Hør Napolis sang av Mariangela Di Fiore

Mariangela Di Fiore

Hør Napolis sang

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-42911-9 1. utgave, 1. opplag 2014 Denne boken ble først utgitt i 2005 av Gyldendal Norsk Forlag Seriedesign: Miriam Edmunds Omslagsdesign: Camilla Iren Nygård Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg er seks år og står på berget på Marechiaro med faren min. Det er sommeren jeg lærer å svømme, det er sommeren jeg dykker med snorkel og blir kjent med livet under vann, det er sommeren jeg krever å få spise vongole til pranzo hver eneste dag.

Det er blitt kveld, jeg tørker saltvann av kroppen og tar på kjolen jeg fikk dagen i forveien på torsdagsmarkedet. Rundt halsen min henger et smykke jeg har laget av selvplukkede skjell og hyssing. Hårtuppene er fortsatt saltvannsvåte.

Kveldsbrisen er mild, vi speiler oss i havflaten. Pappa er blitt mørkebrun, jeg sier han ligner en araber. Pappa smiler og sier jeg ligner en sydhavsprinsesse.

Snart skal vi hjem til Posillipo, jeg skal dusje bort saltet og ta på meg myk pysj. Så skal jeg legge meg under dyna, og pappa skal sette seg på sengekanten med gitaren og synge napolitanske viser for meg til jeg sovner.

Men først skal vi spise kveldsmat på restauranten til Don Antonio.

Han står på klippen over oss med kokkelue og forkle og vinker energisk. Holder stolt frem en stor, sprellende fisk for å friste oss.

5

Vi pakker sakene ned i strandbagen; stråmatter, skyggeluer og strandleker. Idet vi skal gå, stopper pappa opp.

Blir stående stille og se utover havet. Han tar hånden min. Ber meg lukke øynene.

– Hør, sier han med barnslig entusiasme. Jeg lytter.

Kjenner saltet klø i hodebunnen.

– Hører du det? Han hvisker lavt.

– Hva da? spør jeg.

– Hører du ikke sangen? Hører du ikke suset?

Jeg kniper øynene hardt sammen, spisser ørene. Så hører jeg det; havsuset som kiler som mild musikk i ørene mine.

– Det er Napolis sang, sier pappa salig.

Sandro klemmer meg lenge. Jeg kjenner lukten av etterbarberingsvannet hans. En klam, kjærlig hånd som stryker meg over håret. Jeg borer hodet i halsgropen hans.

Surrer de mørke hårtustene rundt fingeren min.

– Amore mio, finalmente. Stemmen er fuktige sus i øret mitt.

– Nå er jeg her, Sandro. Ventetiden er over, sier jeg dramatisk.

Det er lov i Napoli.

– Du aner ikke hvor glad jeg er, svarer han og legger armen rundt meg. Vi setter oss på en benk i skyggen under et fikentre. Foran oss ligger havet og Capri, som flyter langt der ute. I fjellsiden ligger vulkanen Vesuv, kjegleformet og med en dis av askegrå røyk rundt toppen.

– Annamaria, det føles virkelig som en evighet …

Sandro sukker. Noen svettedåper renner bak øret hans.

Jeg tørker dem vekk med ermet på sommerkjolen.

– Er du sikker på at du ikke drar igjen når ferien er over? Sandro ser på meg.

Jeg titter ned på Napoli som ligger som en miniatyrby under oss. De smale og skyggefulle smugene, med duvende klesvask hengende mellom husveggene. Men7

nesker som veiver med armer bak fiskeboder eller kjører Vespa. Forelskede ungdommer sugd fast i hverandre mens de lener seg over rekkverk eller store steiner i vannkanten. Så ser jeg på Sandro.

– Helt sikker. Jeg kommer aldri til å dra mer, svarer jeg overbevist.

