Gert Nygårdshaug Budbringeren

Page 1



Budbringeren



Gert Nygårdshaug

Budbringeren


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52120-2 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,6 pkt. Times Ten og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1. (Vingelen, en fjellgrend i Nord-Østerdal, juli 1763.) Guds tjener, prest Peder Harboe Hertzberg, nå også i den matkyndige opplysningens tjeneste var på besøk i Tolgen prestegjeld. Denne julidagen hadde han kommet fra bygdens hovedsete opp til denne vakre fjellgrenden som lå i solrike helninger like under fjellgrensen. Hesteskyssen, en staselig karjol, med mester Hans som kusk, kjørte opp foran stallene nedenfor kirken. Presten steg av vognen, litt stiv og støl etter den timelange turen, og ble stående og beundre den storslagne naturen som denne søndagen viste seg i sin beste skrud. Dette var hans andre søndagstjeneste her oppe, og han følte at denne enkle kirken var et rom til større ære for Gud – ad majorem Dei gloriam – enn mange av de strebende katedraler han i sitt virke hadde trådt inn i. Her sto tiden og allmuens nøysomme strev skrevet inn i veggenes grovt tilhuggede tømmerstokker. Det var ham vel kjent at de siste årene hadde fattigdom og sult brakt mange av fjellbygdens innbyggere, barn og voksne, til en altfor tidlig grav. Her, så langt mot nord, hadde den siste tidens isvintre gjort at frosten lå i jorden så lenge at en ny og tidlig høst ikke rakk å få grøden til å modne når frøene endelig kunne settes i jorden. Det var i sannhet harde tider for fjellbøndene her oppe i norddalene. Men akkurat denne søndagen viste seg med 5


en sjelden varme, slik julisøndager skulle være, med dorske humler som surret i solvendte tømmervegger og duft av nyslått gress fra jordene omkring. Det kunne være et tegn, tenkte Peder Harboe Hertzberg, om at hans misjon rundt i det vidstrakte land hadde den Allmektiges velsignelse. Mens han rolig gikk opp mot kirkeporten for der å ta imot sognebarna, hilse på hver enkelt, fingret han med de runde knollene han hadde i frakkelommen. Poteten, som i det Linnaæiske System hadde fått navnet Solanum tuberosum, var en hardfør rotfrukt som opprinnelig kom fra det store kontinentet i vest, Amerika. Dette var presten godt kjent med, da han nøye hadde lest og studert de kongelige anbefalinger fra København. Og denne knollen hadde i sannhet reddet mange fra sult her i det kalde nord når bøndene ble fortalt og forsto hvorledes den kunne dyrkes og spises. Men hvor mange ganger hadde han ikke erfart at uvitenhet og mistro til alt som var ukjent og nytt var et epiktetisk stengsel som måtte åpnes med list og en god porsjon veltalenhet? Mange ganger. Men veltalenhet var en gave som var gitt Peder Harboe Hertzberg, prest i Guds nåde, i fullt monn. Han ble stående ved den nylig tjærebredde kirkedøren og skue utover bygden. I godt lune som han var, og med en ikke så liten poetisk åre i sitt indre, tenkte han ut de første setninger han ville skrive ned i sin dagbok når dagens tjeneste var over: Endnu lød Klokkernes Kimen i meg medens jeg gikk Veien opad mod Kirkeporten. På Volden udenfor Kirkegaardshegnet stod den ventende Almue i tætte Klynger, Mendene i sine mørkegraae Sidtrøier med blanke Knappe, Kvinderne i de blaa eller sorte tæt op til Halsen hægtede Vadmelstrøier, mørkfarvede Stakke og Helligdags-Pandetørklædet festet om Huen … Han nikket for seg selv. Slik kunne dagens epistel innledes i hans private scripti memorandi. 6


