dikteren stå ansikt til ansikt med den tyske diktatoren.

Fra langt tilbake hadde han assosiert luftfarten med den engelske syke. «Slik bobler det i en moderne angelsaksers hjerne,» hadde han slått fast i 1910. «Med luftskipet om morg-

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s. 15 av 395)

Faksimile av Aftenposten, 26.10.1939.

Nasjonalbiblioteket

t ype-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 16 av 395)

PROLOG

ningen klokken syv til Indien, tilbake igjen med åtteskipet om kvelden,» skrev han i artikkelen «Et ord til oss». Da forbandt han flyvningen med dette folkets materialistiske syn på tilværelsen.

For engelskmennene handlet det bare om «å komme fort frem, for å sette rekorden, for å sitte med sjauen midt i hjertet». Denne besynderlige luftfarten hadde han gjort til selve sinnbildet på det nye, «det moderne villsyn på tilværelsen», avsporingen av livet, en direkte motsats til det å ha «røtter i vår jord».

Men sent i livet er han blitt grepet av den reneste kjærlighet til teknologien. Nå hyller han flymaskinen. Slik sett er han like paradoksal og inkonsekvent som ideologiene han et drøyt tiår har gitt sin solide støtte. Både nazismen og den bredere fascistiske bevegelsen hadde lovprist tilbaketrekningen til et mer opprinnelig, naturlig liv – samtidig som de feiret teknologien og tok den i bruk på stadig nye vis. Da han når sitt bestemmelsessted, skal han siteres på at han er «blit en Hund efter at flyve».

Hva har han følt der oppe over skyene? Mestring eller angst?

Makt eller avmakt? Opplevde han seg suveren, eller ble han fylt av ydmykhet? Alt vi vet om hans forhold til faktisk, snarere enn fiktiv, flyvning, tyder på at han heller mot de første. Angsten har fulgt ham store deler av livet, men de ferske opplevelsene av å fly synes bare å ha vært forbundet med lyst. Nå erfarer han igjen hvordan flyteknologien har forandret samtidens perspektiver på tid og sted. Flyfart forbindes fremdeles med eventyr, frihet, flukt – med noe som overskrider vanlige menneskers muligheter. Det er som om han får oppleve gudenes blikk fra det høye, fri og allmektig, med oversikt over alt. Som ung mann hadde han overfor en kollega forklart hvordan han kunne bli rent ut «kødelig forelsket i Lys». Han innrømmet å lide av «Kærlighed til solen», og mente at hans blod ga ham en anelse av å stå i «Nervesammenhæng med Universet, Elementerne». Samtidig spekulerte han i om mennesket en dag, langt inn i fremtiden, ville utvikle seg til vesener som kunne elske vann, ild, luft. Nå kan han ha kjent fryden over ikke bare å være i kontakt med elementene, men å mestre dem, gleden ved det å stige opp i luften, mot solen i noe menneskeskapt, som en ny og heldigere Ikaros.

Om følelser som disse har preget ham, utelukker de ikke øyeblikksvise glimt av andre perspektiver man kan få i store høyder.

Av hvor forskrekkelig lite vi vet om oss selv og om planeten, om hvem vi er, hvor vi hører hjemme. Av det svimlende.

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s. 17 av 395)

FLUKTEN UNDER HIMMELEN

16 17

Da han på nyåret 1941 var på vei for å besøke Det tredje rikes propagandaminister, Joseph Goebbels, gikk det nesten galt, uten at det affiserte ham det minste. Slik en av hans sønner skulle beskrive det, ble det en svært kort flytur. Han dro sammen med den tyske Reichskommissar i Norge, Josef Terboven, i dennes tjenestefly. Etter innledende hilserunder med det tyske vertskapet bar det inn i flyet, til en tur som bare ble på noen få hundre meter.