Jeg er kommet til Napoli for å bli. Fra å være en keitete, halvsjenert jente skal jeg bli en kvinne i denne byen. Jeg skal smelte inn i befolkningen og kulturen. Skal bli en av de mange trippende signorinaene i brosteinsgatene, med sensuelle blikk gjemt bak sorte solbriller, klikkende sandalhæler og nyvasket hår som duver fritt. Som de napolitanske kvinnene skal jeg legge hodet usjenert bakover og le høyt med rødmalte lepper, jeg skal kjenne temperamentet bruse i årene, og slå i bordet mens jeg hveser banneord på dialekt. Alene på en fortauskafé skal jeg nyte et glass rødvin mens jeg titter på det evige havet, barna som leker i gatene og de gamle som hviler på benkene.

Jeg vil ta tak i røttene mine, bli en del av familien og ikke lenger være den eksotiske slektningen fra nord.

Vi skal sitte rundt dekkede bord, kusinene mine og jeg, og snakke høylytt, le og gafle i oss mat de barmfagre tantene våre setter frem til oss. Vi er mørkøyde og vi er unge, vi er søstre og kusiner som sender luftkyss til hverandre gjennom munnfuller med spagetti og fniser så mozzarellamelk renner fra munnvikene.

Vi skal mimre om våre barndomssomre da hele slekten var samlet på landstedet ved havet. Den gang vi var småjenter som sov side om side i hvite nattkjoler og våknet tidlig om morgenen med solen varmende i ansiktet.

Under mandeltrær spiste vi frokost; nypresset juice og varme cornetti onklene våre kjøpte hos bakeren. Der8

etter trippet vi til kirken med nypussede lakksko og bestemoren vår imellom oss.

Forventningsfulle hørte vi klokkene kime over torget mens vi snuste inn den høytidelige røkelsesduften og korset oss med lubne barnefingre.

Under messen satt vi musestille ved siden av hverandre på kirkebenken. Med store øyne betraktet vi de vakre freskene og glassmaleriene, og med raslende rosenkranser i hendene sang vi salmer og fremsa bønner med slikt alvor og innlevelse at de gamle kirkekonene i lange tider fastslo at vi, signora Annas barnebarn, var selveste Guds engler i menneskeskikkelser.

Etter messen kysset vi nonnenes rynkete hender og tok imot deres velsignelser før vi løp rastløse ut av den mørke, tunge kirken. Blendet av lyset og solen rev vi klærne av oss og sprang om kapp ut i Middelhavet med naken og glatt barnehud og bryster som så vidt var begynt å svulme og bli myke.

En fugl flagrer rundt oss.

Jeg legger hodet mitt inntil skulderen til Sandro. Fingrene hans kiler i nakken min.

– Jeg kommer aldri til å dra herfra, gjentar jeg.

For jeg er kommet til Napoli for å bli. Og jeg håper solen vil forsterke de italienske trekkene i ansiktet mitt og at den salte sjøluften vil vaske bort litt av de norske. Jeg er halv, men skal bli hel. Jeg er kommet for å minnes og for å skape nye minner. For å leve i drømmen om det som var, det som er og det som skal bli.

Kusinene betrakter meg smilende. De solbrune hendene deres rekker frem små velkomstgaver innpakket i silkepapir og sløyfer. Jeg bøyer hodet forlegent.

Der står de alle sammen. De kjenner hverandre etter et liv sammen med søndagsmiddager og familietilstelninger. Jeg har vært sommerkusinen deres. Vindpustet fra nord. Vil jeg noen gang bli en naturlig del av dette?

Vi er ni søskenbarn. Alle er vi mørkøyde og gyldenbrune, med mørkt hår og markerte øyebryn. Vi er avkom etter fire av nonnas åtte barn, seks jenter i samme aldersgruppe og tre gutter. Vi er familien Esposito og i tråd med gammel tradisjon bærer vi, jentene, vår bestemors navn Anna.