Men disse ordene skulle aldri bli skrevet ned i prest Peder Harboe Herzbergs dagbok. Da allmuen var benket, og han selv hadde iført seg sin presteskrud og inntok prekestolen, hvor Solanum tuberosum, poteten, ble tolket inn i Den Hellige Skrift med overbevisende kraft, ble han etterpå, under salmesangen, stående en stund og skue ned mot kirkedøren som under prekenen hadde stått åpen slik at det velsignede sollyset flommet innover kirkegulvet. En skikkelse var plutselig kommet til syne og kastet en dyster skygge innover kirkerommet mens det skarpe lyset utenfra tegnet skikkelsen som en mørk silhuett der den sto med armene løftet, utstrakt over hodet. Dette synet gjorde at prest Peder Harboe Hertzberg rygget noen skritt bakover mot alteret mens han lukket øynene. Da han etter noen sekunder åpnet dem igjen var skikkelsen forsvunnet. Tjenesten var over. Det var mens han kledte seg om i sakristiet at han hørte høye og opphissede rop nede fra kirkebakken. Han strammet båndene om knestrømpene og kneppet rokken i en fart og møtte kirketjeneren da han var på vei ut kirkedøren. «Hva er på ferde, kjære Tølløf?» undret han da han så mannens skremte ansikt. «Han er – død – ligger ved kirkemuren med sitt djevlehorn i pannen!» Prest Peder Harboe Hertzberg fulgte kirketjeneren ned mot muren der flere av allmuens menn var samlet. Kvinnene sto et stykke unna og skjulte ansiktet i hendene. På bakken, tett inntil kirkemuren lå en underlig, vanskapt skikkelse. Han lå på ryggen, fullt utstrakt, med hendene løftet opp over hodet, nøyaktig slik presten hadde sett ham i døråpningen. Øynene stirret glassaktig, tomt ut i luften og leppene kruset seg i et fredfullt smil. 7


«Hvem – hvem er så dette, Tølløf?» Presten rensket halsen og trakk seg litt unna. «Det er han som spotter kirken, som kaster Djevelens lys over bygden i klare vinternetter,» svarte kirketjeneren mens han betraktet den døde i avsky. «Han har Satan i sin kropp og snakker om henfarne engler som snart skal vende tilbake til jorden. Titt og ofte har han skremt bygdefolket med sine hedenske utgytelser. Han kaller seg selv – Budbringeren.» * Sent på kvelden, tilbake i sitt kammer på prestegården i Tolgen prestegjeld, skrudde prest Peder Harboe Hertzberg veken opp på oljelampen, grep fjærpennen og skrev i sin dagbok: «Et bedrøveligt Misfoster blev fundet død ved Kirkemuren efter Dagens Tjeneste der oppe i Vingillen. Det skaker mitt Sind naar jeg gjenkalder det Syn som mødte mig. Denne Skabelons Corpus vare fra Naturen af stærkt misdannet. Paa Pandens venstre Side hadde han en Hornlignende Udvækst og Skulderbladene vare spidse og endte i en Tupp som pekte opad, helt modsat af det som ere det Normale. Noget sligt har aldrigen været for mitt Aasyn tidligere. Skabelonens Høire Ben vare videre betydeligt kortere enn det Venstre. Efter Raad fra den gode Tjener Tølløf, blef der besluttet at denne Arme Mænneskeskabning, vare et barn af Belzebub, og skulde derfor faae en grund Grav tolv alen nord for Kirkeporten og tre alen udenfor Kirkemuren.»

8


2. (Oslo, restaurant Kasserollen, fredag 12. august.) Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen hadde denne ettermiddagen og kvelden – dagen før en lenge planlagt ferieuke – tilbrakt tiden på sin nevø Fredric Drums restaurant Kasserollen i Frognerveien, der han med stort velbehag mesket seg med nevøens utsøkte retter. Særlig hadde en rett bestående av carpaccio-tynne, røkte strimler fra hvalkjøtt servert på en seng av dampede og lett syrlige, men likevel milde og myke sjøplanter, fått etterforskeren i riktig godlune der han nippet til en velbalansert Alsace-vin som fulgte retten. Nå, like før restauranten skulle stenge og de siste gjestene forlot lokalet, satt han med sitt armagnac-glass i Fredric Drums eget, lille private avlukke – en skjermet, ganske romslig nisje ved inngangen til kjøkkenet – sammen med nevøen. Denne la entusiastisk ut om de siste oppdagelsene som var gjort på Påskeøya og den betydningen dette kunne ha for en helt ny forståelse av historien til øyas urbefolkning som hittil hadde vært svært dunkel. Fredric Drums store lidenskap – foruten kokkekunst – var tyding, dechiffrering av gamle urspråk. På dette området hadde han vunnet ry og anerkjennelse, ikke bare blant amatører, men også i de internasjonale fagmiljøene. «Funnet av hele fjorten nye treplater med rongorongoskrift vil sannsynligvis gjøre det mulig å tyde denne skrif9