De drattet ned igjen nesten så snart de hadde fått luft under vingene, og ble kastet fram og tilbake. Da de kom seg velberget ut, så de at de sto og vippet på kanten av en skråning ned mot den islagte Oslofjorden. Etter at følget var blitt fraktet tilbake til ventehallen, beordret Terboven, mannen Goebbels hadde karakterisert som «Norges suverene herre», straks en flaske snaps til deling blant de forulykkede. I Rikskommissariatet skal man ha moret seg over at den da 82 år gamle forfatteren var forbauset over at han allerede måtte ut av flyet, som om han ikke hadde forventet annet enn at litt romstering hørte med.

Han kan synes å ha hatt den gamles fryktløshet og suverenitet, eller snarere en viss type eldre manns mistro overfor døden: Jeg har holdt deg fra livet så lenge. Hva kan du egentlig gjøre meg?

Da reisen ble avlyst, hadde det ført til stor skuffelse i Berlin. Endelig skulle propagandaministeren få treffe et av verdens få severdige mennesker. Han hadde sett så varmt fram til besøket: «Jeg gleder meg svært til å lære ham å kjenne. For meg blir det utvilsomt en stor opplevelse.» Hovedpersonen så det i første omgang annerledes. «Goebbels fik ikke Bruk for mig, gudskelov,» konkluderte han.

Denne tirsdags sommermorgenen i 1943 forteller landets største avis, Aftenposten, at den store nazistiske pressekongressen i Wien vil åpnes samme dag. Avisens forside refererer et hilsningstelegram til delegatene fra Det tredje rikes utenriksminister. Kongressen finner sted i en tid da aksemaktene – alliansen mellom Tyskland, Italia og Japan – står parat til «å slå tilbake på tilintetgjørende vis», og Joachim von Ribbentrop lykkønsker dem. Utenriksministeren er trygg på at kongressens deltakere helt ut vil fylle sin oppgave, å «spre gjengjeldelses- og tilintetgjørelsesviljen mot våre fiender inn i hver eneste hytte». På dette viset skal de bidra til å fremskynde «den endelige seir». Nettopp nå gjelder det

t ype-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 18 av 395)

PROLOG

å slå tilbake mot strømmen av «løgnetterretninger og annet dumt snakk» fra en «jødisk-kapitalistisk, fiendtlig presse».

Etter sin aller første flytur hadde forfatteren bebreidet en venn for at han ikke ville være med på turen. Han hadde beskrevet flyreisen som «Flugten under Himlen», en bevegelse i luft. Men mange i hans samtid hadde assosiert flyreisen med flukt i en annen forstand, en drøm om å komme seg bort. Nå flykter han i første omgang mot Berlin. Men det er blitt sent i livet, og det er så mye Knut Hamsun ikke lenger kan flykte fra. Som navnet, berømmelsen, autoriteten. Så er de da også blitt muligheter han har fått, redskaper for å forandre verden i den retning han selv ønsker. Det må være slik han er kommet til å tenke.

Samtidig finnes det fremdeles også andre lengsler i ham, som lengselen etter å stikke seg bort, etter å være ganske ubemerket.

t ype-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 20 av 395)

Ved Hamsuns barndomshjem, gården Hamsund på Hamarøy, 1928.

Foto: Anders Beer Wilse, Nasjonalbiblioteket.

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s. 21 av 395)

UNNTAKSMENNESKET VAR NOEN VERDENSLITTERÆR skikkelse steget like høyt som ham, fra et like lavt utgangspunkt? Hadde noen foretatt en lengre reise?

Knut Hamsun vokste opp lengst nord i verden, på et lite småbruk på Hamarøy i Nordland. Familien utvandret fra Gudbrandsdalen da Knut var snaue tre år, og valgte seg landsdelen som siden ble kalt «småkårsfolks Amerika». Morbror Hans Olsen hadde gjort det bedre enn sine søsken, og det var han som fikk kjøpt den heller usle gården Hamsund, som Per (Peder) Pedersen, Knuts far, så fikk tilbud om å forpakte. Per var skredder, men ble også småbruker og nybygger. Etter tre års tid eide de en hest, tre kyr, ni sauer og to geiter. Knud Pedersen, som Knut Hamsun var døpt, var den mellomste av sju søsken, fem brødre og to søstre. Da han ble utskrevet fra skolen, hadde han til sammen hatt 252 dagers undervisning. Hva han ellers fikk med seg, var selvlært.

