Gulltårnet

Det var i hvert fall det alle trodde.

«Går det bra med deg?» Alastair myste på Call. «Du ser litt nedfor ut.»

Call sluttet å forsøke å la være å smile. «Bare glad for å være hjemme.»

Alastair ga ham en keitete klem. «Det skjønner jeg godt.»

Huset virket mindre på innsiden også. Call gikk inn på rommet sitt, og Valdsverk fulgte pesende i hælene på ham. Det var fortsatt rart å se Valdsverk med vanlige grønne ulveøyne istedenfor regnbueskimrende kaosbitte øyne. Call bøyde seg ned og klødde Valdsverk bak ørene, og ulven gjespet og logret så halen dunket i gulvet.

Call trasket rundt i rommet mens han løftet på ting litt tilfeldig og la dem fra seg igjen. Den gamle uniformen fra jernklassen. Glatte småsteiner fra grottene i Magisteriet. Et bilde av ham og Aaron og Tamara der de smilte fra øre til øre.

Tamara. Det knøt seg i magen.

Han hadde ikke snakket med Tamara siden hun satt på kne og bøyde seg over ham mens han lå livløs på slagmarken utenfor hovedkvarteret til mester Josef. Akkurat da hadde det vært mulig å tro at hun brydde seg om ham på den måten han håpet, men i tausheten etterpå hadde han skjønt hvordan det lå an. Det var én ting å ønske at noen ikke skulle dø, men tross alt noe helt annet å ville snakke med dem etter at de hadde overlevd.

Tamara hadde ikke villet at Call skulle vekke Aaron fra de døde, og etter at han hadde gjort det, hadde hun ment at Aaron ikke var seg selv. I rettferdighetens navn skulle det sies at Aaron faktisk ikke hadde oppført seg som seg selv.

Det hadde vist seg at det skjedde underlige ting med en sjel når man brakte den tilbake til en kropp som så vidt hadde 8