ten fullt ut, noe vi ikke har lykkes med tidligere,» sa Fredric Drum, som hadde tatt seg fri denne siste halvtimen mens kompanjongen Tob, Torbjørn Tinderdal, og de to lærlingene ryddet bord og tok seg av de siste gjestene. «Du sier ikke det,» svarte Skarphedin Olsen, som var måtelig interessert i Påskeøya; derimot befant han seg i sitt indre akkurat da på et helt annet og langt nærmere sted enn en øy langt ute i Stillehavet: I en liten fjelldal nord for Røros der han snart skulle gjøre noen elegante kast med fluestangen. «Tenk deg, onkel, hele fjorten nye rongorongo-plater!» «Virkelig? Såpass mange?» Etterforskeren knep det ene øyet sammen og gransket det tomme armagnac-glasset han holdt i hånden. «Ja, og nå tror jeg at jeg har funnet en brukbar nøkkel for tydingen. Se her.» Han hentet en mappe fra de velfylte bokhyllene over det lille bordet i nisjen og fant frem et ark som han la foran etterforskeren:

«Tar jeg mye feil om jeg ser antydning til fisk her?» «Vel, dette er en kombinasjon av piktogrammer og språksymboler, lik mayaenes billedskrift. Og de fiskelignende 10


symbolene du ser, er faktisk bokstaver, eller kombinasjoner av flere bokstaver, i visse tilfeller hele ord som kan tolkes lingvistisk.» «Javel. Da kan du kanskje fortelle meg hva som står der, da?» Etterforskeren kikket på klokken; han måtte snart hjem for å pakke resten av utstyret, flyet til Røros gikk tidlig neste formiddag. «Ikke hele tekstutsnittet,» svarte Fredric Drum. «Så langt er jeg ikke kommet, men jeg ser et mønster. Og fra plate VII i det nye funnet har jeg faktisk utledet et par setninger, vil du høre?» Han hentet frem et nytt ark fra mappen. «Jeg tror jeg snart må absentere meg.» Skarphedin Olsen flyttet seg rastløst på stolen. «Men om du fyller på en ørliten dråpe av den utsøkte armagnacen din så …» Han nikket mot det tomme glasset han fremdeles holdt i hånden. Fredric Drum vinket på en av lærlingene og gjorde tegn om at etterforskeren ønsket påfyll. Tob kom med flasken, helte opp, mens han ristet på hodet. «Den siste gjesten,» sa han. «Han der nede i hjørnet, har bestilt sin tredje dessert! Og før det, har han tatt for seg av hele menyen. Den karen er virkelig ute for å feire noe i kveld.» «La ham for all del hygge seg så lenge han vil,» svarte Fredric Drum, idet han gløttet over mot den enslige mannen: Middelaldrende, med briller og skulderlangt, litt ustelt hår. Han bladde i en bunke papirer mens han smilte fornøyd og lot til å snakke med seg selv da han fikk den tredje desserten servert på bordet. «Tilbake til rongorongo og Påskeøyas urbefolkning.» Han gjorde onkelen – som satt med nesen langt nede i armagnacglasset – oppmerksom på det nye arket som lå på bordet. «Kjenner du til Påskeøyas historie?» «Ikke det spøtt, Fredric, men om det finnes noe som kan 11


benevnes som Den Hellige Ånd, så må den jaggu ha tatt bosted i dette glasset!» Han sniffet lenge, tok en liten slurk og lukket øynene. «Javel, ja. Men hør nå litt.» Han fikk fanget etterforskerens oppmerksomhet. «Det er svært mye usikkerhet knyttet til hvordan og når Påskeøya ble befolket. Men enda større usikkerhet er det omkring spørsmålet om hvorfor kulturen deres gikk til grunne, etter at de hadde reist en enorm mengde – hele 887 monumentale steinstatuer – såkalte moaier der. Noen av disse er 13 meter høye og veier opptil 70 tonn.» «Det var da voldsomt.» «Vår nasjonalhelt Thor Heyerdahl var den første til å hevde at folkene som reiste de enorme steinstatuene kom fra Sør-Amerika, og i dag mener mange forskere det samme, men det er fortsatt diskusjon om dette. Det vi vet er at den første europeer som kom til Påskeøya var den nederlandske oppdagelsesreisende Jakob Roggeveen. Da Roggeveen gikk i land i 1722 var det mange tusen innbyggere på Påskeøya, en rik og blomstrende kultur, men på slutten av 1800-årene var det bare knapt hundre av de opprinnelige øyboere igjen. Så hva kan ha skjedd i mellomtiden?» «Og svaret på det påtrengende og høyst aktuelle mysteriet finner du kanskje i disse fisketegnene du viste meg?» Skarphedin Olsen virket i overkant fraværende. «Det kan tenkes.» Fredric Drum overhørte det lett ironiske. «Her er det lille jeg så langt har dechiffrert.» Han pekte på arket, der det sto: MELLOM (OVER?) RAI-TUA OG RAI-KIA KOM DET (STERKE) LYSET (VARMEN?) OG DØDE (ØDELA) SKOG TRÆR GRESS …