Han kom fra lite og ingenting, fra noe mindre enn alminneligheten. Jeg «kjenner bare mine foreldre (og mine besteforeldre på morssiden)», skrev han i artikkelen «Arv – ikke arv» i 1918, «lenger tilbake er det natt». Men hans oppdrift var av det ualminnelige slaget. Det er vanskelig ikke å la seg imponere av hans vilje til å lykkes, og hans utholdenhet.

Utvilsomt kom hans senere, usannsynlige suksess til å bekrefte hans selvfølelse. Men den skyldtes også omgivelsenes forventninger og forestillinger. Han befant seg i en tid som ga rom for «geniet», som fremdeles trodde på det og dyrket det. Dessuten levde han i en ung og usikker nasjon som mer enn mange hadde behov for bekreftelser på eget verd. Da hans yngre forfatterkollega Nordahl Grieg gikk til angrep på hans politiske holdninger i 1936, kunne han ikke annet enn å bemerke Hamsuns «makeløse skjebne». Men han mente også at forfatterens «rus av begavelse» var blitt til en livsanskuelse for ham. Hamsun hadde kommet til å

t ype-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 22 av 395)

PROLOG

se seg selv som «utvalgt, svimlende skilt fra massen», som «herskeren, overmennesket». Grieg knyttet den 72-årige forfatterens notoriske hatforhold til England og det engelske til en mindreverdighetsfølelse, et kompleks han må ha hatt overfor den britiske overklassen. Han måtte ha forstått at han aldri ville kunne bli som dem, like uanstrengt suveren.

Det er sterke ord, og diagnosen er ganske sikkert for streng.

Men Knut Hamsun synes å ha vært fylt av usikkerhet, plaget av angst for ikke å lykkes, av ambivalens og lav selvfølelse. Samtidig signaliserte han ofte det motsatte – og han lærte å beskytte seg.

Han var både antiautoritær og autoritær, et splittet menneske, og dessuten ikke den samme til enhver tid, i enhver fase av livet.

Han hadde levd lenge, vært mange og gjort mye, før han endte opp som overbevist nazist – og som en landsforræder i ettertidens øyne. Mye av det som formet ham på reisen mot det som til slutt ble vanære og nederlag, handlet om annet enn ideologi og politiske overbevisninger. Ikke minst gjaldt det hvem han kom til å forestille seg at han var, og hvilken rolle han mente å skulle spille.

I en alder av 29 år, høsten 1888, dukket denne ukjente, selvlærte mannen opp i København. Han ville opp og fram. Han var desperat, og brakte med seg et manuskript, et han hadde tro på. Sult, verket som skulle bli hans viktigste bidrag til verdenslitteraturen, kan på flere vis ligne et nullpunkt, et forsøk på å unnslippe det allerede kjente, i et håp om å skape noe genuint nytt i verden.

I tiden rett etter utgivelsen av denne boka, som øyeblikkelig ble en sensasjon i litterære kretser i Skandinavia, straks ble oversatt til tysk og gjorde ham kjent, vendte han tilbake til at han i grunnen var nesten ingenting. Det var ingen grunn til å lytte særskilt til ham, i alle fall ikke utenfor litteraturen.

De neste årene gikk han konsekvent til angrep på de av hans kolleger som påberopte seg ytre autoritet. «Nu er det da jeg vil prøve å vise Dem at skjønnlitteraturen blir overvurdert i vår tid,» innledet han et foredrag snaue ti år etter gjennombruddet, «at den opptar større plass i våre forestillinger enn den i virkeligheten er verd.» På et tidspunkt ble forfatterne ikke fornøyd med å være til pynt; de ville bety noe. «Dikteren ble på den tid,» slo den 40-årige Hamsun fast med henvisning til 1870-tallets samfunnsengasjerte litteratur, «den makt han ennu er.» At dikterne skulle

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s. 23 av 395)

UNNTAKSMENNESKET

22 23

være «verdensbetvingere», holdt han for å være en stor og farlig tåpelighet.