Eldst er Annabella med sine tjuetre år. Vi andre følger tett i tett; Marianna, Annateresa, meg, Annalisa og til slutt Lucianna på sytten.

Vår eldste fetter, Salvatore, oppkalt etter den avdøde bestefaren vår, er tjueto, og med sin høyreiste figur og spenstige kropp etter mye fotballspilling er han så uimotståelig kjekk at vi alle må stryke ham over håret og klype ham ertende i kinnet.

10

De minste tilskuddene til familien, Luca og Pippo har bare noen år på baken. Likevel springer de halvgale rundt og driver hvert levende menneske til vanvidd.

– Disse barna er besatt av djevelen, pleier nonna å rope oppgitt når de for n’te gang river bordet over ende.

– Figli del diavolo, skriker hun etter dem og hytter sint med nevene. Likevel kan verken hun eller noen andre dy seg når de kommer løpende med bollekinnene sine.

– Så kom nå hit, da, hveser hun. – Kom hit til deres bestemor, deres nonnina, og gi henne et kyss.

Etter gaveåpning og klemming går jeg ut på balkongen for å trekke frisk luft. Annalisa følger etter meg.

– Annamaria, posso? Jeg ser at hun hever øyebrynene spørrende.

– Selvfølgelig, svarer jeg. – Bare kom.

Hun stiller seg ved siden av meg og planter et luftig kyss på kinnet mitt. Vi er like; avlange, mandelformede øyne, ører med svakt buede flipper. Hun lener hodet mot skulderen min.

– Jeg er så glad for at du endelig vil bli en av oss på ordentlig. Du hører til her.

Hun hvisker i øret mitt. Noe dirrer lykkelig inni meg.

Vi blir stående med varme solstråler i ansiktet. Bak meg hører jeg tantene gjøre klar til pranzo. Kusinene kniser ungpikelatter, som overdøver den høye duringen fra tv-en mens Salvatore kaster de minste fetterne opp i luften og får dem til å hyle høyt av begeistring. Nonna renser erter på kjøkkenet, og onklene snakker med høye stemmer, syngende på dialekt. Alt blander seg i et herlig virvar med den karakteristiske og vakreste lyden som alltid fins i byen; suset fra Middelhavet.

11

Helt siden jeg var gammel nok til å forstå at jeg var tokulturell, følte jeg meg på en måte splittet. Jeg vente meg til å være «annerledes». I Norge hadde jeg utenlandsk utseende og etternavn, i Italia var det mentaliteten og livsstilen som skilte seg ut.

I Norge var jeg den eneste som var mørkhåret og brunøyd på klassebildet, og hjemme spiste vi pasta i stedet for poteter. I Italia tittet alle forskrekket på meg når jeg ville ha ketsjup på maten, eller de lo hjertelig av den sjarmerende aksenten min.

I Norge var jeg «hun italienske», i Italia «la norvegese».

Napoli var som en magisk drømmeby gjennom hele barndommen. Byen betydde sommerferie og iskrem. Det var byen som var full av slektninger som overøste meg med gaver. Byen som var full av store middager med liv og røre og sang. Byen der havet aldri tok slutt, der jeg kunne svømme og boltre meg i vannet og slurpe i meg så mange blåskjell jeg bare orket. Men det var også byen som var full av spennende historier om rare helgener, ånder og triste madonnaer som forsaket og ofret seg, historier så annerledes enn barneeventyrene jeg var vant til fra Norge.

12

I de mørke vinterkveldene, mens jeg fortsatt var barn, fortalte pappa om den store vulkanen som kunne sprute lava utover hele Napoli, om de underjordiske katakombene i sentrum eller mosaikkbyen under vann. Han fortalte om spanjolenes og portugisernes invasjon av byen, om Mussolini og fascistene og om partisanene. Jeg lå med runde øyne og hørte på pappas historier, stolt over å tilhøre denne spennende eventyrbyen.