12


«Ja, dette forklarer jo alt.» Etterforskeren ristet på hodet. «Fredric, unge mann. Jeg skjønner ikke et kvidder.» «Du vil sannsynligvis ikke skjønne, din gamle stabukk. Men hør her, onkel.» Fredric Drum tappet med pekefingeren på arket. «Onkel meg her, og onkel meg der,» fnyste etterforskeren. Han mislikte sterkt betegnelsen ‘onkel‘, skjønt dette kjødelige faktum ikke kunne bestrides, og nå måtte han se å komme seg hjem for å gå gjennom utstyret han skulle ha med seg. Han reiste seg halvveis opp fra stolen og grep den slitte, blå gabardin-kappen som hang over stolryggen. «La meg nå få avslutte,» sa Fredric oppgitt. «Kjør på, la meg få rosinen i denne rongo-pølsa før jeg begir meg til fredfull bålkos ved fiskevann der ørreten vaker villig etter mine fristende fiskefluer.» «Antropologer og etnologer har hele tiden hevdet at kollapsen hos Påskeøyas innbyggere, og den kraftige og brå desimeringen av folketallet, skyldtes at de hogg ned alt trevirke og utarmet jorden, slik at det ikke lenger var levevilkår for en større populasjon der. Altså et økologisk sammenbrudd som skyldtes menneskene selv.» Fredric Drum var ivrig og fortsatte: «Se nå på denne teksten jeg mener å ha tydet. Den nevner et sterkt og ødeleggende lys eller varme mellom de to fjellene kalt Rai-Tua og Rai-Kia. Noe som ødela skog og gress. Det kan være dette, altså en eller annen naturkatastrofe som gjorde slutt på Påskeøyas frodighet og kultur.» «Sier du det, ja, du kan jaggu være inne på noe der, gutt!» Etterforskerens entusiastiske poengtering virket ikke ekte. «Men takk for utmerket servering.» Begge reiste seg og forlot Drums private krok; lokalet var ryddet og den siste, storspisende og særdeles fornøyde gjesten hadde nettopp gått ut døren. 13


«Men nå ser du ikke denne lett aldrende friherren på over en uke, gutt. Jeg ser med sæle, lyst og jubel frem til en uke med fiskestang. Sørg for å ha plass i etablissementets fryser når jeg kommer tilbake med kjølebagen full av nyfisket fjellørret!» «Var det til Røros du skulle?» «Til en liten dal litt lengre nord. Hessdalen.» «Oj-oj,» kvapp det ut av Fredric Drum. «Den berømte UFO-dalen.» «Har hørt om det, ja. Og som du vet er UFO-er mine beste kompiser. Jeg er jo selv et nært beslektet objekt, en såkalt UVO, et Uidentifisert Vandrende Objekt. Men jeg kommer neppe til å ligge på ryggen og stirre inn i himmelen for å jakte på mine avatarer. Derimot …» Han gjorde en bevegelse med høyrearmen, imiterte et kast med fluestangen. «Lykke til.» Fredric smilte der de sto ved døren ut mot gaten. Akkurat da hørte de et skarpt smell. Et skudd. Begge ble stående stille noen sekunder, så løp de ut og kikket oppover og nedover gaten. På fortauet, bare femti meter fra inngangen, lå en skikkelse urørlig. Og nede i gaten fikk de et glimt av en skikkelse som forsvant inn en sidegate.