Han hadde i det hele tatt ofte moro av sitt lille fedreland, det som ga sine forfattere en så overdreven anseelse. I romanen Ny jord lot han satiren komme til uttrykk gjennom tidligere teologistudent og huslærer Coldevins stemme. Coldevin kaster seg inn i samtalene blant kultureliten på Grand Café, Kristiania. Han vil jekke ned de norske dikterne. «Her går nu disse forfattere og eier verden i vår lille by, og fortauene er ikke meget for brede for dem.» Folk snur seg etter forfatterne og sier med beundring: «Se, hvilken plass de trenger!»

Ja, det er kanskje drøyt å kalle den norske litteraturen for «eskimopoesi», innrømmer Coldevin så vidt. Men han undrer seg over at folk som ikke har prestert mer enn noen skriverier, dermed skal få felle sine enkle dommer over alt og alle. Hvorfor gi forfattere en slik betydning i alle mulige samfunnsspørsmål, bare fordi de har fått utgitt noen bøker?

Sommeren 1943 står Knut Hamsun et ganske annet sted i livet, på så mange vis. Han har for lengst omfavnet tanken om at han er noe helt særskilt fordi han er stor forfatter – og han har lenge ønsket å bruke sin autoritet for hva den måtte være verdt.

Allerede et stykke ut i sin livsreise, lenge før han kommer hit, er han blitt hard. Han har endt opp med å stålsette seg – mot så å si alt og alle. Men det er mulig å øyne hvorfor. Forståelsen av hans geni var også knyttet til en oppfatning av en særegen følsomhet, av stor sårbarhet. Selv kalte han det «inntrykksømhet». Den var en av hans største beholdninger, men den har sin pris. I lange perioder lider han sterkt under sine plager. «Gid Fan hadde alle Menneskenerver,» kunne han utbryte i frustrasjon.

Våren 1912 skriver 52-åringen åpent om sine psykiske lidelser til en utenlandsk korrespondent. Han har det ikke så verst, «hvis det ikke hadde vært for sykdom, influensa og først og fremst nevrasteni, denne alle sykdommers ape». Det er dette som blir hans navn på de mentale lidelser eller den nervesvekkelse han plages av, nevrastenien, en tidstypisk diagnose, gjerne forbundet med pasientens reaksjon på det moderne livet. Underveis tyr han også til tidens teknologiske terapier. Han prøver «elektrisk belte», og går så over til såkalt franklinisering, bruk av statisk elektrisitet.

Etter en lengre tids skrivesperre på 1920-tallet velger han en ny Knut Hamsun, 1927. ▶ Foto: Anders Beer Wilse, Nasjonalbiblioteket.

t ype-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 24 av 395)

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s. 25 av 395)

UNNTAKSMENNESKET

24 25

tilnærming: Han går i terapi hos sitt lands første privatpraktiserende psykoanalytiker, Johannes Irgens Strømme. Han, den store, berømte, utad så selvhevdende, har lenge slitt med menneskefrykt. Han leser Strømmes bok Nervøsitet. Fra sjelens lønnkammer (1925) med stor interesse, og får hjelp gjennom analysen. Han rapporterer til sin fru Marie fra hovedstaden: «Igaaraftes, da jeg gik hjem, slog det mig pludselig at jeg ikke hadde noget at være ræd Mennesker for (du husker Fobi fra Boken?). Saa strammet jeg mig op og gik strunk, la mig med den Bevissthet, og nu vil jeg prøve at være slik.»

Knut Hamsun lærte tidlig å lytte til sin egen stemme, til fortrengning av andres. I perioder kunne han innse dette selv, som da han, før han skulle begynne sine samtaler med Strømme, noterte seg følgende: «Jeg er efter mitt skjønn for tilsnøret, for stiv.» Han ønsket intenst, skriver han da, at han, det «ubøyelige jeg», som en tysk biograf hadde kalt ham, kunne få løsnet på sine hemninger og «bli bøyelig».