14


3. (Oslo, Frognerveien, fredag 12. august, like før midnatt.) Mannen lå i en forvridd stilling, delvis på ryggen med hodet utenfor fortauskanten, resten av kroppen inne på fortauet. Øynene var vidåpne, glassaktige, og da Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen bøyde seg ned for å legge en finger på halspulsåren – hvilket han visste var fullstendig unødvendig – så han hvor mannen var truffet: Mannens høyre munnvik var deformert av et hull og i nakken fantes et større krater. En tynn blodstripe piplet frem fra den ødelagte munnen og nedover kinnet. Mannen var skutt på kloss hold. Med et ganske kraftig håndvåpen, tenkte Kripos-etterforskeren, muligens en Glock eller en Heckler & Koch. Han søkte med blikket rundt på fortauet og gaten. Omkring tre meter unna, inntil fortauskanten, lå det en blinkende patronhylse. «Gjesten, den storspisende og fornøyde gjesten, sistemann som forlot restauranten,» sa Fredric Drum stille. Han hadde nettopp ringt ambulanse og kriminalvakt. Det var ikke mange mennesker i gaten så sent på kvelden; foruten personen de hadde fått et glimt av der han forsvant inn en sidegate, var det bare et enslig par som nå kom gående på motsatt side av fortauet. De kunne ikke ha oppfattet hva som hadde foregått, for de gikk tett omslynget mens de småpratet og lo. Skarphedin Olsen vinket 15


dem bryskt videre da de stanset opp og kikket over gaten. «Still dere ut i gaten og skjerm liket, slik at ingen nysgjerrige bilister stanser opp, vi må holde åstedet rent til politiet får sperret av området.» Etterforskeren henvendte seg til Fredric Drum, Tob og de to lærlingene som nettopp hadde kommet ut fra Kasserollen på vei hjem etter endt arbeidsdag. Den ene lærlingen, en ung jente, holdt krampaktig fast i armen til Tob mens hun tørket tårer med et lommetørkle. «Fanden tute og fortære!» Skarphedin Olsen blåste ut noen kraftuttrykk og forbannet tilværelsens ondsinnede styrelse som forsinket ham i å komme hjem til pakking av tursekk og fiskeutstyr; nå passerte klokken snart midnatt. En brå og befriende tanke streifet ham; kunne han ikke bare gå, stikke av, og overlate åstedet til Fredric og de andre? Tanken rakk ikke engang å feste seg før den ble forkastet. Hva ville den forbaskede gjengen fra krimvakten – sortert under Oslopolitiets Seksjon for volds- og seksualforbrytelser, drapsavsnittet, ledet av streberen og skrythalsen Kurt Krutthammer – si når de fikk høre at han, en av Kripos’ mest feterte etterforskere, hadde stukket av fra et ferskt drap, et usikret åsted? Skarphedin Olsen ble værende. Han gikk i sirkler rundt den døde og gransket personen fra alle vinkler, bøyde seg noen ganger ned for å få bedre innsyn, men rørte ingenting. Jakken, en enkel tweedjakke var vrengt over brystet der en innerlomme gapte tomhet. «Hadde han ikke en veske med seg?» Han rettet spørsmålet mot de fire fra Kasserollen. «Jovisst,» svarte Tob. «En ganske liten dokumentmappe. Og han var ikke norsk. Snakket engelsk med aksent. Muligens tysk.» «Hvorfor i svarten forteller du meg dette?» Etterforskeren 16


kikket kvast på Torbjørn Tinderdal, Fredric Drums kompanjong. «Hvorfor?» svarte Tob forvirret. «Du spurte …» «Om vesken, ja,» avbrøt Skarphedin Olsen. «Alt annet ved denne mannen er meg knekkende likegyldig, dette er Oslopolitiets sak, jeg vil ikke vite noe, jeg er ikke her, jeg er på vei hjem for å pakke …» Han ble avbrutt av sirener. To politibiler bremset opp, og like etter en ambulanse. Tre sivilkledde og to uniformerte politibetjenter kom og stilte seg foran den døde. Skarphedin Olsen kjente med en gang igjen en av de sivile, Tom-Arne Stormyrstuggu. En eldre, rutinert og svært sympatisk politimann som etterforskeren tidligere hadde arbeidet sammen med. Denne begynte straks å dele ut ordrer, fikk gaten sperret av i hver retning og ga beskjed til ambulansefolkene om at det ikke var noe liv å redde. Skarphedin Olsen hadde trukket seg unna, mot døren inn til restauranten der han lot som han betraktet de vakre messingbeslagene, blankpusset og skinnende som alltid, mens han av og til gløttet over mot den hektiske aktiviteten rundt den drepte og hvordan det ble tatt opp foreløpige forklaringer fra Kasserollens personale. «Så dere mener ingen vitner kan ha sett gjerningsmannen?» Stormyrstuggu trommet med blyanten mot notisboken. «Tror ikke det,» svarte Fredric Drum. «Da jeg og Skarphedin løp ut like etter at vi hadde hørt skuddet, var gaten tom, ingen på fortauene så langt vi kunne se. Heller ingen biler. Vi fikk bare et glimt av en mørkt kledd person som forsvant inn en sidegate.» «Sa du – Skarphedin? Du mener vel ikke Skarphedin Olsen?» Politimannen kikket seg usikkert omkring og fikk øye på den kappekledte personen som sto inne ved husveggen 17


med armene i kors over brystet, kikkende skrått opp i luften og lot som han ikke var det minste interessert i det som foregikk rundt et ferskt drapsoffer noen meter unna. «Men i helvete, mann …» Tom-Arne Stormyrstuggu bykset med fem lange skritt opp mot Kripos-etterforskeren. «Hva gjør du her? «Gjør og gjør,» svarte den andre. «Spiser og studerer rongorongorongo.» «Står du her og spiser, Olsen, og rongo … hva-for-noe?» «Har spist, Tom-Arne, blant annet en utsøkt hvalcarpaccio på en seng av milde havgrønnsaker.» «Er du på jobb, eller …? Politimannen var forvirret og snudde seg mot restaurantinngangen like bortenfor. «Jeg er for fanken ikke på jobb!» Etterforskeren avbrøt hissig. «Jeg har spist, sett på rongorongorongo, og nå er jeg altså på vei hjem for å pakke til fisketuren jeg skal ut på i morgen. En ukes ferie. Vær så god, det er servert, her har dere i Oslo-politiet et ferskt drap, og måtte den pidestallridende sjefen din bli riktig happy for dette.» «Det er ingen som rir på pidestaller, Olsen. Man sitter.» Skarphedin Olsen trakk på skuldrene. Tom-Arne Stormyrstuggu gikk noen skritt unna den krakilske kollegaen fra Kripos mens han forsøkte å undertrykke et smil. Han kjente godt til Skarphedin Olsens noe aparte utgytelser og ukonvensjonelle væremåte, men at han var en etterforsker av Guds nåde, var han ikke i tvil om. «Dette ser da ut som et ran med drap som følge, Olsen,» sa han mens han gløttet over mot liket. «Litt uvanlig at en ransmann kaldblodig skyter offeret først, eller etterpå, kanskje,» sa den andre. «Det kan du ha rett i. Men lommene er rensket for alt, ingen lommebok, nøkler eller mobil.» «Dessuten mangler en tykk dokumentveske,» sa Skarp18


hedin Olsen, han var rastløs og sjekket klokken. Den nærmet seg halv ett. Likevel rev han seg løs fra husveggen og fulgte Stormyrstuggu bort til den drepte, der teknikerne var i full gang, blitzlamper lyste i ett sett. Patronhylsen var blitt plukket opp og lagt i en bevispose. Han ble et øyeblikk stående og kikke på liket, nikket for seg selv, mens Stormyrstuggu var opptatt med å gi ordrer gjennom politisambandet. Et større område av Frogner skulle gjennomsøkes, patruljer ble anropt. Fredric Drum la armen på onkelens skulder. «Det er ikke stort vi kan hjelpe politiet med her,» sa han. «Men de ønsker å avhøre oss som var i kontakt med ham under besøket i restauranten. Jeg har sagt at vi blir værende her så lenge de ønsker.» Etterforskeren nikket. «Det er en ting du kan fortelle Stormyrstuggu, den eldre sivile som leder teamet,» sa han og pekte. «At personen som ligger der og ikke en gang fikk fordøyd de tre siste dessertene, nettopp er kommet fra en fjelltur.» Han begynte å gå oppover gaten, Fredric Drum fulgte etter ham et lite stykke. «Og hvordan vet du det?» «På den høyre sokken hans hadde et lite, grønt blad festet seg i fibrene.» «Et lite grønt blad?» «Nettopp, Fredric. Et blad tilhørende bjørkefamilien. Fra en dvergbjørk. Og dvergbjørk trives som kjent lite andre steder enn høyt til fjells.»