Han var knapt nok eneansvarlig for sin stivnethet eller for at det til slutt gikk så galt. Sin psykologiske konstitusjon kunne han mindre for. Og omgivelsene, den kultur han befant seg i, bekreftet hans følelse av å være hevet over almuen og dens lover. Selv hans psykoanalytiker kunne fortelle at han hadde beundret Hamsuns «genialitet» i mange år før han fikk ham i behandling. Han hadde stått ydmyk overfor et menneske av Hamsuns støpning, «de mektige, kjempende genier».

De tusenvis av brev fra alminnelige lesere på alle verdens kanter, slike som erklærte ham for å være «den største levende dikter, hvis verk vil bestå i all evighet» eller som kalte ham «evig ung», må ha gjort inntrykk, plagsomme som han også kunne finne dem. Og Marie, hans andre kone, den 22 år yngre tidligere skuespillerinnen som hadde gitt avkall på teatret og så mye annet for å følge ham, tok del i genidyrkingen. Hun som til slutt kom til å leve et særdeles turbulent samliv med ham i hele 41 år, skulle etter hans død beskrive ham som «en ener blant menneskene».

Dette var hennes manns skjebne. Skaperen hadde utstyrt ham slik og rustet ham til å bære sin begavelse.

Først og fremst skulle denne menneskelige adel da fungere som unnskyldning.

Da Knut Hamsun først formulerte sine tanker om unntaksmen-

t ype-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 26 av 395)

PROLOG

nesket, på 1890-tallet, var det på utprøvende vis, selv om han lot seg fascinere av den enkelte, av det sjeldne, bemerkelsesverdige individet. Hans fabulerende fantast Johan Nilsen Nagel i romanen Mysterier (1892) uttalte seg både bekreftende og kritisk: «Har den store mann kjempet sig til sitt geni? Er han ikke født med det?

Hvorfor da rope hurra for ham?» Unntaksmenneskene, minner Nagel om, de han, med et lån fra hva den tyske filosofen Hegel skal ha sagt om Napoleon, har kalt «verdensåndene tilhest», tilhører «den felles menneskehet». Han liker dårlig at disse så selvsikkert opptar større plass enn de fortjener, og bemerker at han har for vane å rakke ned på «store mænd».

Snart nok skulle Hamsun ende opp med en annen, mer entydig forståelse av de store menn og deres status. Men selv var han ikke født som unntak, skulle han påpeke. Som da han i 1914 svarte på en enquête med å utdype bakgrunnen for posisjonen han hadde oppnådd: «Jeg er ikke født med aristokratiske fornemmelser, men livet har ført meg mere og mere tilside for mengden.» * Hamsuns reise til Hitler er stoff for myter. En juni ettermiddag i 1943, midt under en flammende verdenskrig, møtes disse kulturens og politikkens øverste representanter til en 45 minutter lang samtale. Resultatet blir en konfrontasjon mellom to ulike former for autoritet; til slutt makter Hamsun å gjøre Hitler rasende.

Siden er dette mytestoffet også blitt anvendt til snevrere mytemakeri, gjennom tvilsom behandling av fortidens virkeligheter.

Og flere av disse mytenes sentrale utspring kan lokaliseres til Thorkild Hansens Prosessen mot Hamsun fra 1978. Hos Hansen blir geniets dimensjoner for storslagne for sin tid og sitt lille folk. Hamsun frikjennes for alle smålige innskrenkninger av hans individualitet, frihet og utfoldelsesvilje. Kunstneren blir et offer for omgivelsenes sneversyn, for massenes uvitenhet og dumskap.

Ifølge Hansen fikk Hamsun svi for å ha vært konsekvent: «Han ble straffet fordi han under alt dette hadde vært den samme.»