19


4. (Oslo, Hovfaret, lørdag 13. august, kl. 00.50) Skarphedin Olsen brukte knapt ti minutter på spaserturen fra Frognerveien og ned til det lille, hvite huset han bodde i og som hadde inngang fra Hovfaret, ikke langt fra Skøyen. Etter å ha vært i boden og dratt frem en mengde remedier som han mente kunne betegnes som utstyr til bruk på en fjelltur, plasserte han dette utover stuegulvet. Sammen med en anselig mengde nøye utvalgt proviant han hadde kjøpt inn til turen. Fiskeutstyret hadde han full orden og oversikt over – stenger var forsvarlig pakket i futteraler, og sluker, fluer og annet sortert i plastesker – alt dette sto allerede klart i entreen. At han for en time siden hadde opplevd et brutalt drap i en vanligvis fredelig gate på Frogner, like ved hans nevøs restaurant, opptok ikke tankene hans det minste. Drap og vold hadde vært etterforskerens hverdag i flere tiår, og han visste når han skulle koble ut. Nå satt han i sin godt brukte femtitallssofa og betraktet gjenstandene som lå spredt utover gulvet. Det han mente å kunne ha bruk for skulle pakkes i en oransje, temmelig slitt, Bergans tursekk som nå sto støttet opp mot peiskaminen. Han ble sittende og glo på denne sekken. Et vagt minne fra en diffus og svært fjern fortid var i 20


ferd med å tre frem i Skarphedin Olsens bevissthet; var det Femundsmarka? Sammen med hvem? Han tvang glimtet som truet med å bli tydeligere effektivt bort ved å flytte blikket over mot beholdningen av kvartflasker med rødvin som sto oppmarsjert på kaminhyllen, hele 16 stykker med det intetsigende navnet Merlot, som han visste var en druetype og ikke navnet på et vinslott. Alle disse 16 flaskene skulle også med. I en sidelomme på sekken. Sammen med et par vakumpakkede og vellagrede oster av typen Stilton. Det sto ikke til å benekte at etterforskeren nå når alderen snart nærmet seg seksti i perioder undret seg på hvem han egentlig var. Han anså den tidsboblen som representerte øyeblikket – her og nå – som den eneste gyldige målestokken for pålitelig erkjennelse om sin egen tilværelse. Enkelte ganger – og hyppigere den siste tiden – kom han også i regelrett tvil om sin egen eksistens. Han hadde hørt at det gikk an å sette likhetstegn mellom det å tenke og det å eksistere, noe han fant fascinerende, da han ofte opplevde at han i lange perioder ikke hadde en eneste tanke i hodet. Muligheten var selvfølgelig at han rett og slett ikke eksisterte i de periodene han ikke tenkte. Akkurat nå var han tenkende. Han tenkte på de fire, slitte kortstokkene som lå på teakbordet foran ham. De skulle også med. Kanskje ville han klare det kunststykket – om kveldene når fisketurene var over – å få den meget kompliserte kabalen Bismarck tar potten til å gå opp. Så langt, etter utallige forsøk, hadde han ikke lykkes med dette. Blikket hans vendte igjen tilbake til den gamle Berganssekken og et øyeblikk skygget et drag av tristhet over etterforskerens ansikt; han lot minnene tre tydeligere frem. Visse ting lot seg ikke undertrykke. 21


Han kjente godt til at det tidligere var blitt tisket og hvisket rundt i korridorene ved Kripos-hovedkvarteret at han, Skarphedin Olsen, for en god del år siden hadde gått inn i en psykose etter at hans kone og datter var blitt drept av en løslatt drapsmann som han selv hadde brakt i fengsel. Men dette benektet etterforskeren på det sterkeste, og tiskingen og hviskingen hadde etter hvert stilnet. Han kunne da ikke minnes å ha hatt noen kone og datter? Men han husket tydelig at den sjarmerende kollegaen ved Kripos, Anna Løvli, som han hadde hatt et godt øye til og som han flere ganger hadde invitert ut på middag, hadde stukket av med en lensmannslask fra Finnmark. Anna Løvli. Tanken på henne nå – like før han skulle gå i gang med å fylle tursekken – fikk antydningen av et smil frem i Skarphedin Olsens furete ansikt, og han forsto at i den tidsboblen han befant seg akkurat da, kunne han uten tvil mene seg berettiget til å inneha en viss meningsfull eksistens. Da klokken var passert halv to denne natten var tursekken pakket og klar, ved siden av en kjølebag fylt med proviant. Han kjente seg merkelig nok ikke trett. Flyet hans gikk fra Gardermoen klokken kvart over elleve på formiddagen, og han visste at noen timers søvn ville være mer enn nok. Hessdalen. At det var svært gode fiskevann der oppe, hadde han fått høre av en yngre kollega – også fiskeentusiast – i Kripos. At dalen også var befengt med noen underlige historier om mystiske lys som stadig dukket opp over fjellene der, var han overhodet ikke interessert i. Han gikk noen runder rundt i stuen, flyttet den pakkede sekken ut i entreen der fiskeutstyret allerede sto. Han ble stående foran peiskaminen – som han ikke kunne huske siste gang det hadde vært fyr i – og kikke seg rundt. Han hadde da et koselig hjem? 22


Ikke overdådig møblert, og takket være en polsk hushjelp som kom hver fjortende dag var det støvfritt, rent og ryddig. En kasse-TV som nesten aldri ble brukt sto under en glissen bokreol ved den ene kortveggen. På veggene hang det fire reproduksjoner i billige IKEArammer, henholdsvis Tidemann og Gudes Brudeferd i Hardanger, Rolf Grovens Atom-gutten, Munchs Skrik og Picassos Gråtende kvinne. Skarphedin Olsen hadde for lengst glemt hvorfor han hadde valgt disse fire bildene til veggdekor, men var ikke udelt misfornøyd med noen av motivene. Men hjemmets stolthet var to møbler som hadde kommet til den siste tiden, og som han aldri ble lei av å beundre: Borte ved den ene langveggen sto en ekte Biedermeier-konsoll fra 1830-årene – ikke store møbelet – som han på en av sine faste lørdagsturer opp til Vestkanttorgets bruktmarked hadde fått prutet ned til en anstendig pris. Skarphedin Olsen hadde ingen formening om hva han skulle bruke møbelet til, eller hva han skulle plassere oppå. Men han gikk ofte bort til konsollen, strøk det glattlakkerte og skinnende treverket, klappet den mens han beundret de rene og klassiske linjene. For slik var det: Helt uforvarende hadde han dumpet innom brukt- og antikkmarkedet på Vestkanttorget for et par års tid siden, og der overrasket seg selv ved å bli fullstendig betatt av fortidens praktfulle og solide håndverk når det gjaldt møbler og nyttegjenstander. Dessverre tillot ikke den beskjedne lønnen staten tilbød ham som etterforsker i Kripos større utskeielser når det gjaldt å sikre seg slike praktgjenstander til sitt eget hjem, men bare synet kunne være nok for etterforskeren. Og for å vedlikeholde sin nyervervede interesse, ruslet han nesten hver lørdags formiddag en tur opp til Vestkanttorget, om ikke for å kjøpe, så i hvert fall for å kunne beundre kleno23


dier brakt opp fra støvete kjellere og loft, og lagt ut til salgs for liebhabere. Men selveste perlen var en kommode han hadde plassert ved siden av sofaen, under det sydvendte vinduet der solen kom inn midt på dagen. Hver gang han beundret dette møbelet, merket han en nærmest opprømt glede. Han hadde fått den, det var en gave. En gave fra en helt spesiell kvinne som var involvert i en temmelig stygg sak han hadde hatt for en tid tilbake. Det var en rokokko-kommode. En genuin Luis seize fra 1700-tallet med vakker intarsia i elfenben og mahogny. Et slikt møbel ville han aldri hatt råd til å kjøpe, visste han. Kvinnen som hadde gitt ham denne generøse gaven var flyttet til Paris. Beklageligvis hadde hun ikke vært interessert i annen personlig tilnærmelse enn å gi ham denne kommoden, som takk i en vanskelig tid. Kripos-etterforsker Skarphedin Olsens liv og private omgivelser var lite egnet til overskrifter i kjendisbladene. Noe han selvfølgelig heller aldri ofret en eneste tanke. Han gjespet. Gikk inn på badet og fant ingen tannbørste. Den var pakket ned. Irritert grep han en klut og gned tennene med den. Tanngarden hans var brukbar, visste han. Men resten av hans fysiske legeme? Han ble stående og betrakte seg selv i speilet, ikke udelt fornøyd med det han så: Et urovekkende og tiltagende sig i halsskinnet, og i det skarpskårne, magre ansiktet kom furene tydelig til syne, hårfestet trakk seg gradvis tilbake og skapte friareale for stadig nye rynker. Over femogtyve års fartstid som etterforsker i Kripos hadde satt sine spor. Men – ble det hevdet – Skarphedin Olsen var en av etatens mest betrodde menn der han med sine induktive, og i visse tilfeller, noe uortodokse avhørs/forhørsmetoder oppnådde overraskende resultater i kompliserte drapssaker. 24


Han gliste et revesmil inn mot speilet. Like før han gled inn i søvnen denne natten, dukket et bilde opp i etterforskerens hjerne: En sokk, der det i fibrene hadde festet seg et lite, grønt blad. Bladet fra en dvergbjørk.

25