Konklusjonen er klar: Er man tro mot seg selv, mot sin egen oppfatning av virkeligheten, står man over loven og andre verdsligheter, uavhengig av når, av hva, av hvor. Kunstneren kan ikke dømmes som politiker, påpeker Hansen, og følger Hamsuns selvforståelse.

For at en slik fortelling skal gå opp, må store mengder his-

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s. 27 av 395)

UNNTAKSMENNESKET

26 27

torisk erfaring manipuleres, forbigås i stillhet, radikalt tilpasses eller fjernes. Slik at det som står igjen, er entydig og enkelt: at noe smått har forgrepet seg på noe stort.

Men hva skjer når virkelighetens unntaksmenneske stiller seg utenfor «den felles menneskehet»? Hva tenker vi om at etiske og historiske vurderinger overlates til den suverene subjektivitet?

Og hvordan forholder vi oss til at den store kunstneren handler politisk, eller til at kulturen blir et av politikkens fremste våpen?

Hansen skildrer en konsekvent kontrær forfatter, en eksemplarisk utenforstående som ikke er lojal mot noen, Hitler inkludert.

Dermed blir det som fremstår som nok et avvik, kunstnerens uforutsigbare reaksjon i møte med maktens øverste representant, stående som representativt. Basert på denne fortellingen synes mange å ha dannet seg et inntrykk av at Hamsun nok ikke kunne være en ekte tilhenger av nazismen. Hansen foreslår til og med at hadde ikke Reichskommissar Terboven tatt sitt eget liv ved krigens slutt, ville han kunnet blitt et kronvitne i Hamsun-saken, som den som «triumferende kunne ha bevist, at Knut Hamsun overhodet ikke var nazist». Til sist blir Hamsun «seierherren», en som også i det endelige tapets time i mai 1945, blir stående heroisk som, slik Hansen uttrykker det, «eneste alene menneske foran all verden». Andre, inkludert flere senere biografer, har forsøkt å justere bildet. Men antakelig har Jan Troells film Hamsun fra 1996, med manus av Per Olov Enquist, der en briljant Max von Sydow gir kropp og følelser til det som er Thorkild Hansens versjon av begivenhetene, likevel blitt det mest varige kulturelle uttrykket for hva som fant sted i førerhovedkvarteret Berghof 26. juni 1943. * Denne boka tilbyr en annen fortelling, mørkere, men kanskje også rikere, mer sammensatt. Her finnes forbindelser som ikke tidligere har kommet fram, en rekke perspektiver, utover de hamsunske, som gjerne er blitt utelatt fra beregningen. Her er et stort kildemateriale som hittil har vært ukjent, er blitt oversett eller lest utenfor sine mest relevante eller til og med åpenbare historiske sammenhenger. Og det betyr igjen at fortolkningene er blitt annerledes, ikke minst gjennom at andre stemmer slipper til, og ved at sentrale dokumenter leses mer kritisk og etterprøv-

t ype-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 28 av 395)

PROLOG

ende, med syn for hva som sto på spill for de ulike aktørene, ikke bare for Hamsun. Kanskje er tiden moden for å nærme seg dette til dels smertelige stoffet åpent, ved å legge det fram, slik Hamsun selv synes å ha bedt om etter krigen: «Materialet foreligger.

Det kan kanskje bli undersøkt engang.» Men denne fortellingen inneholder også større, utvidende perspektiver, som verdenskrigens utvikling i tiden rundt møtet, og dessuten et utall mindre, fra et stort antall individers vitnesbyrd, gjennom aviser, landssviksaker, dagbøker og brev samt, i Hamsuns tilfelle, fragmenter nedskrevet på kalenderark, gjerne på nattestid.

Knut Hamsuns kunst er ofte blitt kalt forførende. Og det er vanskelig å tenke seg et annet norsk eller nordisk forfatterskap som i samme grad har hatt evne til å skape en så sterk kjærlighet i sine lesere, en frydefull forpliktelse på forfatterens litterære univers. Etter 1945 har denne forførelsen neppe ført mange lesere inn i totalitære ideologier, selv om Hamsun i mellomkrigstiden ble lest ideologisk bekreftende av hundretusener, om ikke millioner. Derimot har forførelsen, igjen og igjen, fått Hamsun-elskere til å unnskylde ham, til å slutte at forfatteren av slike vidunderlige litterære verker umulig kan ha vært ansvarlig for det han ble anklaget for. Det har ført til underlige øvelser i apologi, til både grove og subtile justeringer av historiske kjensgjerninger, til en utstrakt vilje til å utelate ting som ikke taler til forfatterens fordel, til å forstørre det som kan virke formildende. Alt ut fra kjærligheten til litteraturen, kan det synes, og – i mange tilfeller, kanskje ikke minst i mer offisielle sammenhenger – koblet til en misforstått stolthet over nasjonens største romankunstner.

Det er en ytterst menneskelig aktivitet. Men den minner om en form for nærsynthet, i verste fall en narsissisme, en insistering på at ingenting, intet ubehagelig, skal forstyrre min personlige leseropplevelse – foruten at den står i gjeld til en idé om at en stor forfatter må være en moralsk god forfatter, og at det skjønne nødvendigvis må være forbundet med det gode og det sanne. I tillegg er det med på å umyndiggjøre en ytterst myndig person – ut fra ettertidens interesser for å skape fortellinger som kan passe våre egne behov.

Knut Hamsun. Reisen til Hitler handler om to reiser, først Hamsuns «lange reise», i form av noen sentrale episoder fra hans liv som kaster lys over hans utvikling, som offentlig person, som menneske. Underveis på denne reisen går Hamsun fra å være

type-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s. 29 av 395)

Jens R. Nilssen, «En penn merket Hamsun farer gjennom luften mot England». Hvepsen, 1914. © Jens R. Nilssen/ BONO 2014, Nasjonalbiblioteket.

En førsteutgave av Sult, 1890.

P.G. Philipsens Forlag, Nasjonalbiblioteket.

t ype-it as , 18.09.2014 ordre: 33281 (s . 30 av 395)

PROLOG

i opprør mot autoriteter, fra å fraskrive seg myndighet, til selv å påberope seg autoritet. Kan hende søker hans følsomme og ytterst ambivalente sinn beskyttelse; i alle fall ender han opp med å stenge menneskeheten ute, om han enn skal klare å holde inntrykksømheten i live i sin litteratur. Så følger bokas lengste del, «Møtet», de sju dagene Hamsun tilbringer på den kortere reisen, til og fra sitt møte med Adolf Hitler, inn i mørkets hjerte.

Knut Hamsun står foran en begivenhet som skal få status som historisk, som skal assosieres med hans navn så lenge det vil bli husket. Han, sønn av en småbruker og skredder, en selvlært fra lengst nord i verden, skal møte en annen oppkomling, sønn av en tollfunksjonær, født i ubetydelige Braunau am Inn i Østerrike.

Hitler hadde en lignende selvforståelse som Hamsun. Han skilte ikke mellom det kunstneriske og det politiske. Og var ikke Føreren også et geni, på sitt vis? Skulle så ikke den samme unntaksmoral gjelde for ham? «Napoleon,» skriver Leo Tolstoj i Krig og fred, med atskillig mer lakonisk avstand til de store menns selvoppfatninger, «var for lengst kommet til den overbevisning at han var fullstendig ufeilbarlig. Alt hva han gjorde var godt, ikke fordi det stemte med noen almindelig morallov, men simpelthen fordi han gjorde det.»

Siden var det dem som mente at Hamsuns møte med Hitler minnet om Johann Wolfgang von Goethes berømte møte med sin tids mektigste skikkelse, keiser Napoleon – og den norske forfatteren skulle selv foreta sammenligningen. Fire dager etter Knut Hamsuns avreise fra Oslo kom i alle fall Adolf Hitler til å speile seg i ham: «Jeg føler meg, om ikke fullt, så likevel sterkt knyttet til Dem, fordi våre liv i visse henseender er så like.»